Himmeløyet av Arne Dahl

Arne Dahl på norsk: ONDT BLOD BLIND JAKT EUROPA BLUES SKJULTE DYP EN MIDTSOMMERNATTSDRØM DØDSMESSE MØRKETALL ETTERSKJELV HIMMELØYET

Arne Dahl

Himmeløyet Oversatt av Einar Blomgren

© 2011 CAPPELEN DAMM AS © 2007 Arne Dahl ISBN 978-82-04-14368-6 1. opplag 2011 Opprinnelig tittel: Himmelsöga Opprinnelig forlag: Albert Bonniers Förlag Published by agreement with Salomonsson Agency Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Omslagsdesign: Anders Timrén Omslagsfoto: Sara Axelsson Forfatterfoto: Sara Axelsson Sats: Type-it AS Trykk: Livonia Print Sia, Latvia, 2011

1

Hvis det på dagtid finnes noe som tilsvarer spøkelsestimen, timen etter midnatt da spøkelsene herjer, eller vargtimen, timen nærmest daggry da flest mennesker dør, så må det inntreffe på en søndag. Antagelig søndag ettermiddag. En time da alt står stille.

Kanskje det er da én uke dør og en ny blir født. Kanskje det er derfor tiden oppfører seg så underlig mellom klokken tre og fire på søndag ettermiddag.

Tiden skifter simpelthen ham.

Det er en følsom time, en time til ettertanke. Det er en time da sinnsroen er som størst, men også da det er lettest for angsten å få feste. Ting som skjer i denne timen, får en spesiell glans. La oss kalle den bristningstimen.

For visst gjør det vondt når tiden brister.

Hvis det dessuten er i ferd med å bli høst og også sommeren holder på å dø, er det som om et helt lite land liksom skjelver langt oppe i nord på den kloden som tumler rundt fullstendig tøylesløst i utkanten av det uendelige universet. Når man kommer litt nærmere, ser man faktisk at landet skjelver, man kan skjelne selve sinnsroen, selve angsten.

Det lille landet er – akkurat som alle andre land – ikke likt noe annet. Det spesielle med akkurat dette lille landet er at det snart skal utnevnes til klodens mest demokratiske land. Skjønt svært få i dette lille landet kommer til å merke det. Eller bry seg det minste om det.

5

Når man så kommer helt, helt nær den største byen i det lille, lille landet på den lille, lille kloden, ser man et antall mennesker spredt omkring i byen. De er naturligvis ikke alene, selv om det – sammenlignet med resten av den lille kloden – ikke bor særlig mange mennesker i byen. Men imponerende mange av dem befinner seg utendørs. Sannsynligvis tror de at de nyter de siste solstrålene denne sommeren. Egentlig skjærer bristningstimen rett igjennom dem, lar dem føle seg litt delaktige i den spesielle blandingen av sinnsro og angst som er landets kanskje mest kjente kjennetegn.

Det er nemlig nå det blir høst i Sverige.

Klokken er litt over tre om ettermiddagen, søndag 27. august, og det som særpreger vår lille gruppe, er ikke synlig på utsiden, det ligger i lommene eller veskene deres.

De er medlemmer av rikskriminalpolitiets spesialenhet for internasjonal voldskriminalitet. Og bortsett fra at ingen av dem skjenker internasjonal voldskriminalitet en tanke, er det ikke noe spesielt med dem. Likevel er det dem vi ser.

Vi ser for eksempel et par som har klart det kunststykket å rulle barnevognen sin inn i skyggen samtidig som de selv slikker solen, som får nesten dobbelt så stor virkning på grunn av gjenskinnet fra Riddarfjärden. Sportsvognen står absolutt for nær nabobordet halvveis inne under de stort sett heldekkende seilimitasjonene, og vognen er egentlig for liten for den nå fire år gamle datteren.

De sovende føttene hennes stikker ut på en måte som den uerfarne kan synes er urovekkende.

Hvem hadde kunnet ane at hun kom til å bli så lang? I hvert fall ikke faren, som selv var nødt til å jukse seg inn på politihøyskolen på grunn av for liten høyde over havet. Muligens moren, som riktignok ikke er mer enn en desimeter høyere enn sin ektemann, men som til gjengjeld har en del storvokste i slekten. Men hun vet bedre enn han at genene er uberegnelige – og hans eventuelle tvil angående farskapet ble heldigvis effektivt tilbakevist av datterens tydelig søramerikanske utseende. Og, tenker moren mens hun igjen lar seg for6

bause av skrøpeligheten i sine gener, sannsynligvis også av denne.

Og så lar hun fingrene løpe over den halvt år gamle kulen på magen. Hver gang hun gjør det, er det så mye som fyller henne, så mange tanker, så mange følelser. Alle risikoene som følger med det å bli foreldre, alle muligheter, alt – arbeid. All tid. All kraft.

Isabel er fire år, og de fire årene som kommer til å skille mellom barna deres, har så visst ikke vært noen dans på roser. På den annen side har det ikke vært så ille heller. Sara Svenhagen og Jorge Chavez har gjennomlevd de spenningene og motsetningene som det innebærer å bli foreldre. Muligens har de, en tanke ensidig, gått litt for langt, skjønt uten at konsekvensene ble så problematiske som de burde ha blitt. Det finnes fortsatt perioder av taushet mellom dem, men nå sitter de faktisk der ved Mälarpaviljonen ved Norr Mälarstrand med føttene bare en meter fra Mälarens stadig kjøligere vann og føler det samme.

Slik ser livet vanligvis ikke ut. Vi vet egentlig aldri hva den andre føler, og vi kan bare anta at det vi eksempelvis kaller tilfredshet, utgjør samme følelse inne i den som står oss aller nærmest i verden. Men akkurat nå, idet årets mest akutte bristningstime tar til, føler faktisk begge to, mann og kvinne, samme tilfredshet. Og dessuten ser de den begge to i hverandres øyne, uten å veksle et eneste ord. Og akkurat da, idet deres blikk møtes og Jorge strekker seg fram for å stryke over den tydelige kulen på Saras mage, akkurat da vet de på en banal, romantisk og fullstendig selvsagt måte at de hører sammen. Tross alt.

Vi forlater dem der. Fullt så mye sukkersøt sentimentalitet orker man ikke, ikke i lengden. Vi zoomer litt ut og forlater det umulige – ikke bare den umulige romantikken, men også det umulige i å se inn i menneskers sjeler.

Det umulige kommer til å få flere sjanser.

I stedet glir vi vestover langs strandkanten på Kungsholmen, forbi alle broene. Først Västerbron, som styrter over mot Långholmen og Södermalm, så Essingeleden, som fører over Lilla og 7

Stora Essingen og videre ut i Europa, og til slutt Tranebergsbron, som hever seg ut mot Alvik og Bromma. Men der stopper vi opp, akkurat der Mälaren snirkler seg opp i Ulvsundasjöns katteformede bukt. Der i skyggen av Tranebergsbron, med nydelig utsikt over Mälaren fra en rød hytte som liksom er støttet opp med pilarer midt i bratthenget, sitter et annet par, og når man ser dem sitte der med armene rundt hverandre, virker risikoen for fortsatt sentimentalitet ganske stor.

Ganske stor er også mannen. Det er som om kvinnen forsvinner i favnen hans, og om et par ukers tid skal de slå seg ned i altfor små flyseter og besøke sitt paradis på jorden igjen. Som dessuten har vist seg å være noe så uventet som et godt kjøp. Det lille huset i skråningen på nordøstkysten av Khios i den greske øyverdenen har vært utleid hele sommeren, for det meste til svensker, men også til en og annen rik nordmann, og leieinntektene har ikke bare betalt hele årsutgiften for huset, de har også dekket den kommende månedens opphold for både Gunnar Nyberg og Ludmila Lundkvist.

