Ikke gi slipp

Ikke gi slipp

Harlan Coben

Ikke gi slipp Oversatt av Sissel Busk

Harlan Coben Originalens tittel: Don’t let go Oversatt av Sissel Busk Copyright © 2017 by Harlan Coben Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-64365-2 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Dreamstime og Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Pour Anne A Ma Vie de Coer Entier

Der jeg vokste opp, i en forstad i New Jersey, verserte det to historier som gjaldt hjembyen min.

Den ene var at det i et stort herskapshus, beskyttet med jernport og bevæpnede vakter, bodde en beryktet mafialeder, og at det fantes en forbrenningsovn på eiendommen som kunne ha vært brukt som et provisorisk krematorium.

Den andre historien – den som har gitt inspirasjon til denne boken – var at i tilknytning til denne eiendommen, og i nærheten av en barneskole, lå et NIKE-kontrollsenter med utstyr for atomraketter. Stedet var omringet av piggtrådgjerder og skilt med ADGANG FORBUDT. Mange år senere fant jeg ut at begge historiene var sanne.

Harlan Coben

Daisy hadde på seg en ettersittende svart kjole med en utringning så dyp at den kunne inspirere til filosofiske betraktninger.

Hun fikk øye på målet innerst i baren. Han var kledd i grå dress med krittstriper. Hmm. Fyren var gammel nok til å være faren hennes. Det kunne gjøre det vanskeligere for henne å gjennomføre spillet, men kanskje ikke. Det var aldri godt å vite med eldre menn. Noen av dem, særlig de nyskilte, var altfor opptatt av å demonstrere, og bevise, at de fortsatt hadde draget, selv om de aldri hadde hatt det i første omgang.

Særlig hvis de aldri hadde hatt det i første omgang.

Mens Daisy slentret gjennom rommet, kunne hun kjenne hvordan blikkene til de mannlige gjestene ålte seg oppover de nakne leggene hennes som mark. Da hun kom fram til enden av bardisken, gjorde hun svakt vesen av å la seg gli ned på krakken ved siden av ham.

Mannen stirret i whiskyglasset som om det var en krystallkule han hadde foran seg. Hun ventet at han skulle snu seg mot henne. Det gjorde han ikke. Daisy betraktet profilen hans en stund. Skjegget var tykt og grått. Nesen var stor og klumpete, nesten silikonaktig. Håret var langt og uryddig og kunne minne om en mopp.

9

Andre ekteskap, regnet Daisy ut. Høyst sannsynlig skilsmisse nummer to.

Dale Miller – det var navnet på målet – tok varsomt opp whiskyglasset. Han holdt rundt det med begge hender som om det var en skadet fugl.

«Hei,» sa Daisy med et godt innøvd kast på håret.

Miller snudde hodet mot henne. Han så henne rett i øynene. Hun ventet på at blikket skulle gli ned mot utringningen – for pokker, til og med kvinner gjorde det når hun bar denne kjolen – men han holdt fast.

«Hallo,» svarte han. Så snudde han seg mot whiskyen igjen.

Daisy overlot som oftest til målet å legge an på henne.

Det var den vanlige taktikken hennes. Hun pleide å si hei på denne måten, hun smilte, fyren ba om å spandere en drink på henne. Du skjønner opplegget. Men Miller så ikke ut til å være i humør til å flørte. Han tok en dyp slurk av whiskyglasset, deretter en slurk til.

Det var bra. Skikkelig tørst. Det ville gjøre dette lettere.

«Er det noe jeg kan gjøre for deg?» spurte han.

Røslig, tenkte Daisy. Det var ordet som beskrev ham.

Selv i den krittstripete dressen hadde Miller en look av typen kraftig-Vietnam-veteran-motorsyklist, med lav, hes stemme. Den type eldre menn som Daisy fant underlig tiltrekkende, skjønt det var vel hennes velkjente farskompleks som meldte seg. Daisy likte menn som fikk henne til å føle seg trygg.

Det var altfor lenge siden hun hadde truffet en slik.

På tide å prøve en annen vinkling, tenkte Daisy.

«Har du noe imot at jeg bare sitter her ved siden av deg?»

10

Daisy lente seg nærmere, lot utringningen få litt effekt, og hvisket: «Det er en fyr der borte …»

«Plager han deg?»

Så søtt. Han sa det ikke på den machomåten som mange av de drittsekkene hun hadde truffet, pleide å gjøre. Dale Miller sa det rolig, saklig, til og med høflig – som en mann som ønsket å beskytte henne.

«Nei da … ikke egentlig.»

Han kikket seg rundt i baren. «Hvem av dem er det?»

Daisy la en hånd på armen hans.

«Det gjør ingenting. Ærlig talt. Det føles bare litt tryggere å sitte her sammen med deg, hvis det er greit?»

Miller så henne i øynene igjen. Den klumpete nesen passet ikke til ansiktet, men den var nesten ikke merkbar når en så de gjennomtrengende blå øynene hans. «Selvfølgelig,» sa han. «Kan jeg skaffe deg en drink?»

Det var alt Daisy trengte. Hun var flink til å prate, og menn – gifte, single, skilte, hva som helst – hadde aldri noe imot å betro seg til henne. Med Dale Miller tok det litt lengre tid enn vanlig – drink nummer fire, hvis hun hadde telt riktig – men omsider kom han til den forestående skilsmissen fra Clara, ja da, hans andre kone, som var atten år yngre enn ham. («Burde ha forutsett det, ikke sant? Jeg var en idiot.») En drink senere fortalte han henne om de to barna, Ryan og Simone, om kampen om samværsretten, om jobben i finansverdenen.

Hun måtte også betro seg litt. Det var slik det funket.

Holde det gående. Hun hadde en historie hun pleide å bruke – helt oppdiktet, selvsagt – men noe ved måten Miller oppførte seg på, fikk henne til å legge inn nyanser av oppriktighet. Hun ville likevel aldri fortelle ham sannheten.

