Oversatt av Hanne Hay Sætre
Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo www.bazarforlag.com
Originaltittel: Wool © Hugh Howey 2013 Utgitt etter avtale med Jenny Meyer Literary Agency, New York Først utgitt i Storbritannia av Century og i USA av Arrow Books © Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2015 Oversatt fra engelsk av Hanne Hay Sætre Omslagsillustrasjon: © Getty Images Tilrettelegging av design: Nic Oxby Forfatterfoto: © Amber Lyda Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Minion 10,7/14,2 pt Trykk og innbinding: TBB, Slovakia Trykt på: 70 g Holmen Book Cream, Bulk 1,6 ISBN 978-82-8087-634-8
Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.
Til dem som tør håpe
DEL 1
HOLSTON
1 BArNA LEKTE idet Holston gikk opp trappen til sin død. Han kunne høre dem hyle slik bare glade barn gjør. Mens de løp i vill fart der oppe, tok Holston seg god tid. Han plantet hver fot metodisk og tungt ned på hvert trinn og slepte seg oppover vindeltrappen, rundt og rundt. De gamle skoene hans ga gjenlyd mot metalltrappetrinnene. Trappetrinnene viste, akkurat som farens gamle arbeidssko, tydelige tegn på slitasje. Malingen klynget seg til dem i matte flak, særlig i hjørnene og på undersiden hvor de fikk være i fred. Aktivitet andre steder i trappen fikk støvet til å lette i små skyer. Holston kunne føle vibrasjonene i gelenderet, som var slitt ned til blanke metallet. Det forundret ham hvordan århundrer med bare håndflater og subbende føtter kunne slite ned massivt stål. Ett molekyl av gangen, antok han. Hvert liv slet kanskje av et enkelt lag mens siloen slet ut det livet. Trinnene var blitt bueformede etter mange generasjoners farting. Kantene var formet som geiper. På midten av hvert trinn var det nesten ikke spor etter de små diamantene som en gang hadde gjort dem sklisikre. At de manglet kunne man bare slutte seg til fordi litt av mønsteret satt igjen på hver side. Det var små, pyramideformede forhøyninger i stålet, som hadde skarpe kanter og fremdeles bar preg av å ha vært malt. Holston løftet en gammel sko opp et gammelt trinn, tråkket ned, og gjentok operasjonen. Han grublet over hva alle årene hadde gjort, nedbrytningen av molekyler og liv. Lag på lag var malt til fint støv. Det var ikke første gang han var inne på tanken om at verken liv eller 9
trapp var skapt for en slik tilværelse. Det trange rommet rundt den lange spiralen som snodde seg gjennom den underjordiske siloen lik et sugerør i et glass, var ikke blitt bygd med tanke på slik rovdrift. Akkurat som mye annet i deres sylinderformede hjem, virket det som om den var konstruert med noe annet for øye, av grunner man for lengst hadde glemt. Trappen fungerte som gjennomfartsåre for tusenvis av mennesker i daglig pendling, men for Holston virket det som den kun burde brukes i nødsfall, og kanskje bare av noen få. Han passerte enda en etasje – en paiformet avdeling med sovesaler. Mens Holston gikk opp de siste etasjene på sin aller siste tur opp trappen, ble lyden av barnslig glede sterkere. Det var ungdommens latter, sjeler som ennå ikke hadde noe begrep om hvor de bodde, som ennå ikke følte trykket fra jorden på alle kanter, som ikke følte seg begravd i det hele tatt, men levende. Levende og ubesudlede sendte de glade lyder nedover trappen, trillende latter som var uforenlig med Holstons handling, hans beslutning om å gå ut. Etter hvert som han nærmet seg den øverste etasjen, var det én barnestemme som hørtes tydeligere enn alle de andre, og Holston husket hvordan det var å være barn i siloen. Han husket skolen og alle lekene. Da hadde den kvelende betongsylinderen føltes som et endeløst univers; etasjer på etasjer av leiligheter, verksteder, hydroponiske hager og vaskerom fulle av rør, et gigantisk område han aldri kunne utforske fullt ut, en labyrint han og vennene kunne gå seg vill i for alltid. Men siden den gang var det gått mer enn tretti år. Det virket som flere mannsaldre. Holstons barndom føltes som noe en annen hadde opplevd. Ikke han. Et helt liv som sheriff veide tungt på skuldrene og sperret for fortiden. Og den siste tiden hadde han gjennomgått et tredje stadium, et hemmelig liv som ikke hadde noe med barndommen og livet som sheriff å gjøre. Det var nå de siste lagene hans var blitt malt til støv; tre år med stille venting på det som aldri kom, hver dag lengre enn en hvilken som helst måned fra lykkeligere tider. På toppen av vindeltrappen slapp Holstons hånd opp for gelender. Den buede stangen av slitt stål sluttet der trappen munnet ut i siloens 10
største rom: kafeteriaen og den tilstøtende salongen. Gledeshylene var på samme nivå som ham nå. Energiske små skikkelser pilte i sikksakk og lekte sisten mellom stolene som var spredt utover. Noen få voksne prøvde å holde orden i kaoset. Holston så at Donna plukket opp kritt og fargestifter fra fliser med fargeflekker. Mannen hennes, Clarke, satt ved et bord som var dekket med juicebegre og skåler med maismelkaker. Han vinket til Holston fra den andre siden av rommet. Holston kom ikke på å vinke tilbake. Han verken orket eller ønsket det. Han flyttet blikket fra de voksne og de lekende barna og opp på den uklare utsikten som ble vist på veggen i kafeteriaen. Det var det største, uhindrede utsynet til den ugjestmilde verdenen de var omgitt av. En typisk morgenstund. Soloppgangens matte lys svøpte inn livløse åser som knapt hadde forandret seg siden Holston var gutt. De sto der slik de alltid hadde gjort, mens han hadde gått fra å leke sisten mellom bordene i kafeteriaen til å bli det tomme skallet han var nå. Og bak de høyreiste åsene som foldet seg utover horisonten, fanget toppen av en velkjent, forfallen silhuett morgenlyset i svake glimt. Forhistorisk glass og stål raget opp i det fjerne hvor man trodde at folk en gang hadde bodd over bakken. Et barn stanget i knærne til Holston. Det var blitt slynget ut av gruppen som en komet. Holston så ned og bøyde seg for å ta på barnet, Susans sønn, men akkurat som en komet var barnet borte igjen, hentet tilbake inn i bane av de andre. Holston kom plutselig til å tenke på lotteriet Allison og han hadde vunnet det året hun døde. Han hadde fremdeles vinnerloddet. Han bar det med seg overalt. Ett av disse barna kunne vært deres. Han eller hun ville kanskje vært to år nå, og stabbet etter de store barna. Som alle andre hadde de drømt om å bli dobbelt belønnet med tvillinger. Å du, som de hadde prøvd! Etter at p-implantatet hennes var fjernet, hadde de hatt den ene vidunderlige natten etter den andre mens de prøvde å hente ut gevinsten. Andre foreldre ønsket dem lykke til, mens andre lotterispillere i stillhet ba om et resultatløst år. Siden de bare hadde det ene året på seg, hadde han og Allison til 11
og med tydd til overtro. Eldgamle knep som å henge hvitløk over sengen for å øke fruktbarheten, legge to mynter under madrassen for å få tvillinger, knyte en rosa sløyfe i Allisons hår, male blå flekker under Holstons øyne … Det hadde vært latterlig, desperat og morsomt. Det eneste som hadde vært enda sprøere, hadde vært ikke å prøve alt, å la ett idiotisk knep eller råd være uprøvd. Men det var ikke meningen. Og før året var omme, hadde lotteriet trukket ut et annet par. Det var ikke av mangel på innsats, det var av mangel på tid. Og en plutselig mangel på kone. Holston snudde seg bort fra leken og den uklare utsikten og gikk mot kontoret sitt, som lå mellom kafeteriaen og siloens luftsluse. Mens han tilbakela distansen, gikk tankene til kampen som en gang hadde utspilt seg der, et spøkelsesaktig minne han hadde gått forbi hver dag i tre år. Og han visste at hvis han snudde seg og gransket den enorme utsikten på veggen, hvis han anstrengte øynene og så på det uklare bildet fra overvåkningskameraets linse som stadig ble mørkere av luftforurensningen, hvis han fulgte den mørke folden, rynken som snirklet seg over de gjørmete sandbankene, kunne han skjelne den urørlige skikkelsen hennes. Der, på den åsen, kunne man se kona hans. Hun lå som en stor stein, sammenkrøket, med armene foran ansiktet mens luft og giftige gasser brøt henne ned. Kanskje. Hun var vanskelig å se, nesten umulig å få øye på, allerede før kameralinsen begynte å bli uklar igjen. Og dessuten var ikke bildet til å stole på. Det var tvert imot mye å tvile på, så Holston valgte ganske enkelt å ikke se. Han gikk forbi stedet hvor kona hadde kjempet, hvor de vonde minnene fra det plutselige anfallet av galskap var fanget for alltid, og inn på kontoret. «Nei, se hvem som har stått opp tidlig», sa Marnes og smilte. Holstons nestkommanderende skjøv igjen en arkivskuff, og det skrek livløst i eldgamle skinner. Han løftet opp en rykende kopp. Så la han merke til det alvorstunge ansiktet: «Går det bra, sjef?» Holston nikket. Han pekte på nøkkelhyllen bak skrivebordet. «Arresten», sa han. 12
Visesheriffens smil forsvant, og han fikk i stedet en forvirret rynke i pannen. Han satte fra seg koppen og snudde seg for å finne nøkkelen. Mens han hadde ryggen til, gned Holston det skarpe, kalde stålet mot håndflaten en siste gang før han la stjernen ned på skrivebordet. Marnes snudde seg og holdt frem nøkkelen. Holston tok den. «Skal jeg ta med moppen?» Visesheriff Marnes pekte bakover med tommelen i retning kafeteriaen. Med mindre de hadde med noen i håndjern, gikk de bare til cellen når de skulle gjøre rent. «Nei», sa Holston. Han nikket mot arresten og gjorde tegn til at Marnes skulle bli med. Han snudde seg. Stolen bak skrivebordet knirket da Marnes reiste seg, og Holston fullførte planen sin. Nøkkelen gled lett inn. Det kom et skarpt klikk fra dørens velkonstruerte og velsmurte indre organer. Et lite knirk fra dørhengslene, et bestemt skritt, et dytt og et klikk, og så var det verste over. «Sjef?» Holston holdt nøkkelen ut gjennom sprinklene. Marnes så ned på den, usikker, men han løftet opp hånden for å ta imot. «Hva skjer, sjef?» «Hent ordføreren», sa Holston. Han trakk et lettelsens sukk, det sukket han hadde holdt inni seg i tre år. «Si til henne at jeg vil ut.»
