Hjertets valg
Jodi Picoult
Hjertets valg Oversatt av Maria Øygarden
Jodi Picoult Originalens tittel: Change of Heart Oversatt av Maria Øygarden Copyright © Jodi Picoult 2008 Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB. Credit will be given to Atria Books, a Division of Simon & Schuster, Inc. as the original publisher Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm AS ISBN 978-82-02-56513-8 2. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Diamond Sky Images/Getty Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Med kjærlighet og større beundring enn jeg kan uttrykke på noen boksider: Til bestefaren min, Hal Friend, som alltid har hatt mot til å sette spørsmålstegn ved det vi tror på … Og til bestemoren min, Bess Friend, som aldri har sluttet å tro på meg.
Alice lo. «Det er ikke noen vits i å prøve,» sa hun. «En kan ikke tro på umulige ting.» «Jeg vil tro du ikke har øvd så mye,» sa dronningen. «Da jeg var på din alder, øvde jeg en halvtime hver dag. Noen ganger trodde jeg på så mange som seks umulige ting før frokost.» – Lewis Carroll, Through the Looking-Glass
Prolog: 1996
June
I begynnelsen trodde jeg at man kunne få en ny sjanse. Hvordan kunne jeg ellers forklare at jeg selv for mange år siden, rett etter ulykken – da røyken lettet og bilen hadde sluttet å rulle, men lå i ro med taket ned i en grøft – fortsatt var i live, og at jeg kunne høre Elizabeth, den lille datteren min, gråte. Politibetjenten som dro meg ut av bilvraket, ble med meg til sykehuset der de spjelket det brukne beinet mitt mens Elizabeth, som på mirakuløst vis var helt uskadd, satt på fanget hans hele tiden. Han holdt meg i hånden da jeg ble tatt med for å identifisere liket av mannen min, Jack. Han kom til begravelsen. Han kom selv og banket på hjemme hos meg for å fortelle at de hadde arrestert fyllekjøreren som hadde presset oss av veien. Politibetjenten het Kurt Nealon. Lenge etter at rettssaken og domfellelsen var over, fortsatte han å komme på besøk for å forsikre seg om at det gikk bra med Elizabeth og meg. Han hadde med seg leker til bursdagen hennes og til jul. Han renset det tette avløpet på badet oppe. Han kom hjem til oss etter jobb for å klippe jungelen som en gang hadde vært gressplenen vår. Jeg hadde giftet meg med Jack fordi han var mitt livs store kjærlighet. Planen var å være sammen med ham for alltid. Men det var før definisjonen av for alltid brått ble endret av en mann med over to i promille. Jeg ble forbauset over at det 9
virket som om Kurt forsto at det ikke alltid gikk an å elske noen andre like mye som den første man hadde elsket. Jeg ble enda mer forbauset da det gikk opp for meg at det faktisk var mulig. Fem år senere, da Kurt og jeg fant ut at vi skulle få barn, ble jeg nesten sørgmodig – på samme måte som en kan se opp på den perfekte, blå himmelen en vakker sommerdag og samtidig erkjenne at herfra kan det bare gå nedover. Elizabeth var to år gammel da Jack døde. Kurt var den eneste faren hun kjente, og de to hadde et helt spesielt bånd, så spesielt at jeg noen ganger følte jeg at jeg måtte se vekk, som om jeg var en slags inntrenger. Hvis Elizabeth var en prinsesse, var Kurt ridderen hennes. Tanken på at det skulle komme en lillesøster i familien (er det ikke rart at ingen av oss kunne forestille seg at den nye babyen kunne være noe annet enn en jente?) fylte Kurt og Elizabeth med en voldsom energi. Elizabeth tegnet forseggjorte skisser av hvordan babyens rom skulle være. Kurt hyret en entreprenør til å ta seg av utbyggingen. Men så fikk moren til byggmesteren slag, og han måtte plutselig flytte til Florida. Ingen av de andre snekkerfirmaene hadde mulighet til å gjøre ferdig jobben hos oss før fødselen. Vi hadde et digert hull i veggen, og det regnet gjennom taket. Det gikk jordslag i skosålene våre. Da jeg var sju måneder på vei, kom jeg ned og så at Elizabeth satt og lekte i en haug med løv som var blitt blåst inn under plastpresenningen som dekket åpningen inn til stua. Jeg sto og vaklet mellom å begynne å gråte eller å rake gulvteppet da det ringte på døren. I hendene hadde han en lerretsveske med verktøy, som han aldri la fra seg, på samme måte som en annen ville ha gått rundt med lommeboken sin. Han hadde skulderlangt, flokete hår. Klærne hans var slitte og skitne, og det luktet snø av ham, selv om det ikke var riktig årstid. Shay Bourne kom helt uven10
tet, lik en løpeseddel for sommerens tivoli som kommer flyvende med vinterstormen og får deg til å undres hvor den har ligget gjemt så lenge. Han hadde vanskelig for å si noe – ordene rotet seg til, og han måtte stoppe og rydde opp i dem før han fikk stotret fram det han ville. «Jeg vil …» begynte han, men så startet han på nytt. «Trenger du, er det, fordi …» Anstrengelsen fikk ham til å begynne å svette. «Er det noe jeg kan gjøre?» fikk han til slutt fram da Elizabeth kom løpende mot døren. Du kan gå din vei, tenkte jeg. Instinktivt begynte jeg å lukke døren for å beskytte datteren min. «Jeg tror nok ikke det …» Elizabeth tok hånden min og kikket opp på ham. «Det er mye som må gjøres,» sa hun. Da satte han seg ned på kne og snakket til datteren min uten problemer. Ordene som for bare et minutt siden hadde vært fulle av vanskelige kanter og vinkler, kom nå fossende ut av ham. «Jeg kan hjelpe dere,» svarte han. Kurt pleide å si at de færreste er akkurat den personen du tror de er, og at det derfor alltid er nødvendig å foreta en full bakgrunnssjekk før man inngår en avtale. Jeg sa at han var altfor mistenksom, at han oppførte seg for mye som en politimann. Jeg hadde tross alt sluppet Kurt inn i livet mitt kun på bakgrunn av at han hadde snille øyne og et varmt hjerte, og ikke engang han kunne si noe på utfallet av den avgjørelsen. «Hva heter du?» spurte jeg. «Shay. Shay Bourne.» «Du er ansatt, Mr. Bourne,» sa jeg. Og det var begynnelsen på slutten.
