Fire konger og en dronning

Fire konger og en dronning

Tor Bomann-Larsen

Fire konger og en dronning

Haakon VIIs arvinger på Norges trone

Jan Haug billedredaktør

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2022

ISBN 978-82-02-76439-5 1.utgave, 1. opplag 2022

Omslagsfoto: Forside: Statsrådssalen, 21. januar 2022. Foto: Lise Åserud, NTB Scanpix Kong Haakon og kong Olav. Foto: Rude, DKS Kong Harald og kronprins Haakon. Foto: Jørgen Gomnæs, DKH Prinsesse Ingrid Alexandra. Foto: Ida Bjørvik, DKH Bakside: Jan Haug, DKH

Design og sats: Ingeborg Ousland Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2022 Satt i 10,7 pkt. Sabon og trykt på 130 g G-Print 1,02

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Innhold

Bildet 7 Kalenderen 11 Prins Carl 17 Haakon VII 39 Eden 55 Konstitusjonen 101 Samlingen 117 Olav V 197 Harald V 259 Haakon VIII 319 Ingrid I 353 Kongeriket 385 Takk 392 Noter 395

Bildet

Den 21. januar 2022 entret prinsesse Ingrid Alexandra Statsrådssalen på Slottet. Det var hennes første skritt mot et fremtidig regentskap. Ved bordenden satt kong Harald som tredje generasjon av vårt moderne monarki, trygt plassert mellom marmorbystene av sin far og bestefar. Ved å kaste et blikk på kronprinsen og et på prinsessen kunne han se ytterligere to generasjoner fremover i historien.

I fortid, nåtid og fremtid teller huset Glücksburg fire konger og en dronning på Norges trone. «Som femte generasjon i kongefamilien som kom til Norge i 1905, markerer hennes inntreden i familien at vi nå ikke kan kalle oss et ungt kongehus, vi er etter hvert blitt en kongefamilie med tradisjon i vårt land og må ta konsekvensen av det.» Slik hadde kong Harald talt i prinsesse Ingrid Alexandras

21. januar 2022 tok for første gang et kvinnelig medlem av kongefamilien sete i Statsrådssalen på Slottet. (Sven Gj. Gjeruldsen, DKH)

dåp, 17. april 2004. «Vi kan ikke lenger bare bygge, vi må også bevare.»1

Sagt på en annen måte: Haakon VIIs arvinger var kommet for å bli. Konge og folk måtte innrette seg deretter.

Fra og med det første tronskiftet mellom Harald I Hårfagre og Eirik I Blodøks rundt år 930 har kronen vært overført fra regent til regent gjennom mer enn tusen år. Selv under unionene med Danmark og Sverige har Norge i prinsippet eksistert som eget kongerike. Ikke ved noe interregnum har det vært forsøk på å definere landet som noe annet enn et monarki. Såvel gjennom det omskiftelige året 1814 som under Christian Michelsens styre i 1905 holdt innbyggerne fast ved kronen. Ikke engang under okkupasjonsstyret fra 1940 til 1945 ble betegnelsen kongedømme forsøkt avviklet. Fyrster er blitt avsatt, kjeppjaget og drept, men selve tronen har alltid bestått. I to lange perioder har landet delt monark med andre stater. Da hersket det en konge, men i to riker.

Monarkiet er de lange linjers styre. Mens statsrådene roterer rundt Kongens bord, er regenten bestandig til stede, ikke bare i kraft av seg selv, men av forgjengerne – hugget i marmor – og tronfølgeren, ved hans høyre hånd.

Prinsesse Ingrid Alexandra ble myndig nøyaktig 150 år etter tippoldefaren Haakon VIIs fødsel. Epoken representerer en ny politisk og dynastisk tidsalder, men griper samtidig tilbake til kongerikets tidligste æra. Den nye kongeslekten skulle legemliggjøre det gamle, selvstendige kongeriket – ikke lenger i maktpolitisk, men i symbolsk forstand.

I 1905 kom kong Haakon og hans lille familie til et halvgammelt slott i et urgammelt rike. Tilliten til det nye kongehuset måtte bygges fra grunnen. Regenten måtte finne sin plass i konstitusjonen.

Kongen skulle oppdage sitt eget bilde.

