Gullungen by Cappelen Damm AS

C.J. Tudor

Gullungen Oversatt av Guro Dimmen, MNO

C.J. Tudor Originalens tittel: The Taking of Annie Thorne Oversatt av Guro Dimmen Copyright © C. J. Tudor 2019 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-54923-7 1. utgave, 1. opplag 2019 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i 10/14,4 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Forfattere er som puslespill. Vi trenger tålmodighet og utholdenhet og noen som fra tid til annen kan plukke opp bitene etter oss. Dette er til Neil, fordi han utfyller meg.

Prolog

Allerede før Gary går inn i det lille huset, vet han at det ikke er bra. En kvalmende, søtlig stank driver ut gjennom den åpne døren, fluene summer i den lumre, varme gangen, og om dette ikke er klare nok indikasjoner på at noe er galt, galt på verst tenkelige måte, så blir stillheten en endelig bekreftelse. Det står en praktisk, hvit Fiat parkert i oppkjørselen, utenfor inngangsdøren står det en sykkel, rett innenfor har noen sparket av seg et par gummistøvler. Et familiehjem. I slike hjem finnes det alltid et ekko av liv, også når det ikke er noen der. Det burde ikke stått der så tungt og illevarslende som det gjør nå, med dette tjukke, kvelende laget av stillhet over seg. Likevel roper han enda en gang: «Hallo. Er det noen her?» Cheryl løfter en hånd og banker bryskt på den åpne døren. Den var lukket da de kom, men ikke låst. Og det er heller ikke som det burde være. Arnhill er kanskje en liten by, men folk låser fortsatt døren. «Politi!» roper hun. Ingenting. Ingen dempede skritt, ingen knirking eller 7

hvisking. Gary sukker, erkjenner motstanden han føler mot å gå inn. Ikke bare på grunn av den stramme lukten av død. Det er noe annet også. Noe primitivt som får ham til å ville snu og gå sin vei med det samme. «Overbetjent?» Cheryl ser opp på ham og hever det ene syltynne øyenbrynet til et spørsmål. Han kikker bort på den én meter og seksti centimeter høye, førtifem kilo tunge partneren sin. Til sammenligning ser Gary, med sine én meter og åttifem på sokkelesten og et hundre og tjuefem kilo, litt ut som Baloo overfor Cheryls spede Bambi-skikkelse. Men det er utenpå. For øvrig holder det kanskje å si at Gary gråter når han ser Disney-filmer. Han nikker litt bistert til henne, så går de inn sammen. Den voldsomme, intense lukten av menneskelig forråtnelse overvelder dem. Gary svelger og prøver å puste med munnen. Han skulle så inderlig ønske at noen andre – hvem som helst – kunne ha tatt dette oppdraget. Cheryl fortrekker ansiktet i avsky og legger hånden over nesen. Disse små husene er ganske likt utformet. En liten gang. Trapp til venstre. Stuen til høyre, et bitte lite kjøkken på baksiden. Gary snur seg mot stuen. Skyver opp døren. Gary har sett mange lik før. Et lite barn drept av en bilfører som stakk av. En tenåring maltraktert av en landbruksmaskin. Forferdelige dødsfall. Og fryktelig unødvendige. Men dette. Dette er ikke bra, tenker han igjen. Virkelig ikke bra. «Fy faen», hvisker Cheryl, og Gary kunne ikke ha sagt det bedre selv. Det rommer alt, dette forferdede kraftuttrykket. Fy faen. En kvinne ligger sammensunket på en slitt skinnsofa midt i rommet. Sofaen står vendt mot en stor flatskjerm. TV-en 8

har spindelvevlignende sprekker i flaten, og rundt disse sprekkene krabber det et titalls fete spyfluer. De resterende har samlet seg om kvinnen. Liket, korrigerer Gary seg selv. Ikke en person lenger. Bare et lik. Bare enda en sak. Ta deg sammen. Til tross for at hun er oppsvulmet av forråtnelse, kan han se at hun antakeligvis hadde vært slank da hun var i live, med lys hud, som nå er flekkete og stripete av grønnaktige blodårer. Hun er pent kledd. Rutete skjorte, trange jeans og skinnstøvler. Det er vanskelig å se hvor gammel hun er, særlig fordi den øverste delen av hodet hennes er borte. Eller ikke akkurat borte. Han kan se biter av det klistret til veggen, bokhyllen og putene bak henne. Det hersker liten tvil om hvem som har trukket av. Hagla ligger fortsatt i fanget hennes, oppsvulmede fingrer buler rundt den. Gary danner seg raskt et bilde av hva som må ha skjedd. Hun hadde stukket våpenet i munnen og trukket av, kula hadde funnet veien ut til venstre; det er der de verste skadene er, og det stemmer godt, siden våpenet ligger i hennes høyre hånd. Gary er bare overbetjent. Han har hatt lite med kriminalteknikk å gjøre, men han ser mye på CSI. Forråtnelsen må ha skjedd raskt. Det er varmt i det lille huset, trykkende, faktisk. Temperaturen utenfor ligger på rundt tjuefem grader, vinduene er lukket, og selv om gardinene er trukket for, må det være godt over tretti grader der inne. Han kan allerede kjenne svetten renne nedover ryggen, og underarmene er fuktige. Cheryl, som alltid bevarer fatningen, tørker pannen og ser ubekvem ut. «Herregud. For noen tilstander», sier hun med en matthet han ikke kan huske å ha hørt før. 9