Sju måneder senere
Michael
Shay Bourne var ikke som jeg trodde. Jeg var forberedt på en stor og klumsete mann, en med kraftige never, kort hals og smale øyne. Det var tross alt snakk om århundrets forbrytelse – et dobbeltdrap som hadde fanget alles oppmerksomhet, fra fjern og nær. En forbrytelse som var ekstra fæl på grunn av hvem ofrene var: en liten jente og en politibetjent som tilfeldigvis var stefaren hennes. Det var den type forbrytelse som kunne få deg til å lure på om du var trygg i ditt eget hjem eller om dem du stolte mest på, når som helst kunne vende seg mot deg. Det var kanskje derfor påtalemyndighetene for første gang på femtiåtte år ville ta i bruk dødsstraff i New Hampshire. Med tanke på all medieoppmerksomheten saken fikk, var det flere som spurte seg om det kunne være mulig å oppdrive tolv jurymedlemmer som ennå ikke hadde gjort seg opp noen mening om forbrytelsen, men de klarte å spore oss opp. Meg gravde de fram fra dypet av en lesesal på Universitetet i New Hampshire, der jeg jobbet med bacheloroppgaven i matematikk. Jeg hadde ikke spist et skikkelig måltid på en måned, langt mindre lest en avis – og dermed var jeg en perfekt kandidat for juryen som skulle avgjøre om Shay Bourne kunne få dødsstraff for de to drapene. Første gang vi ble geleidet ut av båsen vår – et lite rom i tinghuset som etter hvert føltes like hjemlig som leilighe15
ten min – trodde jeg at rettsbetjenten hadde ført oss til feil rettssal. Den tiltalte var liten og sped, og så ut som en som lett ville blitt ertet på ungdomsskolen. Han hadde på seg en tweedjakke som var så stor at han druknet i den, og slipsknuten var helt skjev, som om den ble trukket oppover av en skjult magnet. Han hadde håndjern på, og hendene hvilte i fanget hans som sammenkrøllede, små dyr. Håret var klippet helt kort med barbermaskin, og han satt og stirret ned i fanget. Han så ikke engang opp da dommeren leste navnet hans og en vislelyd gikk gjennom salen, som dampen fra en radiator. Dommeren og advokatene gikk gjennom de nødvendige formalitetene da fluen kom inn. Jeg la spesielt merke til den av to grunner: Det er ikke så mange fluer i New Hampshire i mars, og dessuten lurte jeg på hvordan man kunne vifte bort en flue når man hadde på seg håndjern som var festet i en lenke rundt midjen. Shay Bourne stirret på insektet da det landet på notatblokken foran ham, og så klirret det i metall da han løftet de lenkede hendene og smelte dem ned på bordet for å drepe den lille fluen. Det var i hvert fall det jeg trodde, inntil jeg så at han snudde neven og åpnet fingrene en etter en, som kronblader, og fluen fløy av gårde for å plage noen andre. Akkurat da kikket han bort på meg, og jeg innså to ting: 1. Han var livredd. 2. Han var omtrent like gammel som meg. Denne dobbeltdrapsmannen, dette monsteret, lignet på kapteinen på vannpololaget som hadde sittet ved siden av meg på forelesningene i økonomi forrige semester. Han så ut som pizzabudet fra det stedet som leverte pizzaer med tynn bunn, dem som jeg likte så godt. Han minnet til og med om den gutten som var ute og gikk i snøen da jeg var på vei til tinghuset. 16
Jeg hadde rullet ned vinduet og spurt om han ville sitte på. Med andre ord, han så ikke ut som det jeg trodde en drapsmann ville gjøre. Han kunne ha vært en hvilken som helst ung fyr i tjueårene. Han kunne ha vært meg. Hvis det bare ikke var for at han sto tre meter lenger bort og hadde håndjern på både hender og føtter. Og at det var min jobb å avgjøre om han fortjente å leve eller ikke. * En måned senere kunne jeg skrive under på at det å sitte i en virkelig jury, ikke ligner det minste på det du ser på TV. Mye av tiden gikk med til å geleides fram og tilbake mellom rettssalen og jurykontoret. Vi fikk dårlig mat fra storkiosken på hjørnet til lunsj, vi måtte lytte til advokater som likte å høre sin egen stemme, og – tro meg – statsadvokaten var langt fra så sexy som hun som hadde rollen i Spesialavsnittet på TV. Selv etter fire uker føltes det som å komme til et fremmed land uten reiseparlør hver gang jeg kom inn i rettssalen. Likevel kunne jeg ikke skylde på at jeg var der som turist og ikke forsto noe; det var forventet at jeg snakket språket flytende. Første del av rettssaken var over. Vi hadde erklært at Bourne var skyldig. Aktoratet hadde lagt fram en mengde bevis som alle pekte på at Kurt Nealon ble skutt mens han var på jobb. Han hadde forsøkte å arrestere Shay Bourne, som han hadde oppdaget sammen med stedatteren, og med stedatterens underbukse i lommen. June Nealon kom hjem fra svangerskapskontroll og fikk vite at ektemannen og datteren var døde. Forsvaret hadde kommet med et svakt argument om at Kurt hadde misforstått Bourne, som hadde vanskelig for å uttrykke seg, og at pistolen hadde gått av ved et uhell. Argumentet sto seg ikke mot det overveldende bevismaterialet fra aktoratets side. Det ble ikke noe bedre av at Bourne selv ikke ville vitne, kanskje fordi han hadde så dårlige evner til å uttrykke seg … eller kanskje fordi han var skyldig og i tillegg 17
så ustabil at hans egne advokater ikke turte å stole på hva han kunne finne på å si. Nå nærmet vi oss slutten av rettssakens andre del – straffeutmålingen. Vi var med andre ord kommet til det som skilte denne saken fra alle de andre drapssakene som var kommet for retten i New Hampshire i løpet av det siste halve århundret. Nå visste vi at Bourne hadde begått forbrytelsen, men fortjente han å få dødsstraff? Denne delen var som en slags miniversjon av del én. Aktor ga et sammendrag av alle bevisene de hadde lagt fram i første runde, og så fikk forsvaret en sjanse til å forsøke å vekke sympati for den tiltalte morderen. Vi fikk vite at Bourne hadde blitt sendt rundt i barnevernssystemet. Da han var seksten, satte han fyr på fosterhjemmet sitt og endte opp i ungdomsfengsel i to år. Han hadde en ubehandlet bipolar lidelse og var høysensitiv med store auditive prosesseringsvansker, lese- og skrivevansker, samt dårlig utviklet språk. Igjen fikk vi vite alt gjennom vitnene. Shay Bourne ville fortsatt ikke uttale seg eller trygle oss om å vise nåde. Jeg betraktet aktor mens han glattet ut det stripete slipset og gikk fram for å holde det avsluttende innlegget sitt. En stor forskjell på en vanlig rettssak og domsavgjørelsen i en rettssak der det vurderes dødsstraff, er hvem som får det siste ordet. Jeg visste det ikke selv, men Maureen, en veldig hyggelig, eldre dame i juryen som jeg hadde latt meg sjarmere av på en sånn skulle-ønske-du-var-bestemoren-min-måte, hadde sett alle episodene av Spesialavsnittet. Hun hadde praktisk talt tatt mastergraden i rettsvitenskap hjemme fra godstolen. Vanligvis, når det var tid for de avsluttende innleggene, kom aktoratet til sist slik at det de sa, fortsatte å surre i bakhodet når juryen trakk seg tilbake for å diskutere. Når det var snakk om mulig dødsstraff, kom derimot aktoratet først, slik at det var forsvaret som fikk den siste sjansen til å få deg til å endre mening. 18
