Hva føler du nå?

Cecilie Benneche

Hva føler du nå?

Enkle råd mot indre uro Illustrert av Maria Våge Traasdahl

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2022

Denne utgave: ISBN 978-82-02-77388-5

1. utgave, 1. opplag 2023

Illustrasjoner: Maria Våge Traasdahl

Omslagsdesign: Jesper Egemar

Forfatterportrett: Jo Michael de Figueiredo

Foto av skuespillere: Jo Michael de Figueiredo Sats: Type-it AS, Trondheim

Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2023

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Michael, i kjærlighet

We shake with joy, we shake with grief. What a time they have, these two housed as they are in the same body.

Mary Oliver1

Innhold

Innledning 11 Et hundeliv

Del 1: VOND URO 17

Frakoblet, påkoblet eller avkoblet? 18 Finn din indre uro 26

Del 2: GOD BEVEGELSE 35

Let etter vitale følelser 36 Redsel 49 Sinne 55 Tristhet 61 Glede 69

Undersøk følelsenes retning 74 Jeg aner ikke hva jeg føler? 82

Del 3: IKKE TRO PÅ ALT DU FØLER 101

Jeg er alltid blid, jeg 102 Kamuflere/føle

Hvis jeg blir sint, kommer jeg til å eksplodere 118 Gjøre/føle

Jeg er ikke en sånn fyr som skylder på andre 133 Klandre/føle

Jeg har vært sint i 20 år 140 Tenke/føle

Folk byr meg imot 152 Vurdere/føle

Del 4: VÆR HER OG NÅ 167

Jeg har alltid dårlig samvittighet 168 Når uro tolkes som reell skyld

Jeg er alltid så bekymret 182 Når uro tolkes som katastrofevarsel

Hva når kroppen låser seg? 197 Angst på grønt og rødt nivå

Del 5: IKKE LA SELVFØLELSEN

LURE DEG

213

Jeg føler meg så liten 214 Den farlige U-svingen

Jeg er ikke aggressiv mot meg selv? 226 Parasittisk selvfølelse og forurensede følelser

Ingen liker meg 238 Fantasi/virkelighet

Del 6: SI JA TIL ET LIV I UBALANSE 253

Hva skal jeg gjøre med alle disse følelsene? 254 Ta bølgen

Hva skal jeg gjøre med alle disse relasjonene? 262 Fortsett å danse

Etterord 268 Takk 270 Noter 273 Litteratur 278

Innledning

Et hundeliv

Når alt floker seg til inni meg, skulle jeg ønske jeg var en hund. Jeg ser for meg Pelle som eies av Pia. Han er en enkel sjel, full av følelser. Han virker fornøyd med livet når han får svinse rundt i byens gater uten bånd. Hvis han møter en truende bikkje, blir han først sint og så kanskje litt redd, han er tross alt en ganske liten hund. Tilbake hos Pia har han glemt hele opptrinnet, han logrer fornøyd med det samme hun rusker ham litt i pelsen. Hvis hun er så grei at hun klør ham litt ekstra bak øret, får han øyeblikkelig lyst på mer av det gode. Han ser opp på henne med et bedende blikk, på jakt etter en godbit. Hvis Pia sier at han har fått nok for i dag, blir han kanskje litt snurt, men han virker ikke særlig skamfull over å ha prøvd seg.

1

Redsel, sinne, tristhet og glede er grunnmuren i et følelsesliv, det er disse følelsene Pelle har når han svinser rundt i byens gater. For Pelle føler, det kan det ikke være tvil om.2 Han er en liten hund med et fleksibelt og velfungerende følelsesliv fordi hver eneste følelse han har, er en direkte reaksjon på det han møter rundt seg. Ikke noe om og men, bare følelser som kommer og går.

Hva føler du nå, spør jeg. Og svaret ditt vil antagelig være langt mer utfyllende og komplisert enn Pelles: «glad, sint, trist, redd, kanskje bittelitt skamfull». Når vi strever med følelser, er det ofte fordi vi føler mye på en gang uten å ane verken hva vi føler eller hvem vi føler det mot. Denne indre forvirringen får vi behov for å forstå og forklare, i det minste for oss selv. Følelsene våre ender derfor fort opp som mer tenkt enn følt, mer vurdert enn opplevd. Og veldig fort begynner de å ligne en dom, enten over oss selv eller andre. Det er ikke rart vi blir urolige.

