Jim Robbins
Fuglenes vidunderlige verden Hva fuglene kan fortelle om oss selv, verden og en bedre fremtid
Originalens tittel: The Wonder of Birds – What They Tell Us About Ourselves, the World and a Better Future Copyright © Jim Robbins 2017 This translation published by arrangement with Spiegel & Grau, an imprint of Random House, a division of Penguin Random House LLC Oversatt fra engelsk av Gunnar Nyquist Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-56767-5 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Eivind Stoud Platou Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 9,8/12 pkt. Stempel Garamond og trykt på 80 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Verset fra «Til himmellerken» av Percy Bysshe Shelley er gjendiktet av Geir Uthaug, hentet fra samlingen Engelsk romantikk, Den norske lyrikklubben 2003. Sitatet fra Shakespeares Kong Henrik IV er gjendiktet av Torstein Bugge Høverstad, Aschehoug 1997. Verselinjene i innledningen til kapittel 5 er fra Emily Dickinson: Samlede dikt I, gjendiktet av Kurt Narvesen, Bokvennen 2008.
Til Chere Til Betty med mye kjærlighet og takknemlighet Til Jim, som er blitt kalt hjem Til Matthew og Annika, som får meg til å le Og til fuglene, som aldri skuffer
Studer naturen nøye, så vil du forstå alle ting bedre. tilskrevet albert einstein
Innhold FORORD . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
11
DEL I Hva fuglene kan si oss om naturens verden 1 Fugler: dinosaurene som klarte seg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2 Kolibrier: flyvningens magi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3 Flyvende varslere: kanarifugl og arktisk tretåspett . . . . . . . 4 Et sus av fugler: flokkens anatomi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
17 30 40 52
DEL II Fuglenes gave 5 Kraften i en fjær . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6 Fra egget til spisebordet DEL ÉN: HØNA . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 Fra egget til spisebordet DEL TO: VILLE FUGLER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8 Guano-mirakelet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Naturens ryddegjeng . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
71 84 97 108 120
DEL III Å utforske oss selv ved hjelp av fugler 10 Fuglehjerne, menneskehjerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 Ravn og kråke er smartere enn vi tror . . . . . . . . . . . . . . . . . 12 Fuglenes hemmelige språk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 Bieterne: en moderne familie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14 Toppidrettsutøvere med ekstreme ferdigheter . . . . . . . . . .
131 143 162 178 192
DEL IV Fugler og håpet om en bedre fremtid 15 Naturens innleide arbeidskraft: å sette fugler i arbeid . . . . 16 Byfuglen: fra fortauet til skyene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17 Fuglenes endringspotensial . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18 Fugler som sosialarbeidere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19 Å utvide sansene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
207 217 229 241 261
EPILOG Fuglenes fremtid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forfatteren takker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Litteratur i utvalg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
273 281 283
FORORD
Ingen ville dyr lever så fritt og i så stort mangfold og antall blant oss mennesker som fugler. Bare av den grunn er vårt forhold til dem ulikt det vi har til andre ville skapninger. Fuglene er kanskje de i dyreverdenen som står oss nærmest når det gjelder åndsevner. Fuglene sjarmerer oss med sin overjordiske sang, som er vidt forskjellig fra andre dyrs lyder. Noen av naturens vakreste lyder er det faktisk de minste fuglene som lager. Fugler finnes overalt, fra Arktis til Antarktis, fra tropene og ørkenen til storbyenes betonglabyrinter og de grønne flekkene utenfor der vi bor. De er naturens utropstegn, som tilfører vår tilværelse en unik energiinnsprøytning. Ifølge en australsk myte kom fuglene til jorden da en regnbue gikk i stykker og bitene ble til fugler mens de falt: kolibriens nesten selvlysende, juvellignende rød-, grønn- og blåfarger, hakkespettens dristige røde, hvite og svarte drakt, den dype blåfargen til blåfuglen og indigospurven, den røde flekken på skulderen til rødvingetrupialen, og rødkardinalens helrøde fargeprakt. Jeg har dyp respekt for fugler. Jeg visste litt om dem da jeg tok fatt på dette prosjektet, men etter mer enn to år med lesning av vitenskapelige studier, samtaler med forskere og legfolk og besøk til vingårder, dyrehager, fuglekikkere, falkonerer, kunstnere, klesdesignere, den amerikanske urbefolkningen og dyrevernaktivister innså jeg at disse fjærkledde skapningene spiller ufattelig mange roller i menneskenes gjøren og laden. Min interesse ligger i hvordan vi har tolket fugler og hvor11
