Folkeeventyret

vi etter, er det helt umulig å si hvor de stopper. Jernet er lagt i en magisk bane som binder Oslo sammen ikke bare med Mysen eller Moss, men også med München, Milano og Malaga.

Noen ganger står derfor noen av oss på Oslo S med billetter som strekker seg langt bortenfor den horisonten tavlen i hallen har koder for.

I en vanlig «gompehverdag» er det lett å overse, men på Oslo S finnes det også, hver eneste dag, mennesker som har som en del av jobben sin å selge togbilletter til utlandet. Hverdagstrafikken ligger som en usynlighetskappe over dem, men spør du på Enturs betjente kundesenter, dukker det opp folk som kan trylle frem billetter til de fleste land i Europa. Vi finner dem rett til venstre for spor 9. Ellers i landet kan vi møte dem på stasjonene i Bergen, Trondheim, Stavanger og på Oslo Lufthavn.

I vår felles norske bevissthet har lange togreiser fortsatt liten plass. Selv på landets viktigste jernbanestasjon er det transport til nærmeste flyplass vi lettest finner. Jernbanens kundesenter tilbyr utenlandsbilletter med tog, men lokker sjelden med dem.

Det er som om jernbanen ikke har hverken selvtillit eller fantasi nok til å fortelle om det store eventyret den er en del av.

Når lange togreiser og feriereiser med tog til utlandet likevel er i ferd med å bli mer populært – en trendy reiseform – er det ikke først og fremst på grunn av hverken markedsføring eller politiske vedtak og tiltak. Snarere tvert imot. Trenden har kommet nedenfra. Fra folk som selv har brettet ut kartet, funnet reiseruter langs bakken – og som gjør det igjen og igjen.

I 2021 kom det ut en bok med tittelen Togeventyret der forfatter Bjørn Stærk har snakket med folk som ikke er «normale» reisende. Hver for seg har de ulike måter å feriere på, men alle med det til felles at de velger toget – enten alltid eller ofte. Vil togferie forbli «en bortgjemt perle for de heldige få» eller vil denne feriemåten bli viktigere for flere i årene som kommer? De som selv reiser med tog på ferie, mener i hvert fall at dette er noe mange andre også kunne ha glede av.2

Det er fascinerende å se entusiasmen hos de aller fleste som har vært på

togferie, og samtidig vite at dette fortsatt er en uprøvd ferieform for så mange.

Jeg kan forstå begge deler. Entusiasmen først og fremst, men også at så mange fortsatt står igjen på perrongen når andre av oss drar av sted. Feriereiser med tog er ikke så tilrettelagt som andre reiser og ferieformer. Når reisene ikke ligger som ferdige tilbud foran oss, kan det være lett å glemme at de finnes.

Skal vi reise langs bakken, må vi lete litt mer selv. Til gjengjeld får vi uendelig mange muligheter når vi først prøver. Jernbanestasjonene ligger som perler på en snor. Bare i Norge er det 334 av dem,3 i Europa over 32.000.4 Vi kan reise kort eller langt, velge enkle ruter eller mer sammensatte. Ofte handler det derfor bare om å begynne.

For den som først har begynt å reise med tog på ferie- og fritidsreiser, er det vanskelig å slutte. Friheten det gir å reise uten å måtte feste setebeltene. Den gode feriefølelsen om bord til å slappe av og gjøre som vi vil. Landskapet utenfor togvinduet. Stedene vi kommer til. Jernbanelinjene vi kan velge mellom. Den enkle, ukompliserte gleden over å reise fra hjertet av en by til hjertet av en annen. Alt dette er noe av det entusiastene deler.