For et år siden ble Gunnar Nyberg skutt i armen da rikskriminalpolitiets spesialenhet for internasjonal voldskriminalitet, iblant omtalt som A-gruppen, klarte å forhindre at morderpiller, såkalte «kill pills», ble smuglet inn i Sverige. Den måneden han var sykmeldt, tilbrakte han i huset på Khios – Ludmila klarte å få fri bare halve tiden fra den nye stillingen som professor ved slavisk institutt på universitetet i Stockholm – og tiden i ensomhet og isolasjon på Khios, en tid han fryktet, ble fantastisk. Han hadde levd alene stort sett hele sitt voksne liv, men i en del år hadde han vennet seg av med det. Han følte seg ikke særlig flink til å være alene lenger. Altså var han litt usikker på hvordan det egentlig kom til å gå. Men da Ludmila kom til den skrantende flyplassen med et enda mer skrantende innenriksfly, var det en jovial, solbrun, særdeles godmodig grizzlybjørn som møtte henne. Hva han egentlig hadde drevet med de to ukene, fikk hun aldri full klarhet i, men en av skuffene i det lille skrivebordet ved altandøren var plutselig låst. Det var ikke mistro som drev henne – muligens 8

sa hun det til seg selv noen ganger for mye – men nysgjerrighet, grunnforutsetningen for menneskets utvikling. Det var nysgjerrighet og intet annet som en kullsvart gresk høstnatt fikk henne, med et mistenkelig rutinert håndlag og bare en kjøkkenkniv som arbeidsredskap, til å dirke opp låsen i skrivebordsskuffen. Men da hun så at det som lå i skuffen ikke var annet enn papirer, en tykk bunke fullskriblet med en umiskjennelig kantet håndskrift, satte hun en grense for nysgjerrigheten og tenkte at utviklingen også kan gå for langt. Hun skjøv skuffen tilbake uten å røre arkene, lot låsemekanismen lydløst gli på plass, betraktet sitt verk og havnet til sin forbauselse i en refleksjon over menneskehetens forbløffende utvikling siden midten av syttenhundretallet. Den som trolig har kostet oss kloden.

Da Ludmila morgenen etter kom ut til frokostbordet på altanen med den vidunderlige utsikten, satt Gunnar der allerede med en penn i hånden og den tykke papirbunken på fanget og sa: «Jeg har begynt å skrive litt.»

Samtidig som hun lovet seg selv at det var aller siste gang hun næret noen som helst mistro til særboeren sin, satte Ludmila opp sitt mest troskyldig forbausede ansikt og svarte: «Men så morsomt, da.»

«Vi må hit neste høst igjen,» sa Gunnar, la fra seg papirhaugen og strakte seg etter henne.

Sammen skuet de ut over det smale sundet mot Tyrkia, som glitret på stort sett samme måte som Mälaren nå glitrer oppe fra Solstugan i Fredhäll. Forskjellen er at det er Alvik og ikke Tyrkia som ligger på den andre siden. Men det anstrøket av mørke som Ludmila ser gli over Gunnars ansikt, er akkurat det samme som da, og selv om de aldri mer diskuterte skrivingen hans, forstår hun at det handler om det samme, den samme tausheten i deres liv. Den hendelsen i Venezia en gang, som de aldri riktig kan røre.

Og Gunnar trykker sin Ludmila enda litt nærmere sin store kropp og ser at hun ser. Ser at hun aner at han har drept et menneske. Og at det aldri riktig går ut av kroppen, hvor mye han 9

enn skriver. Han har drept en forferdelig morder som het Wayne Jennings, og hadde han fått hundre identiske sjanser, ville han ha gjort nøyaktig det samme hver eneste gang.

Og likevel sitter det i.

Så trekker mørket seg unna, som det tross alt bestandig gjør, og begge tenker nøyaktig samtidig: Det er nesten flaks at det finnes. Ellers ville vi hatt det for bra. Ren lykke blir kvelende i lengden.

Og det er der vi forlater dem, klamret fast til hverandre, for å følge kystlinjen videre rundt Kungsholmen, der Ulvsundasjöns kattehode smalner av under Essingeledens nordre bro og sender ut en uventet kameleontunge, som på høyde med den lille Ekelundsbron forvandles til Karlbergssjön mellom Kungsholms strand og Klara strand. Mälarvannet har fått ordentlig god fart når det på sin vei mot havet passerer under St. Eriksbron og Barnhusbron og Kungsbron, før det via Klarabergsviadukten og Stadshusbron bobler ut i Riddarfjärden som deler seg broderlig rundt Riddarholmen og Gamla Stan.

I Gamla Stan, på et trangt fortau langs Österlånggatan, nær slottet, sitter en høy mann og føler seg ensom. Han tenker at det er lett å føle seg ensom i menneskemengder. Han tenker på hvor mange ganger han har gjort det. Og dette kan nok nesten betegnes som en menneskemengde – bordene står tett i tett på fortauet, og restauranten er fylt til randen, nesten bare av menn. I en litt annen livstilstand – den som har hersket stort sett i hele hans liv – ville han ha kjent Gamla Stans trange husfasader trykke seg nærmere og nærmere, lukke seg rundt ham, presse alle disse glade homsene på Mandus Bar & Kök altfor nær. Men det er ikke den typen ensomhet denne gangen. Faktum er at det aldri er den typen ensomhet nå lenger. Det er en annen ensomhet, og Jon Anderson er nå for tiden i stand til å studere denne andre ensomheten, snu og vende på den, fascineres av den, regelrett leke seg med den. Det er den underlige ensomheten man føler når partneren forsvinner midlertidig, som for å gå på toalettet. Det er en mild form for forlatthet, en som man vet kommer til å gå over 10

ganske snart. Det er den gode tosomhetens midlertidige, liksom prøvende angst. Ikke det dårlige forholdets følelse av ensomhet midt i tosomheten, men tegnet på at tosomheten fungerer. Det er hans første tosomhet, og han forbløffes over hvor godt han trives i den.

Jon Anderson vrir lett på forlovelsesringen sin og synker ned i den midlertidige, forbigående forlattheten. Han nyter den, som lett selvpisking, et kortvarig besøk fra et forgangent liv som man endelig har klart å betrakte i et overbærende, til og med forsonlig lys. Han ser seg rundt og lar seg forflytte til den tiden som skapte alle disse små smugene som forbinder Österlånggatan med Skeppsbron. Det er fjortenhundretall og særdeles livlig. Stanken er på grensen til uutholdelig. Det er bare vindpustene av hav som av og til kommer inn gjennom alle de små smugene som gjør det til å holde ut, og han ser fiskehandlerne, skinnhandlerne, saltkjøttimportørene, horene, sjøulkene nede på Skeppsbron. Og midt i alt dette, kanskje utenfor en ulovlig kneipe i begynnelsen av Österlånggatan, sitter en ualminnelig høy og tynn ung mann og tyller i seg eddiksmakende vin fra en øse. Hvem hadde han vært da? Med sitt skammelige begjær? En munk? En gråmunk, en fattig gråbroder fra klosteret i nærheten, en cistercienser som speker sitt syndige legeme i de makabert ensomme nettene i den iskalde klostercellen? Eller en skipsgutt på et av handelsskipene som går i skytteltrafikk ned til Tyskland, til de tyskerne som bygger denne byen, til Hansaens Lübeck eller enda lengre?

Kanskje hadde han – mesterskytteren som et år tidligere skjøt en pistol ut av hånden på den uinnskrenkede lederen av et forbrytersyndikat – vært leiesoldat. Kanskje hadde han simpelthen vært leid av byens ledelse for å passe på disse bråkende, ville, gale borgerne som kjemper hver dag for i det hele tatt å overleve. Kanskje hadde det vært hans daglige gjøremål å torturere mennesker.

Og så, i et eneste hastig sveip, suges hele scenen, hele fjortenhundretallets Stockholm, ned i Jon Andersons snurrende forlovelsesring og forsvinner. En hånd blir lagt på hans, og all ensomhet 11

forsvinner. Forlovelsesringen snurrer ikke lenger. Han ser opp i et par lyseblå øyne og forsvinner i dem.