dan vi kan forbedre tolkningen slik at vi forstår mer om oss selv og våre omgivelser. I flere hundre år har fugler hjulpet oss å forstå flyvningens vesen og til å bygge bedre og mer effektive fly. Rapphøns som løper og klatrer, gir oss et glimt av hvordan de første flyvende dinosaurene kom seg i luften, og de molekylære sporene i hjernen til en kvitrende fugleunge hjelper oss å forstå spedbarnets første babling. Vil du vite hvordan machiavelliske maktforhold mellom mennesker oppsto? Studer knepene og alliansene i en flokk listige ravner. Hvorfor er risikoen for incest og andre dysfunksjoner større i stefamilier enn i biologiske familier? Familier av bietere i ørkenklippene i Kenya er ikke fremmed for forbudt begjær og kan hjelpe oss med svar på dette spørsmålet. Bruset fra en stor fugleflokk, de mystiske og synkrone skyene av fugler som fjetrer oss når de virvler gjennom luften en sen høstettermiddag, kan kanskje avsløre en ukjent kraft i fysikken. Noe av det viktigste fugler gjør, er å minne oss om vår dype, emosjonelle forbindelse med naturen. I Washington D.C. så jeg hvordan kaktusvåker og hvithodehavørner forvandlet narkolangere og skoletapere til ivrige falkonerer. Hva skjer inni oss når vi observerer disse skapningene? Hva får folk til å bruke sparepengene sine på å mate fuglene i parken og reise verden rundt for å kikke på dem? I hele vår historie har fugler vært tillagt mystiske egenskaper. Kan fugler ha noe å lære oss som forskerne ennå ikke har oppdaget? Fugler skyver på vitenskapens grenser ved at vi stiller oss det store spørsmålet om disse avanserte skapningene har en egen vilje. Den tanken at ikke bare mennesker, men også andre levende vesener kan ha en bevissthet, er ikke så usannsynlig som vi har trodd. Panpsykisme (universell bevissthet), forestillingen om at alle ting og skapninger er besjelet, er en av filosofiens eldste doktriner. Den var fremherskende frem til 1900-tallet, da «logisk» tenkning overtok og hevdet menneskets unike natur. Enkelte forskere er i ferd med å revurdere denne oppfatningen. Hvordan kan vi komme frem til en forståelse av en slik allmenn bevissthet? I stor grad ved hjelp av fugler. Etnoornitologer som studerer relasjonene mellom urfolk og fug12
ler, og de få forskerne som fra tid til annen stiller spørsmål ved de grunnleggende prinsippene vi mener styrer universets prosesser, gir oss historier om alternative samfunn og radikalt forskjellige persepsjonsmåter der mennesket blir en del av naturens store vev og fugler ikke bare er gjenstander, men medpassasjerer og noen ganger til og med familie. Vårt samfunn er unikt når det gjelder forståelse av naturvitenskapen. Vi har et forråd av harddisker, data som lagres i skyen, og mapper fulle av kunnskap. Men kunnskap deler verden inn i små fragmenter, mens visdommen skaper en helhet. Hvordan fugler flyr kan handle om luftstrømmer, hastighet og bærekraft, men det kan også handle om noe ikke målbart, noe overskridende og mirakuløst. Vi har et sørgelig underskudd på visdom, vi mangler en oppfatning om hvordan alle disse kunnskapsfragmentene kan settes sammen og gjøre verden til et bedre sted. «Det vi ser, er ikke naturen, men naturen i lys av vår måte å stille spørsmål på,» advarte fysikeren Werner Heisenberg. Slik etno-ornitologene ser det, lærer fuglene oss at den vestlige vitenskapsmodellen bare er ett lite vindu vi kan betrakte verden gjennom. Det finnes mange flere og helt andre perspektiver, som alle er verdifulle på sin måte. Som Heisenberg antyder, tror vi at vi vet hvordan alt fungerer, men den troen er en farlig illusjon. Det er på tide at vi slutter å arbeide og diskutere bare innenfor rammen av vår kultur, vår modell. Det er på tide å bli mer inkluderende og mer kreativ, ta en titt under overflaten og utvide synsfeltet dramatisk, prøve andre måter å se og være på og omformulere vårt perspektiv på naturen, noe som til slutt vil gjøre oss til en langt mer motstandsdyktig art. «Til syvende og sist vil vi bare ta vare på det vi er glad i, like det vi forstår og forstå det vi blir lært,» skrev den senegalesiske skogforskeren Baba Dioum. Denne boken er et ydmykt forsøk på å beskrive hvordan et bredt utvalg mennesker tolker fugler, og på å gi noen egne fortolkninger, å lære bort noe om denne fantastiske planeten vi kaller vårt hjem og dem vi deler den med, skapninger som kan fly halve jorden rundt 13
uten stans, fly baklengs og opp ned og gjøre ting vi overhodet ikke begriper. Det jeg vil med boken, er å bidra til å endre måten vi oppfatter fugler på, hente dem frem fra kulissene til en plass foran på scenen, fra det dagligdagse til det mirakuløse. Underveis håper jeg å dele min egen sjelerystende undring, og jeg håper den vil være smittsom. En delt undring over fuglenes fantastiske natur kan være den beste måten å omdefinere vårt forhold til disse vesenene, til jorden og til oss selv på.