For det var jo faktisk et reelt spørsmål om liv eller død. Han stilte seg opp foran juryen. «Det er femtiåtte år siden sist en av mine kollegaer har vært nødt til å be en jury om å ta en så vanskelig og viktig avgjørelse her i New Hampshire som det jeg ber dere tolv om å gjøre nå. Dette er ikke en avgjørelse noen av oss tar lett på, men en avgjørelse som fakta i denne saken tilsier. Det er en avgjørelse som må tas for å sørge for rettferdighet for Kurt Nealon og Elizabeth Nealon, som begge ble tatt livet av på en tragisk og motbydelig måte.» Han fant fram et stort fotografi av Elizabeth Nealon – det måtte være nesten 30x35 centimeter – og holdt det opp rett foran meg. Elizabeth var en av disse små jentene som så ut som om de var laget av noe nesten vektløst, med lange, tynne bein og lysegult hår. En sånn som man kunne tro ville ha lettet fra klatrestativet hvis det ikke var for vekten av joggeskoene. Men, dette bildet var tatt etter at hun ble skutt. Blodspruten dekket ansiktet hennes og gjorde håret misfarget. Øynene var fortsatt vidåpne. Kjolen hadde glidd opp da hun falt, og avslørte at hun var naken fra midjen og ned. «Elizabeth Nealon vil aldri lære seg å dividere, å ri på hest eller å slå hjul baklengs. Hun vil aldri sove over borte eller gå på skoleball eller bli uteksaminert fra videregående. Hun kommer aldri til å få prøve sine første høyhælte sko eller å oppleve sitt første kyss. Hun kommer aldri til å ta med seg en gutt hjem for å hilse på moren. Hun kommer aldri til å bli fulgt opp kirkegulvet av stefaren. Hun vil aldri få bli kjent med søsteren sin, Claire. Hun vil gå glipp av alt dette, og tusen andre ting. Ikke på grunn av en tragisk hendelse som en bilulykke eller leukemi, men fordi Shay Bourne avgjorde at hun ikke fortjente å få oppleve disse tingene.» Han tok fram et annet fotografi som han hadde holdt bak det av Elizabeth, og viste det fram. Kurt Nealon var skutt i magen. Den blå uniformen hadde fått mørke flekker av hans eget og Elizabeths blod. I løpet av rettssaken fikk vi høre at 19
da ambulansefolkene kom fram til ham, nektet han å gi slipp på Elizabeth, selv om han var i ferd med å blø i hjel. «Shay Bourne nøyde seg ikke med å ta livet av Elizabeth. Han tok livet av Kurt Nealon også. Og ikke bare mistet Claire faren sin og June ektemannen, men politiet i Lynley mistet en av sine menn. Lilleputtlaget i Grafton mistet treneren sin, og barneskolen i Lynley mistet mannen som startet prosjektet for sykkelsikkerhet der. Shay Bourne tok livet av en offentlig tjenestemann som døde mens han ikke bare forsøkte å beskytte datteren sin, men et helt lokalsamfunn. Det samme lokalsamfunnet som tar vare på hver og en av dere.» Aktor la fra seg fotografiene med bildesiden ned. «Det er en grunn til at vi ikke har benyttet oss av dødsstraff i New Hampshire på femtiåtte år. Det er fordi vi til tross for alle sakene som har blitt lagt på bordet vårt i løpet av disse årene, ikke har fått inn noen som har gjort seg fortjent til det. Likevel er det en grunn til at innbyggerne i denne staten har forbeholdt seg retten til fortsatt å kunne idømme noen dødsstraff, i stedet for å avskaffe det helt, slik som så mange andre stater har gjort. Og den grunnen sitter her i denne rettssalen i dag.» Jeg fulgte aktors blikk, og ble sittende og se på Shay Bourne. «Hvis det er én eneste sak på femtiåtte år som har skreket etter at lovens strengeste straff må benyttes,» fortsatte advokaten. «Er det denne.» På universitetet lever man i en egen boble. Du går inn i boblen for en fireårsperiode, og glemmer at det finnes en verden utenfor, der andre ting enn innleveringsfrister, midtveiseksamener og drikkeleker betyr noe. Du leser ikke aviser, bare pensumbøker. Du ser ikke på nyhetene, bare Late Show med David Letterman. Likevel var det noen fragmenter fra omverdenen som klarte å snike seg inn: moren som låste barna sine inn i bilen og lot den trille ned i en innsjø for å drukne dem; den forsmådde ektemannen som skjøt kona foran de felles 20
barna deres; voldtektsmannen som holdt en tenåring fanget og fastbundet i en kjeller i en måned før han skar over strupen hennes. Drapet på Kurt og Elizabeth Nealon var forferdelig, for all del, men var de andre sakene mindre forferdelige? Advokaten til Shay Bourne reiste seg. «Dere har avgjort at min klient er skyldig i to tilfeller av overlagt drap, noe han ikke motsetter seg. Vi aksepterer dommen dere har avsagt, og respekterer den. Men nå ber statens representanter dere om å sette strek over denne saken – en sak som omhandler tapet av to menneskeliv – ved å ta livet til enda et menneske.» Jeg kjente en svettedråpe renne nedover ryggen min mellom skulderbladene. «Det er ingen som blir tryggere av at dere tar livet av Shay Bourne. Selv om dere skulle bestemme dere for ikke å henrette ham, kommer han ikke til å dra noen steder. Han kommer til å sitte i fengsel resten av livet uten mulighet til å slippe ut.» Han la en hånd på Bournes skulder. «Dere har fått høre om barndommen til Shay Bourne. Hvem kunne vel ha lært ham alt det dere andre fikk lære av familiene deres? Hvem kunne ha lært ham forskjellen på rett og galt, snilt og slemt? Når det er sagt, hvem kunne ha lært ham navnet på fargene og tallene? Hvem kunne ha lest god natt-historier for ham, slik Elizabeth Nealons foreldre gjorde for henne? Advokaten kom mot oss. «Dere har fått høre at Shay Bourne har en bipolar lidelse han ikke fikk behandling for. Dere har fått høre at han lider av lærevansker som gjør at det som for oss andre er enkle oppgaver, blir vanskelig og frustrerende for ham. Dere har fått høre hvor vanskelig det er for ham å sette ord på det han tenker. Alt dette har bidratt til at Shay begikk en alvorlig feil – noe dere er blitt enige om at er hevet over enhver tvil.» Han så på hver enkelt av oss etter tur. «Shay Bourne begikk en alvorlig feil,» sa advokaten. «Men dere må ikke gjøre saken enda verre ved å gjøre det samme.»
