Kapittel 1
Bare hun kom seg ut til Sandhamn ville alt bli bra. Det var ingen steder hun kjente seg så trygg som der. Jeanette Thiels gjentok ordene som et mantra mens hun kjørte i snø og slaps på motorveien. Flere ganger måtte hun blunke bort tårene for å klare å se ordentlig, og ved Skurubron fikk hun nesten sladd på bilen. Hun passerte golfbanen ved Fågelbro og Strömma kanal. Båten gikk om noen minutter, klokka kvart på tre. Den måtte hun rekke, det var dagens siste avgang. Etter en evighet åpnet havnen i Stavsnäs seg foran henne, og hun svingte inn på den halvfulle parkeringsplassen. Hun fomlet med nøkkelen, men klarte omsider å få satt på alarmen og låst Forden. Vinden bet i kinnene. Temperaturen hadde falt kraftig, og det måtte være minst ti minusgrader, hvis ikke mer. Et stykke unna slo linene mot en tom flaggstang, og utenfor bukta gikk bølgene hvite. En begynnende kvalme steg i halsen, men hun hadde ikke tid til å tenke på det. Med bøyd hode skyndte hun seg mot kaien der den store båten ventet i tussmørket. Hun var sistemann om bord, bak henne ble landgangen trukket inn, og få sekunder senere la båten fra kai. Likevel klarte hun ikke å la være å snu seg for å se om det var noen der. Jeanette krøp sammen i et hjørne i akterenden av fergen og trakk hetten over håret så ansiktet nesten ikke var synlig. 9