DEL I
Hva fuglene kan si oss om naturens verden
1 Fugler: dinosaurene som klarte seg Hva nytter vel en halv vinge? st. george jackson mivart
Hvor kom den første fuglen som kunne fly fra? Var den der plutselig, fullt ferdig med perfekte vinger, fra Guds hånd? Eller var det en liten dinosaur som var den første til å fly, som hoppet ut fra et tre, foretok en pen glideflukt og landet på bakken som et modellfly? Galopperte en fjærkledd dinosaur så raskt etter et summende insekt og hoppet opp for å sluke det at den plutselig svevde? Hvordan flyvningen først fant sted, er et mysterium, men hos fuglene vi har omkring oss i dag, de eneste levende vesenene av dinosauravstamning som er igjen, har noen sett et glimt av hvordan dinosaurene kan ha kommet seg på vingene og hvordan disse skapningene så ut. De rådende teoriene om hvordan det første dyret lærte seg å fly – som ble lagt frem på 1800-tallet og brukes den dag i dag – deles inn i to skoler, den arboreale (som har med trær å gjøre) og den kursoriale (som har med løping å gjøre). Den arboreale, fra det latinske ordet for tre, går ut på at små krypdyraktige skapninger for 125 millioner år siden var dekket med noe som lignet fjær. Fjærdrakten ble ikke brukt til å fly, men til å holde varmen, tiltrekke seg en partner av motsatt kjønn eller som kamuflasje, eller alle tre. Kanskje disse skapningene hoppet fra tre til tre i en tett regnskog, slik som flyvende ekorn gjør – ikke egentlig flyvning, men glideflukt. 17
Så en dag, forestiller arborealistene seg, seiler det første flyvende dyret ut fra et tre med forbena strukket ut foran seg og med fjærkledningen foldet ut, og mens det svever, bruker det vingene for å sveve lenger. Kanskje hadde krypet en tilfeldig genetisk mutasjon som ga det større forlemmer enn andre, som bidro til å øke fremdriften. Men så er det noen leie problemer, som enkelte mener motbeviser teorien, blant annet at det i dag ikke finnes skapninger som glideflyr og bruker vingene til å fly. Kursorial-teorien, kursorisk betyr egentlig løpende, baserer seg på dyrets evne til å løpe. Ifølge denne teorien var de første flyverne friidrettsstjerner som drømte om å komme seg opp i luften, høyt opp. Etter å ha rast av gårde og foretatt en serie hopp, kanskje i håp om å fange en øyenstikker eller hoppe over en bekk, oppdaget de plutselig at de svevde med de fjærkledde forbena som hadde vokst seg store og lette nok til å holde dem flyvende, kanskje gjennom tilfeldige mutasjoner. Det gjenstår å forklare hvordan en tung dinosaur greide å løpe tre ganger raskere enn våre dagers fugler, overvinne tyngdekraften og flakse seg gjennom luften med en uferdig vinge. Kanskje, har noen tenkt, var det halve vinger på en tobent skapning, men hvorfor skulle et dyr ha en halv vinge når det måtte en hel til for å kunne fly? Et godt spørsmål, et som ofte blir stilt når det er snakk om flyvningens opprinnelse. «Hva nytter vel en halv vinge?» spurte den engelske biologen St. George Jackson Mivart i 1871. Mivart var i utgangspunktet tilhenger av Darwins lære om naturlig utvalg – ideen om at bare de best egnede overlevde når levende skapninger utviklet seg. Men han vendte seg mot sin mentor og ble senere en av de skarpeste kritikerne av teorien, mye på grunn av fuglevingen. Det er ingen grunn til at dyr skulle ha halve vinger, for de er jo ubrukelige, mente han. Ergo gir ikke evolusjonsteorien mening. Gud må ha skapt fuglene ferdig utviklet. Til denne dag holder kreasjonistene fast ved påstanden om at den halve fuglevingen tilbakeviser utviklingslæren. Og der har debatten om det første flyvende vesenet befun18
