Grensen

Grensen

Kapka Kassabova

Grensen En reise til Europas utkant

Oversatt av Knut Ofstad

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 © 2017, Kapka Kassabova All rights reserved ISBN 978-82-02-71491-8 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: © Kimberly Glyder. Norsk utgave: Miriam Edmunds.

Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2022 Satt i 10,1/14 pkt. Sabon og trykt på 60 g Enso Creamy 2,0 Oversettelsen er støttet av NFFO Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

DEDISERT TIL DEM SOM IKKE KOM SEG OVER, DENGANG OG NÅ MED EN BØNN OM AT SKOGENE BEVARES

Folk glemmer at vi bare er gjester her på jorden, at vi kommer hit nakne og forlater den tomhendte.

Esma Redžepova, sigøynersangerinne

FORORD

Denne boken forteller den menneskelige historien om Europas siste grense. Den går der Bulgaria, Hellas og Tyrkia løper sammen og skilles ad, på grensers vis. Det er også der noe som ligner Europa begynner og noe annet, som ikke riktig er Asia, ender.

Omtrent slik ser geografien ut, men kartet forteller en ikke at man til slutt havner i forfedrenes skog, som myldrer av skygger og levd liv. Det var ihvertfall der jeg havnet. Det er mulig det ubevisstes frekvenser summer i alle grensetrakter, for det er tross alt ved grensene at strukturene er som skjørest.

Akkurat disse grensetraktene summer imidlertid på en særlig sireneaktig måte, og skiller seg ut av tre årsaker: for det første på grunn av mye uoppgjort etter den kalde krigen, for det andre fordi de utgjør en av Europas største villmarker, og for det tredje fordi de har vært møtested for kontinenter så lenge kontinenter har funnes.

Min generasjon østeuropeere ble voksne idet berlinmuren falt. Denne grensen kastet skygger over min bulgarske barndom i den siste perioden av «Sosialisme med et menneskelig ansikt», som det uheldige mottoet lød. Det var derfor naturlig at en reise langs grensen raskt ble temmelig engasjerende for min del. Er man først nær en grense, er det umulig ikke å 9

bli engasjert, ikke føle trang til å utdrive eller overskride noe.

Bare ved å ligge der, er grensen en invitt. Kom igjen, hvisker den, trå over denne linjen. Hvis du tør. Å trå over linjen, enten det skjer i dagslys eller i ly av mørket, rommer både frykt og håp samtidig. Og et eller annet sted venter en fergemann man ikke ser ansiktet på. Folk dør når de krysser grenser, iblant bare ved å være nær dem. De heldige blir gjenfødt på den andre siden.

En aktivt overvåket grense er alltid aggressiv: Det er der makten plutselig får kropp, om enn ikke ansikt, og ideologi. Én åpenlys ideologi i forbindelse med grenser, er nasjonalismen: Grensen er der for å skille en nasjonalstat fra en annen.

En mer skjult ideologi er imidlertid sentralisme i praksis, troen på at et maktsentrum ustraffet kan utstede ordrer langt bortefra og slik ofre periferien; som om det som er ute av allmennhetens øye, også er ute av sinn. Og grensetrakter er alltid periferi, alltid ute av de toneangivendes sinn.

Pussig nok var det ved å bo i et land uten grenser at jeg ble ansporet til denne grenseferden. Jeg bor i det rurale Skottland, noe som går for å være periferi dersom man regner sentrum for å være «sentralbeltet» som utgjøres av Edinburgh og Glasgow, og enda mer perifert dersom London er senteret man forholder seg til. Tradisjonelt sett har Skottland vært et land med mangfold og frihet, med øyer og eksentrisitet. Men statsbyråkratiet med menneskelig ansikt gjør seg i stadig større grad gjeldende i Skottland, og daglig blir det innført en ny sentralistisk regel i avsidesliggende lokalsamfunn, enda en skog blir hugget ned for å gi plass til et steinbrudd eller en vindmøllepark, en ansamling kjempemaster med rotorblader som ikke later til å gå rundt, ikke later til å generere strøm. Ødemarker av subsidiert profitt erstatter det som en gang var yrende villmark. Ved å være vitne til den brutale nedhøvlingen av det 10

skotske høylandet, ble jeg nysgjerrig på utkantene i hjemtraktene mine på Balkan. Jeg fikk lyst til å finne ut hva som foregikk der, femogtyve år etter at jeg reiste derfra.

Hvis vi deler inn politiske grenser i myke og harde, ble grensen som denne boken handler om, herdet av et halvt århundre med kald krig: Skillelinjen mellom Warszawapakt-landene under Sovjetunionen og NATO-landene i den vestlige innflytelessfæren gikk mellom Bulgaria i nord og Hellas og Tyrkia i sør. Den utgjorde med andre ord Europas sørlige jernteppe, en skogkledd berlinmur formørket av tre lands hærstyrker. Den var dødelig, og er tornete av gru den dag idag.

