Hitler by Cappelen Damm AS

Brendan Simms

Hitler En biografi

Oversatt av Eivind Lilleskjæret

Brendan Simms Originalens tittel: Hitler: Only the world was enough Oversatt av Eivind Lilleskjæret Oversetteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Original English language edition first published by Penguin Books Ltd, London Text copyright © Brendan Simms 2018 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-8169-531-3 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Photos.com / Getty Images Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2020 Satt i 10,2/13 pkt. Sabon og trykt på 70 g Holmen Book Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Katherine

«Når det kommer til stykket, lever mennesket av jorden, og jorden er vandrepokalen som forsynet gir de folk som kjemper for den.» Adolf Hitler, 1943, sitert i Helmut Krausnick, «Zu Hitlers Ostpolitik im Sommer 1943», Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte, 2 (1954), s. 311–12

Innhold Forkortelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Prolog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11 15 17 19

Del én: Ydmykelse 1: Skisse av diktatoren som ung mann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2: Mot en «verden av fiender» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3: «Koloniseringen» av Tyskland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

33 40 50

Del to: Fragmentering 4: Kampen om Bayern . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5: Angloamerikansk makt og tysk maktesløshet . . . . . . . . . . . . 6: Hitler tar tilbake kontrollen over partiet . . . . . . . . . . . . . . . .

97 121 154

Del tre: Forening 7: Utfordringen fra Amerika . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8: Gjennombrudd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9: Den som gjør færrest feil . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

167 196 226

Del fire: Mobilisering 10: «Eventyret» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11: «Hevingen» av det tyske folket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12: Smør og kanoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

251 283 305

Del fem: Konfrontasjon 13: «Levestandard» og «livsrom» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14: «England er motoren i motstanden mot oss» . . . . . . . . . . . . . 15: Kakser og fattiglemmer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

349 381 436

Del seks: Tilintetgjørelse 16: Ser mot vest, slår mot øst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17: Kampen mot «anglosakserne» og «plutokratiet» . . . . . . . . . . 18: «Festung Europa»s fall . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

495 553 616

Konklusjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Navneregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

675 681 817

Forkortelser

Denne boka inneholder et stort antall litteraturhenvisninger. For å redusere omfanget av noteapparatet blir dokumenter fra følgende samlinger, som er lett tilgjengelige, angitt i kortform. ADAP

Akten zur Deutschen Auswärtigen Politik 1918–1945. Aus dem Archiv des Auswärtigen Amtes. Serie C. (1933–7), serie D (1937–41) og serie E: (1941–5) (Göttingen, 1950–81) BAK Bundesarchiv Koblenz BayHSTA Bayerisches Hauptstaatsarchiv, Abt. IV, Kriegsarchiv BT Klaus Gerbet (red.), Generalfeldmarschall Fedor von Bock. Zwischen Pflicht und Verweigerung. Das Kriegstagebuch (München og Berlin, 1995) DVW Hans-Adolf Jacobsen (red.), Dokumente zur Vorgeschichte des Westfeldzuges, 1939–1940 (Göttingen, Berlin og Frankfurt, 1956) DW Hans-Adolf Jacobsen (red.), Dokumente zum Westfeldzug, 1940 (Berlin, Göttingen og Frankfurt, 1960) ES Hildegard von Kotze og Helmut Krausnick (red.), «Es spricht der Führer». 7 exemplarische Hitler-Reden (Gütersloh, 1966) ET Hildegard von Kotze (red.), Heeresadjutant bei Hitler, 1938–1943. Aufzeichnungen des Majors Engel (Stuttgart, 1974) FE Martin Moll (red.), Führer-Erlasse, 1939–1945 (Stuttgart, 1997) FK Willi A. Bölcke (red.), Deutschlands Rüstung im Zweiten Weltkrieg. Hitlers Konferenzen mit Albert Speer, 1942–1945 (Frankfurt, 1969) 11