11

Ingen kjente til den, bortsett fra Rex. Og selv Rex visste ikke alt.

Han drakk whisky. Hun drakk vodka. Hun forsøkte å drikke langsommere. To ganger tok hun med seg et fullt glass ut på toalettet, tømte det i vasken og fylte det opp med vann. Allikevel var Daisy litt pussa da hun fikk SMSen fra Rex. K?

K for «Klar».

«Er alt greit?» spurte Miller.

«Ja da. Bare en venn.»

Hun skrev en J tilbake, for «Ja» og snudde seg mot Miller igjen. Dette var den delen der hun vanligvis ville foreslå at de gikk til et litt roligere sted. De fleste menn slo til ved den muligheten – menn var særdeles forutsigbare sånn – men hun var ikke sikker på om hun burde være så direkte når det gjaldt Dale Miller. Det var ikke det at han ikke virket interessert. Men på en måte så han ut til å være – hun visste ikke riktig hvordan hun skulle uttrykke det – hevet over sånt.

«Kan jeg spørre deg om noe?» begynte hun.

Miller smilte. «Du har spurt meg om saker og ting hele kvelden.»

Han snøvlet lett. Bra. «Har du bil?» spurte hun.

«Det har jeg. Hvordan det?»

Hun kikket seg rundt i baren. «Kunne jeg, hm, be deg om skyss hjem? Jeg bor ikke langt herfra.»

«Ja, det er klart.» Og så: «Jeg trenger kanskje litt tid på å bli edru –» 12

Daisy hoppet ned av krakken. «Det er helt greit. Da går jeg.»

Miller rettet seg opp. «Vent litt, hva mener du?»

«Jeg er nødt til å komme meg hjem nå, men hvis du ikke kan kjøre –» «Jo da, jo da,» sa han og greide å reise seg. «Klart jeg skal kjøre deg.»

«Hvis det er noe problem …»

«Ikke no’ problem, Daisy.»

Bingo. Idet de gikk mot døren, sendte Daisy en rask melding til Rex: EPV

Kode for «Er på vei».

Noen ville kanskje kalle det bedrageri eller svindel, men Rex insisterte på at det var «rettferdige» penger. Daisy var ikke sikker på det rettferdige, men hun følte seg ikke særlig skyldig heller. Planen var enkel å utføre, om ikke motivet var spesielt edelt. En mann og en kvinne ønsker skilsmisse.

Kampen om samværsretten blir stygg. Begge parter blir desperate. Kvinnen – teknisk sett kunne også ektemannen benytte seg av tjenesten deres, men så langt hadde det alltid vært kvinnene – engasjerte Rex som hjelp for å vinne det blodige slaget. Hvordan han gjorde det?

Grep ektemannen i fyllekjøring.

Hva var vel et bedre bevis på at han var uegnet som forelder?

Det var altså slik det fungerte. Daisys jobb var todelt: Hun skulle sørge for at mannen drakk mer enn det lovlige, juridisk sett, og deretter få ham bak rattet. Rex, som 13

var politibetjent, skulle stoppe bilen. Deretter arresterte han mannen for å kjøre under påvirkning av alkohol. Vips, så fikk klienten deres en stor fordel under rettssaken. Akkurat nå ventet Rex i en utrykningsbil et par kvartaler unna.

Han valgte alltid et øde sted i nærheten av den baren målet befant seg. Jo færre vitner, desto bedre. De ønsket ingen spørsmål.

Få fyren til å stanse bilen, arrester ham, kjør videre.

Begge vaklet ut døren til parkeringsplassen.

«Denne veien,» sa Miller. «Jeg står parkert her borte.»

Parkeringsplassen var dekket av løs grus. Miller sparket bort steinene idet han førte henne bort til en grå Toyota Corolla. Han trykket på fjernlåsen. Bilen ga fra seg to dempede tut. Da Miller gikk mot døren på passasjersiden, ble Daisy forvirret. Hadde han ment at hun skulle kjøre?

Herregud, hun fikk da ikke håpe det. Var han mer beruset enn hun trodde? Det var mer sannsynlig. Men hun skjønte snart at ingen av delene stemte.

Dale Miller hadde tenkt å åpne døren for henne. Som en ekte gentleman. Så lenge var det altså siden Daisy hadde truffet en ekte gentleman. Hun hadde ikke engang skjønt hva han var i ferd med å gjøre.

Han åpnet døren. Daisy gled inn i forsetet. Dale Miller ventet til hun hadde satt seg til rette før han lukket døren forsiktig bak henne.

Hun kjente et stikk av dårlig samvittighet.

Rex hadde påstått mange ganger at de ikke drev med noe ulovlig, ikke engang noe moralsk tvilsomt. For det første var det ikke alltid at planen fungerte. Noen menn går faktisk aldri på bar. «Hvis det er tilfellet,» hadde Rex sagt, «kan jo ikke mannen anklages. Den karen vi griper, er alle14

rede ute for å drikke, ikke sant? Du gir ham bare et lite puff, det er det hele. Men han er ikke nødt til å kjøre i fylla.

Det er hans eget valg. Du setter ikke en pistol mot hodet hans.»

Daisy tok på seg sikkerhetsbeltet. Dale Miller gjorde det samme. Han startet bilen og satte den i revers. Dekkene knaste i grusen. Da de var ute av plassen, stanset han bilen og så lenge på Daisy. Hun prøvde å smile, men klarte det ikke helt.

«Hva er det du skjuler, Daisy?» spurte han.

Hun kjente en frysning, men svarte ikke.

«Noe har skjedd med deg. Jeg kan se det på ansiktet ditt.»

Daisy var usikker på hva hun skulle svare, så hun prøvde å le det bort. «Jeg fortalte deg akkurat livshistorien min, Dale.»

