__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


Ida tar ansvar


Kjersti Halvorsen

Ida tar ansvar


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-63673-9 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Elilsabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Av alle tingene jeg ikke kunne fordra på ungdomsskolen, var gym det verste. Ingen på Vardåsen var gode eller villige keepere, så den fysisk største personen måtte stå i mål, enten vedkommende hadde lyst eller ikke. Kombinasjonen høy og bred var optimal. Hensikten var å dekke mest mulig målareal. Jo større person, jo høyere var sannsynligheten for at ballen traff menneske og ikke mål, uavhengig av det menneskets keeperevner. Ville man ikke bli truffet, gjaldt det å ta opp liten plass. Det var en fordel for eksempel i kanonball. I andre sammenhenger òg, kunne det virke som. Jeg var lubben, men lav. Nå liker jeg å bevege meg. De samme rundene jeg foraktet som barn, løper jeg nå med glede. Løypa går fra det gule huset innerst i veien på Engelsrud, langs Ulvenvannet, og tilbake. Å løpe gjør meg trygg. Dessuten liker jeg tellingen, regnskapet. Jeg løper fire komma ni kilometer. Det tar tjuefem minutter. Jeg er 168 centimeter høy og veier 59,2 kilo når jeg legger meg, og 58,9 om morgenen. Jeg har skostørrelse 38 og fem i snitt fra videregående. Seks par jeans og ni neglelakker. Jeg har tretti studiepoeng, lappen og rent rulleblad. Jeg har ligget med tre menn, og aldri vært forelska. Jeg er tjueto år gammel, men ikke som i en sang av Taylor Swift. Jeg har Netflix og Viaplay, samt HBO-en til Mikkel, som jeg traff i Trondheim. Nå bor jeg på det gamle rommet mitt hos mamma. Jeg har et tomt hamsterbur i kjelleren, en høy 5


stabel av uleste bibliotekbøker med purring. Jeg har ressurser. Jeg har potensiale. Mest av alt har jeg masse tid. Men jeg har også håp. Det sier Anniken at er viktig. Siste time før ferien sa hun at det er all grunn til å ha håp. Så tok hun svangerskapspermisjon. Hun ga meg et nummer jeg kunne ringe ved akutt behov. Ulvenvannet er ei grå klinkekule bak trærne. Dit fikk vi ikke gå da vi var små. Theodor sa det lå lik på bunnen av vannet. At ei lita jente med Downs syndrom hjemsøkte innsjøen ved midnatt. Jeg får igjen pusten på trappa da SMS-en fra Samordna opptak kommer. Opptaket er klart, tidligere enn annonsert. Jeg sparker joggeskoene av meg og åpner PC-en på stuebordet. Hendene skjelver. Det stråler fra dataskjermen: Psykologi, årsstudium, Universitetet i Oslo. Tilbud om plass. Kanskje alt skal gå bra for meg, fra og med dette. En ny start. Du har fire dager på deg til å takke ja, står det. Hvis du ikke svarer, bortfaller tilbud om studieplass. Da går plassen til neste person på ventelista. Jeg skal takke ja til tilbudet. Jeg må vente litt. Så skal jeg takke ja. Mine tanker går til neste person på lista. Som ikke får et tilbud, men et tall, en plass i køen. Jeg skal tenke i én dag. Så skal jeg takke ja. Mamma og Bård er på togferie i Europa. Jeg sender henne en melding: Jeg kom inn. Bare det. Enda jeg vet hvordan det ser ut på universitetet, forestiller jeg meg et Disney-slott, på toppen av en gresskledd bakke. Spir og utsmykninger. En bro senker seg over vollgraven når jeg kommer. Jeg neier ærbødigst. Men i alle slott finnes noe hemmelig. En stengt fløy der ingen får gå. Et udyr i tårnet. Det romsterer om natta, planlegger noe. Om dagen blir det usynlig. Ved midnatt, desperat. 6


Nei. Sånne tanker kommer det ingenting godt ut av. Ikke tenk innover. Tenk framover. Ut i verden. Vekk fra Engelsrud, inn til byen. Oslo skal bli fint. Jeg får en gjeng venner. Vi går på quiz sammen, henger i hverandres kollektiv. Kanskje han ene, han med snille, flakkende øyne, er litt som meg, og på en bra måte. Hver dag kommer enten han eller jeg først på lesesalen. Det er ingen konkurranse. Men likevel. På Google gir søkeordet Blindern 1,7 millioner treff. Kart over de ulike bygningene, en videregående skole i nærheten. Hjemmesiden til en bokhandel. Historisk redegjørelse for stedsnavnet. Blindern, av det norrøne Blindarin. Første ledd kan oversettes til gjemt, skjult, hemmelig. Siste ledd: eng eller åker. Tanken tiltaler meg først – en skjult eng. Noe fritt og åpent jeg kan kaste meg ut i og omsluttes av. Jeg hadde håpet på noe kulere. Som at gården Blindern hadde tilhørt en vikingkonge kjent for å passivisere sine fanger ved å blinde dem. Navnet kunne også ha oppstått i senere tid, enten som øke- eller kjælenavn, for eksempel av kritiske røster som mente studentene leste seg blinde på teori og forskning framfor å se de praktiske realitetene ute i verden. Eller at området en gang i tiden hadde vært så mørkt at folk følte seg blinde hvis de dro dit uten lykt om kvelden. Selv Google forsøker å dytte meg i den retningen: Mente jeg: Blind? Blinding? Å blinde? Jeg vet jeg burde la være, men googler terror + Blindern. Alt jeg får opp, er et fag man kan ta på Samfunnsvitenskapelig fakultet; fordypning i ekstremisme, terror og krig. Det beroliger meg et øyeblikk. Trusselen er på avstand. Den kan studeres, undersøkes. Kanskje jeg ikke behøver å tenke så mye på det. Vaskemaskinen piper. Det drypper av bestikkskuffen når jeg lemper den opp på benken. Dampen fra åpningen stiger og treffer kinnene. 7