hitler

HB HP

HW IMT KB

KTB

LOC LV MK

RH RSA

Die Tagebücher von Joseph Goebbels im Auftrag des Instituts für Zeitgeschichte und mit Unterstützung des Staatlichen Archivdienstes Russlands, red. Elke Fröhlich, 24 bd. (München, 1993–2006) Wolf Rüdiger Hess (red.), Hess Briefe, 1908–1933 (München, 1987) Lothar Gruchmann og Reinhard Weber (red.), Der Hitler-Prozess 1924. Wortlaut der Hauptverhandlung vor dem Volksgericht München I, 4 bd. (München, 1997–9) Hans-Adolf Jacobsen (red.), Franz Halder. Kriegstagebuch. Tägliche Aufzeichnungen des Chefs des Generalstabes des Heeres 1939–1942, 3 bd. (Stuttgart, 1962–4) Walther Hubatsch (red.), Hitlers Weisungen für die Kriegsführung, 1939–1945 (Frankfurt, 1962) Der Prozess gegen die Hauptskriegverbrechen vor dem Internationalen Militärgerichtshof (Nürnberg, 1949) Martin Vogt (red.), Herbst 1941 im Führerhauptquartier. Berichte Werner Koeppens an seinen Minister Alfred Rosenberg (Koblenz, 2002) Willi A. Boelcke (red.), Kriegspropaganda 1939–1941. Geheime Ministerkonferenzen im Reichspropagandaministerium (Stuttgart, 1966) Helmuth Greiner og Percy Ernst Schramm (red.), Kriegstagebuch OKW des Oberkommandos der Wehrmacht, 4 bd. (i 7 deler) (Frankfurt, 1961–5). Helmut Heiber (red.), Hitlers Lagebesprechungen. Die Protokollfragmente seiner militärischen Konferenzen, 1942–1945 (Stuttgart, 1962) Library of Congress Gerhard Wagner (red.), Lagevorträge des Oberbefehlshabers der Kriegsmarine vor Hitler 1939–1945 (München, 1972) Christian Hartmann, Thomas Vordermayer, Othmar Plöckinger og Roman Töppel (red.), Hitler. Mein Kampf. Eine kritische Edition (München og Berlin, 2016). Friedrich Hartmannsgruber (red.), Regierung Hitler. Akten der Reichskanzlei, 7 bd. (Berlin og München, 1983–2015) Institut für Zeitgeschichte (red.), Adolf Hitler, Reden, Schriften 12

RT SA SD

und Anordnungen. Februar 1925 bis Januar 1933, 17 bd. (München, 1992–2003) Jürgen Matthäus og Frank Bajohr (red.), Alfred Rosenberg. Die Tagebücher von 1934 bis 1944 (Frankfurt, 2015) Eberhard Jäckel with Axel Kuhn (red.), Adolf Hitler. Sämtliche Aufzeichnungen, 1905–1924 (Stuttgart, 1980) Andreas Hillgruber (red.), Staatsmänner und Diplomaten bei Hitler. Vertrauliche Aufzeichnungen über Unterredungen mit Vertretern des Auslandes 1939–1941, 2 bd. (Frankfurt, 1967–70) Henry Ashby Turner (red.), Otto Wagener. Hitler aus nächster Nähe. Aufzeichnungen eines Vertrauten 1929–1932 (Frankfurt, 1978)

Takk

Størst takk skylder jeg min kone, Anita Bunyan, for all støtte gjennom mer enn 30 år og for hjelpen hennes med dette prosjektet. Dessuten ønsker jeg å takke Christopher Andrew, Mark Austin, Maximilian Becker, Ilya Berkovich, Tim Blanning, James Boyd, Christopher Clark, Norman Domeier, Alan Donahue, Andreas Fahrmeir, Bill Foster, Eric Frazier, Allegra Fryxell, Bernhard Fulda, Claire Gantet, Manfred Görtemaker, Christian Goeschel, Bobby Grampp, Tom Grant, Neil Gregor, Henning Grunwald, Christian Hartmann, Daniel Hedinger, Winfried Heinemann, Lukas Helfinger, Dorothy Hochstetter, Luisa Hulsroj, Nora Kalinskij, Gerhard Keiper, Jennifer Jenkins, Klaus Lankheit, Charlotte Lee, Clara Maier, Heinrich Meier, Mary-Ann Middlekoop, David Motadel, Marlene Mueller-Rytlewski, William Mulligan, Fred Nielsen, Mikael Nilsson, Jeremy Noakes, Wolfram Pyta, Phillips O’Brien, Darren O’Byrne, William O’Reilly, James Carleton Paget, Nathalie Price, Helen Roche, Gabriel Rolfes, Ulrich Schlie, Klaus Schmider, K.D. Schmidt, Klaus Schwabe, Constance Simms, Daniel Simms, Maja Spanu, Alan Steinweis, Benedict Stuchtey, Hans Ulrich Thamer, Liz Wake, Thomas Weber, Steffen Werther, Jo Whaley, Samuel Garrett Zeitlin og Rainer Zitelmann. Jeg dediserer denne boka til min yngste datter, Katherine.

Prolog

I juli 1918 hadde første verdenskrig rast i nesten fire år. Korporal Adolf Hitler fra det bayerske infanteriets 16. reserveregiment hadde vært med nesten fra begynnelsen. Han hadde sett det tyske riket trosse den mektige koalisjonen av ententeimperiene Storbritannia, Frankrike og Russland i tillegg til en rekke mindre stater. Mot slutten av det foregående året hadde et av dem – det russiske tsarriket – blitt tvunget i kne av en kombinasjon av militære nederlag og revolusjon. I mellomtiden hadde imidlertid Tyskland fått en ny fiende i form av en annen og enda mer fryktinngytende stormakt: USA. Tyskerne befant seg nå i et kappløp med tiden for å knuse Frankrike og drive britene tilbake over Den engelske kanal før amerikanerne rakk å stable tilstrekkelig med styrker på beina. I begynnelsen ble innsatsen kronet med suksess. Tyske armeer fosset fram langs vestfronten. Adolf Hitler marsjerte med dem, bare for å oppleve øyeblikket da krigens gang snudde under det andre slaget ved Marne. Friske, tallrike og drevet av en entusiasme som veide opp for manglende erfaring, kastet amerikanerne seg over de utmattede bayerske reservistene. De hadde en ødeleggende effekt på kampmoralen til Hitlers kamerater og gjorde et varig inntrykk på ham selv. Han møtte minst to av disse nye fiendene personlig. 17. juli 1918 skrev brigadeadjutant Fritz Wiedemann at «korporal Hitler kom med to amerikanske fanger (tatt av R[eserveregiment] 16) til hovedkvarteret til 12. kongelige bayerske infanteribrigade».1 Hvem disse mennene var, og hva Hitler tenkte om hendelsen på det 17

