Magien på Oslo S

Alle de lange jernbanestrekningene i landet vårt peker mot Oslo S – eller ut herfra, alt etter som vi ser det. På tavlen i sentralhallen kommer Stavanger, Bergen og Trondheim opp noen ganger i løpet av dagen, og som kjent kan Trondheim S være transittstasjon for en togreise videre til Bodø. Av og til kommer også to internasjonale togreiser opp. På Oslo S heter utlandet enten Stockholm eller Göteborg.*

Hadde det bare vært disse avgangene, ville Oslo S vært en søvnig stasjon. Det er den ikke.

På Oslo S er det travelt, og aller travlest er det i rushtidene når folk i StorOslo skal til og fra jobb. På informasjonstavlen telles minuttene ned. Her er hverdagen satt i effektivt system.

Aller mest effektivt tilrettelagt er det for folk som må klemme en flyreise inn i arbeidsdagen. Av alle norske tog er flytoget det raskeste, og på Oslo S har det avgang hvert tiende minutt. Samtidig er det også flytoget som fletter hverdag og ferie tettest sammen. Store skallkofferter hviler på hjulene sine, mens eierne venter på toget til Oslo Lufthavn Gardermoen.

La oss et øyeblikk tenke oss videre til en annen stasjon i en annen hovedstad, King’s Cross station i London. Herfra går, som alle Harry Potter-lesere vet, Galtvortekspressen. Dette magiske toget går fra plattform 9¾, «en plattform som er usynlig for gomper og kan nås gjennom barrieren mellom plattform 9 og 10.»1 Jeg er helt sikkert ikke den eneste norske turisten som har stilt opp familien ved et fiktivt spor i London for å ta et magisk bilde. Det ser meningsløst ut, selvfølgelig, men alle innvidde vet bedre.

Tilbake på Oslo S kan vi også forsøke å se noe mer enn det hverdagslig opplagte.

Gjennom glassveggen i sentralhallen er det utsikt til jernbanespor, og tenker

* Slik er det i skrivende stund. Denne boken skrives likevel med håp om at vi skal få flere utenlandstog fra Oslo S.