Marcus er kommet tilbake fra toalettet. Han setter seg ved siden av Jon, og alt er bra. Men ensomheten var deilig, morsom, befriende – når den var kort. De smiler mot hverandre og vender tilbake til de eiendommelig utformede menyene.

Og vi drar av sted derfra. Vi forlater Mälaren og dens mange utløp i det vi stockholmere for lettvint kaller havet. Folk fra Göteborg ler av oss når vi snakker om havet. Østersjøen, dette tåpelige lille innhavet, som nå dessuten er omtrent helt dødt, kan neppe kalles hav, og aller minst de delene som ad uutgrunnelige veier pipler opp gjennom byen og med minst mulige margin danner små bukter av typen Brunnsviken, som via den ekstremt smale Ålkistan, akkurat på grensen mellom Stockholm og Solna, har forbindelse med Saltsjön. Ved den vestre bredden av Brunnsviken ligger Hagaparken, en av verdens fineste engelske parker, nå en del av Ekoparken, Nationalstadsparken. Da Gustav III kom på tronen i 1771, skaffet han seg et landsted på Haga for å kunne flykte fra den noe oppblåste livsførselen ved hoffet. Dessuten begynte han å bygge et helt nytt slott, men byggingen stoppet opp da han ble skutt på operaen et par tiår senere. Det eneste man rakk å bygge ferdig, var staller og marketenteri for kongens livgarde. Disse særpregede bygningene kalles i dag Koppartälten og er et utmerket sted for en barnefamilie å ta farvel med sommeren på. Det er også dette en svært stor familie – det kanskje ikke helt uinnskrenkede familieoverhodet vet ikke om han tør kalle det en «barnefamilie» lenger – gjør. Barna er nå tjueto, tjue, sytten, femten og tolv, og de heter i tur og orden Mikaela, Linda, Peter, Stefan og Lina. Og det aller mest forbløffende er at alle fem er samlet, akkurat her, på sletten utenfor Koppartälten, akkurat der hvor den begynner å skråne nedover mot Hagaparkens enorme gressplener.

Lina er i hvert fall fremdeles barn, tenker familieoverhodet og betrakter sin yngste med en spesiell ømhet. At hun i det hele tatt er i live, er intet mindre enn et mirakel – bare et år tidligere 12

var hun på nippet til å bli offer for sin fars overmot som politimann.

Arto Söderstedt tenker på døden. Han tenker på dens nærvær i hans liv – ikke minst det siste året. Tankene hans går fra datterens nær-døden-opplevelse til kollegers og nærstående personers død. Det har vært et tungt år. Døden er ikke lenger abstrakt.

Akkurat det siste året ble den så konkret, så nær, så virkelig.

Han stryker over overarmen til sin kone, Anja, mens han overveldes av impulsen til å si noe – kanskje rett og slett holde en tale. Han betrakter sin store familie, alle disse kritthvite hodene i en størrelselsrekkefølge som nå begynner å jevne seg ut, og han føler at han, nå når de endelig er samlet, simpelthen vil hylle livet. Det skjøre, skjøre livet.

Igjen vandrer et bilde av de nylig døde nærstående personene gjennom ham.

Han grøsser og betrakter sine barn, ett etter ett.

Livet i stedet for døden. Og samtidig så forferdelig mye potensiell død.

Mikaela, så stor hun er nå, en vital og ganske stram tjueto år gammel handelshøyskolestudent med finske kinnben og et smil som ingen kan verge seg mot, aller minst menn. Han har sluttet å telle alle kjærestene som har passert revy siden den magiske og tragiske sommeren i Toscana for Gud vet hvor mange år siden, da uskylden gikk tapt. Hun har nylig fått egen leilighet, omsider, etter to år på studentby, og har plutselig sluttet å forbanne farens fattigdom og begynt å føle seg hjemme i rekkehuset i Hägersten.

Så Linda, alltid lillesøster til tross for at hun faktisk er storesøster til atskillig flere enn hun er lillesøster til. I en alder av tjue burde man faktisk begynne i hvert fall å ane hva man vil drive med i fremtiden. I stedet alle disse reisene til de mest avsidesliggende hjørnene av jordkloden, denne sløve strøjobbingen og bohos-foreldre-tilværelsen til det finnes nok penger til å begynne på det virkelige livet, reisingen sammen med diverse sløvinger som har et særdeles diffust forhold til den minst like sløve Linda.

Arto Söderstedt synes at det mest mirakuløse i døtrenes sam13

lede tilværelse er at han ennå ikke er blitt morfar til noen. Eller farfar, for den saks skyld. For hva den bemerkelsesverdig atletiske vikingen Peter egentlig driver med om kvelden på sitt internatgymnas, er mildt sagt uklart. Han går på håndballgymnas i Skövde og flyttet hjemmefra allerede da han var femten. Uansett hvor mye Arto graver i familiens sammenlagte genbanker, klarer han ikke å forstå hvordan den nå sytten år gamle sønnen har lykkes i å bli nesten to meter høy og veie drøyt nitti kilo. Peter har nylig debutert på A-laget til IFK Skövde, og Arto var der. Han har ennå ikke sluttet å bli forbløffet over den samlede energien som forbrukes i en elitekamp i håndball. Og innerst inne er han – som aldri har funnet noen underholdningsverdi i annen sport enn friidrett – veldig, veldig stolt. Om han også er stolt av Stefan, er et helt annet spørsmål. Stefan Söderstedt er en kopi av faren, kritthvit og høy og tynn og dessuten med briller. Han gjør leksene med venstre hånd og bruker i stedet tiden på svært diffuse prosjekter som ofte inneholder diverse konspirasjonsteorier. Han står i kontakt med en mengde internettgrupper som diskuterer slike detaljer som menneskehetens egentlige opprinnelse og politiske løsninger på jordklodens uunngåelige klimakrise. Jo, tenker Arto, jo, jeg er stolt av dem alle, hver og en på sin måte, ikke minst vesle Lina, som sitter der og gjennomlever en altfor tidlig pubertet med en stri strøm av stadige stilbytter og holdningsendringer. Akkurat nå er hun goth og maser minst fem ganger om dagen om å få farge det «ekle kritthvite pistrehåret» ravnsvart.

Med knallrosa striper. Vesle Lina, det er et mirakel at hun i det hele tatt lever, han kan ikke la være å gnåle om det i sitt indre.

Et år tidligere fikk hun et vepsestikk på skolen da hun stakk hånden inn i et buskas. Det ble en hevelse på huden rett over håndleddet. En kul. Et klassisk vepsestikk. Men det var ikke det. Det satt en morder på huk i buskene på skolegården og injiserte noe så pussig som en fjernutløst giftampulle i armen på henne. De fikk den ut etterpå, skjønt det var på hengende håret. Selv visste hun ingenting, lille Lina, og det er han uendelig takknemlig for.

I dette øyeblikket, da Arto tenker på hvor vesensforskjellig 14

oppveksten for dagens barn er fra hans egen, hvordan hele den oppvoksende menneskeheten kommer til å bli en helt annen enn den nåværende, sender hun et ondt blikk mot den umedgjørlige faren, som står i veien for hennes ravnsvarte lykke, og akkurat dette blikket, som han mottar som et hederstegn, gjenoppvekker lysten til å holde tale.

Hvem vet når vi kan samles igjen alle sju, tenker han og hever skjeen mot latteglasset foran seg.

Tenk om vi aldri mer gjør det.

Noen av dem ser bevegelsen, og den oppgitte stønningen sprer seg fra den ene hvite skallen til den neste, og til slutt lyder de som et gammelt, ustemt orgel. Faktisk som orgelpiper.

Da Arto Söderstedt reiser seg og betrakter livet foran seg, sveiper døden gjennom ham igjen, og idet klangen stiger fra latteglasset og stønningen faktisk erstattes av en slags paradoksal forventning, blir han stående en stund med øynene lukket.