hitler

tidspunktet, er ikke nedtegnet noe sted. Det vi vet, er imidlertid hvordan han senere tolket det som ble et avgjørende øyeblikk i livet hans, og dermed i det 20. århundrets historie. Hitler var overbevist om at disse soldatene var etterkommere av tyske emigranter, som das Vaterland hadde mistet på grunn av mangel på «livsrom» til å fø dem, og som hadde vendt tilbake som hevnere i en ustoppelig fiendehær. I senere taler kom han gjentatte ganger tilbake til den gangen «på midtsommeren i 1918, da de første amerikanske soldatene dukket opp på Frankrikes slagmarker, velvoksne menn, menn av vårt eget blod, som vi i århundrer hadde forvist, og som nå var klare til å kverne fedrelandet ned i gjørma».2 Her var det altså alt begynte: ideen om Tysklands demografiske svakhet, som det til slutt bare ble Lebensraum i øst som kunne bøte på; respekten og frykten for de «anglosaksiske» landene med deres tilsynelatende uendelige romlige, demografiske og økonomiske rikdom og like utømmelige naturressurser; og beslutningen om, dersom det var mulig, å unngå enda en rase-borgerkrig mellom anglosakser og germaner – ansporet av «verdensjødedommen» – eller å komme levende ut av den, hvis en ny konflikt skulle bli uunngåelig.

Innledning

For litt over 20 år siden telte en tysk anmelder mer enn 120 000 bøker og artikler om Hitler og Det tredje riket,1 et tall som har økt betraktelig siden. De beste av biografiene har gjenspeilet sin egen tid og de akademiske trendene. Den britiske historikeren Alan Bullocks banebrytende Hitler: A Study in Tyranny, skrevet bare ni år etter 1945 og midt under den kalde krigen, betraktet hovedpersonen som eksemplarisk for «den uopplyste despotismens tidsalder», men også som en «fullstendig prinsippløs opportunist».2 Med eller uten hensikt harmonerte dette både med den bredere idékonteksten innen totalitarismeteorien og med landsmannen A.J.P. Taylors mer lokalt forankrede tilbøyelighet til å vektlegge tilfeldigheter og sammentreff mer enn dype forklaringsmønstre. To tiår senere skrev Joachim Fest en feiret biografi som var mer litterær enn akademisk, men som like fullt blir beundret av mange yrkeshistorikere. Det var det første omfattende, kreative forsøket på å forklare hvordan en mann som Hitler kunne gripe og beholde makten i et økonomisk og kulturelt avansert land som Tyskland.3 Dette var en milepæl i Forbundsrepublikkens historie og høydepunktet for 30 års forskning og selvransaking. Fests biografi var derfor like mye en bok om tyskerne som om Hitler. Det tok 20 nye år før den neste «klassiske» biografien kom ut. Tobindsverket til Ian Kershaw, som fremdeles regnes som standardverket, tok opp i seg den betydelige mengden forskning som var blitt gjort på nazidiktaturet de foregående tiårene, spesielt «vendingen» mot sosialhistorie, og den lange debatten mellom «intensjonalister», som trakk 19

hitler

en mer eller mindre rett linje fra situasjonsbetingede uttalelser Hitler kom med i 1920-årene, til slutten av karrieren hans, og «strukturalister», som vektla institusjonelle rivaliseringer og skiftende maktforhold.4 Fest var blitt kritisert for å abstrahere Hitler fra omgivelsene i for stor grad.5 Kershaws Hitler, derimot, var i høy grad kontekstualisert. Han satte som mål å «ikke fokusere på Hitlers personlighet», men på «hva som kjennetegnet hans makt». Dette innebar at han måtte «i første instans se til andre, ikke til Hitler selv».6 Kershaws biografi tok dessuten hensyn til den «voluntaristiske» vendingen, der historikere i økende grad la vekt på befolkningens aktive medvirkning til nazistenes handlinger. Her ble den varige makten til institusjoner og grupperinger beskrevet, samtidig som individuelle historiske aktører, små som store, igjen fikk spille en rolle.7 Det ble vist at «myten» rundt føreren var like mye konstruert av andre som av ham selv.8 Kershaws Hitler kontrollerte ikke alt, for det trengte han ikke: De viktigste aktørene «orienterte seg mot føreren» på eget initiativ.9 Makten hans bygde ikke så mye på hans egen demoniske energi som på medvirkningen fra de tyske elitene og befolkningen som helhet. Hitlers rolle ble redusert, men han forble høyst synlig. Siden den gang har det kommet flere biografier og monografier.10 Særlig Volker Ullrich vektlegger Hitlers personlighet.11 Ikke lenge etter kronet Peter Longerich en langvarig beskjeftigelse med Det tredje rikets historie med sin egen tolkning av Hitler, som tok opp i seg mange av de detaljerte studiene som var blitt utgitt etter Kershaws tobindsverk.12 Han viste at Hitler var mye mer enn en ren «katalysator» for allerede eksisterende krefter i det tyske samfunnet, og en langt mer dominerende skikkelse enn det «strukturalistiske» synet hadde åpnet for. Omtrent på samme tid viste Wolfram Pytas bok, som riktignok ikke er en biografi i streng forstand, hvordan den «kulturelle» vendingen i historiefaget kunne gi ny innsikt i Hitlers stilisering av seg selv som «geni» og i det «performative» ved styret hans.13 Og helt nylig har Hans-Ulrich Thamers korte biografi igjen mint oss på betydningen av vold og forførelse i Hitlers relasjon til det tyske folket.14 Det er mange områder der mitt eget bidrag ikke kan konkurrere med forgjengerne. Det kan åpenbart aldri bli det første større verket om sitt emne, og det kommer heller ikke til å bli siste ord som blir sagt om det. Det prøver ikke å nå opp til Joachim Fests litterære eleganse, omfanget 20

