Guder og monstre
Laini Taylor
Guder og monstre Ønskemesterens datter – Bok 3
Oversatt av Kjersti Velsand, MNO
Laini Taylor Originalens tittel: Dreams of Gods and Monsters Oversatt av Kjersti Velsand, MNO © 2014 by Laini Taylor This edition is published by arrangement with Little, Brown and Company, New York, New York, USA. All rights reserved. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-57609-7 1. utgave, 1. opplag 2018 Denne boken ble første gang utgitt på norsk av Bazar Forlag AS i 2015 Cover photographs © shutterstock.com Sats: Hamar Maskinsetteri Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Trykt på 70 g Enso Creamy 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Jim, for den lykkelige midtdelen
Det var en gang en engel og en djevel som presset hendene sine mot sine hjerter,
og med det utløste de apokalypsen.
.1, Mareritt-iskrem Nerver i helspenn og skrikende blod – vilt og hamrende, opprørt og fortærende, grusomt, grusomt, grusomt – «Eliza. Eliza!» En stemme. Eliza våknet av et sterkt lys. Det var slik det føltes, som å falle og lande med et brak. «Det var en drøm», hørte hun seg selv si. «Det var bare en drøm. Jeg har det helt fint.» Hvor mange ganger i livet hadde hun sagt disse ordene? Hun var kommet ut av tellingen, men dette var første gang hun hadde sagt dem til en som hadde stormet heroisk inn på rommet hennes med en hammer i hånden for å redde henne fra å bli myrdet. «Du … du skrek», sa Gabriel, som hun delte leilighet med. Han saumfor alle kriker og kroker av rommet med blikket, men fant ingen tegn til fare. Han var søvndrukken og samtidig lys våken der han sto med hammeren hevet over hodet, klar til slag. «Jeg mener det … du skrek skikkelig høyt.» «Jeg vet det», sa Eliza, sår i halsen. «Det hender jeg gjør det.» Hun skjøv seg opp i sittende stilling. Pulsen kjentes som kanonild, hjertet slo så hardt at det ga gjenklang i hele kroppen. Hun var tørr i munnen og andpusten, men prøvde å late som ingenting. «Beklager at jeg vekket deg.» Gabriel blunket og senket hammeren. «Det er ikke det jeg snakker om, Eliza. Jeg har aldri hørt noen skrike sånn i virkeligheten. Det lød som noe fra en skrekkfilm.» 9
Skriket lot til å ha gjort inntrykk på ham. Eliza hadde lyst til å be ham gå sin vei. Vær så snill. Hun begynte å skjelve på hendene. Snart ville hun miste kontrollen, og hun ville slippe å ha noe vitne til det. Adrenalinsjokket kunne være ganske heftig etter den drømmen. «Jeg lover, det går helt fint, OK? Jeg bare …» Faen. Der begynte ristingen. Trykket bygde seg opp, det stakk bak øyenlokkene, og alt var ute av hennes kontroll. Faen, faen, faen. Hun vred seg over på siden og skjulte ansiktet i dynen idet gråten tok overhånd. Selv om drømmen var ille – og den var ille – var det som kom etterpå, enda verre, for da var hun ved full bevissthet, men likevel maktesløs. Skrekken – skrekken, skrekken – ville ikke slippe taket. Det var noe annet også. Det var noe som kom med drømmen, hver eneste gang, og det forsvant ikke sammen med den, men ble igjen, som noe tidevannet hadde skylt i land. Noe forferdelig, akkurat som om en tropp med gigantiske lik var blitt liggende igjen for å råtne på breddene av sinnet hennes. En følelse av anger. Forresten, det var et altfor blodløst ord til å være dekkende. Denne følelsen drømmen etterlot i henne – som kniver av panikk og redsel som lå der og blinket og skinte på toppen av et rødt og verkende sår av skyldfølelse. Skyldfølelse for hva? Det var det verste. Det var … herregud, det var ubeskrivelig, og det var så altfor overveldende. Aldri noensinne var større udåd blitt begått, og det var hun som følte seg skyldig. Det var umulig, og med drømmen på en viss avstand kunne Eliza avfeie det som latterlig. Hun hadde aldri gjort, ville heller aldri gjøre … det. Så lenge hun var fanget i drømmen, spilte imidlertid verken fornuft eller fysiske lover noen som helst slags rolle. Skrekken og skyldfølelsen kvalte alt annet. Det var noe dritt. Da gråten omsider stilnet og hun løftet hodet, satt Gabriel på 10
sengekanten hennes. Han så foruroliget og medfølende ut på samme tid. Gabriel Edingers frekke forekommenhet lovet mer enn gjennomsnittlig godt for tversoversløyfer i fremtiden. Kanskje til og med monokkel. Han var forsker i nevrovitenskap og sannsynligvis det smarteste mennesket Eliza kjente – og et av de hyggeligste. Begge var stipendiater ved Smithsonians naturhistoriske nasjonalmuseum – og hadde, om de ikke hadde vært ordentlige venner – hatt en god tone seg imellom det siste året, helt til Gabriels kjæreste flyttet til New York for å ta fatt på et postdoktorat og han trengte noen til å flytte inn så han fikk dekket husleien. Eliza hadde vært klar over at det innebar en viss risiko å krysspollinere arbeid og fritid, nettopp på grunn av dette. Dette. Skrikingen hennes. Gråtingen. For den som interesserte seg for det, ville det ikke kreve store undersøkelser å finne ut at livsfundamentet hennes var høyst uvanlig. Det virket iblant som å legge plankebord over kvikksand. Siden drømmen ikke hadde hjemsøkt henne på en god stund, hadde hun imidlertid gitt etter for fristelsen til å late som om hun var normal, uten andre bekymringer enn dem som var vanlige for en hvilken som helst tjuefire år gammel doktorgradsstipendiat på stramt budsjett. Press for å få avhandlingen ferdig, ubehagelige lab-kolleger, finansieringssøknader, husleie. Monstre. «Jeg beklager», sa hun til Gabriel. «Det verste er nok over nå.» «Det var bra.» Etter en beklemmende stillhet spurte han oppmuntrende: «Vil du ha en kopp te?» Te. Et forlokkende glimt av normalitet. «Ja takk», svarte Eliza. Hun brukte anledningen til å samle seg mens han var ute og satte over tevannet. Knyttet morgenkåpen, vasket ansiktet, pusset nesen, tok en titt i speilet. Hun så hoven ut, og blodskutt i øynene. Strålende. Til vanlig hadde hun pene øyne, og hun var vant til å få komplimenter for dem fra fremmede. De hadde lange vipper, var store og klare – i hvert fall når det hvite ikke var rosa av gråt 11
– og flere nyanser lysere brune enn huden hennes, som fikk dem til å gløde. Akkurat nå syntes hun det var ubehagelig å oppdage at de så en anelse … gale ut. «Du er ikke gal», sa hun til speilbildet sitt, og påstanden lød som en bekreftelse som ble ytret med jevne mellomrom – en nødvendig bekreftelse som ble gitt stadig vekk. Du er ikke gal, og du kommer ikke til å bli det heller. Under denne igjen løp det en annen og mer desperat tanke. Det kommer ikke til å skje med meg. Jeg er sterkere enn de andre. Vanligvis greide hun å tro på det. Da Eliza gikk ut til Gabriel på kjøkkenet, viste komfyrklokken fire på morgenen. Teen sto på bordet, sammen med en åpen iskremboks med skje i. Gabriel pekte på isen. «Mareritt-iskrem. Familietradisjon.» «Er det sant?» «Ja, faktisk.» Eliza forsøkte å forestille seg sin egen familie respondere på drømmen med iskrem, men det var umulig. Kontrasten ble simpelthen for sterk. Hun strakte seg ut etter boksen. «Takk», sa hun. Hun tok noen munnfuller uten å si noe, nippet til teen og ble sittende anspent og vente på spørsmålene som uunngåelig ville bli stilt. Hva er det du drømmer om, Eliza? Hvordan skal jeg kunne hjelpe deg hvis du ikke vil snakke om det, Eliza? Hva er det som er i veien med deg, Eliza? Hun hadde hørt dem før, alle sammen. «Du drømte om Morgan Toth, ikke sant?» spurte Gabriel. «Morgan Toth og verandaleppene hans?» Denne var faktisk ny, og Eliza kunne ikke dy seg for å le. Morgan Toth var hennes nemesis, og leppene hans var et egnet motiv for et mareritt, men nei, det lå ikke engang i nærheten. «Jeg har virkelig ikke lyst til å snakke om det», sa hun. 12
«Snakke om hva da?» spurte Gabriel troskyldig. «Hva er det du sikter til?» «Det er pent av deg, men jeg mener det. Beklager.» «Alt i orden.» En ny munnfull iskrem, og så ble stillheten igjen avbrutt av et ikke-spørsmål. «Jeg pleide å ha mareritt da jeg var liten», sa Gabriel. «I et års tid. Heftige mareritt. Ifølge foreldrene mine kastet det om på tilværelsen vår. Jeg var redd for å sovne, og hadde en rekke overtroiske ritualer. Jeg forsøkte meg til og med på ofringer. Yndlingslekene mine, mat. Etter sigende skal jeg ha tilbudt broren min i mitt sted. Det husker jeg ikke selv, men han sverger på det.» «Hvem var det du tilbød ham til?» spurte Eliza. «Til dem. Dem i drømmen.» Dem. En gnist av gjenkjennelse, håp. Idiotisk håp. Eliza hadde også et «dem». Rasjonelt sett visste hun at de hadde oppstått i hennes eget sinn og ikke fantes andre steder, men i etterskjelvene av drømmen var det ikke alltid mulig å holde seg like rasjonell, og før hun fikk sukk for seg, hadde hun spurt: «Hva var de?» Hvis hun ikke ville snakke om sin egen drøm, burde hun ikke snoke rundt etter hans. Hun var vel bevandret i hemmeligholdelsens lov: Ikke spør om du ikke selv vil bli spurt. «Monstre», svarte han med et skuldertrekk, noe som umiddelbart fikk Eliza til å miste interessen – ikke fordi han nevnte monstrene, men på grunn av den selvfølgelige tonen. Den som kunne si monstre på en så nonchalant måte, hadde åpenbart aldri møtt hennes. «Du vet, å bli jaktet på er en av de vanligste drømmene», sa Gabriel og gikk i gang med å forklare mens Eliza ble sittende og nippe til teen og ta en og annen skje med mareritt-iskrem. Hun nikket på de rette stedene, men hørte ikke ordentlig etter. Hun hadde allerede satt seg behørig inn i drømmeanalyse, men det 13
hadde ikke vært til hjelp tidligere, og kom neppe til å være det nå heller. Da Gabriel konkluderte med å hevde at «de er manifestasjoner av det vi frykter i våken tilstand – alle har slike drømmer», var tonen like beroligende som den var pedantisk, som om han akkurat hadde løst problemet hennes. Mest av alt hadde Eliza lyst til å si: Og da antar jeg at alle får pacemakere i en alder av sju fordi «manifestasjoner av det de frykter i våken tilstand» forkludrer hjerterytmen deres? Det gjorde hun imidlertid ikke, for det var nettopp slike minneverdige påstander som ble varmet opp igjen og servert i cocktailselskaper. Visste du at Eliza Jones fikk pacemaker da hun var sju fordi hun hadde sånne mareritt at det ødela hjerterytmen hennes? Er det virkelig sant? Det er jo helt vanvittig. «Så hvordan gikk det med deg?» spurte hun Gabriel i stedet. «Hva skjedde med monstrene dine?» «Å, de stakk av med broren min i stedet og lot meg være i fred. Jeg må ofre en geit til dem hver mikkelsmess, men det er en lav pris å betale for en god natts søvn.» Eliza lo. «Hvor får du geitene fra?» spurte hun og spilte med. «En fin liten gård i Maryland. Sertifiserte offergeiter. Lam også for den som foretrekker det.» «Hvem gjør vel ikke det? Og hva i all verden er mikkelsmess?» «Ingen anelse. Det var bare noe jeg fant på i farten.» Med ett kjente Eliza seg takknemlig, for Gabriel hadde ikke snoket, og iskremen og teen og til og med hennes egen irritasjon over den belærende plapringen hans hadde virket beroligende. Her satt hun faktisk og lo, og det var neimen ikke dårlig. Det var da telefonen hennes vibrerte på bordplaten. Hvem var det som ringte henne klokken fire om morgenen? Hun grep telefonen … … og ved synet av nummeret på displayet slapp hun den – formelig slengte den fra seg. Med et brak traff den et av skapene før den deiset i gulvet. Et øyeblikk håpet hun at det hadde tatt livet 14
