Ingen tid å miste
Tore Renberg
Ingen tid å miste Roman
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2019 ISBN 978-82-02-63918-1 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Marie von Krogh Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Epigrafen er hentet fra den britiske forfatteren L.P. Hartleys roman The Go-Between, første gang utgitt i 1953 av Hamish Hamilton. Sitatet på side 17 er hentet fra Thomas Kingos salme fra 1681, «Sorgen og gleden de vandre til hope». Detaljer omkring «Stavangerfjord», side 113, er hentet fra Sven Egil Omdals bok Stavanger – slik du var, side 47-58, Jæren Forlag 2018. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
The past is a foreign country; they do things differently there. L.P. Hartley, The Go-Between
1
RØDBETERØDT, ERTESTUINGGRØNT, MANDARINORANSJE
Vi gir dem vår oppmerksomhet. Vi myser. Vi konsentrerer oss. Vi lytter. Dette kan vi, for vi er de nysgjerrige. Vi får øye på en gang. En gang i første etasje av en enkel enebolig. Veggene er kledd med et innholdsmettet tapet, et gammelmodig blomstermønster på skittenblå bakgrunn, noen ville vel kalt det sentimentalt. Andre vemodig, andre vakkert, andre redselsfullt. I dette rommet, som er tolv–femten kvadratmeter stort, kan vi se et bord, en tilhørende stol, et speil med et telefonbord under, og vi ser en, to, tre, fire, fem dører. Alle i brun finér og med rimelige dørvridere. Hvem bor her? Vi lar blikket stanse ved stolen, hva skal vi kalle den; en ventestol? Den har nyperødt stoff, polstret i sete og rygg, pyntet med pene møbelsnorer. Armlenene er breie og svarte, 9
i skinn, langs ytterkanten er det slått inn en rand med kaffebrune nagler. Stolen står på ornamenterte føtter, hva skal de forestille, potene til et stort kattedyr? Den er nesten komisk lav, det kan ikke være høyvokste mennesker som har kjøpt den, en lang figur ville knapt vite hvordan man skulle sitte i en slik stol. Det er et pussig komponert møbel, svært umoderne, men stolen bærer sjarm og sprer lys, et betryggende preg av fortid, et slikt som gjør mange samtidsmennesker lykkelige; en sang om det som fantes en gang for lenge siden. Det tapte, det enkelt elskelige. Romantikk? Kanskje det. For flere tiår siden har noen anskaffet denne stolen. De har besøkt et varehus, eller var det en snekker, de har lagt øynene på stolen, den har passet budsjettet, den har engasjert, men ikke på grunn av noe av dette: Den gamle duften, det forgangne, det søte. Vi lukker øynene for stolen og vender oss mot resten av gangen. Vi legger merke til at det står en seng midt i rommet. Det er en enkeltseng. Dette forvirrer oss; en seng, her, hva handler det om, den kan umulig høre hjemme i dette rommet? La oss gå nærmere. Vi vil vite hvem som bor her. Vi vil vite hvilket liv disse tingene er lastet med. Kan vi få øye på noe bak dørene? På en av dem henger et skilt, et rødt hjerte, uskyldig, la oss gå inn. Det er lite bad, dunkelt belyst, også dette rommet har det enkle ved seg. Et grovrutet linoleumsbelegg i sandfarger. 10
Et smalt badekar med forheng, velbrukt, men slett ikke skittent. Et tilårskomment toalett står skrått overfor badekaret, det har et okerfarget trelokk. Ved siden av toalettet en beskjeden vaskeservant med kran for kaldt vann og et såpestykke liggende i en forsenkning i porselenet. Det er vel Sunlight, den tanggrønne? På veggen over vasken henger et speil, lite prangende, det har en krakelering nede i venstre kant. Innerst i rommet står en varmtvannstank, til venstre for den, montert på veggen, et skap; vi får tro det er toalettartikler i det. Har vi lov til å kikke inn? Tannbørste i et plastglass, tannpasta. En hårspray, Elnet, den gullfargede. En kremboks fra Nivea, den blå. Tanntråd, neglefil, neglelakkfjerner, en saks, en børste. Kløver Vaseline, den gule fra Chesebrough, den med trekløvermerke. På øverste hylle en barberhøvel, en kost. Private ting. Velordnet. Litt sjenerte trekker vi oss unna, dette kom brått på. Hvem bor her? Vi glir ut igjen, vi ser den andre døren, like ved siden av badet. La oss gå inn. Døren leder til et gjesterom, ikke veldig stort. Det første vi fester oss ved er en vegglampe med tropegrønn skjerm, kyseformet, humørfylt. Ikke langt fra den et lite nattbord, det står i hjørnet. Gulvflaten er tom. Vi ser det ligger et sengeteppe her inne, brunt som tørre kvister, pent brettet sammen på en stol. Det må ha stått en seng her, det er nok den vi fikk øye på ute i gangen. 11