innledning

og dybden til Ian Kershaw, Peter Longerichs dyptpløyende forståelse av systemet som nazistene bygde opp i Tyskland, det teoretiske raffinementet hos Wolfram Pyta eller den psykologiske innsikten til Volker Ullrich. Og heller ikke prøver denne biografien å finne opp hjulet på nytt. Den tar i betraktning den enorme nyere, spesialiserte forskningen på Det tredje riket, men forsøker ikke å gi noen samlet framstilling av den.15 Den kan ikke forklare den dype forbindelsen som Hitler hadde til det tyske folket.16 Dette er i stedet en bok, ikke om den Hitler som tyskerne stemte på, men om den Hitler de fikk. Den handler ikke om hva han «oppnådde», men hva han ville. Og endelig, selv om Hitlers personlighet og privatliv forblir vanskelig å gripe gjennom hele framstillingen, vil det likevel tre fram fasetter – noen av dem overraskende. Selv om jeg ikke kan portrettere «hele» Hitler, håper jeg å kunne vise at bildet vårt av ham til nå har vært høyst ufullstendig. Denne biografien kommer med tre store nye påstander, som alle står i forbindelse med hverandre. For det første at Hitler gjennom hele karrieren primært var opptatt av den angloamerikanske sfæren og den globale kapitalismen, ikke av Sovjetunionen og bolsjevismen. For det andre at Hitlers syn på det tyske folket – selv rensket for jøder og andre «uønskede» – var høyst ambivalent, og resultat av en følelse av mindreverdighet overfor «anglosakserne». For det tredje at vi – av meget forståelige grunner – har fokusert for mye på Hitlers morderiske «negative eugenikk» overfor jødene og andre «uønskede», og ikke nok på det han anså som sin «positive eugenikk», som skulle «heve» det tyske folket opp på samme nivå som de britiske og amerikanske rivalene.17 Alt dette innebærer at vi har oversett i hvilken grad Hitler befant seg i en global kamp mot ikke bare «den internasjonale jødedommen», men også mot «anglosakserne». Mitt formål her er ikke bare å «bygge på», eller tilføye en ny dimensjon til et eksisterende rammeverk. Snarere ønsker jeg å erstatte de gamle perspektivene. Hvis påstandene her holder vann, må Hitlers biografi og kanskje historien om Det tredje riket som helhet, underkastes en fundamental revisjon. Denne biografien bryter derfor med mange av de gjeldende synspunktene på Hitler. Han satte ikke det tyske folket på en etnisk pidestall, men var hele tiden besatt av frykten for at det når som helst kunne kollapse. Hitler trodde ikke at USA var blitt kvestet av det store børskrakket i 1929, og dette var en vedvarende og sentral del av tenknin21