Miller ventet et øyeblikk, kanskje to, skjønt det føltes som en evighet. Endelig så han framover og satte spaken i drive. Han sa ikke et ord mens de kjørte ut av parkeringsplassen.

«Ta til venstre,» sa Daisy, hun hørte spenningen i sin egen stemme. «Og så er det andre til høyre.»

Dale Miller var taus og svingte omhyggelig, slik man gjør hvis man har drukket for mye og ikke ønsker å bli stanset av politiet. Corollaen var ren og upersonlig og luktet litt for mye luftfrisker. Da Miller svingte inn på andre vei til høyre, holdt Daisy pusten og ventet på det blå lyset og sirenen fra bilen til Rex. Dette var alltid den skumle delen for Daisy, for hun visste aldri hvordan mennene ville reagere. En fyr prøvde å stikke av, men skjønte hvor nytteløst det var innen han 15

kom fram til første hjørne. Noen begynte å banne. Andre – altfor mange – begynte å strigråte. Det var det verste.

Voksne menn, som med kald beregning hadde lagt an på henne noen minutter tidligere, grein plutselig som smågutter.

De innså alvoret på et øyeblikk. Og den erkjennelsen knuste dem.

Daisy visste ikke hva hun kunne vente seg av Dale Miller.

Rex hadde gjort timingen til en vitenskap, og som på et stikkord kom blålyset på, straks etterfulgt av sirenen.

Daisy bråsnudde seg og gransket Dale Millers ansikt for å bedømme reaksjonen hans. Hvis Miller ble forvirret eller overrasket, viste ansiktet hans ingen tegn på noen av delene.

Han var fattet, til og med besluttsom. Han slo på blinklyset før han forsiktig svingte ut til veikanten og stanset idet Rex parkerte bak ham.

Sirenen var slått av, men det blå lyset fortsatte å blinke.

Dale Miller satte giret i park og snudde seg mot henne.

Hun var ikke sikker på hva hun skulle gi uttrykk for. Overraskelse? Medfølelse? Et oppgitt sukk?

«Vel, vel,» sa Miller. «Det ser ut til at fortiden har innhentet oss, hm?»

Ordvalget, tonefallet og ansiktsuttrykket hans gjorde henne skjelven. Hun hadde lyst til å rope til Rex at han måtte skynde seg, for han tok seg god tid, slik politimenn pleier å gjøre. Dale Miller holdt blikket fast på henne, selv etter at Rex banket på vinduet med knokene. Miller snudde seg langsomt fra henne og lot vinduet gli ned.

«Hva er problemet, betjent?»

«Førerkort og vognkort, takk.»

Dale Miller rakte ham begge deler.

16

«Har du drukket noe i kveld, Mr. Miller?»

«Kanskje en drink,» svarte han.

Med det svaret var han i det minste lik alle de andre mennene. De løy bestandig.

«Vil du vennligst komme ut av bilen et øyeblikk?»

Miller snudde seg mot Daisy igjen. Daisy prøvde å la være å krympe seg for blikket hans. Hun så rett framfor seg og unngikk øyekontakt.

Rex sa: «Sir? Jeg ba deg om –» «Selvfølgelig, betjent.»

Dale Miller trakk i dørhåndtaket. Da lyset kom på innvendig, lukket Daisy øynene et sekund. Miller rullet seg ut med et stønn. Han lot døren stå åpen, men Rex strakte ut hånden bak ham og slo den igjen. Vinduet sto fortsatt på gløtt, så Daisy kunne høre dem.

«Sir, jeg vil gjerne ta noen edruelighetstester av deg her på stedet.»

«Det kan vi hoppe over,» sa Dale Miller.

«Hva sa du?»

«Kan vi ikke gå direkte til promilletesten, hvis det kan gjøre det enklere?»

Det tilbudet overrasket Rex. Han kikket forbi Miller et øyeblikk og så på Daisy. Hun trakk lett på skuldrene.

«Jeg går ut fra at du har en alkoholmåler i politibilen?» spurte Miller.

«Ja, det har jeg.»

«Så ikke la oss kaste bort tiden, hverken din eller min eller den vakre damens.»

Rex nølte. Så sa han: «Ok, vent her imens.»

«Greit.»

Da Rex snudde seg for å gå tilbake til politibilen, trakk 17

Dale Miller fram et våpen og skjøt ham to ganger i bakhodet. Rex falt i bakken.

Deretter vendte Dale Miller våpenet mot Daisy.

De er tilbake, tenkte hun.

Etter alle disse årene har de funnet meg.

Kapittel 1

Jeg skjuler baseballkølla bak benet slik at Trey – jeg antar i hvert fall at det er Trey – ikke kan se den.

Muligens-Trey kommer slentrende mot meg med kunstig brunfarge, emofrisyre og de meningsløse stammetatoveringene som snirkler seg rundt oppsvulmede bicepser. Ellie har beskrevet Trey som en rendyrket drittsekk. Denne fyren stemmer med beskrivelsen.

Men jeg må likevel være helt sikker.

Opp gjennom årene har jeg utviklet en virkelig kul og oppfinnsom måte for å forsikre meg om at jeg har rett mann. Følg med her: «Trey?»

Ronkmonken stanser, sender meg sin beste cro-magnonpannerynke og sier: «Hvem spør?»

«Er det nå jeg lissom skal si: Det er meg?»

«Hæ?»

Jeg sukker. Ser du hva slags idioter jeg må ta meg av, Leo? «Du svarte ‘Hvem spør?’,» fortsetter jeg. «Som om du liksom prøver å være lur. Som hvis jeg hadde ropt ‘Mike?’, da hadde du ikke svart: ‘Feil mann, kamerat.’ Ved å svare ‘Hvem spør?’ har du allerede avslørt at du er Trey.»

Du skulle ha sett det forvirrede uttrykket i ansiktet på den fyren.