På veggen til venstre blir vi møtt av en innebygget skaprekke. Vi beveger oss, vi ber dørene åpne seg. Øverst i skapet ligger en bunke duker, hvite, brettet med fin tellekant. I hodehøyde hviler to stabler med konfektesker, alle fra Nidar, det er Sfinx, fylt med brev og kort. På hyllen under en seks-åtte gamle fotoalbum, nedenfor den igjen noe fajanse. Helt nede ved gulvet står en gammel kaffetrakter-eske fra Wilfa, hva er det i den? Julepynt. Kongler, bomull, flagg, julekuler, noen figurer i metall, noen i tre, en krybbe, Maria, Jesusbarnet, Josef, de tre vise menn. En stjerne. Hvor er vi? I hvilket liv? Vi lukker skapdørene pent etter oss. I det nederste hjørnet som vender mot hagen, får vi øye på et bord. På bordet står en symaskin med grått plasttrekk. Det er en Singer. På den korteste veggen, tvers overfor skapene, henger et broderi. Det er ganske stort, det kommer med dype, tunge farger, vanskelig å like, men lett å la seg bevege av. Er dette alt? Det må være mennesker her. Vi myser. Vi lytter. Vi er de nysgjerrige. Er det ikke mennesker her? Vi er ute i gangen igjen. Mellom bade- og gjesteromsdøren henger et speil, det ser kostbart ut, til og med eksotisk. Det er frittalende, det pirker 12
i oss. En selvsikker treramme innfelt med flerfargede glassfliser. Elegante linjer, forseggjort. Speilet stikker seg ut i disse moderate omgivelsene; hvordan rimer dét? Vi konsentrerer oss, vi forsøker å forstå, for sånn er vi laget: Vi går nærmere. Under speilet står et telefonbord med polstret sittebenk, det er i lyst tre, furu. På bordet ligger en reklamepenn, merket Odfjell Drilling, og en liten notatblokk, oransje. Ved siden av står en personalisert adressebok. Det er en av disse praktiske innretningene med bevegelig markør, alt man behøver å gjøre er å velge en bokstav, trykke på en knapp nederst på apparatet, og lokket vil sprette opp. På bordet befinner også selve telefonen seg, en lyst tomatsupperød tastafon fra Elektrisk Bureau. Under bordet er det en skuff, der ligger den tykke telefonkatalogen. Vi lar tankene virke, blikket dreie. Vi sneier innom enkeltsengen, den som står midt på gulvet og ber om vår innlevelse, og deretter stanser vi ved den tredje døren. Hvem bor her? Den tredje døren befinner seg på sydveggen av huset og går inn til et kaldt og mørkt rom. Lyset vi bringer med oss avslører en fryseboks fra Electrolux, og til høyre en trehylle, den går fra vegg til tak. I reolene står enkelte hermetiske matvarer, samt en rad med tomme bokser i metall og plast, et dusin syltetøyglass eller så av ulik størrelse. Til venstre er det et forheng, bak det noen klesplagg; en pels, en vinterkåpe, en vårligere kåpe. Det er kvinneplagg. 13
På veggen, like ved fryseboksen: Et innrammet bilde av kongen og dronningen i landet. Vi rygger ut igjen. Vi lar nok en gang blikket reise gjennom rommet. Forbi bordet og stolen. Forbi sengen som står her på høykant. Hva er det vi har gått glipp av? Vi får øye på et fotografi, det henger på kortveggen ved den fjerde døren. Et svart-hvitt fotografi, det viser en ung kvinne og en ung mann, det virker å være tatt i en by, hvilken klarer vi ikke å se. Vårlig, sommerlig, er det et feriebilde, tro? En pen, smilende kvinne med kjekt blikk, en ung mann med faste trekk. Hvem er det? Den fjerde døren fører inn til en utstyrsbod. Også denne er kald og dunkel, det lukter en anelse rått her. Boden er slett ikke rikt utrustet. På en gammel benk bare noen verktøy av lite avansert sort, hammer, håndsag, skrutrekker, syl. Langs veggene en rake, en spade, en rive, en slitt piasavakost. På gulvet en gressklipper fra Honda. Alt er velholdt, alt er ryddig. Ser vi et liv nå? Hvis et menneske kom inn i disse rommene, kan vi si at vi allerede kjenner det, så vidt? Ute i gangen igjen stanser vi ved bordet. Vi går fram til det: Det er et rundt bord, flaten er nærmest til å speile seg i, flammeskinnende, og det minner oss på at alt vi har observert så langt, har vært slik; rent. Det lave bordet er et vakkert stykke arbeide, ikke direkte jålete, men likevel noe støyende i disse omgivelsene så preget av måtehold. Man kan tro at 14