Redsel, sinne, tristhet og glede er like viktige for mennesker som for hunder. Så lenge disse følelsene kommer enkeltvis, hjelper de oss med å orientere oss i verden. Da har vi det omtrent som Pelle: Nå er jeg glad, nå er jeg trist, og ferdig med det. Men så blir det straks mer komplisert – fordi vi er mennesker. Hensynet til de rundt oss gjør at vi ofte forkaster våre egne følelser:

– Jeg kan ikke være lei meg, for da vil du få skyldfølelse.

– Jeg kan ikke være sint på deg, for da føler jeg meg som et forferdelig menneske.

Hvorfor blir vi urolige av å føle?

Problemet er altså ikke følelsene i seg selv, men det at vi føler dem i møte med en annen. Når vi føler sterkt og mye, blir vi ofte preget av skyld og skam. Dette er vanskelige følelser, men de har etter min mening både en sunn og en usunn side. Den usunne siden kjenner vi altfor godt til. Skyld blir til beskyldning, dom og straff. Skam blir til skammekrok og «shame on you». Den sunne delen av disse følelsene er mindre kjent. Når vi kjenner dem i kroppen uten å angripe oss selv, virker de rett og slett forløsende. Ingen grunn til å straffe seg selv, ikke noe mer å skamme seg over: Jeg kan trygt åpne blikket mot verden i stedet for å gjemme meg bort.

Gjør det enkelt

Mitt ønske med denne boka er å gjøre det litt lettere å føle fritt. Det kan virke uoverkommelig når uroen er stor, men poenget er å gjøre det så enkelt som overhodet mulig. Mitt råd er å begynne med å lete etter glede, sinne, tristhet og redsel og sjekke hvilken retning disse følelsene har inni deg. Der det stopper opp, kan du lete etter skyld og skam. For å hjelpe deg selv i gang kan du stille deg to enkle spørsmål:

Hva føler jeg nå? Mot hvem?

Følelser og retning, altså. Det er de to haugene du kan begynne med når du skal sortere det som skjer inni deg. Lær deg å kjenne igjen hvordan enkle følelser kjennes i kroppen, og sjekk hvilken vei de går. Jeg synes det ligner litt på tv-serien der Marie Kondo lærer folk å rydde hjemme hos seg selv.3 Hennes metode handler om å brette underbukser og stable plastbokser, så sammenligningen med følelser virker kanskje litt søkt. Men alle ryddejobber ligner hverandre. Når du kjenner at noe er overveldende, tomt eller tungt, er det lurt å ta en vårrengjøring.

La uroen vise vei Jeg er ISTDP-terapeut, og det preger nok denne boka.4 Men siden jeg utdannet meg til psykolog i voksen alder, var jeg veldig sulten på å lære – fort! Jeg har oppsøkt terapiretninger som interesserer meg, og jeg tror det finnes elementer fra både Mentaliseringsbasert terapi (MBT), Basal Eksponeringsterapi (BET), Affektfobiterapi (APT) og Affektbevissthetsmodellen (ABT) i det jeg skriver. Som barneskolelærer var jeg dessuten veldig inspirert av ICDP (foreldreveiledning). Det har altså blitt litt av en bokstavsuppe, men den røde tråden har vært min egen uro – og en iver etter å lære om følelser.

Kapitlene i boka tar utgangspunkt i hverdagslige eksempler, og jeg tror det går an å kjenne seg igjen på kryss og tvers av disse fortellin-

gene. I sorteringen finner jeg mange følelser på Pelle-nivå (rasjonelle, emosjonelle reaksjoner på det som skjer rundt oss), pluss en hel masse forvirring og rot fordi vi tross alt er mer kompliserte enn hunder.

Jeg oppfordrer deg altså til å ta din egen uro på alvor, samtidig som du ikke oppholder deg for lenge i det som er fastlåst. Å jobbe med følelser er ikke å bade i håpløshet, bitterhet eller slitsomt tankekjør – selv om alt dette føles. Det er heller ikke å bli så opptatt av kroppslig uro at angsten ender med å ta all din oppmerksomhet. Observer uroen med et så nøytralt blikk som mulig, og la den vise deg vei til de levende følelsene du har inni deg.

