Page 1


Gi meg de brennende hjerter


GERD-LIV VALLA

Gi meg de brennende hjerter MEMOARER


© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-27553-2 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Bente C. Bergan Omslagsfoto: Fredrik Arff Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Satt i 10,2 pkt. Sabon og trykt på 80 g Norbook Cream 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til ungdommen og framtida


Innhold

Prolog: 22. juli 2011 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

15

Del 1: Barndom og ungdom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mot i brystet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bondesamfunn på femtitallet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski» . . . . . . . . . . . . . Oppigarden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Posthus og Romantikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Etterkrigsår og optimisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Lyset skal ei under skjeppen stå» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vinterfest . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En hvit fugl fra India . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En amerikadukke som går . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Far og mor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . South State med likør til. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Landsskole på femtitallet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ungdom og frelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . På flyttefot . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Offen» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den røde byen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Idrett og vennskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

21 23 24 27 28 30 32 34 37 39 40 41 42 44 46 47 48 49 50

Del 2: Studentopprør og kvinnekamp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oppbrudd: Drar til Oslo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Blindern inntas. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Internasjonalt studentopprør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nei til EEC. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det eksotiske og det opprinnelige. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fagkritikk i et kvinneperspektiv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

55 58 59 60 62 63 63


Første kvinnelige NSU-leder. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Internasjonal solidaritet. Hellas i mitt hjerte . . . . . . . . . . . . . Kvinnekamp i NSU . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Aksjonslinje eller systemkritikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kvinneallianser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Årene etter NSU. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . KUL – Et viktig sidespor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den gule kjolen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Frigjøring fra stivnede rollemønstre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et overflødighetshorn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

64 66 68 69 71 74 76 78 79 80

Del 3: Ut i jobb . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Parfyme og regnskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Inn i Statstjenestemannskartellet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Likelønn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Arbeid av lik verdi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fagbevegelsen er der jeg vil være . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nye tider, gamle mål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oppvask etter festen på åttitallet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fra ansatt til tillitsvalgt kartellsekretær . . . . . . . . . . . . . . . . . Omstilling i statlige virksomheter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

83 86 88 90 91 92 93 93 96 98

Del 4: Statsministerens kontor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . På venteværelset hos Gro . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Budsjettarbeid og harde dragkamper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En god dag på jobben . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Stabssjefen, en dreven politiker fra syttitallet . . . . . . . . . . . . . Modernisering. Statsbedriftene i en ny tid . . . . . . . . . . . . . . . Faderlige råd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det handler om EU . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En kommende utenriksminister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gro går av som partileder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ny leder i Ap – Jens eller Thorbjørn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Deltaker, ikke observatør. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Borgerkrigen i arbeiderbevegelsen» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det faglig-politiske samarbeidet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Da vet vi om hverandre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . De tusener av lytteposter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

103 105 111 112 113 114 117 118 120 121 123 124 125 128 129 131


SMK. Norges beste politiske utkikkspunkt . . . . . . . . . . . . . . 132 Farvel til SMK . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 Del 5: NTL . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mor og husmor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Stressmestring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . EU – den viktigste saken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skal LO gi et klart råd? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Teselskap mot EU . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . NTL: Et LO i miniatyr . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

137 139 140 140 141 142 144

Del 6: Justisminister. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fra Hurtigruta til justisministerstolen . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et departement i krise? Lund-kommisjonen og Berge Furre-saken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det handler om menneskeskjebner. Mappeinnsyn vedtas. . . . Tvers gjennom lov til seier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et mangslungent departement . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En bedre kriminalomsorg. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Satans drapsmenn». MC-kriminaliteten krever liv . . . . . . . . Asyl- og flyktningpolitikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Barns beste. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En rausere asyl- og flyktningpolitikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ny politisk og administrativ ledelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Reiss-Andersen ble aldri løyet for. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Varmende støtte. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kongen i statsråd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36,9 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

147 149

Del 7: Inn i LO . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et LO i endring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En utsatt posisjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Begynnende lederkamp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Stå opp om morran» og frivillige møter . . . . . . . . . . . . . . . . Tilbake til Den himmelske freds plass . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kampen for å bli LO-leder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kongressen i 2001 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En tilfeldig vei til toppen? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

175 177 178 179 180 186 189 192 194

151 153 155 156 157 159 161 162 163 165 166 170 171 173


Del 8: Ny LO-ledelse – nye utfordringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et mangfoldig lederteam . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lærejenta . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bedriftsbesøkene gjør varig inntrykk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Industri og kamp mot nedleggelser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Offentlig og privat sektor må trekke sammen . . . . . . . . . . . . Forbundsledere som samtalepartnere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et knappenålshode? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Frontfagsmodell og rettferdig lønn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Norges Bank misforstår . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Likelønn og likestilling. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nye kvinnekrav . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Likestilling mellom skift og turnus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ei lønn til å leve av og ei arbeidstid til å leve med . . . . . . . . . Heltid en rettighet, deltid en mulighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sterke kvinner inn i LO med 50 000 nye medlemmer. . . . . . . Vi må bli flere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Flere langtidsutdannede inn i LO . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Arbeidernes dag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Streikeslutt og nasjonaldag. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

197 199 200 202 203 204 206 208 209 212 213 214 214 216 217 219 220 222 223 225

Del 9: Samarbeid og strid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En utstrakt hånd mellom gamle motstandere . . . . . . . . . . . . Nye grep for lærerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den norske modellen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Heltid/deltid og fagforeningsfradrag – viktige brikker i et inntektspolitisk samarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Røykelov og arbeidsmiljø. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Samarbeid med sentrum og Høyre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Deltakelse på FrPs landsmøte. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Samarbeid med arbeidsgiverne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Helge Lund og Eivind Reiten får kontor i Folkets Hus. . . . . . Sterke personligheter med mye næringsvett . . . . . . . . . . . . . .

227 229 232 235 237 238 242 244 246 249 251

Del 10: Arbeiderpartiet må gjenreises – Valgnederlag, sykelønnsbråk og lederstrid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 255 Fiaskoen i 2001 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 257 Et merkelig tilbud . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 259


Sykelønnsordningen. En verdikamp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den første IA-avtalen. Et bolverk mot kutt i sykelønna . . . . . Privatisering og konkurranse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Samtalene med Tor Aspengren. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tor Aspengrens begravelse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Partileder i Ap: Jens eller Thorbjørn på nytt. . . . . . . . . . . . . . Valgkomitéarbeid. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jens Stoltenberg innstilles til partileder. . . . . . . . . . . . . . . . . . Nestlederstrid. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Arbeiderpartiet skal bare ha én nestleder . . . . . . . . . . . . . . . . Trond Giske skyves ut av kabalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . LO-lederen inn i Aps sentralstyre? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Valgkomitéarbeidet. En tung, men nyttig erfaring . . . . . . . . .

261 261 264 266 268 269 272 276 277 278 279 280 282

Del 11: Den lange valgkampen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Regjeringsmakten må vinnes tilbake. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hvordan sikre et sterkt arbeiderparti? . . . . . . . . . . . . . . . . . . «SV må ansvarliggjøres» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kronglete allianser på veien mot valgseier . . . . . . . . . . . . . . . Du bestemmer – LO på din side . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Valgkamp i praksis . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kampen mot midlertidige ansettelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Politikk må handle om folks hverdag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kampsakene må modnes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . LOs største kampanje noensinne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En regjering som jobber med oss, og ikke mot oss . . . . . . . . . «Den røde fare» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . SV må inviteres inn i varmen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Arbeiderpartiet må radikaliseres . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Turene rundt Sognsvann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den vanskelige pensjonsreformen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Inn i sentralstyret i 2005 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . A-pressen og den ideologiske arven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Heftig valgkampinnspurt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

285 287 290 291 293 296 297 298 300 300 301 303 304 305 306 307 309 313 315 319

Del 12: Rød-grønn regjering og rød-grønn politikk Nye utfordringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 321 Rød-grønn politikk og felles utfordringer. . . . . . . . . . . . . . . . 323


Regjeringskabalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Arbeidsmiljøloven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skuffende statsbudsjett. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . AFP-ordningen i spill . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bruddet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tariffoppgjør fra sykesenga . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tilbake på Youngstorget 1. mai. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Internasjonal solidaritet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ny strid om sykelønnsordningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sykelønnssaken landes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det viktige offentlige ordskiftet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . LO runder av på topp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

323 328 329 331 332 333 335 338 341 348 349 349

Del 13: Den vanskelige tiden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dokumentet i skapet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Brevet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Pressebriefen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En medietsunami . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En gjennomgang, ikke en granskning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Drapstrusselen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fougner-utvalget nedsettes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Yssen-saken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lekkasjene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Partisekretæren vitner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Rettssikkerheten som forsvant – en lekedomstol . . . . . . . . . . Om psykiatere som leger og konsulenter . . . . . . . . . . . . . . . . Beslutningen om avgang. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mediene og Fougner-utvalget. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Journalistikk, vennskap og politikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Koseprat med Skavlan? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Båndene som røk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En vanskelig sak også for Roar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Vi kan alle bli den lille» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Rapporten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Legeforeningen tar affære . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Angrer jeg intet?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

352 353 354 355 357 358 359 361 362 366 367 369 371 372 375 376 378 379 382 384 384 388 390


Del 14: Makt og avmakt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Maktbalansen – Personalsak eller maktkamp? . . . . . . . . . . . . En maktbalanse for fall? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En kald skulder fra Jens . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kampen om den rød-grønne historien . . . . . . . . . . . . . . . . . . Makt til å gjøre en forskjell . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . I medias makt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jeg skriver bok . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . LO-kongressen 2009 – mye tungt, men også mye varme . . . .

395 397 400 403 406 412 413 417 419

Del 15: Livet etter LO . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Med faner og flagg på 1. mai . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den røde tråden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Med blikket på kjøttvekta . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Comeback for likelønnssaken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gamle sykelønnsgrep i ny innpakning . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fattighuset . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Samtaler om tvil og tro . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Opp av sofaen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Uten helse har du lite . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hytte midt i byen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

423 425 428 429 430 432 434 435 437 438 439

Del 16: Karen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Morslykke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å stå med lua i hånda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det går bare litt sent . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kontrollør og biograf. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Krevende jobber gir også noe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vi trenger et sterkere lovverk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Konkurranse, konkurranse, konkurranse . . . . . . . . . . . . . . . . Mamma, kan vi gå og shoppe?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

443 445 446 447 449 450 453 455 457

Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 461 Navneregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 463 Bildekreditering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 471


Prolog: 22. juli 2011

Klokken er fem over tre, og jeg er sent ute til møte i forlaget, der jeg skal levere et kapittelutkast til boka. I resepsjonen til Cappelen Damm blir jeg møtt av den høygravide redaksjonssekretæren Helene. Ved inngangen som vender ut mot Akersgata står det en sivilkledd vakt, uvanlig i Cappelen Damm, men forlaget har nylig gitt ut en bok av den danske kulturredaktøren Flemming Rose som trykket karikaturer av profeten Muhammed i sin avis Jyllands-Posten. Den hyggelige resepsjonisten har tidligere fortalt meg at de ansatte er engstelige for represalier. Ikke alle er like glade for utgivelsen. Helene og jeg utveksler manusutkast. En av medarbeiderne i dokumentarredaksjonen, en blid nordnorsk jente, haster forbi med sekk og sovepose. Hun skal på campingtur, og hilser god helg. – Helene, jeg må på toalettet, sier jeg idet sikkerhetsveggen inn til bokhandelen og toalettet ruller ned. – Nå ble det akkurat stengt, men du kan bli med opp, sier Helene. – Nei, sier jeg. – Jeg løper heller til kontoret mitt i Folkets Hus. Jeg må dit og kopiere noen dokumenter. Vi sier farvel, og god helg. Klokken er rundt kvart over tre, og jeg går raskt ut i Akersgata, mellom Finansdepartementet og Høyesterett, og inn i Grubbegata. Utenfor Høyblokka er det lite folk, det er fredagsstille. Jeg legger merke til en kvinne som kommer mot meg. Hun ser direkte på meg. Jeg tenker: Har jeg sett henne før? Skal jeg stoppe og snakke med henne? Men jeg haster i stedet videre over Einar Gerhardsens plass, inn Møllergata og til Folkets Hus på hjørnet av Youngsgata/ Møllergata, der mitt kontor ligger. Det går uvanlig glatt gjennom hoveddøren denne dagen. Jeg forter meg inn, låser opp de tre dørene jeg må gjennom, kaster nøkler og do15