Han tenker: Viggo.

Og det er alt.

Det er der vi forlater familien Söderstedt. Høyt oppe fra ser de ut som sju malplasserte snøballer på plenen akkurat idet høsten får et grep om Hagaparken, som egentlig fortsetter på den andre siden av Sveriges mest trafikkerte vei, E4 på Uppsalavägen mellom Norrtull og Haga norra. Faktum er at Norra Begravningsplatsen der på den andre siden er et minst like stort område som Hagaparken, med et mye mer komplisert, nesten artistisk utformet spindelvevlignende veinett og en mengde små spesialutformede seksjoner som har vokst fram siden innvielsen i 1827. I takt med at stockholmerne har funnet på å dø, er gravlunden utvidet flere ganger, og det finnes store avdelinger med mausoleer og diverse storslåtte gravarrangementer. Ikke minst på høyden som kalles Lindhagen, der de mest prangende monumentene prøver å overgå hverandre i posthum storhet. Akkurat der vandrer nå et menneske, en liten, mørkhåret kvinne med hodet senket og nakken bøyd. Hun ser seg ikke rundt for å betrakte de storslåtte monumentene, det er som om omverdenen ikke når henne, hun er 15

innelukket i seg selv. På sin vandring har hun passert Alfred Nobels grav i de eldste delene nærmest motorveien, hun har passert August Strindbergs grav under den stilige dobbeltbjørken, hun har passert Ingrid Bergmans beskjedne lille stein og Gösta Ekmans desto mer ubeskjedne strengespillende engel av Carl Milles. Og nå passerer hun den smakfulle minnelunden uten å merke det minste. Hun tenker nemlig på døden. Det er vel det som tross alt er meningen her. Å tenke på livet gjennom døden, kanskje.

Kerstin Holm har besøkt en grav og er på vei til en annen. Hun vandrer mellom graver. Hun er operativ sjef for rikskriminalpolitiets spesialenhet for internasjonal voldskriminalitet, og hun liker ikke døden. Faktum er at det er den hun bekjemper, det er den dypestliggende beveggrunnen for arbeidet hennes. Og denne kollegaens grav gjør det mest vondt å besøke. Han døde så nylig.

Mens hun forlater minnelunden og kommer inn i mer avsides deler av Norra Begravningsplatsen, sier hun til seg selv at hun nok tross alt har valgt feil jobb. Døden kan ikke være ens fiende når man stadig er omgitt av den. Man må bare lære å leve med den.

Den graven hun er på vei til, er blitt et spesielt sted for henne, et sted der hun kan være seg selv og la livets undertrykte smerte boble opp, der sorgen over den døde kollegaen kan forenes med sorgen over hennes eget liv. Sorgen over ensomheten og skylden.

Sorgen over alt som sluttet så galt i livet. Sorgen over livet, kort og godt.

Hun lever ikke et dårlig liv, slett ikke. Det er bedre enn de flestes. Karrieren hennes ruller og går – selv om det har vært litt få saker i det siste – og hun har sønnen, Anders, som nå begynner å bli ordentlig stor. Og et øyeblikk trodde hun at hun hadde …

Ja ja, livet blir ikke alltid som man har tenkt seg.

Det føles som om graven ligger dypt inne i skogen, helt atskilt i en lysning, og idet hun ser opp, viker tretoppene sakte unna til den lyseblå himmelen på grensen mellom sommer og høst er helt tydelig. Da er hun framme.

16

Hun er alltid alene der. Det ligger fullt av graver rundt omkring, men det er aldri noen andre der. Det er deilig. Hun vil være alene med sin sorg.

Over sin døde politimann.

Hun kommer fra sin døde prest og når sin døde politimann.

Hun tenker på kreft. Hun tenker på denne kroppens vanvittige, indre gift. Hun lurer på hvorfor den finnes.

Så setter hun seg. På kne. Alltid på kne. Gresset er fremdeles tørt nok, takk og pris, slik at hun ikke behøver å bære merkene av sin sorg som stigmata gjennom søndagsbyen. For det er klart at hun kommer til å gå videre. Etterpå. Etter følelsestømmingen.

Hun ser på gravsteinen. Den ser så ny ut. Den ser så unødvendig ut.

Du hadde vel ikke behøvd å dø.

Hun vender blikket opp mot himmelen og tenker på Viggo Norlander. Hun tenker på kreften hans. Og hun vender blikket mot gravsteinen. Hun senker blikket mot gresset, mot bakken, mot jorden der han fortæres.

Og på gravsteinen står det Bengt Åkesson.

Det står Bengt Åkesson, det står en fødselsdato i begynnelsen av 1960-årene, det står en dødsdato i begynnelsen av september året før. Så uventet.

Så unødvendig.

En måned etter at han våknet opp fra en årelang koma, ble han plutselig rammet av en blodpropp som satte seg i hjernen.

Det var tydeligvis ikke helt uvanlig etter så lang tid som sengeliggende. Skutt av en villmann som senere skjøt seg selv og sin elskede, og som nesten to år etter sin egen død også ble Bengt Åkessons morder.

Hun undres på om han ble flyttet til en lavere sirkel i helvete etter det. Men egentlig bryr hun seg ikke. Ikke om morderen.

Bare om Bengt.

Så problematisk det hadde vært. Mot alle odds hadde han våknet, han hadde gått fra bare å kunne blunke fram språket sitt, til å snakke, om enn med få ord og langsomt. Og prognosen sa at 17

han snart ville kunne sitte i en rullestol og få komme utendørs.

Det var rundt hjørnet han døde, på Karolinska sjukhuset, bare noen hundre meter unna.

Han hadde vært hennes elsker i en kort tid. En altfor, altfor kort tid. Og akkurat da han våknet, hadde hun igjen kommet nær en annen kollega, som hun en gang for veldig lenge siden hadde hatt et svært kort forhold til. Paul Hjelm. De hadde et hemmelig oppdrag sammen i Berlin. Oppdraget hadde gått bra, langt over all forventning, og mens den tredje mannen som var til stede, Jorge Chavez, hadde forlatt byen for å forenes med sin Sara Svenhagen på Rhodos, hadde de blitt værende i Berlin. Begge to. I hvert sitt hotellrom på samme hotell. De hadde opplevd byen sammen i noen dager. Men hver gang de kom hverandre ordentlig nær, kom tanken på Bengt Åkesson som kjempet for sitt liv i en sykehusseng på Karolinska, til henne, og hun klarte ikke, uansett hvor mye hun ville, å ta skrittet. Og Paul Hjelm aksepterte det.

De hadde det svært hyggelig sammen i Berlin, som venner.

Og så døde Bengt Åkesson. Helt plutselig. Helt uventet. Og hele hennes tilværelse revnet. Hun kunne ikke snakke med Paul.

De gled fra hverandre igjen. Hun kunne egentlig ikke snakke med noen om det. Om det rare vakuumet som oppsto etter Bengts død. Som om en høyere makt målbevisst ville bringe henne til taushet. Eller si henne noe ukjent.

Men hun snakker om det med graven hans. Slik, sittende på kne en meter fra den og med blikket rettet rett opp i himmelhvelvingen. Hun snakker om det med sine tårer. Og hun synes at graven svarer.

Hun sørger over sitt liv.

Og det er der vi forlater Kerstin Holm, der hennes oppadvendte ansikt kikker fram i lysningen mellom trærne, og forflytter oss sørover langs E4 helt til den forvandles til Essingeleden, som til slutt danner en kort bro over Mälaren og møter en avkjørsel ned mot Hornsberg og Lindhagensplan. Vi forlater E4 og følger veien mot Marieberg og opp på Västerbron og over Långholmen og kikker ned på en underlig oase midt i trafikkbrølet på Södermalm18

siden av Västerbron. Der er det bord, et stort antall bord som blir synlige innenfor en ramme av grønt. Og der sitter en mann, en mellomblond middelaldrende mann i T-trøye, rett overfor en mann som er ganske lik ham, men bortimot tjue år yngre.