Nå har den gresk-bulgarske grensen myknet på grunn av at begge landene er medlemmer i EU. Tyrkias grenser mot Bulgaria og Hellas har mistet sin tidligere hardhet, men har til gjengjeld fått en ny, manifestert ved piggtrådmurene som er bygget for å demme opp for flommen av mennesker fra Midtøsten. Jeg var der tilfeldigvis akkurat idet flommen ble til en flodbølge. Global forflytning og global barrikadering, en ny internasjonalisme og gammel nasjonalisme, det er den systemiske sykdommen som har angrepet vår verdens hjerte, og den har spredd seg fra den ene utkanten til den neste, for ingen steder er lenger avsidesliggende. Såfremt man ikke går seg vill i skogen, da.

Den emosjonelle impulsen bak reisen min var imidlertid enkel i utgangspunktet: Jeg hadde lyst til å se min barndoms forbudte steder, grensebyene og -landsbyene som hadde vært militarisert, elver og skoger som hadde vært utilgjengelige i to generasjoner. Jeg reiste fylt av raseri over at vi i så lang tid hadde vært tjoret som uønskede hunder bak jernteppet.

Men også med nysgjerrighet etter å treffe menneskene i et terra incognita. Da Herodot i det femte århundret før Kristus skrev: «Ingen har noengang kunnet si sikkert hvorvidt Europa 11

har hav i øst og nord eller ikke», kunne han ha snakket om denne delen av kontinentet i begynnelsen av det enogtyvende århundre. Da jeg la ut på ferden, delte jeg den kollektive uvitenheten om denne regionen ikke bare med andre europeere lenger unna, men også med de urbane elitene i disse tre landene med felles grense. De som ikke bor der eller besøker området, tenker på denne grensen som et annet land, et sted som ligner fortiden, der de gjør alt annerledes.

Hver gang det er snakk om Balkan, dukker broen unngåelig opp som forslitt metafor, men ingen steder er den mer åpenbart adekvat enn i det sørøstlige Balkan, hverdagspassasjen mellom det vi pleier å kalle Øst og Vest.

Paradoksalt nok er den fremdeles en usynlig tråd i den globale vevnaden. Noen av områdene jeg besøkte er vakre nok til å få hjerteinfarkt av, men det er bare botanikere og ornitologer som ferdes der, smuglere og krypskyttere, de heltemodige og de fortapte. I tillegg til lokalbefolkningen.

Historien skrives av seierherrene, sies det, men på meg virker det som om historien først og fremst skrives av dem som ikke var tilstede, hvilket kanskje går ut på det samme. Jeg hungret etter å stå ansikt til ansikt med dem som er der, høre beretningene deres, dele bord med dem, lære nye ord. Hva skal til for å bo i et grenseområde så gjennomsyret av gamle og nye myter, så mentalt magnetisert? Ingen av oss kan unnslippe grenser; mellom oss selv og andre, tanke og handling, drøm og virkelighet, liv og død. Kanskje grensebefolkningen kan fortelle oss noe om overgangens natur.

Reisen jeg beskriver her, går i ring og følger landskapets naturlige konturer i grenseområdet. Jeg startet ved Svartehavet, i utkanten av det gåtefulle fjellmassivet Strandzja, der elver fra Middelhavet og Balkan møtes, fortsatte vestover, ned til Trakias sletteland med sine korridorer av grensetrafikk og 12

-handel, tok meg gjennom passene i Rodopi-fjellene, der hver tind er legendarisk og hver landsby noe annet enn den fremstår som, før jeg endte tvers overfor utgangspunktet – ved Strandzja og Svartehavet.

Med noen få unntak har jeg endret navn, og til tider vridd litt på topografiske eller biografiske detaljer av hensyn til personvern og dramaturgi. Områdets rike natur hadde fortjent mer oppmerksomhet, men jeg har konsentrert meg om den menneskelige historien. I menneskenes historie er grensene allestedsnærværende – synlige og usynlige, myke og harde – men villmarken som fantes der forut for dem, er avgrenset.

Det er muligens fordi denne grensen fremdeles er en villmark at jeg fortsatt befinner meg der, hos dens folk og spøkelser.

Kapka Kassabova Det skotske høylandet

Grense

Det engelske ordet Border betyr ifølge ordbøkene blant annet: 1.

2.

Skillelinje mellom to land.

Bord: Bånd eller rand, særlig av dekorativ art, rundt kanten av noe.

GALSKAPENS FJELL, DEL 1

Dette øyeblikket oppstod halvveis på reisen. Høyt oppe i Rodopi-fjellene på den gresk-bulgarske grensen buktet en kjerrevei seg opp langs elvegjelet, og på toppen, der veien endte, lå en siste spøkelseslandsby med knuste vindusruter og en steinfontene uten vann. Ingen bodde der lenger. Bak veien og landsbyen – en eikeskog i ingenmannsland. Vi tror vi kan leve et helt liv uten å stifte nærmere bekjentskap med det nifse enn det vi ser på film, men i den landsbyen opplevde jeg noe som fikk blodet mitt til å fryse til is. Jeg vet ennå ikke om det hendte «i virkeligheten», men følelsene det innga, sitter i kroppen min fremdeles.

Jeg hadde kommet til dette bortgjemte stedet i fjellene på leting etter noe, og endte opp her. Kanskje det var dette jeg lette etter. Uansett løp jeg nå nedover en fjellside med tornete skog full av villsvin og stup, ikke et menneske i to mils omkrets, mens den nådeløse solen klubbet meg i hodet som om jeg ble dømt for en fjern forbrytelse.