På kjøkkenskapene henger bilder av meg og Theodor. Mamma har festet dem på en hyssing med blomstrete klesklyper. Theodor gliser uten fortenner. Ansiktet er hvitt av blitsen, han har såpeskum til skjegg. Jeg er bare en baby. Magen er en hudball. «Den største babyen på Bærum sykehus», pleier mamma å si. «Nesten fem kilo.» Det er en av urhistoriene i familien. Hvor stor jeg var, altfor stor for den vevre ballettkroppen hennes, som jeg presset meg gjennom på nittitallet, og transformerte ballettkroppen til en mammakropp, enda Theodor ble født først. Han sklei ut som en tynn, liten sel. Meg måtte de til slutt ta med tang. Det var dessuten min fødsel som var spikeren i kista for mammas venstre hofte, som fra før var utslitt etter dansekarrieren. Hun fikk satt inn protese. Dansingen opphørte. Det er ingen bilder av meg og pappa. Hun må ha tatt dem ned, bytta dem ut en gang hun var sint. Kanskje hun bare syntes det ble kleint på grunn av Bård. Bård ville aldri ha bedt om det. Hun må ha valgt det selv. Det fineste bildet av mamma er det hvor hun leser. Hun sitter med beina i kryss på en steinbenk, elegante pumps på føttene. Håret henger delvis ned i øynene. Boka holder hun med én hånd. Den andre holder en sigarett. Kanskje det er fra en reise, eller fra da hun og pappa bodde i Bergen. På gamle bilder er det vanskelig å si. Alt ser gammelt og fremmed ut. Så pen hun var. Det var før meg. Så fint, Ida, skriver mamma. Du kan hvis du vil! Det stemmer, tenker jeg. Hun sender et bilde av Bård som røyker i skyggen.


En formiddag i juli tar jeg toget til Oslo og T-banen til Blindern, full av inspirasjon og nytt håp. I siste time av terapien sa Anniken at når jeg følte meg engstelig, på toget eller andre steder, skulle jeg likevel gjennomføre og stå i det. Følelser er ikke farlige, sa hun. Iblant la hun hånda tilforlatelig oppå den gravide magen når hun sa noe. Da understreket babyen hvor viktig det var. Jeg sjekker datoen. Den 22. Sier til meg selv at ingenting kommer til å skje på Blindern i dag. Det er usannsynlig. Lynet slår ikke ned to ganger samme sted, samme dato. Men ondskap tar jo ikke sommerferie. Isteden drar den fordel av den, at alle er avslappet. Det kunne være noen som sympatiserte, at det var symbolikk i det for dem, å angripe akkurat i dag. Jeg prøver å la tankene passere, ikke la dem få så stor betydning. Alt går over. Anniken, se på meg nå. Hun har vel nok å tenke på. Kanskje hun har født. En enorm, sint baby som holder fingeren hennes med den lille hånda. Det er ikke min sak. Universitetsplassen er ganske tom. Utenfor biblioteket står en blå sykkel. Jeg stiller meg ved siden av den. I gjenskinnet fra glassvinduene ser det nesten ut som sykkelen er min. Jeg ser vanlig ut. Mamma har sagt jeg er vanlig. Det er ikke noe galt i det. Noen mennesker er fødte kunstnere. Som henne og Theodor. Det bør man lytte til. Og hvis man er vanlig, bør man også lytte til det. 9