Det er Paul Hjelm som sitter på uterestauranten Lasse i Parken og snakker med sin sønn, Danne. Danne skal bli politimann, og de har nettopp snakket ferdig. Det er i hvert fall slik det føles. Det er ikke mer å si. Paul har ikke uttrykkelig sagt at det er et elendig valg av yrke – for det mener han egentlig ikke – men han har litt for tydelig vist sin skepsis.

De treffes ikke særlig ofte nå lenger, og forholdet mellom dem er en tanke spent. Paul synes at han kjenner igjen litt for mange faste overbevisninger fra alle de yngre politibetjentene han har møtt gjennom årene, de som ennå ikke er blitt brent og bitre av realitetene – eller for den saks skyld de få som har klart å lære av sine erfaringer og til og med er blitt klokere, mer vettuge mennesker med årene.

Er han selv blitt det? Siden synet av Danne alltid betyr at han tvinges til å besøke seg selv i samme alder, oppstår dette spørsmålet med en viss automatikk. Kanskje er han tross alt det. Kanskje har Paul Hjelm tross alt klart å seile utenom alle bitterhetens og skuffelsenes truende skjær. I sine beste stunder synes han det – selv om ensomheten nå er veldig vanskelig. Klart det finnes øyeblikk da han føler seg brent, klart bitterheten av og til bobler opp inne i ham. Men den eter ham ikke opp. Eller har den kanskje begynt å gjøre det i det siste halve året?

Det hadde virkelig virket som om han var på vei mot en skikkelig livsforvandling. Han var kommet nær Kerstin Holm igjen, etter så lang tid, og de hadde vært på vei et sted sammen. Vennskap, ja visst, men det føltes bra.

Og så døde Bengt Åkesson og tok alle forhåpninger med seg i graven.

Paul og Kerstin bor nå begge to ved Hornstull, på det gamle Kniv-Söder. Bare et par hundre meter skiller Kerstins nye treromsleilighet i Heleneborgsgatan fra Pauls gamle inngrodde ung19

karsleilighet, en ettroms, i Slipgatan. Men de treffes ikke lenger.

De har til og med sluttet å støte på hverandre i Vivo-butikken ved Hornstull T-banestasjon. Det er som om de unngår hverandre.

Nå igjen.

Han føler at han ikke får trenge seg inn i hennes sorg – eller hva det nå er, skyldfølelse, depresjon, angst, handlingslammelse?

Helt til for et år siden trivdes han faktisk godt med den ungkarstilværelsens fullstendige frihet. Ikke minst via nettet traff han en del kvinner som ikke ville binde seg mer enn han ville. Men det siste halve året har ikke vært bra, hele sommerhalvåret – hvis man fortsatt kan kalle det det – har vært en rastløs tid, som om han plutselig har begynt å vente på noe. Han klarer ikke å sette ord på det for seg selv, ikke helt. Det er for problematisk.

Han ser opp på Danne igjen. Sønnen i sin tur ser utålmodig på klokken, og Paul føler en motvillig irritasjon over det. Over den moralsk overlegne minen. Over en viss arroganse som han håper den konkrete politipraksisen som venter det neste halvåret, raskt skal slipe bort.

De har snakket, far og sønn, ikke helt utvungent, men de har i hvert fall snakket om at Danne bor i et merkelig kollektiv sammen med tre andre politistudenter i Frösunda, og om den nye leiligheten til moren, Cilla, på Gärdet, dit hun flyttet etter at datteren, Tova, også hadde forlatt rekkehuset på Norsborg. Tydeligvis finnes det også en ikke-samboende mannsperson et sted i bakgrunnen – men siden barna stort sett var myndige ved skilsmissen, er det ingen spesielle grunner til å holde seg orientert om dette.

Han håper at hun er lykkelig, det er det hele.

Tova, ja. Det er henne de venter på. Den gamle uvanen med alltid å komme for sent har åpenbart ikke forlatt datteren. Hun er nå en temmelig fraværende tjueåring, og de har ikke truffet hverandre hele sommeren. Paul foretar en rask beregning og kommer til at det nok er fire hele måneder siden de så hverandre. Det siste han hørte, var at hun studerte teatervitenskap på universitetet. Men han vet ikke om hun har fortsatt med det. Han vet altfor lite om henne, slår det ham.

20

Hvor lenge må man ha dårlig samvittighet for sine barn?

Er det en livstidsstraff?

Paul Hjelms mobiltelefon gir fra seg en lyd. Han løfter den opp og kikker på den. En tekstmelding fra ukjent nummer. Det står bare: «Vi må snakkes, akutt. Mandag 09.00. BK.» Han betrakter mobiltelefonen. Det tar lang tid før det går opp for ham at BK er Säpo-sjefens initialer. Generaldirektør og sjef for sikkerhetspolitiet, BK. Haster? tenker han og rekker ikke å legge ned telefonen før en skygge faller over den. En meget smal skygge.

Plutselig bare står en skikkelse ved siden av bordet på uterestauranten Lasse i Parken, uten å gi lyd fra seg. Det er som å se et spøkelse. Eller snarere et skjelett. Skikkelsen er så tynn at den ser ut til å kunne brekke på midten når som helst. Det er bare det svake smilet i det avmagrede ansiktet som får Paul til å forstå at det faktisk er hans lille Tova som står der.

Den bølgen av følelser som i dette øyeblikket velter gjennom Paul Hjelm, samler opp all hans angst, all hans smerte, all hans utilstrekkelighet og konsentrerer alt sammen til et eneste diamanthardt øyeblikk av smerte.

Danne reiser seg på den andre siden av bordet, og akkurat idet han skal til å rope noe, forlater vi dem og begir oss i stedet ned gjennom Pålsundsparken til selve Pålsundet, som skiller Södermalm fra Långholmen. Båtene ligger fremdeles langs sundet hele veien ut i Mälaren, men vi dreier av fra broen ut mot Reimersholme, og der Liljeholmsviken smalner til Bergsund strand og forvandler seg til Hornstull strand på høyde med det lille pongtongbadehuset fra 1929, følger vi mälarvannet til den høye Liljeholmsbron, som akkurat nå står åpen for å slippe igjennom et langsomt lasteskip, til trafikantenes skrekk. På den andre siden av broen reiser Tantos merkelige høyder seg, fra små pittoreske kolonihagehytter til flotte boligkolosser, og i skyggen av disse brer et umiskjennelig kjempebygg ut sine gråmelerte fasader. Det er Södersjukhuset, og i hagen til Södersjukhuset, på en parkbenk mellom tette løvtrær og med utsikt rett ut mot den glit21

rende Årstaviken, sitter en helt skallet mann i en stygg, grønn slåbrok. Med den ene hånden stryker han sakte sin hemmelige, lille, myke amulett som ligger i lommen, og med den andre gnir han seg på magen. Blikket hans vandrer over den glitrende vannflaten, forbi Årstabrons parallelle åpenbaring – den gamle og den nye jernbanebroen side om side – og videre til glipen som langt borte i det fjerne åpner seg akkurat der Liljeholmsbron åpnes.

Han ser lasteskipets helt svarte silhuett gli gjennom en vannflate av det reneste gull, og han synes at han har sett det synet før. I sine drømmer. I drømmene i umiddelbar nærhet av døden. Det svarte skipet som lydløst glir under en åpnet bro gjennom flytende gull. Det er dødens bilde. Dødens bilde midt i livet.

For ennå lever han, Viggo Norlander. I et år er det blitt skåret og grafset i kroppen hans på en måte som han ikke trodde var mulig. Den gjennomskårne bukhulen hans er også på en ganske hensynsløs måte blitt bestrålt av alskens gammastråler, slik at magen, det gamle vaskebrettet han var så stolt av, nå har helt andre mønstre enn rette, muskulære linjer. Nå er det mer som et kaotisk spindelvev av arr og brannsår, et slags boblende erupsjon av sedimenter der forskjellige tidsepoker har etterlatt seg spor som en rutinert plastikkirurg trolig ville kunne bestemme alderen på, som en geolog. Det første store snittet for ganske nøyaktig et år siden. Brennmerkene fra den etterfølgende strålebehandlingen.