kumenter på skrivebordet, og løper inn på toalettet. Det er helt stille, ingen andre er på jobb denne fredagsettermiddagen i fellesferien. NISOs kontorer er tomme, Folkets Hus Landsforbunds kontor ved siden av mitt er tomt. Kontorlokalene er modernisert de siste årene, blant annet er det satt opp en stor glassvegg midt i lokalene. Da jeg kommer ut av toalettet, tenker jeg det skal bli godt med en kopp kaffe. Den foregående natten, sammen med venner ute ved Moss, ble lang og hyggelig. Vi hadde heftige diskusjoner om mange viktige ting kombinert med vin og cubansk rom. Kaffen er ferdig, jeg står ved glassveggen og skal til å gå mot kontoret. Da smeller det. De tjukke glassveggene eksploderer, vindusrutene blåses inn. Brannalarmen går, tunge takplater ramler ned rundt meg. Det farer gjennom hodet mitt: Hva skjer? Har jeg gjort noe galt med denne nymotens espressomaskinen? Ramler huset sammen på grunn av den stadige ombyggingen? Tålte ikke Folkets Hus’ konstruksjoner dette? Hva gjør jeg nå? Hadde det bare vært noen andre her. Brannalarmen forteller meg at det gjelder å komme seg ut. Jeg løper forbi den eksploderte glassveggen mens takplater, glass og murpuss singler rundt meg. Hvor er nøklene? Det gjelder å holde hodet kaldt. Jeg finner nøkkelknippet inne på kontoret, og kommer meg ut gjennom de tre låste dørene. Ute på gata møter jeg forskremte ansatte som kom fra andre deler av Folkets Hus. Noen gråter, og spør: Hva har skjedd? Så ser vi røyken fra regjeringskvartalet. Politi og brannfolk kommer styrtende, og vi roper etter dem: – Hva har skjedd? – Vi vet ikke. Kanskje har det gått av en bombe i regjeringskvartalet, og det kan komme en til. Kom dere unna! Audun Brede, en flott medarbeider fra driftsavdelingen i LO, kommer bort til oss. Ødeleggelsene var ikke så store der han og de andre var, men alle skjønte at noe alvorlig var skjedd. Kan det være en terrorbombe? Kan det være hevn for Norges deltakelse i Afghanistan, i Libya? Hevn for karrikaturtegnerens bok i forlaget? Hva skulle vi gjøre nå? – Bli med hjem til oss på Bøler, Gerd-Liv, sier Audun. – Jeg kjører motorsykkel, du kan sitte på. 16


– Det er umulig, Audun, svarer jeg. – Politiet har sikkert sperret alle utfartsveier. Audun tviler på det. – Det må ha gått liv tapt. De har sikkert andre ting å jobbe med nå, sier han. Bilen min, som står i garasjen i Folkets Hus, får jeg ikke tilgang til. Jeg går oppover mot Hammersborg Torg, men der er alt sperringene på plass. Jeg forter meg gjennom gatene. Sirener, politi, fortvilte mennesker er overalt. Jeg vil hjem. Var også Pilestredet Park og leiligheten min ødelagt? Alt er i orden hjemme. Jeg synker ned i sofaen foran fjernsynet. Vantro, sjokk og sinne avløser hverandre. Tankene er mange: Hva om jeg hadde gått på toalettet i forlaget, og dermed gått forbi regjeringskvartalet få minutter senere enn jeg faktisk gjorde? Det ville vært akkurat da eksplosjonen inntraff. Hvor heldig var jeg som unngikk at glassplintene gikk inn i kroppen inne i Folkets Hus? Hva om? Resten av dagen og mye av natta sitter jeg nummen og rystet til det innerste, og følger det uforståelige, vanvittige dramaet. Et angrep på regjeringskvartalet, det meldes om drepte og hardt skadde. Så utvider tragedien seg; det kommer inn rapporter om skyting på AUFs sommerleir på Utøya. Utover kvelden blir det klart at mange AUF-ere er skutt. Det er da ikke mulig? Skyte ungdommer? Så kommer meldingene om at gjerningsmannen både i regjeringskvartalet og på Utøya er en hvit, etnisk norsk mann. Kristen og ikke muslim. Til tross for at det stort sett er høyreekstremister som tidligere har stått bak grusomme angrep på mennesker i Norge, var ingen inne på denne muligheten de første timene etter tragedien. Jeg kjenner en skam over å ha vært en av de mange som umiddelbart tenkte at dette var islamisters hevntokt mot Norge. Så tenker jeg på Kamzy, Helle og de andre jentene jeg nylig møtte på den landsomfattende jentekonferansen i Sunndal 19. mars. Er de på Utøya? Jeg holdt innledning sent lørdag kveld, og var imponert over modenheten til disse jentene, noen var helt ned til 14 år gamle. De reflekterte over og stilte spørsmål til hva jeg som 63-åring snakket om. Sterkt og inspirerende. 17


Kamzy var leder i Oslo AUF inntil for noen måneder siden, hun er sikkert på sommerleir. Jeg våkner opp fra den transelignende tilstanden som har lammet meg da de første nyhetene om Utøya kom. Den første meldinga til Kamzy sender jeg litt før midnatt. Jeg får ikke noe svar. Lørdag morgen blir jeg vantro vekket til nyheten om de åtti drepte ungdommene på Utøya. Jeg sender en ny melding til Kamzy. Heller ikke denne gangen svarer hun. 12.54 på lørdag lyser Kamzys navn endelig i displayet: «Lever.» Lettelsen er enorm, Kamzy er i live. Men hva med de andre? Alle de som var døde. Og hvilke redsler skal de overlevende bære med seg? Jeg ser ungdommer fra Utøya uttale seg velformulert i mediene. Mange er naturlig nok i sjokk. Hvordan klarer de å snakke nå, etter det marerittet de har vært gjennom mens gjerningsmannen herjet rundt der ute? Hva med alle de som nå sitter og venter på beskjed om sine barn? Hva med de som hadde venner eller nær familie blant de hardt skadde og omkomne i regjeringskvartalet? Hva med de hardt skadde? Vil de overleve? Helga går, og hverdagen kommer, men det er vanskelig å sove, vanskelig å sette ord på det som har skjedd og skjer. Alt blir smått i forhold til en så stor tragedie. Dagene som følger blir preget av sorg og utmattelse. Søvnløshet og mareritt om singlende glass, brannalarmer og nesten tapt liv blir en del av hverdagen. Jeg får vite at en av medarbeiderne i Folkets Hus gikk fra jobben klokken 15.20, og tok veien gjennom regjeringskvartalet. Vi gikk begge over Einar Gerhardsens plass, med få minutters mellomrom. Jeg hadde marginene på min side, hun hadde det dessverre ikke. Hun omkom da bomben gikk av. * Statsminister Jens Stoltenberg opptrådte som en statsmann i timene og dagene etter terrorhandlingen. Han tok et riktig valg med hensyn til hva vi skal tro på. Etter 11. september 2001 i USA valgte president Bush konfrontasjonslinjen. Vår statsminister valgte åpenhet, demokrati og inkludering. På samme måte som Nelson Mandela gjorde da han kom ut fra Robben Island i 1989. Forsoning, ikke krig, var Mandelas budskap. Kjærlighet, ikke hat, var budskapet fra våre ledere. 18


Også fra de ungdommene som hadde vært midt oppe i det og var hardest rammet. I sin tale under minnegudstjenesten i Oslo domkirke siterte Jens en ung AUF-jente: «Når én mann kan forårsake så mye ondskap – tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen.» Helle Gannestad var jenta som formulerte disse kloke ordene som gikk verden rundt. Jeg lærte Helle å kjenne på jentekonferansen i Sunndal i mars. Hun var primus motor for konferansen og min kontaktperson. Da jeg sendte henne en tekstmelding og berømmet hennes kloke ord, svarte hun: Tusen takk, Gerd-Liv. Det betyr mye å høre fra deg. Det har vært vanskelige dager, men samtidig finner vi styrke i hverandre. Jeg må innrømme at jeg har vært innom alle følelser på skalaen – fra latter til bunnløs sorg – sammen med alle de andre berørte. Folkets Hus er et godt sted for å finne trøst. Jeg er utrolig stolt over AUF-erne, landet vårt, og hvordan Jens har taklet det hele. Når det kommer til de ordene jeg formulerte, hadde de ikke betydd noe hvis ikke Norge allerede var Norge. Arbeidet med boka mi måtte gå videre. Men hvordan skulle jeg skrive om fortiden når dette skjedde rundt meg? Jeg har opplevd gode og dårlige ting i politikken. Kunne jeg skrive om de dårlige etter dette? Gikk det overhodet an å være kritisk til enkelte sider ved personer som har stått så verdig fram, som Jens Stoltenberg og andre hadde gjort? Ville kritikk overhodet bli forstått i en tid som kalte på samhold og fellesskap? Hva ville ungdommene, Kamzy, Helle og alle de andre som jeg har hatt kontakt med, tenke? Ville de forstå hvorfor jeg skrev memoarer nå, og vil de fortsatt dele tanker over et kafébord? En stund føltes det meningsløst å snakke om noe annet enn ungdom og framtid. Tvilen meldte seg, men jeg bestemte meg raskt. Jeg hadde lyst til å fortelle min historie, om hvordan det var å vokse opp i bygdenorge på femtitallet, være student på Blindern på syttitallet, mor og kvinne i fagbevegelsen. Boka skal komme. Men den kan vente. Høsten 2011 er det viktigst å bidra til samhold, fellesskap og trøst. Det er en tid for alt. 19


En av kjerneverdiene i vårt demokrati er at vi kjemper med ord, ikke våpen. Gjennom fredelig meningsbrytning belyser vi vår samtid og vårt lands historie. I kjølvannet av min avgang og det vonde som skjedde i 2007, har mange skrevet om dette stykket norsk samtidshistorie som jeg var en del av. Noe av denne historieskrivingen opplever jeg som omskrivning. Derfor må jeg bruke min opplevelse, mine ord, fortelle min historie. Mitt håp er at de unge ser at alle mennesker, også samfunnstopper innen politikk og samfunnsliv, har sterke og svake sider. Historieskrivingen bør avspeile denne mangefasetterte virkeligheten sett gjennom øynene til dem som har levd i den.


Del 1

Barndom og ungdom


Mot i brystet Mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer, ryggen rak og blikket fritt, se det er bra. Tåle slit og tåle sludd, og tåle frost og varme, slike gutter det vil gamle Norge ha. Den velkjente sangen ljomet fra en liten skolestue på Valla i Nordland på midten av femtitallet. Vi sang den, alle som en, gutter og jenter. Vi sang fra Mads Bergs Skolenes sangbok. En bok med blått omslag og fugl og ornamenter i hvitt. Mange kjenner igjen denne sangboka, den var mye brukt i mange år. Etter hvert begynte jeg å stusse. Var det bare slike gutter gamle Norge ville ha? Og var det virkelig som det stod i det andre verset, at «der hvor lien brattest stuper setter han utover, gutten på de glatte ski så spruten står. Jenten etter …»? Guttene var ikke flinkere på skolen enn vi jentene. Guttene gikk ikke fortere på ski. Søsteren min hadde den vakreste håndskrifta i hele bygda. Jeg lærte å lese like fort, kanskje fortere, enn guttene i klassen. Jeg var like skikket til å kjøre traktor som broren min, og til å slåss som guttene. Nei, dette måtte endres på. Etter første klasse på folkeskolen på Valla i 1955 sang jeg for meg selv: «Tåle slit og tåle sludd, og tåle frost og varme, slike jenter det vil gamle Norge ha.» 46 år senere holdt jeg tale som kommende leder, den første kvinnelige i LO: Det handler om rettferdighet, likeverd og solidaritet når vi krever likestilling. I årene framover skal vi legge enda større vekt på dette. Hund23


retusener har urettferdig lav lønn. Titusener av kvinner ønsker mer arbeid. Slik at de kan ha en full jobb og leve av den. Likestilling i arbeidslivet handler om lavlønn og likelønn. […] Seirene har ikke kommet rekende på ei fjøl. Glem ikke det. […] Vi må skape likestilling både på hjemmebane og i arbeidslivet for å oppnå reell likestilling. Nå skulle vi brette opp ermene og slåss for kvinners likeverd. Kjempe videre. I selveste Landsorganisasjonen i Norge. Det var fantastisk å skulle få lov til å lede denne organisasjonen, og jeg gledet meg til å ta fatt. I oppveksten ble jeg alltid oppmuntret til å stå på for det jeg mente, til å være både høyt og lavt. Og jeg fikk tidlig store oppgaver i livet. Da jeg var så liten at jeg ennå ikke rakk ned til clutchen, ville jeg likevel kjøre traktor, selv om jeg måtte stå oppreist for å klare det. Nils, broren min, mente at det var han som skulle kjøre, siden han var eldst og odelsgutt. Jeg argumenterte sterkt for at jeg som var yngst og veikest burde få kjøre traktoren fordi arbeidet ellers i slåttonna var så fysisk tungt. Far lot oss begge kjøre. Hvis Gerd-Liv vil kjøre traktor, skal hun få lære det, sa far. «Slike jenter det vil gamle Norge ha.» Senere skulle jeg komme til å «kappes» med Nils på flere områder i livet, både på idrettsbanen og i organisasjonslivet. Da han ble leder av Norges Bondelag i 1980, sa jeg spøkefullt til daværende journalist i NRK Radio og senere politisk redaktør i VG, Olav Versto: «Nå har broren min blitt leder av Norges Bondelag, og da må jeg bli leder av noe som er like viktig.» På det tidspunktet hadde jeg vært leder av Norsk Studentunion (NSU) som hadde rundt 40 000 medlemmer. Senere skulle jeg bli leder av LO med nærmere 800 000 medlemmer. Det kunne Nils vanskelig slå.