Pensumlista er lagt ut på nettet. Jeg går på Akademika og kjøper innføringsboka i psykologi. Det er lurt å begynne forsiktig, ikke lese for lenge av gangen. Jeg begynner med de fengende introduksjonene til kapitlene. Sprø ting som har skjedd med folk. Som hukommelsestap eller dramatisk personlighetsendring. Tvillinger som ble skilt ved fødselen, men har koner med samme navn og røyker samme type rulletobakk. Det er nesten for varmt å være ute. Jeg tar lesepause i foajeen på Universitetsbiblioteket. Det henger en lapp ved skyvedørene, med bilde av en katt. Under står det: Dette er Gamlepus. Ikke slipp ham inn i biblioteket, eller gi ham ekstra mat. Det er dårlig for helsa hans. Det jeg antar er Gamlepus ligger rundt halsen på en byste av Sigrid Undset. Jeg liker måten dyr ser på deg uten å dømme. Jeg liker at de ikke snakker, men kanskje tenker. Jeg lokker katten til meg. Kroppen dens er overraskende tykk. Han får sikkert mat av studentene: Skorper. Ispinner med rester av is på. Han virker tam. Tillitsfull enda han aldri har sett meg før. Sånn må det være fint å ha det. Jeg går ut gjennom vindeldørene og setter ham ned. Potene treffer steingrunnen uten en lyd. Katten rusler. Utenfor toalettene i kjelleren blir jeg stående og studere ei oppslagstavle. Fleksibel jobb ved siden av studier? Bli Foodora-syklist! Bøker som selges og hybler til utleie. Jeg fornemmer et bråkete nærvær og snur meg. En annen student har stilt seg opp for å studere samme tavle. Det er lyden jeg hører først – headsetet lekker metallisk progrock. Jeg blir i tvil om det er mitt ansvar å si ifra: Har man først fått tinnitus, som pappa, blir det ikke borte. Jeg ville sagt ifra hvis det var en venn. Vi får forbigående øyekontakt. Jeg kremter litt. Han tar et hint og skrur ned lyden, legger headsetet rundt nakken og trekker hetta over ansiktet. Plaget type, åpenbart. Den lute holdningen er det sikreste tegnet. Dét, og en ubestem10


melig eim. Man kan merke det på folk. Før kunne jeg føle at folk merket det på meg. Det var noe i blikket deres. En slags frykt eller medlidenhet. Jeg fortsetter å passe mine egne saker. Han river en lapp med et telefonnummer fra ett av oppslagene, putter den i lomma på olajakka. Oppslaget han tok lappen fra, er for et rådgivningstilbud hos Studenthelsetjenesten. Studietiden, står det, kan by på utfordringer. Ingen problemer er for store, ingen for små. Velkommen! Han forsvinner opp trappene og ut av bygningen med musikken sin. Jeg lurer på hvilket av problemene hans som er det største. På samme tavle henger et oppslag om å delta i en hjerneavbildningsstudie. Noen masterstudenter skal overvåke forsøkspersonens hjerne, mens han eller hun gjør bestemte oppgaver. Studien kan friste med bilde av egen hjerne. Det virker både spennende og uhyggelig. Hvordan ser det egentlig ut der inne? Et populærvitenskapelig og relevant eksempel: Charles Whitman, en ung amerikaner på 60-tallet, fikk hodesmerter og voldelige fantasier. De nye symptomene gjorde ham urolig, og han søkte hjelp. Ingen tok det på alvor før han klatret opp i et klokketårn og skjøt dem som var på bakken. Da de obduserte ham, fant de en svulst som presset mot amygdala, og derfor kan ha påvirket evnen til å kontrollere aggresjon. Blikket faller på oppslaget til rådgivningstilbudet. Én avrevet lapp langs rekka. Et sår i papiret. Tenk om headset-fyren har det som han med svulsten. At han en stund har følt seg tiltagende forvirret og urolig. I begynnelsen lurte han på om det er dette som er personligheten hans, nå som den er utvokst. Noe er galt. Det har kommet gradvis, og det skremmer ham: Den svarte bølgen som ruller inn over ham, impulsen om å angripe, ødelegge noe. Fastlegekontoret er sommerstengt, så han prøver det nest beste og håper ventetiden hos rådgiver ikke er for lang. 11


La oss ikke bli venner, tenker jeg. Jeg napper av Foodoralappen og drar fra Blindern. Det føles for tidlig ü dra hjem. Jeg gür innom begge kinoene ved Nationaltheateret, velger en film og ser den alene uten store motforestillinger. Mens jeg venter pü toget ser jeg fontena foran stasjonen skifte farge. I lange drag trekker jeg den friske lufta ned i lungene.


Engelsrud ligger i nærheten av Dikemark, et tradisjonsrikt oppholdssted for personer med diverse psykiske lidelser. En stund var det bestemt at det var her Breivik skulle sone. Det betyr at det er folk der som har gjort noe tilsvarende. Jeg prøver å ikke tenke på det når jeg går hjem. Noen som lusker i krattet. Om en av dørene kan ha blitt stående åpen. At kveldsvakten, en sommervikar, slurvet med låsingen. At hun ville hjem og sove, hos en hun var forelska i, som venta på henne. Jeg vet at nesten ingen psykisk syke er farlige. Men farlige folk finnes. Det er det ingen tvil om. Det finnes folk som kaster syre i ansiktet på tilfeldige kvinner. Hvert år er det en eller to eller tre bare i Norden, som forsvinner på vei hjem fra fest eller jobb eller joggetur og blir funnet drept noen dager senere. Når det først har skjedd, hjelper det ikke at folk leter etter dem eller legger ut bilde av dem på Facebook. De er like forsvunnet. Det er ingen ulykke. Det er noen som gjør det mot dem. Det kommer ingenting godt ut av å tenke på det nå, mens jeg går her. Likevel går jeg her. Likevel tenker jeg på det. Ingen er hjemme. Jeg kunne i praksis forsvunnet nå, blitt borte uten at noen la merke til det eller lette etter meg, kanskje ikke før om noen dager. Da ville det vært for sent. Det er ikke til å komme utenom: Sånne folk finnes. På forhånd kan de virke normale og sjarmerende. Man trenger ikke være sinnsforvirret utover for eksempel å gå rundt og 13