net seg en god stund – to skoler som hevder hver sin oppfatning, og en egen retning som tror at fuglens vinge er skapt av Gud, og ikke er et resultat av omhyggelig og gradvis forming gjennom tusenvis av år. Tidlig på 2000-tallet sto Ken Dial frem med et nytt perspektiv, en kombinasjon av de to evolusjonsteoriene. Han har utmerket seg som forsker ved å studere tekniske aspekter ved fuglenes flyvning, og fant at metodene også kunne anvendes på flyvningens utvikling. «Studer dinosaurene som klarte seg – fuglene,» sier han. Det å studere levende dyr gir en bedre forståelse av flyvningens utvikling og gir et nytt perspektiv på fugler og dinosaurers biologi og økologi, informasjon man ikke kan skaffe seg på annen måte. «Dette er noe du aldri kan få ved å studere fossiler,» sier han. Med sitt glattbarberte hode, fippskjegg og blanke pilotbriller er den gitarspillende Dial perfekt for rollen som overløper. Han er fuglegal, som så mange som studerer fugler, energisk og oppspilt når han snakker om forskningen sin. Det at han er en urokråke på feltet, en biolog som tråkker rett ut i en salat som ellers for det meste består av paleontologer, bryr han seg ikke om. Tilhengerne av teoriene om flyvningens opprinnelse baserer sine respektive argumenter på studiet av fossile dinosaurknokler. Det medfører nødvendigvis en god del gjetning siden det er så lenge siden disse beistene forsvant og kroppene deres ligner svært lite på fugler fordi de er fossiler innbakt i stein. Dials arbeid baserer seg på videoopptak av flere hundre fugler i laboratoriet, som gjør ting som ingen visste at fugler kunne, og dessuten på studiet av deres muskler, lemmer og andre mekaniske elementer. Jeg så flere av disse filmene sammen med Dial på kontoret hans ved University of Montana Flight Laboratory i Missoula, og jeg spurte ham hvordan han mener de første fuglene fløy. Han har en fascinerende teori, delvis basert på noe som kalles rekapitulasjonsteori, en teori som vitenskapen stort sett har forkastet, men som Dial har hentet frem igjen. Rekapitulasjonsteorien stammer fra oldtidens Egypt, men ble formalisert av den tyske biologen Ernst Haeckel på 19
1800-tallet. Den går ut på at et enkeltindivids utvikling speiler artens evolusjonshistorie. Svært små menneskefostre ser for eksempel ut som fisk, som våre forfedre ifølge teorien gjorde en gang for lenge siden. Dial mener ikke at dette gjelder uansett, men at det stemmer i noen tilfeller. Han forteller at det var studenter han underviste på slutten av 1990-tallet, som penset ham inn på å undersøke hvordan flyvningen opprinnelig oppsto. Studentene hadde som oppgave å studere flyvningens opprinnelse og intervjuet forskere fra både arboreal- og kursorial-skolen. De kom til at det ikke fantes gode nok data for noen av teoriene. Ved slutten av seminaret ga studentene Dial en utfordring. Kunne ikke han som ekspert på funksjonell morfologi forske litt og komme frem til en ny versjon av teorien om flyvningens opprinnelse? Dial syntes det var en god idé siden studiet av emnet er «svært begrenset av det faktum at dyret er erstattet av stein. Det beveger seg ikke, bare anatomien er igjen som vi kan prøve å tolke.» De to teoriene, basert på fossiler og svært lite konkret materiale, «utgjør en god del gestikulering og få data» ifølge Dial. «Det er lett å lansere en hypotese med en enkel, død struktur som kan tilpasses historien din. Det er bare historiefortelling. Jeg tenkte at vi trenger å forstå anatomien og fysiologien til de levende både i bredden og dybden.» Dial mente han kunne bruke høyhastighetskameraer og andre avanserte instrumenter til å få nye ideer om flyvningens opprinnelse. Dial har et godt utgangspunkt for å angripe emnet fra en ny vinkel. Han har observert flere hundre arter ville fugler gjennom flere tiår og ledet feltstudier av fugler flere steder i Afrika. Som forsker har han omhyggelig studert fuglenes fysiologi, alle kroppsdeler, muskler, nerver og knokler og hvordan denne kombinasjonen bestemmer måten fugler flyr og løper på. Som programleder for den kritikerroste serien All Bird TV på Discovery Channel har han reist mye i Nordog Mellom-Amerika og filmet fugler og intervjuet en lang rekke andre fugleeksperter. Det var et uventet funn som ga Dial et glimt av flyvningens 20