av den. Den ble liggende lydløs. Død. Men så – bzzzzzzzzzzzz – den levde visst likevel. Når hadde hun noensinne vært lei seg for at hun ikke hadde ødelagt mobilen sin? Det var et nummer. Bare tall. Ikke noe navn. Det kom ikke opp noe navn fordi Eliza ikke hadde lagret det nummeret på telefonen sin. Hun var seg ikke engang bevisst at hun husket det før hun så det, og da var det som om det alltid hadde vært der, helt siden … siden hun rømte sin vei. Der var det, rett i synet på henne – som et slag i magen, med uforminsket kraft etter alle disse årene. «Er alt i orden?» spurte Gabriel og bøyde seg ned for å ta opp telefonen. Ikke rør den! var hun på nippet til å si, men hun visste det var irrasjonelt og tok seg i det i tide. I stedet unnlot hun å ta imot telefonen da han rakte henne den, så han ble nødt til å legge den fra seg på bordet. Den durte fremdeles. Hun stirret på den. Hvordan hadde de funnet henne? Hvordan? Hun hadde skiftet navn. Hun hadde forsvunnet. Hadde de visst hvor hun hadde vært likevel, holdt henne under oppsikt hele tiden? Hun ble forferdet bare ved tanken på at årene i frihet kanskje ikke hadde vært annet enn en illusjon … Telefonen sluttet å dure. Oppringningen ble satt over på svareren, og Elizas hjerteslag var som kanonild igjen, den ene eksplosjonen etter den andre ristet gjennom henne. Hvem var det? Søsteren hennes? En av «onklene» hennes? Moren? Hvem det enn var, hadde ikke Eliza mer enn sekunder til å lure på om de ville legge igjen en beskjed – og fundere over om hun i så fall ville våge å høre på den – før telefonen ga fra seg en ny durende lyd. Det var ikke en beskjed på svareren, men en tekstmelding. Slå på TV-en, sto det. Slå på …? 15
Eliza kikket usikkert opp fra telefonen. Hva skulle dette bety? Hvorfor ville de ha henne til å se på TV? Hun hadde ikke engang TV. Gabriel fulgte spent med på henne, og øynene deres låste seg i hverandre i det samme de hørte det første skriket. Det var bare så vidt Eliza ikke gikk ut av sitt gode skinn idet hun reiste seg fra stolen. Et eller annet sted utenfor lød et langt, uforståelig ul. Eller var det inne? Det var høyt. Det var inne i bygningen. Vent. Det var en annen. Hva i helvete var dette? Folk ropte i … sjokk? Av glede? Frykt? Nå begynte også telefonen til Gabriel å dure, og inn på Elizas telefon tikket en strøm av meldinger – bzzz bzzz bzzz bzzz bzzz. Fra venner denne gangen, blant andre Taj i London, og Catherine, som var på feltarbeid i Sør-Afrika. Ordlyden varierte, men samtlige meldinger var varianter av samme foruroligende ordre: Slå på TV-en. Ser du på dette? Du må våkne. TV. Nå. Så kom den siste meldingen. Den som fikk Eliza til å ville krølle seg sammen i fosterstilling og opphøre å eksistere. Kom hjem, sto det. Vi tilgir deg.
.2, Ankomsten De åpenbarte seg midt på lyse dagen, en fredag, på himmelen over Usbekistan, og ble først sett fra den gamle silkevei-byen Samarkand, der et nyhetsteam ilte til for å være de første til å kringkaste et opptak av … gjestene. Englene. I falankser av plettfrie geledd var de enkle å telle. Tjue blokker på femti: tusen. Ett tusen engler. De feide vestover, nær nok jorden til at folk som sto på hustak og veier kunne skjelne den bølgende hvite silken i fanene deres og høre harpenes triller og tremoloer. Harper. Opptaket spredte seg raskt. Det nådde radio- og fjernsynsprogrammer verden over; nyhetsankere løp til pultene sine, andpustne og uten manuskripter. Skrekkblandet fryd. Trillrunde øyne, høye, rare stemmer. Overalt begynte telefonene å ringe, før de forstummet i en global stillhet idet mobiltårnene ble overbelastet og brøt sammen. Planeten ble vekket opp av søvnen. Internettforbindelsen sviktet. Folk søkte sammen. Gatene fyltes. Stemmene forentes og slo mot hverandre, steg og sank. Det oppsto spetakkel og sang. Opptøyer. Dødsfall. Fødsler også. Barn som ble født under Ankomsten, ble kalt «kjeruber» av en radiovert, som også var ansvarlig for ryktet om 17
at alle hadde fjærformede fødselsmerker et eller annet sted på de små kroppene. Det var ikke sant, men barna ville bli grundig undersøkt for ethvert spor av salighet eller magiske krefter. På denne dagen i historien – den niende august – ble tiden kløyvd i «før» og «etter», og ingen ville noensinne glemme hvor de befant seg da «det» inntraff. * * * Kazimir Andrasko, skuespiller, spøkelse, vampyr og fjott, sov faktisk gjennom hele hendelsen, men hevdet i etterkant å ha besvimt mens han leste Nietzsche – i det han senere konstaterte var Ankomstens nøyaktige øyeblikk – og ble hjemsøkt av et syn av verdens ende. Dette ble opptakten til et grandiost, men mangelfullt gjennomført forehavende som snart skulle smuldre opp i et skuffende ingenting da han innså hvilken innsats som krevdes for å etablere en kult. * * * Zuzana Nováková og Mikolas Vavra oppholdt seg i Aït Benhaddou, den mest kjente kasbahen i Marokko. Mik var nettopp ferdig med å prute på en antikk sølvring – den var kanskje antikk, kanskje av sølv, men så avgjort en ring – da den uventede ståheien fikk dem på beina. Han stakk den dypt ned i lommen, der den ville bli liggende skjult en viss tid. I et landsbykjøkken stilte de seg bak de sammenstimlede lokale for å se nyhetsdekningen på arabisk. Selv om de verken forsto kommentarene eller de åndeløse utbruddene rundt seg, fikk de likevel en kontekst for det de så. De visste hva englene var, eller rettere sagt, hva de ikke var. Ikke at det gjorde sjokket ved synet av en himmel full av dem noe mindre. Så mange! 18
Det var Zuzanas idé å «frigjøre» varebilen som sto på tomgang foran en turistrestaurant. Hverdagens virkelighetsvev var på dette tidspunktet strukket så langt at et tilfeldig tyveri virket fullstendig på sin plass. Det var enkelt: Hun visste at Karou ikke hadde tilgang til nyheter fra verden; hun måtte advare henne. Hun ville ha stjålet et helikopter om nødvendig. * * * Esther Van de Vloet, pensjonert diamanthandler, gammel venninne av Brennstein og sporadisk bestemor for hans menneskelige skikkelse, luftet mastiffene sine like ved der hun bodde i Antwerpen da klokkene i Vår Frues katedral begynte å slå utenom vanlig tid. Ikke bare slo de til feil tid, den umelodiske klangen var overdreven, praktisk talt hysterisk. Esther, som ikke hadde et overdrevent, hysterisk bein i hele kroppen, hadde regnet med at noe ville skje helt siden et svart håndavtrykk på en dør i Brussel hadde tatt fyr og svidd den ut av tilværelsen. Etter å ha fastslått at dette var dette noe, skyndte hun seg hjem, med hundene – svære som løvinner – spankulerende på hver side av seg. * * * Eliza Jones så de første få minuttene av en live-overføring på den bærbare PC-en til Gabriel, men da serveren deres kollapset, slengte de på seg klærne, kastet seg i Gabriels bil og kjørte til museet. Enda så tidlig det var, var de langt fra de første, og flere kolleger strømmet inn bak dem og samlet seg rundt en fjernsynsskjerm i et av laboratoriene i kjelleren. De trodde knapt sine egne øyne, og følte seg ikke så lite krenket over at en slik hendelse skulle ha den frekkhet å utfolde seg på himmelen over den naturlige verden. Det hele var selvsagt en bløff. Dersom det fantes engler – noe så latterlig – burde de 19
vel ikke være fullt så like bildene fra søndagsskolens arbeidsbøker? Det hele var for perfekt. Det måtte være iscenesatt. «Nå får det være nok», utbrøt en av paleobiologene. «Med de harpene blir det for mye av det gode.» Den ytre skråsikkerheten ble imidlertid underminert av en reell spenning, for ingen av dem var dumme, og de åpenbare hullene i bløff-teorien ble bare større etter hvert som nyhetshelikoptrene tok sjansen på å nærme seg den luftbårne skaren, og opptaket ble skarpere og stadig mer troverdig. Ingen ville medgi det, men det så … virkelig ut. Ikke bare var det vingene deres. De hadde et spenn på minst tre og en halv meter, og hver fjær var sin egen tunge av ild. Den jevne opp- og nedstigningen deres, den ubeskrivelige gratien og styrken i svevet – den var hinsides enhver begripelig teknologi. «Det kan være en iscenesettelse fra kringkastingen», foreslo Gabriel. «Kanskje er det datagrafikk alt sammen. Klodenes kamp for det tjueførste århundre.» Det lød spredt mumling, men ingen lot til å kjøpe forklaringen. Eliza sto og så på uten å si noe. Hennes egen frykt var av et annet slag enn de andres, og den var … betraktelig mer avansert. Det burde den være. Den hadde vokst hele livet hennes igjennom. Engler. Engler. Etter hendelsen på Karlsbroen i Praha noen måneder tidligere hadde hun greid å bevare en viss skepsis, nok til å kunne holde det gående. Praha-episoden kunne ha vært en bløff: tre engler som forsvant like plutselig som de var kommet, uten å legge igjen noe spor etter seg. Nå føltes det som om verden hadde holdt pusten i påvente av en oppvisning som feide enhver tvil til side. Hun hadde gjort det selv. Og nå hadde de vist seg. Hun tenkte på mobilen sin, som hun med overlegg hadde latt 20
bli liggende igjen i leiligheten, og lurte på hvilke nye meldinger den hadde mottatt til henne. Og så tenkte hun på de usedvanlig mørke kreftene hun hadde flyktet fra den natten, i drømmen. Det knyttet seg i magen idet hun merket hvordan plankene hun hadde lagt over kvikksanden fra det andre livet, beveget seg. Hadde hun trodd hun kunne unnslippe? Det var der, hadde alltid vært der, og denne tilværelsen hun hadde bygd med den som grunnlag, kjentes omtrent like solid som en brakkeby ved siden av en vulkan.