2 SKJErMBILDET I ArrESTEN var ikke like uklart som det i kafeteriaen, og Holston brukte den siste dagen sin i siloen på å tenke over dette. Var kameraet på den siden mer i le for den giftige vinden? Gjorde alle vaskerne, dømt til døden, seg mer flid med utsikten de hadde hatt på sin siste dag? Eller var den ekstra innsatsen en gave til neste vasker, den neste som skulle tilbringe sin siste dag i den samme cellen? Holston foretrakk den siste forklaringen. Den fikk tankene over på kona og minnet ham på hvorfor han frivillig var på feil side av gitteret. Mens tankene hans kretset om Allison, satt han og stirret på den døde verdenen som noen oldtidsfolk hadde etterlatt seg. Det var ikke den beste utsikten til landskapet rundt den underjordiske bunkersen deres, men det var ikke den verste heller. I bakgrunnen lave, vidstrakte åser med en fin bruntone, som ertekaffe med den helt riktige mengden grisemelk i. Himmelen over åsene hadde den samme kjedelige gråfargen som da han var liten, og som da faren hans var liten, og som da farfaren hans var liten. Det eneste som bevegde seg i dette landskapet, var skyene. De tårnet seg opp over åsene, store og truende, og bevegde seg fritt omkring, akkurat som dyreflokkene i de gamle bildebøkene. Skjermbildet av den golde verdenen utenfor dekket hele den ene veggen i cellen hans. Alle veggene i siloens øverste etasje viste en uklar del, som hele tiden ble mer uklar, av ødemarken utenfor. Holstons flik av denne utsikten strakte seg fra det ene hjørnet av 14
feltsengen og opp til taket, bort til den andre veggen og ned til doen. Og til tross for det myke sløret – det kunne se ut som om det var olje på linsen – så det ut som et landskap man kunne gå rett ut i. Det var et gapende, lokkende hull, underlig plassert på innsiden av gitteret. Denne illusjonen narret en bare på avstand. Da Holston bøyde seg nærmere, så han flere døde piksler på den enorme bildeflaten. De lyste kritthvitt i sterk kontrast til de brune og grå fargetonene. Hver av disse skinnende pikslene (Allison hadde kalt dem «blokkerte» piksler) så ut som et vindu til et lysere sted. De hadde samme tykkelse som et menneskehår, og det var som om de fristet med en bedre virkelighet. Når han så nærmere etter, var det ganske mange av dem. Holston lurte på om det var noen i siloen som visste hvordan man reparerte dem, og om man hadde verktøyet som trengtes til et slikt presisjonsarbeid. Var de døde for alltid, sånn som Allison? Kom alle pikslene til å dø til slutt? Holston så for seg den dagen halvparten av pikslene var kritthvite, og noen generasjoner etter det igjen, når det bare var noen få grå og brune igjen, og til slutt den dagen det bare var noen få igjen. Da ville verden se helt annerledes ut, og menneskene i siloen ville tro de var omgitt av brann. De få pikslene som faktisk gjenspeilte virkeligheten, ville bli oppfattet som ødelagte. Eller var det kanskje det Holston og folket hans gjorde allerede? Noen kremtet bak ham. Holston snudde seg og så at ordfører Jahns sto på den andre siden av gitteret og hvilte hendene i magen på selebuksen. Hun nikket alvorlig mot feltsengen. «Når cellen er tom, og du og Marnes har gått for dagen, hender det jeg sitter her og nyter denne utsikten.» Holston snudde seg for å se på det gjørmete, livløse landskapet. Det så bare deprimerende ut sammenlignet med bildene i barnebøkene, som var de eneste bøkene som hadde overlevd opprøret. De fleste tvilte på at fargene i bøkene gjenspeilte virkeligheten slik den en gang var, akkurat som de fleste tvilte på at lilla elefanter og rosa fugler noen gang hadde eksistert, men Holston følte at de var virkeligere enn bildet foran ham. Som mange andre følte han noe primalt 15
og dypt når han så på de slitte sidene som var farget grønne og blå. Men sammenlignet med den kvelende siloen kunne selv det grå landskapet utenfor fortone seg som en slags frelse, som om det var den typen luft menneskene egentlig var født til å puste i. «Den virker alltid litt klarere her inne», sa Jahns. «Utsikten, mener jeg.» Holston sa ikke noe. Han så på en buktende sky som rev seg løs fra de andre og begynte å bevege seg i en ny retning. Grå og svarte skyer virvlet rundt. «Du kan velge hva du vil ha til middag», sa ordføreren. «Det er tradisjon …» «Du trenger ikke å fortelle meg hvordan vi pleier å gjøre det», avbrøt Holston. «Det er bare tre år siden jeg serverte Allison hennes siste måltid her inne.» Av gammel vane skulle han til å snurre på kobberringen han alltid hadde på fingeren, men så husket han at han hadde lagt den fra seg på nattbordet for flere timer siden. «Er det virkelig så lenge siden?» mumlet Jahns til seg selv. Holston snudde seg og så at hun kikket opp på skyene på skjermen. «Savner du henne?» spurte Holston spydig. «Eller misliker du bare at skittlaget har hatt så god tid på å bygge seg opp?» Jahns sendte ham et skarpt blikk før hun så ned i gulvet. «Du vet at jeg ikke ønsker dette, ikke for noen utsikt. Men regler er regler …» «Det er ikke din skyld», sa Holston, og prøvde å slutte å være sint. «Jeg kan reglene bedre enn de fleste.» Hånden hans bevegde seg, bare bitte litt, mot sheriffstjernen som ikke hang der lenger. Han hadde lagt den fra seg ved siden av ringen. «Jeg har da håndhevet reglene mesteparten av mitt liv, for pokker, selv etter at jeg skjønte at det bare var tøv.» Jahns kremtet. «Jeg skal ikke spørre hvorfor du valgte dette. Jeg antar bare at det er fordi du ville blitt mer ulykkelig her.» Holston møtte blikket hennes. Han så at øynene hennes ble blanke av tårer før hun rakk å blunke dem bort. Jahns virket tynnere enn vanlig. Hun så nesten komisk ut i den gapende selebuksen. rynkene på halsen og rundt øynene var dypere enn han husket. Mørkere. Og 16
han trodde den rustne stemmen kom av at hun var oppriktig lei seg, ikke bare av alderen eller av tobakkrasjonen. Plutselig så Holston seg selv med Jahns’ øyne; en knekt mann på en slitt benk, den grå huden i det bleke lyset fra den døde verdenen utenfor, og synet gjorde ham svimmel. Det gikk rundt for ham, og han famlet etter noe fornuftig å holde seg fast i, noe som ga mening. Den ubehagelige tilstanden livet hans var blitt redusert til virket som en drøm. De siste tre årene virket ikke ekte. Ingenting virket ekte lenger. Han snudde seg mot de brune åsene. I øyekroken syntes han at han så enda en piksel dø og bli kritthvit. Enda et knøttlite vindu var åpnet, enda en klar utsikt gjennom et bilde han hadde begynt å tvile på. I morgen blir min frelse, tenkte Holston rasende, selv om jeg dør der ute. «Jeg har vært ordfører for lenge», sa Jahns. Holston kastet et blikk bakover og så de rynkete hendene hennes holde i stålgitteret. «Journalene våre går ikke helt tilbake til begynnelsen. Vi har ingen nedtegnelser fra før opprøret for 150 år siden. Men etter det har ingen ordfører måttet sende ut flere mennesker for å vaske enn jeg.» «Beklager å belemre deg med det», sa Holston tørt. «Jeg liker det ikke. Det var bare det jeg mente. Jeg liker det slett ikke.» Holston strøk hånden over den enorme skjermen. «Men du kommer til å være den første som ser på den klare solnedgangen i morgen kveld, ikke sant?» Han likte ikke måten han sa det på. Holston var ikke sint fordi han skulle dø eller for livet han hadde levd, eller for det som skulle komme neste dag, men han var fremdeles bitter for Allisons skjebne. Han tenkte fremdeles på uunngåelige hendelser som noe han kunne ha forhindret. «Dere kommer alle til å glede dere over utsikten i morgen», sa han, mer til seg selv enn til ordføreren. «Nå er du urettferdig», sa Jahns. «En lov er en lov. Du brøt den. Du visste at du brøt den.» 17
Holston så ned på føttene sine. Ingen av dem sa noe på en stund. Det var ordfører Jahns som til slutt brøt tausheten. «Du har ennå ikke truet med at du ikke skal gjøre det. Noen er redde for at du ikke kommer til å vaske fordi du ikke sier at du ikke skal gjøre det.» Holston lo. «Hadde de følt seg bedre hvis jeg sa jeg ikke ville vaske kameralinsene?» Han ristet på hodet av den vanvittige logikken. «Alle som sitter der, sier at de ikke vil gjøre det», sa Jahns, «men så gjør de det likevel. Det er det som alltid skjer …» «Allison truet aldri med at hun ikke skulle gjøre det», minnet Holston om, men han skjønte hva Jahns mente. Han hadde selv vært sikker på at Allison ikke kom til å pusse linsene. Og nå trodde han at han forsto hva hun hadde gjennomgått da hun satt på den samme benken. Man hadde viktigere ting å tenke på enn vasking. De fleste som ble sendt ut, var arrestert for et lovbrudd. De var forfjamset over å befinne seg i cellen hvor de om bare få timer skulle møte sin skjebne. Det var hevnlyst som gjorde at de sa de ikke ville gjøre det. Men Allison, og nå også Holston, hadde større bekymringer. Hvorvidt de kom til å vaske eller ikke, var uvesentlig. De hadde havnet der fordi de av en eller annen sinnssyk grunn ville være der. Alt som gjensto, var de store spørsmålene, undringen over verdenen utenfor, hva som befant seg bakenfor bildet som ble vist på de store veggskjermene. «Kommer du til å gjøre det, eller ikke?» spurte Jahns direkte, med desperasjon i stemmen. «Du sa det selv», sa Holston og trakk på skuldrene. «Alle gjør det. Det må være en grunn til det, ikke sant?» Han lot som om han ikke brydde seg, som om han var uinteressert i hvorfor alle vasket. Sannheten var at han hadde brukt mesteparten av livet sitt og særlig de tre siste årene på fortvilt å prøve å forstå hvorfor. Spørsmålet gjorde ham gal. Og hvis han ved å nekte å svare Jahns plagde dem som hadde drept kona hans, syntes han ikke det gjorde så mye. Hendene til Jahns gled nervøst opp og ned stålstengene. «Kan jeg si til dem at du skal gjøre det?» spurte hun. 18