June
Nå var det opp til juryen. Igjen. Det er underlig å la tolv fremmede mennesker avgjøre hva som er rettferdig. Gjennom nesten hele den delen av rettssaken som dreide seg om straffeutmålingen, hadde jeg sittet og betraktet ansiktene deres. Det var noen mødre der, og jeg prøvde å fange blikket deres og smile til dem. Noen av mennene så ut som om de kunne ha vært i militæret, og så var det den unge gutten, han som knapt så gammel nok ut til å barbere seg, langt mindre til å fatte den riktige beslutningen. Jeg skulle ønske at jeg kunne prate med hver og en av dem. Jeg skulle ønske at jeg kunne vise dem lappen Kurt skrev til meg etter den første gangen vi gikk ut sammen som et par. Jeg skulle ønske at de kunne kjenne på den bløte bomullsluen Elizabeth hadde på seg da hun kom hjem fra sykehuset da hun ble født. Jeg skulle ønske at de kunne høre beskjeden på telefonsvareren vår, den som fortsatt bar stemmene deres og som jeg ikke hadde hjerte til å slette, selv om det rev meg i filler hver gang jeg hørte den. Jeg skulle ønske at jeg kunne ta dem med hjem for å vise dem rommet til Elizabeth, med Tingeling-nattlampen og alle utkledningskostymene hennes. Jeg skulle ønske at de kunne gjemme ansiktet i Kurts pute og kjenne duften av ham. Jeg skulle ønske at de kunne leve mitt liv, for det var bare på den måten de virkelig kunne forstå hva som var tapt. 22
Den natten, etter de avsluttende innleggene i rettssaken, ammet jeg Claire rundt midnatt og sovnet med henne i armene. Jeg drømte at hun var oppe, langt unna, og at hun gråt. Jeg gikk opp trappene til barneværelset som fortsatt luktet ferskt treverk og maling, og åpnet døren. «Jeg kommer,» sa jeg, men idet jeg gikk over terskelen innså jeg at rommet aldri var bygget, at jeg ikke hadde noen baby, og at jeg falt ut i løse luften.
Michael
Det er ikke så mange som kan ende opp i juryen på en sak som denne. Mødre som har barn de må passe, regnskapsførere med tidsfrister, leger som må på konferanser – alle disse slipper unna. De som gjenstår, er pensjonister, husmødre, uføretrygdede og studenter, slik som meg, fordi ingen av oss må være på et gitt sted til en gitt tid. Ted, juryformannen, var en eldre mann som minnet meg om bestefaren min. Ikke fordi han lignet på ham eller snakket på samme måte som ham, men fordi han hadde den samme evnen til å få oss andre til å yte vårt beste. Bestefaren min hadde også den egenskapen. Alle ønsket å yte mest mulig sammen med ham, ikke fordi han krevde det, men fordi det var få ting som kunne måle seg med det smilet du fikk når han ble imponert. Det var på grunn av bestefaren min at jeg ble valgt ut til å sitte i juryen. Selv om jeg ikke hadde noen erfaring med drap, visste jeg hva det ville si å miste noen man er glad i. Det gikk ikke an å komme over det, man måtte bare finne en måte å komme seg gjennom det på. Ene og alene på det grunnlaget, forsto jeg June Nealon bedre enn hun kunne ane. Sist vinter, fire år etter at bestefaren min døde, brøt noen seg inn på studenthybelen min og stjal PC-en min, sykkelen min og det eneste bildet jeg hadde av bestefaren min og meg sammen. Innbruddstyven lot sølvrammen ligge igjen, men da jeg rap24
porterte alt som var borte til politiet, var det tapet av fotografiet som gjorde mest vondt. Ted ventet på at Maureen skulle bli ferdig med å ta på seg leppestift, på at Jack måtte gå på toalettet, og på at alle skulle få litt tid for seg selv før vi slo oss ned for å gå løs på oppgaven som en samlet gruppe. «Vel,» sa han og la håndflatene på det store møtebordet. «Vi får sette i gang.» Det viste seg snart at det var mye lettere å si at noen fortjente å dø på grunn av noe de hadde gjort, enn det var å sitte med ansvaret for at det faktisk skulle skje. «Jeg får bare si det som det er,» sukket Vy. «Jeg aner ikke hva dommeren egentlig sa det var vi skulle gjøre.» Helt i begynnelsen hadde dommeren snakket til oss i nesten en time, og fortalt oss hva vi skulle gjøre. Jeg hadde tatt det for gitt at vi kom til å få utdelt et ark med instruksene, men der tok jeg feil. «Jeg kan forklare det,» sa jeg. «Det er litt som menyen på en kinesisk restaurant. Det er en lang liste over ting som gjør at man kan straffes med døden, og vi må finne én i kolonne A og én i kolonne B for hvert av drapene for at de skal kunne gi dødsstraff. Hvis vi haker av for én ting i kolonne A, men ikke i kolonne B, vil retten automatisk idømme ham forvaring på livstid, uten mulighet til å slippe ut.» «Jeg skjønner ikke hva som er i kolonne A og B,» sa Maureen. «Jeg liker ikke kinamat,» tilføyde Mark. Jeg reiste meg og gikk bort til tusjtavlen som sto klar. KOLONNE A, skrev jeg. OVERLEGG. «Det første vi må avgjøre, er om Bourne faktisk mente å drepe hvert av ofrene.» Jeg snudde meg mot de andre. «Og det har vi vel allerede gjort ettersom vi har sagt at han er skyldig i drapene.» KOLONNE B. «Her blir det litt vanskeligere. Det er mange forhold på denne listen.» 25
Jeg begynte å lese høyt fra de utydelige notatene jeg hadde rablet ned mens dommeren snakket til oss: Tiltalte er allerede dømt for drap tidligere. Tiltalte er tidligere domfelt for to eller flere forskjellige lovbrudd som har gitt ham fengselsstraff på mer enn ett år – tregangersregelen. Tiltalte er domfelt for to eller flere lovbrudd som omhandler salg av narkotika. I drapsøyeblikket utsatte tiltalte andre personer enn ofrene for livsfare. Tiltalte planla lovbruddet med overlegg. Offeret var ekstra sårbart grunnet høy alder, ung alder eller skrøpelighet. Tiltalte begikk lovbruddet på en spesielt grufull, ondsinnet eller lastefull måte som innebar tortur eller fysisk mishandling av offeret. Drapet ble begått for å unngå arrest. Ted stirret på tavlen mens jeg skrev ned det jeg husket. «Altså, hvis vi finner en ting i kolonne A og en ting i kolonne B, må vi gi ham dødsstraff?» «Nei,» sa jeg. «For vi må også se på kolonne C.» FORMILDENDE OMSTENDIGHETER, skrev jeg. «Dette er de faktorene som forsvaret brukte som unnskyldninger.» Tiltaltes evne til å forstå at det han gjorde var galt eller ulovlig, var svekket. Tiltalte befant seg under sterk og uvanlig tvang. Tiltalte er medskyldig i en straffbar handling utført av en annen person. Tiltalte var ung, men likevel ikke yngre enn 18 år gammel. Tiltalte er ikke tidligere straffedømt for vesentlige forhold. 26