Bondesamfunn på femtitallet Vi var fem søsken som vokste opp på en gård på Valla i Nordland. Vi hadde mange slags dyr. Kyr med navn som Dagros og Rødside. Sauer som ble sluppet ut på fjellet om sommeren, og hentet ned igjen når det nærmet seg vinter. Høns, griser og hest. Familien drev også posthuset ved siden av gårdsarbeidet. Det var et eventyr. 24


Hjemmet vårt var fylt med sang og diskusjoner, boklesing og radiolytting. Det var en trygg og god oppvekst. Likevel oppdaget jeg tidlig at det var forskjell på folk. På dem som hadde veldig lite, og vi som hadde mer. På dem som var utstøtt fordi de var født annerledes enn oss andre og som dessverre ofte ble ertet. Denne urettferdigheten, denne sosiale skjevheten, påvirket meg allerede i ung alder. Fra lufta ser Valla ut som en liten halvøy eller en stor odde. På den ene siden er det en fjordtarm av Sørfjorden, på den andre siden renner elva Røssåga. Der elva og fjorden møtes ute på Auren, som vi kaller det, der slutter Valla. Det offisielle og formelle navnet på Valla er Vallabotn. Det var også navnet på posthuset. I min barndom var Valla et sted med seks–sju gårder. I tillegg var det flere andre som bodde og arbeidet i den lille bygda, men som ikke hadde gård. Gården vår het Oppigarden. Nærmeste nabogård var Nerigarden. Else, bestevenninnen min, som var to år eldre enn meg, bodde der. De andre nære naboene var gudfaren og gudmora mi, Anbjørg og Ludvik, som drev butikken. Et spennende sted med karameller, sirupstønner, sukker, drops og kjeks, men ikke så mye frukt og grønnsaker. Grønnsaker dyrket vi selv, og frukt fantes det lite av på den tiden. Bortenfor butikken lå Midtigarden. Oppigarden, Nerigarden, Midtigarden − vanlige navn i et jordbrukssamfunn. Bortenfor Midtigarden lå Håjen (Haugen), bortenfor der igjen lå gården Solheim. På Solheim bodde tante Sine, eller Nilsine, som var hennes egentlige navn, og onkel Jakob. Familien på Solheim hadde ansvaret for dampskipsanløpet; kaia lå rett nedenfor huset deres. Det var en vakker plass med sol fra tidlig om morgenen til langt ut på kvelden. Solheim var et favorittsted og tante Sine en snill og god tante å komme til. Onkel Jakob røykte pipe, han hadde til og med eget pipebord. Den gode, og på den tiden eksotiske, lukten av piperøyk var noe av det som gjorde Solheim til et spesielt sted. Den dag i dag synes jeg røyk fra pipe lukter nydelig. Litt lenger unna, i den andre retningen, bodde tante Anna og onkel Per. Også her var det åpne dører med søskenbarn og lek og moro, som det var hos alle i den vesle bygda. Vi var ikke så mange, men vi hadde mye fellesskap. Da Nordlandsbanen ble bygget mellom Mosjøen og Mo i Rana i 1941–42, stoppet toget på Bjerka, det var stasjonen i bygda vår. Jern25


banetraseen gikk slik at den delte vår gård i to. Vi kunne ikke se skinnene, traseen gikk nemlig ikke oppå jordene, men i en dyp skjæring for å tilpasses ei bru med skinner over elven Røssåga. For å komme over denne skjæringa ble det bygget ei vanlig bru, Nybrua. Vi stod ofte på Nybrua og så på togene som kom susende under oss. Da gudmor Anbjørg og gudfar Ludvik la ned butikken, måtte vi over elva Røssåga for å komme til butikken på Røsså. Det måtte vi også når vi skulle besøke Ranveig og Anna-Helene, venninnene mine på Solbakken. Skulle vi til Korgen, til Karen Anne og de andre søskenbarna våre der, kunne vi velge mellom å krysse denne brua eller ta den andre mulige veien, «riksveien». Til Korgen gikk det buss, men ofte syklet, sparket eller gikk vi den ene milen. Korgen var kommunens senter, også etter at kommunen ble slått sammen med to andre kommuner, og ble til Hemnes kommune. En sammenslåingsprosess som var like vanskelig i denne bygda som det var i kommuner mange andre steder på sekstitallet. Valgte vi å krysse elva, måtte vi ut på selve jernbanebrua. Gå ut på et smalt tredekke mellom skinnegang og rekkverk. Vi la oss ned for å lytte etter toget. Øret tett inntil skinnegangen. Vi visste at var vi midt på brua når toget kom, kunne det bli et veldig sug, en trekkraft som i verste fall kunne dra oss inn mot toget og skinnegangen. En rømningsplan ble pønsket ut: Kom toget, kunne jeg klatre over rekkverket og stå på utsiden av brua. Heldigvis ble det aldri aktuelt å iverksette denne planen. Et lite feilsteg kunne ført rett ut i uløkka. Ned i elva. Det var aldri noen som skadet seg, men det var gruelig høyt ned til elva under, med sterke stryk, litt avhengig av hvordan vassdragsreguleringen var. For jeg vokste ikke bare opp i et jordbrukssamfunn, jeg vokste også opp i en kommune som var preget av vannkraftutbygging. En utbygging som berørte vann og lakseelver, men som vi så på som en del av det store industrieventyret. Industrireisingen i Rana på femtitallet bar bud om en tid med gode og faste jobber. I byen kunne folk bo bedre enn mange gjorde på avsidesliggende steder. De levde drømmen om det moderne Norge skapt av Einar Gerhardsen og sosialdemokratiet i tidlig etterkrigstid.

26


«Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski» Min far Lars var 38 år da han giftet seg med min mor Gerda, som heller ikke var noen ungdom. Likevel fikk de fem barn. Da jeg kom til verden, var mor 42 år og far 50 år. På skolen skulle vi av og til fortelle om når foreldrene våre var født. Når jeg sa at faren min var født i 1897, var reaksjonen ofte: – Hæ? Det må da være bestefaren din? Nils var tolv år eldre enn meg, og Kjell ti. Fem år etter Kjell ble Bjørg født, Stein året etter Bjørg. Jeg var yngst, en attpåklatt. Da jeg vokste opp, var de to eldste brødrene mine allerede på vei ut av hjemmet. Det var Bjørg og Stein jeg hadde mest med å gjøre. Vi passet kyrne sammen og gikk i fjellet. Først hadde vi en felleshytte med flere andre i bygda, Kverntjønnhytta, den var liten, spartansk og forfallen. Mor og far ville gjerne ha egen hytte, og derfor bygde vi Lomtjønnhytta. Om sommeren samlet vi mose og la inn i gulvet og veggene som isolasjon. Hesten vår, Luska, måtte dra opp materialer da vi skulle bygge. Hytta bestod av bare ett rom og en bitte liten sovealkove. I rommet stod det en divan og et stort hjemmesnekret spisebord med enkle benker rundt. Utrolig hvor mange vi kunne være på en gang i den lille hytta, og hvor lite vi savnet større plass. Dagene på hytta står for meg som noe av det fineste jeg opplevde, både vinter, påske og sommer. Vi satte garn i Kverntjønna og Lomtjønna. Vi fisket med stang og hadde båt. Vi kastet med sluk og fluer i elvene og vannene. Drømte om å få ørret, som vi kunne steke hele i panne eller på bål. Det var livet. Den eneste ulempen var insektene. Luska, hesten vår som stod oppe ved hytta, var svart av klegg. Mygg og klegg var den største plagen om sommeren på fjellet i Nord-Norge. Stakkars Luska, vi syntes så synd på hesten og prøvde – forgjeves – å jage bort de svarte plageåndene. Om vinteren var det skigåing. Hele tiden. Opp den bratte lia fra Valla og innover mot hytta, og videre opp på Lille Grønnfjell, og derfra til Kangsen og ofte helt opp til Store Grønnfjell som lå 1030 bratte meter over havet. Oppkjørte løyper fantes ikke. Vi måtte tråkke dem opp selv. Ofte gikk disse løypene på tvers. For å komme fortest mulig opp krysset jeg noen ganger fjellsiden under bratte heng. Skavlene hang ut27


over. Det var store og små snøklumper som viste at det hadde gått små ras. Det var et sjansespill, ikke minst når jeg ofte var alene på turene og ingen visste hvor jeg var. Det var befriende å komme opp på høyfjellet. Få alt av lys, luft, himmel og utsyn som snøhvite høyfjellsvidder ga. Her kunne jeg ligge og sole meg, spesielt foran bruningskonkurransen i Korgen i slutten av påsken. Hjemover gikk det fort. Hadde jeg først kommet meg opp til 1030 meter, var det stort sett bare rett ned før jeg plutselig stod i døra til huset ved fjorden. Margrethe Munthe, stakkars, har blitt stemplet som pekefingerdame og moralist. Men jeg husker ikke bare slike sanger. «Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski, nå lyser det så fagert i heien. Fra ovnskroken vekk, så glad og så fri, mot store hvite vidder tar jeg veien.» Den sang jeg enten jeg gikk i skogen eller i fjellet.

Oppigarden Gården vår, Oppigarden, bestod av en stor hvitmalt hovedbygning med hage rundt. Huset var litt rart konstruert: Den ene enden av bygningen hadde et utbygg i bare én etasje. Der lå posthuset. Det var far som offisielt var poståpner, men det var like mye mor som drev det ved siden av alle sine huslige gjøremål. De delte på arbeidet. Ved siden av hovedbygningen lå de andre husene og dannet til sammen et firkantet tun. Det var et grått stabbur, en rødmalt sag, fjøs, og et eldhus. Midt på tunet og rundt husene stod det noen fine bjørketrær. Gården var mer enn jobb for mor og far, det var en livsform. De arbeidet sent og tidlig, og vi ungene var med på alt. Vi hentet kyrne, melket, hentet post på bussen, og var med far i skogen om vinteren når han drev hogst. Om våren var det såing, om sommeren måtte høyet i hus. Det var pløying, det var traktorkjøring og det var hesjing. Vi tresket lenge kornet selv. Melkebilen kom og hentet spannene som stod på rampen hver dag. Vi sang Prøysens vise om «Mjølkeruta kommer ifra Stomperud på heia. Hold deg i stolkarmen, lek du er med. Og dermed så homper vi opp og ned.» Vi ungene var med på alt som foregikk på gården og på posthuset. Det var ingen av oss som ikke visste hva mor og far drev med. Det var ikke forskjell på livet vårt og arbeidet deres. Alt var vevd sammen. Vi var 28