«Eller si at jeg ikke vil. Det er meg revnende likegyldig. Det virker som det er det samme hva jeg sier.» Jahns svarte ikke. Holston så opp på henne, og ordføreren nikket. «Hvis du ombestemmer deg når det gjelder maten, kan du si fra til visesheriff Marnes. Han skal sitte på kontoret i hele natt, tradisjonen tro …» Hun trengte ikke å si det. Holston fikk tårer i øynene da han husket den delen av sine tidligere plikter. Han hadde sittet ved det samme skrivebordet for tolv år siden da Donna Parkins ble dømt til vasking, for åtte år siden da det var Jack Brents tur, og han hadde ligget på gulvet og tviholdt i gitteret, fullstendig knust, natten for tre år siden da turen var kommet til hans kone. Ordfører Jahns snudde seg for å gå. «Sheriff», mumlet Holston før hun hadde gått for langt. «Sa du noe?» Jahns ventet litt på den andre siden av gitteret. Hun hadde grå, buskete bryn som hang ned over øynene. «Det er sheriff Marnes nå», sa Holston. «Ikke visesheriff.» Jahns banket på en av stålstengene med knyttneven. «Spis noe», sa hun. «Og jeg skal ikke fornærme deg med å foreslå at du bør prøve å få deg litt søvn.»
3 Tre år tidligere «DET Er IKKE MULIG ! » sa Allison. «Kjære, hør på dette. Du kommer ikke til å tro dine egne ører. Visste du at det har vært mer enn ett opprør?» Holston så opp fra mappen han hadde i fanget. rundt ham på sengen lå det papirer strødd utover som et lappeteppe. Det var bunke på bunke med gamle saker som måtte sorteres og nye klagesaker som måtte tas fatt på. Allison satt foran den lille skrivepulten sin ved fotenden av sengen. De bodde i en av de få leilighetene i siloen som bare var delt to ganger i årenes løp. Det gjorde at de hadde plass til luksusartikler som skrivebord, og dobbeltseng i stedet for køyeseng. «Og hvordan skulle jeg vite det?» spurte han. Kona hans snudde seg og festet en hårlokk bak øret. Holston ga dataskjermen hennes et lite dask med en mappe. «Hele dagen avslører du flere hundre år gamle hemmeligheter, og så skal liksom jeg vite om dem før du gjør det?» Hun geipet til ham. «Det er en talemåte. Det er min måte å informere deg på. Og hvorfor virker du ikke mer nysgjerrig? Hørte du hva jeg nettopp sa?» Holston trakk på skuldrene. «Jeg har aldri trodd at det opprøret vi vet om var det første, bare at det er det siste. Hvis det er én ting jeg har lært av jobben min, er det at ingen forbrytelse eller gal mobb egentlig er original.» Han plukket opp en mappe ved siden av kneet sitt. «Tror du dette er den første vanntyven siloen har hatt? Eller at han vil bli den siste?» 20
Allisons stol skrapte mot flisene da hun snudde seg for å se på ham. Skjermen på skrivebordet bak henne viste fragmenter av data som hun hadde hentet ut fra siloens gamle servere, rester av informasjon som var slettet for lenge siden og skrevet over utallige ganger. Holston forsto fremdeles ikke hvordan prosessen med å hente ut informasjon foregikk, eller hvorfor en som var smart nok til å finne det ut, var dum nok til å elske ham, men han godtok begge deler som sant. «Jeg lapper sammen en serie med gamle rapporter», sa hun. «Hvis det stemmer, står det noe sånt som at opprør forekom nokså regelmessig før. Én gang per generasjon eller noe sånt.» «Det er mye vi ikke vet om gamle dager», sa Holston. Han gned seg i øynene og tenkte på alt papirarbeidet han ikke fikk gjort. «Kanskje de ikke hadde noe system for å få rengjort overvåkningskameraene? Jeg tipper at utsikten på den tiden bare ble mer og mer uklar, og at folk til slutt ble gale av det. Så ble det opptøyer, og så sendte de endelig noen ut for å fikse det. Eller kanskje de sendte ut folk for å regulere befolkningsveksten før lotteriet ble innført?» Allison ristet på hodet. «Jeg tror ikke det. Jeg begynner å tro …» Hun tok en pause og så ned på alle papirene som lå spredt rundt Holston. Det virket som om synet av alle de protokollførte overtredelsene fikk henne til å tenke nøye gjennom det hun skulle til å si. «Jeg dømmer ikke, og jeg sier ikke at noen har rett eller at noen tar feil, eller noe sånt. Jeg antyder bare at serverne kanskje ikke ble slettet av opprørerne. I hvert fall ikke sånn som vi har fått det fortalt.» Det fanget Holstons oppmerksomhet. Mysteriet med de tomme serverne, den blanke historien til siloens forfedre, hjemsøkte dem alle. Slettingen var ikke noe annet enn en ullen myte. Han lukket mappen han arbeidet med, og la den til side. «Hva tror du skjedde?» spurte han sin kone. «Tror du det var en ulykke? En brann eller en strømstans?» Han ramset opp de vanlige teoriene. Allison rynket pannen. «Nei», sa hun. Hun senket stemmen og så seg engstelig omkring. «Jeg tror vi slettet harddiskene. Eller for21
fedrene våre, mener jeg, ikke opprørerne.» Hun snudde seg og bøyde seg nærmere skjermen mens hun lot fingeren gli nedover en tallkolonne som Holston ikke kunne se tydelig fra sengen der han satt. «Tjue år», sa hun. «Atten. Tjuefire.» Fingeren gled nedover skjermen med en liten gnisselyd. «Tjueåtte. Seksten. Femten.» Holston pløyde seg en sti mellom papirene på gulvet, og ordnet dem i bunker igjen etter hvert som han bante seg vei til skrivebordet. Han satte seg i fotenden av sengen, la en hånd på ryggen til sin kone, og kikket over skulderen hennes på skjermen. «Er dette datoer?» spurte han. Hun nikket. «Omtrent hvert tjuende år var det et stort opprør. Denne rapporten har en oversikt over dem. Dette var en av mappene som ble slettet under det siste opprøret. Vårt opprør.» Hun sa «vårt» som om en av dem eller noen av vennene deres hadde levd på den tiden. Men Holston skjønte hva hun mente. De hadde vokst opp i kjølvannet av dette opprøret, de var et resultat av dette opprøret, og det var den store konflikten som hadde kastet skygge over barndommen deres, barndommen til foreldrene deres og barndommen til besteforeldrene deres. Det var opprøret det ble hvisket om og som var grunnen til at det ble kastet stjålne blikk. «Og hva får deg til å tro at det var oss? At det var de gode som slettet serverne?» Hun snudde seg halvveis rundt og smilte dystert. «Hvem sier at vi er de gode?» Holston stivnet. Han trakk hånden bort fra nakken til Allison. «Ikke gjør det. Ikke si noe som kan …» «Jeg bare tuller», sa hun, men man skulle ikke tulle med det. Det var to skritt unna forrædersk, to skritt fra vasking. «Min teori er som følger», sa hun raskt og la vekt på ordet teori. «Det var generasjonsopprør, ikke sant? I over hundre år, kanskje mer, og det foregikk helt regelmessig.» Hun pekte på datoene. «Men så, under det store opprøret som er det eneste vi har visst om frem til nå, var det noen som slettet serverne. Og det, skal jeg fortelle deg, lar seg ikke gjøre ved å trykke på noen knapper eller ved å stifte brann. Det er redun22
dans på redundans. Det krever virkelig at man går inn for det. Det skjer ikke i en ulykke, eller fordi noen har slurvet eller sabotert …» «Det forteller ingenting om hvem som står bak», påpekte Holston. Kona hans var et datageni, ingen tvil om det, men detektivarbeid var ikke hennes sterke side, det var hans. «Det som forteller meg noe», fortsatte hun, «er at hver generasjon gjorde opprør i så mange år, men at det ikke har vært noe opprør etterpå.» Allison bet seg i leppen. Holston rettet seg opp. Han så seg rundt i rommet mens han tenkte over det hun hadde sagt. Han så plutselig for seg at kona dro fra ham bagen med etterforskningsutstyr og stakk av. «Så du sier …» han gned seg på haken og tenkte gjennom saken. «Du sier at noen slettet historien vår for å hindre oss i å gjenta den?» «Eller det som verre er.» Hun strakte seg ut og tok hånden hans med begge sine. Ansiktet hennes hadde vært alvorlig, men nå mørknet det og ble nesten dystert. «Hva om grunnen til opprørene var skrevet ned og lagret på harddisken? Hva om en del av vår historie, eller informasjon fra utsiden, eller kunnskap om hva det var som gjorde at folk flyttet inn her en gang for lenge, lenge siden … Hva om den informasjonen var så ladet at den fikk folk til å gå fra vettet, eller gjorde dem rastløse, eller fikk dem til å ville gå ut?» Holston ristet på hodet. «Jeg vil ikke at du skal tenke sånn», formante han. «Jeg sier ikke at det er forståelig at de ble gale», sa hun litt mer forsiktig. «Men basert på det jeg har funnet ut så langt, er det teorien min.» Holston ga skjermen et mistenksomt blikk. «Kanskje du ikke bør holde på med dette», sa han. Jeg skjønner ikke engang helt hvordan du gjør det, og kanskje du ikke burde.» «Kjære, informasjonen ligger der. Hvis ikke jeg henter den ut nå, er det bare et tidsspørsmål før noen andre gjør det. Du kan ikke dytte ånden tilbake i lampen.» «Hva mener du?» «Jeg har allerede publisert en artikkel om hvordan man henter ut 23