Det kjennes antagelig litt frekt å lete etter det egentlige, altså følelser du ikke engang vet at du har. Men er det ikke noe lignende som skjer på ethvert legekontor? Når noen har vondt, holder det ikke å pøse på med Paracet for å få bort symptomet. Smerten forteller om en underliggende årsak, og både pasient og lege må interessere seg for hva det kan være. Det er på samme måte med indre uro, den er bare en slitsom sladrehank som prøver å peke deg i retning av noen underliggende følelser. Det er dem vi er på jakt etter.

I det lille øyeblikket der følelsene våre bare er kroppslige signaler, og ikke ennå har blitt eltet av tenkning, tolkning og vurdering, er de små vinduer inn til vårt ubevisste. Vi gjør klokt i å følge med på dem, for de forteller oss om deler av oss selv som vi ikke så lett får tak i på andre måter.

Blir man ikke bare selvsentrert av å kjenne på egne følelser?

«Det er ved å glemme seg selv man finner seg selv», står det i Frans av Assisis bønn.5 Mange pasienter sier noe lignende når jeg spør dem hva de føler. Er det virkelig sunt å kjenne så mye etter? Bør man ikke glemme seg selv og bli en smule mindre selvsentrert?

Men etter min mening er det ikke snakk om å enten glemme eller

et hundel I v

finne seg selv. For å finne seg selv, må man glemme seg selv på en god måte. For mange er det en vane å møte seg selv med et kritisk eller bekymret blikk, hele tiden i en sammenligning med de andre:

– Er jeg god nok, holder dette?

– Mener han noe om meg nå? Han er sikkert kritisk!

– Burde jeg ikke ha bedre kontakt med følelsene mine?

Når vi sier nei takk til denne fæle selvovervåkningen, er det en sunn måte å glemme seg selv på.

Å kjenne etter på en god måte er en vennlig, nøytral lytting til kroppen, ikke en bekymret overvåkning i søken etter tegn på tilkortkommenhet, sykdom eller lyter. Vi er jo ikke våre symptomer, men vi kan undersøke hvorfor symptomene oppstår.

Følelsene våre er aldri syke, men de kan skape mye lidelse når vi ikke forholder oss til dem. Hvis vi med å «snakke om det», mener at vi øver oss på å gjenkjenne vår egen uro og bli interessert i følelsene som skaper den, er jeg veldig glad for en offentlig samtale om hvordan vi har det. Det tror jeg vil gjøre oss mindre selvsentrerte og gi oss mer krefter til å være samfunnsmennesker.

En reise fra vond uro til god bevegelse Jeg er opptatt av hvordan vi kan hjelpe oss selv og hverandre til å tåle livet som det er. For meg handler det om å akseptere at alt er i kontinuerlig bevegelse, altså endring. Vi snakker ofte om endring som en slags forbedringsindustri: Jeg må bli flinkere på jobb, flinkere hjemme, flinkere med folk og flinkere med følelser. Det er rett og slett ikke grenser for mestring. Men dette mestringskravet er i realiteten en forkledd selvkritikk: Jeg holder ikke mål, jeg må skjerpe meg. Det trenger du ikke. Ikke på noen måte. Poenget er ikke å bli stadig bedre, poenget er å leve et liv der det er plass til å leve.

Jeg oppfordrer deg til å nærme deg din egen uro på en vennligsinnet måte. Begynn med å spørre deg selv om du faktisk vil endre noe, og hvorfor. Minn deg selv på at det er din uro, dine følelser og ditt liv. Jeg inviterer deg til å lete etter følelser i din egen kropp, og ser det for meg som en reise fra vond uro til god bevegelse. For det er det følelsene gjør med oss, de rører ved, på, opp, i. Og alt dette gjør de helt av seg selv, hvis vi lar dem. Men det enkle er ofte det vanskeligste, så ha litt tålmodighet med deg selv underveis. Vi forsøker hele tiden å kontrollere følelsene våre for å passe inn, høre til, ikke såre, ikke skade. Som barn kunne vi ha så mye følelser som de voksne rundt oss tålte, men ikke mer. Som voksne fortsetter vi med å dekke til, gjøre om, minimere eller omdirigere følelser som overvelder oss. Så selv om det er lett å føle, så lett at en hund gjør det automatisk, ligger ofte våre egne følelser godt gjemt. Vi må grave litt etter dem for at de skal kunne virke fritt i oss og gi oss livskraft. Det er det denne boka handler om, og for meg personlig har den vært et frigjøringsprosjekt.