sannsynlige opprinnelse: fugleunger som i sine første leveuker gir et detaljert innblikk i den flere millioner år lange prosessen med å utvikle evnen til å fly. Dette er bare ett eksempel på hvordan våre dagers fugler bidrar med kunnskap om en fjern fortid. Det er vanskelig å fatte at de fjærkledde små skapningene som sitter på fuglebrettet, er vår tids dinosaurer, men slik er det. Det gjelder alle fugler, men høns og kalkun er de som står dinosaurene nærmest rent genetisk. Forskere har faktisk manipulert hønsegener slik at individer kan utvikle dinosauraktige nebb, føtter og ben. Det måtte en vitenskapelig revolusjon til for å endre oppfatningen om at dinosaurene var krypdyr, en revolusjon som visstnok fant sted i 1868 da biologen Thomas Henry Huxley, som var en så sterk tilhenger av teorien om naturlig utvalg at han var kjent som Darwins bulldogg. En kveld mens han spiste middag, kom han til å tenke på en dinosaurknokkel han hadde studert i laboratoriet. Mens han gnagde på et kalkunlår, slo det ham hvor likt det var dinosaurens ankelben. Et spesielt fossilfunn fra Tyskland i 1861 styrte tankene i samme retning: Archaeopteryx, urfuglen. Den underlige skapningen var omtrent på størrelse med en ravn, hadde brede vinger og lange fjær og kunne fly, eller i hvert fall glidefly, men hadde mer til felles med små dinosaurer enn med fugler, blant annet skarpe tenner og en lang, benete hale. Archaeopteryx var en Theropoda – gresk for dyrefot – en gruppe som omfatter både små og kjempestore dinosaurer, deriblant Tyrannosauros rex, og har føtter som ligner på fuglenes. Theropoder hadde mye til felles med fuglene: De ruget på eggene, hadde knokler med luftlommer for at de skulle være lettere, og hadde i mange tilfeller fjær og gaffelben, furcula. Huxley mente at fugler og dinosaurer måtte være beslektet. Det var et klart brudd med den rådende oppfatningen på 1800-tallet, at fugler nedstammet fra et krypdyr fra før dinosaurenes tid. Det innebar også at deres opphav må ha vært varmblodige, ikke kaldblodige. Huxleys teori fikk liten opp21
slutning, og ideen om en forbindelse mellom fugler og dinosaurer ble nesten glemt. Men på 1960-tallet fant John Ostrom fra Yale University 22 trekk ved dinosaurskjelettet som også fantes hos fugler, og han relanserte hypotesen. «Dinosaurkrigen» var i gang og nådde uante høyder på 1980-tallet da eksperter kranglet så fillene føk om dinosaurene lignet mest på fugl eller krypdyr. Ti år senere var saken stort sett avgjort. Fordi fuglene er beslektet med dinosaurene, har forskerne brukt dem til å si oss noe om deres opphav. Dial tok for seg et usannsynlig tilfelle – en berghøneunge. «Jeg har arbeidet i laboratoriet med duer og stærer, parakitter, skjærer, finker, ender, gjess og svaner, men berghøna var det jeg lette etter,» sier han. Fugler kommer til verden på to måter. De er enten reirfaste, som vil si at de må tilføres næring. Reirfaste fugler, som rødstrupen, er svake, nakne og hjelpeløse etter at de har kakket seg ut av egget, og de trenger mange dager med omsorg fra foreldrene, som holder dem varme og dytter mat ned i de alltid vidåpne munnene, mens de gror fjær og forbereder seg på å fly. Den andre typen fugler er helt annerledes. De er imponerende velutviklet fra fødselen av og kan gå eller løpe, unnslippe rovdyr og skaffe seg mat på egen hånd. Denne varianten finnes hos en rekke arter og er særlig hyppig blant fugler som lever på bakken, som er ekstra utsatt for rovdyr. Enkelte sjeldne fugler, som megapodene – «storfotingene» – i Australia og New Zealand, er de fuglene som er mest ferdigutviklet ved fødselen, og den australske klaveovnhøna er mesteren på dette feltet. Klaveovnhønene er modige og er overhodet ikke redd mennesker. Nå for tiden holder de til i parker, nær kjøpesentre og ellers i forstadsstrøk. De ligner litt på de ville kalkunene i Nord-Amerika, med dyp blå-svart fjærdrakt, lyst hode og flat hale. De roter gjennom løv og gress i skogbunnen etter frø, frukt, mus, frosk og andre småkryp, og de bygger seg usedvanlig store fellesreir av kvist og løv, som kan bli 3,5 meter brede og halvparten så høye. De er kjent som kuvøse22