slettede, overskrevne filer. resten av IT-avdelingen sprer den for å hjelpe folk som har kommet i skade for å slette noe de trengte.» «Jeg syns fremdeles du skal slutte», sa han. «Dette er ikke særlig lurt. Jeg tviler på at det kommer noe godt ut av det …» «Er det ikke godt å vite sannheten? Det er alltid godt å vite sannheten. Og det er bedre at vi oppdager den enn at andre gjør det, ikke sant?» Holston så på mappene sine. Det var fem år siden sist noen var blitt sendt til vasking. Utsikten til verden utenfor ble dårligere for hver dag som gikk, og som sheriff følte han et økende press på seg til å finne noen. Spenningen bygde seg opp i siloen som dampen i en trykkoker som til slutt ville skyte noe ut. Folk ble nervøse når de trodde tiden nærmet seg. Det var som en selvoppfyllende profeti der nervene til slutt tok overhånd og fikk noen til å slå vilt omkring seg eller si noe utilgivelig som gjorde at de plutselig befant seg i cellen, hvor de kunne sitte og betrakte sin siste, grumsete solnedgang. Holston bladde gjennom mappene som lå rundt ham, og ønsket at han skulle finne noe i dem. Han ville sende en mann i døden i morgen hvis han på den måten kunne lette på trykket. Kona hans pirket med en nål på en stor, overfylt ballong, og Holston ville slippe ut luften før hun stakk den for langt inn.
4 Nåtid HOLSTON SATT PÅ DEN ENSLIGE STÅLBENKEN i luftslusen. Hjernen hans føltes nummen av mangel på søvn og vissheten om hva som ventet ham. Nelson, sjefen for vaskelaboratoriet, knelte foran ham og tredde det ene buksebeinet på Holstons fot. «Vi har jobbet litt med sømmene og sprayet på et ekstra lag med tetningsmiddel», sa Nelson. «Det burde gi deg mer tid der ute enn noen andre har hatt.» Dette oppfattet Holston, og han husket at han hadde sett på mens hans kone vasket. Den øverste etasjen i siloen, med de store skjermene som viste verden utenfor, var vanligvis tom under vaskingen. Menneskene innenfor orket ikke å se på det de hadde gjort, eller kanskje de ville komme opp og nyte den fine utsikten uten å måtte se hva som skulle til for å få den. Men Holston hadde sett på. Det var aldri noen tvil om at han skulle det. Han kunne ikke se Allisons ansikt gjennom den sølvmaskede hjelmen, kunne ikke se de tynne armene hennes gjennom den posete dressen mens hun skrubbet og skrubbet med ullklutene, men han kjente igjen gangen hennes og kroppsspråket. Han hadde sett på mens hun gjorde seg ferdig. Hun tok seg god tid og gjorde seg flid. Så hadde hun tatt et skritt tilbake, sett inn i kameraet en siste gang, vinket til ham, og snudd seg og gått. Som andre før henne hadde hun trasket mot den nærmeste åsen og begynt på oppstigningen mot de forfalne spirene til den eldgamle byen som var i ferd med å smuldre bort, og som så vidt var synlig i horisonten. Holston hadde ikke rørt seg mens det pågikk. Selv da 25
hun falt nederst i åsen mens hun rev i hjelmen og vred seg i kramper, mens giftene først etset bort det ekstra laget med tetningsmiddel, deretter drakten og til slutt kona hans, hadde han ikke rørt seg. «Andre foten.» Nelson klappet ham på ankelen. Holston løftet opp foten og lot teknikeren dra resten av drakten oppover leggene hans. Da han så på hendene sine og på den svarte karbondrakten han hadde innerst på kroppen, så Holston for seg hvordan alt sammen skulle gå i oppløsning og falle av ham som flak av tørket fett fra et generatorrør, og at blodet skulle sprute ut fra porene hans og lage dammer i den livløse drakten. «Hvis du kan holde deg i stangen og reise deg …» Nelson gikk gjennom prosedyren som Holston hadde vært vitne til to ganger før. En gang med Jack Brent, som hadde vært så stridslysten og fiendtlig helt til siste slutt at han som sheriff hadde vært tvunget til å stå vakt ved benken, og en gang med kona, som han hadde sett gjøre seg klar gjennom det runde vinduet i luftslusen. Holston visste hva han skulle gjøre etter å ha sett på andre, men likevel trengte han å bli det fortalt. Han var fjern. Han løftet opp hånden, tok tak i den trapeslignende stangen over seg og dro seg opp i stående. Nelson tok tak i sidene på drakten og dro den opp til livet. To tomme ermer hang og slang på hver side. «Venstre hånd der.» Holston adlød stumt. Det var uvirkelig å befinne seg på den andre siden, i den rutinepregede tilværelsen til en dødsdømt fange. Holston hadde ofte lurt på hvorfor folk føyde seg, hvorfor de bare ble med på det. Selv Jack Brent hadde gjort det, enda så storkjeftet og stygg i munnen han hadde vært. Allison gjorde det uten å si et ord, akkurat som jeg, tenkte Holston mens han først stakk den ene armen i ermet og så den andre i det andre ermet. Drakten ble trukket opp, og Holston tenkte at kanskje folk ble med på det fordi de ikke kunne begripe at det skjedde. Det var ikke virkelig nok til at man kunne opponere. Den dyriske delen av hjernen var ikke bygd for det, for så rolig å la seg sende i døden. 26
«Snu deg». Han snudde seg. Det nappet i drakten nede ved korsryggen, og så hørte han en høy glidelåslyd mens drakten ble lukket igjen helt opp til nakken. Så nappet det igjen, og enda en glidelås ble dratt opp. To lag til ingen nytte. Og så knitring fra en borrelås til slutt. Klapping og dobbeltsjekking. Holston hørte hjelmen gli ned fra hyllen. Han bøyde fingrene inne i de store hanskene mens Nelson sjekket innsiden av den runde hjelmen. «La oss gå gjennom prosedyren en gang til.» «Det trengs ikke», sa Holston stille. Nelson gløttet mot døren til luftslusen som førte inn til siloen. «Bær over med meg», sa Nelson. «Jeg må gjøre det etter boka.» Holston nikket, men han visste at det ikke fantes noen bok. Av alle mystiske, muntlige tradisjoner som ble ført videre fra generasjon til generasjon i siloen, var det ingen som var så kultpreget som den draktlagerne og vasketeknikerne hadde. Vaskerne utførte den fysiske delen av jobben, men teknikerne gjorde det mulig. Dette var mennene og kvinnene som vedlikeholdt utsikten til den større verdenen utenfor siloens kvelende vegger. Nelson plasserte hjelmen på benken. «Her har du skureklutene.» Han klappet på ullklutene som satt fast foran på drakten. Holston dro løs en av dem med en flerrende lyd og studerte spiralene og krøllene i det grove materialet. Så festet han den på nytt. «To sprut med vaskemiddel før du skrubber, så tørker du med dette håndkleet, og til slutt legger du på denne kjemiske filmen. Han klappet på de forskjellige lommene etter tur, enda de var tydelig merket og nummerert. Tallene sto opp ned, så Holston kunne lese dem, og i tillegg var de fargekodet. Holston nikket og møtte blikket til teknikeren for første gang. Det overrasket ham at han så redsel i det. redsel var han trent opp til å se i jobben sin. Han holdt på å spørre Nelson hva det var, før det slo ham; mannen var redd for at alle instruksjonene skulle være forgjeves, at Holston skulle gå ut og la være å gjøre sin plikt. Siloens 27
innbyggere var alltid redde for at de utstøtte ikke skulle vaske, at de skulle nekte å gjøre det for menneskene som hadde dømt dem, som hadde regler mot å drømme om et bedre sted. Eller var Nelson bekymret for at det dyre utstyret som han og kollegaene hans møysommelig hadde konstruert, skulle forlate siloen og bli ødelagt til ingen nytte? Utstyret de hadde lagd ved hjelp av hemmelighetene og teknikkene som var ført videre fra generasjon til generasjon siden før opprøret? «Går det bra med deg?» spurte Nelson. «Strammer det noe sted?» Holston så seg rundt i luftslusen. Han hadde lyst til å si at livet hans var for stramt. Huden min er for stram. Veggene er for stramme. Han bare ristet på hodet. «Jeg er klar», hvisket han. Det var sant. Holston var merkelig nok fullstendig klar til å gå ut. Og han husket plutselig hvor klar kona hans også hadde vært.