lure på hvordan det føles å drepe noen med hendene kontra med en hard eller skarp gjenstand – mange går rundt med sånne tanker. Det er helt vanlig å for eksempel se for seg at man dytter sidemannen ned på T-banesporet idet banen fyker inn på perrongen, og det i seg selv gjør en ikke til et dårlig menneske. Det vesentlige er å skille mellom tanke og handling, men når dét begynner å svikte, kan forferdelige ting skje. Det kan være at en utspekulert fyr ligger og venter på en som meg – trøtt, uoppmerksom, musikk i ørene, vonde sko, hva som helst. Det kunne vært noen med påtrengende, voldelige impulser. Som forsøkte å dempe dem med høy musikk i headsetet, noen som hadde prøvd å få hjelp, for eksempel hos Studenthelsetjenesten. Noen med svulst i amygdala. Så når jeg går hjem, later jeg som jeg snakker i telefonen. Hensikten er at potensielle overgripere skal tro at dersom de brutalt river meg ut av samtaler, vil det vekke oppsikt hos den jeg snakker med, som trolig vil ringe etter hjelp. Jeg gjør det på denne måten: Hei! Hva skjer? Jeg lar det være en liten pause, og så: Er på vei hjem nå. Ja, kjempehyggelig. Couscoussalat. Og dadler med bacon. Det falt i smak. Jeg spør hva den andre har drevet med. For troverdighetens skyld lar jeg det være igjen hull som eventuelle lyttere selv må fylle. I løpet av den tiden sier jeg ting som Ja, ikke sant?, og Seriøst? Jeg stiller oppfølgingsspørsmål: Hvorfor kom ikke Mads? Hvordan går det egentlig med ham om dagen? i en bekymret tone. Deretter overbærende; Ja, jeg vet. Han setter nok pris på å bli invitert. For at ingen skal tro jeg bor alene når jeg nærmer meg huset, sier jeg at jeg straks er hjemme, kan vi snakke mer når jeg kommer inn? Sett på vannkokeren, du. Så lar jeg det virke som den andre parten snakker mens jeg låser meg inn. Først inne i huset er jeg trygg, fordi jeg har kommet meg helskinnet gjennom den skumle strekningen og delvis også fordi det nesten føles som om noen der inne 14


venter på meg med nykokt vann og hverdagslige bekymringer om noen som for eksempel heter Mads, som jeg kunne fulgt opp med vennlige råd og bemerkninger. Ingen svarer når jeg sier hallo, bare dunkingen fra rør, kjøleskapet som knitrer. Jeg skrur på lyset og tar kveldsstellet. Jeg trenger noe å komme hjem til. Et sted jeg vet jeg hører til. Jeg trenger et sted eller et menneske som også mangler og trenger meg. Og når jeg kommer, sier han: Er det du som er Ida? Endelig. Jeg har venta på deg. Det går bra, altså. Jeg er bare så glad for at du kom. Om jeg er sint for de greiene? Ikke tenk på det. Jeg tilgir deg. Herregud, det er ikke noe å tilgi. Jeg ser du er sliten. Jeg ser det på måten du henger over sykkelen. Bare sett den inn i gangen. Det er så kaldt her ute, og mørkt, så kom inn og lukk døra bak deg. Hvordan har du klart deg så lenge? Herregud, kom nå inn. Klærne dine er jo skitne, og våte av regnet. Det går fint. Bare legg dem på vaskerommet. Det ligger rent tøy på badet. Jeg har tappa vann i badekaret, og redd opp seng til deg. Kjenner du den lukten? Det er lasagnen i ovnen, den er snart klar. Jeg vil så gjerne høre om hvordan du har hatt det der ute. Både det bra og det dårlige. Jeg har gleda meg sånn til å se deg, Ida. Jeg har gleda meg til du kom hjem. Og nå står du her. Hvordan har du klart deg så lenge? Du må fortelle meg alt.