med i fjøset, vi var med når det skulle hesjes og når høyet skulle kjøres inn. Hesjing var en tung jobb. Først skulle gresset rakes sammen, og så skulle det henges opp på hesjene. Hesjene bestod av staur som var satt opp i en rekke med ståltråd imellom. Ståltråden hengte vi først opp i en linje. Vi gikk med en stor bunt ståltråd, som vi var to stykker til å bære, en i hver ende av bunten. Så hengte vi gress opp på den første rekka. Deretter var det en ny ståltrådrunde, en ny hesjing opp på der igjen, en ny ståltrådrunde og hesjing. Til slutt ble det så høyt at vi som var minst, ikke rakk opp. Gresset hang over hesjene til det ble tørt. Da var det av med alt og opp i høyvogna. Den første tiden kjørte vi med hest inn på låven, men ganske fort kom traktoren Gråtassen. Den gjorde at vi kunne rake gresset sammen og få det i hus mye enklere og fortere. I slåttonna hadde vi som ellers i året fast middagsmat klokken tolv. Var det for langt å dra hjem, spiste vi ute på jordene. Tørsten slukket vi med hjemmebrygget øl eller hjemmelaget surmelk med kanel og sukker i. Noe av det det som var mest stas, var potetopptakene. I dag snakker vi om høstferie, den gangen het det potetferie eller «tadesferie» på dialekten vår. Vi hadde fri fra skolen for å hjelpe til på gårdene med å ta opp potetene. Ble du ikke invitert til det, ble du rett og slett lei deg. Du fikk nemlig penger, ja, det var vel en liten sum, kanskje fem kroner dagen. Det betydde en god del på den tiden, folk hadde ikke flust med penger. Å kunne sette inn fem kroner på den røde postsparebankboka var stas. Men det viktigste var fellesskapet. Å få være sammen med de andre, å delta, føle at du gjorde en jobb, og ikke minst maten som fulgte med: Først var det flere timer med potetopptak. Vi plukket oppi bøtter. En bøtte for fine poteter, og en bøtte for dårlige poteter. Så tømte vi bøttene i hver sine kasser. Dette holdt vi på med fram til tolv. Da ringte en bjelle. Tid for mat. Vi kastet spannene og løp bort til gården der vi skulle spise. Før vi kunne gå inn, måtte vi vaske oss. Store grå sinkbaljer med vaskevann var satt ut med Sunlight-såpe og skrubber. Inne bugnet matbordet. Det reneste Soria Moria. Det var hjemmebakt brød, flatbrød, kavring og smør. Kjøttpålegg av alle sorter, laks, røykelaks, brunost, og for de spesielt interesserte, som stort sett var voksne, var 29


det gammalost. Men det aller gjeveste var de nyrørte tyttebærene. Potetopptaket kom rett etter, og kanskje samtidig med at alle var i skogen og plukket bær. Blåbær og multer litt tidligere, og så tyttebær. Skogen var full av dem. Nyrørte tyttebær med sukker på nybakt brød med godt smør; jeg visste ikke om noe som var bedre enn det. Og jeg vet knapt om noe bedre den dag i dag. Bærplukking ble også butikk for meg. Etter endeløse timer i tyttebærlyngen helte jeg bærene noen ganger opp i en pappeske, dro med bussen til Hemnes og solgte dem til en kjøpmann. Det var litt penger å få for det, men først og fremst var det annerledes og spennende. Det ga også en følelse av å delta, av å bidra til det som ga oss mat og som var arbeidet vårt. Det gikk i ett. Etter at høyet var i hus og vinteren kom, var far i skogen. Han hadde folk til å hjelpe seg, det var stor aktivitet i skogen om vinteren. Vi satt oppe på tømmerlasset når vi kjørte tilbake til saga på gården vår. Etter at tømmeret var kommet til gards, ble det skåret til materialer. Folk ute fra øyene, der det var skrint med trevekst, kom og kjøpte materialer, blant annet for å bygge båter.

Posthus og Romantikk På posthuset hjemme var det travelt. Postsekker ble hentet på morgenbussen og levert på ettermiddagsbussen. Du måtte ikke komme for sent til dette. Da ble folk sittende og vente i bussen. Og det verste var at bussen da risikerte å komme for sent til å korrespondere med nord- og sørgående tog. Brev ble sortert, folk fikk utbetalt penger. Alt ble sirlig ført inn i bøker, hver eneste postanvisning ut, og hver eneste innbetaling. Den røde postsparebankboka var oss kjær, og vi sparte litt etter litt. Det var ikke de store summene som gikk inn, men vi limte inn postbankmerker i boka og stemplet med «Vallabotn». Det var alltid spennende når folk samlet seg i kø foran postluken, og mor eller jeg åpnet den og sa «Vær så god!» Vi delte ut posten til onkel Jakob, til Ole i Midtigarden, til Ole i Nerigarden, til Julianna, til Kristine på Moen. Og til alle de andre som trofast møtte opp for å få posten sin. Selv smugleste jeg alle bladene og magasinene som kom før jeg sorterte dem og la dem i hyllen. Norsk Ukeblad, Hjemmet og Al30


lers. Noen holdt Nordlands Avis, som kom ut på Hemnesberget, andre Rana Blad, som kom ut i Mo i Rana, og Lofotposten, som kom ut i Svolvær. Noen hadde Adresseavisen, enkelte hadde Bondebladet og Nationen, og det var i hvert fall én som hadde Sovjetnytt. Tidlig abonnerte jeg selv på Romantikk og slukte alle historiene om romanser, spesielt den faste spalten «Mitt første kyss». Posthuset er det stedet i oppveksten som jeg kanskje husker aller best. Det var sosialt, hele bygda kom dit, det var spennende arbeid, og det var lesestoff som ga kunnskap om både lokale og nasjonale forhold. Og for ukebladenes del, underholdt og pirret de nysgjerrigheten på klær, moter, mat og kjærlighet. Det var godt å møte de samme menneskene fra bygda hver eneste dag. Mennesker som forventningsfullt kom og hentet posten. Forventninger til avisene, til ukebladene de abonnerte på, til brev, ofte fra Amerika – flere hadde utvandrede slektninger – og kanskje fikk de også en pengeseddel fra «over there». En sommerferie fikk jeg ansvaret for poståpneriet på Bjerka. Erfaringen dette arbeidet ga meg i svært ung alder, var verdifull. Jeg våger nesten ikke å si hvor gammel jeg var, kanskje 14 år, LO er imot barnearbeid. Det var store penger jeg hadde ansvar for, og det var mye post som skulle sendes med og tas imot fra toget. Posthuset lå på jernbanestasjonen, så her behøvde vi ikke gå veien om buss. Spinkel som jeg var, slepte jeg rundt på de tunge postsekkene i det grå jutelignende stoffet med striper i de norske fargene. En rød, en blå og en hvit stripe langsmed postsekkene. Lukten av postsekkene var der gjennom hele oppveksten, på posthuset hjemme, på gården og i sommervikariatet på Bjerka. Jeg kjenner den igjen den dag i dag bare jeg kommer inn på et posthus hvor de ennå har de gamle sekkene. Poståpnerjobben var nyttig. Mange ganger var jeg engstelig for ikke å bli ferdig i tide, for å gjøre noe galt, for eksempel utbetale feil pengesum til folk. Det lærte jeg mye av. Ansvaret føltes ofte tungt, men jeg er takknemlig for at far og mor våget å la meg prøve i så ung alder. Sommerjobber ble det senere også, på salgslaget i Mo i Rana. Der skar jeg opp pølser og kjøtt, laget lungemos og leverpostei. Senere, under studiene, var jeg alt fra kioskmedarbeider i Narvesen til korrekturleser på telefonkatalogen. En gang fikk jeg tilbud om å steppe inn for en venninne som modell under klesvisninger. Det var i mine første år 31


i Oslo, og før jeg begynte med politikk. Det kunne være en grei måte å tjene penger på, tenkte jeg, i tillegg var det sikkert litt smigrende for en forfengelig ungjente. Den karrieren ble fort avbrutt. Han som eide agenturet jeg skulle vise klær for, kom en dag med et slibrig tilbud. Jeg viste meg aldri mer i showrommet på Drammensveien.

Etterkrigsår og optimisme Mens søsknene mine var født enten før eller under krigen, var jeg et barn av de store etterkrigskullene, født i 1948. Det var ikke mye snakk om krigen hjemme hos oss. Når det ble snakket, var det om gode og dårlige eksempler blant befolkningen i bygda under krigen, om smånazister og stornazister, som de ble kalt. Alle visste meget godt om dem som ble dømt for landssvik og måtte sone etter krigen, men jeg husker aldri at de ble utstøtt eller at ungene ble ertet. De hadde sonet sin dom, de var tilbake i samfunnet og vi skulle leve sammen. Forholdene var små. Det var kanskje ikke rom for å viske noen ut. En av dem var en kjøpmann i Bjerkadalen. Han kjørte rundt med bil og solgte varer, også til oss. Han ble omtalt som en stornazist, men uten at jeg husker at noen oppførte seg dårlig mot ham for det. Folk trengte varene hans. Han oppførte seg ordentlig som kjøpmann, og man måtte legge alt det vonde fra krigen bak seg. Kanskje er mine minner preget av at jeg ikke husker noe med sikkerhet før i 1953, da jeg var fem år gammel. Da var det optimisme og framtidstro mer enn tilbakeskuing. Kanskje var den vonde krigstiden der slektninger var i stor fare, noe en også ville skjerme oss ungene for? Mor og far fortalte imidlertid at tyskerne hadde okkupert deler av huset vårt under krigen. De snakket også om krigsfangene som hadde hatt det så forferdelig i leirene i nærheten, en på Bjerka og en på Vesterfjellet i Korgen. Vi hadde et skrin av aluminium eller «blikk» som en russisk krigsfange hadde laget til far da frigjøringen kom. På den ene siden, av skrinet var det risset inn Lars Valla 1945. 7. mai 1945. I midten var det en tegning av en flyger. På den andre siden av skrinet stod det et navn på russisk. Skrinet var enkelt, men det hadde hedersplassen på peishyllen, så det måtte bety mye for far. Senere fikk jeg skrinet av far, og jeg har det fremdeles. Når jeg ser på det, minner det meg om en hard 32


tid, men også om den utrolige gleden alle kjente da frigjøringen var et faktum. I pur glede ga denne russiske krigsfangen et minne for livet til far. Vinteren 2012 blir jeg oppmerksom på en utstilling arrangert av kunstneren Guttorm Guttormsgaard med gjenstander laget av russiske krigsfanger hvor det også er en rekke slike skrin. Guttormsgaard forteller at krigsfangene laget disse skrinene av sine egne blikktallerkener og ga dem til lokalbefolkningen som takk for hjelp. Tyskerne holdt 100 000 russere fanget i leire først og fremst i Nord-Norge. Fangene ble brukt som slavearbeidere for tyskernes byggeprosjekter og levde under beinharde forhold, mange sultet i hjel. Lokalbefolkningen fikk denne rystende delen av virkeligheten inn på livet, og mange risikerte liv og lemmer for å få smuglet mat og klær til fangene. Som takk for dette ga altså de russiske fangene sine hjelpere gjenstander de klarte å lage under de umenneskelige forholdene de levde under. Guttormsgaard ser på dette samspillet som helt vesentlig: «Det handler om å være noe annet enn fange og slave. Gjennom å lage ting de ga som gjenytelse for klær og mat kunne russerfangene bevare sin identitet og verdighet.»1 Nesten 10 000 russiske krigsfanger mistet livet i Norge. Flere enn nordmenn. Guttormsgaard funderer på om det var den kalde krigen som var årsak til at historikerne har skrevet så lite om deres situasjon i Norge. Jeg vet ikke. Jeg bare kjente en glede overfor dem som har samlet inn gjenstandene, laget utstillingen og gitt mer mening til dette lille blikkskrinet jeg har flyttet rundt med i mange tiår. Dessverre fikk jeg aldri snakket med far om dette skrinet og hva som hadde skjedd. Hva far gjorde for å få denne gaven vil jeg aldri få rede på, men at det må ha vært noe godt og verdifullt for et menneske i den ytterste nød, kjennes godt å vite. Det lille skrinet skal nå passes enda bedre på. Et skilt som lå på stabburet vårt var også en etterlatenskap etter krigen. Det ga en støkk i meg hver gang jeg så det. Wer auf der Brücke stehen bleibt, wird geschossen, stod det. Den som blir stående på brua, blir skutt. Så kort, så militært og brutalt var det. Det var ikke lov å gå ut på den nybygde jernbanebrua som gikk over Røssåga. Tyskerne var 1 Klassekampen

25.02.2012.