Hun stirrer på liket på sofaen, rister på hodet, lar blikket gli rundt i resten av rommet, snurper leppene med et innbitt uttrykk. Gary vet hva hun tenker. Fint hus. Fin bil. Fine klær. Men man vet aldri. Man vet virkelig aldri hva som foregår innenfor husets fire vegger. De eneste andre møblene i tillegg til skinnsofaen er den tunge bokhylla i eik, et lite salongbord og TV-en. Han kikker på den igjen, lurer på hvorfor det er sprekker i skjermen og hvorfor fluene er så interessert i den. Han tar et par skritt frem, hører glass knase under føttene og bøyer seg ned. Når han kommer nærmere, skjønner han hvordan det hele henger sammen. Det splintrede glasset er dekket av mørkt, størknet blod. Noe av det har rent nedover skjermen, ned på gulvet, og han har akkurat unngått å tråkke oppi en seig pytt som har bredt seg ut over gulvbordene. Cheryl kommer bort til ham. «Hva er det? Blod?» Han tenker på sykkelen. Støvlene. Stillheten. «Vi må lete gjennom resten av huset», sier han. Hun sender ham et bekymret blikk og nikker. Trappen er bratt, knirker og har enda flere flekker av mørkt blod. På toppen av den smale avsatsen fører gangen til to soverom og et bitte lite bad. Varmen oppe på trappeavsatsen er om mulig enda mer intens, og lukten enda mer motbydelig. Gary gjør tegn til Cheryl at hun skal gå og sjekke badet. Et øyeblikk ser det ut til at hun har tenkt å protestere. Det virker innlysende at lukten kommer fra et av soverommene, men for en gangs skyld lar hun ham spille erfaren politimann og går varsomt bortover gangen. Han snur seg mot den første soveromsdøren, med en bitter, metallisk smak i munnen, og så åpner han den forsiktig. 10

Rommet tilhører en kvinne. Det er rent, ryddig og tomt. Det står et klesskap i det ene hjørnet, en kommode ved vinduet, i tillegg til en stor seng dekket med en ren, kremfarget dyne. På nattbordet står det en lampe og ett eneste bilde i en enkel treramme. Han går bort og løfter det opp. En ung gutt, ti eller elleve år, liten og hengslete, med et tannfullt smil og rufsete, blondt hår. Å Gud, ber han plutselig. Vær så snill, Gud, nei. Med enda tyngre hjerte går han ut i gangen og støter på Cheryl, som ser blek og anspent ut. «Badet er tomt», sier hun, og han vet at hun tenker det samme. Bare ett rom igjen. Bare én dør til som må åpnes, bak den finnes den store premien. Han smekker sint til en flue og ville ha trukket pusten dypt, hadde det ikke vært for at lukten allerede kveler ham. I stedet strekker han seg etter dørhåndtaket og skyver det ned. Cheryl er for tøff til å kaste opp, men han hører likevel at hun brekker seg. Magen hans vender seg også, men han klarer å få kontroll på kvalmen. Da han trodde at det de hadde funnet var ille, tok han fullstendig feil. Det er et jævla mareritt. Gutten ligger på senga, kledd i en altfor stor T-skjorte, posete shorts og hvite tennissokker. Strikken i sokkene har gravd seg inn i det oppsvulmede kjøttet på leggene. Kritthvite sokker, merker Gary seg uten egentlig å ville det. Blendende hvite. Blendahvite. Som i en vaskepulverreklame. Eller kanskje de bare virker så hvite fordi alt annet er så rødt. Mørkerødt. Hele den store T-skjorten, putene og sengetøyet. Og der guttens ansikt burde ha vært, er det nå bare et stort, grøtete sammensurium av rødt. Trekkene kan ikke lenger skjelnes, og ansiktet er dekket av små krop11

per, fluer og biller som vrikker seg inn og ut av det ødelagte kjøttet. Han tenker på den splintrede TV-skjermen og pytten av blod på gulvet, og plutselig ser han det for seg. Guttens hode som blir slått mot TV-en igjen og igjen, for så å bli hamret ned mot gulvet til han ikke er til å kjenne igjen, til han ikke lenger har noe ansikt. Og kanskje det var poenget, tenker han da han løfter blikket og ser det andre som er rødt. Det som er så iøynefallende rødt. Det røde man ikke kan unngå å se. Store bokstaver skriblet over veggen over guttens lik: IKKE MIN SØNN