Jeg blir tildelt hybel på Kringsjå studentby: eget rom. Kjøkken og bad på deling. Onkel Ole tar varebilen og kommer helt fra Sørlandet til Engelsrud for å hjelpe meg med flyttelasset. Pappa er i Japan. Jeg har sendt ham en SMS, så han vet jeg skal studere til høsten. Mamma og Bård sender selfies fra Toscana. Danseskolen der hun jobber, starter ikke opp igjen før i slutten av august. Onkel Ole er glad i å kjøre bil, men også i å stable ting inn i bilen. Han sier det minner ham om Tetris. Han liker når ting passer inn i hverandre. Som når to atomer eller flere blir et molekyl. De få kassene får fint plass i varebilen hans. Jeg kvitta meg med en del da jeg flytta hjem sist. Vi akselererer ut på motorveien, og jeg tenker at det er fint å ha få ting. Hvis alle ens eiendeler får plass i én bag, kan hjemme være hvor som helst. «Tusen takk for at du hjelper meg», sier jeg. «Ikke tenk på det», sier Ole, «det er jo skoleferie.» Han henta greiene mine da jeg flytta fra Trondheim òg. Da var det ikke skoleferie. Jeg spør om han husker sist vi kjørte flyttelass. «Det var litt av en tur», sier han. Jeg sier at jeg har det mye bedre nå. Det syns han er godt å høre. Det merkes, sier han. At jeg ser friskere ut, virker friskere. Han sier jeg burde komme til Sørlandet en helg, mens jeg fortsatt har fri. At vi kan dra på skjæra og bade. 16


Det er for det meste han som snakker. Han vet det noen ganger er best sånn. Han er god til å se det positive i ting. Han sier ikke: Du snakker så lite. Han sier: Du er god til å lytte. Ole vil dra tilbake før det blir for mørkt. Han ber meg ringe hvis det er noe. Hva som helst, sier han. Bare å ringe. Jeg vet hva han mener, men sier jeg tror det skal gå fint. Jeg takker ham for hjelpen og følger ham ut. Og så er jeg alene. Her bor jeg. En 90-seng, garderobeskap, bokhylle og en skjør plaststol. Jeg legger meg på linoleumen med håndflatene opp. Savasana. Hvis jeg er veldig stille, kan jeg høre ekkoet av dem som har bodd her før meg. Jeg sover på gulvet da pappa ringer. «Så flott med studier, Ida,» sier han. «Er det litteratur igjen?» «Psykologi», sier jeg. «La oss håpe det går bedre denne gangen.» «Det er jeg helt sikker på», sier jeg muntert. Jeg er så full av pågangsmot. Han må forstå det. At jeg er modig. Han sier det ville vært hyggelig med besøk, at jeg burde komme til Sørlandet. En helg det passer for begge, sier han. Han må sjekke kalenderen først. Det er så mye som skjer. Det er det alltid. Jeg vet hvordan det er. Øverst i en flyttekasse ligger de gamle ex.philbøkene. De gule understrekingene og notatene i margen virker uhyggelige, som om de var skrevet av noen andre. Hemmelige beskjeder fra pensumtekstene skrevet ned i margen. Nå kan jeg ikke lenger tyde dem. Beskjedene har liksom sitt eget språk. Det språket var mitt. Jeg børster av bøkene og setter dem inn i hylla. Jeg har noen skjønnlitterære også. Gammelt pensum fra litteraturvitenskap. Den blå novellesamlingen jeg fikk av Theodor, men kanskje aldri helt forstod. Noen ganger var det som om jeg forstod litt for mye. Da jeg sa det til Theodor, sa han: Iblant er en sigar bare en sigar. Ja, sa jeg, hva skulle det ellers være? 17


I løpet av de neste dagene møter jeg dem som bor på de andre rommene. De virker snille, vanlige. Ylva studerer arkivkunnskap og har alltid perfekte negler i en ny farge. Han som heter Vegard er nordlending, står opp tidlig og drikker mye energidrikk. De har bodd der lenge og kjenner hverandre. Innerst i gangen bor en fransk utvekslingsstudent som presenterte seg som Molly, men som heter noe annet på Facebook. Hun er mye på rommet eller ute med venninner fra et religiøst samfunn hun er med i. Den fjerde er meg. Vi hilser når vi ser hverandre, for eksempel når jeg lager middag på kjøkkenet. Maten tar jeg med inn på rommet. Når jeg legger meg, hender det jeg bråvåkner av smell fra søppelcontainerne utenfor. Det tar tid å roe seg ned, la kroppen bli ull igjen. Ambulansen som kjører forbi. Et par som krangler høylydt i etasjen over. Først krangling, og så: stillhet etterfulgt av en jevn dunking. Vil naboene kunne høre forskjellen mellom sexdunking og dunking av for eksempel et livløst hode mot… Ikke tenk mer på det. Prøv å sove. Jeg kommer til å bli vant til det. Alt dette skal jeg bli vant til: folkemengdene i rulletrappene. Lukten av T-banen. Å være under bakken. På åpne plasser. I små rom. Det begynner med denne hybelen.