19

Jeg går et skritt nærmere mens jeg fortsatt holder balltreet skjult.

Trey er en gjennomført tilgjort gangsta, men nå kan jeg merke hvordan redselen oser ut av ham i hete bølger. Ikke overraskende. Jeg er en ganske kraftig kar, ikke en kvinne på en meter og femti som han kan fike opp for å føle seg stor.

«Hva vil du?» spør Trey.

Enda et skritt fram.

«Snakke med deg.»

«Om hva da?»

Jeg svinger med én hånd, for det er det raskeste. Kølla lander med et smell mot Treys kne. Han skriker, men han faller ikke. Nå tar jeg kølla med begge hender. Husker du hvordan trener Jauss lærte oss å slå i Little League, Leo? Kølla bakover, albuen opp. Det var hans mantra. Hvor gamle var vi? Ni, ti år? Spiller ingen rolle. Jeg gjør akkurat slik trener Jauss lærte oss. Jeg trekker kølla helt bakover, løfter albuen og går inn i svingen.

Den tykke delen av treverket treffer det samme kneet.

Trey går i bakken som om jeg hadde skutt ham. «Vær så snill …»

Denne gangen løfter jeg kølla over hodet som en øks, legger all vekt og tyngde i den, og igjen sikter jeg på det samme kneet. Jeg kan føle hvordan noe splintrer da slaget treffer.

Trey hyler. Jeg løfter kølla igjen. Nå holder Trey begge hender rundt kneet og prøver å beskytte det. Helvete heller, kan like godt gjøre det ordentlig, ikke sant?

Jeg går for ankelen. Da kølla treffer, gir ankelen etter og deler seg under slaget. Jeg hører en knusende lyd, som når en støvel tråkker på tørre kvister.

20

«Du har aldri sett meg,» sier jeg til ham. «Hvis du sier et ord, kommer jeg tilbake og dreper deg.»

Jeg venter ikke på svaret.

Husker du da pappa tok oss med på vår første Major League baseballkamp, Leo? Yankee Stadium. Vi satt i den losjen nede ved linjen til tredje base. Vi hadde på oss baseballhanskene våre under hele kampen og håpet på at en ball slått utenfor sidelinjen skulle havne hos oss. Den gjorde selvfølgelig ikke det. Jeg husker hvordan pappa vendte ansiktet mot solen, med Ray-Ban-solbriller og det langsomme smilet. Hvor kul var pappa? Fordi han var fransk, kjente han ikke reglene – det var den første baseballkampen hans også – men det brydde han seg ikke om, gjorde han vel? Han hadde en stor dag med tvillingguttene sine.

Det var alltid nok for ham.

Tre kvartaler lenger borte kaster jeg balltreet i en container utenfor 7-Eleven. Jeg hadde brukt hansker, så det ville ikke være fingeravtrykk på den. Jeg hadde kjøpt kølla for flere år siden på et garasjesalg i Atlantic City. Det ville ikke være mulig å spore den tilbake til meg. Ikke det at det bekymret meg. Politiet kom ikke til å stupe opp i en container full av kirsebærslurpees for å hjelpe en profesjonell drittsekk som Trey. På tv kunne de finne på sånt. I virkeligheten ville de avskrive det som en lokal krangel, en mislykket narkohandel eller innkreving av spillegjeld, eller noe annet som gjorde at det var vel fortjent.

Jeg skrår over plassen og tar en omvei tilbake til der jeg har parkert. Jeg har på meg en svart Brooklyn Nets-caps – helt alminnelig – og jeg går med bøyd hode. Nei, jeg tror ikke at noen kommer til å ta denne saken alvorlig, men man 21

kan dumpe borti en fersk og overivrig politibetjent som kobler inn kameraovervåking eller noe.

Det koster meg ingenting å være forsiktig.

Jeg setter meg i bilen, tar Interstate 280 og kjører rett tilbake til Westbridge. Mobilen min ringer – telefon fra Ellie.

Som om hun vet hva jeg driver på med. Samvittigheten selv.

Akkurat nå tar jeg den ikke.

Westbridge er av den typen forstadsmiljø i Den amerikanske drømmen som mediene kunne kalle «familievennlig», kanskje «velstående» eller til og med «av høy kvalitet», men som aldri ville nå opp til «aristokratisk».

Vi har våre Rotary Club-grillfester, 4. juli-opptog, Kiwanis-karneval og torghandel lørdag formiddag med varer fra økologisk jordbruk. Ungene sykler fortsatt til skolen. Folk kommer på high school-fotballkampene, særlig når vi spiller mot rivalen Livingston. Little League er fortsatt stor stas. Trener Jauss døde for noen år siden, men de har oppkalt en av banene etter ham.

Jeg stopper fortsatt opp ved den banen, men nå i en politibil. Ja da, jeg er den politimannen. Jeg tenker på deg, Leo, hvordan du skilte deg ut der ute på banen. Du hadde ikke lyst til å spille – jeg vet det nå – men du skjønte at jeg ikke ville ha blitt med uten deg. Noen av gamle-kara snakker fortsatt om den no-hitteren jeg pitchet i delstatens semifinale. Du var ikke god nok til å bli med på laget, så det som fantes av innflytelse innenfor Little League, satte deg opp til å føre statistikken. Jeg antar at de gjorde det for at jeg skulle bli fornøyd. Jeg tror ikke jeg skjønte det den gangen.

Men du var alltid klokere og mer voksen enn meg, Leo, så jeg tror du skjønte det.

Jeg svinger inn foran huset mitt og parkerer i oppkjør22

selen. Tammy og Ned Walsh i nabohuset – i mitt hode er han alltid Ned Flanders fra The Simpsons fordi han har den samme barten og den altfor joviale måten å være på – holder på med å renske opp i avløpsrennene. Begge vinker.

«Hei Nap,» sier Ned. «Hei Ned,» sier jeg. «Hei Tammy.»