Man burde ikke dra tilbake. Det er det folk sier. Ting har forandret seg. Det kommer ikke til å være sånn som du husker det. La fortid være fortid. Det siste er naturligvis lettere sagt enn gjort. Fortiden har en tendens til å dukke opp igjen. Som en dårlig karrirett. Jeg vil ikke dra tilbake. Jeg mener det. Det er mange ting som står mye høyere på ønskelista, som det å bli spist levende av rotter, eller å drive med linedance. Så intenst er ønsket om å slippe å se det møkkastedet jeg vokste opp på noensinne. Men noen ganger finnes det bare dårlige valg. Derfor kjører jeg nå på den buktende landeveien gjennom den nordlige delen av Nottinghamshire før klokka har rukket å bli sju om morgenen. Jeg har ikke sett dette området på lenge. Jeg har ikke sett denne delen av døgnet på en god stund heller, slår det meg. Veien er stille. Bare et par biler kjører forbi meg, den ene tuter (sjåføren vil åpenbart gjøre meg oppmerksom på at jeg sinker ham i hans Formel 1-aktige ferd til den forferdelige jobben han bare må komme seg til et minutt eller to tidligere). Til hans forsvar kjører jeg faktisk ganske lang13

somt. Med nesen mot frontruten og hendene i et så stramt grep om rattet at hvite, skarpe knoker stikker ut: den typen sakte. Jeg liker ikke å kjøre. Jeg unngår det når jeg kan. Jeg går eller tar bussen, og toget når det er snakk om lengre reiser. Dessverre befinner ikke Arnhill seg innenfor bussenes rutenett, og den nærmeste togstasjonen ligger to mil unna. Å kjøre er det eneste egentlige alternativet. Som sagt, noen ganger har man ikke andre valg. Jeg setter på blinklyset, tar av fra hovedveien og kjører videre, over en rekke stadig smalere, stadig mer lumske småveier. Marker av saftspent brunt og skittengrønt strekker seg ut i alle retninger, grisene snøfter inne i de rustne bølgeblikkskurene sine, mellom falleferdige klynger av sølvbjørk. Sherwood Forest, eller det som er igjen av den. Det eneste stedet man fortsatt kan finne noe tegn til Robin Hood og Lille-John nå for tiden, er på dårlige malte skilter over medtatte pubdører. Mennene der inne er som oftest mer enn lystige, men det eneste de tar fra deg, er tennene dine, hvis du ser på dem på feil måte. Det er ikke nødvendigvis grim up north. Nottinghamshire ligger ikke engang spesielt langt nord – med mindre du aldri har klart å ta deg ut av M25s infernalske grep – men litt fargeløst er det, litt flatt og liksom tømt for den vitaliteten man kunne forvente å finne på landsbygda. Som om gruvene som en gang var så utbredt her, har sugd livet ut av stedet fra innsiden. Endelig, etter å ha kjørt mange kilometer uten det aller minste tegn til sivilisasjon, eller engang en McDonald’s, passerer jeg et skjevt og værbitt skilt på venstresiden: velkommen til arnhill. 14

Under denne varme mottakelsen har en eller annen artikulert drittunge skrevet DU ER RÆVKJØRT. Man føler seg ikke spesielt velkommen i Arnhill. Det er en bitter, gretten og humørsyk liten by som trives best i eget selskap, og som ser med mistro på alle besøkende. Den er stoisk og standhaftig og kjedelig på samme tid. Det er den typen småby som stirrer olmt på en når man ankommer, og spytter i avsky etter en når man drar. Bortsett fra et par våningshus og noen eldre steinhytter i utkanten av byen, er Arnhill verken sjarmerende eller pittoresk. Selv om gruven ble stengt en gang for alle for snart tretti år siden, løper arven fremdeles som en åre gjennom jorda. Det finnes ingen halmtak eller hengende kurver her. Det eneste som henger utenfor husene her, er snorer med vask og til nød et engelsk flagg. Rad på rad med helt like, sotsvertede rekkehus av murstein kranser hovedveien, i tillegg til en sjaskete pub: Running Fox. Det pleide å ligge to til der – Arnhill Arms og Bull – men dørene ble stengt for lenge siden. I sin tid (det vil si i min tid) pleide verten på Fox – en sigøyner – å late som om han ikke så det når noen av oss eldre barna kom for å drikke der. Jeg husker fortsatt den gangen jeg kastet opp tre halvlitere Snakebite og det som kjentes ut som mesteparten av magesekken, inne på et av pubens skitne toaletter, og da jeg var ferdig, sto han klar med mopp og bøtte. Ved siden av Running Fox ligger Wandering Dragon, gatekjøkkenet som blant annet selger fish and chips, tilsvarende uberørt av sivilisasjonens fremgang. Her er det ikke snakk om noe nytt malingsstrøk eller – det vedder jeg gjerne på – en ny meny. Et lite hakk i det nærmest fotografiske minnet: Den lille butikken på hjørnet der vi pleide å kjøpe 15

