Finn din indre uro

Jeg blir sittende lenge på kontoret mitt denne kvelden, og det er uroen som opptar meg. Jeg kjenner meg litt frynsete, og lurer på hva det skyldes. De fleste kan innimellom kjenne seg både overveldet og avskrudd, og vi er mange som stadig vekk synes vi føler litt «feil», enten det er for lite, for mye, eller ingenting overhodet. Det føles ikke riktig. Ingenting føles riktig. Vi vet bare ikke helt hva. Det er vanlig å ha det sånn, jeg tror alle kan kjenne seg igjen. Men jeg føler meg ikke frakoblet akkurat nå, jeg føler meg tvert om veldig med. Så hva er det da som gjør meg så urolig?

Jeg tror rett og slett det handler om at jeg står foran noe nytt, nemlig å skrive denne boka. Noen ganger føles det som å stå på toppen av timeteren. Jeg er prinsipielt for å ta sats og hive meg uti, men jeg vet ikke om jeg tør.

Og så svevet, da. Herregud – svevet. Jeg blir svett bare ved tanken.

To typer uro Mens den emosjonelle uroen handler om å bli overveldet av følelser, vil usikkerhetsuroen komme hver gang vi skal gjøre noe nytt og utfordrende. Den dukker opp som sommerfugler i magen før vi skal møte en vi er glad i. Den kommer som en iling i brystet når vi setter i gang med en krevende oppgave. Og den kommer som et lite søkk i brystet hver gang det går opp for oss at vi aldri vet hva som venter oss rundt neste sving. Usikkerhetsuro handler om å ikke ha kontroll.

26

uRO

Bananskallfølelsen Vi blir utfordret av ulike ting, og for meg er skriving det samme som å invitere denne usikkerheten inn i livet. Jeg forsøker å fange mine egne tanker ved å tvinge dem ned på papiret, men setninger som er kloke en dag, virker tåpelige den neste. Jeg stryker alt og forsøker å tenke nytt, men tankene lar seg ikke fange. Jeg «har det på tunga», men det er også alt. Så, plutselig, får jeg tak i noen fine ord som gir mening. Endelig senker roen seg inni meg, og jeg er tilbake i godfølelsen: Jeg elsker å skrive. Jeg higer etter flere meningsfulle setninger, og vil dykke ned i materien. Like etter, er det selvsagt på’n igjen. Hjelp, jeg forstår ingenting!

Jeg er i limbo, og det minner meg om uttrykket «en fot i grava og den andre på et bananskall». Da jeg var liten, så jeg for meg denne makabre dødsscenen og grøsset: For en skjebne. Men akkurat nå føles det litt sånn: En del av meg har tatt spranget, og en annen del holder igjen. Men jeg sklir uti, og gudene må vite hva som venter meg. Jeg har ikke kontroll, og det gjør meg urolig.

Hvorfor er det ukjente så skummelt? Den uavklarte situasjonen der ingenting ennå har landet, kan kjennes som å famle eller henge i en tynn tråd. Innimellom er det fysisk ubehagelig å være i svevet, som en dødsdans. Men stort sett fungerer det stimulerende, som en rastløs, hvileløs iver etter å begripe. Mye avhenger av min tolkning av situasjonen. Det er stor forskjell på å tenke «Jeg er spent på det som måtte komme» og «Dette kommer aldri til å gå bra».

Jeg øver meg på å tenke på usikkerhet som en nøytral tilstand. Den er bare et mellomrom mellom før og etter, sier jeg til meg selv. Det lille punktet der jeg henger i løse lufta, kan verken kalles glede eller sorg – ennå. Det er «bare uro». Men så enkelt føles det selvsagt ikke. Usikkerhet er ikke bare-bare.

27

FInn dIn IndRe uRO

Hva er «passe urolig»? Vi har ulik toleranse for kontrolltap, og det avhenger ikke kun av oss selv. Tålegrensen vår preges av det vi har opplevd tidligere i livet, men den henger også tett sammen med økonomi, helse og levekår. Hvis man ikke har makt til å endre noe, oppleves selvsagt uventede hendelser ekstremt stressende. Dette betyr at det er lurt å tenke gjennom både hvor mye usikkerhet du trives med generelt, og hvor mye «ekstra» usikkerhet du kan tåle i den livssituasjonen du er i – akkurat nå.