Så vennlig er jeg. Mister Hyggelig Nabo. Du skjønner, jeg er den mest usedvanlige skapning i forstadsbyer – en ikkehomo, singel, barnløs mann er omtrent like vanlig her i området som en sigarett i et helsestudio – så jeg anstrenger meg for å bli oppfattet som normal, kjedelig og pålitelig.

Ikke-truende.

Pappa døde for fem år siden, så nå antar jeg at noen av naboene oppfatter meg som den single fyren, han som bor alene og henger rundt som en Boo Radley. Det er derfor jeg prøver å holde huset godt vedlikeholdt. Det er derfor jeg er nøye med å følge mine anstendige damebekjentskap hjem igjen i dagslys, selv når jeg vet at nevnte damebekjentskap ikke kommer til å vare.

En gang i tiden ble slike menn som meg betraktet som sjarmerende eksentriske, en standhaftig ungkar. Nå tror jeg at naboer er engstelige for at jeg er pedofil eller noe i den retning. Så jeg gjør alt jeg kan for å dempe den frykten.

De fleste av naboene kjenner også til vår historie, så det at jeg bor her, er greit for dem.

Jeg vinker fortsatt til Ned og Tammy.

«Hvordan går det for laget til Brody?» spør jeg.

Jeg bryr meg ikke om det, men det er dette med den joviale væremåten. «Åtte mot en,» sier Tammy.

«Kjempeflott.»

23

«Du må komme på kampen neste onsdag.»

«Det vil jeg gjerne.»

Jeg vil også gjerne få fjernet min ene nyre med en grapefruktskje.

Jeg smiler igjen, vinker enda mer og går inn i huset. Jeg har flyttet ut av det gamle rommet vårt, Leo. Etter den kvelden – jeg omtaler det alltid som «den kvelden» fordi jeg ikke kan akseptere «dobbelt selvmord» eller «dødsfall ved ulykke», og heller ikke «drap», skjønt ingen tror egentlig at det var det – holdt jeg ikke ut å se den gamle køyesengen vår. Jeg begynte å sove i første etasje i det rommet vi kalte tv-stuen. En av oss burde sikkert ha flyttet ned dit tidligere, Leo. Soverommet vårt var greit nok for to guttunger, men det ble trangt for to tenåringer.

Men jeg hadde aldri noe imot det. Det tror jeg ikke du heller hadde.

Da pappa døde, flyttet jeg opp til hans store soveværelse. Ellie hjalp meg med å gjøre om det gamle rommet vårt til et hjemmekontor med innebygde skap som hun kaller «Modern Urban Farmhouse». Jeg skjønner fortsatt ikke hva det betyr.

Nå er jeg på vei opp til soveværelset mens jeg tar av meg skjorten. Da ringer det i dørklokken. Jeg regner med at det er noen fra UPS eller FedEx. De er de eneste som kommer hit uten å ringe på forhånd, så jeg gidder ikke å gå ned igjen.

Da dørklokken ringer enda en gang, lurer jeg på om jeg har bestilt noe som krever underskrift. Kan ikke komme på noe.

Jeg kikker ut av vinduet på soverommet.

Politiet.

De er i sivil, men jeg vet alltid når det er politifolk. Jeg vet ikke om det er holdningen eller antrekket eller noe ubeskri24

velig, men jeg tror ikke det ene og alene er fordi jeg selv er politimann. Det er en mann og en kvinne. Et øyeblikk lurer jeg på om de kan ha tilknytning til Trey – en ganske logisk slutning, ikke sant? – men ikke etter et raskt blikk på den sivile politibilen, som så tydelig er en ikke-merket politibil at den like gjerne kunne ha vært spraymalt med «politi-isivil» på begge sider. Den har skilter fra Pennsylvania.

Jeg slenger raskt på meg et par grå treningsbukser og sjekker meg i speilet. Det eneste ordet jeg kan komme på i farten, er «råstilig». Vel, det er ikke det eneste ordet, men vi får la det gå med det. Jeg skynder meg ned trappen og tar i dørklinken.

Jeg hadde ingen anelse om hva det å åpne den døren ville gjøre med meg.

Jeg hadde ingen anelse, Leo, at det ville bringe meg tilbake til deg.

Kapittel 2

Som jeg sa – to politifolk, en mann og en kvinne.

Kvinnen er eldre, trolig midt i femtiårene, og er kledd i blå blazer, jeans og praktiske sko. Jeg kan se hvordan våpenet på hoften hennes får blazeren til å bule ut, men hun ser ikke ut til å være typen som bryr seg om den slags. Fyren er sannsynligvis førti og er iført en dress med en brunfarge som vissent løv, en farge som ofte faller i smak hos de såkalt motebevisste nestkommanderende.

Hun gir meg et stramt smil og sier: «Etterforsker Dumas?»

Hun uttaler navnet mitt Duu-mass. Det er faktisk fransk og skal være Du-MAH, som den berømte forfatteren. Leo og jeg ble født i Marseilles. Da vi flyttet til USA og byen Westbridge i en alder av åtte år, syntes våre nye «venner» at det var skrekkelig morsomt å uttale Dumas som «Dumb Ass». Noen voksne gjør det fortsatt, men vi, hm, stemmer ikke på de samme kandidatene, hvis du skjønner hva jeg mener.

Jeg gidder ikke rette på henne.

«Hva kan jeg hjelpe deg med?»

«Jeg er overbetjent Stacy Reynolds,» sier hun. «Dette er etterforsker Bates.»

Jeg liker ikke de vibbene jeg får her. Det aner meg at 26

de er kommet for å gi meg ubehagelige nyheter av et eller annet slag, som at noen som står meg nær, er død. Jeg har foretatt dette offisielle kondolanseoppdraget mange ganger i løpet av min karriere. Det er ikke det jeg er best til. Men så bedrøvelig det enn høres ut, kan jeg ikke forestille meg at noen i livet mitt kunne betydd så mye for meg at det ville være nødvendig å sende ut en politibil. Den eneste personen måtte være Ellie, men hun er i Westbridge, New Jersey, ikke i Pennsylvania.