En kongefamilie? Prins Carl, prinsesse Maud og prins Alexander fotografert i juli 1905. Sønnen har feiret sin toårsdag, faren er nettopp blitt spurt om han vil motta Norges krone. (Sophus Juncker-Jensen, DKS)

Kalenderen

I Kongespeilet heter det at «ingen mann burde være mer full-lært og vis i alle ting enn kongen».2 I læreboken fra 1200-tallet utgjør kongen både den utøvende, lovgivende og dømmende makt. Han har kallet fra himmelen og bestyrer sitt jordiske domene i Guds sted. Himmelriket beskrives som Guds kongedømme. Gud representerer evigheten. Tiden er jordisk. Like opplagt som at kalenderen er Gud uvedkommende, er den kongemaktens krønike og vår historiske lærebok.

Kalenderen setter rammen for ethvert liv. Men en konges kalender får dobbel betydning fordi hans blotte

Mektige allianser. Medlemmer av det danske kongehuset fotografert om bord på keiserskipet «Polarstjernen» sammen med russiske, britiske og franske slektninger, ca. 1885. Foran fra venstre: Victoria av Wales, Georgij og Nikolai av Russland. Annen rekke: søstrene Dagmar og Alexandra – giftet inn i henholdsvis det russiske og det britiske imperium – og ekteskapsarkitekten dronning Louise. Like bak sitter Louise av Wales og Marie av Orléans. Videre: François av Orléans, Maud av Wales og tsar Alexander III (gift med Dagmar). Stående: Prins Carl, prins Valdemar av Danmark (gift med Marie), prins Christian (X), kronprinsesse Louise, prins Edward (VII) av Wales (gift med Alexandra), kronprins Frederik, prins Henri av Orléans. Ytterst står de tre glücksburgske brødre: Wilhelm av Slesvig-Holstein, Christian IX og Hans av Slesvig-Holstein. (Georg Emil Hansen, DKS)

eksistens er med på å definere tiden. Hvert årstall blir et nasjonalt felleseie, hver dato en større eller mindre merkestein i kongerikets krønike.

Forlaget Falkenbergs kalendere ble trykt på tosidig papp. Hvert år har en for- og en bakside, hver dag én linje. Her tidfestet Haakon VII sitt liv og sin gjerning gjennom drøye 60 år, fra 1894 til halvveis i 1955. Det er hverken fødsel eller død som danner start- og sluttpunkt for kalenderkrøniken. Slutten inntreffer idet kongen sendes på sykehus med brukken lårhals. Det vil si den dagen han gir fra seg regentskapet. Men hva skyldes begynnelsen?

1894 er det første hele året der prins Carl (som han foreløpig het) kunne kalle seg sjøoffiser i den danske marine. Den 24. august året før var han blitt utnevnt til løytnant – en dato han skulle markere gjennom resten av livet. Kalenderbladene dekker med andre ord hans profesjonelle liv, først som offiser, senere som konge. Overgangen er glidende.

Hans kongelige kalender begynner ikke den novemberdagen Haakon VII holder inntog i Norge, men med datoen da premierløytnanten for første gang er blitt tilbudt Norges krone. «Den store Nat», står det helt nederst i høyre hjørne – der kalenderbladet skal vende seg mellom to halvår. Natten mellom 30. juni og 1. juli 1905.3

Det var gått 23 dager siden det norske stor ting avsatte kong Oscar II i den såkalte 7. juni-erklæringen. Men kongen, som satt trygt på sitt sommerslott utenfor Stockholm, hadde nektet å abdisere. I sine egne og i det internasjonale samfunns øyne var han fortsatt Norges legitime statsoverhode. Dessuten hadde verdens oppmerksomhet vendt seg en annen vei. «I Odesa skydes det uafladelig. Militæret skyder på Publikum som redselslagent flygter. Antallet af Dræbte er stort.»4 Fredag den 30. juni handlet det meste om opprøret som var brutt ut ved Svartehavet. Det okkuperte pan-

serskipet «Potemkin» hadde skutt mot havnebyen Odesa. Byen var erklært beleiret, tusener av flyktninger var på vei vestover.

I sitt gule palass utenfor St. Petersburg satt prins Carls fetter Nikolai II paralysert av meldingene fra svartehavskysten. (Samtidig som hans egen panserflåte var havnet på havets bunn utenfor Japan.) Sett mot disse begivenhetene fortonet Norden seg fortsatt som et fredelig verdenshjørne.

