Gerd-Liv Valla: Gi meg de brennende hjerter

domshjemmet mitt. Ikke de partipolitiske, men diskusjoner om stort og smått i samfunnet. Kommunesammenslåing og industri- og landbrukspolitikk var naturlige tema der engasjementet var sterkt. Søskenflokken fikk stor spennvidde, politisk sett. Nils ble ordfører for Senterpartiet, min yngste bror stod en gang på lokalvalgslisten til Høyre og selv ble jeg etter en periode langt ut på venstresiden tillitsvalgt i Arbeiderpartiet.

Sang og musikk preget også barndomshjemmet mitt. Sangbøker var viktig. Verken mor eller far spilte på orgelet vi hadde, men det gjorde Nils og Kjell. Vi andre barna spilte også litt og det var alltid hyggelig når noen spilte og vi kunne synge sammen. Det gikk mye i salmer – og julesalmer spesielt.

Folkeskolelæreren vår, Pedro Handå, dro i gang pianoundervisning.

Selv om vi hadde orgel, skulle også jeg få delta sammen med et par–tre andre. Orgel og piano er ikke så ulike instrumenter. Det ble ikke noen suksess. Jeg dro det aldri lenger enn til Gudmund Thorsen Storebingen, det letteste spillestykket en kan finne.

En av aktivitetene på Valla som gjorde livet så mangfoldig og rikt, var at vi hadde et sangkor, et såkalt blandet kor, det vil si med både kvinner og menn. Det var for voksne, men fra jeg var rundt 13 år fikk jeg også være med. Å få hvit sangerlue, reise på sangerstevne i Mosjøen og i det hele tatt få være med i dette sangfellesskapet med de voksne, var stort. Den hvite sangerlua ligger godt synlig i leiligheten min den dag i dag. Berlevågsangerne i filmen Heftig og begeistret ga meg gode assosiasjoner til dette sangerlivet i lokalsamfunnet.

Mange år senere tok jeg opp korsangen igjen, og begynte i Vestkanten sosialistiske kor i Oslo. To oppsetninger ble jeg med på. Den ene var en konsert med Mikael Wiehe i Konserthuset i 1985. To hundre sangere fra sosialistiske kor i hele Norge stilte opp og sang de radikale tekstene til Mikael Wiehe. Vi hadde også en oppsetning i forbindelse med at den sørafrikanske kirkelederen Desmond Tutu fikk Nobels fredspris. Vi sang Nkosi sikelel’i Africa, den sørafrikanske nasjonalsangen, og Free Nelson Mandela. Mandela var ennå fange på Robben Island under apartheidregimet. Konserten med selveste Mikael Wiehe, en av syttitallets helter, og konserten for den karismatiske Desmond Tutu, var så fantastiske å være med på at jeg etterpå fant ut at alt etter dette ville bli nedtur.

36