Oppe mellom tindene lå et klippeutspring som faktisk het Dommen, hvor man hadde kastet folk ned i avgrunnen av tid mellom thrakernes første menneskeofringer og de siste årene av den kalde krigen. Men jeg løp i motsatt retning, ned mot den nærmeste bebodde landsbyen, som lå langt unna, i likhet med alt annet jeg forstod meg på.

15

Fornemmelsen av at dette ikke var personlig, at det ikke bare var jeg som var redd, viste seg i ettertid å være riktig.

Jeg fanget opp frekvenser fra hendelser fjellene skjulte. Det var ikke naturlige frekvenser, de hørte hjemme på grensen, frekvensene til en skog der initialene til dem som hadde vært unge og desperate i det tyvende århundre stod risset inn. Jeg hadde kommet for å få historiene deres, men var jeg oppgaven moden?

Jeg var blitt fortalt at ting og folk forsvant her, men at ingenting egentlig blir borte. Nå følte jeg dette som et nærvær bak meg. Selv om det var midt på dagen, lå Orfeusfjellet allerede i mørke. Jeg kom frem til et sideløp av elven og stanset for å drikke. Det iskalde vannet sved i halsen.

Jeg visste at kilden til elven Mesta lå på den andre siden av grensen, på Balkanhalvøyas høyeste fjell, og at den rant 234 kilometer før den, med navnet Nestos, munnet ut i Egeerhavet – men hva har vel fakta noengang bidratt med for den nødtstedte? Dette var ingen vanlig elv. På den andre siden av grensen lå en avgrunnsdyp grotte med en tordnende foss som het Djevelslukten. Det sies at det var der Orfeus gikk ned i underverdenen. Ingenting som havner der, kommer noensinne opp igjen, og det gjorde da heller ikke de siste huleforskerne som forsvant der i 1970-årene, en mann og en kvinne. Selv Orfeus, den eneste skapningen som har dukket opp igjen fra det underjordiske, ble til slutt sønderrevet av de rasende mainadene, som kastet hodet hans ut i Hebrus, elven som bruker 480 kilometer på å nå Egeerhavet. Hva han hadde gjort?

Han hadde skiftet allierte mot slutten av livet sitt og krysset to farlige grenser; fra Dionysos, guden for nattlige mysterier, til solguden Apollon, og fra å elske kvinner til å elske menn. Å overskride grenser er ikke engang trygt for guder, og slett ikke for dødelige.

16

Lenger nede langs elven kom jeg over en kvinne og to menn som lastet brød over i en liten båt. Flere titalls brød. De hadde langt hår, og var tydeligvis glade over et eller annet. Redselen min gikk over i fortryllelse. De tilbød meg å bli med over elven. Og der, på den andre siden …

Men det må vente.

Hva er en grense når ordboksdefinisjonene svikter? Det er noe du bærer inni deg uten å være klar over det, inntil du kommer til et sted som dette. Du roper inn i juvet, der den ene siden bader i sol og den andre ligger i mørke, og ekkoet mangfoldiggjør ønsket ditt, forvrenger stemmen din og tar deg med til et land langt borte hvor du kanskje har vært en gang.

første del

stjernebestrødde strandzja Også du vil dra din kos, sa gjeteren.

Og hvis jeg blir?

Hvis du blir … gir jeg deg én måned. Ser du den eika der?

Det er der du kommer til å henge deg.

Georgi Markov: Kvinnene fra Warszawa

Via Pontica

Det fantes en gang i tiden en romersk rute til lands som forbandt Donau med Bosporosstredet. På himmelen er det fremdeles en trekkrute for fugler. Via Pontica har navnet sitt fra Svartehavet, som en gang i tiden ble kalt Pontus Euxinus, det gjestmilde havet. Før grekerne fra Milet koloniserte det, var det imidlertid kjent som Pontus Axinus, det ugjestmilde havet, fordi det var lumskt å navigere i og kystene var befolket av pirater og barbarer (les: ikke-grekere). Ovid levde i eksil på vestkysten av dette havet, der han skrev sin Tristia og syntes synd på seg selv blant geterne, en thrakisk stamme med barbarer (les: ikke-romere): Her ved Euxinus’ kalde kyst bor jeg nå.

Axinus er navnet, sier de gamle grå.

Stakkars Ovid, for verdig til å kose seg. Siden hans tid har barbarer og sivilisasjoner kommet og gått, og noen har blitt, men én ting er uforandret ved det gamle Pontos. Kommer man til den sørvestlige bredden av Svartehavet, der Bulgaria og Tyrkia deler en usynlig grense i vannet, der skipene seiler mellom Bosporos og Odessa, kan man fremdeles oppleve å se himmelen bli formørket av femti tusen storker på vei mot Afrika én septemberdag i året.

Men det var ennå sommer den gangen.