Møtet som fant sted i København den siste natten i juni, skjedde langt fra avissidenes overskrifter. Intet land i verden hadde så langt anerkjent den selvstendige staten Norge.

Mannen som møtte den danske prinsen, var Fritz Wedel Jarlsberg. Han kalte seg baron, skjønt adelskapet i landet han kom fra var avskaffet mer enn åtti år tidligere.

Tanken på Norges krone var ikke helt ny for prins Carl. Allerede den 12. juni hadde han meddelt svigerfaren, Edward VII, at han ville akseptere dersom kronen skulle bli tilbudt ham. Kongen av England hadde intet høyere ønske enn å se sin yngste datter Maud og hennes mann på Norges trone. Det var da også kong Edward som mottok rapport straks møtet med Wedel var avsluttet.

«Vel», skrev prins Carl til sin svigerfar, «naturligvis takket jeg ham for æren og sa at jeg ville akseptere på visse betingelser.» Samtalen hadde vart fra klokken 22.30 til 1.30 lørdag morgen. Prins Carl ble tilbudt en apanasje på drøye 700 000 kr., slott i Kristiania, landsted bygget hvor det måtte behage (innenfor landets grenser) og en yacht. Den norske utsendingen kunne dessuten i all hemmelighet

Verdensmannen. Minister Fritz Wedel Jarlsberg var baron på overtid, dessuten Norges fremste diplomat, en mester i landevinninger og handelstraktater. (Ludwik Szacinski, Oslo Museum)

Imperiets herskerpar Edward VII og dronning Alexandra poserer i all sin hermelinsprakt ved parlamentsåpningen i februar 1901. (W. & D. Downey, DKS).

forsikre om at prinsen var sterkt ønsket av et folk som alltid ville være lojalt og til å stole på. «Selvsagt føler jeg meg veldig smigret og rørt hvis jeg virkelig kan være til noen nytte for dem», avrundet prins Carl referatet til sin svigerfar, «men kan ikke nekte for at jeg virkelig frykter utsiktene til å dra til et nytt land og fremmed folk i en så høy stilling.»

er bevart. Den er engelsk og bærer tittelen «Season Kalender». Fra trykkeriet har den innskrevet alle sesongens merkedager som «Oxford and Cambridge Cricket Match» (6. juli). Dessuten er datoer for å bære ordenskjede eksempelvis markert: «The King’s Coronation (a Collar Day)» (8. august).

Et sted har prins Carl unntaksvis skrevet ikke avtalemessig før, men etter at en begivenhet har funnet sted. Han har gjort det med blyant og ikke med den fremoverlente, rufsete skriften han gjerne benyttet. Det står skrevet med steile bokstaver, nærmest i miniatyr, fredag 30. juni 1905: «Den modbydeligste Nat af mit Liv.»5

Natten han ble tilbudt Norges krone.

Nok en kalender etter prins Carl for året 1905

Prins Carl hadde vært tvunget til – i nattens mulm og mørke – å kjøpslå om sitt eget og sin families liv. Med en angivelig baron «(som han kaldte sig)» fra et fremmed folk. «Den Mand gjorde et saa utilforladeligt Indtryk paa

mig», skrev han noen år senere, «idet han kom med saa store Løfter i alle mulige Retninger, at jeg med det samme forstod, at det maatte staa for egen Regning, desuden var hele hans Optræden meget anmasende, saa jeg forstod, at det han sigtede paa var, at faa mig saadan dreven i et Hjørne, at jeg ved Løfter skulde have bundet mig.»

Prinsen satt i en gyllen knipetang. Han hadde ikke noe valg, men fikk heller ingen forståelse. «Hans Opfattelse var, at jeg burde være ham, Wedel, takknemlig for, at man tilbød mig en saa lokkende Stilling i Modsætning til min, som var, at indlod jeg mig paa i 1905, at tage imod en Konges Stilling, saa var det et Offer jeg bragte den norske Nation.»6

Landet trengte hans stamtavle, hans status som kongelig prins. Den skulle løfte Norge opp som likeverdig blant Europas selvsten-

dige stater. Og de behøvde hans kone, ikke for hennes sjarm eller klokskaps skyld, men som datter av et mektig imperium. Som vern mot Sverige. De trengte hans to år gamle sønn for å gi kongeriket noe som lignet troverdighet. Alt dette bad de om, alt unntatt ham selv, en mann de ikke kjente og hvis tanker og følelser de ikke brød seg om: prins Carl, premierløytnant i den danske marine.