Ankomsten + 3 timer
.3, Valg av livsferdigheter «Engler! Engler! Engler!» ropte Zuzana der hun hoppet ut av varebilen før den bremset opp og stanset ved den sølete åssiden. Foran henne ruvet «Monsterslottet» – dette stedet i den marokkanske ørkenen der en opprørsstyrke fra en annen verden gjemte seg for å gjenopplive sine døde. Denne festningen med sine slanger, sine odører, sine digre soldatbeist, sine graver. Denne ruinen som hun og Mik hadde flyktet fra i nattens mulm og mørke uten at noen så dem. På Karous innstendige oppfordring. Karous fullstendig vanvittige og overbevisende oppfordring. Fordi … livene deres var i fare. Og nå var de her igjen mens de tutet og ropte? Ikke akkurat overlevelsesinstinkter i aksjon. Karou kom til syne. Vingeløst gled hun over kasbah-muren, grasiøs som en ballerina upåvirket av tyngdekraften. Zuzana la på sprang oppover idet venninnen senket seg ned for å fange henne opp. «Engler», hvisket Zuzana, som ikke kunne få formidlet nyhetene fort nok. «I ville helvete, Karou – på himmelen. I hundrevis. Hundrevis. Verden. Er i ferd. Med å gå av hengslene.» Ordene fløt ut, men selv om hun hørte seg selv, var det venninnen Zuzana så. Hun tumlet bakover ved synet. Hva faen …? Bildør, løpende føtter, og så var Mik ved siden av henne og 25
kunne se Karou, han også. Han sa ikke noe. Det var det ingen som gjorde. Tausheten kjentes som en tom snakkeboble: Den tok opp plass, men manglet ord. Karou … Halve ansiktet hennes var et oppsvulmet, rødt sår. Leppene var sprukne og hovne, øreflippen opprevet og sydd. Hva angikk resten av henne, var det umulig for Zuzana å vurdere. Ermene var trukket langt ned over hendene, og hun holdt et godt tak i dem på en underlig barnslig måte der hun sto så forsiktig. Hun var blitt brutalt behandlet, så mye var sikkert. Og det kunne bare finnes én ugjerningsmann. Den hvite ulven. Den fordømte jævelen. Sinnet flammet opp i Zuzana. Da så hun ham. Han kom skridende ned bakken mot dem, en av flere kimærer som hadde fått med seg den ville ankomsten deres, og Zuzana knyttet nevene. Hun skulle til å ta et skritt frem for å stille seg mellom Thiago og Karou, men Mik grep henne i armen. «Hva er det du gjør?» hveste han og trakk henne bakover mot seg. «Er du ikke riktig klok? Du får ikke en skorpion til å stikke som en ordentlig nek-nek.» Nek-nek var kimære-kallenavnet hennes, det var soldaten Virko som hadde gitt henne det. Det fantes en rase fryktløse spissmusskorpioner i Eretz, og enda så nødig Zuzana ville innrømme det, hadde Mik rett. Hun var mer spissmus enn skorpion, halv-nek i beste fall, og ikke på langt nær like farlig som hun skulle ønske. Det akter jeg å gjøre noe med, besluttet hun der og da. Æh. Så snart vi har unnsluppet døden her, da. For … faen. Det var en anselig mengde kimærer når man så dem i samlet flokk slik som nå, på vei ned en åsside. Zuzanas nek-nek-mot sank i brystet hennes. Hun var glad hun hadde Miks arm rundt seg – selv om hun ikke svevde i den villfarelse at den søte fiolinvirtuosen kunne beskytte henne bedre enn hun kunne beskytte seg selv. 26
«Jeg begynner å sette spørsmålstegn ved vårt valg av livsferdigheter», hvisket hun til ham. «Jeg vet det. Hvorfor er vi ikke samuraier?» «La oss være samuraier», svarte hun. «Det er greit», sa Karou, og så var Ulven over dem, tett flankert av sitt følge av løytnanter. Zuzana møtte blikket hans og forsøkte å se utfordrende ut. Synet av kloremerkene han hadde på kinnene fikk sinnet hennes til å gløde på ny. Dette var beviset, som om det hadde hersket noen tvil om hvem som var Karous angrepsmann. Vent. Hadde Karou nettopp sagt «det er greit»? Hvordan kunne dette være greit? Zuzana hadde ikke tid til å gruble over det nå, det var noe annet som tok oppmerksomheten. For bak Karou var det noe i luften som antok form og fylte den med all den glans hun kunne huske. Det var … Akiva? Hva i alle dager var det han gjorde her? Enda en seraf dukket opp ved siden av ham. Den som hadde sett skikkelig forbannet ut på broen i Praha. Hun så temmelig forbannet ut nå også, på en fokusert, kom-nærmere-så-dreper-jegdeg måte. Hun hadde hånden på sverdskjeftet, og blikket festet på kimærene. Akiva så derimot bare på Karou … som ikke virket overrasket over hans tilstedeværelse. Det var det ingen av dem som gjorde. Zuzana forsøkte å forstå situasjonen. Hvorfor angrep de ikke hverandre? Hun hadde trodd det var det kimærer og serafer gjorde – særlig disse kimærene og disse serafene. Nøyaktig hva var det som hadde skjedd ved monsterslottet mens hun og Mik hadde vært borte? Nå var hver eneste kimæresoldat til stede, og selv om overraskelsen glimret med sitt fravær, gjorde ikke fiendtligheten det. 27
Urokkeligheten, konsentrasjonen av ondskap i noen av de bestialske blikkene. Zuzana hadde sittet på bakken og ledd sammen med nettopp disse soldatene; hun hadde lagd en marionett av kyllingbein som danset for dem, ertet dem og var blitt ertet tilbake. Hun likte dem. Vel, likte noen av dem. Men her og nå var de uten unntak fryktinngytende, og så ut til å være klare til å rive englene fra hverandre lem for lem. De så bort på Thiago og vekk igjen mens de ventet på drapsordren de visste måtte komme. Den kom ikke. Da det gikk opp for Zuzana at hun hadde holdt pusten, slapp hun den ut, og kroppen var ikke lenger like anspent. Hun fikk øye på Issa i mengden og hevet et svært tydelig hva-faen-øyenbryn mot slangekvinnen. Issa sendte henne et mindre klart øyekast til svar. Bak den tilsynelatende rolige masken var hun tydelig på vakt. Hva er det som skjer? Med dempet, trist stemme sa Karou noe til Akiva – på kimærisk, naturligvis, pokker ta. Hva var det hun sa? Akiva svarte, også på kimærisk, før han snudde seg og rettet oppmerksomheten mot Den hvite ulven. Kanskje det var fordi hun ikke skjønte språket deres, og derfor forsøkte å lese ansiktene deres i stedet, eller kanskje det var fordi hun hadde sett dem sammen tidligere, og visste hvilken effekt de hadde på hverandre, men så mye forsto Zuzana: Selv om Thiago sto i spissen for alle disse soldatbeistene, tilhørte øyeblikket likevel Karou og Akiva. Med stoiske steinansikter sto de to med tre meters avstand mellom seg. De så ikke engang på hverandre, men for Zuzana virket de som et par magneter som lot som om det ikke var magneter de var. Hvilket jo bare ville fungere helt til det ikke fungerte lenger.