T-banen er spesielt stappfull på mandager. Utenfor biblioteket beveger det seg en kontinuerlig sverm av folk inn og ut av bygningen. De parkerer sykkelen. Tenner en røyk. Ler. Holder hender. Inne på lesesalen vrir jeg hodet ned i boka. Kapittelet om hukommelse argumenterer for at det som skjer med oss ikke lagres og huskes som en film. For hver gang vi famler etter et minne, konstrueres og rekonstrueres det litt annerledes. Det vi husker, påvirkes ikke bare av selve hendelsen, men også av opplysninger før og etter det som faktisk skjedde. Vi bruker all informasjon vi har, eller bare tror vi har, for å skape mening og sammenheng. Noen forskere hevder at spesielt traumatiske hendelser lagres ekstra klart og tydelig. Det kalles flash bulb memories. Men bevisene er blandet. Når man for eksempel ber folk om å huske hva de gjorde under oppskytningen og kringkastingen av Challenger, som eksploderte og drepte alle om bord, tror de fleste de kan svare riktig. Men jo lengre tid som går, jo mer feil svarer de. Det samme gjelder minnene om 11. september, og antagelig også 22. juli. Følelsen er lett å huske. Ikke faktaopplysningene, rekkefølgen, hvem som sa hva. Pappa ringte hjem, dere er vel ikke i Oslo? Jeg var så redd for dere. Jeg husker at det var gråvær og at TV-en stod på. Jeg tenkte: Det må være en misforståelse. Kanskje noe med en gassledning. Fint at de prøver å få klarhet i hva som har skjedd. 19


Et svart kaos. Og så: Skjer dette virkelig? Med oss? Det som skremmer meg med terror, er at det kan skje når som helst, hvor som helst. Noen steder er mer sannsynlige enn andre. Som Oslo. Og et universitet er jo det mest opplagte målet man kan ha, hvis man vil ramme flest mulig unge, flinke folk. Man trenger ikke et klokketårn. Det er bare å stille seg øverst i trappa for god skuddradius. Jeg blir sittende og se opp mot trappene. Forestiller meg en person som nærmer seg raskt og besluttsomt, lader våpenet og retter det mot meg. Jeg skvetter av et smell i det fjerne. Bare ei bok som gikk i gulvet. På nytt noen minutter senere, når noen forsøker å dytte ei tralle over et trinn. Jeg prøver å puste rolig. Trenge inn i pensum. Ny forskning, står det, har antydet at falske minner og reelle minner kan være vanskelige å skille fra hverandre. Å huske noe som har skjedd, og å forestille seg noe nytt, ligner hverandre. Hva med katastrofetanker? De er fantasier som bare kommer. Man trenger ikke hente dem fram eller ha minner som ligner. Man lapper sammen ting man har sett eller lest eller tenkt. Mens jeg venter på konsentrasjon, kikker jeg på katten som tasser fram og tilbake mellom syklene utenfor. Den sniker seg innpå noe. Jeg skvetter igjen, av et pling fra mobilen. Kanskje noen som ser etter meg, lurer på hvordan det har gått å begynne på Blindern. Noen som vil ses. «Noen må kjøpe dopapir», skriver Ylva i gruppechatten. «Jeg kjøpte sist.» Jeg kan gjøre det, skriver jeg. Jeg lager en oversikt over andre ting jeg bør få gjort. Jeg vil ringe Theodor en dag. Det er lenge siden jeg har hørt noe fra ham. Vil bare høre hvordan det går. Om de andre danserne er snille mot ham. Jeg vet ballettmiljøer kan være harde. L.A. er sikkert mye verre 20


enn danselinja på Rud. Mamma har fortalt alt om det, konkurransen, hvor intenst det var, men at dansingen samtidig var den beste tiden i livet. Jeg sender ham melding, spør bare hvordan han har det, om vi kan Skype en dag. En halvtime senere skriver han «Hei Ida-fjes! Jeg har sett meldingen, men er veldig opptatt. Svarer senere, ok? Håper alt er bra med deg. Sliten klem fra L.A.» Jeg sender tommel opp og pakker sekken. Jeg både savner ham, og savner ham ikke. Jeg tar tidlig lunsj alene i Fredrikkekantina. For å ha oversikt velger jeg et bord langs veggen, og legger greiene mine der. Theodor sier det er gangsteroppførsel. Å alltid ha utsyn mot døra. Jeg liker å vite veien ut. Theodor derimot, liker å sitte vendt inn mot veggen. Det er fordi han er høysensitiv. Det blir for mye distraherende input. Det er derfor han er så kunstnerisk, sier mamma. Den følsomheten. På vei gjennom kantina får jeg øye på tinnitusfyren fra Universitetsbiblioteket. Samme olajakke, denne gangen med headsetet rundt nakken, krumbøyd over en porsjon muk-taco. Brillene hans er rektangulære uten innfatning. Han dytter dem opp på nesa med en tynn finger. Han har sett meg. Holder blikket akkurat litt for lenge. Tygger og svelger. Noen jenter går forbi ham med bøkene foran brystet, de fniser til hverandre. Han later som han ikke legger merke til det, stikker gaffelen hardt i tacoen og skjærer av en bit. Inni seg repeterer han: De ler ikke av meg. De har noe felles, som jeg ikke er en del av. Det er dette de gleder seg over. Jeg fordeler makrell i tomat på brødskivene og spiser dem mens jeg scroller på telefonen. En pitbull i superheltkostyme. Her går Porsgrunn-mann amok på McDonalds. Vi er ville etter dyr som oppfører seg som mennesker. Men også mennesker som oppfører seg som dyr. Jeg spiser det jeg skal og samler sammen bestikket. Jeg går forbi ham på nytt på vei mot oppvasken. Med hodet i hånda har han det uttrykket folk får når de synker inn i seg 21