Tiltalte begikk lovbruddet mens han led av betydelig psykisk eller følelsesmessig ubalanse. En annen tiltalt som i like stor grad er skyldig, blir ikke straffet med døden. Offeret ga samtykke til handlingen som førte til døden. Andre formildende faktorer i tiltaltes forhistorie veier mot dødsstraff. Under kolonnene skrev jeg med store, røde bokstaver: (A + B) – C = DOMMEN. Marilyn løftet hendene avvæpnende. «Jeg sluttet å hjelpe sønnen min med matteleksene i sjette klasse.» «Nei, det er helt enkelt,» sa jeg. «Vi må bli enige om at Bourne mente å drepe hvert av ofrene da han tok opp den pistolen. Det er kolonne A. Deretter må vi finne ut om noen av de forverrende faktorene i kolonne B stemmer. Sånn som at offeret var veldig ungt – det stemmer jo for Elizabeth, ikke sant?» De nikket rundt bordet. «Hvis vi har A og B på plass, må vi ta høyde for barnevernsomsorgen, de psykiske lidelsene, sånne ting. Det er ren matematikk. Hvis A + B er større enn alt det forsvaret fortalte om, dømmer vi ham til døden. Hvis A + B er mindre enn disse tingene, gjør vi det ikke. Jeg tegnet en sirkel rundt ligningen. «Vi må bare se på hvordan regnestykket går opp.» Når det ble framstilt på den måten, hadde det knapt noe med oss å gjøre. Det var bare et spørsmål om å sette inn variablene og se hvilket svar vi fikk. Framstilt på den måten, ble den en mye enklere oppgave. 13:12 «Selvsagt planla han det,» sa Jack. «Han skaffet seg jobb hos dem så han kunne være nær jenta. Han valgte ut den familien spesielt, og han fikk tilgang til huset.» 27
«Han hadde gått hjem for dagen,» sa Jim. «Hvorfor skulle han ellers komme tilbake, hvis han ikke trengte å være der?» «Verktøyet,» svarte Maureen. «Han glemte igjen verktøyet sitt, og det var det viktigste han eide. Husker du ikke det psykologen sa? Bourne stjal redskaper fra andres garasjer. Han skjønte ikke hvorfor det var galt, siden han trengte dem, og de ellers bare ble hengende og samle støv.» «Kanskje han glemte det igjen med vilje,» foreslo Ted. «Hvis verktøyet virkelig betydde så mye for ham, ville han vel ikke ha glemt det igjen?» Det var bred enighet om dette. «Så, vi er enige om at vi har overlegg?» spurte Ted. «La oss ta en håndsopprekning.» Halve rommet, meg selv inkludert, rakte en hånd i været. Et par til fulgte sakte etter. Maureen var den siste, men så snart hun også rakte opp hånden, tegnet jeg en ring rundt punktet på tavlen. «Så da har vi to fra kolonne B,» sa Ted. «Apropos det … hvor blir det av lunsjen?» spurte Jack. «Pleier de ikke å komme med den omtrent nå?» Hadde han virkelig lyst på mat? Hva bestilte man fra en storkiosk med take-away, når man var i ferd med å avgjøre om en mann skulle dø? Marilyn sukket. «Jeg tror vi er nødt til å snakke om at den jenta ble funnet uten underbukse.» «Det tror jeg ikke vi kan,» sa Maureen. «Husker du da vi diskuterte kjennelsen, og spurte dommeren om Elizabeth var blitt antastet? Han sa at siden det ikke var en del av tiltalen, kunne vi ikke bruke det som et argument for at han var skyldig. Hvis vi ikke kunne bruke det da, kan vi vel ikke gjøre det nå?» «Det var annerledes,» sa Vy. «Nå er han jo funnet skyldig.» «Han hadde tenkt å voldta den lille jenta,» sa Marilyn. «Det teller som spesielt grufullt og ondsinnet, spør du meg.» «Du vet at det ikke er noe bevis for at det var i ferd med 28
å skje,» sa Mark. Marilyn hevet øyenbrynene. «Mener du virkelig det? Jenta ble funnet uten underbukse. Sju år gamle jenter løper ikke rundt uten underbukse på. Dessuten hadde Bourne underbuksen hennes i lommen sin … hvorfor skulle han vel ellers hatt det?» «Spiller det egentlig noen rolle? Vi er allerede enige om at Elizabeths unge alder er på plass i kolonne B.» Maureen rynket pannen. «Jeg tror jeg er litt forvirret.» Alison, som var gift med en lege, hadde ikke sagt noe særlig i den forrige runden. Nå kikket hun bort på Maureen. «Når jeg føler at jeg mister tråden, tenker jeg på vitneutsagnet til den politibetjenten, han som sa at han hørte jenta skrike da han løp opp trappen. Ikke skyt! ba hun. Hun ba for livet sitt.» Alison sukket. «Da blir avgjørelsen liksom litt enklere igjen, gjør den ikke det?» Alle ble stille. Ted foreslo en håndsopprekning for å se hvem som stemte for at Shay Bourne skulle henrettes. «Nei,» protesterte jeg. «Vi må gjøre ferdig ligningen.» Jeg pekte på kolonne C. «Vi må tenke på det forsvaret sa.» «Det eneste jeg har lyst til å tenke på akkurat nå, er hvor lunsjen min befinner seg,» sa Jack. Stemmene talte 8–4, og jeg var en del av mindretallet. 15:06 Jeg så meg rundt i rommet. Denne gangen var det ni som rakte opp hånden. Maureen, Vy og jeg var de eneste som ikke hadde stemt for henrettelse. «Hva er det som holder dere tilbake fra å si ja?» spurte Ted. «Alderen hans,» sa Vy. «Sønnen min er tjuefire,» fortsatte hun. «Og jeg kan ikke annet enn å tenke at han ikke alltid tar de beste valgene. Han er fortsatt ikke ordentlig voksen.» Jack snudde seg mot meg. «Du er på samme alder som Bourne. Hvilke planer har du for framtiden?» 29