Møtet fant sted bak fortrukne gardiner i Sanct Annæ Plads 9, andre etasje. Det var bare noen kvartaler fra Nyhavn. Den norske utsendingen kunne like gjerne ha besøkt et av lokalene der nede, lagt noen sølvmynter på disken og latt seg betjene. Tanken var motbydelig.

Og likevel var natten stor. For første gang hadde prins Carl stått ansikt til ansikt – ikke bare med en angivelig baron – men med risset av en ny kongeskikkelse: Haakon VII.

Prins Carl

Hadde det eksistert en kvinnelig arvefølge i Norden, kunne prins Carl av Danmark ha fått Norge på odel. Hans mor var eneste oppvoksende barn av kong Carl XV, Sveriges og Nor ges konge. Morfaren avgikk ved døden i Malmø bare noen uker etter at prins Carl var kommet til verden på Charlottenlund utenfor København, den 3. august 1872.

Som det danske kronprinsparets andre sønn tilbrakte prins Carl sine første leveår i det beskyttete slottstrianglet Amalienborg, Charlottenlund, Fredensborg. Skolegangen ble besørget av presteskapet, med den to år eldre broren, prins Christian, som eneste klassekamerat.

Tretten år gammel ble han sendt ut i verden som aspirant med seilskipet «Jylland». Etter

Sekondløytnanten. Den 24. august 1893 ble prins Carl uteksaminert fra Søofficersskolen. Innenfor marinen skulle han fortsatt behandles etter sin militære grad, «ikke som medlem av det Kongelige Hus eller Ridder av Elefanten». (Carl Sonne, DKS)

kongelig sedvane ble tronfølgeren utdannet i hæren, mens sjøforsvaret var forbeholdt prins nummer to i arvefølgen. Ikke desto mindre var det i Danmark, som i Storbritannia, marinen som utgjorde nasjonens væpnete stolthet. Selv etter at landet hadde tapt Slesvig-Holstein til Preussen i 1864, levde danskene med et imperialistisk dimensjonert selvbilde. Island, Grønland og Færøyene bød ikke på mange undersåtter, men store geografiske arealer. Dansk Vestindia (bl.a. St. Croix, St. Thomas og St. John) ivaretok en illusjon om oversjøisk koloniherredømme.

Våren 1889 ble prinsen tatt opp som en av seks elever ved Søofficersskolen i København. Etter første semester fikk prinsen følgende bedømmelse: «Savner i høj Grad Forkundskaber i de fleste Fag og er endnu noget barnlig, men er meget pligtopfyldende og stræber af al Evne efter at bøde på Manglerne.»

Kronprinsparets nest eldste sønn hadde en hard skole foran seg.

Ved Søofficersskolen i Nyboder fikk ikke prins Carl bare jevnaldrende kullkamerater, han ble tatt opp som medlem av skolesjef William Carstensens familie.

På Amalienborg talte barneflokken omsider fire prinser og fire prinsesser, men faren, kronprins Frederik, var ofte fraværende og barneoppdragelsen ble overlatt til hoffet. Hjemmet i Nyboder med den maritime skolesjefen, den omsorgsfulle moren, Emmy, storebror Carl

og lillesøsteren «Tulle» bød på et forlokkende alternativ. Det gikk ikke lang tid før prinsen anså seg som husets «Pleiesøn».

Etter at prins Carl hadde avlagt offiserseksamen i 1893, gjensto fortsatt en krevende kongelig plikt: Å forvalte sitt dynastiske pund. Det vil si å gifte seg.

Det var en politisk handling i 1800-tallets Europa. Og ingen behersket den ekteskapelige alliansepolitikk bedre enn prins Carls farmor, dronning Louise. I sitt ekteskap med kong Christian IX hadde hun oppfostret tre ualminnelig vakre døtre, prinsessene Alexandra, Dagmar og Thyra. De to første var blitt gift med tronfølgerne i det britiske og det russiske imperium, den siste med pretendenten til kongeriket Hannover. Da sønnene kong Georg av Grekenland dertil ble gift med en russisk storfyrstinne, og prins Waldemar med en fransk prinsesse, hadde dronning Louise forvandlet miniatyrmonarkiet Danmark til en dynastisk stormakt.