33


redde for at noen skulle sprenge den, og dermed hindre transport av tropper og materiell. Etterkrigstiden ble en tid for optimisme. I 1946 vedtok Stortinget å legge et jernverk til Mo i Rana. Den beslutningen ble godt mottatt i bygda vår. Driften av jernverket startet rundt 1954−55. Samtidig med forberedelsene til jernverket ble det også påbegynt kraftutbygging i Røssåga og andre steder. Det var en byggende tid, med stor industriaktivitet på Mo og stor aktivitet i Korgen rundt kraftutbyggingen. Etter hvert kom også gruvedriften i nabobygda Bleikvasslia. Det ble skapt nye jobber. Folk fikk mer penger mellom hendene. Det var bruk for båter, og det var bruk for tømmeret vårt og maten vår. Det ble avsetning på det. Vanskelighetene etter fem harde krigsår var i ferd med å forsvinne. Vi som bodde på gårdene, ble preget av dette. Far var nok i sin sjel Venstre-mann, eller Bondeparti-mann, vi snakket ikke mye om det. Men når det gjaldt jernverket i Mo i Rana, var han enig med Arbeiderpartiet og Gerhardsen. Ja, han stemte på dem da industribygginga i Rana var tema, røpet han for meg. I denne optimismens ånd levde vi.

«Lyset skal ei under skjeppen stå» Mor var med i Sanitetsforeningen, Bondekvinnelaget og gikk på enkelte møter i Sjømannsmisjonen. Vi hadde små pappbøsser som vi puttet penger på til Sjømannsmisjonen og Redningsselskapet. Når jeg fikk lov, ble jeg med på møtene i Sanitetsforeningen og i Bondekvinnelaget. Det var artig og spennende å sitte for meg selv i en krok og lytte til hva kjerringene snakket om. God servering var det også, kaker og brødskiver og alt det gode de kunne varte opp med. I det hele tatt likte jeg tidlig å gå rundt på gårdene og drikke kaffe og spise godsaker. Kjerring var for øvrig ikke et skjellsord, som det dels er i dag, men en hedersbetegnelse på voksne hardtarbeidende kvinner i bygdesamfunnet. Mye av det sosiale livet var knyttet til gården, til slekta og familien. Ønskekonserten var det ukentlige «kulturtilbudet» vi bare måtte høre på, og gudstjenesten på søndagene klokken elleve det samme. Gudstjenesten og Ønskekonserten var en så sterk tradisjon at det er noe jeg hører på hver eneste søndag også i dag. 34


Vi var ikke spesielt religiøse, men alle var medlemmer i statskirken. Det var slik det skulle være. Tingenes orden. I jula dro vi til kirken i Korgen. Her ble alle døpt, konfirmert, gift og begravd. Det var folkekirken på sitt beste. Du ble innmeldt ved dåpen, noen utmeldelse var det ikke snakk om underveis til begravelsen. Vi gikk også på pinsevennenes søndagsskole der det var mye sang og lys stemning, og ingen mørkebevegelse. «Lyset skal ei under skjeppen stå, nei det skal lyse klart, lyse klart, lyse klart, lyse klart,» sang vi i den lille stua der søndagsskolen ble holdt. Med på veien fikk vi stjernekort med kongekrone som viste oppmøte. Stjerner i gullpapir! I hjemmet vårt var det mange bøker. Vi leste Olav Duun, Bjørnson, Hamsun og Ibsen. Mor hadde jobbet i bokhandel på Hemnesberget før hun ble gift med far. Hemnesberget var et viktig knutepunkt både kommunikasjonsmessig, kulturelt og når det gjaldt handel i Rana. Mor var glad i bøker, hun leste selv i sin travle hverdag, og oppmuntret alltid oss til å lese. Tidlig imponerte hun meg med å være så flink til å pakke inn julegavene våre. Pakkene hennes var alltid de fineste. Det hadde hun selvfølgelig fra tiden i bokhandelen. Bøker skulle pakkes pent inn og stelles godt med. Far hadde gått på folkehøgskole i Vefsn. Det var ikke så vanlig at bondegutter, og han var odelsgutt, gikk der. Kanskje var det også derfor han viste glede over lesing og bøker. Og vi unger lærte tidlig å sette pris på bøkene vi hadde hjemme. Hamsun var en favoritt. Deler av filmen Markens Grøde ble spilt inn på Hemnesberget allerede på tjuetallet. Uten å ha sett filmen ble Markens grøde en flott leseropplevelse for meg i ung alder. Naturen var viktig for oss, det var mye å kjenne seg igjen i. Senere, spesielt i syttitallets diskusjoner på universitetet, ble jeg fortalt at det var en bok som forherliget bondesamfunnet, ja, romanen ble påstått å ha fascistiske trekk. Vi leste den ikke slik den gangen – selv om vi visste om Hamsuns store svik under krigen. Da Agnar Mykles Sangen om den røde rubin kom ut, var jeg en åtte–ni år. Mor og noen andre gårdskjerringer snakket lavmælt om denne boka. Jeg ser dem for meg der de står ute i hagen. Det var ikke til å misforstå. Her var det noe vi ungene ikke skulle høre og se. Desto mer spennende. Jeg fikk tak i boka det forteste jeg greide, gjemte den i en skuff og smugleste. Det var bøker, mye aviser og mye radio. Diskusjonene preget barn35


domshjemmet mitt. Ikke de partipolitiske, men diskusjoner om stort og smått i samfunnet. Kommunesammenslåing og industri- og landbrukspolitikk var naturlige tema der engasjementet var sterkt. Søskenflokken fikk stor spennvidde, politisk sett. Nils ble ordfører for Senterpartiet, min yngste bror stod en gang på lokalvalgslisten til Høyre og selv ble jeg etter en periode langt ut på venstresiden tillitsvalgt i Arbeiderpartiet. Sang og musikk preget også barndomshjemmet mitt. Sangbøker var viktig. Verken mor eller far spilte på orgelet vi hadde, men det gjorde Nils og Kjell. Vi andre barna spilte også litt og det var alltid hyggelig når noen spilte og vi kunne synge sammen. Det gikk mye i salmer – og julesalmer spesielt. Folkeskolelæreren vår, Pedro Handå, dro i gang pianoundervisning. Selv om vi hadde orgel, skulle også jeg få delta sammen med et par–tre andre. Orgel og piano er ikke så ulike instrumenter. Det ble ikke noen suksess. Jeg dro det aldri lenger enn til Gudmund Thorsen Storebingen, det letteste spillestykket en kan finne. En av aktivitetene på Valla som gjorde livet så mangfoldig og rikt, var at vi hadde et sangkor, et såkalt blandet kor, det vil si med både kvinner og menn. Det var for voksne, men fra jeg var rundt 13 år fikk jeg også være med. Å få hvit sangerlue, reise på sangerstevne i Mosjøen og i det hele tatt få være med i dette sangfellesskapet med de voksne, var stort. Den hvite sangerlua ligger godt synlig i leiligheten min den dag i dag. Berlevågsangerne i filmen Heftig og begeistret ga meg gode assosiasjoner til dette sangerlivet i lokalsamfunnet. Mange år senere tok jeg opp korsangen igjen, og begynte i Vestkanten sosialistiske kor i Oslo. To oppsetninger ble jeg med på. Den ene var en konsert med Mikael Wiehe i Konserthuset i 1985. To hundre sangere fra sosialistiske kor i hele Norge stilte opp og sang de radikale tekstene til Mikael Wiehe. Vi hadde også en oppsetning i forbindelse med at den sørafrikanske kirkelederen Desmond Tutu fikk Nobels fredspris. Vi sang Nkosi sikelel’i Africa, den sørafrikanske nasjonalsangen, og Free Nelson Mandela. Mandela var ennå fange på Robben Island under apartheidregimet. Konserten med selveste Mikael Wiehe, en av syttitallets helter, og konserten for den karismatiske Desmond Tutu, var så fantastiske å være med på at jeg etterpå fant ut at alt etter dette ville bli nedtur. 36


Å kombinere korsang med å være småbarnsmor var ikke enkelt. Mange øvinger på kveldene og i helgene var nødvendig om vi skulle bli gode nok. Det hadde jeg ikke anledning til, så jeg valgte å slutte. Mange har flirt litt av Vestkanten sosialistiske kor. Det høres ut som en selvmotsigelse, ler de. Men det var nå engang det koret het, og et flott kor var det.

Vinterfest Spesielt i jula var sang og musikk en viktig syssel i vår store familie. For det var ikke bare oss, fem søsken og mor og far. Vi hadde tanter, onkler og søskenbarn overalt. Alle var mye sammen. Det var et samfunn preget av slekt, familie og mange venner. Jula var årets høydepunkt, og forberedelsene begynte i god tid før. Vi rundvasket i kjøkken og i stuer. Vi hadde en vanlig stue, som vi ikke brukte til hverdags, men som lå nærmest kjøkkenet. Her var det peis, spisebord og salong. Den ble brukt bare i høytider og når noe spesielt skulle feires, for eksempel bursdager. Ellers stod den kald og ubrukt. Innenfor der lå det vi kalte «litj-stua», som vi brukte til hverdags. Det var en bitte liten stue. Bortenfor der igjen «anner-stua». Den var nesten tom for møbler, men når vi hadde de store juleselskapene, brukte vi den også. Mor bakte, laget sylte og rull. Det var en fantastisk stor aktivitet, og noen ganger gjorde vi vasken og førjulsstellet så grundig at vi flyttet inn i eldhuset mens gulvene ble malt. Lille julaften og julaften formiddag brukte vi til å få alt på plass. Alt var skinnende rent. Grana, hentet i skogen vår, kom inn på julaften, aldri før. Plutselig oppstod det jul ut av det som i ukevis hadde vært et eneste stort kaos. Det lille vi hadde av sølvtøy var pusset, dukene var nystrøkne og nystivede. Nå begynte eventyret. Det var tid for julemat, juleevangeliet og julegavene. Fra den dagen jeg klarte å lese lappene, fikk jeg som yngst lov til å dele ut gavene, etter hvert også lese juleevangeliet: «Og det skjedde i de dager …». På julaften spiste vi som regel fisk. Vi hadde middagen tidlig, for mor og far måtte i fjøset i sekstiden. Senere hadde vi påsmurte brødskiver, julekaker og kaffe. Da senket roen seg. Nå skulle det feires, og ikke minst spises. Første juledag var den store etedagen med ribbe, kjøttkaker og pøl37


ser. Alt hjemmelaget av egne dyr. Vi fylte kjøttfarse i tarmer og laget pølser. Det så ganske ekkelt ut, men vi forstod i hvert fall hvor maten kom fra når vi vokste opp på en gård. Kyr, kalver, sauer og griser ble slaktet. Høns ble til gode frikasseer. Fisken fanget vi for en god del selv, ofte med garn, men også med krok og snøre. Da fryseboksen kom på slutten av femtitallet, fikk stabbur og kjeller avløsning. Det ga revolusjonerende nye muligheter til oppbevaring av maten vår. Fryseboksen stod for meg som en skattkiste der den var plassert nede i kjelleren. Første juledag var det ikke lov til å gå på besøk. Du ble kalt «juledagspetter» hvis du gikk inn til noen andre. Det lengste vi strakk oss til var å gå en tur, gjerne etter mørkets frambrudd når den store juledagsmiddagen med multekrem til dessert var fortært. Men da platespilleren kom inn i livet vårt og vi fikk plater i julegave, var det vanskelig å ikke gå på besøk og utveksle plater. Fortelle hverandre hva vi hadde fått, vi venninnene. Flere førstejuledager ringte jeg Else, som bodde bare to hundre meter unna, og spilte av platene inn i en stor og gammel svart telefon som hang på veggen. Det gikk mest i single-plater, sorte og noen gule, røde og grønne, med popmusikk vi hadde hørt på datidens store musikksted, «Radio Luxemburg». Nå eide vi dem selv. En kostelig skatt. Else fikk høre hvilke plater jeg hadde fått, og jeg fikk høre platene hun hadde fått. Besøksforbudet ble omgått, og kulturutvekslingen kunne finne sted. Juleplanleggingen startet tidlig, og vi feiret også lenge. Juletreet stod bestandig til bursdagen min den 25. januar, og noen ganger lenger. Det viktige var at vi aldri feiret før selve julaften. Julebord og juleselskap hos hverandre før den 24. desember eksisterte ikke i min barndom. Den slags skulle legges til romjulen. Etter nyttår var det juletrefester. Det religiøse innslaget var begrenset. Juleevangeliet julaften og juletrefester på Sion hos pinsevennene og i kirken i Korgen, det var det hele. Julen var den store vinterfesten i en bekmørk tid, tiden da sola er lengst unna, men så snur. Noen bedre grunn til en hel måned med feiring finnes neppe.