5 Tre år tidligere «J EG VIL UT. Jeg vil ut, jegvilut.» Holston kom stormende inn i kafeteriaen. Marnes skrek fremdeles noe i radioen hans om Allison. Holston hadde ikke tatt seg tid til å svare, men hadde spurtet opp de tre etasjene til dit opptrinnet fant sted. «Hva er det som skjer?» spurte han. Han bante seg vei mellom menneskene som hadde stimlet sammen ved døren, og fant kona si liggende og vri seg på gulvet. Hun ble holdt nede av Connor og to andre ansatte ved kafeteriaen. «Slipp henne!» sa han. Han tok etter håndleddene hennes som vred seg fra den ene siden til den andre for å fri seg fra det desperate grepet til en fullvoksen mann. «Hva faen er det som skjer, skatt?» «Hun løp mot luftslusen», sa Connor og stønnet av anstrengelse. Percy holdt fast de sparkende beina hennes, og Holston prøvde ikke å stoppe ham. Nå så han hvorfor de trengte tre mann. Han lente seg mot Allison og forsikret seg om at hun så ham. Hun var vill i blikket og tittet ut gjennom en gardin av bustete hår. «Allison, kjære, du må roe deg ned!» «Jeg vil ut. Jeg vil ut.» Stemmen hennes hadde dempet seg, men ordene fortsatte å strømme ut. «Ikke si det», sa Holston til henne. Den alvorlige uttalelsen ga ham frysninger over hele kroppen. Han holdt ansiktet hennes. «Kjære skatt, ikke si det!» Men en del av ham visste plutselig veldig klart hva det betydde. Det var for sent. De andre hadde hørt det. Alle hadde hørt det. Kona hans hadde skrevet under sin egen dødsdom. 29
rommet snurret rundt for Holston mens han tryglet Allison om å tie stille. Det var som å komme til åstedet for en grusom ulykke, et uhell i maskinverkstedet der en venn hadde skadet seg. Han kom tidsnok til å se ham vri seg i smerte, men for sent til å redde ham. Holston kjente varme tårer renne nedover kinnene mens han prøvde å stryke håret bort fra ansiktet til Allison. Blikket hennes møtte til slutt hans. Øynene hennes sluttet å rulle, og hun så bevisst på ham en veldig kort stund, kanskje bare et sekund. Før han rakk å lure på om hun var blitt dopet ned eller misbrukt på noen måte, så han klarhet i dem, et glimt av tilregnelighet, av kjølig beregning. Så blunket hun det bort og ble gal igjen og fortsatte å trygle om å få gå ut. «Løft henne opp», sa Holston. Ektemannsøynene hans var fulle av tårer mens han lot den pliktoppfyllende sheriffdelen av seg gripe inn. Han kunne ikke gjøre annet enn å sette henne bak lås og slå selv om han bare ønsket å være for seg selv og skrike. «Den veien», sa han til Connor, som holdt henne under armene mens hun prøvde å komme løs. Han nikket mot kontoret sitt og arresten innenfor. rett ved siden av kontoret i enden av gangen lyste den knallgule døren til luftslusen mot ham, rolig og illevarslende, stille og ventende. Med en gang Allison kom inn i arresten, roet hun seg. Hun satt på benken uten å kjempe eller snakke tull. Det var som om hun hadde stanset for å hvile seg og nyte utsikten. Nå var det Holston som var i ubalanse. Han gikk frem og tilbake foran gitteret og hulket frem spørsmål som ikke ble besvart, mens Marnes og ordføreren tok seg av papirarbeidet hans. De behandlet både Holston og kona som pasienter. Men selv om Holston var svimmel etter den grusomme siste halvtimen, var sheriffhjernen hans på vakt som alltid når spenningen steg i siloen, bevisst på sjokket og ryktene som spredte seg gjennom betongvegger og armeringsjern. All den undertrykte spenningen i siloen sivet nå ut gjennom sømmene i et lavt sus. «Kjære skatt, snakk med meg!» tryglet han igjen og igjen. Han sluttet å gå frem og tilbake og begynte i stedet å vri på stålstengene. Allison satt med ryggen til ham. Hun stirret på veggskjermen med 30
de brune åsene og den grå himmelen full av mørke skyer. Nå og da løftet hun hånden for å stryke bort litt hår fra ansiktet, men ellers verken snakket eller rørte hun seg. Først da Holston stakk nøkkelen inn i låsen like etter at de hadde dyttet henne inn og stengt døren, hadde hun sagt «ikke». Han lystret og tok nøkkelen ut igjen. Og mens han tryglet og ba, og hun lot som om hun ikke hørte ham, satte siloen seg i sving for å forberede vasken. Teknikere dundret rundt i gangene mens en drakt ble tatt mål av og klargjort. Vaskeredskapene ble lagt ut i luftslusen. Det suste i en ventil da argon ble fylt i spylekamrene. All ståheien utløste sporadisk aktivitet i gangen utenfor arresten der Holston sto og så på kona si. Skravlende teknikere ble fryktelig stille når de klemte seg forbi. Det virket ikke som de pustet i nærheten av ham. Timene gikk uten at Allison sa et ord, og denne oppførselen vekket uro i siloen. Holston tilbrakte hele dagen med å hulke gjennom sprinklene mens hjernen hans kokte av forvirring og angst. Ødeleggelsen av verden slik han kjente den, hadde skjedd på et øyeblikk. Han prøvde å begripe det mens Allison satt i cellen og så ut på det dystre landskapet, tilsynelatende fornøyd med sin nye status som vasker. Det var mørkt da hun endelig snakket. Det var etter at hun stumt hadde avslått mat for siste gang, og etter at teknikerne hadde gjort seg ferdige i luftslusen, lukket igjen den gule døren og trukket seg tilbake til en søvnløs natt. Det var etter at Marnes hadde gått for dagen. Han klappet Holston på skulderen to ganger. Det føltes som om det var gått mange timer. Holston var nær ved å besvime av utmattelse. Han hadde grått og protestert seg hes. Det var lenge etter at den disige solen hadde gått ned bak åsene man kunne se fra kafeteriaen og oppholdsrommet, åsene som skjulte mesteparten av den nedslitte byen. I tussmørket i arresten hvisket Allison noe nesten uhørlig: «Det er ikke ekte.» Det var det Holston trodde han hørte. Han rørte på seg. «Kjære?» Han tok tak i gitteret og heiste seg opp på knærne. «Skatten?» hvisket han og tørket bort størknede tårer fra kinnene. 31
Hun snudde seg. Det var som om solen ombestemte seg og steg opp igjen over åsene. Det at hun visste at han var der, ga ham håp. Det gjorde ham på gråten og fikk ham til å tenke at dette bare hadde vært et anfall, feberfantasier, at de kunne få en lege til å skrive en unnskyldning for alt hun hadde sagt. Hun hadde ikke ment det. Hun ble reddet fordi hun kom til seg selv igjen, og Holston ble reddet fordi hun snudde seg mot ham. «Ingenting av det du ser er ekte», sa hun stille. Hun virket rolig selv om hun var like gal og fortsatte å si forbudte ting. «Kom og snakk med meg», sa Holston. Han vinket henne mot seg til gitteret. Allison ristet på hodet. Hun klappet på den tynne feltsengmadrassen ved siden av seg. Holston så på klokken. Det var lenge etter visittid. Han kunne bli sendt ut for å vaske for å gjøre det han nå hadde tenkt. Nøkkelen gled resolutt inn i låsen. Et metallisk klikk ga gjenlyd i korridoren. Holston gikk inn til sin kone og satte seg ved siden av henne. Det gjorde vondt ikke å røre henne, ikke å ta henne i armene og dra henne med til et trygt sted, tilbake til sengen deres hvor de kunne late som om alt bare hadde vært en vond drøm. Men han turte ikke røre seg. Han satt og gned hendene sine mot hverandre da hun hvisket: «Dette trenger ikke å være ekte. Ingenting av det.» Hun så på skjermen. Holston lente seg så nær henne at kan kunne lukte svetten etter dagens kamp. «Kjære, hva er det som skjer?» Håret hennes rørte seg i pusten som kom ut av munnen hans mens han snakket. Hun strakte ut hånden og kjente på pikslene på den mørknende skjermen. «Det kan være morgen nå, for alt vi vet. Det kan være folk utenfor.» Hun snudde seg og så på ham. «Kanskje de ser på oss», sa hun med et uhyggelig smil. Holston så henne i øynene. Hun virket ikke gal i det hele tatt, 32