Jeg hopper over «Hyggelig å hilse på dere» og går rett på «Og hva gjelder det?».

«Har du noe imot at vi kommer inn?» sier Reynolds med et trett smil. «Det har vært en lang kjøretur.»

«Jeg kunne trenge å bruke toalettet,» tilføyer Bates.

«Tøm tanken senere,» sier jeg. «Hvorfor er dere her?»

«Du trenger ikke å være gretten,» sier Bates.

«Du trenger ikke å være så unnvikende heller. Jeg er politimann, dere har kjørt en lang vei, la oss ikke hale dette ut.»

Bates skuler på meg. Det gir jeg pokker i. Reynolds legger en hånd på armen hans for å dempe situasjonen. Jeg gir fortsatt pokker.

«Du har rett,» sier Reynolds til meg. «Jeg er redd vi har dårlige nyheter.»

Jeg venter.

«Det har vært et drap i vårt distrikt,» fortsetter hun.

«Drap på en politimann,» legger Bates til.

Det vekker min oppmerksomhet. Du har drap, og så har du drap på politifolk. Du ønsker ikke å betrakte det som to forskjellige ting, at det ene er verre enn det andre, men det er mange ting du ikke ønsker.

27

«Hvem?» spør jeg.

«Rex Canton.»

De venter et øyeblikk for å se om jeg reagerer. Det gjør jeg ikke, jeg bare prøver å forstå sammenhengen.

«Du kjenner betjent Canton?» spør hun.

«Jeg gjorde det,» sier jeg. «For lenge siden.»

«Når var siste gang du så ham?»

Jeg prøver fortsatt å finne ut hvorfor de er her. «Det husker jeg ikke. Kanskje avslutningen på high school.»

«Ikke etter det?»

«Ikke som jeg husker.»

«Men muligens?»

Jeg trekker på skuldrene. «Han kan ha kommet på et klassejubileum eller noe slikt.»

«Men du er ikke sikker?»

«Nei, jeg er ikke sikker.»

«Du ser ikke ut til å ta det særlig tungt at han er drept,» sier Bates.

«Jeg er knust innvendig,» sier jeg. «Men jeg er så supertøff.»

«Trenger ikke å være sarkastisk,» sier Bates. «En kollega er død.»

«Trenger ikke å kaste bort tiden vår heller. Jeg kjente ham på high school. Det er det hele. Jeg har ikke truffet ham senere. Jeg visste ikke at han bodde i Pennsylvania. Jeg visste ikke engang at han var ansatt i politiet. Hvordan ble han drept?»

«Skutt ned da han stoppet en bil,» sier Reynolds.

Rex Canton. Jeg kjente ham den gangen, selvsagt, men han var mer din venn enn min, Leo. Han var med i gjengen din. Jeg husker det fjollete bildet der dere hadde kledd dere 28

ut som et rockeband og deltok i skolens talentshow. Rex spilte trommer. Han hadde mellomrom mellom fortennene.

Han virket som en alright gutt.

«Kan vi skjære igjennom her?» spør jeg.

«Skjære igjennom hva?»

Jeg er svært lite i stemning til sånt som dette. «Hva vil dere meg?»

Reynolds ser opp på meg, og det er kanskje et lite smil i ansiktet hennes. «Kan du gjette?»

«Nei.» «La meg få låne toalettet før jeg tisser på dørhellen din.

Så kan vi snakke sammen.»

Jeg flytter meg så de kan komme inn. Reynolds går først.

Bates venter og kniper igjen. Mobilen min ringer. Det er Ellie igjen. Jeg trykker på avbryt og sender henne en melding om at jeg skal ringe tilbake så snart jeg kan. Jeg kan høre vannet renne idet Reynolds vasker hendene. Hun kommer ut, Bates går inn. Han er, hm, høylytt. Han var pissatrengt som en travhest, som man sier.

Vi går inn i stuen og setter oss. Ellie har fått pusset opp dette rommet også. Hun gikk for «kvinnevennlig mannehule» – trepanel og en stor tv, men baren er i akryl, og skinnlenestolene har en underlig burgundernyanse.

«Ja vel?» sier jeg.

Reynolds ser på Bates. Han nikker. Så snur hun seg mot meg. «Vi fant fingeravtrykk.»

«Hvor?» spør jeg.

«Unnskyld?»

«Du sa at Rex ble skutt ned da han stoppet en bil.»

«Det stemmer.»

«Så hvor ble han funnet? I politibilen? På gaten?»

29

«På gaten.»

«Og nøyaktig hvor fant dere fingeravtrykkene? På gaten?»

«Hvor de var, er ikke viktig,» sier Reynolds. «Hvem de kom fra, er viktig.»

Jeg venter. Ingen av oss sier noe. Da sier jeg: «Og hvem tilhører disse fingeravtrykkene?»

«Vel, det er en del av problemet,» sier hun. «Du skjønner, fingeravtrykkene får ingen treff i noen kriminaldatabase.

Personen har ikke noe rulleblad. Men likevel lå de inne i systemet.»

Jeg har alltid kjent til uttrykket «fikk håret til å reise seg i nakken», men jeg tror aldri jeg helt har skjønt det før nå.

Reynolds venter, men jeg har ikke tenkt å gi henne den tilfredsstillelsen. Det er hun som har ballen nå. Jeg skal la henne føre den helt fram til målstreken.

«Avtrykkene fikk et treff,» fortsetter hun, «fordi du, etterforsker Dumas, la dem inn i databasen for ti år siden og beskrev henne som ‘en person av interesse’. For ti år siden, da du ble ansatt i politiet, ba du om å bli kontaktet dersom det skulle komme et treff en gang i framtiden.»

