Utdrag Drømmeland

Drømmeland

61883 Drømmeland – s. 1

11.10.2023 12:18

61883 Drømmeland – s. 2

11.10.2023 12:18

Nicholas Sparks

Drømmeland Oversatt av Morten Hansen, MNO

61883 Drømmeland – s. 3

11.10.2023 12:18

Nicholas Sparks Originalens tittel: Dreamland Oversatt av Morten Hansen, MNO © Copyright © 2022 by Willow Holdings, Inc. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2023 ISBN 978-82-02-78142-2 1. utgave, 1. opplag 2023 Omslagsdesign: Marius Renberg Sats: Type-it AS, Trondheim 2023 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2023 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 60 g Holmen Book Cream 2,0.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

61883 Drømmeland – s. 4

11.10.2023 12:18

TIL ABBY KOONS, ANDREA MAI OG EMILY SWEET

61883 Drømmeland – s. 5

11.10.2023 12:18

61883 Drømmeland – s. 6

11.10.2023 12:18

del i

Colby

61883 Drømmeland – s. 7

11.10.2023 12:18

61883 Drømmeland – s. 8

11.10.2023 12:18

1

La meg fortelle hvem jeg er: Jeg heter Colby Mills, jeg er tjuefire år gammel, og jeg sitter i en sammenleggbar stol på St. Pete Beach i Florida en vakker lørdag i midten av mai.

I kjølebagen ved siden av meg ligger det øl og vannflasker på is, og temperaturen er nesten perfekt, med en jevn bris som er kraftig nok til å holde myggen unna. Bak meg ligger Don CeSar, et staselig hotell som minner meg om en rosa utgave av Taj Mahal, og jeg kan høre levende musikk fra bassengområdet. Han som opptrer, er OK, men ikke noe mer; han spiller akkordene unøyaktig innimellom, men jeg tviler på at noen bryr seg noe særlig om det. Jeg har kikket inn i bassengområdet et par ganger siden jeg kom opp hit og lagt merke til at de fleste gjestene har drukket cocktailer hele ettermiddagen, så antakelig ville de vært like fornøyd uansett hva de hørte på.

Jeg er forresten ikke herfra. Før jeg kom hit, hadde jeg aldri hørt om dette stedet engang. Da folk hjemme spurte hvor St. Pete Beach var, forklarte jeg at det var en strandby på den andre siden av veifyllingen fra Tampa Bay, ikke så langt fra St. Petersburg og Clearwater på vestkysten av Florida, noe som ikke var særlig til hjelp. For de fleste av dem betydde Florida bikinikledde damer på strender i Miami og fornøyelsesparker i Orlando, sammen med en masse andre steder som ingen egentlig var noe interessert i. Men jeg må være ærlig – før jeg kom hit, var Florida for meg bare en pussig formet delstat som hang ned fra østkysten av USA. 9

61883 Drømmeland – s. 9

11.10.2023 12:18

Det beste St. Pete Beach har å by på, er en nydelig, hvit sandstrand, den peneste jeg noen gang har sett. Langs stranda ligger en blanding av eksklusive hoteller og billige moteller, men de fleste boligområdene virker typisk middelklassepreget, befolket av pensjonister og blåsnipparbeidere, pluss familier som liker rimelige ferier. Her finnes de vanlige hurtigmatrestaurantene og kjøpesentrene og treningssentrene og butikker som selger billig strandutstyr, men til tross for disse åpenbare tegnene på modernitet er det noe ved byen som føles litt glemt.

Men jeg må innrømme at jeg trives her. Teknisk sett er jeg her for å jobbe, men det er egentlig mer som en ferie. Jeg har fire spillejobber i uka på Bobby T’s Beach Bar i tre uker, men det er bare et par timer hver gang, så jeg har mye fritid jeg kan bruke til å jogge og sitte i sola og ellers gjøre absolutt ingenting. Det er ikke vanskelig å venne seg til et sånt liv. Publikum på Bobby T’s er vennlig – og ja, de drikker en god del, akkurat som på Don CeSar – men det finnes ikke noe bedre enn å opptre for takknemlige tilhørere. Særlig med tanke på jeg egentlig er et null fra en annen delstat som mer eller mindre hadde sluttet å holde konserter to måneder før jeg gikk ut av high school. De siste sju årene har jeg spilt innimellom for venner eller en bekjent som arrangerer fest, men det er i grunnen det. Nå om dagen anser jeg musikk som en hobby, om enn en hobby jeg elsker. Det er ingenting jeg liker bedre enn å bruke en dag på å spille eller skrive låter, selv om mitt virkelige liv ikke gir meg så mye tid til det.

Men det skjedde noe pussig i løpet av de første ti dagene mine her. De første to spillejobbene gikk som forventet, med et publikum som jeg antok var typisk for Bobby T’s.