Oppdagelsen av gjenværende kreftceller som kanskje, kanskje ikke hadde spredt seg. Nye operasjoner, ny stråleterapi, så cellegift, disse fæle medisinene som fikk tilværelsen til å gynge i takt med tuster av avfallende, en gang så stilig transplantert hår.

Han føler seg som den gamlingen han aldri hadde tenkt å bli.

Dessuten ser han ut som en gamling nå, hårløs, med pergamentaktig og innsunket gammelmannshud. Som om aldringen simpelthen innhentet ham rett for øynene på døtrene.

Samboeren Astrid og døtrene Charlotte og vesle Sandra har fulgt hele forløpet. Han har villet ha dem nær seg så mye som mulig. Han har hele tiden trodd at han skal dø. Og samtidig bekjempet det uunngåelige med hele sin ikke ubetydelige stahet.

22

Men nå er de ikke der. Skole og barnehage har begynt etter en sommer da de ikke fikk ha det så mye moro, stakkar.

Så store de er blitt.

Og så mye unødvendig de får se. Burde han skåne dem for det i stedet? Trekke seg unna i stillhet? Bare gå til skogs og forsvinne som en gammel indianer?

Nei, ikke faen om han har tenkt å dø. Ikke nå.

Snart skal han subbe seg tilbake i de tåpelige tøflene sine og den enda tåpeligere sykehusslåbroken, opp til avdeling 36 i sjette etasje der pasienter med kreftsykdom i buken, og andre løse eksistenser, tilbringer sine uvisse dager. Men ikke ennå. Ikke riktig ennå. En liten stund til vil han sitte. Det er som om han vil suge i seg sommersolens siste stråler som kanskje for siste gang i år klarer å bre bladgull over Mälarens vannflate.

Han har sittet der en time. Det har vært en merkelig, stillestående time. Han har vært løftet ut av tiden, men ikke på dødens måte. Snarere på en mer intenst levende måte. Liv uten tid.

En rar time.

Mye, mye liv på en eneste time.

Prognosene kan ikke kalles forhåpningsfulle, det vet han, men han har bestemt seg for aldri å gi opp. Ikke engang i dødsøyeblikket skal Viggo Norlander slutte å kjempe mot døden, så mye vet han.

Særlig mye mer om fremtiden vet han ikke.

Men litt mer får han vite i det øyeblikket en tekstmelding ad uutgrunnelige veier når ham. Han tar opp mobiltelefonen fra lommen på slåbroken, sammen med en floke grønne tråder som advarer ham mot å ha mobilen i lommen. Helt uten den irritasjonen som for bare et år siden ville ha ledsaget denne gesten, plukker han trådene bort fra mobilen, én etter én, og tenker at det kanskje er det som er livsvisdom.

Simpelthen sans for proporsjoner.

Stilt overfor døden blir det viktige plutselig viktig og det uviktige uviktig.

23

Nå altså, tenker han og leser meldingen på mobiltelefonen. Det står: «Klokken ble akkurat fire. Bristningstimen er over. Selv holdt jeg en tale som fikk tre familiemedlemmer til å brekke seg. Jeg sier ikke hvilke. Har du tid til en hvit finne i visittiden i kveld?»

Og da, i samme øyeblikk som broen senker seg langt borte i det fjerne og det svarte skipet forsvinner i gullglitteret, begynner Viggo Norlander å le. Han ler så han gråter, og samtidig gråter han så han ler. Heldigvis er det ingen som hører ham.

Som om det ville spille noen rolle, tenker han og skriver et ettertrykkelig «Ja!» på mobiltelefonen. Han sender den knappe tekstmeldingen mens han reiser seg, klapper sakte over sin myke amulett i den andre lommen, og idet han påbegynner den stavrende, smertegjennomtrukne spaserturen innover mot Södersjukhuset, tenker han: Bristningstimen?

Så tenker han: Ja, Arto, slik var det jo. Klart det finnes en bristningstime.

Og så forlater vi ham. Et annet, siste menneske pukker på vår innpåslitne oppmerksomhet, og det i en helt annen del av byen.

Med avsprang fra Södersjukhusets så tydelige helikopterplattform, som avtegner seg der nede som et kikkertsikte, passerer vi så over hele Södermalm, fra sør til nord, opp mot Slussen og videre tvers over Gamla Stan, fra innsjø til hav, og videre fra Strömmen til havssvelget Nybroviken via landtungen Blasieholmen. Og så videre opp gjennom Östermalm, helt opp til en nylig landskjent, senere nedlagt norsk oljebank nær Karlaplan, som her om året ble rammet av en bemerkelsesverdig gisselaksjon, med evakuering og storming og det hele. Nå ligger det en fruktbutikk der, og tiden går så fort nå at ingen i nærheten later til å huske de dramatiske døgnene, ingen unntatt en blond ung kvinne som sitter alene på en utekafé på den andre siden av Östra Real gymnas.

Faktum er at blikket hennes er stivt rettet mot den tidligere banken, tvers gjennom grønnsværet i det opprinnelige esplanadesystemets midtfelt. Kanskje det burde være rettet et helt annet sted, og det var også meningen da hun slo seg ned her, på den kafeen 24

i Sverige der kjendisfaktoren kanskje er aller høyest. Eller så var det slik som hun overbeviser seg selv om: at hun bare tilfeldigvis passerte og så en uventet ledig plass ute på fortauet foran Café Foam langs Karlavägens mest overdådige strekning.

Hun har allerede sett noen kjendiser, kanskje ikke akkurat de hotteste, men i hvert fall folk hun har sett på tv. Men det er klart at hun ikke kom hit for å glane etter kjendiser. Så dypt har hun ikke sunket. Men hun må innrømme at hun nok tross alt befinner seg her fordi klientellet er det riktige. Riktige menn, ganske enkelt. Riktige menn for henne.

Det er dette Lena Lindberg vet etter en drøyt tretti år lang singeltilværelse – med unntak av et år som hun ikke så veldig gjerne ser tilbake på. Året med Geir, som en gang var sikkerhetssjef for banken der borte på den andre siden av Karlavägen, hører til de mørke årene. Det finnes egentlig bare ett – og det var et mørke hun søkte, sammen med Geir. Men det var ikke riktig, det ble ikke riktig. Hun var ikke den hun trodde, den hun fryktet. Hennes aggresjoner så ikke helt slik ut. De kunne ikke leves ut i en sadomasochistisk klubbverden der hun riktignok slo seg ordentlig løs, men aldri følte seg helt hjemme. Det hun etter hvert fikk innsikt i, var at kvinnelig aggresjon er like vanlig som mannlig og at vold kan være en paradoksal utvei også for kvinner. Kvinnelig vold retter seg slett ikke bare innover, slik klisjébildet sier, den kan meget vel rette seg utover også. Jentegjenger herjer i byen, og kvinner som mishandler menn – eller hverandre, for den saks skyld – blir stadig mer vanlig. Kanskje det kan kalles utvikling.

Men ikke for Lena selv. Hun har hatt sin tilmålte del av vold – også i tjenesten, med skam å melde – og det får holde nå.

Hun søker en vanlig, men elegant – og, ja da, om mulig velsituert – mann. Det siste året har det vært litt skralt med slikt, om enn ikke helt tørrlagt. Hun er fremdeles ganske flink til å kapre menn.

På en kafé en bemerkelsesverdig stillestående søndag ettermiddag er det klart det ikke går å sjekke noen sånn uten videre, uansett hvor trendy kafeen måtte være, men kanskje det kunne 25

være mulig å etablere en eller annen kontakt som på en eller annen måte kunne la seg utvikle videre.