Karibakken, mars 2022

Cecilie Benneche

DEL 1 VOND URO

Jeg har vært omgitt av folk hele mitt liv, men jeg har aldri følt meg som en fullverdig del av en gruppe.

Da jeg skjønte det, og det var faktisk en aha-opplevelse for meg, snudde det opp ned på hele mitt syn på meg selv. Det har alltid vært mange fine folk rundt meg, men jeg har likevel uten å tenke meg om stilt meg litt i utkanten av flokken – enten som observatør, kritiker eller hjelper. Til stede, men ikke hundre prosent med.

Det gjorde skikkelig vondt å oppdage at det har vært sånn for meg, det gjør til og med litt vondt å skrive det nå. All den avstanden, all den frykten.

Det føles vågalt å bruke meg selv som eksempel. Men jeg tar det med fordi det har vært mitt livs viktigste oppdagelse. Da jeg så at jeg holdt en slags usynlig avstand til mennesker jeg egentlig ønsket å ha nær meg, og kanskje til og med trodde jeg var veldig tett forbundet med, ble jeg tvunget til å granske min egen frykt for følelser.

Frakoblet, påkoblet eller avkoblet?

Det er kveld, og jeg blir sittende på kontoret mitt lenge etter at arbeidsdagen er over. Det er uroen som opptar meg. Da dagens siste pasient gikk ut døra, leverte hun en bok hun har lånt av meg. Hun virket glad og litt forlegen da hun sa at den gamle barneboka mi hadde endret henne på en måte hun ikke trodde var mulig. Etter å ha lest den var hun ikke lenger like urolig. Jeg sitter med boka i hånda. Omslaget er grønt, og på forsiden er det en tegning av Mummifamilien. I utkanten av den store flokken står ei lita jente med knallrød kjole og hårsløyfe. Der ansiktet skulle vært, er det blankt, for dette er historien om Det usynlige barnet.1 Jeg har hatt boka hele livet, men det var først under psykologistudiet jeg leste den som en beskrivelse av smertefull indre uro. Den handler om å forsvinne fordi man ikke blir sett, og om å miste seg selv fordi man ikke tør å føle. Men mest av alt handler den om følelsenes fantastiske kraft når de endelig bryter gjennom og blir følt. Tove Janssons fortelling er som en grunnbok i psykologi fordi den handler om forholdet mellom kjærlighet, trygghet og vitale følelser.

En fortelling om frydefull endring Jeg åpner boka, blar litt fraværende. I teksten er det flere strektegninger av det fremmede barnet som en dag banket på Mummimammas dør for å få hjelp til å bli synlig. Historien går omtrent som dette: Når lille Ninni kommer til Mummifamilien, er hun nesten helt usynlig. Mummimamma fôrer henne med eplesyltetøy og kjærlighet for å trygge henne, og dette gjør at den lille jenta blir stadig mer synlig.

Så langt kunne dette vært en fin historie om hvor godt det er å få omsorg, men det jeg synes er aller finest med Tove Janssons fortelling er at den viser hvordan denne omsorgen gjør Ninni i stand til å føle selv. Den siste biten av den lille jenta blir nemlig ikke synlig før hun kjenner sine egne følelser i møte med andre mennesker.

Gjennombruddet skjer en dag Mummifamilien er samlet nede på brygga. Den lille jenta tror at Mummipappa er i ferd med å dytte Mummimamma ut i vannet, og blir illsint. Hun biter Mummipappa i halen, og det er dette raseriet som får den siste biten av henne på plass. Plutselig er både ansiktet og den røde luggen synlig. Familien fryder seg over å se hele ungen, men Mummipappa skriker som en gris over sin skamferte hale. I befippelsen fyker hatten hans på sjøen, og idet han legger seg på brygga for å fiske den opp med en pinne, faller han uti med hodet først. Synet av ham der han står fortumlet på grunna med ørene fulle av gjørme, får Ninni til å le høyt. Hun er synlig, og hun gapskratter.