DEN RØDE RIVIERAEN

Sommeren 1984, på Bulgarias sørlige bredd. Alle fuglene hadde kommet, og det samme gjaldt feriegjestene, både de som lignet oss og de eksotiske, med sin lyse fjærdrakt, sine fargerike badehåndklær og sin overbærende mine. Det eneste som skygget for den glovarme himmelen var grådige måker som angrep de små plastasjettene med saltet, stekt brisling som alle gomlet på.

Jeg tittet opp fra de sandete sidene i boken av den intenst amerikanske forfatteren Jack London, hvis hovedperson Martin Eden drukner seg fordi det var moralsk meningsløst å bli en feiret forfatter i en kapitalistisk verden. Yndlingsboken min av ham var Når villdyret våkner, om et eventyr som går galt – men for et eventyr! Jeg higet etter eventyr av så å si alle slag. La man på svøm fra denne stranden med kurs sørover, i likhet med faren min, som gjerne var borte på havet i timevis, forbi stimene av kjempemaneter, forbi campingplassen og stranden som var kjent for sine nudister og bohemske typer, ikke tamme familier som oss, havnet man i Tyrkia.

Selv om Tyrkia lå på samme side av Svartehavet, lå landet på den andre siden av grensen, og alt som inneholdt ordet grense, granitza – til og med ordet hadde piggtråd, som måkenes krasse gra-gra – var det best å unngå, det visste selv jeg.

22

For eksempel innebar det å reise utenlands «å trå over grensen», det vil si til det utillatelige, et sted man aldri kom tilbake fra. Ja, de som reiste utenlands og ikke kom tilbake, ble kalt ureturnerbare. De ble dømt in absentia og familiene deres måtte lide for det. Den eneste av det slaget jeg selv visste om, var mannen til pianolærerinnen min, som jeg aldri hadde truffet – fordi han hadde trått over grensen. Han var en av de mange hundre bulgarske musikerne som reiste utenlands for å holde konserter og ble ureturnerbare. Prisen de betalte, var risikoen for aldri å se hjemlandet sitt igjen.

Etterhvert som det sakte gikk opp for en hvorfor grensen var der (for at folk som oss ikke skulle kunne dra) utviklet man en permanent grensefølelse inni seg, noe som minnet om fordøyelsesproblemer. Jeg var ti den sommeren, gammel nok til å syde av lidenskap. Gjenstanden for mitt begjær var en eldre, lyshåret gutt på ferie med foreldrene sine. Vi hadde kommet fra Sofia, de hadde kommet fra Øst-Berlin, og gjennom to uker med liflig pine spionerte vi på hverandre fra hvert vårt badehåndkle, akkompagnert av eimen av Nivea og prepubertal lengsel. Men mangelen på erfaring gjorde seg gjeldende, og da jeg havnet i iskremkøen med ham rett bak meg, høy og gyllen som en Apollo, glemte jeg hvert eneste ord russisk – vårt felles språk – som jeg hadde lært på skolen. Da han reiste sin vei med familien sin, gråt jeg en hel dag. Det var så åpenbart at vi var ment for hverandre.

Ingen av oss kunne vite at stranden var full av oppmerksomme øyne. De var flest og skarpest på den legendariske ungdomsleiren like ved, der østblokkens overklasseungdom gjennom tredve år kom for å feste og vise seg frem i skjønnhetskonkurranser, neptunfestivaler og strandkonserter om kvelden. Dette var ikke vanlige strender, for det dreide seg om Den røde riviera, kommunistblokkens utstillingsvindu, 23

for å si det på den bestefaderlige måten til Khrusjtsjov, som var overbevist om at «bulgarernes vennskap med oss er ekstra hengivent». Hit kom øst- og vesttyskere, nordmenn, svensker, ungarere, polakker og tsjekkere for å feriere i Golden Sands eller Sunny Beach, turistanlegg som hadde dukket opp i 1960-årene og raskt blitt statens mest lønnsomme inntektskilde. For dette var diktaturturisme, og alt her tilhørte staten, til og med sanden. Selv bodde vi i et ulovlig leid rom i et privathus – ulovlig fordi bare statshoteller hadde lov til å gjøre forretninger. Den søvnige kystbyen vår het Mitsjurin, etter den russiske botanikeren som revolusjonerte fruktdyrkingen.

Med sitt middelhavsklima var Mitsjurin åsted for et skrullete agronomisk eksperiment, på Sovjet-vis, der forskere forsøkte å få eukalyptus, gummi, te og mandariner til å vokse.

Riktignok produserte den fruktbare jorden allerede valnøtter, mandler, fiken og vindruer, men poenget var å bevise at den såkalt Modne sosialismen kunne kontrollere alt mulig, fra historiens gang til mikroorganismers adferd.

Dette var et sted hvor annenhver bartender var i det bulgarske sikkerhetspolitiets tjeneste, mens en spesialtrent «operasjonell gruppe» med agenter fra KGB, Stasi og den tsjekkiske etterretningen, forkledd som feriegjester, holdt øye med hedonistene. Østtyskerne var kjent som «sandalene» blant lokalbefolkningen, ettersom det var i sandaler og badetøy de snek seg vekk fra stranden om kvelden, inn i den mørke gra-gra granitza-skogen som het Strandzja.