Jeg prøver å ikke vise sjokket, men jeg tror ikke jeg gjør noen særlig bra jobb. Nå dukker minnene opp, Leo. Minnene fra femten år tilbake, til de sommerkveldene da hun og jeg gikk i måneskinn opp til den rydningen på Riker Hill og la ut et ullteppe. Jeg minnes gløden, selvsagt, renheten og finheten i den intense lysten, men for det meste minnes jeg «etterpå» der jeg ligger på ryggen, fortsatt andpusten, og stirrer opp i natthimmelen med hodet hennes på brystet mitt, hånden hennes på magen min, de første minuttene var vi stille, og så begynte vi å snakke på en måte som gjorde 30

at jeg visste – visste – at jeg aldri ville bli trett av å snakke med henne.

Du skulle ha vært min forlover.

Du kjenner meg. Jeg trengte aldri mange venner. Jeg hadde deg, Leo. Og jeg hadde henne. Så mistet jeg deg. Og så mistet jeg henne.

Reynolds og Bates studerer ansiktet mitt nå. «Etterforsker Dumas?»

Jeg bryter ut av det. «Sier dere at avtrykkene tilhører Maura?»

«De gjør det, ja.»

«Men dere har ikke funnet henne ennå?»

«Nei, ikke ennå,» sier Reynolds. «Kan du tenke deg å komme med en forklaring?»

Jeg tar med mobiltelefon og husnøkler. «Jeg gjør det på veien. La oss dra.»

Kapittel 3

Reynolds og Bates ønsker naturligvis å avhøre meg med det samme.

«I bilen,» insisterer jeg. «Jeg vil se åstedet.»

Vi går langsomt nedover gangveien av murstein som faren min anla for tjue år siden. Jeg går foran. De skynder seg for å holde følge.

«Sett at vi ikke ønsker å ta deg med oss,» sier Reynolds.

Jeg stanser og vinker til henne med fingrene. «Ha det, da.

God tur tilbake.»

Bates liker meg egentlig ikke. «Vi kan tvinge deg til å svare.»

«Du tror det? Ja vel.» Jeg snur meg for å gå inn igjen. «La meg få vite hva utfallet blir.»

Reynolds stopper rett foran meg. «Vi prøver å finne en gjerningsmann her.»

«Jeg også.»

Jeg er en meget dyktig etterforsker – det er jeg bare, ingen grunn til å være beskjeden her – men jeg trenger å se hele åstedet med egne øyne. Jeg kjenner de involverte. Jeg kan muligens være til hjelp. Men enten det er sånn eller slik, hvis Maura er tilbake, kommer jeg uansett ikke til å la denne saken gå fra meg.

32

Alt dette har jeg egentlig ikke lyst til å forklare Reynolds og Bates.

«Hvor lang tid tar turen?» spør jeg.

«To timer, hvis vi kjører fort.»

Jeg slår ut med armene som til en velkomst. «Dere får ha meg for dere selv i hele to timer. Tenk på alle spørsmålene dere kan stille.»

Bates rynker brynene. Han liker det ikke, eller kanskje han er så vant til å spille ubehagelig snut i motsetning til Reynolds hyggelige at han gjør det automatisk. De kommer til å gi seg. Vi vet det, alle tre. Det er bare snakk om hvordan og når.

Reynolds spør: «Hvordan kommer du deg tilbake hit?»

«For vi er ikke Uber,» legger Bates til. «Å ja, returtransporten,» sier jeg. «Det er nettopp det vi burde konsentrere oss om nå.»

De ser fortsatt bistre ut, men spillet er over nå. Reynolds setter seg i førersetet, Bates på passasjersiden.

«Kommer ingen for å åpne døren for meg?» spør jeg.

Unødvendig terging, men pokker heller. Før jeg setter meg inn, tar jeg fram telefonen og slår opp på Favoritter.

Fra førersetet kommer et irritert blikk fra Reynolds. Jeg holder opp en finger for å si at det bare kommer til å ta et øyeblikk.

Ellie svarer. «Hei.» «Jeg må avlyse i kveld.»

Hver søndag kveld jobber jeg som frivillig på Ellies senter for mishandlede kvinner.

«Hva står på?» spør hun.

«Husker du Rex Canton?»

«Fra skolen? Klart det.»

33

Ellie er lykkelig gift og har to døtre. Jeg er fadder til dem begge, noe som er pussig, men det fungerer. Ellie er det beste mennesket jeg kjenner.

«Han var politi i Pennsylvania,» sier jeg.

«Jeg tror jeg har hørt noe om det.»

«Det har du aldri nevnt for meg.»

«Nei, hvorfor skulle jeg det?»

«Godt poeng.»

«Hva med ham?»

«Rex ble drept mens han var på jobb. Noen skjøt ham da han stoppet en bil.»

«Så forferdelig. Det var leit å høre.»

Noen mennesker sier sånt uten å mene det. Hos Ellie kan du føle empatien.

«Hva har dette med deg å gjøre?» spør hun.

«Det skal du få høre om senere.»

Ellie kastet ikke bort tiden med å spørre hvorfor eller be om flere detaljer. Hun skjønte at hvis jeg hadde ønsket å fortelle mer, ville jeg ha gjort det.

«Ok, ring meg hvis du trenger noe.»

«Ta vare på Brenda for meg,» sier jeg.

Det kommer en kort pause her. Brenda er mor til to barn og er en av de mishandlede kvinnene på senteret. Livet hennes er blitt til et levende mareritt på grunn av en voldelig drittsekk. For to uker siden flyktet Brenda til Ellies senter midt på natten, med hjernerystelse, brukne ribben og ikke stort annet. Etter det har Brenda vært altfor redd til å kunne gå ut, selv ikke for å trekke frisk luft i senterets innelukkede gårdsplass. Hun lot alt annet enn barna være igjen hjemme.