Et utvidet kjærlighetsbegrep

Det er altså følelsene som vitaliserer det usynlige barnet. Det er først når hun føler fritt at hun fyller seg selv fra topp til tå. Jeg leser dette som et utvidet og veldig fint bilde på hva kjærlighet er. Å elske er ikke bare omsorg eller alle de gode følelsene vi forbinder med å være glad i. Innbakt i kjærligheten ligger alle følelsene våre, både de gode og de vonde. Og hver eneste gang vi tør å føle fritt i møte med hverandre, blir vi litt mer synlige både for oss selv og hverandre.

Noe mangler, men jeg vet ikke hva det er

Tilbake til Oslo og kontoret mitt høyt oppe over Solli plass. Rommet ligger i tussmørke nå, så jeg tenner en lampe – fremdeles med mummiboka i hånda. Vi er midt i tredje lockdown i Oslo, og koronaepi-

demien har snart vart i to år. Jeg blir sittende og tenke på Anna, som leverte tilbake den slitte barneboka mi tidligere i ettermiddag. I timene våre har hun ofte beskrevet en følelse av å være uvirkelig og ute av verden. Hun har vært isolert. Ensom. Urolig. Noe har manglet, men hun har ikke greid å sette fingeren på hva det er. Og så i dag: en merkbar forandring. Noe helt nytt. Det skyldtes ikke ytre endringer, sa hun. Pandemien har langt fra sluppet taket. Likevel fortalte hun om større ro. Hun sa at hun følte seg mer på plass i sin egen kropp, og sa at det var som å våkne etter en lang døs. Hun trodde det hadde med noe emosjonelt å gjøre, og jeg sendte en vennlig tanke til det usynlige barnet – hun som først ble helt seg selv da hun fikk tak i sine egne følelser.

Dette er historien om Anna

Da vi møttes første gang for noen måneder siden, sa Anna at hun hadde mistet seg selv. Jeg registrerte at hun ikke så særlig trist ut da hun sa det. Hun virket egentlig mest resignert, lei og oppgitt. Det var ikke vanskelig å forstå henne, for på den tiden var vi alle ganske pandemitrøtte. Jeg husker likevel at jeg tenkte at det var verden hun hadde mistet, og ikke seg selv. Verden slik hun kjente den, var jo blitt borte over natta. Anna er svensk og kunne plutselig ikke lenger dra over grensen som hun ville. Hun er singel, men kunne ikke lenger date eller være sosial slik hun pleier. Hun elsker jobben sin, men satt plutselig dag ut og dag inn på hjemmekontor i en liten leilighet hun ikke trivdes særlig godt i. Hun har i tillegg en sykdom som gjør at hun må være ekstra forsiktig med smitte, så det er nesten bare meg hun har møtt fysisk.

Indre lockdown

Å miste seg selv eller å miste verden. Etter samtalen vår i dag skjønner jeg litt bedre hvor tett de to henger sammen. Da verden stengte,

R ak O blet, påk O blet elle R avk O blet?

kjente antagelig Anna et like merkbart indre lockdown. Hun har vært altfor alene, og i den vonde ensomheten har hun ofte kjent seg både rastløs, sliten og overveldet på en gang. Uroen hennes har tatt form av både nedstemthet, oppgitthet og mismot, men avmakt er nok det ordet hun har brukt oftest når vi har snakket sammen. I flere måneder har hun opplevd å vandre rundt i en slags emosjonell tåkeheim: – Jeg har ikke kjent noe som helst, men likevel har det gjort innmari vondt. Dette er et paradoks jeg synes det er lett å forstå, fordi jeg kjenner det igjen i meg selv. Uro er jo nettopp alt og ingenting på en gang. Følelser og tanker kan surre og gå inni meg, men det er som om jeg går på tomgang. Jeg kommer ikke av flekken, og det gjør meg jo bare enda mer urolig. Jeg har ofte tenkt at det er nettopp det utydelige og paradoksale ved uroen som gjør den så utfordrende. Når vi verken får tak i det konkrete som gjør vondt eller forstår hvorfor vi er urolige, blir det vanskelig å tro at det vonde noen gang kan gå over.

Hva er egentlig uro?