De som ikke satte kursen for skogen, tok sjøveien, i dykkerdrakt, med oppblåsbare gummibåter eller luftmadrasser, padlet sørover mot Tyrkia, som fortonte seg så nært, til de ble feid ut på havet. På den andre siden av det tidevannsfrie Svartehavet – som var oksygenfattig under den øverste tiendedelen av vannmassen – lå Sovjetunionen.

24

Jeg savnet min tyske forelskelse, uvitende om at lengselen etter en make også levde i andre kropper der på stranden – med formål one-night-stands, kjøp og salg, byttehandel, ekteskap. Eller for å komme seg over grensen. Siden begynnelsen av 1960-årene hadde Den røde rivieraen vært et menneskemarked der det høyeste budet ikke var for kjærlighet, men for frihet. Og den høyeste prisen man kunne betale, var livet.

Mange gjorde det.

Det var langt å gå fra stranden til den tyrkiske grensen, og ruten gikk gjennom Strandzjas skogkledde åser, som kastet en midnattsskygge over de solfylte feriestedene. Alt vi visste om Strandzja, var at området var fullt av elver, rhododendron og krypdyr, og at folk i landsbyene der dyrket et ildritual som innebar at de gikk på glødende kull. Forvirrende nok var utøvelsen av dette ritualet forbudt av staten – bortsett fra på offisielle steder som Det internasjonale ungdomssenteret, der ildgjengere var statsstøttet, i likhet med de dansende, fastlenkede bjørnene som man moret de tilreisende med; det var offisielle bjørner. Og for å besøke Strandzja trengte man en offisiell tillatelse fra innenriksdepartementet kalt en otkritliste. Det var med andre ord umulig å besøke Strandzja.

«Hvorfor kan vi ikke dra til Strandzja?» spurte jeg da den tyske gutten hadde reist og iskremen hadde mistet smaken.

«Vi har ingenting der å gjøre», sa faren min.

«Skogen er full av soldater», sa moren min.

Langs hele grensen løp en mur i form av et strømførende piggtrådgjerde. Folk som gikk inn i skogen, ble møtt av et varselskilt skrevet på fortvilelsens to hovedspråk: внимание гранична зона! achtung grenzzone!

25

Men hadde man først gått langt nok til å lese dette skiltet, gjennom dager og netter i krypdyrskogen, hvorfor skulle man da snu?

Dersom uskyld er fornemmelsen av at verden er et trygt og rettferdig sted, begynte jeg å miste min den sommeren. Hvorfor kunne vi ikke bli med den tyske familien til Berlin? Hvorfor kunne ikke vi – eller den tyske familien, for den saks skyld – dra til Tyrkia, rett nedenfor langs kysten? Hvorfor måtte en tysk mann fly over grensen i en luftballong, slik den apokryfiske historien fortalte, med mindre det faktisk var sant? Fordi vi levde i et friluftsfengsel. En slags melankolsk opprørsfølelse begynte å gjøre seg gjeldende.

Seks år senere behøvde ikke «sandalene» komme helt hit for å rømme, for da falt berlinmuren. Familien vår krysset grensen – skjønt ikke den, men en annen, imaginær grense gjennom verdenshavene, til det nye livet vårt på New Zealand, der strendene var av et annet slag.

Det var sommer igjen da jeg kom tilbake dit, tredve år senere.

Landingsstripen på flyplassen i Burgas var flankert av vinranker, og luften oste av bensin og snarlig sex. Jeg hadde fløyet fra Edinburgh med et lavprisselskap, i et fly fullt av tatoverte menn og kvinner med skrikende latter og sminke.

Jeg satte min fot på bulgarsk jord i selskap med svette, oppglødde russere, unge skandinaver kvisete av hormoner og blekhudede familier fra andre nordlige breddegrader. Fra denne beske havnebyen ble pakketuristene videresendt lik hermetikk til de livlige feriebyene Golden Sands og Sunny Beach. Min Røde riviera var blitt et lykkelig inferno av global kapitalisme.

Jeg leide en bil og kjørte forbi de mangefargede saltsjøene i Burgasbukten. De hese skrikene fra pelikaner, storskarv og 26

isfugl, duften av nymoden fiken og støvete, kåt Nivea-solkremsommer, heisekranene i havnen og de enorme skipene som minnet om ubevegelige byer. Her begynte Strandzjas mørke åser.

Jeg fulgte den fredelige kystveien som jeg sist hadde sett fra baksetet i familiens Skoda tredve år tidligere. Før veien svingte inn i landet, stoppet jeg i den siste kystbyen: min barndoms søvnige Mitsjurin. Den hadde imidlertid tatt tilbake sitt gamle navn Tsarevo, og det gikk en stund før jeg fant den på kartet, for i mitt hode er den for alltid Mitsjurin. Forsøkene på å dyrke eukalyptus og gummitrær hadde for lengst tatt slutt, og man hadde gått tilbake til de stedegne fiknene, vindruene, mandlene og valnøttene. Langs veien inn til byen satt kvinner og menn på krakker med håndskrevne skilt: «Rom til leie». På Den røde rivieraens tid kunne de ha blitt arrestert for å drive «kapervirksomhet».

I havneområdet spiste jeg en porsjon stekt brisling. Unger hoppet skrikende ut i vannet, og alt smakte tårer. Men det var det tidligere forbudte Strandzja jeg hadde kommet for, ikke havet. Jeg rev meg løs og kjørte videre.

Strandzja: Du visste at du var der når trafikken plutselig opphørte og skogen omsluttet deg. Veien gikk gradvis i oppløsning og ble innhyllet i jungelgrønt, og det grønne var fullt av mosegrodde laguner og megalittiske steintempler som en gang i tiden ble benyttet til dionysiske kulter. De eneste andre trafikantene jeg så, var et sigøynerpar som presset seg forbi meg med hest og kjerre og smilte blendende med gulltenner, som om alt var som det skulle.

Fire sorte hester uten sadel luntet fremfor meg og slo over i galopp da de hørte bilmotoren. De skilte lag for å slippe bilen forbi og sluttet rekkene igjen bak meg som i en stumfilm.

Reisemålet mitt var en landsby i en dal, der jeg hadde tenkt 27

å bli en stund og utforske egnen. Den ubestemmelige veibanen og de bøyde skiltene som pekte inn i villmarken gjorde imidlertid at jeg kjørte meg vill. Da jeg stoppet på den øde veien for å hente en vannflaske i bagasjerommet, hørte jeg kvister som knakk, og gikk for å undersøke – alltid en dårlig idé. Inne i skogen merket jeg at noe nærmet seg fra alle kanter. Myggaktige fluer trengte seg inn i nesen og munnen på meg, og da jeg løp tilbake til bilen, tråkket jeg nesten i en klynge livlige huggormer. Jeg kjørte videre med klamme hender.

Nedenfor fjellveien åpnet utsikten seg lik en ørefik som slo meg halvt i svime. En avgrunn av hvirvlende fløyel, en verden av folder jeg nærmest følte trang til å stupe uti for så å krabbe opp på den andre siden av gjelet.

Strandzja

Sørøst-Europas ytterste fjellkjede. Flateinnhold: 10 000 kvadratkilometer. Alder: Tre hundre millioner år. Den begynner ved Svartehavet i øst og lander på de thrakiske slettene i vest. Den ble dannet litt etter litt av kollisjonen mellom eurasiatiske jordplater som til slutt skilte lag på dramatisk vis og skapte Bosporosstredet. Strandzjas elvedaler formes av Svartehavets stadig synkende kystlandskap. Skjønt den høyeste tinden i Strandzja bare er 1031 meter over havet, føler man seg nær stjernene her oppe, altfor nær. På den tyrkiske siden kalles fjellkjeden Yildiz, den stjernespekkede.

Fordi Strandzja unngikk den siste istiden, er det habitater her med planter fra tertiærperioden, noe som gjør området til det rene friluftsmuseet for fortidige planter, innbefattet den opprinnelige, gode gamle Rhododendron ponticum, som plantes i andre deler av verden, men her har levd kontinuerlig siden tertiærperioden. Noenogtyve krypdyrarter formerer seg her i dette paradiset for fugler, reptiler og pattedyr, hvor én ting er sikker: Selv om det er få mennesker her, er du aldri alene i denne skogen.

I Strandzja finnes det fremdeles megalittiske kultsteder og andre mystiske levninger etter de forhistoriske thrakerne, som etterlot seg uskrevne spor av sin eksistens. De få skrevne sporene de faktisk etterlot seg, var gåtefulle, som denne vennlige steininskripsjonen fra det andre århundret før Kristus, på gresk: «Fremmede, du som kommer hit, lev godt!» For de 29

gamle grekerne var det thrakerne som var de fremmede – de «kom … nyss og leiret seg ytterst av alle»1 skrev Homer i Iliaden, om man da kan kalle en stamme som var vel etablert i dette området allerede i år 4000 f.Kr. for nykommere.

Riktignok ble de ikke en definerbar etnisk befolkning før i midten av det andre årtusen før Kristus. Homer var den første som nevnte thrakerne, og skrev om deres konge Rhesos da troppene hans dukket opp sammen med trojanerne i den gresk-trojanske krigen, med sine snøhvite hester «rappe som susende stormvind» og kostelig prydede stridsvogner og rustninger i gull og sølv – «så praktfulle våben bør ingen dødelig mann kunne bære, men ikkun de salige guder». Gullet kommer vi tilbake til.

Inntil det fjortende århundre f.Kr., da seldsjukkene dukket opp, gikk en stadig endret bysantinsk-bulgarsk grense gjennom Strandzja, og der inne et sted lå Paroria, klosteranlegget til den hellige eremitten Gregor av Sinai. Den innflytelsesrike kvietistfilosofien hans, hesykasmen, introduserte en slags psykosomatisk bønn beslektet med ekstatisk meditasjon. Men Paroria forsvant sporløst.