de som bor her, har strukket seg et stykke for å få tak i det. Flammebjørk? Bordet fanger ikke bare vår oppmerksomhet fordi det skinner så behagelig, men også fordi det må være svært gammelt. Det virker enda eldre enn den pene lampen vi oppdager, den som henger i taket like over oss, den som nok har vært moderne for seksti, sytti år siden. Den kan ligne en pike med stor, rød hatt på hodet og en raffinert knute under haken. Disse tingene. Hva har de å fortelle? Vi lar blikket seile, forbi den femte døren, den vi ennå ikke har rukket å åpne, og får øye på en trapp. Det er nesten rart vi ikke så den straks vi kom inn. Trappen går til andre etasje, den er teppekledt, dypt rød, vi kan se slitasjemerker i stoffet, vi kan forestille oss år med føtter, og vi noterer samtidig at det ikke er noen kjellernedgang her. Det er i det hele tatt ingen kjeller i dette enkle huset. Har vi alt nå, alt i dette rommet? Vi kan ikke haste for mye, vi må ta dette steg for steg. Gulvet er dekket av et linoleumsbelegg. Ruglete, mønstret som tapetet, uten at det er mulig å se hva mønsteret forestiller, fargene er for dype, for grøtete. Vi oppdager nok et fotografi. Det er ikke større enn et lite bokomslag til en diktsamling, det henger til venstre for inngangsdøren. Det viser en ung jente. Blyge øyne, blyg munn, hun virker nesten påtrengende sky. Hvem kan det være? 15
For tidlig å spørre, det er ingen her til å svare. Har vi alt nå, innen vi åpner den femte døren? Se der. Det er et kott under trappen. Et kott med lav dør skjult i tapetet, bare avslørt av en liten, unnselig knott. Vi trekker i knotten, det kviner i hengslene og vi kikker inn i mørket. En støvsuger fra Miele, et strykebrett, en liten stabel med bøker, noen innrammede bilder, en rad med sko hvor et par røde pumps lyser mot oss, en juletrefot, noen esker, noen poser. «Rødbeterødt, ertestuinggrønt, mandarinoransje.» Vi kvepper til. Vi har vært omgitt av stillhet så lenge. En tydelig stemme, en kvinnestemme. Vi hører skritt, de kommer ovenfra, de virker lette, de virker ivrige, og vi skynder oss å lukke kottdøren. Vi kan kjenne stegene i trappene, de forplanter seg i veggene. «Rødbeterødt, ertestuinggrønt, mandarinoransje.» Vi hører det igjen, og vi skynder oss ut i rommet for å se henne: Kvinnen som kommer gående ned trappen. Hun foter seg med raske steg, hun er kledd i yttertøy og hun har et ansiktsuttrykk som røper at her skal noe hende. Det er ikke hvilken som helst dag. Ikke for henne. Er hun vakker? Vi synes det. Høye kinnben, en malt munn, et lag med rouge, øyensverte, en vifte av rynker som åpner seg fra øyekroken og strekker seg mot tinningen. Disse litt merksnodige ordene hun gjentar, hva handler 16
de om? De blir sagt med skarphet, kan vi ane noe misnøye? Er det hennes ord? Kvinnen passerer oss og går mot stolen ved bordet, vi ser den megetsigende munnen hennes, den er leken, lett svulmende. Hun setter seg og retter på kåpen over knærne. Hun løfter haken. «Psj,» sier hun og rister kort på hodet. «Rødbeterødt, ertestuinggrønt, mandarinoransje. Jeg har levd lenge nok til å vite at det som har vært pent en gang blir pent igjen.» Hun retter nakken, og nå kan vi se at hun har klare, glassblå øyne, sterkt tilstedeværende. Hun legger hodet ørlite på skakke, hun har jerngrått hår. Hun sier: «Så, Tove, den første onsdagen vår.» Gråter hun? Det ligger en blank hinne over blikket. Hun svelger, hun lukker øynene et lite øyeblikk, før hun åpner dem igjen, liksom forklaret, og så beveger hun munnen, bare svakt, det er så vidt vi kan høre henne synge: «Sorgen og gleden de vandre til hope, lykke og ulykke gange på rad.» Vi er inne nå. Det bor en kvinne her. Hun sitter foran oss. Vi kan begynne. Vi ber deg ikke om mye, bare noe konsentrasjon, om ikke for annet enn at disse dagene fantes og ikke gjør det lenger, bare her.