38


En hvit fugl fra India Vi kjedet oss aldri. Da TV-en kom til oss, var det ikke noe jeg så på med stor lyst. Hvorfor skulle vi ha dette apparatet som brøt inn i den gode atmosfæren vår enten vi pratet sammen, spilte kort, Ludo, Monopol, et spill som het Mil, eller lekte selskapsleker som «Ta den ring og la den vandre», «Min venn» og noe vi kalte «Prest, prost, biskop, kapellan»? Radioen var det fremste kulturtilbudet vi hadde. Vi hørte på radio hele dagen. På alle værmeldinger, meldinger om fisket, Dagsnytt, Ønskekonserten, søndagsgudstjenesten, folkemusikkhalvtimen. Vi satt klistret til radioen og hørte på «Det spørs!» med Rolf Kirkvaag fra Store Studio. Og så kom denne boksen inn i stua. TV-en. Så stor at den måtte stå på egne bein. Den første tiden demonstrerte jeg mot den ved å gå med ryggen til når jeg passerte. Vi hadde radio, og vi hadde nok av andre ting å gjøre. Vi trengte ikke TV, syntes jeg. Men TV-en kom, og den ble værende. Og samværsformen vår endret seg gradvis. Bortsett fra TV, radio, aviser, blader og bøker var det ikke svært mange impulser som kom utenfra, fra byen. Riktignok var vi på Hemnesberget og i Korgen. Spilte jukeboks på kafeen, Elvis ble en højdare, «One Night With You» og «Are You Lonesome Tonight?» ble spilt om og om igjen. Det var teaterforestillinger på samfunnshuset i Korgen, kinovisninger på skolen hjemme på Valla. Filmer med Abbot og Costello − Helan og Halvan. For husmødre var det foredrag, kurs i matstell og andre aktiviteter knyttet til husmorrollen. Femti- og til dels sekstitallet var husmoræraen framfor noen, og ivrige foredragsholdere kunne fortelle at poteter ikke måtte skrelles og legges i rennende vann lenge før koking, da rant all næring bort. En god unnskyldning for å slippe å skrelle poteter, tenkte jeg etter å ha hørt dette fra bakerste krok i skolestua, for anledningen omgjort til møtelokale. Noen eksotiske innslag fantes. Vi hadde Maren i Kvisten. Hun hadde vært noe så spennende som misjonær i India. Maren var gammel og rynkete og bodde i sin lille bolig Kvisten i nærheten av søndagsskolen. Om sommeren når det var varmt, gikk hun med hvite klær og en hvit, rund hatt. Inni disse flagrende gevantene befant det seg en etter hvert krokrygget, meget rynkete og brun gammel dame. Alt det hun kunne 39


fortelle om India! Om hvor fattige folk var. Om hvor glade de ble når de fikk hjelp av misjonærene, fikk mat og «fikk komme til Gud», som hun sa. Og alt det hun hadde med seg fra turene i India. Fargerike stoffer. Små dyr i metall. Krydder. Hun var et fantastisk innslag på Valla, der hun gikk som en hvit fugl. Min glede over alt indisk, som fargerike puter med innbroderte glassbiter, kryddersterk mat, varmbrune møbler, ble nok plantet av Maren i Kvisten. Hun var en berikelse i min barndom.

En amerikadukke som går Det andre suset fra den store verden kom fra Amerika. Både fars og mors søster hadde utvandret. Særlig mors søster, tante Anna, og hennes mann, onkel Rolf, var viktige for oss. De hadde reist ut, men de fant ikke helt roen, verken over there eller her hjemme. De var i Amerika i noen år, fisket i Alaska, jobbet forskjellige steder, og kom tilbake til Norge og drev sin kafé på Finneidfjord. For så å dra tilbake. Noen år her, noen år der. Fra Amerika sendte de pakker til jul, amerikapakker. Etter at posthuset vårt på Valla ble lagt ned, dro jeg med sparkstøtting til Bjerka en julaften. Pakken fra tante Anna og onkel Rolf var kommet så sent det året. Det var en lang og kald vei hjem. Åpnet amerikapakken. Du verden. Der var det en blågrønn kjole i tyll og glitter til meg, der var det en dukke som kunne gå, det vil si at det ene beinet spratt fram når det andre gikk tilbake. Det hadde jeg aldri sett før. Jeg tok dukken med på skolen og viste den fram. En amerikadukke som kunne gå. Når tante Anna og onkel Rolf var hjemme og drev kafeen og motellet på Finneidfjord, var vi ofte på besøk. De hadde ting ingen andre i bygda hadde, blant annet husker jeg et vattert, rødt og gyllent sengeteppe. Jeg ble aldri mett av å se på det. I kafeen hadde de jukeboks, et vidunder av en maskin de lot meg spille gratis på. Tante Anna lot meg få hjelpe til i kafeen. Smørbrød, vafler med hjemmelaget gomme, boller med rosiner, hvetekringler og alt som godt var la jeg inn i glassdisken. Stå og selge fikk jeg også lov til. Det var en verden som igjen åpnet disse følelsene av å få være med, å få delta.

40


Far og mor Far var for det meste ute. Fra tidlig morgen til sent på kveld. Av og til var han inne på posthuset, men han kom som regel inn først til middag i tolvtiden. Middagen var kjøtt, pølse, kjøttkaker og steik. Mesteparten laget hjemme. Det var fiskegrateng, fersk fisk, saltet fisk, lapskaus, ulike supper. Det spesielle var ikke at vi spiste suppe før hovedretten, men at den var søt. En gang prøvde jeg å lage den til datteren min Karen. Saftsuppe med gryn i før middag. Jeg var veldig stolt over forsøket på å etterligne moren min. Problemet var bare at Karen ikke syntes det var det minste godt med søt saftsuppe før middag. Etter at vi hadde spist middag satte far seg i lenestolen, leste en avis og ikke minst: lyttet på radio. På værmeldingen, Dagsnytt og meldinger om fisket. Værmeldingene er veldig viktige når man driver gård eller ror fiske. Da satt jeg ofte på fanget til far. Når mor var inne, jobbet hun. Hele tiden. For far var den lille hvilestunden i lenestolen hans avbrekk i en slitsom arbeidsdag, mors var heller å gå ut en tur. Mor hadde fem unger å ta vare på. Mor hadde posten, hver eneste dag unntatt søndag. Mor bakte brød. Mor vasket opp. Mor vasket klær. Hun saftet og syltet. Hun slo seg aldri skikkelig ned. Hun kunne sette seg ytterst på kanten av en stol med en kaffekopp. Og selvfølgelig satt hun når vi spiste, men da var hun mest opptatt av å forsyne oss, ta av bordet, rydde, styre. Mor hadde en stor jobb. Hun døde av slag da hun var 74 år. Mor hadde et arbeidsomt liv, og hadde etter hvert en del vondter. Det var ikke rart, tatt i betraktning alt som skulle gjøres. I tillegg til tungvint husarbeid og poståpnerjobb var hun i fjøset og melket. Etter hvert fikk vi melkemaskin. Vi laget ost, og skilte fløten fra melken, laget skummet melk og fløte. Det gjorde vi i en separator, en grønn maskin med håndsveiv som stod i eldhuset vårt. Litt Reodor Felgen-aktig. Mor var et strålende eksempel på en hardt arbeidende gardskjerring og en omsorgsfull mor. Far ble 86 år og var sprek helt til det siste. Søsknene mine kalte meg ofte for fars «gullunge» i oppveksten. Jeg var yngst, en liten attpåklatt som elsket å være sammen med far både ute og inne. Ble far en sjelden gang sint, likte jeg meg dårlig. Respekten og beundringen for ham satt dypt i meg. Ros fra far betydde mye og ga meg kanskje i tidlig alder et lite flink-pike-syndrom. 41


Det var et variert liv. For mor og for far, og for oss alle. Da jeg senere leste Marx som skrev om livet der man fisker på et tidspunkt, jakter på et annet, steller feet om kvelden og diskuterer etter måltidene, tenkte jeg: Sånn hadde vi det hjemme. Selv om det mang en gang var et slitsomt liv, hørte jeg sjelden mor og far klage over at de hadde for mye å gjøre, eller at de ønsket et annet liv. Men de jobbet tidlig og sent, og vi ungene måtte lære oss å være med. Ta ansvar. Det å være gårdbruker var ikke en jobb fra åtte til fire, det var en livsform. Og den omfattet oss alle. Når jeg ser tilbake på barndommen, opplever jeg den nærmest som en idyll. Selvsagt kranglet og sloss jeg med søsknene, og iblant var jeg sint på mor og far, slik unger er. Men det eneste jeg var redd for i barndommen, virkelig redd for, var at elghunden til tante Sine skulle komme seg løs og møte meg alene en mørk vinterkveld. Bikkja var mannevond og kunne bite.

South State med likør til Det kom en dag da røyking måtte prøves. Først røykte vi granskjegg fra trærne. Rullet den sammen til sigaretter og røykte. Fryktelig vondt var det. Else og jeg var ikke gamle jentene da vi dro til butikken på Bjerka og kjøpte South State, jeg husker jeg hadde dukken med meg i en skinnpose. Vi satte oss ned bak et bortgjemt uthus i Nerigarden og røykte sigarett etter sigarett etter sigarett. Til tipakningen var tom. Jeg gikk hjem, med dukken, svimete både i hode og bein, sjanglet nærmest. Else ble dårlig og møtte attpåtil sin mor, som ble bestyrtet da hun kjente røyklukten fra sin meget unge datter. Else og jeg gjorde flere eksperimenter. Vi lånte våre fedres lommebøker – fars var av lysebrunt skinn med mange fine rom i – og dro til Bjerka og kjøpte tjue sjokolader hver med likør i. Vi slo hull på sjokoladene, tømte likøren opp i to kopper, kastet sjokoladene og drakk likøren. Forbuden frukt, det også, men ingen så oss der vi satt på låvebrua hos Else. Litt smånasking må jeg også innrømme. En kjekspakke på butikken til gudfar Ludvik ble en gang for fristende. I mangel av penger tenkte jeg og et par andre unger at vi kunne «låne» kjeksen. Det ble fort oppdaget, og jeg ble spurt om jeg hadde tatt denne kjeksen. 42


– Nei, æresord, kors på halsen, dør i natt! Dagen etter løp jeg tilbake med restene av kjekspakken, livredd for å dø. En god vaksinasjon mot senere fristelser til både å lyve og å ta noe som ikke er mitt. En gang var jeg så sinna på mor og far at jeg pakket en bitte liten rød koffert, som var til dukkeklær, med tannbørste og jakke. Jeg dro hjemmefra. Rømte. Etter tre hundre meter kom jeg til Nybrua. Der satte jeg meg under brua og tenkte at jeg drar aldri tilbake igjen. Men da det ble mørkt, tok jeg den lille røde kofferten og vandret hjem. Ingen trodde at jeg kom til å rømme. Men det var en situasjon jeg følte var urettferdig, og da gjorde jeg som mange unger har gjort før meg. Jeg foretok en liten ekspedisjon. En skummel barndomsopplevelse som sitter sterkt i, var en gang vi gikk over isen. Det må ha vært et par dager før femårsdagen min. Vi barna skulle gå til Bjerka og handle ting jeg trengte til bursdagsselskapet. Noen venner som var større enn meg var med, så det skulle være trygt. Vi gikk over den islagte fjorden. Isen var tjukk, og det var fjære sjø. Vi ble en stund på Bjerka, besøkte kjente og handlet det vi trengte. Da vi skulle hjem, var det begynt å flø. Det var åpninger mellom strandkanten og isen, det var litt vanskelig å komme utpå. Men vi hoppet over, og begynte å gå mot Valla. Da vi nærmet oss Valla, var det flødd enda mer, og det var store vannsprekker mellom isen og landkanten. Vi ble redde. Det var kaldt, halvmørkt, og vi var langt fra folk. Vi hoppet fra det ene isflaket til det andre, og til slutt kom vi oss i land. Vel hjemme så jeg at far satt og leste i Nordlands avis. Oppslagene var: «Vitenskapelige milepeler i 1952. Kampen mot poliomyelitten, det mekaniske hjerte og atomkraften til fredelige formål» og «Den aktuelle trussel om krig er trådt noe i bakgrunnen i Europa. Stillingen er preget av usikkerhet, sier utenriksminister Lange».2 Da mor og far hørte hva som hadde skjedd med oss ute på isflakene, ble de redde, og kanskje litt sinte. Sinnet varte ikke lenge. Far tok meg i hånda, leide meg gjennom de varme stuene og sa: «Nå skal det bli bursdagsselskap, Gerd-Liv. Dette gikk bra. Men vær forsiktig med å utfordre naturkreftene på en slik måte. Det kan koste en dyrt. Vær litt mer forsiktig. Ikke vær så uvøren.» 2 Nordlands

Avis 23.01.1953

43


Det var godt å komme hjem til mor og far. Jeg satt på fanget til begge to etter tur, og vi feiret en god bursdag to dager etter. Ordene til far har jeg tenkt mye på i ettertid. Ord som kom tilbake til meg da jeg holdt på å måtte amputere beinet på et sykehus i Danmark etter å ha badet i urent vann i Moss, skåret meg og fått infeksjon. Da jeg brakk ryggen på full fart ned noen meget bratte og isete bakker i Oslomarka, og den gang jeg kuttet hovedpulsåren da jeg i like full fart og med dårlig tid skulle presse en glasskål inn i en gjenvinningscontainer. Alle gangene var jeg uvøren. Det gikk bra, men det kunne ha gått riktig ille.