selv. Skriveblokka foran ham viser en blyanttegning av en villa med hage. Huset er i full fyr. Han er god til å tegne. Spede akademikerhender som ikke vet hva frityrolje er. Hendene hans får meg til å tenke på Hans-Jacob. Han kom flyttende i niende med de grove nevene sine. Det var han som måtte stå i mål, alltid. Dessuten kalte ingen ham Hans-Jacob, de kalte ham Hans-Tore, på grunn av volumet han tok opp. Han var høy, men først og fremst var han bred. Dere kan kalle meg hva dere vil, sa han. Jeg gir faen. Han sa han hadde vært ute en vinternatt før. Hvilken fjortenåring snakker sånn? Det må du ha vært, sa folk. Spekket kom vel godt med da. Jeg ble aldri ordentlig kjent med Hans-Tore, det tror jeg ingen gjorde. Likevel visste jeg liksom ting om ham. Som at hendene hans var store og grove, for når vi andre hadde tysk og spansk, jobbet Hans-Tore i et frityrkjøkken. Bak ryggen hans hvisket de: Han kan ikke begynne på allmenn med sånne hender. Han kan ikke engang skrive på tastatur. I friminuttene: Dekk mål, Hans-Tore. Fotballmålet var en billedramme for utstilling. Hans-Tore var en ape i bur. Monster i monter. Skallet han omga seg med, var ugjennomtrengelig. Nesten uansett hvor hardt man kastet. I naturfagen lærte Gunnar oss om objekters fart med hensyn til masse og tyngde. Vi slapp ei kongle og en vannmelon fra et klasserom i fjerde etasje, ned på bakken. Halve klassen observerte fra fjerde etasje, halve nedenfra, for å notere hva som traff bakken først. Kongla trillet bortover gresset, uskadd. Vannmelonen sprakk opp og sprutet utover brillene til Aina. Hun slikket fruktkjøttet av brilleglassene. Resten av dagen hadde hun vannmelon i øreskjellet. Jeg husker ingen formler eller fysiske lover. Men jeg kan huske at Gunnar sa vi alltid måtte bruke bilbelte, og at hvis vi hadde PC-er eller tunge ting i bilen, måtte de spennes fast i tilfelle bråbrems. Den eneste som virkelig må ha tatt forsøket til seg, var Hans-Tore. Etter tiende klasse la han helt ukarakteristisk ut på skogtur alene. Han klatret opp på en 22


øde knaus. Det var tretten meter ned. Ingen kan vite om det var et uhell. De serverte snitter og oppskåret frukt i minnestunden. Det lå framme ei bok med blanke sider. «Du var», begynte jeg. Visket det ut. «Jeg burde», skrev jeg. Visket det ut. Biblioteket tømmes sakte for studenter. De går ut i sensommeren. Skal møte noen venner for å ta et bad, kanskje en øl. Uavhengig av hva de andre gjør, bestemmer jeg meg for å lese til ni. Teller minuttene. Det føles som en liten seier hver gang noen pakker sakene sine og drar. Jeg leser om emosjoner og fryktreaksjoner. Der er det ordet igjen; amygdala. Jeg streker under det. Fordi amygdala er så gammel og langt nede i hjernen, har den trolig spilt en viktig rolle i artens overlevelse. Den involveres ikke bare i aggresjon, men også frykt. Anniken sa at angst også er en form for intelligens. Å være engstelig er også å kunne forutse potensielle farer så man kan unngå dem og overleve. Å gå rett inn i alle slags farlige situasjoner uten forbehold er ikke modig. Det er uintelligent. Hvis ikke frykt hadde vært adaptivt, ville ikke følelsen ha overlevd flere tusen år med vellykket heteroseksuell reproduksjon. Vi som er redde finnes for å kunne si ifra til flokken at noe ikke stemmer. Det er vi som hører en rasling i buskaset og sier: Hva i helvete var det? Det prikker uventa på skulderen. Tinnitusfyren holder hendene avvæpnende opp, han må ha sett at jeg skvatt. Han har et bekymret oppsyn, mørke bryn over innfatningsløse briller. Antydning til hår på overleppa. Svett T-sone. Det er ubehagelig å se ham rett i ansiktet. Men å se vekk er uhøflig. Ikke å tåle noen er det verste man kan gjøre. Han vil tydeligvis si noe, så jeg napper proppene ut av øret. «Har du printertilgang?» hvisker han. Jeg nikker, kaster et blikk på veggklokka. Den er få minutter på ni. Om ikke annet har jeg gjort en solid innsats målt i antall lesetimer. 23