.4, En begynnelse To verdener, to liv. Ikke heretter. Karou hadde truffet sin beslutning. «Jeg er kimære», hadde hun sagt til Akiva. Var det bare noen timer siden han hadde «flyktet» fra kasbahen sammen med søsteren sin for å fly av sted og brenne Samarkand-portalen? De skulle ha vendt tilbake og satt fyr på denne også, slik at jorden og Eretz ville bli atskilt for evig tid. Hadde han spurt seg hvilken verden hun ville velge? Som om hun hadde noe valg. «Det er der livet mitt er», hadde hun sagt. Men det var ikke det. Omgitt av skapninger hun selv hadde gitt en kjødelig eksistens og som nesten uten unntak foraktet henne fordi hun elsket en engel. Karou visste at det ikke var et liv som ventet henne i Eretz, men plikter og lidelse, pinsler og sult. Frykt. Fremmedgjøring. Kanskje død. Smerte, så mye var sikkert. Og nå? «Vi kan bekjempe dem sammen», sa Akiva. «Jeg har også en hær.» Karou sto stødig, pustet knapt. Akiva var kommet for sent. En hærskare av serafer hadde allerede presset seg gjennom portalen – Jaels nådeløse Dominion, Rikets elitelegion – så det var et ufattelig tilbud Akiva ga fienden, til samtliges forbløffelse, inkludert hans egen søsters. Bekjempe dem sammen? Karou registrerte at 29
Liraz så vantro på ham, og reagerte selv på samme måte, for én ting var sikker: Dersom Akivas tilbud ikke var til å fatte, var ikke Thiagos aksept av det mindre ubegripelig. Den hvite ulven ville dø tusen døder fremfor å ha noe med engler å gjøre. Han ville rive ned verden rundt seg. Han ville se alle tings endelikt. Han ville være alle tings endelikt før han ville vurdere et slikt tilbud. Karou ble derfor like forbløffet som de andre – om enn av andre årsaker – da Thiago … nikket. Et forbauselsens sus steg fra enten Nisk eller Lisseth, najaløytnantene hans. Bortsett fra noen småstein som ble viftet nedover av en hale, var det den eneste lyden fra soldatene. Blodet banket i ørene på Karou. Hva var det han gjorde? Hun håpet han hadde det klart for seg, for selv begrep hun seg virkelig ikke på ham. Hun tittet bort på Akiva. Verken sorgen eller avsmaken, forferdelsen eller kjærligheten som hadde preget ansiktet hans kvelden før, var synlige lenger; masken hans var på plass, akkurat som hennes egen. Hennes indre opprør måtte forbli skjult, og det var ikke lite å legge lokk på. Akiva var tilbake. Er det ingen som greier å holde seg unna denne fordømte kasbahen? Det var tappert gjort; han hadde alltid vært modig, uten tanke på konsekvensene. Nå var det imidlertid ikke bare sitt eget han satte på spill, det var også alt hun selv hadde forsøkt å oppnå. Stillingen han satte Ulven i: Ville han finne nok et rimelig påskudd til ikke å drepe ham? Og så var det hennes egen stilling. Det var nok den som uroet henne mest av alt. Her var Akiva, denne fienden hun hadde forelsket seg i to ganger, i to ulike liv, med en kraft som føltes som universets plan og til overmål ville kunne være det, og det spilte ingen rolle. Hun sto ved Thiagos side. Dette var plassen hun hadde skapt for seg selv, for sitt eget folks skyld: ved Thiagos side. 30
Hva mer var – selv om Akiva ikke visste det – dette var den Thiago hun hadde skapt for seg selv: en hun kunne holde ut å stå sammen med. Den hvite ulven var ikke … seg selv for tiden. Hun hadde anbrakt en bedre sjel i kroppen hun avskydde – å, Ziri – og hun ba til hver eneste en av alle de guder som fantes i begge verdener om at ingen noensinne skulle få greie på det. Det var en fortærende sannhet som kjentes som en konstant granat i hånden på henne. Hjertet hennes slo i ujevn takt. Hun var klam i håndflatene. Skuffelsen var overveldende og skjør på samme tid, og Ziri ville neppe kunne avverge den. Som om disse soldatene ville la seg narre? De fleste av dem hadde tjent generalen i flere tiår, noen av dem i hundrevis av år, gjennom ulike inkarnasjoner, og de kjente hans minste bevegelse, hver nyanse i stemmen. Ziri måtte være Ulven, i oppførsel, fremtreden og i kjølig, behersket brutalitet – være ham, men paradoksalt nok en bedre utgave av ham, en som kunne lede folket deres mot overlevelse og ikke inn i hevnens blindspor. Det kunne bare skje gradvis. Det lot seg ganske enkelt ikke gjøre at Den hvite ulven våknet en morgen, gjespet, strakte seg og bestemte seg for å slå seg sammen med dødsfienden. Likevel var det nettopp det Ziri var i ferd med å gjøre. «Jael må stanses», fastslo han saklig. «Dersom han lykkes i å skaffe til veie menneskelige våpen og støtte, er håpet ute for oss alle sammen. I så måte har vi i det minste en felles sak.» Han snakket lavt, men med en absolutt autoritet og uten et øyeblikks bekymring for hvordan avgjørelsen hans ville bli mottatt. Det var slik Ulven var, og Ziris personifisering var uklanderlig. «Hvor mange er de?» «Tusen», svarte Akiva. «I denne verdenen. Det vil garantert stå en sterk tropp klar på den andre siden av portalen også.» «Denne portalen?» spurte Thiago og nikket mot Atlasfjellene. «De tok seg inn gjennom den andre», sa Akiva. «Men denne 31
kan også være i risikosonen, for de har det som trengs for å oppdage den.» Han så ikke på Karou da han sa dette, men hun kjente et stikk av skyldfølelse. Takket være henne kunne den vederstyggelige Razgut agere fritt, og han kunne med den største letthet ha vist Dominionen denne portalen, slik han også hadde vist den til henne. Kimærene kunne være fanget her, uten mulighet til å trekke seg tilbake til sin egen verden mens seraf-fiendene deres avstengte dem fra begge sider. Denne trygge havnen hun hadde ført dem til, ville fort kunne bli deres grav. Thiago tok det på strak arm. «Da får vi undersøke saken.» Han så på soldatene sine, og de så vaktsomt tilbake, oppmerksomme på hver bevegelse. Hva er det han pønsker på? spurte de seg nok, for dette kunne umulig være slik man fikk inntrykk av. Snart ville han gi dem ordre om å drepe englene. Dette var sikkert en del av en eller annen strategi. «Oora og Sarsagon», kommanderte han, «velg tropper som er sterke og som kan ta seg ubemerket frem. Jeg vil vite om Dominionen har folk ved døren vår. I så fall må dere holde dem utenfor. Hold portalen. Ikke la noen engel slippe igjennom i live.» Et ulveaktig smil røpet at tanken på døde engler tiltalte ham, og noen av soldatene så ikke lenger ut til å være like mye på vakt. Om det andre ikke ga noen mening for dem, virket dette rimelig: at Ulven frydet seg ved utsikten til serafblod. «Send en budbringer så snart dere er sikre. Av sted!» Raskt og bestemt valgte Oora og Sarsagon troppene sine der de beveget seg gjennom forsamlingen. Bast, Keita-Eiri, griffene Vazra og Ashtra, Lilivett, Helget og Emylion. «Alle andre, tilbake på plass. Gjør dere klare til å forlate området dersom rapporten er positiv.» Generalen ventet litt før han la til: «Og klare til å kjempe dersom den ikke er det.» Uten annet enn antydningen til et smil greide han nok en gang å insinuere at han ville foretrekke et blodig utfall. Dette var godt gjennomført, og et lite håp blandet seg med 32
Karous uro. Det beste var å handle – ordre var blitt gitt og ville bli fulgt. Responsen var umiddelbar og stødig. Horden snudde seg og gikk opp åssiden igjen. Dersom Ziri kunne opprettholde en slik urokkelig kommando, ville til og med de mest gjenstridige av troppene skynde på for å vinne hans anerkjennelse. Dog med visse unntak, for det var ikke alle som skyndet på. Issa beveget seg trassig i motsatt retning av bølgen av soldater som var på vei ned åssiden, og så var det Thiagos løytnanter. Med unntak av Sarsagon, som hadde fått direkte ordre, ble Ulvens følge stående tett rundt ham. Ten, Nisk, Lisseth, Rark og Virko. Dette var de samme kimærene som hadde konspirert for å få Karou alene til gropen sammen med Thiago – med unntak av Ten, som hadde begått feilen det var å utfordre Issa og nå var like mye Ten som Thiago var Thiago – og hun hatet dem. Hun var ikke i tvil om at de ville ha holdt henne nede for ham dersom han hadde forlangt det, og kunne bare være glad for at han ikke hadde oppfattet det som nødvendig. Nølingen deres lovet imidlertid ikke godt. De hadde unnlatt å følge Thiagos ordre fordi de trodde seg fritatt for den. Fordi de forventet å få andre ordrer. Og måten de betraktet Akiva og Liraz på, levnet ingen tvil om hva de regnet med at disse ordrene ville være. «Karou», hvisket Zuzana ved skulderen hennes. «Hva i helvete er det som står på?» Hva i helvete var det som ikke sto på? Alle sammenstøtene Karou trodde hun hadde forhindret de siste dagene, lot til å inntreffe her og nå. «Alt», sa hun gjennom sammenbitte tenner. «Alt som tenkes kan.» Monstrene Nisk og Lisseth med hendene halvveis hevet, klare til å rette hamsaene sine mot Akiva og Liraz, svekke dem og gå inn for å drepe – i hvert fall forsøke. Akiva og Liraz som ikke ga etter for trusselen, og Ziri i midten. Stakkars søte Ziri, som i Thiagos skikkelse gjorde sitt beste for å være like vill som ham også 33
– men ikke greide å gjøre villskapens hjerte til sitt. Det var utfordringen hans nå. Det var mer enn en utfordring, det var livet hans, som alt sto og falt på. Opprøret, fremtiden – om det da ville finnes en fremtid – for alle kimærene som fremdeles var i live, og for alle sjelene som var begravet i Brennsteins katedral. Dette var deres eneste håp. De ti sekundene som fulgte, kjentes tunge som bly. Issa innhentet dem i samme øyeblikk som Lisseth tok ordet. «Hvilke ordre har du til oss, sir?» Issa omfavnet Mik og Zuzana, og sendte Karou et blikk som glimtet megetsigende. Hun så opprømt ut, tenkte Karou. Som om hun hadde fått oppreisning. «Jeg har gitt min ordre», sa Thiago kjølig til Lisseth. «Den var ikke til å ta feil av.» Oppreisning? For hva? Karou tenkte umiddelbart tilbake på kvelden før. Etter at hun hadde tatt avskjed med Akiva med en avmålt besluttsomhet som hun definitivt ikke hadde noe følelsesmessig grunnlag for, og sett ham gå for det hun antok ville være siste gang, hadde Issa sagt: «Hjertet ditt tar ikke feil. Du trenger ikke å skamme deg.» Det var kjærligheten hennes til Akiva hun siktet til. Og hva hadde Karou svart? «Det spiller ingen rolle.» Hun hadde forsøkt å overbevise seg selv om at hennes eget hjerte ikke spilte noen rolle, at hun og Akiva ikke var av betydning så lenge det var verdener som sto på spill. Det var de som virkelig betydde noe. «Sir», innvendte Nisk, Lisseths makker. «Du kan da ikke mene at disse englene skal få leve –» At disse englene skal få leve. At det i det hele tatt kunne være noe spørsmål: Akivas liv, Liraz’ liv. De hadde vendt tilbake hit for å advare dem. Den virkelige Thiago ville ikke ha nølt med å sløye dem for anstrengelsen. Akiva visste ikke at dette ikke var den egentlige Thiago, og at han uansett ville komme tilbake. For hennes skyld. 34