Landsskole på femtitallet Da bestevenninnen min Else startet på skolen, ble jeg misunnelig. Hun var to år eldre enn meg, og man måtte fylle sju i det året man begynte, det var kravet. Jeg maste og spurte om jeg ikke kunne få være til stede på skolen uten å bli skrevet inn. Etter ett år fikk jeg omsider lov til det. Det var flott å få sitte der, høre på lærer Gudny, høre på de ordentlige elevene og selv få knekke lesekoden før jeg egentlig skulle. Jeg syntes det var fantastisk å få gå på skolen, selv om de jeg skulle gå sammen med ennå ikke var begynt. I min aldersgruppe, i det som skulle bli min ordentlige klasse, var vi fem stykker: Det var Aud-Norunn, som var søskenbarnet mitt, det var Kari og Øystein som bodde på Bjerka, og det var Helena. Helena var datter av hovedlæreren på Valla skole, Pedro Handå, en aktet og dyktig lærer, en stor kapasitet også som dirigent for sangkoret på Valla. Det var bare to klasserom på skolen. I tillegg var det et kjøkken, og der stod tranflasken. Tran måtte vi ta hver eneste dag. Tranen var ikke direkte harsk, men den var ikke god heller. Skolens vaktmester eller pedell3 som det het, var Evelinde. Hun passet på at skolestuene var varme. Grytidlig om morgenen stod hun opp, gikk ned til skolen og fyrte opp i de store, svarte jernovnene i klasserommene. Når vi kom, var det godt og varmt. Evelinde ordnet opp, vasket og passet på alt. Holdt klasserommene rene, ryddet og vasket på utedoene. Hun var en av samfunnets slitere. Evelinde hadde få penger og bodde alene i en liten stue på småbru3 Pedell

ble brukt om vaktmestere ved skoler, universiteter og lignende.

44


ket til broren, som hadde familie og bodde i huset ved siden av. Jeg elsket å være hos Evelinde, hun strikket og heklet. Det var så godt å sitte der i den lille stua sammen med henne. Gjøre håndarbeid mens hun fortalte fra gamle dager på Valla. Hun hadde hatt et strevsomt liv, men klaget aldri. I den blå minneboka mi skrev hun: «Alltid siste blad jeg velger, for når minnene du svelger, mitt kan blive ovenpå.» Og det var riktig. Evelinde er en av de personene jeg husker best. Hun var en nær og varm og god person. En vi kunne gå til når vi hadde det vanskelig på skolen. Og hun var også et eksempel på at de beste stedene å være ikke er der det er størst, finest og mest prangende. Det var ikke alle som var like snille med hverandre til enhver tid, vi sloss mer enn en gang, men mobbing i den forstand av ordet som man snakker om i skolen i dag, det husker ingen av oss at det var på skolen vår. Jeg trivdes på skolen. Det var mangfoldig aktivitet. Vi hadde juleforberedelser som tok mye energi, men du verden så mye vi lærte. Bibelhistorien gikk inn som bare det, når vi levendegjorde evangeliene i form av skuespill. Noen ble lei seg når de ikke fikk de beste rollene. Alle jentene ville være jomfru Maria, og guttene ville være Josef. Men sånn var det, og du lærte deg å takle det. Vi var mye ute, i hvert eneste friminutt, og da satt vi ikke på baken. Vi spilte kanonball om sommeren og gikk på ski om vinteren. Skolen var en såkalt fådelt skole. Det innebar at flere årstrinn gikk i samme klasse. Hos oss gikk 1. og 2. årstrinn i samme førsteklasse, 3., 4. og 5. og 6. og 7. i henholdsvis andreklasse og tredjeklasse. Til de tre klassene var det bare to klasserom. For å få kabalen til å gå opp, og fordi loven om folkeskolen på landet bestemte det, gikk vi bare på skolen annenhver dag. Unger på landet skulle gå mindre på skole enn unger i byene den gang. Med én gutt og fire jenter i klassen min ble det litt Tuppen og Lillemor iblant. Noen ganger var man venninner, andre ganger ikke. Det var en tidlig opplevelse av hvor sårt det kan være å bli sviktet. De få gangene vi ikke var venninner, følte jeg at verden nærmest gikk under. Ofte har jeg tenkt på hvor sterke slike venninneforhold kan bli, og hvor sårende det er når man ikke lenger er inne i varmen. Mange år etter at jeg gikk ut av skolen, etter at jeg ble voksen, etter at jeg fikk barn og 45


har vært i både den ene og den andre posisjonen, har jeg drømt, ja, nesten hatt mareritt om, disse vekslende venninneforholdene. Vi var også jenter som sloss med guttene. Lekte indianer og hvit i skogen, klatret i trærne, bandt dem vi tok til fange, eller ble tatt til fange selv. Vi hadde dukker, og jeg lekte en del med dem hjemme, men jeg lekte like mye indianer og hvit. «Ugh, ugh,» ljomet det mellom trestammene når vi skulle fange de hvite, slemme – og helst henge dem i et tre. Samtidig leste jeg typiske jentebøker, som Nancy Drew og Frøken Detektiv. De fleste lekene var sammen med guttene. Bortsett fra i rå, fysisk styrke opplevde jeg ikke at guttene lå foran oss. De var ikke bedre enn oss til å kaste kanonball, de traff ikke bedre når vi kastet på stikka, de var ikke bedre enn oss i sisten. I all lek og skolegang opplevde jeg at vi var jevnbyrdige. Hvorfor da denne opphausingen av guttene som setter utfor og jentene som følger etter som vi stadig hørte om?

Ungdom og frelse Da jeg nærmet meg konfirmasjonsalderen, kom spørsmålet: Hva gjør jeg nå? Jeg kunne reise til Korgen og begynne på framhaldsskolen, eller begynne på realskolen med én gang. Det var nemlig mulig å begynne på realskolen etter sju års folkeskole uten å gå via framhaldsskolen. Da måtte en litt lenger av gårde, til Hemnesberget, hvor distriktets realskole lå. Valget falt på realskolen. Men før jeg kom så langt, skulle vi konfirmeres. Året før konfirmasjonen inviterte Indremisjonen oss til leir på et internat i Bleikvasslia. Vi var 13–14 år gamle. Vi tullet sånn som ungdommer gjør, var litt forelsket i hverandre, leste Romantikk på sengekanten om kveldene. Men i løpet av uken på Bleikvasslia kom presset. Presset for at vi skulle bli frelst. Det var en fløyelsbløt sommerkveld i august. Vi fikk spørsmålet på et kveldsmøte: Vil dere ikke bli frelst? Atmosfæren ble ladet. En suggesjon. En stemning som gjorde at mange av oss, inkludert meg selv, falt ned på kne. Det var tårer og det var bønn og halleluja. Romantikkbladene mine gikk rett i søppeldunken. Slik litteratur var ikke gangbar lenger. 46


Frelsen varte bare i noen dager. Da jeg kom hjem fra leiren, visste jeg ikke hvordan jeg skulle få fortalt mor om det som hadde skjedd. Det spilte ingen rolle. Ingen katastrofe var skjedd. Mor var forståelsesfull. Det var bare en ubehagelig opplevelse av å bli suggerert. Noen av de som var på leiren klarte å stå imot, men veldig mange klarte det ikke. Det var garantert ikke et godt grunnlag å bli «frelst» på. Jeg ble var den stemningen som kan skapes når man setter i gang sterke krefter i unge sinn. 50 år senere, sommeren 2012, møttes vi konfirmantene til hyggelig konfirmantjublieum i Korgen. Vi husket tilbake på denne hendelsen. Med meg på turen opp til jubileet hadde jeg konfirmantgaven fra presten, Det nye testamente. Her hadde han skrevet en bibeltekst til hver og en av oss. I min hadde han skrevet «Salig er de saktmodige, for de skal arve jorden». Hva mente han? Ville han trøste fordi jeg var så lite saktmodig, eller var det en oppfordring til å bli mer av det? Kanskje mente han ingenting. Svaret får jeg aldri. Morsomt var det uansett å dvele ved dette igjen og se de andre konfirmantene etter femti års levd liv.

På flyttefot 14 år gammel og nykonfirmert pakket jeg kofferten og mange pappesker. Det var på tide å flytte til Hemnesberget to mil unna for å gå på realskole. Heldigvis hadde jeg slektninger der: Onkler og tanter og søskenbarna Kari, Marie, Åse og Håvard. Marie og jeg gikk på realskolen samtidig. Jeg syntes det var deilig å flytte på hybel for meg selv. Selv om det bare var to mil unna var det nødvendig, for kommunikasjonen var dårlig og bil hadde vi ikke. Mange har spurt om det ikke var tøft å måtte flytte hjemmefra bare 14 år gammel. Det var sikkert en del savn, men stort sett husker jeg det som en god tid. Hjemme hadde jeg en omsorgsfull mor, men som mødre flest blandet hun seg opp i hvordan ungdommen gikk kledt, hvor lenge vi var ute, og naturlig nok, hvem vi var sammen med. Nå fikk jeg bestemme selv. Helt alene på en hybel på Hemnesberget. Det var en god opplæring i å ta ansvar. Når dagens ungdommer flytter ut i så ung alder, er det kanskje på grunn av problemer i familien. For oss var det naturlig. Og deilig. Siden har jeg tenkt på det mange ganger, at når en flytter hjemmefra 47


så ung, skal en være glad for at det går godt. Kanskje var jeg heldig, kanskje hadde jeg med meg en ballast hjemmefra, eller kanskje var det veldig få farer i ungdomsmiljøene? Men noen havnet «i uløkka», ble gravid, noen begynte også å eksperimentere med rus og narkotika utover på 60- og syttitallet. Realskolen gikk greit. En av lærerne mine var Sigrid, søskenbarnet mitt fra Korgen. Hun var en flink, men bestemt lærer. Hun var streng med meg i tegning. Ved avslutningen av et år trodde jeg at jeg skulle få Særdeles godt i hovedkarakter. Jeg hadde anstrengt meg og skjønt at Meget godt i alle skriftlige og muntlige fag var sannsynlig. Da var systemet slik den gang at hovedkarakter ville bli SG. Så kom karakterboka med Godt, eller kanskje det var Nogen, i tegning. Det ødela alt. Hovedkarakteren ble derfor bare Meget godt. Karakterboka gikk i veggen, men jeg var nok ikke den store tegneren. En gang tegnet jeg det som skulle være en traktor. Sigrid trodde det var en elg. Så jeg skjønner Sigrid. Geografi var et favorittfag. Jeg kunne alle hovedstedene i Europa på rams. En dag ba læreren meg komme fram og peke ut Vest-Tyskland på verdenskartet. Av en eller annen grunn ble jeg veldig forfjamset da jeg så kartet. Jeg pekte på Afrika. Det ble latter i klassen. Læreren irettesatte meg ganske kraftig. Det var så pinlig, og fælt. Sønderknust brast jeg i gråt. Jeg klarte ikke å slutte. Jeg reiste hjem, over to mil med buss. Det var helt grusomt. Å dumme seg ut i andres påsyn ble en veldig tung opplevelse for meg. Og geografi har siden vært mitt svakeste fag, jeg får sperrer ved synet av et kart.