Ingen i hennes bekjentskapskrets er single lenger. Hun står liksom alene tilbake. Og da er det ikke like morsomt lenger. Skjønt, var det noensinne det? Var det ikke bare – bekvemt? Kanskje.

Og hvorfor ikke? Men også det har sin levetid, og den er over nå. Hun vil simpelthen ikke fryse høsten i møte alene. Hun vil ha en favn å krype inn i. Simpelthen.

Og hvorfor ikke ta sjansen en frisøndag? Selv om den siste timen virkelig har vært bemerkelsesverdig stillestående. På den annen side har hun fått tenkt en del på livet sitt. Beslutningen var nok tatt langt tidligere, men først i den siste timen ble det formulert for alvor.

Jeg trenger en mann.

Café Foam er ung, trendy og hipp, og uteavdelingen strekker seg langs fortauet nesten helt fram til krysset med Jungfrugatan.

Lena Lindberg fester blikket på gateskiltet. Jungfrugatan. Alle navn lyder så fine her på Östermalm. Selv har hun bodd et år i Götgatsbacken midt på Södermalm og har rukket å bli litt lei av den spesielle typen Södermalm-stemning som hersker akkurat der. Hver eneste kveld denne evige postpubertale skrålingen.

Som så ofte i livet søker hun noe annet. Gresset som alltid er grønnere på den andre siden av gjerdet.

Det hun ikke vet, er at Jungfrugatan, som i dag strekker seg så fredfullt og anonymt fra Hedvig Eleonora kirke nede ved Östermalmstorg og ender i en pussig krok på den andre siden av Valhallavägen, hadde et meget dårlig rykte før i tiden. Allerede på slutten av 1700-tallet ble Jungfrugatan kalt «en stinkende samlingsplass», og hundre år senere lå det øverst i gaten en ekkel pøl uten avløp, der husholdninger og et vaskeri tømte skittenvannet sitt.

Lena har fortsatt blikket rettet mot gateskiltet idet hun hører sirener i det fjerne. Jomfru, tenker hun. Ja, det var lenge siden.

Sirenene øker i styrke. Hun bryr seg ikke. Det er så mange sirener å høre i byen nå for tiden. Hun prøver å huske seg selv som jom26

fru, men får det ikke helt til. Sirenene blir sterkere og sterkere.

Først da hun ser blålysene i øyekroken nedover mot Humlegården, vender hun blikket mot Karlavägen. Da ser hun at det er en politibil og at den er på vei oppover gaten. Og idet den bremser ned sånn stilig hvinende akkurat ved krysset med Jungfrugatan, svinger tvers over Karlavägens allé og passerer forbi Café Foam med dopplereffekt og alt, har hun allerede reist seg og rukket å slenge en altfor stor seddel på bordet. Faktum er at hun allerede har fått opp farten. Hun løper rundt hjørnet, inn i Jungfrugatan, og ser politibilen stanse med hvinende dekk rundt femti meter lengre borte, og ser tre politimenn styrte inn i det som må være en videobutikk rett etter neste kryss, og hun løper dit. Det er et instinkt som Lena Lindberg ikke kan gjøre noe med, det sitter alltid der som et skudd. Og hun løper oppover Jungfrugatan, krysser den lille Tyskbagargatan og når fram til butikken. Det er ganske riktig en uanselig, liten videobutikk som ligger der midt i Övre Östermalm, og idet hun når fram til politibilen, ser hun inn gjennom et utstillingsvindu som dekkes av en dvd-bestselgerliste av lettere antikvert dato og ser to av politimennene stå bøyd over noen som ligger på gulvet, etter skoene å dømme en kvinne. En mann står bak disken med armene i været, og den tredje politimannen samler sammen to kunder og presser dem opp mot hyllen med komedier.

Hun går inn. Politimennene brøler til henne helt til hun holder opp politilegitimasjonen og avbryter brølingen deres med noen enda barskere ord. Det er akkurat som forventet – den tilsynelatende vevre skapningen som må hevde sin autoritet litt ekstra.

Hun sier: – Får jeg et raskt sammendrag.

Idet en av politimennene reiser seg, blir den liggende personen synlig. Det er en kvinne på knapt tjue år, og det renner blod fra det besvimte ansiktet hennes. Politibetjenten sier: – Ran, tydeligvis. Maskert mann som fikk med seg noen hundrelapper og slo ned denne jenta på veien. Tre vitner, deriblant butikkeieren.

– Er ambulanse på vei? spør Lena Lindberg.

– Ja, sier betjenten. – Det er visst behov for den.

27

Hun går bort til butikkeieren bak disken, en mann på knapt førti og med uviss utenlandsk bakgrunn. Han holder fremdeles hendene i været.

– Du kan nok ta ned de der nå, sier hun, og han gjør det, stivt, forsiktig, som om han ikke vet hvem han egentlig skal stole på.

– Narkoman, sier han til slutt. – Helt klart narkoman. Han hadde finlandshette på seg, men skalv på den måten man kjenner igjen.

– Hvordan så han ut?

– Svart finlandshette, saggebukser, joggesko.

– Jakke?

– Grønn, tror jeg.

– Dere andre, roper Lena ut i lokalet. – Hadde han grønn jakke?

– Jeg tror det, sier mannen som er vitne og står trykket opp mot komediehyllen.

– Ja, sier det kvinnelige vitnet ved samme hylle. – Militærgrønn med hette.

– Skoene? fortsetter Lena urokkelig.

– De var hvite, sier mannen, og butikkeieren nikker svakt.

Kvinnen rister usikkert på hodet.

– Når kom meldingen? spør Lena raskt.

Det tar en stund før politimennene skjønner at hun snakker til dem. Hun rekker å stille spørsmålet en gang til, atskillig høyere, før politimannen som snakket tidligere, svarer: – Ikke mer enn et par minutter siden. Vi var i Humlegården.

– Ut, roper hun. – Ut på jakt. Han har ikke kommet ut på Karlavägen, altså har han enten løpt Tyskbagargatan eller opp mot Valhallavägen. Valhallavägen virker mest sannsynlig. Jeg ordner opp her.

De tre betjentene ser skeptisk på hverandre før de reagerer. De er tydeligvis ikke vant til å komme tidsnok. Til faktisk å ha en sjanse til å ta forbryteren.

Da de til slutt begir seg i retning av døren, roper Lena Lindberg etter dem: – Militærgrønn jakke med hette, saggebukser, hvite joggesko, muligens svart lue på hodet. Opp med farten.

28

Da døren er i ferd med å gå igjen etter betjentene, tar det kvinnelige vitnet et skritt bortover, griper dørhåndtaket og er på vei ut hun også.

– Hallo der! roper Lena. – Alle blir her.

– Jeg trodde …, sier kvinnen vagt og går tilbake til komediehyllen.

– Kom hit, dere to, sier Lena og plasserer litt hardhendt det mannlige og det kvinnelige vitnet innen fluktsikker synsvidde, innenfor den liggende kvinnen. Lena Lindberg bøyer seg ned over henne og kjenner på pulsen hennes. Den virker stabil. På den annen side virker hun skikkelig slått ut. Bevisstløs. Hun sjekker at kvinnen puster ordentlig, og legger henne i stabilt sideleie. Så ringer hun en rask samtale på mobiltelefonen og undersøker om ambulansen virkelig er på vei. Det er den. Så holder hun opp en advarende pekefinger mot de to vitnene og snur seg mot butikkeieren: – Hva hendte?

Butikkeieren, som nå later til å ha vennet seg til det oppjagede tempoet, sier kjapt: – Disse tre var inne i butikken da han løp inn. Jenta som ble slått ned, skulle akkurat betale, de andre sto og så i hyllene. Han løp inn og ropte at han ville ha alle pengene, fort.

– Hadde han noe våpen?