På om lag halvparten av plassene satt det folk som drakk øl eller cocktailer, og de fleste av dem var der for å nyte solnedgangen og prate med musikk i bakgrunnen. Innen tredje spillejobb var imidlertid alle plasser tatt, og jeg kjente igjen ansikter fra tidligere opptredener. Da jeg gikk på scenen for fjerde gang, var ikke bare plassene tatt, men en hånd10

61883 Drømmeland – s. 10

11.10.2023 12:18

full mennesker var til og med villige til å stå for å høre på meg. Det var nesten ingen som så på solnedgangen, og jeg begynte å få ønsker om noen av mine egne låter. Ønsker om strandbar-klassikere som «Summer of ‘69», «American Pie» og «Brown Eyed Girl» fikk jeg ofte, men min egen musikk? Og så, i går kveld, sto det folk helt ut på stranda, noen hadde funnet ekstra stoler, og høyttalerne ble plassert sånn at alle kunne høre meg. Da jeg begynte å gjøre meg klar, regnet jeg med at det bare var et vanlig fredagspublikum, men han som hadde booket meg, Ray, forsikret meg om at det som skjedde, ikke var typisk. Det var faktisk det største publikumet han noen gang hadde sett på Bobby T’s, sa han.

Det burde jeg ha vært ganske fornøyd med, og det var jeg vel også, i hvert fall litt. Men jeg la ikke for mye i det. Å opptre for brisne feriegjester på en strandbar med billige drinker ved solnedgang var tross alt langt fra å spille på fullsatte stadioner rundt om i landet. Jeg skal innrømme at for flere år siden hadde jeg hatt en drøm om å bli «oppdaget» – det tror jeg er en drøm for alle som liker å opptre – men de drømmene gikk gradvis i oppløsning da en ny virkelighet gjorde seg gjeldende. Jeg er ikke bitter av den grunn. Den logiske siden av meg vet at det vi ønsker og det vi får, som regel er to helt forskjellige ting. Om ti dager blir jeg dessuten nødt til å dra hjem til det samme livet som jeg levde før jeg kom til Florida.

Ikke misforstå. Mitt virkelige liv er ikke så ille. Faktisk er jeg ganske god til det jeg driver med, selv om den lange arbeidstiden kan være isolerende. Jeg har aldri vært ute av landet, jeg har aldri tatt fly, og jeg er bare vagt oppmerksom på de siste nyhetene, først og fremst fordi jeg synes det er dødskjedelig å høre på nyhetsopplesere. Fortell meg hva som foregår i landet vårt eller rundt om i verden, snakk om en eller annen sak av stor politisk betydning, så lover jeg å bli overrasket. Enkelte vil antakelig synes det er ille, men jeg stemmer ikke engang, og den eneste grunnen til at jeg vet hva guvernøren heter til etternavn, er at jeg en gang spilte 11

61883 Drømmeland – s. 11

11.10.2023 12:18

på en bar som het Cooper’s i Carteret County, nær kysten av Nord-Carolina, en times tid hjemmefra.

Apropos det …

Jeg bor i Washington, en liten by ved bredden av Pamlico River øst i Nord-Carolina, selv om mange kaller byen for enten Little Washington eller The Original Washington, så ingen skal forveksle hjembyen min med hovedstaden fem timers kjøring mot nordøst. Som om noen noensinne kunne forveksle dem. Washington og Washington DC er omtrent så forskjellige som to steder overhodet kan være, først og fremst fordi hovedstaden er en storby omgitt av forsteder og er et maktsentrum, mens min by er bitte liten og ligger ute på landet og har et supermarked som heter Piggly Wiggly. Det bor mindre enn ti tusen mennesker der, og i tenårene lurte jeg ofte på hvorfor noen i det hele tatt ville bo der. Lenge lengtet jeg etter å komme meg vekk så fort jeg kunne. Nå har jeg imidlertid kommet frem til at det finnes verre steder å bo. Washington er fredelig og innbyggerne vennlige, den typen folk som vinker fra verandaene sine når noen kjører forbi. Langs elva er det en fin promenade med et par brukbare restauranter, og for dem som liker kultur, har vi Turnage Theater, hvor lokalbefolkningen kan se oppsetninger framført av andre innbyggere. Vi har skoler og en Walmart og diverse hurtigmatrestauranter, og værmessig er det ideelt. Det snør kanskje en gang eller to hvert annet eller tredje år, og om sommeren er temperaturen mye mer moderat enn på steder som Sør-Carolina eller Georgia. Å seile på elva er en populær fritidsaktivitet, og hvis jeg plutselig får lyst, kan jeg slenge surfebrettet bak i bilen og være ute på vannet før jeg i det hele tatt har rukket å drikke opp den kaffen jeg har kjøpt med meg. Greenville – en ganske liten, men ordentlig by, med collegeidrettslag og kinoer og et mer variert restauranttilbud – ligger en svipptur opp motorveien, bare tjuefem minutters bedagelig kjøring.