For mange av oss handler det også om tankeflyt på en måte vi sjelden oppnår i hverdagen eller ved andre reisemåter. «Av alle transportmidler er toget kanskje den beste hjelpen til tenkning: Utsikten har ikke noe av den monotonien som preger utsikten fra et fly eller et skip, den beveger seg hurtig nok til at vi unngår å bli irritert, men langsomt nok til at vi kan identifisere det vi ser», skriver Alain de Botton i boken Kunsten å reise.5

Skulle noen be meg om å fremheve den ene blant alle grunner til at toget er et godt sted å være, ville jeg velge denne: Tankene som flyter fritt og alltid finner noe nytt å spinne videre på utenfor togvinduet.

«Personlig syns jeg tog er den uovertruffent beste reisemåten», skriver Thomas Horne. Han er en høy mann som liker å ha god plass til de lange bena sine. Det får han på toget. Der kan han også «reise seg og traske litt rundt i midtgangen når ryggen har stivnet». På langdistansetogene kan han finne seg en spisevogn. På alle tog kan han jobbe, lese, skrive, spille spill, spise niste, sove. Også han liker å se ut av togvinduet og la tankene vandre, men det aller beste synes han likevel er følelsen han har når han kan gå av toget og «dumpe rett inn i det yrende bylivet» uten kø ved gaten og venting ved bagasjebåndet.

Alt dette skriver han om i Den store klimaguiden. I denne boken, som kom ut i 2020, er små og store klimaråd samlet mellom to permer, og når Thomas Horne i kapitlet om ferie skriver om fly og tog, går han rett på sak:

«Det kommer neppe som en overraskelse at flyreisen står for mesteparten av klimaavtrykket fra ferien din.»

«Tog er i særklasse den mest klimavennlige erstatningen for fly.»6 Slik setter han togferien inn i den sammenhengen som mer enn noe annet har gitt denne måten å reise på ny aktualitet. Økt klimabevissthet har også gitt økt interesse for tog som alternativ til fly.

Aviser, magasiner, radio og fjernsyn har fanget opp trenden, og vi har både kunnet høre og lese at togferien er i vinden som aldri før. Likevel er det på Facebook den nye interessen for togferier har vært mest aktiv og for mange også mest synlig. Det startet i Sverige med gruppen Tågsemester, som i 2019 passerte 100. 000 medlemmer. Samme år ble den norske gruppen Togferie opprettet. Den rakk bare et snaut år før pandemien rammet all reisevirksomhet, men har nå over 38. 000 medlemmer. «Man trenger ikke droppe fine ferieturer selv om man vil reise miljøvennlig!» heter det i gruppens omtale av seg selv.7

Engasjementet fra folk som stadig oftere velger bort flyet, vokste i styrke samtidig med at en ung, svensk klimaaktivist mobiliserte ungdom til skolestreiker over store deler av verden. Greta Thunberg selv tok også toget så langt det var mulig – og fortsatte med seilbåt der skinnene sluttet. Hun hadde verdens og verdenspressens oppmerksomhet rettet mot seg, men også det bredere folkelige engasjementet ble lagt merke til. Denne overskriften fra det amerikanske magasinet Time i august 2019 kan stå som et godt eksempel: In Europe, the Movement to Give Up Air Travel Is Taking Off. Could the U.S. Be Next?8

Det er likevel ikke slik at alle som reiser på ferie med tog, er mer opptatt av klima enn andre. Ingen kan heller reise på ferie for å redde klimaet og kloden. Den mest klimavennlige reisen er tross alt den vi ikke tar. Akkurat det regnestykket trenger vi ingen CO2-kalkulator eller klimaguide for å finne ut av.

Nøkternt sett er det derfor reiselysten som styrer oss, også når vi lar en feriereise følge jernbaneskinnene nede på bakken. Eller som Bjørn Stærk skriver i sin bok: «Ingen av dem jeg har snakket med, klarer helt å svare på om det er klimahensyn eller glede som får dem til å legge ut på sine togeventyr.»9

Hvordan vi reiser, er like fullt ett av de valgene hver og en av oss kan ta her og nå, og kan vi forene flere hensyn, heter det vinn-vinn.

Kanskje har vi over tid gått oss fast i noen reisevaner som det kan være flere grunner til å se på med nye øyne?