ikke slik som tidligere. Det hun sa, var fullstendig vanvittig, men hun virket ikke gal. «Hvordan har du kommet på det?» spurte han. Han trodde han visste det, men han spurte likevel. «Har du funnet noe på harddiskene?» Han hadde hørt at hun hadde løpt rett fra laben sin til luftslusen mens hun ropte ut galskapen. Noe måtte ha skjedd mens hun var på jobb. «Hva var det du fant?» «Det er mer enn det som står om opprøret som er slettet», hvisket hun. «Selvfølgelig er det det. Alt er slettet. All ny informasjon også.» Hun lo. Stemmen hennes ble plutselig høy, og øynene hennes ble fjerne. «Sikkert e-poster du aldri sendte meg også.» «Kjære», Holston dristet seg til å ta hendene hennes i sine, og hun trakk dem ikke bort. Han holdt dem. «Hva fant du? Var det en e-post? Hvem var den fra?» Hun ristet på hodet. «Nei. Jeg fant programmene de bruker. De som lager bilder på skjermene og får dem til å se ekte ut. Hun så på skumringen. «IT», sa hun. «Allviterne. Det er deres skyld. De vet det. Det er en hemmelighet bare de vet om.» Hun ristet på hodet. «Hvilken hemmelighet?» Holston skjønte ikke om dette var tull eller viktig. Han visste bare at hun snakket. «Men nå vet jeg det, og du kommer også til å få vite det. Jeg skal komme tilbake og hente deg, det lover jeg. Dette blir annerledes. Vi skal bryte sirkelen, du og jeg. Jeg skal komme tilbake, og så skal vi gå over den åsen der sammen.» Hun snudde seg mot ham. «Det er ikke noe opprør, ikke egentlig, det er bare en jevn lekkasje. Bare folk som vet om det, de som vil ut.» Hun smilte. «De får gå ut», sa hun. «De får gjøre akkurat det de vil. Jeg vet hvorfor de vasker. Hvorfor de sier at de ikke vil gjøre det, men gjør det allikevel. Jeg vet hvorfor. Jeg vet det. Og de kommer aldri tilbake. De venter og venter og venter, men det skal ikke jeg. Jeg skal komme tilbake med en gang. Denne gangen blir det annerledes.» Holston klemte hendene hennes. Tårer rant nedover kinnene hans. «Skatten min, hvorfor gjør du dette?» Han følte at hun hadde lyst til å forklare seg nå som siloen var mørk og de var alene. 33
«Jeg vet om opprørene», sa hun. Holston nikket. «Jeg vet det. Du sa det. Det var andre …» «Nei.» Allison trakk seg litt unna, men det var bare for å se ham inn i øynene. Det var ikke lenger galskap i blikket hennes. «Holston, jeg vet hvorfor det var opprør. Jeg vet hvorfor.» Allison bet seg i underleppen. Holston ventet anspent. «Det var alltid på grunn av tvilen, mistanken om at det ikke var så ille på utsiden som det så ut til. Du har følt det, ikke sant? At vi kan være hvor som helst, at vi kan leve i en løgn?» Holston visste bedre enn å svare på det. Han rørte seg ikke engang. Å ta opp det temaet førte til vasking. Han satt stiv som en stokk og ventet. «Det var sannsynligvis de nye generasjonene», sa Allison. «Omtrent hvert tjuende år. De ville flytte grenser og utforske, tror jeg. Føler du aldri trang til det? Gjorde du ikke det da du var yngre?» Hun ble fjern i blikket. «Eller kanskje det var par, nygifte, som ble gale av fortvilelse når de fikk vite at de ikke kunne få barn i denne forbannede, begrensede verdenen vår. Kanskje de var villige til å risikere alt for den muligheten …» Øynene hennes fokuserte på noe langt borte. Kanskje hun så lotteribilletten som de ikke hadde fått løst inn, og som det nå aldri ville bli noe av. Hun så på Holston. Han lurte på om han kunne bli sendt til vasking fordi han var stille, for ikke å gi henne huden full fordi hun tok alle de store, forbudte ordene i sin munn? «Det kunne til og med ha vært eldre beboere», sa hun, «som hadde vært innesperret for lenge, og som ikke var redde. Kanskje de ville gå ut for å gjøre plass til andre, til de få dyrebare barnebarna. Uansett hvem det var, uansett, var det tvilen som drev folk til å gjøre opprør, følelsen av at det er vi som er på feil sted her inne.» Hun så seg om i cellen. «Du kan ikke si det» hvisket Holston. «Det er den store forbrytelsen …» Allison nikket. «Å uttrykke et ønske om å dra herfra. Ja. Det er den store forbrytelsen. Forstår du ikke hvorfor? Hvorfor er det så 34
forbudt? Fordi alle opprørene begynte med trangen til å gå ut. Det er grunnen.» «Du får det som du vil», siterte Holston, det var ordene han var blitt indoktrinert fra han var liten. Foreldrene hans hadde advart ham, sitt eneste, dyrebare barn, mot noen gang å ønske seg ut av siloen. Mot noen gang å tenke tanken. Han måtte ikke engang la tanken streife seg. Den tanken var ensbetydende med døden, og det ville være slutten for deres eneste ene. Han så på sin kone. Han forsto fremdeles ikke denne galskapen i henne, denne avgjørelsen. Hun hadde funnet slettede programmer som kunne få verdener til å se virkelige ut på en dataskjerm. Hva betydde det? Hvorfor gjøre det? «Hvorfor?» spurte han henne. «Hvorfor gjorde du det på denne måten? Hvorfor gikk du ikke til meg? Det må finnes en bedre måte å finne ut hva som skjer på. Vi kunne begynt med å fortelle folk om det du har funnet på harddiskene …» «Og bli dem som starter det neste store opprøret?» Allison lo. Litt av galskapen var der ennå. Eller kanskje det bare var sterk frustrasjon og kokende sinne. Kanskje var det et enormt forræderi over flere generasjoner som hadde dyttet henne utfor kanten. «Nei takk», sa hun, og hun sluttet å le. Jeg slettet alt jeg fant. Jeg vil ikke at de skal få vite det. De kan ha det så godt, de som blir her. Jeg kommer bare tilbake for å hente deg.» «Du kommer ikke tilbake fra det her», sa Holston sint. «Tror du de bortviste er der ute fortsatt? Tror du de velger ikke å komme tilbake fordi de føler seg sviktet av oss?» «Hvorfor tror du at de vasker?» spurte Allison. «Hvorfor tar de opp klutene og vasker uten å nøle?» Holston sukket. Han følte at sinnet rant ut av kroppen hans. «Ingen vet hvorfor», sa han. «Men hvorfor tror du?» «Vi har snakket om dette», sa han. «Hvor mange ganger har vi ikke diskutert dette?» Han var sikker på at alle par hadde teorier som de hvisket til hverandre når de var alene. Han så forbi Allison mens 35
han tenkte tilbake. Han så på veggen for å sjekke månens posisjon, for å finne ut hvor mye klokken var. De hadde begrenset med tid. Kona hans kom til å bli borte i morgen. Denne enkle tanken kom ofte, som lyn fra tordenskyer. «Alle har teorier», sa han. «Vi har fortalt hverandre om våre utallige ganger. La oss bare …» «Men nå vet du noe nytt», sa Allison til ham. Hun slapp hånden hans og strøk håret bort fra ansiktet. «Du og jeg vet noe nytt, og nå faller bitene på plass. Det er helt logisk. Og i morgen får jeg vite det sikkert.» Allison smilte. Hun klappet Holston på hånden som om han var et barn. «Og en dag vil du også få vite det, min kjære.»
