Ingvar Ambjørnsen Djevelens fødselsdag

skulle være, han hadde aldri kjent noen far, men hadde en mor med stor omgangskrets.

Ja, han så henne stå der, bøyd over utslagsvasken. Ikke naken og kåt mellom laknene, slik han også hadde opplevd henne, ikke sovende med det elektriske blå lyset rennende over ansikt og hår, men stivt bøyd over vasken, hun hadde sagt «kom», han hadde døpt henne i det varme vannet; de skulle på fest og hun ville ha rent hår, det var dette bildet han husket best, dengang hadde han ikke visst hva han skulle kalle henne.

I Trondheim var det to timer å vente på neste buss ut i det grønne, han var sliten, helt i ørska, han spiste frokost på en kafé, egg, melk, ost, brød, kaffe, masse kaffe.

Gjennom vinduet kunne han se at det hadde begynt å regne, han tenkte på grøfta som skulle graves, han hadde gjort slikt arbeid før, men aldri likt det, det gikk ikke an å like å grave grøft, men det gikk an å like å bli bedt om å grave grøft, nå regnet det, og jorda der oppe skulle være vassjuk fra før. Han hadde ikke sovet på toget, men han hadde drømt, han hadde drømt om det varme vannet han hadde skylt håret hennes med, han hadde drømt om det mørke hårfestet i nakken hennes, den hvite ryggen.

Bussen dro seg langsomt gjennom landskapet. Koller og åskammer, små og store gårder, grønt. Og han tenkte på henne igjen. Han hadde kjent henne i Oslo, levet sammen med henne i den byen, det var lenge siden nå, gutten som hadde sluppet seg da han selv gjorde seg klar til å gå, var nå ti, skolegutt, skolegutt på landet, hva som hadde skjedd med henne kunne han ikke vite, brevene hadde kommet med lange mellomrom, det var den 20