fugler. Hønene legger sine 18 til 24 store hvite egg på en komposthaug, og varmen fra haugen holder eggene lune. Hannene passer godt på eggene og stikker nebbet ned i komposten for å sjekke temperaturen og justere blandingen til litt varmere eller litt kjøligere. Straks ungene har hakket seg ut av skallet, er de klare til å utforske verden. Bare én dag gamle har de fullt utviklet fjærdrakt og vidåpne øyne, og det er full fart fra første steg. Ungene har ekstremt sterke føtter og ben og kan fly og klatre i trær og fjell og flykte fra slanger, dingoer og andre rovdyr. «De nyutklekkede har ingen problemer med bratte bakker og tar dem uten pes og stress, om og om igjen,» sier Dial. Allerede den magiske første dagen kan en klaveovnhøneunge fly og løpe opp steile stigninger bedre enn en voksen, en evne som riktignok svekkes med alderen. Berghønene som Dial studerer, er også ferdig utviklet ved fødselen, men ikke i samme grad som klaveovnhønene. Berghønene er små og tettbygde og tilhører hønsefuglfamilien, som også omfatter høns og fasaner. De har et umiskjennelig hvitt ansikt med svart tegning som en krage om halsen. De foretrekker tørt, hardt jordsmonn og har et variert kosthold, en buffet av insekter, gressfrø, røtter og hva de ellers måtte finne. De ble innført i USA fra ørkenlandskap og fjell i Pakistan fordi de er raske og flakser voldsomt med vingene når de tar av, noe som gjør at de er morsomme å jakte på. I likhet med fasan og struts legger berghønene eggene sine i en grop i jorden. Etter et par uker klekkes ungene, og tolv timer senere kan de løpe og lete etter mat, selv om de ennå får litt stell av foreldrene. Dial tenkte at det var noe med berghønene som minnet veldig om dinosaurene. Det var måten de brukte de fire lemmene på, noe han kaller «samvirkende bruk av vinger og ben». De fortsatte dessuten å oppføre seg som ville fugler etter at de var tatt inn i laboratoriet. Den japanske vaktelen han hadde, som ofte brukes i laboratorier, var derimot mild og medgjørlig og satt stille i hånden mens han strøk den over fjærene. Berghønene lot seg løfte og håndtere, men 23
de sluttet ikke å være nervøse og stakk av når han kom – en perfekt kombinasjon av adferdstrekk til å studere hvordan de lærer å fly, som kan gi innblikk i hvordan dinosaurer opprinnelig kom seg på vingene. Dial og forskerkollegene hans satte en liten flokk dunete berghøneunger på gulvet og tok en av dem bort fra flokken. Med de samme raske kameraene som han og Bret Tobalske, lederen for Flight Lab, brukte til å studere kolibrier, filmet de berghøna for å se hvordan fuglen instinktivt bruker bena og de uferdige vingene til raskt å komme seg tilbake til brødrene og søstrene. Da fuglen ble eldre, ble den gradvis flyttet lenger og lenger bort fra søsknene. En dag kom bonden Dial hadde kjøpt ungene av, for å se på arbeidet i laboratoriet. «Hva i helvete gjør de på gulvet?» spurte bonden og ristet foraktfullt på hodet. «Og du kaller deg doktor? De liker å være i høyden.» Dermed fikk de en ny bit til puslespillet. Akkurat som de ville gjort i vill tilstand, trengte fuglene å kunne klatre høyt og lavt, på underlag som ga feste for føttene. Det kunne være en viktig del av det å lære å fly. Dial fikk satt inn noen høyballer i laboratoriet i stedet for de glatte platene han hadde brukt. For hver dag flyttet han høyballene litt lenger fra hverandre, og filmet fuglene mens de beveget seg mellom dem. Han la skumgummi på gulvet i tilfelle de skulle falle ned. Den første dagen var det seks centimeter mellom høyballene, og etter en uke var det to og en halv meter mellom dem. «Vi prøvde å dokumentere fra dag til dag hvordan fuglene opparbeider evnen til å fly,» sier Dial. Det var den 14 år gamle sønnen hans Terry som bidro med den mest overraskende oppdagelsen til støtte for Dials teori om at vi kan betrakte fugleungene som en stedfortreder for dinosaurene. Terry jobbet for sin far i Flight Lab i Missoula. Mens Dial senior var på Harvard og drev med forskning der, ringte han og sjekket med sønnen, som filmet fuglene. «Hvordan går det?» spurte han. «Det går dårlig. De flyr ikke lenger, de jukser,» svarte Terry. «Jukser?» spurte Dial. Jepp, sa sønnen, de prøvde ikke å fly mellom høyballene, i stedet løp de rett opp sidene på dem. 24