Jeg forsøker å nærme meg uroens vesen, og en engelsk kollega setter meg på sporet. I en instagramoppdatering skriver psykolog Jessica Bolton at følelsene våre gjør oss connected. 2 Vi har ikke et godt norsk ord for «connection», synes jeg. Forbindelse høres forretningsmessig ut, tilknytning er et ord jeg aldri har blitt helt fortrolig med, kanskje fordi jeg bare forbinder det med psykologiens tilknytningsteori. Men kobling er kanskje brukbart? Jeg prøver meg på det. Jessica Bolton skriver at følelser hjelper oss med:

Koblingen vi har til oss selv.

Koblingen vi har til andre mennesker.

Koblingen vi har til verden.

For meg gir dette mening. Når vi kjenner oss urolige, skyldes det ofte disse koblingene:

Når vi ikke kjenner hva vi føler, er vi ikke helt koblet på oss selv.

Når vi ikke kjenner hvem vi føler noe for, er vi ikke så godt koblet på andre mennesker.

Når vi ikke er koblet på et samfunn eller noe som er større enn oss selv, føler vi oss alene i verden.

Anna har kjent seg frakoblet i flere måneder. Uroen hennes har kommet og gått, men aldri sluppet helt taket. Hun har flere ganger sagt at hun var redd for å miste grepet fordi hun følte seg emosjonelt overveldet samtidig som hun var merkelig distansert. Men i timen i dag var hun annerledes. Stemmen hadde en iver jeg ikke har hørt før, og hun virket nysgjerrig på seg selv på en ny måte. Da jeg sa at hun virket mer til stede, sa hun at Tove Janssons fortelling hadde gjort henne oppmerksom på hvor lite følelser hun har følt det siste året. Hun sammenlignet seg med det ansiktsløse barnet i Mummidalen:

– Man blir jo usynlig når man bare blir sett på zoom? Man blir jo konturløs når det eneste mennesket man greier å mobilisere noen følelser for er en terapeut man ser annenhver uke? Ikke til forkleinelse for deg, altså, Cecilie, men det er liksom ikke nok?

Jeg smilte, dette var gjenkjennelig. Jeg har virkelig savnet folk selv. Anna satt stille en stund, før hun så opp på meg: – Jeg er jo faktisk helt isolert. Da er det kanskje ikke så rart jeg har følt meg emosjonelt frakoblet?

En forløsende følelse

Uten ordentlig kontakt med andre mennesker hadde Anna blitt fremmed for seg selv. I timen vår fortalte hun hvordan den gamle barneboka mi hadde hjulpet henne med å se nettopp det. Sorgen kom da hun

F R ak O blet, påk O blet elle R avk O blet?

oppdaget hvordan håpløshet og avmakt hadde kvalt omtrent alt som var av liv i henne. For første gang greide hun å gråte over at hun følte seg alene uten å synke ned i mismot eller selvbebreidelser. Endelig var tårene frigjørende.

Hun gråt over alt hun savnet: Familie, venner og alt som var svensk. Fredagspils og helgeturer. Kantina på jobb. Kurs og reiser. Kino og teater. Og mens hun var i gang, gråt hun for et gammelt kjærlighetsbrudd og en kronisk sykdom hun har hatt i mange år. Begge deler hadde hun tenkt at hun var «ferdig med» for lengst.

Til slutt stilnet gråten, og til hennes forbauselse hadde den ikke gjort henne mer urolig. Tvert om, hun følte seg lettet, avklart og rolig. Med en gang hun aksepterte det hun savnet, kjente hun seg mer på plass. Hun kjente seg sterkere og mer kapabel. – Jeg er jo Pippi også, sa hun litt ertende. Og jeg var ikke det minste i tvil om at hun kunne løfte en hest.

Det handler om å koble seg på

Anna var overrasket over at det gjorde godt å kjenne noe vondt. Det er hun ikke alene om. Gjennom årene har jeg hørt mange pasienter fortelle hvor redde de er for vonde følelser. Sammen med dem har jeg gang på gang erfart at frykten er grunnløs. Uroen er vond fordi vi ikke får tak i hva som plager oss, men når det kommer en lys levende følelse til overflaten, spiller det ingen rolle om vi på forhånd har vurdert den som «vond» eller «god». Poenget er at den gjør oss godt fordi vi tør å føle den.

