Hærverk av Tom Kristensen

– Jo, jeg tror det, svarte Jastrau tungt og stirret, stirret på hendene til Kryger.

– Du virker aldeles åndsfraværende, for å si det mildt. Eller kanskje du er dagen derpå.

Kryger var ikke dum, det visste Jastrau. Men var det mulig?

Var det så lett å få overtaket på et menneske? Bare å bedra det!

Så hadde man overtaket. Så satt man i bakhånden. Og Jastrau så Kryger rett inn i øynene.

– Jøss, for et blikk du har, Jastrau. Du ser jo helt vill ut.

– Ja, men så har jeg da også drukket tett i det siste, svarte Jastrau. Og han så ham fremdeles inn i øynene. Så lett det gikk.

– Men det kan jo ikke bare fortsette sånn, utbrøt Kryger og skar med omhu, nesten grusomt, spissen av sigaren sin og blåste rusket vekk. Øynene til Jastrau gled på ny over pannen hans og det vakre, glatte, blåsvarte håret.

– Ja, men hva er det du vil da? spurte Kryger.

– Jeg innbiller meg av og til at jeg har et filosofisk mål. Jeg vil bak ordene, mine egne ord, sa Jastrau. – Jeg vil se hva som er der.

– Javisst, og der var det kjønnsdrift og drikkfeldighet, ikke sant? lo Kryger og fikk fyr på sigaren. – Er du forelsket?

– Nææi, svarte Jastrau med et smil. Og plutselig våget han det. Det strammet ham opp. Det var som å stemme et instrument. – Det måtte i så fall være i din kone.

– Jaja, svarte Kryger med et smil, og øynene åpnet seg. Et glimt.

Så smilte han ironisk: – Jeg tror forresten ikke du forstår deg på å elske, Jastrau. Det har jeg aldri trodd.

– Tror du ikke det? sa Jastrau lurende og plutselig med en desperat latter. – Du har forresten rett, Kryger.

Kryger nikket forståelsesfullt.

– For meg er kvinnene delt i to skarpt atskilte grupper: de som man elsker, og de som man tilber, fortsatte Jastrau. Han følte trang til å være nærgående ærlig overfor denne mannen som han hadde bedratt, flå seg selv, bekjenne, være hensynsløs og likevel smette unna. – Det er Maria Magdalena og det er Madonna, og det er aldeles umulig for meg å få de to til å smelte sammen.

392