– Han viftet med noe som lignet en pistol. Han fikk hele kassabeholdningen, sikkert fem tusen kroner. Ikke «noen hundrelapper», som den politimannen sa.

– Og du ga ham pengene, uten å mukke?

– Ja. Det gjelder bare å bli kvitt dem så fort som mulig. De kommer nede fra Humlegården, de samles der. Dere påstår at det ikke finnes noen narkomane i Humlegården, men det skal jeg love at det gjør.

– Vi? – Politiet. Samfunnet. Stockholm kommune. Dere.

– Og hvorfor slo han så ned denne kvinnen?

– Jeg vet ikke, sier butikkeieren. – Det var så unødvendig. Hun gjorde virkelig ingenting.

29

– Hun sto vel for nær, sier det mannlige vitnet, en ganske typisk Östermalm-herre, godt og vel middelaldrende.

– Slo han henne med denne eventuelle pistolen? spør Lena Lindberg med et skrått blikk mot mannen, som sikkert er en helt uutholdelig besserwisser.

– Jeg tror det, sier butikkeieren. – Det var sånn jeg oppfattet det.

– Jeg syntes nok jeg kunne ane en slags kontakt mellom dem, fortsetter det mannlige vitnet. – Som om han kjente henne igjen, eller hun ham.

– Eller så hatet han bare kvinner, sier det kvinnelige vitnet, og først nå ser Lena Lindberg hvor utrolig tynn hun er. Hun er på hennes egen alder, rundt tretti, men påtagelig tynn, som en modell.

– Hvordan foregikk det nøyaktig, mener du? spør Lena og nikker mot mannen.

Han klør seg i hodet et øyeblikk og sier til slutt: – Han fikk pengene fort, det stemmer. Han reagerte overhodet ikke på oss kunder før han fikk pengene og snudde seg. Han stoppet opp et øyeblikk da han så denne stakkars unge kvinnen. Og så slo han til henne.

– Og ingen av dem sa noe?

– Ikke annet enn: «Alle pengene, fort som faen».

– Så du om hun reagerte på en eller annen måte?

– Jeg kan ikke påstå at jeg så noe annet enn rent sjokk.

– Kan dere komme på noe mer, noen av dere, helt spontant?

Det kan de ikke, de rister på hodet alle tre, og Lena sier: – En ting til, bare. Hadde han hansker på seg?

De tre ser på hverandre, og til slutt sier butikkeieren: – Jeg tror ikke det …

– Hva gjorde dere to her?

– Jeg skulle leie film, selvsagt, sier det velsituerte mannlige vitnet, nesten fornærmet.

– Jeg også, sier det fyrstikktynne kvinnelige vitnet. – En komedie.

30

– Vi kommer til å trenge å avhøre dere igjen, under litt roligere omstendigheter nede på stasjonen. Jeg vil se legitimasjonen deres, og så må dere oppgi mobilnummer og adresse.

Hun tar imot de respektive førerkortene, skriver opp navn og personnummer, og så må de selv utfylle med øvrige opplysninger.

Da høres endelig sirenene i det fjerne. De kommer fort nærmere. Da ambulansemennene styrter inn i butikken og bøyer seg over den liggende kvinnen, sier Lena Lindberg til de tre i butikken: – Dere er ikke bare vitner, dere er også ofre for en forbrytelse. Er det noen av dere som føler at dere kan trenge hjelp til å bearbeide opplevelsene?

Reaksjonene er omtrent de samme hos alle tre. Det mannlige vitnet smiler overlegent, det kvinnelige rister kort på hodet, og butikkeieren sier: – Hvem skulle da ta seg av butikken?

– Ingen, svarer Lena Lindberg, – for vi må foreta en teknisk åstedsgranskning her. Han kan ha satt fingeravtrykk eller DNAspor etter seg.

Butikkeieren synker sammen med et sukk.

Hun ringer sambandssentralen etter kriminalteknikere og får beskjed om at en i en overordnet stilling kommer til å ta kontakt med henne. Så snart ambulansefolkene har tatt med seg den skadede, lar hun de to vitnene gå, med instrukser om å innfinne seg til avhør på politihuset på et bestemt klokkeslett dagen etter.

Allerede nå håper Lena Lindberg at hun selv får ta saken. Det burde, burde, burde være plass til det.

Fullt så overbelastet er ikke A-gruppen for øyeblikket.

Så slår det henne. Hun ser seg rundt i videobutikken, som også tydeligvis fungerer som spillkommisjonær for de lokale traventusiastene. Hun vet at hun har sett noe. Det var noe hun så i nøyaktig samme øyeblikk som hun kom inn i lokalet, men da var det noe annet som måtte gjøres.

Så vender hun tilbake til nøyaktig det øyeblikket da hun kommer inn. Hun ser hyllene med video- og dvd-filmer. Hun tenker: Finnes det fortsatt noen som har videobåndspillere, klassisk vhs?

31

Og akkurat før blikket fokuserer på det som det faktisk bør fokusere på – de tre politimennene, de tre kundene, butikkeieren med hendene fremdeles over hodet – passerer det en hylle med videofilmer bak disken, mot veggen. Aller øverst på hyllen ser hun noe som minner om et lite øye kikke fram mellom veldig støvete videofilmer av unevnelig type.

Hun kikker dit igjen. Og jo da, det er som et lite øye der oppe.

Hun peker dit. Butikkinnehaverens blikk følger fingerens retning.

– Er det der det jeg tror det er? sier hun.

Butikkinnehaveren slår ut med hendene og sier: – Det har ikke virket på mange år.

Hun ser inn i det merkelige øyet. Hun går bort mot det og stiger opp på en stol. Hun følger ledningene inn gjennom veggen. Hun tar seg inn i bakrommet og følger ledningenes klatring nedover en veldig møkkete vegg og rett inn i en datamaskin som står på, men med mørk skjerm. Hun beveger musen litt på musematten, og skjermen lyser opp. På skjermen ser hun butikkinnehaveren stå og glo mistenksomt etter henne i det andre rommet.

Hun går ut i butikken igjen og setter blikket i ham. Hans blikk lar seg ikke fange. Det viker motstrebende unna, flakker.

– Hva var tanken? spør hun stille. – At du skulle ta deg av ham selv? Samle sammen noen slektninger og banke ham opp?

– Det er fjerde gangen på tre måneder de narkomane raner meg, sier han grettent. – Politiet gjør jo ikke noe med det. Skal man få noen rettferdighet her i landet, må man ta den i egne hender.

Lena Lindberg tenker på den litt sære språklige konstruksjonen og sier sakte: – Denne gangen kommer de til å gjøre noe.

Det lover jeg.

De ser inn i hverandres øyne. Butikkeierens blikk har sluttet å flakke. Så nikker han sakte.

– Ja vel, sier han. – Jeg lager en kopi av videofilen.

– Bra, sier hun. – Men ikke rør noe før åstedsgranskerne kommer. Bli med meg ut.

De går ut på Jungfrugatan. Politibilen kommer tilbake. En av betjentene lener seg ut gjennom det nedsveivede vinduet på pas32

sasjersiden og sier: – Ikke et spor. Sorry. Han må ha rukket ned på T-banen.

I samme øyeblikk som mobiltelefonen ringer, møter hun butikkeierens blikk. Det er veldig mørkt. I telefonen melder Brynolf Svenhagen, kriminalteknikernes sjef, at et team er på vei og bør være der i løpet av fem minutter.

– Ikke rør noe nå, for pokker, er det siste hun hører før hun trykker ham bort.

Lena Lindberg ser seg rundt og tenker at søndagen utviklet seg helt annerledes enn hun hadde tenkt seg. Men ikke nødvendigvis til det verre. Dette her utviklet seg til intet mindre enn en sak. En nesten helt ordentlig sak.

Bristningstimen er over. Tiden har skiftet ham.

Idet hun vender ansiktet opp mot den lyseblå himmelen og tar noen dype åndedrag, kjenner hun for alvor at det faktisk er blitt høst i Stockholm.