Med andre ord liker jeg meg der. Som regel tenker jeg ikke engang på om jeg går glipp av noe større eller bedre eller noe sånt. Jeg pleier å ta ting som de kommer og prøver 12

61883 Drømmeland – s. 12

11.10.2023 12:18

ikke å forvente for mye eller angre på for mye. Det høres kanskje ikke så fantastisk ut, men det funker for meg.

Det kan vel kanskje ha noe med oppveksten min å gjøre.

Da jeg var liten, bodde jeg sammen med mamma og søsteren min i et lite hus ikke så langt fra elva. Faren min kjente jeg aldri. Søsteren min er seks år eldre enn meg, og minnene jeg har om mamma, har falmet og blitt uklare med tiden.

Jeg har en vag erindring av at jeg pirket borti en padde som hoppet gjennom gresset og en annen av mamma som sang på kjøkkenet, men det er omtrent alt. Hun døde da jeg var fem, så søsteren min og jeg flyttet inn hos tanten og onkelen min på gården deres i utkanten av byen. Tante var mammas mye eldre søster, og selv om de aldri hadde stått hverandre nær, var hun vår eneste levende slektning. Slik de så det, gjorde de det som var nødvendig, fordi det også var det rette å gjøre.

De er gode mennesker, tante og onkel, men siden de aldri hadde hatt barn, tviler jeg på at de egentlig skjønte hva de bega seg ut på. Gårdsarbeidet tok nesten all tiden deres, og søsteren min, Paige, og jeg var ikke de enkleste barna, særlig ikke i begynnelsen. Jeg var en ulykkesfugl – på den tiden vokste jeg som bare det og snublet for omtrent hvert tredje skritt jeg tok. Jeg gråt mye også – for det meste på grunn av mamma, antakelig – men det kan jeg ikke huske selv. Når det gjelder Paige, lå hun langt over snittet når det gjaldt humørsyke som tenåring. Hun kunne skrike eller hulke eller få raserianfall av verste sort og sitte innelåst på rommet sitt i flere dager mens hun gråt og nektet og spise. Hun og tante var som ild og vann helt fra begynnelsen av, men jeg følte meg alltid trygg sammen med henne. Selv om tante og onkel gjorde sitt beste, må det ha vært overveldende, så litt etter litt falt det på søsteren min å oppdra meg. Det var hun som smurte matpakke til meg og fulgte meg til skolebussen, hun varmet boksesuppe eller makaronigrateng til meg i helgene og satt sammen med meg og så på tegnefilm.

Og fordi vi delte rom, var det henne jeg snakket med før jeg sovnet. Noen ganger, men ikke alltid, hjalp hun meg med 13

61883 Drømmeland – s. 13

11.10.2023 12:18

pliktene i tillegg til å gjøre sin del; gårdsdrift og plikter er i grunnen synonymt. Paige var uten sammenligning den jeg stolte mest på i hele verden.

Hun var også talentfull. Hun elsket å tegne og kunne sitte og lage skisser i timevis, så jeg er ikke så veldig overrasket over at hun til slutt ble kunstner. Nå jobber hun med farget glass og håndlager lamper av Tiffany-typen som går for betydelige summer og er populære hos interiørkonsulenter i den eksklusive delen av markedet. Hun har bygd opp en ganske bra nettvirksomhet, og jeg er stolt av henne, ikke bare på grunn av det hun betydde for meg i oppveksten, men også fordi livet virkelig har gitt henne noen slag i ansiktet på mer enn én måte. Jeg skal innrømme at jeg iblant har lurt på hvordan hun i det hele tatt har klart å holde seg oppe.

Ikke misforstå angående onkel og tante. Selv om Paige passet på meg, var det alltid de som gjorde de viktige tingene. Vi hadde greie senger og fikk nye skoleklær hvert år. Det var alltid melk i kjøleskapet og noe å spise i skapene. Ingen av dem var voldelige, de hevet sjelden stemmen, og jeg tror eneste gang jeg så dem drikke et glass vin, var på nyttårsaften en gang da jeg var tenåring. Men gårdsdrift er hardt arbeid; en gård er på mange måter som et krevende barn som alltid trenger noe, og de hadde ikke tid eller energi til å gå på skolearrangementer eller kjøre oss til bursdagsselskap hos venner, ikke engang kaste ball med oss i helgene. Det er ingen helger på en gård; lørdager og søndager er akkurat som alle andre dager. Omtrent det eneste vi egentlig gjorde som familie, var å spise middag hver kveld klokka seks, og det føles som om jeg kan huske alle sammen, først og fremst fordi hver middag var helt lik. Vi ble ropt inn på kjøkkenet, hvor vi hjalp til med å sette maten på bordet. Da vi hadde satt oss, spurte tante søsteren min og meg hva vi hadde gjort på skolen, mer på grunn av en følelse av plikt enn av faktisk interesse. Mens vi svarte, smurte onkel smør på to brødskiver som han spiste ved siden av, samme hva vi hadde til middag, og han nikket 14

61883 Drømmeland – s. 14

11.10.2023 12:18