hitler

gen hans helt fra tidlig i 1920-årene. Boka tilbakeviser dessuten den hardnakkede troen på at hovedmotivasjonen bak Hitlers verdenssyn og kilden til hans rabiate antisemittisme var frykt for Sovjetunionen eller bolsjevismen. Den aksepterer følgelig heller ikke at østfronten, for ham, var sentral i andre verdenskrig. Boka ser ingen vesentlig «begrepspluralisme» på noe felt av nazistisk innen- eller utenrikspolitikk som egentlig betydde noe for Hitler. Hitler var ikke fange av noen krefter i det tyske samfunnet, av konkurrerende maktsentra. Hvis det tyske statsstyret ofte befant seg i en tilstand av «polykratisk kaos», var det definitivt ikke som følge av bevisste forsøk på «splitt og hersk» fra diktatorens side. Når det er sagt, er ingen av de nevnte verkene enten helt verdiløse eller feilfrie, og denne boka er nødvendigvis enig med forskere på Det tredje riket i noen spørsmål og uenig i andre. Dette kommer fram i notene på den måten at jeg i hovedsak oppgir referanser til verker og forskning jeg er enig i, mens feil vanligvis bare blir implisitt korrigert. Faktisk drar jeg utstrakt nytte av andres arbeid og er blitt inspirert av noen nyere trender i historieforskningen. For det første har den «transnasjonale» vendingen gitt et nytt rammeverk for tysk historie ved at innenlands hendelser blir tolket som en del av bredere europeiske og globale prosesser.18 Særlig underdisiplinen histoire croisée var nyttig for å forstå den vedvarende sammenfiltringen av tysk og amerikansk historie som formet så mye av Hitlers tenkemåte og karriere.19 For det andre, «globalisering»: Hitler, slik han framtrer i denne biografien, var til tross for alle sine særtrekk et produkt av verdensomspennende krefter.20 Han passer godt inn i nyere forskning på global kapitalisme.21 For det tredje setter «miljøvendingen» i historiefaget oss i stand til å se Hitler primært som en malthusianer, en knapphetspolitiker.22 For det fjerde har nyere studier av det globale maktsystemet, spesielt det angloamerikanske kartellet som vokste fram på begynnelsen av 1900-tallet, skjerpet min oppfatning av Hitlers opprør mot denne ordenen.23 For det femte har historiske studier av migrasjon og rase, særlig angloamerikansk bosetterkolonialisme, og forskning på internasjonal rasepolitikk, og da spesielt vektleggingen av de «anglosaksiske hegemonene», levert en forståelsesramme for Hitlers verdensbilde.24 I dette perspektivet kan Tyskland betraktes som både kolonisator og kolonisert, og ble også det av tyskere på den tiden – inkludert Hitler; det 22

innledning

var ikke klart hvilken siden av «det globale raseskillet» landet egentlig befant seg på. Tyskland var «påfylleren», ikke «det påfylte»,25 «befrukteren» – for å bruke Hitlers eget uttrykk – ikke det befruktede. På den annen side, som Aimé Césaire påpekte i midten av 1950-årene, snudde Hitlers imperialistiske prosjekt i Europa om på den tradisjonelle raseordenen ved å henvise mange hvite til en mindreverdig status som vanligvis var forbeholdt fargede.26 For det sjette bidrar «den romlige vendingen» i historieskrivingen til å forstå hvordan Tyskland, etter å ha blitt forvandlet fra det tradisjonelle keiserriket til en nasjon, nå igjen ble omdannet til et imperium med globale ambisjoner.27 Til slutt fikk «den temporale vendingen» i historiefaget forfatteren til å bli spesielt oppmerksom på tid, tidspunkter og – ikke minst – tidslinjer i Hitlers tenkning.28 Hvordan tidsdimensjonen utvider og trekker seg sammen i tenkningen hans, vil stå fram som en vesentlig variabel. Nærmere bestemt vil det komme klart fram i teksten at jeg står i stor gjeld til de mange verkene om Nazi-Tyskland som har kommet de siste 20 årene.29 Mark Mazower har levert et rammeverk for å forstå Det tredje riket som et europeisk imperium i Europa.20 Tim Snyder har understrekt «miljødimensjonen» i Hitlers tenkning. Adam Tooze har vist i hvilken utstrekning USA må forstås som det primære referansepunktet for Det tredje riket helt fra begynnelsen, men særlig etter at krigsøkonomien og produksjonskappløpet satte inn.31 Den amerikanske dimensjonen i tysk 1900-tallshistorie mer generelt er blitt godt beskrevet av Mary Nolan, Philipp Gassert og Stefan Kühl.32 Johann Chapoutot har mint oss på ideenes uavbrutte betydning for det nazistiske prosjektet,33 og Lars Lüdicke har trukket fram hvor forbløffende konsekvent Hitler tenkte om helt vesentlige spørsmål gjennom en 25årsperiode.34 Denne biografien har også dratt nytte av de tallrike nye studiene om bestemte perioder av eller aspekter ved Hitlers liv. Dirk Bavendamm la Hitlers ungdomstid under mikroskopet; Brigitte Hamann tok Hitlers tid i Wien opp til ny granskning og viste at det ikke finnes bevis på at han hadde antisemittiske holdninger i de årene.35 I stedet, som Anton Joachimsthaler viste, begynte Hitlers «vei» egentlig i München.36 Thomas Weber har kastet lys over Hitlers opplevelser i første verdenskrig. Othmar Plöckinger og Thomas Weber foretok en mye nærmere granskning av de avgjørende årene i München rett 23