Jeg kjente at jeg rødmet. «Jeg, øh, kommer nok til å gå videre med studiene. Jeg har ikke helt bestemt meg.» «Du har ikke tatt livet av noen, har du vel det?» Jack reiste seg. «La oss ta en toalettpause,» foreslo han, og alle grep gladelig sjansen til å komme bort fra de andre. Jeg slengte tusjen fra meg på bordet og gikk bort til vinduet. Utenfor satt flere av de ansatte i tinghuset på benker og spiste lunsj. Skyene hang mellom de forvridde grenene til trærne rundt dem. Det sto flere TV-biler der med antenner på taket og ventet på å få høre hva vi kom fram til. Jim satte seg ned ved siden av meg, og leste videre i bibelen som han alltid hadde med seg. «Er du religiøs?» «Jeg gikk på katolsk skole for lenge siden.» Jeg snudde meg mot ham. «Står det ikke noe der om å vende det andre kinnet til?» Jim snurpet leppene og begynte å lese høyt. «Om ditt høyre øye lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg! For det er bedre for deg å miste én kroppsdel enn at hele kroppen blir kastet i helvete. Når ett eple er dårlig, lar du det ikke bli liggende og ødelegge alle de andre også.» Han rakte meg bibelen. «Du kan se selv.» Jeg kikket på sitatet og lukket boken. Jeg visste ikke like mye om religion som Jim, men jeg tenkte at uansett hva Jesus hadde sagt, kunne det være at han trakk det tilbake da han selv ble dømt til døden. Faktisk slo det meg at dersom Jesus hadde sittet her i denne juryen, ville det ha vært like vanskelig for ham å gjøre det som måtte til, som det var for meg. 16:02 Ted ba meg skrive Ja og Nei på tavlen, og så spurte han oss en etter en, mens jeg skrev navnene våre i riktig kolonne. Jim? Ja. 30
Alison? Ja. Marilyn? Ja. Vy? Nei. Jeg nølte et øyeblikk før jeg skrev mitt eget navn nedenfor Vys. «Dere har sagt dere villige til å stemme for dødsstraff hvis det ble nødvendig,» sa Mark. «De spurte oss alle sammen om vi kunne det, før vi ble valgt ut til å sitte i juryen.» «Jeg vet det.» Jeg hadde sagt ja til at jeg kunne stemme for dødsstraff hvis saken tilsa det, men jeg hadde ikke sett for meg at det skulle være så vanskelig. Vy gjemte ansiktet i hendene. «Da sønnen min slo lillebroren sin, fiket jeg ikke til ham og sa ’ikke slå’. Det føltes hyklersk da, og det føles hyklersk nå.» «Vy,» sa Marilyn rolig. «Tenk om det var din sjuåring som var drept.» Hun strakte seg over bordflaten der vi hadde samlet alle utskriftene og bevisene, og fant fram det samme bildet av Elizabeth Nealon som vi ble vist i aktoratets avsluttende innlegg. Hun la det foran Vy og glattet ut den blanke overflaten. Etter et minutts tid reiste Vy seg sakte opp og tok tusjen fra meg. Hun visket vekk navnet sitt i Nei-kolonnen og skrev det på nytt under Marilyns, sammen med de ti andre navnene i Ja-kolonnen. «Michael,» sa Ted. Jeg svelget hardt. «Hva er det du trenger å se eller høre? Vi kan hjelpe deg med å finne det.» Han grep tak i boksen med kulene, de blodige klærne og obduksjonsrapportene. Han lot bildene fra åstedet gli mellom fingrene. På noen av dem var det så mye blod at det knapt gikk an å se at offeret var der. «Michael,» sa Ted igjen. «Hele mattestykket er her.» 31
Jeg så på tavlen, for jeg kunne ikke utstå følelsen av alle øynene som hvilte på meg. Ved siden av listen over navn, der mitt sto alene, var den opprinnelige ligningen jeg hadde ført opp for oss da vi begynte: (A + B) – C = DOMMEN. Det jeg likte med matte, var at det var trygt. Det fantes alltid et korrekt svar – selv om det var imaginært. Men, i denne ligningen kom matematikken til kort. A + B, faktorene som førte til Kurt og Elizabeth Nealons død, ville alltid være større enn C. Det var umulig å få dem tilbake igjen, og ingen ødelagt barndom var ille nok til å veie opp for det. Avstanden mellom ja og nei var et helt liv. Det var avstanden mellom den veien du velger, og den som ikke blir brukt, forskjellen mellom den du trodde du kunne være, og den du faktisk er. Det er slingringsmonnet for løgnene du vil fortelle deg selv i framtiden. Jeg visket ut navnet mitt på tavlen. Så tok jeg tusjen og skrev det på nytt, og ble dermed det tolvte og siste jurymedlemmet som dømte Shay Bourne til døden.
32
«Hvis Gud ikke fantes, ville vi ha måttet dikte ham opp» – Voltaire, Épître à l’Auteur du Livre des Trois Imposteurs
Elleve år senere
Lucius
Jeg aner ikke hvor de holdt Shay Bourne før han kom til oss. Jeg visste at han var innsatt her i delstatsfengselet i Concord. Jeg kan fortsatt huske at jeg så nyhetene den dagen han fikk dommen, og at jeg funderte over verden utenfor, en verden som gradvis fikk mindre og mindre plass i hukommelsen min: den grove mursteinen i fengselets yttervegger; den gylne kuppelen på rådhuset; selv noe så enkelt som utseendet til en vanlig dør, en som ikke var laget av metall og hadde vindu med ståltrådnetting. Dommen ble mye diskutert på avdelingen – hvor skulle de gjøre av en innsatt som var dømt til døden, når det var så mange år siden sist? Ryktene ville ha det til at fengselet faktisk hadde et par celler til det formålet, og at de også lå i den lukkede delen av fengselet, ikke så langt fra mitt eget tilholdssted her på avdeling I. Crash Vitale – som hadde meninger om det meste, selv om ingen pleide å høre på ham – fortalte oss at cellene for de dødsdømte ble brukt til å lagre de tynne plastmattene som fungerte som madrasser her i fengselet. En liten stund lurte jeg på hvor de gjorde av alle de ekstra madrassene da Shay kom. En ting er i hvert fall sikkert, det var ingen som tilbød oss å få dem. Når man er i fengsel, blir det ren rutine å flytte fra en celle til en annen. De vil ikke at vi skal bli for knyttet til noe. I løpet av de femten årene jeg har vært her, har jeg blitt flyttet åtte 37
