Hva to guttunger lærte meg om reiseglede

ten Snur ryggen til togferie ga interrailansvarlig i NSB, Wenche Berger, denne kommentaren til Dagsavisen 10. juli 2004: «Når du kan fly for en slikk og ingenting er det klart at mange blir lokket til å fly i stedet for å ta toget.»

I samme artikkel gir journalist Tor Sandberg et tidsbilde av reisetrendene slik de var på begynnelsen av det nye årtusenet:

«Tidligere var interrail … det eneste tilgjengelige tilbudet for eventyrere med vanlig økonomi. Nå kan alle og enhver fly billig til Østen og USA og andre fjerntliggende reisemål. I tillegg er trenden i internasjonalt reiseliv hyppigere reiser og for kortere tid. For ti år siden var det utenkelig med en langweekend i Barcelona og flere reiser til utlandet i løpet av ett år.»12

Det som hadde vært utenkelig, var i ferd med å bli vanlig.

Vår familie landet både her og der i disse årene. «Olivenbeltet» langs Middelhavet hadde sterkest tiltrekningskraft. Vi tok turer til Italia, Frankrike og Spania, og vi reiste til ulike steder og på ulike måter. Alltid med fly, men nesten alltid også med tog eller leiebil i tillegg.

Jeg var jo blitt ekstra tidlig bortskjemt med billige flybilletter og lot det gå sport i å bruke minst mulig penger på selve transportetappen ut av landet. Fant jeg det beste pristilbudet til Brussel, ja, så fløy vi dit og tok resten av reisen sørover til Liguria-kysten med tog. Eller vi fløy til Milano og reiste med tog til Amalfi. Eller med fly til Paris og tog til Nice. Fikk jeg ikke kabalen til å gå opp med tog, ble det leiebil.

Slik snirklet vi oss både sørover og nordover igjen i Europa år etter år.

Hjemme ved kjøkkenbordet, med ferieminnene fremkalt og samlet i fargerike fotobunker, ble disse reisene til et overflødighetshorn av minner og små familieanekdoter. «Husker du?» Ja, vi kunne huske – både det ene og det andre. Som de fleste barnefamilier på ferietur sannsynligvis har erfart, var det ikke bare de største severdighetene som stod igjen som store opplevelser etterpå. Også små episoder underveis kunne dukke opp igjen som sterke ferieminner.

I disse årene lærte jeg mye om hva reiseglede er, og kan være. Et totalt kaotisk

togbytte i Genova, der vårt tog kom forsinket inn til en overfylt perrong og neste tog videre var hardstappet med italienere på vei til påskefeiring, er i utgangspunktet ikke et høydepunkt. Det ble det likevel. Fordi vi klarte brasene! Og vi klarte dem sammen. Alle måtte bidra. Ingen av oss var kjent, alle måtte lese skilt, finne raskeste vei, holde troppen samlet.

Som et annet ytterpunkt: Vår første togreise gjennom Spania. Vi hadde bodd et par netter på familierom i en mørk underetasje på et billig hotell i Madrid. Til Estación de Atocha, der skilpaddedammen under palmene inne i den store stasjonshallen gir alle reisende en eksotisk opplevelse, kom vi som luksusdyr. Vi hadde flottet oss med førsteklassebilletter til Renfes fantastiske høyhastighetstog. Med en langsom soloppgang utenfor togvinduene hadde vi en hel vogn nesten for oss selv helt til Málaga. Jeg stjeler ikke så ofte, men en liten gul kaffekopp fra Renfes rause frokostbrett hadde jeg med meg på kontorpulten i mange år etterpå.

Likevel var det på et skranglete nattog fra Salerno i Sør-Italia jeg for alvor konverterte. Det var påskeaften. Vi var på hjemreise. I håndbagasjen hadde vi et overdådig italiensk påskeegg til guttene og en lokalprodusert – og skulle det vise seg, usedvanlig dårlig – vin til oss to andre. Firemannskupeen var smal, enkel og virkelig ikke noe å skryte av, men det var der den eksploderte: Reisegleden!

Den elleville begeistringen to guttunger der og da viste, har fulgt meg siden. Vi var langt sør på «den italienske støvelen» og visste at vi skulle våkne helt oppe i Milano neste morgen. Vi skulle ha en hel kupé helt for oss selv en hel natt. To gutter klatret opp og ned i bratte stiger og tumlet rundt i køyene mens toget ruslet nordover og gjennom Napoli. Kanskje hadde vi sovnet før vi kom til Roma, kanskje ikke. Et eventyr var det, uansett.

Det var aldri flyreisene vi snakket om etterpå. De er og blir ganske forutsigbare og lettglemte. Togreisene kom vi ofte tilbake til ved kjøkkenbordet hjemme.

To unge voksne menn kan i dag fortsatt snakke med smil og glede om en togreise som ingen av oss husker hvor gikk, men som likevel huskes fordi «reiselederen» hadde vært forutseende nok til å utstyre hele familien med ny forsyning av Pokémon-kort og alle spillereglene skrevet ut. Du kan reise både langt og hvor som helst med en slik skatt.

For oss som i dag sitter to alene igjen ved kjøkkenbordet, dukker også en togreise fra Milano til Genève gjerne opp som munter mimring: To guttunger med hver sin tegneblokk, begge inntil da fylt med borger, krigere og action.