hitler

etter krigen. Plöckinger skrev også en detaljert analyse av tilblivelsen og virkningshistorien til Mein Kampf.37 Despina Stratigakos undersøkte Hitlers preferanser og aktiviteter når det gjaldt tysk arkitektur, et tema som til da hadde vært oversett.38 Anna Maria Sigmund var den første til å granske det kompliserte trekantforholdet mellom Hitler, niesen Geli Raubal og sjåføren Emil Maurice.39 Heike Görtemaker skrev den første fyllestgjørende skildringen av forholdet til Eva Braun.40 Timothy Ryback ga et innblikk i Hitlers lesevaner, mens Bill Niven så på hva slags filmer han likte.41 Fritz Redlich la Hitler på psykiaterens divan,42 Johannes Hürter gransket Hitlers forhold til de fremste militære lederne,43 og Stephen Fritz har argumentert overbevisende for at Hitler ikke var noen militær amatør.44 Det har dessuten kommet flere viktige studier av Hitlers rolle i Det tredje riket. Christian Goeschel har skildret utviklingen av Hitlers «fascistiske allianse» med Mussolini.45 Kurt Bauer viste at han var en sentral brikke i det mislykkede kuppet i Østerrike i 1934.46 Andreas Krämers studie av maikrisen i 1938 og dens etterspill viste en diktator som reagerte på eksterne hendelser, men med full kontroll over det statlige tyske sikkerhetsapparatet.47 Angela Hermanns studie av Münchenkrisen og dens konsekvenser viste at «begrepspluralismen» i nazistenes utenrikspolitikk kun eksisterte på et nivå under diktatoren selv.48 Rolf-Dieter Müller har argumentert overbevisende for at Hitlers plan i 1938–39 var å angripe Sovjetunionen, og at han bare ble stanset av at Polen nektet å samarbeide.49 Den amerikanske dimensjonens sentrale rolle i 1940–41 er blitt framhevet i Ian Kershaws studie av Hitlers skjebnesvangre beslutninger.50 Edward Westermann og Carroll Kakel har sammenlignet Hitlers krig i Russland med erobringen av det amerikanske Vesten.51 Flerbindsverket Das Deutsche Reich und der Zweite Weltkrieg, i praksis den offisielle tyske historien om krigen, har vist hvor stor innflytelse Hitler hadde over hvordan konflikten utspant seg.52 Og endelig er Hitlers sentrale rolle i drapet på seks millioner jøder blitt bevist bortenfor all tvil av Richard Evans, Peter Longerich og andre som har engasjert seg i å motbevise David Irvings påstander om det motsatte.53 Magnus Brechtken og Maximilian Becker fra Institut für Zeitgeschichte i München arbeider for tiden med en vitenskapelig utgave av Hitlers taler som kansler.54 Argumentene i denne boka bygger på rikholdige, om enn ujevne, kil24

innledning

dematerialer. Mange av dem er velkjente, andre er blitt overraskende lite benyttet, og noen er, så vidt jeg vet, helt nye. Den viktigste kilden til de første 30 årene eller så av Hitlers liv er den komplette utgaven av hans brev, skrifter og bemerkninger (hvorav noen er nedtegnet av andre) fram til 1924; de kjente forfalskningene har jeg sett bort fra.55 Denne samlingen er temmelig komplett for årene fra og med 1919, men nokså ufullstendig før det; for eksempel har vi ingen dokumenter for et helt år mellom august 1908 og august 1909.56 Fra midten av 1920-årene bygger denne biografien hovedsakelig på kritiske utgaver av Mein Kampf,57 Hitlers «Annen bok» og den bindsterke utgaven av taler og skrifter mellom 1925 og 1933.58 Som man kunne forvente, er det en eksponentiell økning i antallet dokumenter for perioden etter at Hitler grep makten i 1933. En viktig kilde for selve Det tredje riket er den banebrytende samlingen til Max Domarus, som for det meste består av taler; den er ufullstendig, og den redaksjonelle standarden er heller utilfredsstillende.59 Det finnes dessuten en mye mindre, men bedre utgave av sju av Hitlers viktigste taler ved Hildegard von Kotze og Helmut Krausnick.60 Dokumentene fra Hitlers kabinettmøter gir et verdifullt innblikk i hvordan han regjerte, og Documents on German Foreign Policy inneholder også mange uttalelser fra Hitler.61 Når det gjelder krigsårene, har vi Martin Molls utgave av Hitlers «dekreter», Walther Hubatschs samling av Hitlers «direktiver», Willi Boelckes utgave av samtalene med Albert Speer om krigsproduksjon, og de såkalte «Lagebesprechungen», som er de bevarte protokollene fra Hitlers militære brifinger.62 Disse serielle kildene blir supplert av memoarer, dagbøker, Harald Sandners nylig utgitte og ekstremt nyttige «reiserute», samt andre trykte kilder.63 Selv om mesteparten av materialet som er referert i denne boka, har vært offentlig tilgjengelig en god stund, finnes det dokumenter som ingen til nå har innsett viktigheten av, og en rekke vesentlige uttalelser som er blitt oversett i flere tiår, selv om de har ligget rett foran nesa på oss. Som alle historiske kilder må de som omhandler Hitler, særlig dagbøkene og memoarene, behandles med forsiktighet. Joseph Goebbels, for eksempel, skrev flesteparten av dagbøkene sine med tanke på at de skulle publiseres, og biografen må være på vakt mot glorifiseringer fra graven.64 Albert Speer drev ikke bare med åpenbar forvrengning og selvforsvar, men hadde også en tendens til å overdrive sin spesi25