Karou kikket bort på ham. Blikket hans var avventende, og hun gjengjeldte det med en tydelighet som satte et endelig punktum for løgnen. Det spilte en rolle. De spilte en rolle, og uansett hva det var som hadde fått dem fra å drepe hverandre på stranden på Dompap for alle disse årene siden … spilte det en rolle. Thiago svarte ikke Nisk, i hvert fall ikke med ord. Måten han så på ham på, slo grunnen under de siste av soldatenes ord. Ulven hadde bestandig hatt denne makten, og det var forbløffende hvordan Ziri hadde tilegnet seg den. «Til plassen», sa han lavt og truende. «Alle unntatt Ten. Vi skal ta oss en prat om … forventningene mine … så snart jeg er ferdig her. Gå.» De gikk. Karou kunne ha likt den slukørede tilbaketrekningen deres hadde det ikke vært for at Ulven nå så på Issa, og deretter på henne. «Dere også», sa han. Ulven hadde aldri stolt på Karou, men bare manipulert henne og løyet for henne, og i en situasjon som denne ville han definitivt sende henne av gårde sammen med de andre. Og akkurat slik Ziri hadde sin rolle å ivareta, hadde Karou sin. I hemmelighet måtte hun være dette nye målets veiviser, utpekt som hun var av Brennstein og med krigsherrens velsignelse. Sett fra kimærehærens ståsted var hun derimot – i hvert fall inntil videre – jenta som var kommet blodig tilbake fra gropen. Thiagos ødelagte dukke. De kunne bare ta fatt fra det utgangspunktet de hadde, og det var gropen – grus, blod, død og løgner – og hun hadde ikke noe valg, men var nødt til å gjøre gode miner til slett spill. Hun nikket lydig mot Ulven, og magesyren steg i henne da hun så hvor mørk Akiva ble i øynene. Ved siden av ham sto Liraz, og uttrykket hennes var enda verre – fullt av forakt. Det var ikke så lett å takle. Ulven er død! ville hun rope. Det var jeg som drepte ham. Ikke 35
se på meg slik! Men naturligvis kunne hun ikke gjøre det. I stedet måtte hun være sterk nok til å virke svak. «Kom igjen», sa Karou og gjorde tegn til Issa, Zuzana og Mik. Men Akiva lot henne ikke slippe så lett. «Vent.» Han sa det på serafisk, som bare Karou forsto. «Det var ikke ham jeg kom for å snakke med. Jeg ville ha oppsøkt deg alene for å gi deg valget dersom jeg hadde kunnet. Jeg vil vite hva du ønsker.» Hva jeg ønsker? Karou kvalte en bølge av hysteri som minnet faretruende om latter. Som om det var noe ved denne tilværelsen som var i nærheten av det hun ønsket. Men, under de rette omstendighetene, hva var det hun ønsket? Flyktig vurderte hun hva det ville innebære. En allianse. At kimæreopprørerne sluttet seg til Akivas bastardbrødre for å overta Riket? Det var ganske enkelt vanvittig. «Selv om vi slo oss sammen», sa hun, «ville vi være tallmessig underlegne.» «En allianse er mer enn antallet sverd», repliserte Akiva. Og stemmen hans lød som en skygge fra et annet liv da han tilføyde: «Noen, og så flere.» I et ubevoktet øyeblikk så Karou rett på ham, men så tok hun seg i det og tvang blikket ned. Noen, og så flere. Det var svaret på hvorvidt andre kunne inkluderes i fredsdrømmen deres. «Dette er begynnelsen», hadde Akiva sagt nylig, med hånden på hjertet, før han snudde seg mot Thiago. Ingen andre visste hva det betydde, men det gjorde Karou, og hun kjente varmen fra drømmen flamme opp i sitt eget hjerte. Vi er begynnelsen. Hun hadde sagt det til ham for lenge siden; nå var det han som sa det. Det var dette hans tilbud om allianse betydde: fortid, fremtid, anger, gjenfødelse. Håp. Det betydde alt. Og Karou kunne ikke erkjenne det. Ikke her. Nisk og Lisseth hadde stanset oppe på åsen for å kikke ned på dem: «Engleelskeren» Karou og selve engelen Akiva som snakket lavt på serafisk 36
mens Thiago bare sto der og lot dem gjøre det? Det var fullstendig feil. Den Ulven de kjente, ville hatt blod på tennene nå. Hvert øyeblikk satte bedraget på prøve, hver stavelse som ble ytret, gjorde Ulvens overbærenhet mindre forsvarlig. Karou senket derfor blikket mot den varme, steinete bakken og krummet skuldrene som den ødelagte dukken hun var forventet å være. «Det må bli opp til Thiago», sa hun på kimærisk, og forsøkte å spille rollen sin. Hun forsøkte. Men hun kunne ikke nøye seg med det. Når alt kom til alt, var Akiva fremdeles på jakt etter et siste snev av håp. Av mer blod og aske enn de noensinne hadde forestilt seg i kjærlighetsdagene, prøvde han å mane det til liv igjen. Fantes det noen annen fremtidsvei? Det var det hun ønsket. Hun måtte gi ham et tegn. Issa holdt henne i albuen. Karou lente seg mot henne og snudde seg slik at slangekvinnens kropp kom mellom henne og kimærene som sto og betraktet dem. Så hastig at hun var redd Akiva kanskje ikke fikk det med seg, hevet hun hånden og la den mot hjertet. Det dunket i brystet idet hun flyttet på seg. Vi er begynnelsen, tenkte hun, og ble overveldet av minnet om sin egen tro. Det kom fra Madrigal, hennes dypeste selv, som hadde dødd i troen, og det var alvorlig. Hun stilte seg nærmere Issa og skjulte ansiktet slik at ingen skulle se henne rødme. Stemmen til Issa var så svak at den nærmest fremsto som hennes egen tanke. «Ser du, barn? Hjertet ditt tar ikke feil.» Og for første gang på lang, lang tid følte Karou sannheten i dette. Hjertet hennes tok ikke feil. Svik og fortvilelse til tross, blant fiendtlige beist og invaderende engler, og med en overhengende skuffelse som kunne eksplodere hvert øyeblikk, lot det likevel til å ligge en begynnelse her.
.5, Bli-kjent-lek Akiva gikk ikke glipp av det. Han fikk med seg hvordan Karou strøk fingertuppene over hjertet idet hun snudde seg, og innså i samme øyeblikk at alt var verdt det. Risikoen, det frastøtende i å tvinge seg til å snakke med Ulven, selv den sterke mistroen fra Liraz ved siden av ham. «Du er gal», hvisket hun. «Jeg har også en hær? Du har ingen hær, Akiva. Du er en del av en hær. Det er en forskjell der.» «Jeg vet det», sa han. Det var ikke opp til ham å ta initiativet. Kjøterbrødrene deres ventet på dem ved kirin-grottene, så mye var sikkert. De var født for å være våpen. Ikke sønner og døtre, ikke engang menn eller kvinner, ene og alene våpen. Vel, nå brukte de seg selv som våpen, og selv om de hadde stilt seg bak Akiva for å gjøre motstand mot Riket, hadde ikke en allianse med dødsfienden noen naturlig plass i deres forståelse. «Jeg skal overbevise dem», sa han, og oppmuntret som han var – Karou hadde lagt hånden på hjertet – trodde han på det også. «Begynn med meg», hveste søsteren hans. «Vi kom hit for å advare dem, ikke for å slutte oss til dem.» Akiva visste at om han greide å overtale Liraz, ville de andre følge etter. Nøyaktig hvordan det skulle gå for seg, visste han ikke, og Den hvite ulvens innstilling forhindret ham i å prøve. Med hunnulvløytnanten ved sin side skred han frem, og Akiva kjente seg ikke like oppmuntret lenger. Han tenkte tilbake på den 38
første gangen han hadde sett Ulven. Det hadde vært ved Bath Kol, under skyggeangrepet, da han selv nylig var kommet som grønn soldat fra treningsleiren. Han hadde sett kimæregeneralen kjempe, og mer enn noen propaganda han var flasket opp med, hadde synet fått ham til å hate beistene. Med sverdet i den ene hånden og øksen i den andre hadde Thiago fosset gjennom rekkene av engler og røsket ut strupehoder med tennene på rent instinkt. Som om han var sulten. Akiva ble kvalm av tanken. Alt ved Thiago fikk ham til å føle seg dårlig, ikke minst arrene i ansiktet hans, som sikkert var påført ham av Karou i selvforsvar. Da generalen stanset foran ham, ville Akiva helst slå ham i ansiktet og slenge ham i bakken. Et sverd i hjertet, slik Joram hadde fått, og alle de andre kunne ha fått sin nye begynnelse, befridd for dødsherrene som hadde satt folkene sine opp mot hverandre så lenge. Men det kunne han ikke gjøre. I skråningen snudde Karou hodet og så seg tilbake. Bekymringen sto skrevet over hele det vakre ansiktet hennes – som stadig var forvrengt av denne volden hun nektet å gi ham innsyn i. Hun fortsatte videre, og så var Thiago og Ten og Akiva og Liraz overlatt til hverandre, den varme sola, den høye, blå himmelen og den støvbrune bakken. «Nå kan vi snakke uten publikum», sa Thiago. «Jeg mener å huske at du liker å ha publikum», repliserte Akiva. Minnene hans om torturen var mer livaktige enn noensinne. Thiagos mishandling av ham hadde vært rene forestillingen – Den hvite ulven hadde vært stjernen i sitt eget blodige show. En forvirret rynke oppsto og forsvant mellom øyenbrynene på Thiago. «Vi lar fortiden ligge. Nåtiden gir oss mer enn nok å snakke om, og så har vi jo fremtiden.» Fremtiden rommer ikke deg, tenkte Akiva. Det var for perverst å tenke at hvis denne umulige drømmen på et eller annet vis ble 39