Jeg spør om han ikke har printertilgang selv. «Jeg er egentlig ikke student her.» Kroppen hans er høy og hengslete, lut på en ekstra selvutslettende måte når han bekjenner at han bare er her fordi han tar opp videregåendefag. Jeg blunker sakte, som en katt, pakker sammen sakene mine raskt; PC-en, innføringsboka, noen håndskrevne notater i en perm. Klart jeg kan hjelpe. Mens vi går rekker han fram ei klam hånd og sier han heter Aksel. Når han ikke ser, tørker jeg hånda diskret mot skjørtet. Han er ikke særlig kjekk, men stemmen hans er behagelig mørk. Han hadde egnet seg bedre for radio enn for TV. Dette har vi til felles. Men det i seg selv er ikke noe å bygge en varig relasjon på. Han ser ut som han har vokst for raskt, fyller liksom ikke helt sin egen kropp. Han tør ikke ta den i hevd. Han følger etter meg til pultrekka med stasjonære maskiner. Alle er ledige. Semesteret har knapt begynt. Vi to er de utholdende siste. Det er ingen her, bare oss. Kanskje i hele bygget. Ingen som kan høre det, hvis … Ikke tenk på det. Jeg rekker ham plastkortet, det man bruker for all slags tilgang: dører, printing, trening. Kortet er en bitte liten del av meg, som jeg litt motvillig overlater til ham. Han forsvinner bak noen hyller. Printersummingen starter og slutter. Plasten er lunken når jeg får tilbake kortet. Han må ha hatt det inni hånda. Fremmed kroppsvarme som fra et oppvarmet dosete. Lurer på om han har ringt Studenthelsetjenesten ennå. Han tok jo med den lappen. Han må ha hatt en eller annen grunn. Det er ikke min sak. Men det er fint å være litt ekstra grei. Kanskje han er ensom. Bare trenger noen å snakke med. Og nå snakker han jo med meg. Anniken sa: Følelser er ikke farlige. Det skal jeg si til ham, hvis det blir aktuelt: Følelser er ikke farlige. Handlinger er farlige, men følelser går over. Et brennende hus er farlig. En tegning av et brennende hus er bare en tegning. Et utløp. 24


Var det huset han vokste opp i? En bearbeiding av en vanskelig barndom? Folk skriver ting på lapper og brenner lappene for å gå videre i livet. Var det mennesker i huset på bildet? Mennesker som ikke kom seg ut i tide? «Kan jeg spørre hva du tar opp fag for?» sier jeg, mest for å småprate. «Medisin», sier han stille. Kanskje det var prestasjonsangst. Men drattheten i stemmen tyder mer på resignasjon. «Dette er tredje året mitt», sier han, legger til: «Bachelor i Bjørknes.» Jeg smiler medlidende, spør hvilke fag han tar. «Jeg mangler geografi, R1, fysikk, kjemi og norsk.» «Norsk», sier jeg for å muntre ham opp. «Det er jo det beste faget.» Han ser skeptisk ut, putter mappa med papirene i sekken. Jeg burde heller spurt hvor han bor. Eller om han alltid leser så sent. Folk som leser sent, liker å høre andre kommentere det. Jeg vet hva jeg snakker om. «Hva studerer du?» spør han. Han står litt for nærme. En svak eim av hasj, eller kanskje bare stram mannesvette. Jeg forveksler alltid de to luktene. De kommer som regel samtidig. Jeg svarer at jeg studerer psykologi. Han flirer av svaret: «Dét forklarer det.» Forklarer hva? Det er han som tar opp fag, ikke jeg. Kunne spurt hva han mente, men lar det skure så lenge. Jeg får en uggen følelse av at han kan se det på meg, hva som er greia mi. At han har rett når han antyder at de som studerer psykologi, gjør det for å få oversikt over noe. Jeg flirer høflig tilbake. Det er alltid første innskytelse: høflighet. Glatte over. Han ser på klokka på veggen, sier han må rekke banen. «Lykke til, da», sier jeg. «Med alt.» For å slippe å gå sammen, blir jeg stående ved oppslagstavla og klappe katten. Jeg følger med mens Aksel sluses ut av vindeldørene, 25


bortover stien mot T-banen. Bare en vanlig fyr som går på Bjørknes for å kunne følge drømmene sine. Bra for ham. Jeg tenker: Snart skal jeg gå, og deretter: Jeg vant. I kveld var det jeg som satt lengst. Katten smyger seg langs beina mine, gjør smale øyne og ser ut som den smiler. Katter tenker ikke på hva som er høflig. De bare gjør det som passer dem best.

Profile for Cappelen Damm AS

Ida tar ansvar  

Ida flytter hjemmefra for å studere psykologi på Blindern. Hennes største frykt er terror. Det bedrer seg ikke når hun treffer Aksel, en ens...

Ida tar ansvar  

Ida flytter hjemmefra for å studere psykologi på Blindern. Hennes største frykt er terror. Det bedrer seg ikke når hun treffer Aksel, en ens...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded