Gjenferdet av Alexander Wolf

Gajto Gazdanov

Gjenferdet av Alexander Wolf Oversatt av Dagfinn Foldøy

Gajto Gazdanov Originalens tittel: Prizrak Aleksandra Volfa Oversatt fra russisk av Dagfinn Foldøy Etterord av Bernhard L. Mohr Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-65056-8 Utgitt med prosjektstøtte fra Kulturrådet.

Innkjøpt av Kulturrådet.

1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: © Shutterstock/Callipso, © Shutterstock/DM_Cherry, © Shutterstock/mexrix Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Satt i 9,7/14 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Av alt jeg kan huske, av alle de utallige inntrykkene og følelsene i livet mitt, er det mest tyngende erindringen om det eneste mordet jeg har begått. Fra det øyeblikket det skjedde, kan jeg ikke huske så mye som en dag da jeg ikke har angret. Noen straff har aldri truet meg, ettersom alt inntraff under helt ekstraordinære omstendigheter, og det var klart at jeg ikke kunne ha handlet annerledes.

Dessuten var det ingen andre enn jeg selv som visste om det. Det var bare én av utallige episoder under borgerkrigen; i den allmenne strømmen av hendelser på den tiden kunne det lett fortone seg som en ubetydelig detalj, særlig fordi det i de få minuttene og sekundene forut for episoden, bare var vi to som var interessert i utfallet – jeg og en til, et for meg ukjent menneske. Så var det bare meg igjen. Ingen andre tok del.

Jeg kan ikke nøyaktig beskrive hva som hendte akkurat før dette, for alt som skjedde, har utviskede og vage konturer, slik det er i nesten ethvert slag i enhver krig, og deltakerne minst av alt har noen klar forestilling om hva som i virkeligheten foregår. Det var om sommeren, 5

det var sør i Russland; i fire døgn hadde det vært stadige og kaotiske troppeforflytninger, ledsaget av skuddvekslinger og spredte kamphandlinger. Jeg hadde fullstendig mistet ethvert begrep om tid, jeg kunne ikke engang gjøre rede for nøyaktig hvor jeg befant meg på det tidspunktet. Jeg husker bare følelsene jeg hadde, og som jeg godt kunne ha hatt også under andre omstendigheter – følelsen av sult, tørst og en martrende tretthet; før dette hadde jeg ikke sovet på to og en halv natt. Det var glohett, luften dirret i en avtagende røyklukt; en time tidligere hadde vi gått ut av en skog der det brant på den ene siden, og der sollyset ikke nådde ned, kom det krypende en enorm, strågul skygge. Jeg var drepende trett, og jeg syntes at den størst tenkbare lykke måtte være å stanse, legge meg ned i det brente gresset, sovne i samme øyeblikk og glemme alt omkring meg. Men nettopp det kunne jeg ikke tillate meg, så jeg fortsatte å gå gjennom det glovarme søvnige grumset, innimellom slukte jeg spytt, av og til gnidde jeg meg i øynene som var betente av søvnløshet og hete. Jeg husker at da vi gikk gjennom et lite skogholt, lente jeg meg mot en trestamme i et lite sekund, slik opplevde jeg det, og sovnet stående til lyden av skuddvekslinger, noe jeg for lengst hadde rukket å venne meg til. Da jeg åpnet øynene igjen, var det ingen rundt meg. Jeg krysset skogholtet og fortsatte å gå bortover veien i den retningen jeg antok at kameratene mine hadde gått. Like etter ble jeg tatt igjen av en kosakk på en rask, rødbrun hest. Han vinket til meg og skrek et eller annet uforståelig. Etter en stund var jeg så heldig å finne en mager, svart hoppe, hvis eier mest sannsyn6

lig var drept. Den hadde bissel, tømmer og kosakksadel; den gresset og viftet uopphørlig med den lange og glisne halen sin. Da jeg steg opp på den, satte den straks i en ganske rask galopp.

Jeg red langs den øde og svingete veien; av og til traff jeg på små skogholt som skjulte noen av kurvene for meg. Solen sto høyt, luften nesten drønnet av hete. Til tross for at jeg red fort, har jeg bevart en bedragersk erindring om at alt foregikk svært langsomt. Jeg var like dødsens trett som før, trangen til å sove fylte hele kroppen og sinnet, derfor virket alt så pinefullt langtrukkent, selv om det naturligvis ikke kunne være slik i virkeligheten. Det var ingen kamper mer, det var stille og ikke et menneske å se, hverken foran eller bak meg. Men da, i en av svingene, som på det stedet dreide i nesten rett vinkel, falt hesten min mens den var i fullt firsprang, tungt og brått. Jeg falt sammen med den, ned i et mørkt og mykt intet – for øynene mine var lukket – men jeg hadde greid å frigjøre foten fra stigbøylen og ble nesten ikke skadd i fallet. En kule hadde truffet hesten i det høyre øret og gått igjennom hodet. Da jeg hadde kommet meg på bena igjen, snudde jeg meg, og fikk øye på en rytter ikke langt unna på en diger, hvit hest, i tung og langsom galopp. Jeg kom på at det var en stund siden jeg hadde hatt noe gevær, jeg måtte ha glemt det i skogholtet der jeg sov. Men jeg hadde ennå en revolver som jeg med stor møye fikk dratt ut av det nye og stramme hylsteret. Jeg ble stående i noen sekunder med våpenet i hånden; det var så stille at jeg helt tydelig kunne høre hovenes tørre skraping mot jorden som var sprukket opp 7

i heten, hestens tunge pust og enda en lyd som minnet om et lite knippe metallringer som ble ristet kraftig og rytmisk. Da så jeg at rytteren kastet tømmene og med en rask bevegelse grep etter riflen som han til da hadde hatt over skulderen. I samme øyeblikk skjøt jeg. Han rykket til i sadelen, gled ut av den og falt langsomt ned.

Jeg ble stående ubevegelig der jeg var, ved siden av min døde hest, i to eller tre minutter. Jeg hadde stadig den samme trangen til å sove, og følte den samme pinefulle trettheten. Men jeg rakk å tenke at jeg ikke visste hva som ventet meg og hvor lenge jeg hadde igjen å leve – og et uimotståelig ønske om å se hvem det var jeg hadde drept, kom over meg og fikk meg til å sette meg i bevegelse og gå bort til ham. Ingen strekning, ikke noensinne eller noe steds, hadde vært så tung å gå som de femti eller seksti meterne som skilte meg og den falne rytteren; men jeg gikk likevel, langsomt satte jeg den ene foten foran den andre bortover den sprukne, glovarme jorden. Endelig sto jeg rett foran ham. Det var en mann på tjueto–tjuetre år; lua hans hadde falt av, det blonde hodet lå bøyd til siden på den støvete veien. Han var ganske vakker. Jeg lutet meg over ham og så at han var i ferd med å dø; bobler av rosa skum kom og sprakk på leppene hans. Han åpnet de uklare øynene, sa ingenting og lukket dem igjen. Jeg sto og så ham inn i ansiktet mens jeg med følelsesløse fingre fortsatte å tviholde på revolveren som jeg ikke lenger behøvde. Plutselig kom det et lett, varmt vindkast og tok med seg fra det fjerne en så vidt hørbar lyd fra flere hesters hovslag. Da slo det meg at jeg ennå kunne være i fare. Den hvite hesten til den 8

døende sto noen skritt fra ham og spisset ørene vaktsomt. Det var en enorm hingst, svært velpleid og renraset, ryggen var en anelse mørk av svette. Den utmerket seg med en uvanlig fyrighet og utholdenhet; noen dager før jeg forlot Russland for godt, solgte jeg den til en tysk kolonist, som i sin tur forsynte meg med store mengder proviant og betalte en betydelig sum fullstendig verdiløse penger. Revolveren som jeg hadde skutt med – det var en flott Parabellum – kastet jeg i havet, og av hele historien hadde jeg ikke annet tilbake enn et tyngende minne som langsomt forfulgte meg overalt hvor skjebnen enn førte meg. Ettersom tiden gikk, ble det gradvis blassere, og mistet til slutt sin opprinnelige karakter av en ubotelig, brennende anger. Men likevel, glemme det helt kunne jeg aldri. Mange ganger – uavhengig av om det var sommer eller vinter, ute ved havet eller langt inne på det europeiske kontinent – kunne jeg, uten å tenke på noe spesielt, lukke øynene, og plutselig dukket den opp igjen fra dypet av hukommelse, denne brennhete dagen i det sydlige Russland, og alle følelsene jeg hadde hatt den gang kom tilbake til meg med samme kraft som før. Jeg så igjen for meg den rosa-grå, enorme skyggen av skogbrannen og hvordan den langsomt bredte seg med knastring fra brennende kvister og grener. Jeg følte den samme uforglemmelige, forpinte trettheten og det nesten uovervinnelige ønsket om å sove, det nådeløse solskinnet, den drønnende heten. Og jeg kjente den stumme erindringen i fingrene på høyre hånd som holdt om den tunge revolveren, det var som om det ruglete skjeftet for alltid hadde etterlatt et avtrykk i huden. Jeg så for meg revolversiktet 9

som vagget lett foran høyre øye – og deretter det blonde hodet hans på den støvete veien, ansiktet som var forandret av døden som nærmet seg, den samme død som jeg noen sekunder tidligere hadde påkalt fra en ukjent fremtid.

På den tiden dette skjedde, var jeg seksten år – og slik var dette mordet begynnelsen på mitt selvstendige liv. Jeg er ikke engang sikker på om det ikke uvilkårlig har satt sitt preg på alt som jeg senere skulle få se og erfare. Uansett, alle omstendigheter rundt det og alt som var knyttet til det – alt dette skulle dukke opp igjen med særlig tydelighet i Paris mange år senere. Det skjedde fordi jeg tilfeldigvis fikk i hendene en samling fortellinger av en engelsk forfatter hvis navn jeg til da aldri hadde hørt.

Samlingen het Jeg kommer i morgen – I’ll Come Tomorrow, etter den første fortellingen. I alt var det bare tre av dem: «Jeg kommer i morgen», «Gullfiskene» og «Eventyret på steppen», «The Adventure in the Steppe». Alt var svært godt skrevet, særlig bemerkelsesverdig var den stramme og usvikelig sikre fortellerrytmen, og den særegne maneren med å se tingene slik ingen andre gjorde det. Men hverken «Jeg kommer i morgen» eller «Gullfiskene» greide å vekke noen personlig interesse hos meg, utover det som ville ha vært naturlig for enhver leser.

«Jeg kommer i morgen» var en ironisk fortelling om en utro kvinne, om hennes mislykkede løgner og de misforståelsene som fulgte disse. «Gullfiskene» – handlingen var lagt til New York – var i grunnen en dialog mellom en mann og en kvinne og en beskrivelse av en melodi; hushjelpen hadde glemt å fjerne et lite akvarium fra 10

radiatoren, fiskene hoppet opp av det sterkt oppvarmede vannet og klasket døende mot gulvteppet, mens samtalepartnerne ikke engang la merke til det, ettersom hun var opptatt av å spille piano og han av å høre på henne.

Det interessante i fortellingen besto i at en melodi ble innført som en sentimental og ugjendrivelig kommentar, noe de sprellende gullfiskene på teppet også ufrivillig bidro til.

Den tredje fortellingen, derimot, rystet meg: «Eventyret på steppen». Som motto sto en linje av Edgar Allan Poe: «Beneath me lay my corpse with the arrow in my temple». Dette alene var nok til å tiltrekke min oppmerksomhet. Men jeg er ute av stand til å gjengi de følelsene som grep meg etter hvert som jeg leste videre. Det var en fortelling om en episode fra krigen; den var skrevet uten å nevne landet det foregikk i, heller ikke deltagernes nasjonalitet, selv om tittelen, «Et eventyr fra steppen», nok kunne tyde på at det dreide seg om Russland. Den begynte slik: «Den beste hesten jeg noen gang har eid var en hvit hingst, en imponerende dimensjonert halvblodshest som utmerket seg med et særlig bredt og feiende trav. Den var så vakker at jeg fikk lyst til å sammenlikne den med en av hestene som det står om i Apokalypsen. Denne likheten ble attpåtil – for meg personlig – understreket av det faktum at det nettopp var på den hesten jeg galopperte for å møte min egen død, over glohet jord i en av de heteste somrene jeg kan huske i hele mitt liv.»

Her fant jeg en nøyaktig rekonstruksjon av alt det jeg hadde opplevd i borgerkrigens fjerne tid i Russland 11

og en beskrivelse av de uutholdelig hete dagene da de lengste og hardeste trefningene fant sted. Endelig kom jeg til de siste sidene i fortellingen; jeg fikk nesten ikke puste da jeg leste dem. Der dro jeg kjensel på både den svarte hoppen min og svingen på veien hvor den ble drept. Mannen, som var fortellerstemmen i historien, var til å begynne med sikker på at rytteren som hadde falt sammen med hesten i det minste måtte være hardt såret – siden han hadde skutt to ganger og mente han hadde truffet begge gangene. Jeg vet ikke hvorfor jeg bare hadde merket ett skudd. «Men han var ikke død, etter alt å dømme ikke engang såret,» fortsatte forfatteren, «for jeg så ham reise seg; i det skarpe solskinnet skimtet jeg noe som minnet om den mørke glansen fra en revolver i hånden hans. Noe gevær hadde han ikke, så mye er jeg sikker på.»

Den hvite hingsten fortsatte sin tunge galopp og nærmet seg stedet der det sto en mann i ubegripelig – som forfatteren uttrykte det – ubevegelighet, kan hende var han paralysert av redsel, en mann med en revolver i hånden. Deretter saktnet forfatteren farten på den galopperende hesten og la geværet mot skulderen, men plutselig, uten å høre noe skudd, kjente han en dødelig smerte, uvisst hvor, og et brennende mørke i øynene. Etter en stund kom han til bevissthet igjen for et kort og krampaktig øyeblikk, og da hørte han langsomme skritt som nærmet seg, men falt straks tilbake i intet. Etter enda en stund, nesten i dødskampens feberørske, følte han, uforståelig hvordan, at noen bøyde seg over ham.

«Jeg gjorde en overmenneskelig anstrengelse for å 12