Dial klødde seg i det hårløse hodet. Hvordan greide de det? Ingen hadde noen gang dokumentert en sånn type adferd blant fugler. Det ble et hovedpunkt i teorien hans, og det han konsentrerte seg om i fortsettelsen. Å løpe opp loddrette flater var slik fuglene opprinnelig utviklet evnen til å fly. Han hentet inn andre arter og lot dem prøve seg, og jammen kunne ikke et variert utvalg fugler også klatre opp sidene på høyballene. Dial filmet andre fugler som klatret i trær, fjell, høyballer og andre bratte steder – unger, ungfugler og voksne, blant annet en ugle som løp rett opp en trestamme. Det var mens han betraktet denne uvanlige adferden at det gikk opp for ham «hvorfor fugler har en halv vinge». Berghøneunger flapper med de ennå ikke utvokste vingene mens de løper, forklarer han, på en måte som gir bena, eller de bakre lemmene, bedre gripeevne. På den måten greier de å ta seg opp en bratt helling, enten de jakter på en gresshoppe eller flykter fra en rev. Dyr vil alltid søke et høyere punkt i terrenget når de flykter fra fare, men hvis stigningen er større enn 60 grader, faller de ned igjen. En vingestubb derimot fungerer omtrent som en spoiler på en bil, og sammen med sterke ben og føtter hjelper de fuglen å holde seg fast i underlaget. Dermed kan de klatre de bratteste hellingene og til og med gå opp ned under et overheng. Uansett hva fuglekroppen gjør, holder fuglen vingen i en vinkel på ca. 20 grader, og vingen gir både stabilitet og fremdrift. Når fuglen blir større og begynner å fly, bruker den samme vingevinkel. Dial tror at det han kaller vingeassistert bakkeløping, WAIR, er en fundamental og essensiell fugleadferd som til nå har gått biologer og ornitologer hus forbi. En halv vinge var altså ikke et ubrukelig vedheng, som Mivart og mange andre trodde, men en avgjørende kroppsdel som turboladet klatreevnen til unge dinosaurer og ga dem økt sjanse til å overleve. Akkurat som berghøneungen brukte nesten ferdigutviklede dinosaurer sannsynligvis vingene som drivkraft når de løp – for å komme unna rovdyr eller fange 25
et flyvende måltid – før de utviklet evnen til å fly. «Får ungen liten eller ingen foreldreomsorg, må den gjøre det som trengs, ellers blir den spist,» sier Dial. Sønnen Terry, som nå tar doktorgraden i biologi ved Brown University, studerte andunger mens de lærte seg å fly. Det tar lang tid før andungens vinger vokser seg store, for de må være ekstra sterke siden endene er trekkfugler og tilbakelegger store avstander. Mens vingene vokser, må ungen unngå å bli tatt av rovdyr, og de uferdige vingene hjelper den å svømme for å komme seg i sikkerhet, på samme måten som de hjelper berghøneungen å unnslippe. Mens Ken Dials berghøner vokste, klatret de ikke bare opp høyballene med føtter og vinger, de begynte å fly inne i laboratoriet. De flappet og glidefløy fra toppen av høyballene og ned på linoleumsgulvet. Det er dette Dial mener skjedde med dinosaurene da de først begynte å fly. Først ga vingene dinosaurene fremdrift når de løp og klatret, og mye senere – kanskje flere millioner år senere – utviklet vingene seg til flvvninger som de brukte når de klatret opp i høyden og flakset ned igjen. Dinosaurene med de største og beste vingene var de som oftest kom seg unna halsende rovdyr. Fjærene var også viktige. Dinosaurene med de største og letteste fjærene – de beste til å unnslippe rovdyr, til å fly og til å finne mat – var de som overlevde. Dial har gitt hypotesen sin det tungebrekkende navnet «ontogenetic transitional wing hypothesis» eller OTWH. Den er blitt godt mottatt på fagfeltet. En av dem som støtter hypotesen et godt stykke på vei, er Richard Prum, ornitolog ved Yale Peabody Museum of Natural History. Han tilhører arboreal-leiren, dem som mener at de første flyvende vesenene hoppet ut fra trær. «Farten gir deg mye gratis,» sier han. «De aerodynamiske kreftene som gjør flyvning mulig, er at luften beveger seg med ulik hastighet på oversiden og undersiden av vingen. Disse kreftene er sterkere jo raskere luften beveger seg. Dyr som glideflyr – flyvende øgler og ekorn – faller, og mot slutten av fallet har de fått opp farten nok til å styre flukten. Det betyr økt oppdrift. 26
