Viveca Sten
I feil selskap Oversatt av Kari Engen (MNO)
Viveca Sten Originalens tittel: I fel sällskap Oversatt av: Kari Engen Copyright © Viveca Sten 2018 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 First published by Forum, Sweden. Published by arrangement with Nordin Agency AB, Sweden. ISBN 978-82-02-68139-5 1. utgave, 1. opplag 2020 Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Tamara, som overlevde holocaust og fikk et nytt liv i Sverige
mandag 28. mars 2016
1
Mina Kovač gransket oppvaskbenken. Selv om den skinte, dro hun for sikkerhets skyld mikrofiberkluten over den en siste gang. Hun hadde vasket alle gulvene og støvsugd overalt, og hun hadde brukt det lille munnstykket, det som virkelig kom til så ingen smuler ble liggende igjen i hjørnene. Badet luktet av sitron. Lukas hadde heldigvis sovet uvanlig lenge, så hun hadde kunnet gjøre rent i fred og ro. Hun kastet et blikk mot vinduet. Dino pleide aldri å kjøre Andreis hjem før klokka sju, men hun klarte ikke å la være å se etter. Maten måtte stå ferdig når han åpnet døren. Hun hadde forberedt det meste – to fine biffer og store bakepoteter. Bearnéssaus og en salat. Yndlingsretten hans. Den siste tiden hadde Andreis vært mer uberegnelig enn vanlig. Hun anstrengte seg for ikke å irritere ham, og noen ganger visste hun ikke engang hvorfor han ble sint. Hun holdt seg i bakgrunnen og forsøkte å ta så liten plass som mulig. Når Lukas våknet, tok hun ham opp med en gang, så ikke gråtingen hans skulle forstyrre. Det var mange sene møter og telefonsamtaler, og noen ganger dro han ut midt på natten sammen med Dino, uten å gi henne noen forklaring. Hun torde ikke å spørre hva det betydde. Mina gikk inn i stuen og bøyde seg over den gamle vuggen som faren hennes hadde hentet ned fra loftet og gjort 9
i stand. Lukas lå på ryggen og sov på samme måte som hun selv måtte ha gjort en gang. De ufattelig små hendene hvilte mot lakenet, og fingrene sprikte med gjennomskinnelige negler. Det nye kosedyret, en lyseblå plysjkanin han hadde fått av mormor og morfar, lå i det ene hjørnet. Hun skulle ønske hun hadde tid til å ta ham opp, trykke leppene mot det dunete hodet og sette seg til rette i lenestolen og gi ham mat. Men det var bedre at han fortsatte å sove, for da rakk hun å gå over gjestetoalettet før Andreis kom. En lyd fra ytterdøren fikk henne til å rykke til. Var han hjemme allerede? Klokka var bare seks. Hun fortet seg ut i gangen og åpnet døren. Anspentheten slapp taket da hun så faren stå på trappen. «Hva gjør du her?» «Jeg hadde et ærend i nærheten. Kan jeg komme inn?» Mina nølte. «Er han hjemme?» Hun trengte ikke å forklare, ikke for ham. Likevel skammet hun seg over at det var så tydelig. «Han er her i løpet av en time,» sa hun uten å se faren inn i øynene. «Jeg ville bare hilse på Lukas. Det er så lenge siden. Jeg blir bare i noen minutter, og jeg rekker å dra før Andreis kommer hjem.» Mina nikket. «Kom inn. Han ligger og sover i stuen. Han har sovet i flere timer allerede.» Faren smøg seg forbi henne. Mina skulle gjerne tilbudt ham en kopp kaffe og bedt ham sette seg og prate litt, men hun visste at det var en dårlig idé. Det var ikke tid til det. «Han er så fin,» sa faren da han kom tilbake. «Og han har dine øyne og din munn. Tror du han blir like lys i håret som deg?» Mina smilte svakt. Hun syntes også at sønnen lignet på 10
henne, selv om Andreis insisterte på at Lukas var lik faren hans. «Vi får se,» svarte hun. «Hils mamma.» Hun prøvde å få det til å høres naturlig ut, og ikke som om hun ville jage ham ut. Faren klappet henne på kinnet og åpnet ytterdøren. På terskelen ble han stående, og da han snudde seg, hadde han noe bedende i blikket. «Du vil ikke flytte hjem til oss i noen uker, da?» sa han. «Andreis har sikkert mye å tenke på akkurat nå. Det ville kanskje være roligere for deg og Lukas?» Mina visste at foreldrene bekymret seg for henne. Alt var blitt verre, og blåmerkene lot seg ikke lenger skjule. «Mamma og jeg … vi tenker på deg hele tiden.» Da Andreis satt varetektsfengslet, hadde de også prøvd å få henne til å bo hos dem, men hun visste at han ville ha