hitler

elle tilknytning til Hitler.65 Noen tilsynelatende samtidige kilder, som Otto Wageners Aufzeichnungen og Gerhard Engels dagbok, ble i virkeligheten skrevet mange år etter hendelsene som de skildrer, men ved kryssjekking viser de seg nesten uten unntak å være pålitelige.66 Vi må dessuten være varsomme med nedtegnelsene av Hitlers «bordsamtaler» fra krigsårene, som riktignok stort sett gjengir synspunktene hans korrekt, men inneholder noen påviselige forvrengninger og ikke bør tas som ordrett dokumentasjon på hva han faktisk sa.67 Ingenting derfra er sitert som direkte tale i denne biografien. Alle dokumentene er brukt her, men med de nødvendige forholdsregler. På den annen side ser denne biografien fullstendig bort fra en rekke «klassiske» kilder. Over Hitlers unge år ligger Mein Kampf og «minner» skrevet ned av hans samtidige som et forvrengningens slør. Jeg har derfor gått til det nokså drastiske skritt bare å benytte samtidig materiale. Dette førte blant annet til at barndomsvennen Kubizeks memoarer ikke kunne brukes.68 Jeg har ikke satt lit til noe som er sagt eller sitert av Werner Maser.69 Kilder som «Breiting-samtalene» og Hermann Rauschnings erindringer, som lenge er blitt tatt med en klype salt, men fremdeles dukker opp i noen vel ansette framstillinger, er ikke brukt.70 Og til slutt har jeg, under betydelig tvil, sett helt bort fra Hitlers angivelige «testament» fra begynnelsen av 1945. Synspunktene der stemmer åpenbart overens med Hitlers, og faktisk også med påstandene i denne boka, men en ny teknisk undersøkelse viser at dokumentets opphav er for tvilsomt til at man kan feste lit til innholdet.71 De nye kildene som er brukt i denne biografien, faller i to kategorier. Noen bare forklarer eller utdyper velkjente sider ved Hitlers løpebane. Andre, derimot, støtter opp under de sentrale påstandene i boka. Det bayerske krigsarkivet inneholdt nytt materiale om Hitlers deltakelse i første verdenskrig, inkludert det skjellsettende møtet med amerikanske soldater og regimentets kamper mot den nye fienden mer generelt. Andre arkiver i München stadfestet hvor bekymret Hitler faktisk var for den bayerske separatismen. Utenriksdepartementets arkiv inneholdt verdifullt materiale om hjemvendende tyske emigranter og planen om å «bytte» dem mot tyske jøder som skulle reise den andre veien. Så vidt jeg vet, er ingen av disse konkrete dokumentene blitt brukt av andre Hitler-biografer, og det er usannsynlig at de har visst om dem. Med henblikk på å ordne alt dette materialet til et sammenhengende 26

innledning

argument har jeg benyttet meg av et «traktprinsipp». I begynnelsen, der det er tynt med kilder, har jeg forsøkt å favne om så mye som mulig. Etter hvert som fortellingen skrider fram, hovedlinjene i tolkningen blir klarere og kildematerialet mer rikholdig, blir fokuset smalere. Dette skyldes også at Hitler de første årene var bemerkelsesverdig åpen om hva han mente, og gradvis ble mer tilbakeholden. Generelt har jeg prøvd å vise fram Hitlers handlinger og meninger snarere enn å fortelle om dem, og dette innebærer at jeg bruker mye plass på direkte sitater og på å tolke det han sa. I motsetning til en del andre verker er denne biografien derfor «tynn på kontekst» og «Hitler-sentrisk».72 Vi kommer ikke til å miste ham av syne i mer enn et avsnitt eller to om gangen. Dette betyr naturligvis ikke at Hitler tenkte i et vakuum – det er godt kjent at han hentet mye av tankegodset sitt fra andre – bare at vi kommer til å konsentrere oss om hva han mente, snarere enn hvor han fikk det fra. I tråd med Richard Evans’ formaning vil jeg foretrekke «analyse, argumentasjon og tolkning» framfor å snakke som en «anklager i en rettssal eller en prekende moralist».73 Det blir ikke gjort noe forsøk på å gjendrive Hitler systematisk. Det ville ha sprengt rammene for denne boka og resultert i et helt annet verk. Med mindre leseren har grunn til å tro noe annet, gjør han klokt i – for å bruke et kjent uttrykk – å anse alt Hitler sa som løgn, inkludert hvert eneste «og», «den» og «det». Uansett er «sannhetsgehalten» i Hitlers skrifter og taler mindre viktig for denne biografien enn meningen og intensjonen bak. Jeg har hele tiden prøvd å komme meg inn i Hitlers hode uten å slippe ham inn i mitt. De tre hovedpåstandene i boka blir støttet av en rekke underargumenter. Mange av disse vil være kjent også for den jevne leser, og de fleste vil være kjent stoff for spesialister på området. Andre er kanskje blitt nevnt tidligere, uten at man har erkjent den virkelige betydningen. Det finnes dessuten noen vesentlige bærebjelker i framstillingen som – så vidt jeg vet – er helt nye. Mens Hitlers voldsomme interesse for Storbritannia ikke er noen hemmelighet, og opptattheten av USA har vært en gjenganger i nyere studier, har tidligere historikere ikke vært oppmerksomme på hvor besatt han var av det demografiske aspektet ved tysk utvandring og hvor sentralt det var for verdensbildet hans. Mens forbindelsen mellom Hitlers antisemittisme og antikapitalisme ofte blir trukket fram og har vært tema for noen enkeltstudier, har man 27