Morfaren. Carl XV var konge av Sverige og Norge fra 1859. Han døde 18. september 1872, 46 dager etter at barnebarnet Carl kom til verden. Uten mannlig tronarving måtte han overlate begge troner til broren, Oscar II. (Hans P. Thykier, NB)

Da prins Carl ble sendt på flåtebesøk til Nederland i 1894, kunne ting tyde på at farmoren hadde en ringfinger med i spillet. Danskeprinsen fremsto som et velplassert parti for den mindreårige dronning Wilhelmina. Dessverre ble fjortenåringen sendt så tidlig i seng at det ikke bød seg noen anledning for et dypere bekjentskap.

Kalenderen tyder dessuten på at prins Carl allerede hadde høyere mål i kikkertsiktet. Den 26. november 1894 hadde han krysset av prinsesse Mauds fødselsdag, som eneste slekt ning i hele kalenderverket. Året etter, den 9. oktober, betrodde han sin hjertevenninne Tulle Carstensen at han var «grulig forelsket».

Tretten dager senere – på sommerslottet Bernstorff – fridde han. Og fikk ja.

Selv for en kongelig prins av blodet utgjorde forlovelsen med prinsen av Wales’ yngste datter et overraskende og formidabelt dynastisk sprang. Den kommende konge av England, og keiser av India, hadde opprinnelig siktet helt til topps med den yngste og mest sjarmerende av sine døtre – mot den russiske keisertronen. Bestemor Louise hadde holdt på den mellomste datteren, Victoria: «Maude er ogsaa sød men med et lille Hoved of her own.»7 Våren 1894 hadde tsarevitsj Nikolai gjort begge familien Wales’ forhåpninger til skamme. Han valgte deres kusine Alicky av

Fregatten «Jylland» gir salutt etter endt tokt, sommeren 1887. Førstereisgutten prins Carl paraderer i mastene sammen med jevnaldrende lærlinger i sjømannsfaget. (Johannes Danielsen, DKS)

Hessen – også hun, skulle det vise seg, med et eget hode.

Etter forlovelsen mellom prins Carl og prinsesse Maud mottok dronning Victoria forsikringer om at det nye familiemedlemmet hadde lite til felles med sine danske slektninger. Han var «temmelig lik en engelskmann i sin fremtreden, i det hele tatt faktisk meget tiltalende». Det var et godt utgangspunkt. Og den egensin-

dige bruden hadde fortsettelsen klar: «jeg har faktisk fore å gjøre ham helt engelsk.»8

Den 22. juli 1896 sto bryllupet i Buckingham Palace. Vielsen endret ikke brudgommens status som sekondløytnant i den danske marine. Men den gjorde bruden til prinsesse av Danmark.

Det var en degradering.

Dronning Victoria engasjerte samtidens store hoffmaler Laurits Tuxen til å forevige den dansk/britiske kjærlighetspakten. Brude paret har lagt alteret bak seg og kneler i stedet for The Queen. Brudgommens mor og far poserer i forgrunnen, brudens foreldre står tett ved. Det ferdige maleriet henger i Buckingham Palace, skissen på Slottet i Oslo. (Foto: Jan Haug, DKS)

Prins Carl og prinsesse Mauds ekteskap skulle raskt utvikle seg til en familiær konflikt mellom deres to fødeland. Begge ønsket seg et liv i England (han drømte sågar om å seile under britisk flagg), men inntil storebror Christian var blitt gift og hadde fått minst en arving, var ekteparet bastet og bundet til Danmark.

Den nasjonale spagaten bidro til å svekke prinsesse Mauds helse. Legene foreskrev hvile og lediggang. Etter hvert ble barnløshet sirklet inn som en dypereliggende diagnose. Høsten 1902 gjennomgikk hun en seks uker lang hvilekur på et privat hospital i London. Den 2.

juli 1903 fødte prinsessen en sønn i Appleton House på Sandringham.

Barnet fikk navnet Alexander, «Prince of Denmark». Først året etter kom han til landet der han inntok sjette plass i arvefølgen.

Premierløytnant prins Carl var nå ikke bare gift med klodens, politisk sett, mest attraktive prinsesse. Han hadde en mannlig arving. (I Europas forfatninger gjerne betegnet som agnatisk suksesjon.) Tilsynelatende uten å ha ofret saken en tanke fremsto den lille kjernefamilien som starten på et fikst ferdig herskerdynasti.