I utgangspunktet snakket Strandzjas innbyggere bulgarsk og gresk, og levde av mølledrift, tømmerhugst, kullbrenning og båtbygging, men fjellets to store ressurser var gull og husdyrhold. I det osmanske riket (1299–1923) hadde Strandzja en spesiell status: Det tilhørte sultanens familie, var så å si unntatt beskatning, og hadde ingen innflyttere. Fra antikken og frem til balkankrigene (1912–1913) var Strandzjas således svært isolert. Idag skjærer den bulgarsk-tyrkiske gren1

Fra P. Østbyes oversettelse (Aschehoug 1991)

30

sen gjennom fjellkjeden. Det bor ikke mer enn cirka åtte tusen mennesker i Strandzja, begge sider medregnet.

Angående gullet. Thrakerne, som var veldig glad i slikt, drev omfattende gruvevirksomhet i Strandzja, og den dag idag graver skattejegere og arkeologer opp fantastiske artefakter av rent gull. Det var på denne pontiske kysten at en avdød ble gravlagt iført menneskehetens første gullsmykker (i Varna Nekropolis) i år 4600 f.Kr. Gruver fra oldtiden avdekker også omfattende forekomster av sølv, kobber, jern og marmor, særlig etter trojanerkrigen. Enkelte påstår at Strandzja er en diger sveitserost av eldgamle tunneler og forseglede underjordiske hemmeligheter.

Det føltes som en god start å kjenne til disse faktaene om Strandzja – inntil jeg ankom Landsbyen i dalen.

LANDSBYEN I DALEN

Landsbyen i dalen lå ved enden av veien. Man kjørte ned til den gjennom en blandingsskog som var Balkans eldste naturreservat. Hjortefjes dukket opp og forsvant igjen i det grønne lyset, og hakkespetter hamret inn kodede meldinger.

Jeg leide et toetasjes hus i det bakerste smuget, nylig bygget av eiere som ikke bodde der. Begge nabohusene var ubebodd, og hagene stod tette av ville frukttrær som slapp gylne pærer ned på gårdsplassen min. En skilpadde krysset plenen om morgenen og vendte tilbake samme vei i skumringen. De fraflyttede husene var tre hundre år gamle, panelt i tre, med en underlig, flyttbar stein i taket for å slippe inn lys, eller kanskje for å spionere på naboene.

Frem til 1990-tallet hadde det bodd to tusen sjeler her; nå var det bare to hundre igjen. Skolen stod der tom med sine knuste ruter, og det samme gjorde bakeriet, landhandelen og militærforlegningene. Elven gikk over sine buktende bredder to ganger i året og la landsbyen under vann, og helt til det tyvende århundre hadde innbyggerne holdt på tradisjonen fra det gamle Egypt med å høste det næringrike slammet fra oversvømmelsen ved hjelp av kvistflettede innretninger festet til valnøttrærne langs elvebredden. Valnøttrærne stod der ennå, tunge av besk, grønn frukt.

32

Landsbyen var oppkalt etter den greske handelsmannen som grunnla den, for den hadde vært greskspråklig helt til balkankrigene, da flere millioner mistet hjemlandet sitt eller noe enda verre og overtok et forlatt hus der kjøkkengrytene fremdeles var varme. I den gledesløse karusellen kalt «befolkningsutveksling» hadde de greskspråklige i landsbyer som denne ved Svartehavet flyktet til landsbyene ved Thessaloniki, og i deres sted kom bulgarske flyktninger fra Tyrkia. Muslimer fra begge land ble forvist til Tyrkia. En menneskelig katastrofe som dette var et gjennomgangstema i det osmanske rikets lange klagesang.

En praktfull ortodoks kirke, som en gang i tiden het Konstantin og Elena etter de lokale skytshelgenene, punkterte landsbyens skyline med klokketårnet sitt av tre. Ikonene hadde vært intakte siden den gangen for hundre år siden da grekerne flyktet, og utgjorde dermed en utilsiktet gave til de bulgarske innflytterne. Like etterpå stod kirken i brann.

Landsbyboerne stod og så på helt til de hørte menneskeskrik – da styrtet de inn i flammene, men det var ingen der inne; det var ikonene som skrek.

Bakenfor smuget mitt var det ikke annet enn gamle kutråkk og skogkledde åser hele veien til Tyrkia. Om natten stilte sjakaler seg opp i utkanten av landsbyen og ulte, og landsbybikkjene ulte tilbake i et infernalsk hylekor. Jeg fikk ikke blund på øynene og satte meg til på balkongen og betraktet de gule øynene i skogbrynet. Veps på størrelse med spurver invaderte huset, og jeg klasket dem ihjel med innbundne russiske bøker fra hyllene, for det sies at man kan dø av et vepsestikk.

Krig og fred viste seg å være ideell.

Min nærmeste nabo over gaten var en svært høy tidligere basketballspiller. Han hadde mistet konen og sønnen, og tilbragte somrene her i det gamle familiehuset, skjønt hagen 33

hans var like forsømt som de andre. Han lyste opp da han så meg: «Har du også falt for Strandzja?»

Han ventet ikke på svar.

«Vent og se. Blir du en uke til, klarer du ikke å dra herfra. Og hvis du drar likevel, blir du syk. Det er fjellets vilje.»

Jeg lo litt for tidlig.

Landsbytorget utmerket seg for to ting. Den ene var en ring av steiner som var bygget ned i bakken, der det én gang i året, under panagyr, eller landsbyfesten, ble gjort opp ild og ilddyrkere, kalt nestinari, trampet over glørne med ikoner i hendene. Den andre var en kafé som fungerte som sladdersentral.

