Historien – slik jeg husker den

Ulike reisemål og ferietilbud markedsføres med stor kreativitet, men når det kommer til bestilling og reisemåte, er fasiten nesten alltid den samme. Det dukker opp en nettside med flysymbolet på. Klikk og bestill!

Så vanlig er det blitt å velge flyet på feriereiser at det har satt seg i språket vårt. Sier vi «feriereise», mener vi underforstått en reise som begynner og slutter med flytransport. Mener vi noe annet, sier vi noe annet. Da legger vi inn en presisering og sier bilferie, sykkelferie, båtferie, bussferie eller togferie.

Flyferier er det ingen som snakker om. De bare er der, som vanlige ferier som tas på den vanlige måten.

Når noe er blitt så selvfølgelig vanlig, er det lett å ta det for gitt at det skal fortsette å være slik og vanskelig å huske at det har vært annerledes. Selv er jeg født i 1961. Det betyr at jeg har hatt 60 år til å følge historien med egne øyne, og tar jeg meg tid til å tenke etter, husker jeg også at det faktisk er lenge nok til å ha levd noen tiår uten flyferier.

Den første gangen jeg reiste ut av landet med fly, var til England på språkreise i 1977. Et nostalgisk nettsøk kan i dag sende meg til en tidslinje på EF språkreisers hjemmeside. Der finner jeg 1970-tallet omtalt som tiåret da masseturismen ble mulig «i en skala man aldri før hadde forestilt seg».10 Det skulle likevel gå flere år før jeg begynte å ta flyreisene mine som en selvfølge.

For barna mine, som begge er født tidlig på 1990-tallet, har flyferiene alltid vært der. Det har jeg selv vært med på å sørge for. Jeg tilhører en generasjon og en gruppe av befolkningen som fikk verden servert på sølvfat, og vi forsynte oss.

På et punkt i historien ga tilfeldighetene meg et forsprang på utviklingen. Mannen min hadde i et par år styreverv i det som den gang var Det norske Luftfartsselskap (DNL), en del av SAS-gruppen. Vervet ga muligheten for noen ekstra billige flybilletter også for familien. Med to guttunger i tidlig skolealder på slutten av 1990-tallet satt vi allerede på rutefly ut av landet, noen år før det ble vanlig for «alle».

Ved årtusenskiftet var luftfartens lavprisselskap fortsatt «omtrent ikkeeksisterende». Snaue to tiår senere fraktet de over 40 prosent av flypassasjerene i Europa. Her hjemme etablerte Norwegian sitt første lavpristilbud i 2002, og sammen med de andre europeiske lavprisselskapene vokste det kraftig i årene etterpå. Prisene på flybilletter falt, flytrafikken økte.11

I luften var det bonanza. Nede på bakken ble det bråstopp. Under overskrif-