oppfylt, ville Den hvite ulven være en del av virkeliggjøringen. Etter at alt var kjempet og vunnet, ville han fremdeles være der – like hvit, like selvgod, og stadig den som sto utenfor Karous dør. Men nei. Det var ikke slik det skulle være. Akivas kjeve strammet seg og åpnet seg. Karou var ikke en premie som skulle vinnes; det var ikke derfor han var her. Hun var kvinne og ville velge sitt eget liv. Han var her for å gjøre det han kunne, hva det nå enn måtte være, for at hun en dag skulle kunne ha et liv å velge. Hvem eller hva det ville innebære, måtte bli opp til henne. Han måtte bite tennene sammen. «La oss snakke om nåtiden», sa han. «Ved å komme hit har du satt meg i en vanskelig situasjon», sa Ulven. «Soldatene mine venter på at jeg skal drepe deg. Jeg trenger en grunn til å la være.» Liraz ble irritert. «Så du tror du kan drepe oss?» sa hun utfordrende. «Bare prøv, Ulv.» Nå så Thiago på henne i stedet, og han var langt fra like behersket lenger. «Vi to er visst ikke blitt presentert for hverandre.» «Du vet hvem jeg er, og jeg vet hvem du er, og det får klare seg.» Liraz snakket rett fra leveren slik hun pleide. «Som du vil», sa Thiago. «Dere ser jo like ut alle sammen», sa Ten slepende. «Akkurat», repliserte Liraz. «Det vil gjøre bli-kjent-leken vår noe vanskeligere for deres vedkommende.» «Hvilken lek er det?» ville Ten vite. Nei, Lir, tenkte Akiva, men til ingen nytte. «Den hvor vi forsøker å finne ut hvem av oss som drepte hvem av dere i tidligere skikkelser. Jeg er sikker på at noen av dere er nødt til å huske meg.» Hun holdt opp hendene for å vise drapsfortegnelsen, og Akiva grep den nærmeste hånden, la sin egen markerte neve over den og dro den ned igjen. «Ikke vis dem frem her», sa han. Hva var det som var i veien med henne? Ville hun virkelig at dette skulle ende i blodbad – hva 40
nå «dette» var, denne beskjedne og nærmest utenkelige pausen i grusomheter. Ten lo buldrende idet Akiva trakk ned søsterens hånd. «Ta det med ro, Beistenes Bane, det er ikke akkurat noen hemmelighet. Jeg husker hver eneste engel som noen gang har tatt livet av meg, og likevel – her står jeg og snakker med deg. Kan det samme sies om særlig mange av englene jeg har drept? Hvor er alle de døde serafene nå? Hvor er broren din?» Liraz rygget bakover. For Akiva kjentes ordene som slag mot et sår. Hazaels gjenferd steg lett, men brutalt – og da det ble varmere rundt dem, innså han at det ikke bare var søsterens sinne, men hans eget. Her ble altså fiendskapens naturlige orden gjenopprettet. Om da ikke … «Men det var ikke en kimære som drepte broren din», sa Thiago. «Det var Jael. Hvilket bringer oss til poenget.» Akiva tok seg i å fokusere på fiendens bleke øyne. Det lå ingen hån i dem, ingen subtil forakt, og de var blottet for den kalde forlystelsen han hadde betraktet Akiva med i torturkammeret den gangen for så mange år siden. Blikket var uhyre intenst, det var alt. «Jeg tviler ikke på at vi alle er dyktige til å drepe», sa han lavt. «Jeg trodde imidlertid det var en annen grunn til at vi sto her.» Først kjente Akiva seg skamfull over at Thiago skulle gi dem en oppvisning i hvordan man skulle bevare fatningen – så ble han sint. «Helt korrekt. Og det var ikke for å kjempe for vårt eget liv. Du trenger en grunn til å la være å drepe oss? Hva med denne: Har dere noe bedre sted å gjøre av dere?» «Nei. Det har vi ikke.» Enkelt. Ærlig. «Så jeg er lutter øre. Dette var jo deres forslag.» Ja, det var det. Hans vanvittige forslag hadde vært å foreslå for Den hvite ulven at de skulle slutte fred. Her han sto ansikt til ansikt med ham, uten Karou i nærheten, så han hvor absurd det var. Han hadde vært blendet av sitt eget desperate behov for å 41
være nær henne, for at hun ikke skulle bli borte for ham i det uendelige Eretz, for å unngå evig fiendskap. Derfor var det han hadde kommet med dette forslaget, og det var først nå, som det var for sent, han ble klar over hvor besynderlig det var at Ulven faktisk vurderte det. At Ulven lette etter en grunn til å la være å drepe ham? Erklæringen hadde føltes så aggressiv, som en provokasjon. Men kanskje var den like åpenhjertig ment? Kunne det medføre riktighet at Ulven selv ønsket å slutte fred, men at han måtte rettferdiggjøre det overfor soldatene sine? «Kjøterne har trukket seg tilbake til et trygt sted», sa Akiva. «I Rikets øyne er vi forrædere. Jeg er fadermorder og kongemorder, og min skyld går ut over oss alle.» Han tenkte grundig igjennom hvordan han skulle ordlegge seg. «Dersom du på ramme alvor mener å vurdere dette –» «Dette er ikke lureri fra min side», avbrøt Thiago. «Jeg gir deg mitt ord.» «Ditt ord.» Liraz lo åpenlyst. «Du må levere noe bedre enn som så, Ulv. Vi har ingen grunn til å stole på deg.» «Jeg ville ikke ha trukket det så langt. Dere er da i live, eller hva? Jeg ber dere ikke takke for det, men jeg håper det er klinkende klart at det ikke skyldes tilfeldigheter. Dere var halvdøde da dere kom til oss. Dersom jeg hadde ønsket å fullføre jobben, ville jeg ha gjort det.» Det kunne ikke bestrides. Thiago hadde latt dem leve, så mye var sikkert. Han hadde latt dem unnslippe. Hvorfor? For Karous skyld? Hadde hun bedt for dem? Ikke … … kjøpslått for dem? Akiva så opp mot skråningen hvor hun hadde gått. Hun sto i inngangsportalen til kasbahen og betraktet dem, men på for lang avstand til å kunne leses. Han snudde seg mot Thiago. Uttrykket hans var fremdeles fritt for ondskap eller tvetydighet eller til og 42
med den sedvanlige kulden. Øynene var åpne, uten arroganse eller forakt. Forskjellen var påtakelig. Hva kunne den skyldes? Den ene forklaringen som falt Akiva inn, bød ham sterkt imot. I torturkammeret hadde Thiagos raseri vært rivalens – den tapende rival. Under det eldgamle rasehatet hadde det ulmet en mer personlig vrede over å bli utfordret av en annen alfa. Ydmykelsen over ikke å bli valgt. Hevnen for Madrigals kjærlighet til Akiva. Men dette var borte nå – akkurat som grunnlaget for det. Akiva var ikke lenger rivalen hans, og utgjorde ikke lenger noen trussel, for denne gangen hadde Karou tatt et annet valg. Så snart tanken slo ned i Akiva, fremsto Thiagos manglende ondskap som et håndfast bevis. Den hvite ulven var sikker nok på sin egen stilling til at han ikke behøvde å ta livet av Akiva. Karou, å gudestjerner. Karou. Om det ikke hadde vært for den blodige historien deres, om Akiva ikke visste hva som skjulte seg i Thiagos sanne hjerte, ville det ha vært en åpenbar match: generalen og oppstandelsesskaperen, herskeren og herskerinnen over kimærenes siste håp. Men han kjente Thiagos sanne hjerte, og det samme gjorde Karou. Thiagos voldelige side lå heller ikke langt tilbake i tid. Karous nedslåtte øyne, den fryktsomme usikkerheten hennes. Bloduttredelser, kloremerker. Og likevel virket skapningen som sto fremfor Akiva, som Den hvite ulvens beste utgave av seg selv: intelligent, slagkraftig og fornuftig. En verdig alliert. Akiva så på ham og visste virkelig ikke hva han skulle håpe på. Dersom det var dette som var Thiago, hadde alliansen en sjanse, og Akiva selv ville kunne være en del av Karous tilværelse, om enn nokså marginalt. Han ville i hvert fall kunne se henne, og vite at hun hadde det bra. Han ville kunne gjøre bot for syndene sine og la henne få vite det. Dessuten ville de kunne ha en mulighet til å stanse Jael. På den annen side, dersom Thiago var både intelligent, slagkraftig og fornuftig, og han sto last og brast med Karou for å forme fremtiden for folkene deres – hva ville da Akivas rolle 43
være? Og ikke minst, ville han orke å stå på sidelinjen og se på det hele? «Det er noe mer også», sa Thiago. «Jeg står i gjeld til deg. Jeg har forstått det dithen at jeg har deg å takke for sjelene til noen av mine egne.» Akiva ble smal i blikket. «Jeg vet ikke hva du snakker om», sa han. «I Bakenforlandet. Du grep inn da en kimæresoldat ble torturert. Han greide å unnslippe, og kom tilbake til oss med sjelene til troppen sin.» Ah. Kirinen. Men hvordan kunne noen vite at det var Akiva som hadde gjort det? Han hadde ikke latt noen se seg. Han hadde tilkalt hver en fugl i flere kilometers omkrets. Nå ristet han bare på hodet, klar til å nekte for det hele. Liraz kom ham i forkjøpet. «Hvor er han?» spurte hun Thiago. «Jeg så ham ikke sammen med de andre.» Hadde hun sett etter ham? Akiva tittet bort på henne. Thiago ble skarp i blikket og boret øynene i henne. «Han er død», sa han omsider. Død. Den unge kirinen, den siste i Madrigals stamme. Liraz svarte ikke. «Det var leit å høre», sa Akiva. Thiago vendte blikket mot ham igjen. «Men takket være deg vil troppen hans gjenoppstå. Og for å vende tilbake til saken, var ikke torturisten hans nettopp den engelen vi nå må bekjempe?» Akiva nikket. «Jael. Dominion-kapteinen, nå keiser. Mens vi står her, samler han sin styrke, og selv om ordene dine ikke betyr noe for meg, er det én ting jeg må stole på: At du vil stoppe ham. Hvis du tror at soldatene dine kan skjelne den ene engelen fra den andre lenge nok til å bekjempe Dominionen side om side med kjøterne, bli med oss, så ser vi hvordan det går.» Henvendt til Ten tilføyde Liraz kaldt: «Vi går i svart, og de i hvitt. I fall det skulle være til noen hjelp.» «Alt smaker likt», var hunnulvens lakoniske svar. 44
«Vær så snill, Ten», sa Thiago advarende til henne. Til Akiva sa han: «Ja, vi får se.» Han nikket et løfte og holdt Akivas blikk. Fornuften var der fremdeles, ondskapen glimret stadig med sitt fravær, likevel kunne ikke Akiva unngå å tenke på hvordan Ulven hadde røsket ut strupehoder, og han følte han hadde tatt en meget dårlig beslutning. Oppstandne soldater og kjøtere i skjønn forening. I beste fall ville det bli trasig; i verste fall deres undergang. Til tross for engstelsene var det som om et lys gjorde tegn til ham – fremtiden, lys og rik, kalte ham til seg. Ingen løfter ble gitt, men et håp ble tent. Og det var ikke bare håpet som Karous subtile gest hadde fått til å blusse opp. Han trodde i hvert fall ikke det. Det var dette han måtte gjøre, tenkte han, og det var ikke dumt, det var dristig. Så fikk tiden vise.