poser med smågodt, ufoer og fruktkarameller, er borte. En kjent butikkjede har inntatt lokalene. Så Arnhill er heller ikke fullstendig immun mot sivilisasjonens fremgang. Bortsett fra dette, blir mine verste forutanelser bekreftet. Ingenting har forandret seg. Stedet er dessverre akkurat som jeg husker det. Jeg kjører bortover hovedgata, forbi den medtatte lekeplassen og en liten allmenning med en statue av en gruvearbeider i midten. Et minnesmerke over arbeiderne som ble drept i kullgruvekatastrofen i Arnhill i 1949. Forbi byens attraksjoner, oppe på en liten høyde, får jeg øye på skoleporten. Arnhill Academy, som det er kalt nå. Bygningene har fått nytt panel, den aldrende engelsk-seksjonen, der en elev en gang falt ned fra taket, er revet, og parkbenker er satt opp i stedet. Man kan rulle en bæsj i glitter, men det er fortsatt en bæsj. Det vet jeg alt om. Jeg kjører inn på parkeringsplassen for de ansatte på baksiden av bygningen og stiger ut av den nedkjørte, gamle Golfen min. Det står to andre biler der – en rød Corsa og en gammel Saab. Skoler står sjeldent tomme i sommerferien. Lærere har læreplaner å utarbeide, timeplaner å fastsette, intervensjoner å bistå i. Og noen ganger må de intervjue jobbsøkere. Jeg låser bilen og går til resepsjonen på forsiden, anstrenger meg for ikke å halte. Beinet gjør vondt i dag. Det har delvis med kjøringen å gjøre, delvis med stress. Noen får migrene, jeg får noe lignende i det dårlige beinet. Jeg burde bruke stokken. Men jeg hater den. Den gir meg følelsen av å være invalid. Folk ser medfølende på meg. Jeg hater medfølelse. Medfølelse burde forbeholdes de som fortjener det. Med noen små trekninger i ansiktet kommer jeg meg opp 16

trappen til hovedinngangen. På en skinnende plakett over døren står det: «God, bedre, best. Gjør mer enn flest. Til det gode blir bedre og bedre blir best.» Inspirerende saker. Det som dukker opp i hodet mitt, er imidlertid Homer Simpsons alternativ: «Unger, dere gjorde deres beste og mislyktes totalt. Ta lærdom av det, aldri gjør deres beste.» Jeg trykker på callinganlegget ved siden av døren. Det spraker i det, og jeg lener meg frem for å snakke. «Jeg har et møte med Mr. Price?» Det spraker igjen, en gjennomtrengende, hvinende støy, så summer det i døren. Jeg gnir øret, skyver døren opp og går inn. Det første som slår meg, er lukten. Alle skoler har sin helt særegne lukt. I de moderne opplæringsinstitusjonene er det gjerne desinfiserende midler og skjermrens. I privatskolene som krever skolepenger, er det kritt, tregulv og penger. Arnhill Academy lukter gammel hamburger, wc-blokk og hormoner. «Hallo?» En streng kvinne med kortklipt, grått hår og briller kikker opp på meg bak glasset i resepsjonen. Miss Grayson? Det kan det ikke være. Hun må da ha pensjonert seg? Så får jeg øye på den. Den utstående, brune føflekken på haken hennes, som åpenbart fremdeles produserer de samme stive, svarte hårene. Herregud. Det er faktisk henne. Det må bety at hun den gangen, for så mange år siden, da jeg trodde at hun var utgammel, ikke kan ha vært mer enn – ja, hva da? – førti? Like gammel som jeg er nå. «Jeg har en avtale med Mr. Price», gjentar jeg. «Jeg er Joe … Mr. Thorne.» 17