Hun skjelver mye. Hun ynker seg hele tiden og viker unna som for slag.

34

Jeg har lyst til å si til Ellie at Brenda kunne dra hjem i kveld og pakke sakene sine, at voldsmannen hennes – en viss drittsekk som heter Trey – ikke kommer hjem på et par dager, men Ellie og jeg holder fast ved en viss diskresjon.

De finner det ut. Det gjør de bestandig.

«Si til Brenda at jeg kommer tilbake,» sier jeg.

«Det skal jeg,» sier Ellie og legger på.

Jeg har baksetet for meg selv i politibilen. Den lukter som en politibil, og det er det samme som å si at den lukter svette og desperasjon og frykt. Reynolds og Bates sitter foran, som om de er foreldrene mine. De begynner ikke å stille spørsmål med en gang. De er fullstendig tause. Jeg himler med øynene. Er det mulig? Har de glemt at jeg også er snut?

De prøver å få meg til å snakke, til å avsløre noe ved å holde meg på pinebenken. Dette er bilvarianten av bevisst å la den mistenkte vente svettende i avhørsrommet.

Jeg spiller ikke med. Jeg lukker øynene og prøver å sove.

Reynolds vekker meg. «Er fornavnet ditt virkelig Napoleon?»

«Det er det,» sier jeg.

Min franske far hatet det navnet, men moren min, amerikaner i Paris, insisterte.

«Napoleon Dumas?»

«Alle kaller meg Nap.» «Håpløst navn,» sier Bates.

«Bates,» sier jeg. «Hender det at noen kaller deg Master i stedet for Mister?»

«Hva?» Reynolds holder tilbake en liten latter. Jeg kan ikke tro at Bates ikke har hørt denne før. Han prøver faktisk å si det 35

lavt for seg selv, «Master Bates», før det endelig går opp for ham.

«Du er en drittsekk, Dumas.»

Denne gangen uttaler han etternavnet mitt korrekt.

«Skal vi begynne, Nap?» sier Reynolds.

«Spør i vei.»

«Det var du som la Maura Wells in i AFIS-systemet, stemmer det?»

AFIS. Automatic Fingerprint Identification System.

«La oss late som om svaret er ja.»

«Når?»

Dette vet de allerede. «For ti år siden.»

«Hvorfor?»

«Hun forsvant.»

«Det sjekket vi,» sier Bates. «Familien hennes meldte henne aldri savnet.»

Det svarer jeg ikke på. Vi lar tausheten dvele en stund.

Det blir Reynolds som bryter.

«Nap?» Dette ser ikke bra ut. Jeg vet det, men det er ikke noe å gjøre med. «Maura Wells var kjæresten min på high school.

Det siste skoleåret slo hun opp med meg i en tekstmelding.

Kuttet all kontakt. Flyttet. Jeg lette etter henne, men jeg fant henne aldri.»

Reynolds og Bates veksler blikk.

«Du snakket med foreldrene hennes?» spør Reynolds.

«Med moren hennes, ja.»

«Og så?»

«Hun sa at jeg ikke hadde noe med hvor Maura var, og at jeg skulle komme meg videre med livet mitt.»

«Godt råd,» sier Bates.

36

Jeg biter ikke på det agnet.

Reynolds spør: «Hvor gamle var dere?»

«Atten.»

«Du lette altså etter Maura, du fant henne ikke …»

«Riktig.»

«Og hva gjorde du videre?»

Jeg har ikke lyst til å si det, men Rex er død, og Maura kan være kommet tilbake, og man er nødt til å gi litt for å få litt. «Da jeg ble ansatt i politiet, la jeg inn fingeravtrykkene hennes i AFIS. Jeg skrev en rapport der det sto at hun var savnet.»

«Det hadde du ingen myndighet til å gjøre,» sier Bates.

«Det kan diskuteres,» sier jeg, «men har dere tenkt å bure meg inn for en rapporteringsfeil?»

«Nei,» sier Reynolds. «Det har vi ikke.» «Å, jeg vet ikke det,» sier Bates og later som om han betviler det. «En jente dumper deg. Fem år senere bryter du reglene ved å legge henne inn i systemet for muligens å komme i kontakt med henne igjen?» Han trekker på skuldrene. «Høres ut som personforfølgelse.»

«Ganske vemmelig oppførsel, Nap,» tilføyer Reynolds.

Jeg regner med at de vet noe om fortiden min. Men de vet ikke nok.

«Jeg antar at du lette etter Maura Wells på egen hånd?» spør Reynolds.

«Delvis.»

«Og du fant henne ikke?»

«Stemmer.»

«Noen tanker om hvor Maura har vært de siste femten årene?»

Vi er kommet ut på hovedveien nå og kjører vestover. Jeg 37

prøver fortsatt å få dette til å henge sammen. Jeg prøver å sette minnene av Maura sammen med Rex. Nå tenker jeg på deg, Leo. Du var venn med begge. Betyr det noe? Kanskje, kanskje ikke. Alle gikk i avgangsklassen, så vi kjente hverandre. Men hvor nært forhold hadde Maura og Rex? Hadde Rex for eksempel tilfeldigvis kjent henne igjen? Og hvis så var, betyr det at hun drepte ham?

«Nei,» sier jeg. «Ingen tanker.»

«Det er pussig,» sier Reynolds. «Det har ikke vært registrert noen nylige aktiviteter på Maura Wells. Ingen kredittkort, ingen bankkonti, ingen rapporter fra skatteetaten. Vi sjekker fortsatt i papirspor –» «Dere kommer ikke til å finne noe der,» sier jeg.

«Du har sjekket.»

Det er ikke et spørsmål.

«Når dukket Maura Wells under radaren?» spør hun meg.

«Så vidt jeg kan se, var det for femten år siden.»