6 Nåtid DET FØrSTE ÅrET UTEN HENNE hadde Holston ventet. Han hadde trodd på galskapen hennes. Han hadde ikke trodd på synet av henne i åsen. Han håpet hun ville komme tilbake. På ettårsdagen etter at hun døde, hadde han vasket cellen og den gule døren til luftslusen. Han hadde anstrengt seg for å høre lyder eller banking som kunne bety at hans døde kone hadde vendt tilbake for å slippe ham fri. Da det ikke skjedde, begynte han å vurdere alternativet: å gå etter henne. Han hadde tilbrakt så mange dager, uker og måneder med å gjennomgå datamappene hennes og lese ting hun hadde lappet sammen at han også var blitt gal. Han forsto sånn omtrent halvparten. Han hadde begynt å tro at hans verden var en løgn, og uten Allison i den hadde han ingenting å leve for selv om det var den som var virkelig. På toårsdagen for hennes bortgang følte han seg feig. Han hadde gått på jobb med de giftige ordene på tungen, hans ønske om å gå ut, men de hadde sittet fast i siste sekund. Han og Marnes hadde patruljert den dagen. Hemmeligheten om hvor nær han hadde vært ved å dø, hadde brent inni ham. Det var et langt og feigt år. Han følte at han sviktet Allison. Det første året hadde vært hennes feil. Det andre året var hans feil. Men nå var det slutt. Nå, enda et år etter, var han alene i luftslusen. Han hadde på seg vaskedrakt og var full av både tvil og overbevisning. Siloen var forseglet bak ham. Den tykke, gule døren var boltet igjen. Holston 37
tenkte at han ikke i sin villeste fantasi hadde forestilt seg at han skulle dø sånn. Det var ikke dette han hadde håpet på. Han hadde trodd han skulle bli værende i siloen for alltid, og at han skulle gi næring til jorden på gården i 8. etasje akkurat som foreldrene hans hadde gjort. Det virket som en mannsalder siden han hadde drømt om familie, om egne barn, om å få tvillinger eller vinne i lotteriet to ganger, om en kone å bli gammel med … Han hørte at det klemtet høyt i et horn på den andre siden av de gule dørene, som advarte alle bortsett fra ham om å holde seg unna. Han skulle bli. Han hadde ingen andre steder å gå. Argonkamrene suste og begynte å pumpe edelgassen inn i rommet. Etter et minutt begynte Holston å kjenne at lufttrykket fikk drakten til å presse seg mot huden. Han pustet inn oksygenet som sirkulerte rundt i hjelmen mens han sto og ventet foran den andre døren, den forbudte døren som vendte ut til den uhyggelige verdenen utenfor. Han hørte et metallstønn fra stempler dypt inne i veggene. Den oppdemmede argongassen fikk offerplastdukene som lå over interiøret i luftslusen til å presse seg inntil det. Disse plastdukene skulle brennes mens Holston vasket. Det kom til å være skinnende rent der og klart til neste vask før mørkets frembrudd. De store metalldørene foran ham skalv. En stor sprekk kom til syne i midten og vokste etter hvert som dørene åpnet seg. De åpnet seg ikke helt opp, ikke slik de en gang hadde gjort. Man ville slippe inn minst mulig av luften utenfor. Argon fosset ut gjennom sprekken, men stilnet til et lite brus etter hvert som rommet utvidet seg. Holston presset seg mot døren til sin egen store forferdelse. Han gjorde akkurat det samme som de andre hadde gjort. Det var bedre å gå ut og se verden med egne øyne enn å bli brent levende sammen med plastdukene. Det var bedre å overleve noen få minutter til. Så fort åpningen var stor nok, presset Holston seg ut. Drakten ble gnidd mot dørene og hektet seg fast. Det var et slør av tåke rundt ham. Argongassen kondenserte siden trykket var mindre i luften 38
utenfor. Han snublet fremover i blinde og kavet seg gjennom den myke skyen. Han befant seg fremdeles i tåkeskyen da dørene begynte å lukke seg. Den hylende alarmen ble avskåret av lag på lag med tykt stål som nå lukket ham og giftene ute mens den desinfiserende brannen herjet inne i luftslusen og fjernet all forurensningen som hadde sluppet inn. Holston befant seg i bunnen av en betongsjakt, en sjakt som førte opp. Han følte at han hadde dårlig tid. En monoton stemme i bakhodet hans gjentok: Skynd deg! Skynd deg! Livet hans tikket av gårde. Han klatret opp stigen, forvirret over at han ikke allerede var over bakken. Han var vant til å se rett ut på verden fra kafeteriaen og salongen som lå i samme etasje som luftslusen. Han kravlet seg opp den trange sjakten og hadde hakkete betong på alle kanter mens visiret hans var fylt av et merkelig, strålende lys. På toppen av sjakten så Holston det landskapet han var blitt dømt til å gå ut i fordi han hadde syndet og hatt håp. Han virvlet rundt og gransket horisonten. Den intense grønnfargen gjorde ham aldeles fortumlet. Grønne åser, grønt gress, et grønt teppe under føttene. Holston ropte ut i hjelmen. Han ble ør av synet. Himmelen hadde nøyaktig samme blånyanse som i barnebøkene med hvite, plettfrie skyer. Og i luften flakset det levende vesener. Holston snudde seg rundt og rundt og prøvde å fordøye synet. Plutselig husket han at kona hans hadde gjort nøyaktig det samme. Han hadde ikke likt å se henne dreie sakte rundt seg selv, som om hun var sinnsforvirret eller vurderte hvorvidt hun skulle vaske i det hele tatt. Vaske! Holston tok en ullklut fra brystet sitt. Han måtte vaske! Plutselig forsto han det, og åpenbaringen gjorde ham svimmel: Hvorfor? Hvorfor? Hvorfor! Han så dit hvor han alltid hadde forestilt seg at den store, runde veggen til siloens toppetasje ruvet, men den var selvfølgelig begravd. 39
Alt han så, var en betongkloss, et tårn ikke høyere enn to–tre meter. En metallstige var festet til veggen på den ene siden, og på toppen stakk det opp en antenne. På den siden som vendte mot ham – og på alle de andre sidene, så han etter hvert som han nærmet seg – hang de store, konvekse fiskeøyelinsene til siloens kraftige overvåkningskameraer. Holston holdt frem kluten og nærmet seg den første. Han kunne tenke seg hvordan han så ut fra kafeteriaen der han sjanglet fremover og ble enorm. Han hadde sett kona si gjøre det samme for tre år siden. Han husket at hun vinket. Da hadde han trodd hun gjorde det for å finne balansen, men kanskje hun hadde prøvd å fortelle ham noe? Hadde hun hatt et tåpelig glis over hele ansiktet, like bredt som han hadde nå, skjult bak sølvvisiret? Hadde hjertet hennes banket med idiotisk håp mens hun sprayet, skrubbet, tørket og la på den kjemiske filmen? Holston visste at kafeteriaen var tom. Det var ingen igjen som elsket ham høyt nok til å se på, men han vinket likevel. Og det var ikke i vilt raseri. Han hadde alltid trodd at de som vasket, var sinte. Men de vasket i visshet om at det var menneskene på innsiden som var fordømt, og de fordømte som var satt fri. Det var altså ikke følelsen av svik som førte hånden hans i små sirkelbevegelser, men tvert imot medynk og uhemmet glede. Verden ble uklar, men på en god måte fordi tårene vellet opp i Holstons øyne. Kona hans hadde hatt rett. Utsikten innenfra hadde vært en løgn. Åsene var de samme. Han trengte bare å kaste et blikk på dem for å konstatere det. Han kjente dem ut og inn etter å ha sett på dem i så mange år, men fargene var helt feil. Skjermene i siloen, programmene kona hadde funnet, hadde på en eller annen måte fått den intense grønnfargen til å se grå ut, og de hadde fjernet alle tegn til liv. Og for et liv! Holston pusset bort skitten på kameralinsen og lurte på om sløret som kom gradvis, var ekte. Skitten var i hvert fall ekte. Det kunne han tydelig se der han gnikket og gned. Men var det ganske enkelt jord og ikke giftig luftforurensning? Kunne programmet Allison hadde oppdaget, bare forandre på ting man allerede hadde 40
sett? Holstons hjerne kokte av alle disse nye faktaene og ideene. Han var som et voksent barn som var blitt født inn i en enorm verden. Det var så mange nye inntrykk som skulle sorteres, at hodet hans banket. Forurensningen er ekte, konstaterte han da han tørket bort den siste hinnen fra den andre linsen. Det var en hinne, akkurat som den programmet måtte bruke for å skjule den grønne engen og den blå himmelen med luftige, hvite dotter på. Programmet skjulte en verden for dem som var så vakker at Holston måtte konsentrere seg for ikke å bli stående og gape. Han holdt på med det andre av de fire kameraene og tenkte på de bedragerske veggene under ham som fordreide virkeligheten. Han lurte på hvor mange i siloen som visste om det. Var det i det hele tatt noen som visste om det? Hva slags fanatisk overbevisning måtte man ha for å opprettholde en så deprimerende illusjon? Eller var dette en hemmelighet fra før det siste opprøret? Var det en løgn som ble ført fra generasjon til generasjon – noen forfalskningsprogrammer som fortsatte å dure og gå på siloens datamaskiner uten at noen visste om det? For hvis noen visste om det og ville vise noe, hvorfor ikke vise noe fint? Opprørene! Kanskje det rett og slett var for å hindre at folk gjorde opprør gang på gang? Holston la en kjemisk film på den andre kameralinsen. Han lurte på om den stygge løgnen var et listig tiltak for å hindre at folk ville ut. Hadde noen bestemt seg for å skjule sannheten for ikke å miste makt, miste kontroll? Eller var det noe dypere og mer ondsinnet? En redsel for frihet? Få-så-mange-barn-du-vil? Det var så mange grusomme muligheter. Og hva med Allison? Hvor var hun? Holston subbet rundt hjørnet av betongtårnet til den tredje linsen. De velkjente, men underlige skyskraperne kom til syne i det fjerne. Men nå var det flere bygninger enn vanlig. Byen hadde vokst utover på hver side, og i forgrunnen sto det en bygning han ikke hadde sett før. De andre, som han kjente ut og inn, var velholdte og skinnende, ikke skeive og medtatte. Holston betraktet den grønnkledte åskammen og så for seg at Allison 41
ville dukke opp hvert øyeblikk. Men det var tåpelig. Hvordan skulle hun vite at han var blitt kastet ut akkurat i dag? Husket hun at det var denne dagen hun hadde gått ut på? Selv om han hadde hoppet over de to forrige? Holston forbannet sin egen feighet, de bortkastede årene. Det var han som måtte gå til henne, avgjorde han. Han fikk en plutselig trang til å gjøre akkurat det, til å rive av seg hjelmen og den store drakten og løpe opp åssiden i bare karbonundertøyet og fylle lungene med frisk luft. Han skulle godte seg hele veien til kona som ventet på ham i en enorm by full av folk og hylende barn. Men nei, fasader skulle opprettholdes og illusjoner skulle bevares. Han var ikke sikker på hvorfor, men det var det hans kone hadde gjort. Det var det alle vaskerne før ham hadde gjort. Holston var nå med i klubben. Han var med i uteklubben. Han hadde en historie å ivareta og eksempler å følge. De hadde nok visst best. Han skulle fullføre forestillingen til ære for denne klubben han nettopp var blitt medlem av. Han var ikke sikker på hvorfor han gjorde det, bare at alle før ham hadde gjort det. Og tenk på den hemmeligheten de nå delte! Den føltes veldig berusende. Han klarte bare å gjøre akkurat det han var blitt bedt om. Han fulgte numrene på lommene og vasket mekanisk mens han tenkte over hva det innebar å leve i en verden som var så stor at man aldri ville rekke å se hele. Og hvor man aldri kunne bruke opp all luften eller drikke opp alt vannet eller spise opp all maten. Slike ting drømte Holston om mens han pliktskyldig skrubbet den tredje linsen, tørket den, la på film, sprayet, og gikk til den siste. Han hørte sin egen puls i ørene. Brystet hans dundret i drakten han var innesperret i. Snart, snart, sa han til seg selv. Han brukte den andre kluten og gned skitten av den siste linsen. Han tørket, la på film og sprayet en siste gang. Så la han utstyret tilbake på plass i de nummererte lommene. Han ville ikke forsøple den vakre og sunne jorden han gikk på. Da han var ferdig, tok Holston et skritt tilbake for å se på alle dem som ikke var til stede i kafeteriaen eller salongen for å se på. Deretter vendte han dem ryggen. Han vendte ryggen til 42
dem som hadde gjort Allison, og alle de andre før henne, urett. Det var en grunn til at ingen vendte tilbake til menneskene på innsiden, tenkte Holston. Akkurat som det var en grunn til at alle vasket, selv om de hadde sagt at de ikke ville gjøre det. Han var fri. Han kunne slutte seg til de andre. Derfor gikk han mot den mørke furen i åssiden. Han fulgte sin kones fotspor selv om han så at den velkjente steinen som hadde ligget der så lenge, ikke lenger var der. Holston tenkte at det også måtte ha vært en forferdelig, datakonstruert løgn.