1

1. Tronfølgen gardert. Etter fire års ekteskap kan det danske kronprinsparet Frederik (VIII) og Louise posere i hoffotografens atelier med to kjolekledte sønner, Christian (X) og Carl. (Georg E. Hansen, DKS)

2. Svanerytteren. I den danske familiekretsen gikk kronprinsesse Louise under tilnavnet «Svanen». Her poserer hun med prins Carl i rollen som ridder Lohengrin. (Emil Hohlenberg, DKS)

4. Danmarks hurtig voksende kronprinsfamilie fotografert midt på 1880-tallet. Fra venstre: prinsesse Louise, prins Christian, kronprinsesse Louise, prins Carl, prins Harald, kronprins Frederik. Foran: prinsessene Ingeborg og Thyra. Gustav og Dagmar er ennå ikke kommet til verden. (Jens Johan Danielsen, DKB)

5. Sommerslottet. I den varme årstid bodde kronprinsfamilien på Charlottenlund ved Øresund, hvor prins Carl ble født. I vinterhalvåret residerte familien i det ene av Amalienborgs fire paleer. (Københavns Museum)

1. Ved korvetten tante «Dagmar»s kanon. Prins Carl som attenåring med kadetkorpsets dolk i bandolæret. (Ludvig Johan Offenberg, DKB)

2. Offiserer og kadetter fotografert om bord på korvetten «Dagmar» på tokt til St. Petersburg, sommeren 1890. Det skulle bli prins Carls eneste besøk hos sine russiske slektninger. Prinsen sitter stablet opp i helfigur, ytterst til venstre. Ved knærne sees prins Pheen av Siam, som også fikk sin utdannelse i den tradisjonsrike danske marinen. (Ludvig Johan Offenberg, DKS)

3. De nyforlovede. Prinsesse Maud og moren Alexandra («Mother-dear») sitter arm i arm. Bakenfor står den fremtidige svigersønnen og Albert Edward, fortsatt bare «uncle Bertie» og prins av Wales. Forholdet til hennes foreldre ble like nært som relasjonen til kronprinsparet av Danmark ble kjølig og distansert. (W. & D. Downey, DKS)1

1. Brudebildet. Prins Carl og prinsesse Maud ble viet i kapellet på Buckingham Palace den 22. juli 1896. 44 år senere ble kirkebygget lagt i grus av tyske bombefly. I 2011 ble bryllupsdatoen tilført en annen betydning i et annet land. (Gunn & Stuart, DKS)

2. Dronning Victoria besteg tronen som attenåring og regjerte Det britiske imperium fra 1837 til 1901. Hun tok togturen fra Windsor til London for å overvære prinsesse Mauds bryllup. (W. & D. Downey, DKS)

3. Brudeparet kneler. På hver side av alteret bøyer også forloverne kne, henholdsvis brudens far og bror og brudgommens to brødre (til høyre). På fremste rad har prinsesse Mary tatt hånd om brudebuketten, mens dronning Victoria (med ordensbånd) stirrer stivt fremfor seg, kronprinsesse Louise skjuler ansiktet i hendene. (W. & D. Downey, DKS)

1

1. Appleton House. Prinsen av Wales skjenket datteren landeiendommen i Norfolk som bryllupsgave. Villaen med stall og tjenerstab skulle tjene som en forlokkende skyggeresidens for Maud – både som prinsesse av Danmark og dronning av Norge. (Prinsesse Victoria, Dronning Mauds album, DKS)

2. Standsmessig avgang. Appleton lå en fem minutters kjøretur fra kongefamiliens ferieslott Sandringham. Mellom eiendommene ligger York House, der Mauds bror George (V) tilbrakte store deler av året med sin familie. ((Wilkinson & Co., 1896, DKS)

3. Russere på Balmoral. Foran fra venstre: hertug Arthur av Connaught, Patricia av Connaught, Alexandra av Wales, tsarina Alexandra av Russland (f. Alicky av Hessen), Louise av Fife, prinsesse Maud, tsar Nikolai II (med skottelue), Margaret av Connaught (senere kronprinsesse av Sverige). Bak: prins Edward (VII) av Wales, Margaret Louise av Connaught, Helena Victoria av Slesvig-Holstein, prins Carl og Victoria av Wales. Høsten 1896 bød på et sjeldent møte mellom det unge russiske keiserparet og den fremtidige konge og dronning av Norge. (Robert Milne, DKS)