hitler

ikke forstått i det hele tatt hvor avgjørende den var for hans syn på verden, og i hvilken utstrekning han fra start til slutt faktisk utkjempet en krig mot «internasjonal storfinans» og «plutokratiet». Heller ikke Hitlers dype frykt for det tyske folkets rasemessige integritet, som han knyttet til århundrer med politisk og kulturell fragmentering, har vært godt kjent. Av denne grunnen krever trusselen fra bayersk separatisme, utfordringen fra europeisk integrasjon, risikoen for en Habsburgrestaurasjon og den «sorte» (kirkelige) fare langt større oppmerksomhet enn de har fått til nå. Bokas hovedteser utvikles gjennom seks deler. Den første omhandler Hitlers liv fram til slutten av første verdenskrig. I løpet av krigen viste han, etter en meget treg start, økende tegn til politisk bevissthet, men ingenting som tydet på noe politisk kall eller lederpotensial. Krigen kastet Hitler inn i et traumatisk møte med den angloamerikanske overmakten som knuste keiserriket og hans verden med sin militære, økonomiske og demografiske styrke. I 1919–22 kommer de første konturene av verdensbildet hans til syne: Frykten for «Angloamerika», den beslektede uviljen mot den globale kapitalismen og den internasjonale jødedommen, samt frykt for at indre svakhet i form av sosialisme, bolsjevisme, masseutvandring og spesielt bayersk separatisme skulle gjøre Tyskland hjelpeløst i møte med ytre fiender. I denne perioden virker det som om Hitler arbeidet med utgangspunkt i at gjenreisningen av Tyskland ville ta mange år, kanskje generasjoner. I del to, som dekker årene 1923–27, ser vi hvordan tiden først akselererte for Hitler, både når det gjaldt å komme faren for et separatistisk kupp i forkjøpet og å dra nytte av en tilsynelatende fordelaktig konstellasjon både innenlands og internasjonalt. Etter at hans eget statskupp mislyktes, gikk Hitler tilbake til en mye lengre tidslinje og begynte å formulere sitt lebensraum-begrep som svaret på det rasemessige forfallet i Tyskland, som spesielt skyldtes tapet av så mange friske og sterke emigranter til Amerika. Dette var med nødvendighet et langsiktig prosjekt, og tiden saktnet igjen for Hitler. I del tre, som omhandler perioden 1928–32, ser vi Hitler utvikle et moderniseringsprosjekt for å sette landet i stand til å møte utfordringen fra den andre siden av Atlanteren, særlig med tanke på å stanse utvandringen til Amerika som i hans øyne tappet Tyskland for sine «beste» elementer, og å gi et alternativ til ideen om europeisk integra28

innledning

sjon, som var populær i mange kretser. Ved å dra nytte av de økonomiske problemene etter det store børskrakket utformet han også en strategi for å gripe makten tidligere enn han egentlig hadde forventet. Del fire, som dekker årene 1933–36, tar for seg Hitlers forvandlingsprosjekt for samfunn, økonomi og rase, som skulle fjerne «negative» elementer fra det tyske samfunnet, som jøder og funksjonshemmede, og legge til rette for utviklingen av mer «positive» raselinjer. Mens «raseklokken» av natur var stilt inn på en lang tidslinje, fulgte Hitlers diplomatiske og militære planer en mye mer umiddelbar dagsorden. Det fantes ikke noen plan om verdensherredømme fra hans side, bare et mål om å skaffe Tyskland den territorielle utvidelsen som han mente var nødvendig for å overleve i en verden av globale stormakter. I del fem, om perioden 1937–40, skjøt tiden igjen fart etter hvert som Hitler reagerte på økt fiendtlighet fra Angloamerika. Vi skal se hvordan diktatoren som ikke i utgangspunktet ønsket verdensherredømme, og ikke engang å okkupere så veldig mye av det europeiske kontinentet, ble drevet av krigens og ekspansjonens logikk til å utvide konflikten stadig mer. Til slutt, i del seks, som dekker årene 1941–45, kulminerer Hitlers karriere i konfrontasjonen med Roosevelts USA, den hemningsløse kampen om livsrom og folkemordet på Europas jøder. Idet de «anglosaksiske» maktene forente seg mot ham, ble Hitler overbevist om at verdensomspennende makt var det eneste som kunne sikre riket mot dets fiender. Tyske styrker sto nå på to kontinenter og truet et tredje. Dessuten hadde Hitler planer om å slå til mot den vestlige halvkule, i hvert fall fra luften. En stakket stund virket det som om han hadde hele verden i sin hånd, men den endelige triumfen var utenfor rekkevidde, og kort tid etter begynte det uunngåelige fallet som endte med det andre og enda mer ødeleggende nederlaget som, slik Hitler så det, ble påført det tyske riket av «anglosakserne», jødene og deres forbundsfeller.