.6, Beistenes eksodus Karou hadde allerede fulgt med på én forflytning av denne lille hæren fra den ene verdenen til den andre, og opplevelsen hadde ikke vært den beste. Med et flertall av vingeløse soldater og uten noen måte å frakte dem på fra Eretz var de blitt nødt til å ta flere turer, og i tillegg hadde Thiago gått inn for å «frigi» mange av dem. Han sanket sjelene deres og fraktet dem med seg i røkelseskar. «Dødvekt» hadde han kalt kroppene – selvsagt med unntak av sin egen og Tens, og en og annen av løytnantene, som hadde ridd overskrevs på store, flygende oppstandne. Denne gangen var Karou lettet over å stille alle opp på plassen og fastslå at resten kunne ta seg av «dødvekten» som var igjen, og at det ikke ville bli nødvendig å frigi noen. Gropen hadde fått sitt siste lik. Hun så den fra luften en siste gang idet kompaniet lettet, og den hadde et slags magnetisk tak på blikket hennes. Her oppe fra så den så liten ut, nedenfor den buktende stien fra kasbahen. Bare en mørk fordypning i den hellende støvfargede bakken, med noen hauger med oppgravd jord i nærheten, der spadene stakk opp som pinner. Hun forestilte seg at hun kunne se merker etter dytting der Thiago hadde angrepet henne, og til og med mørkere flekker som kunne være blod. Og langt unna på den andre siden av haugene var det gjort et annet inngrep i bakken som ingen andre enn hun selv registrerte: Ziris grav. 46
Dyp var den ikke, likevel hadde hun fått blemmer i hendene etter spaden, men ingenting kunne ha fått henne til å dytte den siste naturlige kirinen ned i gropen til fluer og forråtnelse. Fluene og forråtnelsen hadde imidlertid ikke vært så lette å unnslippe. For å samle sjelene til Amzallag og Skyggene som lever hadde hun måttet lene seg over kanten av det myldrende flytende mørket hvor Ziris etterlatenskaper lå. De var blitt myrdet av Ulven og hans medsammensvorne for den forbrytelsen det var å ta hennes side. Hun skulle ønske hun kunne ha dem ved siden av seg igjen i stedet for i et røkelseskar som var stukket unna, men inntil videre måtte de forbli i røkelseskaret. Hvor lenge visste hun ikke. Til det kom en tid som det foreløpig var vanskelig å forestille seg: En tid etter alt dette, som var bedre enn alt dette, der det ikke var nødvendig å forstille seg lenger. Ville en slik tid noensinne komme? Den vil komme dersom vi får den til å komme, sa hun til seg selv. Thiagos speidere hadde rapportert at det ikke fantes serafer innen en radius på flere kilometer fra Eretz-portalen. Det var en lettelse, men Karou kunne likevel ikke kjenne seg trygg. Med Razgut i Jaels hender var det ingenting som var sikkert. Det kjentes feil å dra – å flykte – etter det som nå var satt i bevegelse, men hva annet kunne de gjøre? Det nåværende antall kimærer – åttisju «monstre» i denne verdens øyne, muligens «demoner» også, hvis Jael lyktes i sin falske fremstilling av hellighet. De var ikke mange nok til å bekjempe ham eller drive ham tilbake. Angrep de ham nå, ville de ikke bare tape, de ville være ham til direkte hjelp. Et blikk på disse soldatene Karou hadde skapt, ville være nok til at menneskene dyttet rakettutskytere i hendene på Jael. Med Akivas kjøtere hadde de i det minste en sjanse, men der igjen lå det et nytt dilemma: alliansen. Overtalelsen av kimærene. Å balansere på bedrageriets knivsegg for å manipulere en opprørshær til å handle stikk i strid med sine dypeste instinkter. Karou 47
visste at hvert skritt fremover ville møte motstand fra en større kontingent av kompaniet. Skulle de skape en fremtid, måtte de vinne steg for steg. Og hvem var «de»? Foruten henne og «Thiago» var det bare Issa og «Ten» – som faktisk var Haxaya, en soldat som ikke var fullt så ond, men som var like bråsint som den virkelige Ten hadde vært – som delte hemmeligheten. Og nå altså Zuzana og Mik. «Hva er det med deg?» hadde en vantro Zuzana spurt så snart de hadde overlatt Akiva og Thiago til å forhandle på tomannshånd. «Kaster du ut åte til Den hvite ulven?» «Du vet hva det kan innebære å kaste ut åte, ikke sant?» hadde Karou svart. «Å kaste blod i vannet for å trekke til seg haiene.» «Vi kan la metaforene ligge, men hva er det han har gjort mot deg? Er alt i orden med deg?» «Nå er det det», hadde Karou sagt. Selv om det hadde vært en lettelse å betro vennene sannheten om hvordan hun forholdt seg til Ulven, hadde det ikke akkurat vært noen fornøyelse å fortelle dem hva som var skjedd med Ziri. De hadde grått, begge to, og det hadde hatt en utløsende virkning på hennes egne tårer, noe som utvilsomt støttet oppunder inntrykket av henne som svak i kompaniets øyne. Akkurat det kunne hun leve med, men kjære guder og stjernestøv, med Akiva var det noe ganske annet. Få ham til å tro at hun sto på vennskapelig fot med Den hvite ulven? Men hva skulle hun gjøre? Hele kimærehorden fulgte nøye med på henne. Enkelte kikket nyfikent på henne – Elsker hun ham fremdeles? – men andre var mistenksomme, ivrige etter å fordømme henne og lese konspirasjon inn i hvert eneste blikk. Hun kunne ikke bære ved til bålet, så i kasbahen hadde hun holdt seg unna Akiva og Liraz, og hun forsøkte nå å unngå så mye som å se i deres retning, utenfor formasjonens ytterste flanke. I spissen for horden red Thiago på ryggen til soldaten Uthem. Uthem var en av vispengene. Han så ut som en hestedrage, lang 48
og senesterk. Av kimærene var han den største og mest iøynefallende, og på ryggen hans så Thiago ut som en prins. Nærmere Karou red Issa på dashnag-soldaten Rua, mens Zuzana og Mik kom midt i flokken, som et par spurver som klamret seg til ryggen på hvert sitt rovdyr. Zuzana satt på Virko, Mik på Emylion. Begge gjorde store øyne der de holdt seg fast i seletøyet mens kimærenes kraftfulle kropper duvet under dem oppover i luften. De spiralformede bukkehornene til Virko minnet Karou om Brennstein. Han var katteaktig i kroppen, men kjempediger og med svære muskler – som en løve på steroider. Rundt den tykke nakken var det festet et naglehalsbånd, som Zuzana hadde dekket med et ullteppe hun klaget over at luktet sure tær. «Så jeg har altså valget mellom å puste inn tåfislukt hele veien eller få øynene spiddet på halsnagler? Herlig.» «Du gjør det med vilje!» snerret hun nå idet Virko krenget kraftig mot venstre, slik at hun ble sittende skjevt i den provisoriske salen av remmer helt til han krenget i motsatt retning så hun fikk rettet seg opp igjen. Virko lo, men det gjorde ikke Zuzana. Hun strakte hals mot Karou og huiet: «Jeg trenger en ny hest. Denne her prøver bare å være morsom!» «Du må nok holde deg til ham!» ropte Karou tilbake til henne. Hun fløy nærmere, og måtte styre utenom et par overlessede griffer. Selv var hun tynget av stor oppakning og et langt kjede med sammenkoblede røkelseskar som inneholdt flere titall sjeler. Hun klirret for hver bevegelse, og hadde aldri følt seg så klossete. «Han meldte seg frivillig.» Om ikke Zuzana hadde vært så lett, ville det kanskje ikke ha vært mulig å ta med seg menneskene. Virko hadde henne på ryggen i tillegg til den sedvanlige oppakningen, mens et par–tre av soldatene uten et ord hadde tatt noe av pargaset til Emylion så han kunne håndtere Mik, som ikke var stor, men heller ikke det vektløse kronbladet som Zuze var. Det hadde ikke vært spørsmål om 49
å la fiolinen hans bli liggende igjen heller. Det var hevet over tvil at Karous venner hadde vunnet denne gruppens hengivenhet på en måte hun selv ikke hadde. I hvert fall fra brorparten av dem. Så var det Ziri. Han så kanskje ikke ut som Ziri lenger, men han var Ziri, og Karou visste … Hun visste at han var forelsket i henne. «Hvorfor har dere ikke en pegasus i dette kompaniet?» spurte Zuzana, som ble blekere jo lenger unna bakken de kom. «En snill, tam flygende hest til å ri på, med myk man i stedet for nagler. Det ville vært som å sveve på en sky.» «Fordi det ikke finnes noe som skremmer fienden mer enn en pegasus», svarte Mik. «Livet er da mer enn å skremme fienden», mente Zuzana. «Som ikke å styrte tre tusen meter ned i døden – aaah!» Hun hylte idet Virko plutselig bøyde seg for å passere under smeden Aegir, som strevde med å holde en sekk med luftbårne våpen. Karou grep et hjørne av sekken for å hjelpe ham, og sammen steg de litt høyere mens Virko peiset av sted. «Pass godt på henne!» ropte hun etter ham på kimærisk. «Hvis ikke lar jeg henne forvandle deg til en pegasus i din neste kropp!» «Nei!» brølte han tilbake. «Ikke det!» Han langet ut, og det gikk opp for Karou at hun befant seg i en av disse mellomsituasjonene hvor tilværelsen stadig kunne overraske henne. Hun tenkte på seg selv og Zuze for bare noen måneder siden, ved hvert sitt staffeli mens de fulgte undervisningen i akttegning, eller med beina på et av kistebordene på Giftkjøkkenet. Mik hadde bare vært «fiolingutten» på den tiden, et svermeri. Nå var han her med fiolinen sin tjoret fast til resten av oppakningen, på vei mot en annen verden sammen med dem mens Karou truet monstre med oppstandelseshevn dersom de ikke oppførte seg. Et ørlite øyeblikk – til tross for vekten av våpenveskene, røkelseskarene og pargaset – for ikke å snakke om den blytunge vekten av 50