Jeg vil for eksempel gjerne ha en god del usikkerhet, det gjør at jeg føler meg levende. Samtidig vil jeg ikke ha så mye at jeg blir overveldet, for da fungerer jeg veldig dårlig. Det har gjort at jeg har ventet med mange prosjekter til jeg har blitt godt voksen, jeg har rett og slett ikke hatt plass til dem i livet mitt før nå. Og nå, når jeg endelig skriver, oppdager jeg at det fyller opp omtrent hele «usikkerhetskvoten» min. Jeg blir mye fortere overveldet enn jeg pleier, og må minne meg selv på at det er det som skjer. Når jeg forstår mine egne reaksjoner som «nå er det for mye nytt», slipper jeg nemlig å få panikk. Jeg skjønner at jeg må kutte ut enkelte ting, og begynner å se meg om etter luker av ro.

I forrige kapittel skrev jeg om Anna som fant ro og påkobling da hun dro på hengekøyetur i skogen. Jeg har det litt på samme måte. Når jeg opplever at jeg vakler, famler eller henger i en litt for tynn tråd, søker jeg intuitivt mot noe som er uendelig større enn meg – og fullstendig uavhengig av min (u)ro. Jeg går ofte til havet. Å være liten i det store, gir meg ro.

La sårbarheten være din styrke Det er sårbart å ikke ha kontroll. Vi krever ofte både svar og innsikt med det samme, og anklager oss selv hvis vi ikke kommer til bunns i et problem. I tillegg vil vi gjerne være litt synske, sånn at vi kan spå hva fremtiden vil bringe. Men det går ikke. Det er ekstremt mye som er usikkert, og om fremtiden vet vi ingenting.

28

uRO

Dette virker innlysende når jeg skriver det, men for meg har det vært det vanskeligste av alt. Jeg liker rett og slett litt for godt å ha oversikt. Jeg må hele tiden øve meg på det poeten John Keats i 1817 kalte negative capability, 4 altså evnen til å tåle å ikke vite. Ikke lande. Ikke kunne. Jeg synes at det er utfordrende og litt irriterende, men jeg har etter hvert fått sansen for å tørre å øve. Livet blir lettere når jeg går med på at det er et usikkert prosjekt.

Den amerikanske filosofen Martha Nussbaum (f. 1947) har skrevet mye fint om hvor viktig det er å la seg eksponere for det som til enhver tid skjer. Jeg tenker på det som en slags «ikke-vitende åpenhet», og kan ofte kjenne hvor skummelt det er å ta imot verden akkurat som den er. Som jeg er.

Nussbaum sier at det er en enorm sårbarhet i å ikke vite hva det neste i livet vil være, og at vi i dette er mer lik en plante enn en juvel. Hun peker på at det er det skjøre og delikate som gjør blomsten så vakker. Det er de flortynne, gjenomskinnelige kronbladene og de ørsmå støvbærerne som er dens styrke.5

Det menneskelige er mer som en blomst enn som en juvel. Jeg liker bildet fordi det minner meg på hvor ofte vi mennesker tar en annen vei. Vi gjemmer sårbarheten vår bak et steinhardt ytre når verden kjennes utrygg. Da vil vi gjerne rømme inn i skråsikkerheten. – Sånn er det, sier vi. Derom hersker det ingen tvil.

Men det gjør det selvsagt, det er få ting i dette livet som er hugget i stein. Å tåle å ikke vite eller forstå er en viktig del av det å være menneske. Det gjør oss sterkere.

Uforståelig uro Hvis vi tar med oss denne «ikke-vitende åpenheten» i møte med vårt eget følelsesliv, gjør vi oss selv en stor tjeneste. Den vennlige innstillingen gjør det lettere å undersøke følelser som virker uforståelige eller usympatiske. Stresshormonet kortisol er høyest når vi opplever

29