Her ble nyankomne tatt i øyesyn, blant dem turister på vei til Istanbul som hadde havnet her fordi det var den raskeste veien til Tyrkia i luftlinje. Kafeen ble kalt Diskoen på folkemunne, for i kjelleren var det drevet en jernstang ned i grunnen som tjente som dansegulv, skjønt jeg aldri så noen danse der.

Det var et par fra landsbyen som eide stedet: en pratsom, tykk mann med små ansiktstrekk som het Blago, og slanke Minka, en kvinne av få ord. Hun satte bestillingen din på bordet med et fyndig, bydende «Velbekomme». Bak de grå øynene så hun ut til å drømme monolittiske drømmer, som om ansiktet hennes var skåret ut av berget, ungt, men eldgammelt.

Blago satt og røykte dagen lang, og den glattrakte skallen hans skinte som en fyrlykt. Han fortalte fra barndommen sin, som sammenfalt med min egen barndom, at når det kom grekere for å gjense hjemmene til forfedrene sine, ble ungene oppsøkt av folkemilitsen og spurt: Tok dere imot noe fra grekerne? Barna kunne ikke lyve, så militsen konfiskerte tygge34

gummien, kulepennene og sjokoladene før de barberte dem på hodet.

«For å lære oss at vi ikke måtte ta imot noe fra kapitalistene», snøftet Blago. «Ikke se så forskrekket ut. Det var normalt. Som når de innkalte oss til torget hver gang de fakket sandaler ved piggtrådgjerdet. Vi var nødt til å se på.»

Se på hva?

«De rundjulte dem», sa han. «Jeg ser dem for meg like klart som om det var igår. Unge. Iført håndjern. I sandaler. Av og til blødende etter hundebitt. Jeg husker de mørke klærne deres også, for at de skulle gå i ett med skogen. Dette er fienden, sa politifolkene våre. Og vi trodde dem. For ellers ville de jo ikke ha kommet opp i dette uføret, eller hva?»

Blago sneipet røyken.

«Velbekomme.» Minka satte en salat fremfor meg på bordet og ble sittende og glane opp mot fjellet.

Minka hadde vært vitne til det hun kalte sin vakre landsbys «vedvarende forfall». Det skyldtes to ting: Den kalde krigen og grensen, som gikk ut på det samme.

Høsten 1944 kom Den røde armé, og Bulgaria, som til da hadde vansmektet i et drapsforbund med Nazi-Tyskland, gjennomled nå et selvmorderisk statskupp, komplett med folkedomstol og det hele, som delte ut dødsdommer med sovjetisk ødselhet. Man hadde alltid basert seg på jordbruksøkonomi her (Bondeforbundet var det største politiske partiet, og cirka 70 prosent av befolkningen jobbet i landbruket), men med det samme kommunistpartiet fikk flertall, begynte kollektiviseringen. Kollektivisering var selvsagt en eufemisme for statstyveri, men de som pekte på det, ble drept, landsforvist, sendt i arbeidsleir eller tvunget til taushet på andre måter. Bondeforbundet ble forbudt, i likhet med Det sosialdemokratiske arbeiderpartiet og alle andre partier. De som mis35

tet jord, og det gjaldt alle som eide jord, hadde to muligheter: enten flytte til en fabrikkjobb i en av de nye femårsplanbyene eller fortsette å dyrke jorden som ikke lenger var deres, oppnå de uoppnåelige kvotene til femårsplanen, som varte i femogførti år.

Oldefaren min var en av landets moderne vinhandlere, og var med på å stifte Gamza, et fremgangsrikt vinkooperativ på nordsiden av Balkan-fjellene. Over natten ble han en «fiende av staten», unngikk såvidt å bli henrettet, og ble fratatt pensjonen sin; de siste ti årene av sitt liv bodde han i en liten leilighet i Sofia sammen med datteren, som forsørget ham, men han mistet aldri glimtet i øyet eller smaken for vin. Til tross for denne raske og rabiate industrialiseringen, forble underlig nok de viktigste eksportproduktene de samme: tobakk og frukt og grønnsaker, som Bulgaria forsynte østblokken med.

Til slutt resulterte imidlertid industrialiseringen i det som burde ha vært drivkraften bak revolusjonen som ikke var noen revolusjon: I dette fruktbare landet oppstod det et samfunn der både menneskene på landet og menneskene i byene ble fratatt alt de eide.

«En tanke ironisk», sa jeg.

«Sånn er det med historien,» gliste Blago. «Den gjør ikke annet enn å produsere ironi.» «Å bo her er som en vits uten noe poeng,» sa Minka.

Familien til Minka hadde alltid holdt til i landsbyen; som alle andre under den kalde krigen ble de nektet å bo eller arbeide andre steder. Men selv om man bodde her, måtte man ha et spesielt stempel fra innenriksdepartmentet, for man befant seg jo i grensesonen.

«Vi var slavebundet. Brennemerket», sa Minka med uttrykksløs mine. «Likevel var det bedre på den tiden. Rett og slett fordi det var folk her. Men nå?»

36