ganger. Cellene ser så klart helt like ut, men den store forskjellen er hvem som er ved siden av deg, og det var derfor vi alle var spente før Shay skulle komme til avdeling I. Det i seg selv var en sjeldenhet. De seks innsatte på avdeling I var alle veldig forskjellige. At én mann vekket interesse i oss alle, var nesten et mirakel. I celle nummer én var Joey Kunz, en pedofil som var nederst på rangstigen. I celle to hadde vi Calloway Reece, fullverdig medlem av Det ariske brorskapet. Celle nummer tre tilhørte meg, Lucius Du-Fresne. Nummer fire og fem sto tomme, så vi visste at den nyankomne ville bli plassert i en av dem. Spørsmålet var bare om han kom til å få cella som var nærmest meg, eller den som var nærmest de tre siste cellene, med Texas Wridell, Pogie Simmons og Crash. Sistnevnte var selvoppnevnt leder for avdeling I. Da Shay Bourne ble eskortert inn av seks fengselsbetjenter med hjelm og skuddsikker vest, gikk vi alle framover i cellene våre. Betjentene passerte dusjområdet og fortsatte forbi Joey og Calloway, før de stanset rett foran meg og ga meg muligheten til å se nøye på Bourne. Han var liten og nett, med kort brunt hår og øyne som Det karibiske hav. Jeg kjente til Det karibiske hav fordi det var der jeg var på den siste ferien jeg hadde sammen med Adam. Jeg var glad jeg ikke hadde sånne øyne. Det fristet ikke å se seg selv i speilet hver dag og bli minnet om et sted jeg aldri ville få se igjen. Da snudde Shay Bourne seg mot meg. Nå er det kanskje på tide å fortelle hvordan jeg ser ut. Det er på grunn av ansiktet mitt at vaktene ikke vil se meg i øynene. Det er også derfor jeg noen ganger foretrekker å være gjemt bort i denne cella. Jeg hadde flere åpne, røde sår og skorper som var nesten lilla. De dekket omtrent hele ansiktet mitt, fra pannen og ned til haken. Folk flest skvatt når de så meg. Til og med de som prøvde å være høflige. Selv den åtti år gamle misjonæren som kom med 38
flygeblader til oss en gang i måneden, rykket til hver gang, som om jeg alltid så enda verre ut enn han husket. Men Shay møtte blikket mitt og bare nikket til meg, som om jeg ikke var noe annerledes enn alle andre. Jeg hørte at han ble sluppet inn i cella ved siden av meg, og deretter lyden av at håndjernene ble tatt av da han stakk hendene gjennom åpningen i døren etter at den var låst bak ham. Fengselsbetjentene gikk videre, og med en gang de var borte, satte Crash i gang. «Hei, dødsstraff-fyr,» ropte han. Det kom ikke noe svar fra cella til Shay Bourne. «Når Crash snakker, svarer du!» «La ham være i fred, Crash,» sukket jeg. «Gi den stakkars fyren noen minutter så han kan forstå at du er en dust.» «Oooh, dødsstraff-fyren må passe seg,» sa Calloway. «Lucius flørter med deg, og den forrige mannen han flørtet med, ligger død og begravet.» Et TV-apparat ble slått på, men så må Shay ha plugget inn hodetelefonene vi alle var pålagt å ha for å unngå at vi hele tiden prøvde å overdøve hverandres TV-er. Jeg var litt forundret over at en som hadde fått dødsstraff, også kunne ha kjøpt seg en TV som resten av oss. Vi som var i statens forvaring, fikk kjøpe en spesiallaget tretten-tommer med gjennomsiktig plastikk rundt innmaten og katodene, så vaktene lett kunne se det hvis vi prøvde å bruke delene til å lage våpen. Siden Calloway og Crash nok en gang forente seg i et forsøk på å ydmyke meg, fant jeg fram mine egne hodetelefoner og slo på TV-en. Klokka var fem på ettermiddagen, og jeg likte ikke å gå glipp av Oprah. Men da jeg skulle bytte kanal, skjedde det ingenting. Skjermen flimret som om den var i ferd med å bytte til kanal 22, men kanal 22 var helt lik kanal 3 og kanal 5 og CNN og matkanalen. «Hei!» Crash begynte å hamre på døren. «Hei, vakter! Kabel-TV funker ikke. Vi har rettigheter her, vet dere …» Noen ganger var det ikke nok med hodetelefoner. 39
Jeg skrudde opp volumet. Det var en lokal nyhetssending om en innsamlingsaksjon for et barnesykehus i nærheten, like ved Dartmouth-universitetet. De hadde klovner og ballonger, og til og med to baseballspillere fra Red Sox som delte ut autografer. Kameraet zoomet inn på en jente med lysblondt hår og blå ringer under øynene. Hun hadde akkurat det utseendet som skulle til for å få TV-seerne til å åpne lommeboken. «Claire Nealon,» sa reporterstemmen. «Venter på et nytt hjerte.» Hulk, hulk, tenkte jeg. Alle har sine egne problemer. Jeg tok av meg hodetelefonene. Hvis jeg ikke fikk høre lyden av Oprah, ville jeg ikke høre på i det hele tatt. Og det var derfor jeg fikk med meg det første ordet Shay Bourne sa på avdeling I. «Ja,» sa han. Og med det samme kom alle TV-kanalene tilbake. * Du har vel allerede skjønt at jeg er et hakk over de fleste idiotene her på avdeling I. Det er fordi jeg ikke egentlig hører hjemme her. Jeg handlet i lidenskapelig affekt. Problemet er bare at selv om jeg la mest vekt på den lidenskapelige affekten, la retten mest vekt på den faktiske handlingen. Men jeg bare spør: Hva ville du ha gjort hvis den eneste du elsket, fant en annen som han elsket høyere enn deg – en som var både yngre, slankere og vakrere? Ironisk nok kunne ingen domstol ha gitt meg en hardere dom enn den som uansett ventet meg i fengselet. De sjekket antallet CD4-celler i blodet mitt for seks måneder siden, og jeg var nede i syttifem celler per kubikkmillimeter blod. En som ikke har hiv, vil vanligvis ha tusen T-celler eller mer, men viruset blir en del av de hvite blodlegemene. Når de hvite blodlegemene formerer seg for å bekjempe infeksjonen, formerer viruset seg også. Ettersom immunforsvaret mitt blir svakere, øker risikoen for at jeg blir syk eller får en oppor40
tunistisk infeksjon som lungebetennelse med pneumocystis, toksoplasmose eller CMV. Legene sier at jeg ikke kommer til å dø av aids, men av lungebetennelse eller tuberkulose eller en bakteriell infeksjon i hjernen, men spør du meg, er det samme sak. Død er død. Jeg var kunstner av yrke, og nå videreførte jeg det som en hobby. Det var så klart mye vanskeligere her inne å få tak i utstyret jeg trengte. Der jeg tidligere foretrakk kvalitetsoljemaling fra Winsor & Newton, mårhårspensler og linlerreter som jeg strakte selv og påførte gesso, brukte jeg nå hva som helst som jeg kunne få tak i. Jeg ba nevøene mine sende meg blyanttegninger på papp eller kartong, slik at jeg kunne viske ut tegningen og bruke kartongen om igjen. Jeg sparte på matvarer som kunne brukes til å framstille farger. I kveld hadde jeg jobbet med et portrett av Adam, selvsagt etter hukommelsen, for det var det eneste jeg fortsatt hadde. Jeg blandet rødfarge fra noen sukkertøy med litt