Anna nærmet seg sin egen uro på flere måter. Da hun turte å være lei seg, fikk hun en sterkere kobling til seg selv. Det var frigjørende og forløsende. Men hun stoppet ikke der. Hun koblet seg også sterkere på andre mennesker. Siden hun var singel, hadde hun ofte ventet med å ta initiativ fordi hun følte at hun trengte seg på dem som hadde familie. Nå endret hun strategi og begynte å ta initiativ til aktiviteter hun

selv var interessert i. Forrige helg hadde hun vært på overnattingstur med en venninne, i hengekøye i skogen. Det var en grensesprengende opplevelse for henne å sove under åpen himmel, og den alene gjorde henne mindre ensom. Å ha en hel stjernehimmel over seg er et veldig fint bilde på hvordan det kjennes å være en del av noe som er større enn oss selv.

En følelse av liv

«Måtte jeg være i live når jeg dør», skrev psykoanalytiker Donald Winnicott (1896–1971) i utkastet til sin selvbiografi.3 Det er også min bønn og mitt håp. Jeg ønsker å føle meg levende både i meg selv og sammen med andre mennesker. Det er ikke alltid så lett, men jeg kjenner at livsfølelsen styrkes hver gang jeg tør å koble meg på. Anna inspirerte meg fordi hun ikke satt med alle svarene. Kuren hennes var ganske enkelt å tørre å se seg selv og verden på litt nye måter. Hun åpnet opp, hun ble våken og oppmerksom. – Jeg kunne nesten ikke huske hvordan det var å føle, men jeg ble varm inni meg av å lese om latteren til det synlige barnet, sa hun smilende da hun gikk ut døra.

Jeg føler, altså er jeg.

F R ak O blet, påk O blet elle R avk O blet?

GJØR DET ENKELT

Hvis du er urolig, er det lurt å undersøke hvor åpent du forholder deg til deg selv og andre akkurat nå.

Er du koblet på deg selv?

• Er du interessert i deg selv?

• Blir du ofte nysgjerrig på din egen uro?

• Hvor godt tåler du at du ikke alltid forstår deg selv?

Er du koblet på andre?

• Kan du kjenne følelser for et annet menneske?

• Hva pleier du å gjøre når du føler noe vanskelig i møte med en annen?

• Er du redd for å såre, avvise eller skade andre mennesker med dine følelser?

Er du koblet på verden?

• Når føler du deg delaktig i et fellesskap?

• Hva slags plass ønsker du å ha – i familien, nabolaget og storsamfunnet?

• Har du noen gang en opplevelse av å hvile i noe som er større enn deg selv?

Finn din indre uro

Jeg blir sittende lenge på kontoret mitt denne kvelden, og det er uroen som opptar meg. Jeg kjenner meg litt frynsete, og lurer på hva det skyldes. De fleste kan innimellom kjenne seg både overveldet og avskrudd, og vi er mange som stadig vekk synes vi føler litt «feil», enten det er for lite, for mye, eller ingenting overhodet. Det føles ikke riktig. Ingenting føles riktig. Vi vet bare ikke helt hva. Det er vanlig å ha det sånn, jeg tror alle kan kjenne seg igjen. Men jeg føler meg ikke frakoblet akkurat nå, jeg føler meg tvert om veldig med. Så hva er det da som gjør meg så urolig?

Jeg tror rett og slett det handler om at jeg står foran noe nytt, nemlig å skrive denne boka. Noen ganger føles det som å stå på toppen av timeteren. Jeg er prinsipielt for å ta sats og hive meg uti, men jeg vet ikke om jeg tør.

Og så svevet, da. Herregud – svevet. Jeg blir svett bare ved tanken.

To typer uro Mens den emosjonelle uroen handler om å bli overveldet av følelser, vil usikkerhetsuroen komme hver gang vi skal gjøre noe nytt og utfordrende. Den dukker opp som sommerfugler i magen før vi skal møte en vi er glad i. Den kommer som en iling i brystet når vi setter i gang med en krevende oppgave. Og den kommer som et lite søkk i brystet hver gang det går opp for oss at vi aldri vet hva som venter oss rundt neste sving. Usikkerhetsuro handler om å ikke ha kontroll.