4. Sykkelryttere foran Appleton. Fremkomstmidlet var kommet på høyeste mote og bød hesten sporty konkurranse på Norfolks idylliske landeveier. (Wilkinson & Co., 1896, DKS)

1. Et dynasti på dekk. Medlemmer av de danske, britiske og russiske fyrstehus fotografert om bord på det nye keiserskipet «Standard», høsten 1897. Fra venstre sees blant andre: prins Edward (VII) av Wales, prins Christian (X), Christian IX og prins Harald (med flosshatt). Dronning Louise (med slør) har nøyaktig et år igjen å leve. Hun står arm i arm med datteren, enkekeiserinne Dagmar (Maria Fjodorovna). Foran sitter kronprinsparets yngste sønn, prins Gustav, storfyrstinne Olga, prinsesse Marie og prinsesse Louise av Danmark (g. Schaumburg-Lippe). Bak dem står fra venstre: prinsesse Alexandra av Wales, kronprins Frederik, kronprinsesse Louise, prins Carl, prinsesse Maud, prinsesse Thyra, prinsesse Victoria av Wales, prins Valdemar og storfyrst Michael. (Johannes Danielsen, DKS)

2

2. To par under Dannebrog. 26. april 1898 giftet prins Christian seg med Alexandrine av Mecklenburg-Schwerin. Hun var halvt russisk og ti år yngre enn svigerinnen Maud. Forholdet mellom de to brødrene var bedre enn mellom deres britisk- og tyskfødte ektefeller. Bildet er tatt om bord på kanonbåten «Falster» der prins Carl tjenestegjorde denne sommeren. (Johannes Danielsen, DKS)

3. Sykkelallianser. Sommeren 1900 kom prins Max av Baden på frierferd til Fredensborg. Prinsen står mellom sin kommende svigermor hertuginne Thyra (med slør) og prinsesse Maud, flankert av brødrene Christian og Carl. I 1918 ble prins Max rikskansleren som avsatte Wilhelm II. (Peter Elfelt, DKS)

1. Fire ganger britisk gentleman. «Prince and Princess Charles of Denmark» skimtet en fremtid på de britiske øyer. Fotografiene er tatt i 1900, samme år som prinsesse Alexandrine fødte sin andre sønn, og skjøv prins Carl ned på femte plassen i den danske tronfølgen. (W. & D. Downey, DKS)

2. Bernstorff Palé, Bredgade 42. Prinseparet med tjenerskap (ca. et dusin) bebodde 20 værelser i første etasje. Over dem residerte Høyesterett. Til venstre skimtes Amalienborg slottsplass med rytterstatuen av Frederik V. (DKB)

3. Løytnant på snarvisitt. Sommeren 1901 seilte prins Carl i nære farvann mens parlamentarismen holdt sitt inntog i København. Maud satt i Bredgade og lengtet etter Appleton. Innerst i salongen henger Tuxens fem år gamle skisse til et bryllupsmaleri. (Dronning Mauds album, DKS)

2

1. Æresoffiser uten bart. «Prince Charles of Denmark» kunne iføre seg britisk uniform ved Edward VIIs første åpning av parlamentet, 16. februar 1901. Prinsesse Maud bar unntaksvis ordner. (Alice Hughes, DKS)

2. Maud uten midje. Fotografiet av de vordende foreldre er tatt på Appleton i mai 1903 – endelig, etter syv års ekteskap. (Dronning Mauds album, DKS)

3. Et barn ble født på Appleton. Bildet er tatt i dagligstuen halvannet år senere. (Dronning Mauds album, DKS)

1. To prinser av Danmark. Prins Alexander var nesten ni måneder gammel før han kom til København. Bildet er knipset i juli 1904, bak hjemmet i Bredgade. (Dronning Mauds album, DKS)

2. Avslapping i Middelhavet. Hele våren 1905 var foreldre og barn på cruise i Middelhavet med «Victoria and Albert». Familien var tilbake i København 1. juni – syv dager før bomben sprang i Kristiania. (Dronning Mauds album, DKS)

3. Prins Alexander og hunden Gyp stirrer intetanende på fotografen. Bare få dager før bildeserien ble tatt i Bredgade, hadde prins Carl fått en urovekkende forespørsel fra Norge. (Sophus Juncker-Jensen, DKS)