forpliktelsene, bedrageriet og de to verdenenes fremtid – kjente Karou seg nesten lett. Forhåpningsfull. Så hørte hun en høy, ondskapsfull latter, og i øyekroken så hun en hånd i rask bevegelse. Det var Keita-Eiri, en sjakal av en sabkriger, og Karou skjønte umiddelbart hva hun hadde fore. Hun rettet hamsaene – «djeveløynene» som var tatovert i håndflatene hennes – mot Akiva og Liraz. Ved siden av henne gjorde Rark det samme, og begge lo. I håp om at serafene var utenfor rekkevidde tok Karou sjansen på å kaste et blikk i deres retning, akkurat i tide til å se Liraz bremse slagene med midtvingene og svinge seg rundt. Selv på avstand var det tydelig å merke sinnet i bevegelsene. De befant seg altså ikke utenfor rekkevidde. Akiva strakte seg ut etter søsteren og fikk hindret henne i å snu seg mot Keita-Eiri og Rark. Kimærene fortsatte å drive ap med dem og le, og Karou knyttet nevene rundt sine egne merker. Hun burde ikke være den som satte en stopper for dette – det ville bare gjøre vondt verre. Med sammenbitte tenner så hun hvordan Akiva og Liraz trakk seg stadig lenger unna, og den tiltakende distansen mellom dem fremsto som et dårlig omen for en brav begynnelse. «Er alt i orden med deg, Karou?» lød en hes hvisking. Karou snudde seg. Det var Lisseth som kom opp på siden av henne. «Så absolutt», svarte hun. «Virkelig? Du ser anspent ut.» Enda Lisseth og makkeren hennes, Nisk, var najaer, veide de dobbelt så mye som Issa – med røslige tyrenakker, kraftige som pytonslanger ved siden av en snok, men like fullt dødelig kjappe og utstyrt med giftige huggtenner og vinger som liksom ikke passet. Det var Karous eget verk, alt sammen. Så dumt, så dumt. «Du trenger ikke å bekymre deg for meg», sa hun til Lisseth. «Det er vel lettere sagt enn gjort? Hvordan kan jeg unngå å bekymre meg for en engleelsker?» 51
En gang i tiden, faktisk helt nylig, hadde denne fornærmelsen hatt en brodd. Det hadde den ikke lenger. «Vi har så mange fiender, Lisseth», sa Karou lett. «De fleste av dem får vi i vuggegave, som en forpliktelse, men det er annerledes med dem vi skaffer oss selv. Dem bør vi velge med omhu.» Lisseth hevet et øyenbryn. «Forsøker du å true meg?» spurte hun. «True deg? Nei, hvordan kan det jeg nettopp sa, tolkes i en slik retning? Jeg snakket om å skaffe seg fiender, og jeg kan ikke tenke meg en eneste oppstanden kriger som er dum nok til å gjøre oppstandelsesmakeren til sin fiende.» Vær så god, tenkte hun da Lisseth ble stram i ansiktet. Tolk det som du vil. De beveget seg videre hele tiden, lå stødig i luften i midten av kompaniet. Nå spredte kroppene foran dem seg til hver sin side, for Thiago, overskrevs på Uthem, hadde snudd og var på vei tilbake til deres midte. Kompaniet regrupperte seg rundt dem, og farten avtok. «Min herre», hilste Lisseth, og Karou kunne formelig se hvordan sladderen tok form i tankene hennes. Min herre, engleelskeren truet meg. Vi må stramme inn kontrollen vår over henne. Lykke til med det, tenkte hun, men Ulven ga verken Lisseth eller noen andre anledning til å si noe. Akkurat høyt nok til å gjøre seg hørt, selv om han knapt hevet røsten, sa han: «Bare fordi jeg rir i forveien, trenger du ikke å tro at jeg ikke vet hvordan hæren min ter seg.» Han ventet litt før han fortsatte: «Dere er som blodet i min egen kropp. Jeg merker hvert inn- og utpust, jeg kjenner deres smerte og deres glede, og jeg hører definitivt latteren deres.» Han sveipet blikket over sirkelen av soldater, og sjakalhodet Keita-Eiri lo ikke akkurat da han hvilte øynene på henne. «I fall jeg vil ha dere til å motarbeide våre … allierte … skal jeg gi dere beskjed. Og hvis dere har mistanke om at det er en ordre jeg har glemt å gi dere, vennligst opplys meg om det. Til 52
gjengjeld skal jeg opplyse dere.» Budskapet var beregnet på dem alle, Keita-Eiri hadde bare uflaks som ble skyteskive for generalens iskalde sarkasme. «Hvordan virker denne ordningen på deg, soldat? Godtar du den?» Stemmen hennes var tynn av ydmykelse da Keita-Eiri hvisket: «Ja, sir.» Karou syntes nesten synd på henne. «Det gleder meg.» Med høy stemme fortsatte Ulven: «Sammen har vi kjempet, og sammen har vi tålt tapet av våre egne. Vi har blødd, og vi har skreket. Dere har fulgt meg inn i ilden, og inn i døden, og inn i en annen verden, likevel har kanskje ikke noe av det virket like underlig som dette. Å flykte sammen med serafene? Underlig er det kanskje, men jeg ville bli uhyre skuffet dersom deres tillit til meg skulle svikte. Det finnes ikke rom for dissens. Og den som ikke kan godta den kursen som nå er valgt, kan forlate oss med det samme vi har passert portalen, og så friste lykken på egen hånd.» Han gransket ansiktene deres. Hans eget var hardt, men opplyst av en indre glød. «Hva angår englene, ber jeg dere ikke om annet enn tålmodighet. Vi kan ikke kjempe mot dem slik vi en gang gjorde, forlate oss på at vi er tallsterke så lenge vi blør. Jeg ber ikke om deres tillatelse til å stake ut en ny kurs. Dersom dere holder dere til meg, forventer jeg tillit. Fremtiden ligger i skygge, og jeg kan ikke love dere annet enn dette: Vi skal kjempe for den verden som er vår til siste gjenlyd av våre sjeler, og dersom vi er uhyre sterke og uhyre heldige og uhyre smarte, kan vi kanskje leve så vi kan bygge opp igjen noe av det vi har mistet.» Han opprettet øyekontakt med hver av dem etter tur, og fikk dem til å føle seg sett og inkludert, verdsatt. Uttrykket hans formidlet ikke bare hans tiltro til dem – men også hans tiltro til at de hadde tillit til ham. Han fortsatte: «Det hele er såre enkelt: Dersom vi mislykkes med å bekjempe faren som truer, er det slutten. Slutten for kimærene.» Han holdt inne. Da blikket hans hadde passert hele sirkelen og var fremme ved Keita-Eiri igjen, sa han med en 53
ømhet som på uforståelig vis gjorde reprimanden enda mer fordømmende: «Dette er ingenting å le av, soldat.» Og så drev han Uthem frem, og de bante seg vei gjennom troppene for å komme seg i spissen for hæren igjen. Karou betraktet soldatene der de stille gjeninntok formasjonen, og hun visste at ingen av dem kom til å forlate ham, og at Akiva og Liraz ville være trygge for rampete hamsa-angrep resten av turen. Det var bra. Hun kjente en bølge av stolthet over Ziri, men også av ærefrykt. I sin opprinnelige fysiske skikkelse hadde den unge soldaten vært stille, nærmest sjenert – motstykket til denne veltalende megalomane Ulven hvis legeme han nå besatt. Mens hun betraktet ham, hadde hun for første gang spurt seg – og det var kanskje dumt siden hun ikke hadde reflektert over det tidligere – hvordan det å være Thiago ville kunne endre ham. Men tanken forduftet like fort som den var oppstått. Dette var Ziri. Karou hadde en rekke ting å bekymre seg for, men at han skulle la makten korrumpere seg, var ikke en av dem. Når det gjaldt Lisseth, var imidlertid saken en ganske annen. Karou så opp på henne der hun stadig sirklet rundt i luften. Med beregnende blikk fulgte naja-kvinnen generalen idet han gjeninntok sin plass. Hva var det hun tenkte på? Karou visste det ikke fantes en sjanse i helvete for at Thiagos løytnanter kom til å forlate kompaniet, men pokker som hun ønsket at de ville. Det var ingen som kjente ham bedre, og ingen ville følge bedre med på ham. Med hensyn til det hun hadde sagt til Lisseth om å gjøre en fiende ut av oppstandelsesskaperen, hadde det verken vært en spøk eller en tom trussel. Om det var noe som var sikkert med oppstandne soldater, var det at de trengte en kropp dersom de til stadighet skulle ut i slag. Kveg, tenkte Karou. En diger treg ku, det er det du skal bli. Og neste gang Lisseth kikket på henne, tenkte hun nesten muntert: Møø.