Bananskallfølelsen

Vi blir utfordret av ulike ting, og for meg er skriving det samme som å invitere denne usikkerheten inn i livet. Jeg forsøker å fange mine egne tanker ved å tvinge dem ned på papiret, men setninger som er kloke en dag, virker tåpelige den neste. Jeg stryker alt og forsøker å tenke nytt, men tankene lar seg ikke fange. Jeg «har det på tunga», men det er også alt. Så, plutselig, får jeg tak i noen fine ord som gir mening. Endelig senker roen seg inni meg, og jeg er tilbake i godfølelsen: Jeg elsker å skrive. Jeg higer etter flere meningsfulle setninger, og vil dykke ned i materien. Like etter, er det selvsagt på’n igjen. Hjelp, jeg forstår ingenting!

Jeg er i limbo, og det minner meg om uttrykket «en fot i grava og den andre på et bananskall». Da jeg var liten, så jeg for meg denne makabre dødsscenen og grøsset: For en skjebne. Men akkurat nå føles det litt sånn: En del av meg har tatt spranget, og en annen del holder igjen. Men jeg sklir uti, og gudene må vite hva som venter meg. Jeg har ikke kontroll, og det gjør meg urolig.

Hvorfor er det ukjente

så skummelt?

Den uavklarte situasjonen der ingenting ennå har landet, kan kjennes som å famle eller henge i en tynn tråd. Innimellom er det fysisk ubehagelig å være i svevet, som en dødsdans. Men stort sett fungerer det stimulerende, som en rastløs, hvileløs iver etter å begripe. Mye avhenger av min tolkning av situasjonen. Det er stor forskjell på å tenke «Jeg er spent på det som måtte komme» og «Dette kommer aldri til å gå bra».

Jeg øver meg på å tenke på usikkerhet som en nøytral tilstand. Den er bare et mellomrom mellom før og etter, sier jeg til meg selv. Det lille punktet der jeg henger i løse lufta, kan verken kalles glede eller sorg – ennå. Det er «bare uro». Men så enkelt føles det selvsagt ikke. Usikkerhet er ikke bare-bare.

Hva er «passe urolig»?

Vi har ulik toleranse for kontrolltap, og det avhenger ikke kun av oss selv. Tålegrensen vår preges av det vi har opplevd tidligere i livet, men den henger også tett sammen med økonomi, helse og levekår. Hvis man ikke har makt til å endre noe, oppleves selvsagt uventede hendelser ekstremt stressende. Dette betyr at det er lurt å tenke gjennom både hvor mye usikkerhet du trives med generelt, og hvor mye «ekstra» usikkerhet du kan tåle i den livssituasjonen du er i – akkurat nå.

Jeg vil for eksempel gjerne ha en god del usikkerhet, det gjør at jeg føler meg levende. Samtidig vil jeg ikke ha så mye at jeg blir overveldet, for da fungerer jeg veldig dårlig. Det har gjort at jeg har ventet med mange prosjekter til jeg har blitt godt voksen, jeg har rett og slett ikke hatt plass til dem i livet mitt før nå. Og nå, når jeg endelig skriver, oppdager jeg at det fyller opp omtrent hele «usikkerhetskvoten» min. Jeg blir mye fortere overveldet enn jeg pleier, og må minne meg selv på at det er det som skjer. Når jeg forstår mine egne reaksjoner som «nå er det for mye nytt», slipper jeg nemlig å få panikk. Jeg skjønner at jeg må kutte ut enkelte ting, og begynner å se meg om etter luker av ro.

I forrige kapittel skrev jeg om Anna som fant ro og påkobling da hun dro på hengekøyetur i skogen. Jeg har det litt på samme måte. Når jeg opplever at jeg vakler, famler eller henger i en litt for tynn tråd, søker jeg intuitivt mot noe som er uendelig større enn meg – og fullstendig uavhengig av min (u)ro. Jeg går ofte til havet. Å være liten i det store, gir meg ro.

La sårbarheten være din styrke

Det er sårbart å ikke ha kontroll. Vi krever ofte både svar og innsikt med det samme, og anklager oss selv hvis vi ikke kommer til bunns i et problem. I tillegg vil vi gjerne være litt synske, sånn at vi kan spå hva fremtiden vil bringe. Men det går ikke. Det er ekstremt mye som er usikkert, og om fremtiden vet vi ingenting.