7 HOLSTON HADDE GÅTT NOEN SKrITT oppover åsen og nøt fremdeles synet av den intense grønnfargen til gresset under føttene hans og den strålende himmelen over hodet hans da han fikk den første krampen. Det vred seg i magen, nesten som når han var forferdelig sulten. Først var han redd for at han skyndte seg for mye, først med vaskingen og nå den utålmodige subbingen i den tunge drakten. Han ville ikke ta den av før han kom på den andre siden av åsen og var ute av syne. Han skulle også opprettholde illusjonen man hadde bestemt seg for å skape på veggene i kafeteriaen. Han så mot toppen av skyskraperne og nøyde seg med å senke tempoet og roe ned. Ett skritt av gangen. Han hadde løpt opp og ned tretti etasjer i mange år, så dette var ingenting. En krampe til, sterkere denne gangen. Holston rykket til og stanset for å vente på at det skulle gå over. Når spiste han sist? Han hadde ikke spist noe i hele går. Idiotisk! Når hadde han sist vært på do? Det husket han heller ikke. Det kunne være han måtte få av seg drakten fortere enn han hadde håpet på. Da den overveldende kvalmen ga seg, gikk han noen skritt til. Han håpet han skulle klare å nå toppen før neste krampe. Han klarte bare ti skritt før smertene overmannet ham igjen, sterkere denne gangen. Han hadde aldri opplevd noe lignende. Holston brakk seg, og nå var det tvert imot en stort fordel at magen hans var tom. Han holdt seg på magen og kjente at knærne ga etter under ham. Han falt i bakken og stønnet. Det brant i mage og bryst. Han klarte å krabbe noen få meter. Svetten silte fra pannen og gjorde hjelmen våt på innsiden. Han så stjer44
ner. Flere ganger ble hele verden kritthvit, som når lynet slår ned. Forvirret og sanseløs fortsatte han å åle seg oppover. Han brukte alle krefter på å forflytte seg. Den forskrekkede hjernen hans fokuserte på å nå sitt siste, klare mål: å komme seg til toppen av åsen. Gjentatte ganger flimret det for øynene hans. Visiret slapp inn et sterkt, blendende lys som forsvant igjen. Det ble vanskelig å se. Holston støtte på noe, og armen hans knakk sammen. Skulderen fikk seg et støt da den traff bakken. Han blunket og myste oppover åsen. Han ventet på en klar utsikt til det som lå foran ham, men alt han så, var noen glimt av grønt gress nå og da. Og så forsvant synet hans fullstendig. Alt ble svart. Holston klorte etter ansiktet sitt mens magen igjen slo knute på seg. Han så en svak glød. Noe blinket litt i synsfeltet hans, så han visste at han ikke var blind. Men blinkingen virket som den kom fra innsiden av hjelmen. Det var visiret hans som plutselig var blitt blindt, ikke han. Holston kjente etter haspene bakpå hjelmen. Han lurte på om han hadde brukt opp all luften. Var han i ferd med å bli kvalt? Kvalt av luften han pustet ut? Selvfølgelig! Hvorfor skulle de gi ham mer luft enn han trengte for å vaske? Han fomlet etter haspene med de store hanskene. De var ikke beregnet på dette. Hanskene var en del av dressen. Drakten var en hel dress, lukket igjen med to glidelåser bakpå ryggen, som igjen var dekket med borrelås. Drakten var ikke lagd med tanke på å skulle av igjen, ikke uten hjelp. Holston kom til å dø i den. Han kom til å forgifte seg selv og bli kvalt av sine egne gasser. Nå fikk han for alvor et klaustrofobisk anfall, en virkelig følelse av å være innestengt. Siloen var ingenting sammenlignet med dette. Han prøvde desperat å slippe ut mens han vred seg i kramper inni sin skreddersydde kiste. Han sprellet og slo på haspene, men de polstrede fingrene hans var for store. Og det at han ikke så noe, gjorde det verre. Han følte seg fanget og kvalt. Smertene fikk ham til å brekke seg igjen. Han bøyde seg, plantet hendene i bakken og kjente noe skarpt gjennom hansken. Han famlet for å få tak i gjenstanden og fant den: en spiss stein. Et verktøy. Holston prøvde å roe seg ned, og etter hvert kom alle 45
årene han hadde brukt på å opprettholde ro og orden, berolige folk og skape orden i kaos tilbake til ham. Han tok steinen forsiktig, livredd for å miste den nå som han var blind, og løftet den opp mot hjelmen. Først tenkte han at han skulle gå løs på hansken med steinen, men han var ikke sikker på om han ville beholde bevisstheten lenge nok eller ha nok luft. Han slo spissen av steinen mot den polstrede nakken sin omtrent der haspen burde være. Han hørte at det knaket i hjelmen idet steinen traff. Knak, knak. Han stanset for å kjenne etter med den polstrede fingeren sin og brakk seg igjen. Holston siktet mer forsiktig. Det kom et klikk i stedet for et knak. En lysstrimmel trengte seg inn idet han fikk opp hjelmen på den ene siden. Holston holdt på å bli kvalt. Han hadde brukt opp luften. Han tok steinen i den andre hånden og siktet på den andre haspen. Han måtte slå to ganger før steinen landet riktig, og hjelmen spratt opp. Holston kunne se. Øynene hans brant av anstrengelsen. Han kunne ikke puste, men han kunne se. Han blunket bort tårene og prøvde å fylle lungene med frisk, livgivende luft. I stedet føltes det som han fikk et slag i brystet. Holston brakk seg. Han kastet opp slim og magesyre. Det var som om han holdt på å revne. Verden rundt ham var blitt brun igjen. Brunt gress og grå skyer. Ikke noe grønt. Ikke noe blått. Ikke noe liv. Han falt sammen på siden og landet på skulderen. Hjelmen lå åpen foran ham, og visiret var svart og dødt. Visiret var ikke gjennomsiktig. Holston strakk seg forvirret etter det. På utsiden var det et sølvfarget belegg, og på innsiden var det ingenting. Det var ikke glass. Overflaten var ru. Det gikk ledninger inn og ut. Det var en skjerm som ikke virket. Døde piksler. Han kastet opp igjen, tørket seg kraftløst om munnen og så nedover bakken. Han så verden med sine egne øyne sånn som den var, sånn som han alltid hadde visst at den var, ødelagt og ribbet. Han slapp hjelmen, slapp løgnen han hadde hatt med seg ut av siloen. Han var i ferd med å dø. Han ble forgiftet innenfra. Han så opp mot de svarte skyene som streifet omkring som store beist, snudde seg for å se hvor langt han var kommet, hvor langt det var til toppen, og 46
han så hva det var han hadde stanget borti da han krabbet avgårde. En sovende stein. Den hadde ikke vært der i visiret hans. Den hadde ikke vært en del av løgnen på den lille skjermen som spilte av et av de programmene Allison hadde oppdaget. Holston strakk ut armen og tok på gjenstanden foran seg. Den hvite drakten flasset av som tørr sand, og han klarte ikke lenger å holde hodet oppe. Han krøket seg sammen i smerter. Døden strammet grepet langsomt. Han la armen om det som var igjen av hans kone, og idet han trakk sitt siste smertefulle åndedrag, tenkte han på hvordan døden hans måtte se ut for dem som kunne se, en mann som vred seg i dødskramper i en svart revne i en livløs, brun ås med en ødelagt, taus og fraflyttet by ruvende over seg. Hva ville de se, de som hadde valgt å se?