sett på det som et svik. Når han slapp ut, ville hun fått unngjelde. Håpet i farens øyne gjorde henne utilpass. Hun klarte ikke å la være å kaste et blikk mot gaten bak ham, men den var heldigvis fortsatt tom. «Vi får snakke om det en annen gang,» sa hun. «Andreis er ikke bra for deg, og det vet du!» Han hevet stemmen, men Mina kunne ikke, orket ikke, å berolige ham også. All energien hennes gikk med til å beskytte Lukas. Og seg selv. «Vær så snill, pappa. Ikke nå. Jeg har så mye å gjøre.» Faren strøk seg over pannen. Ansiktet hadde fått nye linjer de siste årene, og hun måtte minne seg selv på at han ikke var mer enn femtifem. Det gråhvite håret trengte en klipp. «Mamma føler seg ikke bra,» sa han motvillig. Mina ble kald inni seg. «Hva mener du?» «Det er noe med hjertet.» «Nei, ikke mamma!» Ordene kom automatisk. Moren måtte være der. Alltid. 11
Selv om det var vanskelig og noen ganger umulig å treffes, var det den siste tryggheten hennes. At moren og faren var der for henne uansett hva som skjedde. At hun kunne reise hjem. «Du har nok ikke lagt merke til det, men hun blir lett andpusten,» sa faren. «I det siste har pusten blitt tyngre. Hun har fått en hastetime på Södersjukhuset, og hun skal dit om en uke.» Mina følte trang til å gråte. Hadde hun bare kunnet ta med seg Lukas og blitt med faren til Skuru. Det var ingenting hun heller ville. Men det lot seg ikke gjøre – hvorfor kunne han ikke forstå det? «Jeg skal ringe henne,» sa hun og gravde neglene inn i håndflaten for ikke å miste fatningen. «Kan du ikke bare stikke innom på besøk? Hun ville blitt så glad hvis du tok med deg Lukas og kom en tur. I morgen kanskje, eller på tirsdag?» Forventningen i stemmen hans gjorde det bare verre. Mina forsøkte å la være å vise hvor stresset hun var. Snart kom Lukas til å våkne, og før det måtte hun få potetene inn i ovnen og marinere biffene. Hun hadde ikke dekket bordet ennå. «Jeg skal prøve,» sa hun, enda hun visste at det ikke kom til å skje. «Ha det, pappa. Kjør forsiktig. Jeg må nesten få satt i gang med et par ting nå.» Hun kysset ham på kinnet og lukket døren. Lukas klynket i vuggen. Fort tok Mina fram sprayflasken og en fille for å gå over toalettet. Hvis bare Lukas kunne sovne igjen så hun rakk å bli ferdig.
2
Thomas helte kjøttbollene over i stekepannen. De hadde egentlig gått ut på dato dagen før, men han hadde ikke rukket å dra innom butikken. Det freste i pannen, og han bet i seg et banneord da litt kokvarm olje traff hånden hans. Han hadde hatt en elendig dag på jobben. Den nye politiorganisasjonen, som aldri kom helt på plass, drev den ene kollegaen etter den andre på flukt. Den dagen hadde han fått vite at Kalle Lidwall, en av dem han hadde jobbet lengst sammen med, hadde bestemt seg for å slutte og begynne i et sikkerhetsselskap. Den mangeårige assistenten deres, Karin Ek, hadde også sagt opp da etterforskningsavdelingen i Nacka ble en del av avdelingen for grov kriminalitet i Flemingsberg. Hun orket ikke å pendle så langt, som hun sa. Elin satt i sofaen og så på et eller annet tv-program, noe med glade barn som badet fra en solfylt brygge. Thomas forsøkte å overhøre lyden. Han følte ingen trang til å bli minnet på at dette kom til å bli den første sommeren hennes på Harö uten moren. Han åpnet kjøleskapet og tok ut en boks med lettøl. Pernilla og han var nødt til å få diskutert ferien. De måtte snakke om hvordan de skulle dele den, og hvem som skulle ha hvilke uker med Elin. Han hadde sendt henne flere SMS-er med forskjellige forslag, men hun hadde ikke kommet tilbake med noe konkret. Bare svevende svar om at hun skulle se på det. 13