Så det er mye mer sannsynlig at første gang oppdrift ble oppnådd ved hjelp av fjær, var det under fall fra et tre, fra høyden.» Dials teori gir på en måte støtte til begge hypotesene – både fra bakken og opp og fra trærne og ned. Den gir en troverdig beskrivelse av hvordan de første forhistoriske flyvende dyrene flakset med vingene for å komme seg opp i treet for så å glidefly ned igjen, som arborealistene mener. Men han mener at begge leirene tar feil. I våre dager finnes det ingen glideflyvende dyr som flakser med lemmene for å holde seg i luften. Så han tror ikke at glideflyverne ble flyvere den gangen heller. Studiene hans viser også at fugler har stor kapasitet til å løpe, noe som støtter kursorial-tesen. Dial tror imidlertid ikke at de første flyvende dyrene løp til de kom seg opp i luften, igjen fordi det ikke finnes noen eksempler på dette i vår tid. «Ingen fugler i dag løper for å komme seg på vingene,» sier han. «Ikke noe sted i verden. Men fugler slår med vingene for å komme seg opp bratte skråninger og gjør likeens ned igjen. Så den adferden jeg foreslår for de første flyverne» – altså fugler som klatrer opp en fjellvegg eller et tre og flakser ned igjen – «ser vi hos fugler overalt.» Det er vingene som får det meste av oppmerksomheten hos fugler, men Dial mener at føttene er den mest oversette delen av deres mirakuløse anatomi. Fugleføtter er riktignok ikke akkurat elegante av utseende. «Fugleføtter er oppsiktsvekkende, et alt-mulig-verktøy, som en Leatherman,» sier Dial etter at vi har sett videoene med fugler som klatrer. «En fuglefot kan gjøre alt fuglen vil at den skal gjøre.» Dial beskriver tre måter å gå på. Han holder opp pekefingeren når han forklarer. «Du og jeg og bjørner er sålegjengere. Vi planter hælene og tærne i bakken og skyver fra med forfoten.» Han holder opp langfingeren. «Katten og hunden din er tågjengere. De går på tærne. Til slutt har vi hesten, gnuen og geita, som går på tåneglene og kalles hovdyr,» sier han og hever ringfingeren. «Fugler gjør alle tre tingene,» tilføyer han med beundring. 27
«Det jeg vil ha frem, er følgende,» fortsetter Dial entusiastisk. «Se på dette dyret. Samme dag som det hakker seg ut av egget, bruker det alle fire lemmer til å klatre som en firfisle for å komme seg i sikkerhet. Og seks dager senere bruker ungen vingene til å styre nedstigningen og lande kontrollert, selv om den ikke kan fly. Omtrent en uke etter det igjen flakser den seg ned og gjør det bedre og bedre. En uke senere kan den komme seg opp og fly. Jeg vil hevde at det enkelt sagt er gjennom disse stadiene flyvningen utviklet seg. Men mens fugleungen trenger 30 dager, tok evolusjonen trolig mange millioner år.» For paleontologer og andre som sysler med informasjon om vår fjerne fortid, har Dial et råd: «Studer varmblodige levende dinosaurer, ikke bare de kalde steinlevningene. Bruk de mest overbevisende dataene, og ikke bare følg de forskerne som er best til å gestikulere og formulere seg. Den beste måten å gjøre det på er å studere levende vesener. Ikke misforstå, jeg er helt for å granske forhistorien ved hjelp av fossiler. Jeg faller på kne og takker Gud for paleontologer som graver i jorden. Men alle er opptatt av dinosaurer fordi de synes Tyrannosaurus og Velociraptor er sexy, mens fugler er små kvitrende plageånder. Forskere som studerer fugler, er nerder, mens de andre er macho paleontologer. Men fugler er dinosaurer som klarte seg fordi de greide å forandre seg med tiden. Det er det som gjør dem så spesielle.» Fugler kan også gi oss andre glimt av dinosaurenes tidsalder, sier han. Fra fuglene kan vi få informasjon om hvordan dinosaurforeldre matet og oppfostret ungene sine for eksempel, og hvordan miljøet deres var. «Dette er også et budskap til fugleforskerne: Se all den fantastiske informasjonen ungene har å by på. Slutt å være så opptatt av de voksne. De er kule, men se på ungene, de er virkelig kule. Det er de som kan lære oss mest om evolusjonen, om økologien, om form og funksjon, fordi de endrer seg fra dag til dag og samtidig må fungere i omgivelsene mens de forandrer seg og overlever.» Selv om vi daglig ser fugler som flyr rundt huset vårt, bygger rede i garasjen eller finner mark i plenen, tenker vi aldri på 28
at disse skapningene er levende, aktive etterkommere etter de mystiske kjempene som vandret omkring på jorden for mer enn 100 millioner år siden, og at de gir oss et glimt inn i en glemt verden.