«Offen» På Hemnesberget lå det også en skole for det som den gang ble kalt evneveike jenter. Den het Hemnes offentlige skole. Jentene kom fra flere steder i Norge. Den ble kalt «Offen», og det var ikke fritt for at elevene derfra ble sett litt rart på, og noen ertet. Det var noe sårt over disse jentene. De holdt sammen, men det var ikke tvil, de følte seg utenfor. De var så oppegående at de skjønte hvilken situasjon de var i. Dermed så de den store forskjellen mellom sin tilværelse og den tilværelsen vi andre jevnaldrende ungdommene hadde. 48


Senere, da jeg begynte med politisk arbeid, var jeg veldig klar på at vi må ta godt vare på dem som trenger ekstra omsorg. Enten det er av den ene eller den andre grunnen. Denne følelsen ble forsterket da jeg selv fikk en datter som trenger ekstra omsorg. Opplevelsene med henne, hennes venner og venninner, og ikke minst deres mødre, har vært viktig for meg. Med Anne May, en mor som i dag er sogneprest i Trefoldighetskirken i Oslo, har jeg hatt mange gode samtaler om det å ha barn som trenger ekstra omsorg og støtte. Hemnes Offentlige Skole ble på mange måter en tidlig vekker for meg.

Den røde byen Mange gikk tre år på realskolen og sluttet med allmennutdannelsen etter det. Jeg var fast bestemt på å gå videre på gymnaset i Mo i Rana. Etter de nødvendige to årene på realskolen flyttet jeg 16 år gammel dit. I dag har de fleste husstander på landet minst en og helst flere biler. Vi hadde ikke bil før i 1966, da jeg var 18 år. Før det var det hesteskyss, sykkel, spark, beina og båt, tog og buss. Far var imidlertid kreativ og laget en liten trekasse bakpå Gråtassen, traktoren vår. Der satt mor og jeg mang en gang på tur til sommerfjøset, på tur til familie og venner. I kalde vinterkvelder varmet den svarte, bløte kaninpelsen hennes også meg, den var så god å legge kinnet inn til. Å reise til Mo med denne farkosten, det var imidlertid for langt, da måtte kollektivtransporten gjøre nytten. Flyttelasset gikk derfor også denne gangen med bussen. På bussen fra Korgen til Mo satt jeg, omgitt av kofferter og esker, klar for en ny tilværelse. I 1964 ankom jeg Mo i Rana − den store industribyen i Nordland. Svart og grå røyk steg opp fra pipene til jern- og koksverket. Jeg skulle begynne på gymnaset i denne byen. Når vinden blåste østover, var ikke himmelen bare svart og grå. Røyken kom fra en ny del av jernverket, og farget etter hvert byen rød. Det var spennende å komme fra landet til byen. Stedet var i sterk vekst og med mye aktivitet. I 1955 var det cirka 8000 innbyggere. Tjue år senere var det blitt 26 000. Jernverket startet opp i 1955, koksverket noen år senere. Begge var konkrete resultater av en satsing på industri i distriktene, på statsindustri. 49


Meyer-gården var det store samlingsstedet. I timevis kunne vi sitte der. Spise middag etter skoletid og drikke øl om kveldene og i helgene. I Mo i Rana fikk jeg gode venninner, venner og kjærester. Jeg snakket en litt annerledes dialekt enn dem som var oppvokst i byen, og den gusjegrønne kåpen min var også annerledes. Det var konfirmasjonskåpen min, laget av et litt tjukt stoff som minner om stoffet på strykebrett. Kåpen var fin. Problemet var at ingen av de nye venninnene mine var enige i det. Mo i Rana var også stedet der jeg for alvor begynte med idrett. Hjemme på gården hadde vi holdt på med sport i forskjellige former. Ski, skøyter, løping og lek. Hele tiden i bevegelse. Eldstebroren min Nils var en lovende idrettsmann. Han meldte meg inn i Mo idrettslag da jeg kom til byen. Åttehundremeter ble min distanse. Trente gjorde vi, men det var egentlig gutter som var det helt store. Gymnaset og lekser; vi gjorde det som måtte til, men det var ikke det vi brukte mest tid og oppmerksomhet på.

Idrett og vennskap Åse var en venninne jeg var sammen med så å si hver eneste dag. Hjemmet hennes stod alltid åpent for meg. Et stort gode for en hybelboer som ikke alltid passet like godt på at matvarene var i hus. Aud og Kristian, Åses foreldre, møtte meg på en varm og raus måte. Der kunne vi sitte, hun og jeg, om kveldene og spise kveldsmat hvis vi ikke var på Meyer-gården eller på trening, eller ute sammen med disse guttene som vi var så forelsket i. Og skiftet på å være forelsket i. Vi satt hjemme hos Åse og snakket og snakket. På skolen dagen etter fortsatte vi i friminuttene og sendte lapper til hverandre i timene. Det var storveies å ha en sånn bestevenninne. Vårt nære vennskap hindret ikke at vi også var del av en større jentegjeng som var mye sammen i hele gymnastiden, og ikke minst i russetiden. Men idretten tok også mye tid, og treningen ga resultater. I 1965 satte jeg ny nordnorsk rekord på åttehundremeter med tiden 2,18,1. Ingen svimlende god tid i dag, men da var det bra. NM det året ble vunnet på 2,14. Idretten var også en fin anledning til å komme seg unna de trøtte bassengtimene på skolen. Siden jeg var såkalt lovende, fikk jeg bruke 50


svømmetimene til å trene friidrett og styrke. Det passet meg bra. Bassenget var fullt av klor og ufordragelige gutter. Kanskje jeg heller ikke syntes at jeg var fin nok til å vise fram kroppen i badedrakt? Hadde kanskje litt mindreverdighetskomplekser som jenter flest i den alderen? Misunte de jentene som hadde store pupper. I tillegg var det råkaldt om vinteren i Mo i Rana. Vi hadde ikke tid til å tørke håret ordentlig, og fikk istapper i det på vei fra svømmehallen til skolen. Mistenkelig mange hadde mensen ofte, meldinger om det var nok til å slippe bassenget. Nei, da var det mye bedre med friidrett. Innendørs om vinteren og ute i skog og på idrettsplass vår og høst. Jeg snakket annerledes enn de andre, men jeg syntes det var viktig å holde på dialekten min, da som senere. En gang jeg var på hyttetur med han som da var min store kjærlighet, sa jeg: «Det snya ute.» Da svarte han, som var fra byen, fra selveste Mo i Rana: «Det heter ikke snya, men snødde. Det snødde ute.» Men jeg nektet å legge om, og da jeg reiste til Oslo for å studere, var jeg fast bestemt på å snakke nordlending. Å ha sin egen dialekt fra et lite sted i Nord-Norge var den gang ikke bare enkelt i hovedstaden. Mange fikk et så ubehagelig møte med Oslo at de la om dialekten etter bare få dager. Min største ubehagelighet med dialekt i Oslo bestod i at bakeriansatte aldri skjønte hva jeg ville ha når jeg ba om to «boillæ». At jeg en stund måtte peke på bollen i stedet, var en liten straff sammenlignet med dem som i tidligere tider hadde møtt annonser med hybel til leie der det stod: «Ingen nordlendinger!» I byen var det tydelig forskjell på folk. Mo var et sted med en etter hvert stor industriarbeiderklasse, et sted som mange trodde skulle utvikle seg til et idealsamfunn der ulikhetene ville bli utvisket. Det skjedde ikke. I boligstrøk bodde arbeiderne på bunnen av bakken, funksjonærene oppover i solhellingen. På denne tiden var jeg ikke aktiv i politikken, det var idrett og vennskap som opptok meg. To av guttene jeg gikk på gymnaset med, Inge Myrvold, som senere skulle bli stortingsrepresentant for Sosialistisk Venstreparti, og Viggo Johansen, som senere ble kunstner, drev begge intenst med politikk. De hadde studiesirkler og møter. Men det var bemerkelsesverdig få andre elever i vårt kull som var direkte engasjert i politikk. Dette var på midten av sekstitallet. Vi så urettferdigheten, men veksten, industri51


byggingen og framtidstroen var fortsatt det viktigste, i hvert fall i min bevissthet. Da jeg gikk ut av gymnaset i 1967 og dro til Oslo samme år, eksploderte studentmiljøet der av politisk engasjement og opprør. I Mo i Rana traff jeg også Hanna Kvanmo, som senere ble stortingsrepresentant og parlamentarisk leder i SV. Hun vasket på skolen, men underviste også. Om kvelden gikk jeg på et tyskkurs som hun hadde, hun var kjent som en veldig dyktig lærer. Vi visste ikke om bakgrunnen hennes da; alt vi visste var at Kvanmo var dyktig i tysk og en fin lærer. Hun var et flott menneske, og hun gjorde en enestående jobb da hun senere kom på Stortinget. Da det ble kjent at hun som ung jente ble dømt for landssvik etter krigen, rokket det aldri ved min oppfatning fra de første møtene med henne om at Hanna Kvanmo var et godt menneske. Hun måtte kunne tilgis for det feiltrinnet hun gjorde den gangen. I ettertid har jeg lest memoarboka hennes. Den er god og gripende. Russefeiringen syntes jeg var overdrevet. Det blir litt som enkelte nyttårsaftener, når alle plutselig er så glade i hverandre, og alt er så kjekt. Det kan være ganske slitsomt. Men noe var ekstra og spesielt med russefeiringen vår: Vi reiste til Jugoslavia på russetur. Som et av de første kullene i hele Norge som ikke dro til København, det vanlige russeturmålet. For å finansiere den spenstige turen samlet vi inn flasker. Vi tømte kjellere og boder for alt som var, over hele Mo i Rana. Min store forelskelse på den tiden var med på turen til Jugoslavia. Han var også russ. Det var en fantastisk tur. Vi bodde på et fint hotell på stranden et stykke utenfor Dubrovnik. De fleste av oss hadde aldri vært utenlands før. Kjæresten og jeg leide bil sammen med de godt voksne reiselederne og reiste opp til Sarajevo, var innom Mostar på veien. Vi fotograferte oss selv på den brua som forbinder den muslimske og den kristne bydelen. Da jeg senere så alle ødeleggelsene i Mostar etter den forferdelige krigen i Bosnia-Herzegovina på begynnelsen av 1990-tallet, tenkte jeg på da vi var der i 1967. Da virket alt rolig og fint. Etter russefeiringen var det på tide å ta med seg de hvite støvlene som var blitt farget røde av jernverksrøyken, og dra til Oslo. Hele Mo i Rana var dekket av rødt støv. Det ble til slutt et så stort irritasjonsmoment at noen husmødre dro til Oslo og krevde å få en slutt på det. De 52


kunne ikke henge ut klær til tørk uten at alt ble rødfarget, spesielt hvis vindforholdene var ugunstige. Moren til Åse fortalte at de var glade når det var vestavær, for da blåste røyken bort fra byen og opp i fjellene. Men vestavær var det samme som regnvær i Mo i Rana, så noe klestørk ble det ikke da heller. Det røde støvet trakk også inn gjennom vinduer og dører. En del bileiere gikk til sak fordi lakken på bilene ble ødelagt. Det var de synlige sidene ved miljøforurensningene som folk irriterte seg over, og som gjorde at de til slutt aksjonerte. På sekstitallet var det ikke så mange som tenkte på de langsiktige virkningene forurensningen hadde, slik vi i ettertid har blitt opptatt av. Det var det ytre. Etter hvert ble miljøengasjementet sterkere i Mo i Rana, men det var også her du fant mange kraftsosialister. Det finner du i dag også. En av dem som jobbet på jernverket, Øyvind Silåmo, som senere ble distriktssekretær i LO i Nordland, er blant dem som har gått hardt ut mot dem som vil verne Lofoten og Vesterålen mot oljeutbygging. Han er og blir et produkt av industrireisingen i Mo i Rana, i en tid da arbeidsplasser og industriell aktivitet naturlig nok var det viktigste. Da jernverket kom på femtitallet, var det først og fremst menn som fikk jobb. Kvinner, hva fikk de? Jo, de fikk hus med innlagt vann og toalett. Et hus der alt var mye enklere enn de hadde hatt det på landet der de kom fra. Hjemme på Valla hadde vi utedo svært lenge, men vi hadde varmt vann. Utover på sekstitallet skjedde det i Mo i Rana som skjedde ellers i Norge: Kvinner gikk ut i arbeid. Utdanningssamfunnet begynte også å manifestere seg. Det var ikke bare byungdom fra middelklassen og over som kunne studere, bli akademikere. Som hybelboer på gymnaset fikk jeg borteboerstipend fra Statens lånekasse for utdanning. Nå var det dags å ta skrittet videre: Søke lån og stipend for å studere i Oslo.

Gerd-Liv Valla: Gi meg de brennende hjerter  

Her forteller Gerd-Liv Valla om hvordan hun som bondejente fra Nordland endte opp ved Kongens bord - og ble kåret til landets mektigste.