Mobilen ringte. Pernillas nummer dukket opp på skjermen. «Hei, det er meg.» Hun hørtes forkjølet ut, men likevel som vanlig. Han kjente henne så godt og samtidig ikke i det hele tatt, og han forsto fortsatt ikke hvordan de hadde havnet i denne situasjonen. «Jeg ville bare si god natt til Elin,» sa hun. Det oppsto en liten pause. I morgen var det Pernillas tur til å ha Elin. De pleide å bytte på mandager, men Thomas og Elin hadde vært bortreist i påskehelgen. «Jeg må jo ringe din mobil, ettersom hun ikke har sin egen,» la hun til. Thomas bet i seg et sukk. Telefonen var nok et spørsmål de ikke klarte å bli enige om. Pernilla ville at de skulle gi Elin en egen mobiltelefon, mens Thomas mente at en åtteåring var altfor ung til det. Det var upraktisk ikke å kunne få tak i henne direkte, hadde Pernilla argumentert med, men i Thomas’ øyne var det bare en unnskyldning, en omskrivning for å slippe å innrømme at hun ofte ble forsinket på jobben. Hadde hun lært seg å passe tiden bedre, ville ikke datteren deres ha behov for mobiltelefon. Så enkelt var det. «Hvordan gjør vi det med Elin i sommer?» sa han, langt bryskere enn han hadde tenkt. «Hva mener du?» «Jeg må få planlagt ferien min. Har du ikke sett meldingene jeg har sendt?» «Må vi snakke om det nå?» «Personalavdelingen har purret på meg flere ganger allerede. Jeg er nødt til å gi dem beskjed.» «Jeg vet ikke hvordan det ser ut ennå, Thomas.» Hun brøt av og hostet noen ganger. Så snøt hun seg høylytt. «Det er vanskelig å planlegge sommerferien akkurat nå,» sa hun til slutt. «Det er så mye på jobben.» 14
Det var som å trykke på en knapp, og Thomas klarte ikke å dy seg. «Det er alltid vanskelig for deg å planlegge. Men jeg har også en jobb som krever forutsigbarhet.» «Jeg vil ikke krangle om dette,» sa Pernilla. «Men jeg kan faktisk ikke svare før i midten av mai. Vi har en stor lansering rett etter sommeren. Så jeg vet ikke hvordan det blir ennå.» Thomas klemte så hardt rundt ølboksen at metallet bulket seg. Elin kikket opp fra tv-en, og han tvang fram et smil for å berolige henne. «Kan du for en gangs skyld vise litt forståelse?» fortsatte Pernilla, som om det var han som var urimelig. Tausheten som la seg, var hissig og irritert. «Da foreslår jeg følgende,» sa Thomas til slutt. Til tross for sinnet som presset på, la han stemmen i et så nøytralt toneleie som han klarte. «Jeg tar ferien min fra første juli så Elin får noen fine sommeruker på Harö. Da får hun i det minste vært sammen med farmoren og farfaren sin i skoleferien.» Budskapet var glassklart: selv om moren hennes ikke er der. «Det kan du ikke gjøre,» protesterte Pernilla. Nå hørtes hun også opprørt ut, men det fikk bare være. Han hadde forsøkt å finne en smidig måte å løse spørsmålet på, men han kunne ikke ta ansvaret for det uorganiserte livet hennes. Noen ganger måtte man ta en beslutning; det gikk ikke an å avvente i all evighet. «Du gir meg ikke noe annet valg,» sa han. «Du bestemmer ikke alt!» «Jeg har forsøkt å komme til enighet med deg i minst en måned. Hva synes du jeg skal gjøre?» «Herregud,» sa Pernilla. «Du er voksen, men du oppfører deg som et barn. Skjerp deg, Thomas.» Han kunne ikke snakke med henne lenger. Det gikk ikke. Da kom han til å si noe som ikke kunne tas tilbake. Han gikk mot sofaen, der Elin satt som klistret til skjer15
men. Hun lo høyt av en tegneseriefigur som dummet seg ut for hundrede gang. «Her kommer Elin,» sa han i telefonen og ga den fra seg uten å si ha det til Pernilla. «Det er mamma. Hun vil gjerne si god natt til deg.» Elin tok mobilen og fortsatte å se på programmet mens hun snakket med moren. Det virket ikke som om hun hadde lagt merke til den dårlige stemningen eller den hissige samtalen foreldrene imellom. Han håpet i hvert fall ikke det, selv om skyldfølelsen umiddelbart kom over ham. Han ville ikke at Elin skulle høre dem krangle. Thomas gikk tilbake til kjøkkenet. Han helte resten av ølet over i et glass og fjernet den sammenklemte boksen. Han var så lei av småkranglingen deres, av at de hele tiden måtte ryke i tottene på hverandre. Hver eneste samtale endte på samme måte. Den eneste formen for kommunikasjon som lot til å fungere for tiden, var via SMS. Når de sendte korte beskjeder til hverandre, gikk det an å bli enige. Men så fort de snakket sammen i telefonen, oppsto det misforståelser. Han hadde tatt for hardt i – han visste det – men måtte hun alltid svare med samme mynt? Hvorfor ble det som dette hver eneste gang? Han helte av pastavannet med så heftige bevegelser at det skvulpet utover og brente ham på foten. «Faen.» Denne gangen klarte han ikke å holde tilbake banneordet.