tannkrem i korken til en juiceflaske. I en annen kork blandet jeg kaffe og vann, og så brukte jeg de to blandingene sammen for å få fram hudfargen hans – som gylden, mørk sirup. Jeg hadde allerede tegnet konturene av ham med svart – de fyldige øyenbrynene, den kraftige haken, den krumme nesen – ved hjelp av en slags krittmaling jeg laget ved å blande litt sjampo med noen svarte spiraler jeg hadde skavet løs fra et bilde av en kullmine i en utgave av National Geographic. Jeg hadde et slags hjemmelaget redskap laget av en metallbit som kunne brukes til det meste, både som våpen, speil eller verktøy. Det var dette jeg brukte til å skrape av de svarte spiralene. Etterpå påførte jeg krittmalingen på det hjemmelagde lerretet ved hjelp av en brukket blyant. Herregud, så vakker han var. Klokken var tre om natten, men for å være ærlig sover jeg ikke så mye. Når jeg sovner, våkner jeg bare og må på toalettet. Enda så lite jeg spiser for tiden, går maten rett gjen41
nom meg på rekordtid. Jeg får vondt i magen. Jeg får vondt i hodet. Soppinfeksjonen jeg har i munnen og halsen, gjør det vanskelig å svelge. I stedet lar jeg søvnløsheten gi næring til kunsten. I natt fikk jeg svettetokter. Innen jeg våknet, var jeg gjennomvåt, og etter å ha tatt av sengetøyet og de våte klærne, ville jeg ikke legge meg på madrassen igjen. I stedet dro jeg fram malesakene mine og begynte å gjenskape Adam, men jeg ble raskt distrahert av alle de andre portrettene jeg har laget av ham. De henger på veggene i cella mi: Adam i samme positur som den første gangen han poserte for kunstkurset jeg underviste i på universitetet; ansiktsuttrykket hans når han åpnet øynene om morgenen; Adam som kikker seg over skulderen, slik han gjorde da jeg skjøt ham. «Jeg må gjøre det,» sa Shay Bourne. «Det er den eneste muligheten.» Han hadde knapt sagt et pip siden han kom til avdeling I ettermiddagen før, så jeg lurte på hvem han snakket med nå midt på natten. Det var helt tomt i området utenfor cellene. Kanskje han hadde mareritt. «Bourne?» hvisket jeg. «Går det bra?» «Hvem … er du?» Det var vanskelig for ham å snakke. Han stammet ikke, men det hørtes ut som om hver eneste stavelse måtte presses fram med makt. «Jeg er Lucius. Lucius Du-Fresne,» svarte jeg. «Snakker du med noen?» Han nølte. «Jeg tror jeg snakker med deg.» «Vanskelig å få sove?» «Jeg får sove,» sa Shay. «Men jeg vil ikke.» «Da er du heldigere enn meg,» svarte jeg. Det var ment som en spøk, men han oppfattet det ikke sånn. «Du er ikke heldigere enn meg, og jeg er ikke mindre heldig enn deg,» sa han. Tja, på en måte hadde han vel rett. Jeg hadde ikke fått den 42
samme dommen som Shay Bourne av dommeren, men akkurat som ham, kom jeg til å dø innenfor disse murene – og det før heller enn senere. «Lucius,» sa han. «Hva gjør du?» «Jeg maler.» Det var stille et øyeblikk. «Veggene?» «Nei, et portrett.» «Hvorfor det?» «Fordi jeg er kunstner.» «På skolen var det en gang en kunstlærer som sa til meg at jeg hadde klassiske lepper,» sa Shay. «Jeg vet fortsatt ikke hva det betyr.» «Det er en referanse til de gamle grekerne og romerne,» forklarte jeg. «Og kunsten som vi ser representert i …» «Lucius? Så du på TV i dag … baseballspillere … Red Sox …» Alle de innsatte på avdeling I hadde et baseball-lag de heiet på, til og med jeg. Vi holdt nøyaktig oversikt over hvordan lagene lå an på tabellen, og vi diskuterte om dommerne var rettferdige, og om trenerne tok de riktige avgjørelsene, med like stort alvor som om vi var høyesterettsdommere som diskuterte en lovtekst. Noen ganger opplevde lagene knuste håp og drømmer, akkurat som oss, og noen ganger fikk vi ta del i finalekamper med dem. Men sesongen hadde ikke begynt ennå, og det var ingen kamper som ble vist på TV. «Schilling satt ved et bord,» tilføyde Shay. Han strevde fortsatt med å finne de riktige ordene. «Og det var en liten jente …» «Mener du den veldedighetsgreia? På sykehuset?» «Den lille jenta,» sa Shay. «Jeg skal gi henne hjertet mitt.» Før jeg rakk å svare, hørte jeg lyden av et voldsomt brak etterfulgt av en kropp som traff betonggulvet. «Shay?» ropte jeg. «Shay?!» Jeg presset ansiktet mot pleksiglasset. Jeg kunne ikke se 43
Shay, men jeg hørte rytmiske slag mot celledøren hans. «Hei!» ropte jeg så høyt jeg kunne. «Hei, vi trenger hjelp her nede!» De andre våknet og skjelte meg ut fordi jeg forstyrret dem, men så ble de stille og nysgjerrige. To fengselsbetjenter stormet inn på avdelingen samtidig som de tok på seg de skuddsikre vestene. En av dem, fengselsbetjent Kappaletti, hadde tatt jobben for alltid å ha noen å tråkke på. Den andre, Smythe, hadde alltid oppført seg profesjonelt. Kappaletti stanset foran cella mi. «Du-Fresne, hvis du roper ulv, ulv …» Men Smythe lå allerede på kne foran cella til Shay. «Jeg tror Bourne har fått et slags illebefinnende.» Han grep radioen samtidig som den elektriske celledøren gled opp, slik at betjentene kunne gå inn til ham. «Puster han?» spurte den ene av dem. «Snu ham rundt når jeg teller til tre …» Et par akuttsykepleiere kom og hentet Shay. De trillet ham forbi cella mi på en båre, og jeg så at han var festet med remmer over skuldrene, magen og beina. Slike bårer ble også brukt til å frakte innsatte som Crash, som laget for mye bråk selv om de hadde håndjern på både hender og føtter, eller innsatte som var for syke til å gå selv til sykestua. Jeg har alltid tatt det for gitt at jeg en dag vil forlate avdeling I på en slik båre, men nå gikk det opp for meg at den liknet på den benken Shay ville bli festet til når han skulle få den dødelige dosen med gift. De hadde festet en oksygenmaske foran munnen til Shay, og den dugget for hvert åndedrett han tok. Han rullet øynene bakover, så de så helt hvite og blinde ut. «Gjør alt dere kan for å få liv i ham,» instruerte Smythe. Det var da jeg forsto at staten er beredt til å redde en døende mann bare for å kunne drepe ham senere.