Far av Vidar Sandbeck by Cappelen Damm AS

FAR

Vidar Sandbeck

FAR ROMAN

© J.W. Cappelens Forlag a.s. 1984 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-60087-7 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsillustrasjon: Rune Johan Andersson Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: AIT Bjerch AS, Oslo 2018 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

1. Borgerkrig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

2. I grevens tid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3. Pekefingeren. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

4. Skjøre saker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5. Den røde sarafan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

6. Sommerfugler. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7. «Messias» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

8. Sjukebilen frå Moskva . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9. Høvdingens fall . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

10. Andante Cantabile . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

101

11. Delegatenes festmøte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

108

12. Far Aksels nederlag i Spania. . . . . . . . . . . . . . . .

115

13. Slagskygger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

124

14. Sjøfareren. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

130

15. Full beredskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

137

16. Kongen, Gud og Hagenborg. . . . . . . . . . . . . . . .

140

17. Flagg på halv stang. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

150

18. Det var godt å vara udyktig . . . . . . . . . . . . . . . .

157

19. Slaget ved Åsta Bru . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

163

1. Borgerkrig

Europa var en surdeig. Det gjære over alt. Med fortsatt borgerkrig i Spania og illevarslende skrik frå Hitler og Mussolini. Mens Chamberlain kippe på seg kalosjene og for tel og frå som en piccolo. Samtlige bekymret for freden og friheten, mens våpensmiene i Ruhr sydet og spydde døgnet igjennom. I «Der Führers» navn, tel utslettelse av alle undermennesker og rovdyret i øst. Det var mer enn en småbruker kunne tåle. Ja, utviklingen fall Aksel Myra så tungt for brøstet, at han stadig sto ved skyteskåret. Hverken ætt eller granne steg frivillig inn under husbondens baldakiner. Der fedrelandets mest forhatte avis lå utslått over voksduken. Den het «Arbeideren» og var far min hellig som Koranen for en muhammedaner. Slik var det. Og hver dag ble familiens ankerfeste mer og mer splittet i sine nødtørftige gjerninger. Kremmerkufferten hensmekte stundom ved bordbenet, for en bedre verdens skyld. Skigarden velte av sorg og våren sukke i åkerrenna. Mens han true tilfeldige fotgjengere inn frå alfarveien. Eller han steg ut blant sambygdingene som e knitrende ildslue. Da vék fler7

tallet, tenkte i dagsverk og ville itte besudles. Allikevel dåne åkerbryteren fram og kunne itte underslå, at nå hadde den britiske arbeiderklassen rest seg. Den raste mot varulvene ute på kontinentet, og dømte tanken om e vennskapspakt med Hitler ut i stummende mørke. Og som e vonets gnist frå et sosialdemokrati far Aksel betvilte, uttalte Sir Arthur Greenwood under et møte i London: «Jeg vil si at den avtale som premiérministeren håper å få i stand, ikke er verd det papir den er skrevet på!» – Itte en dag for tidlig at blindebukkene vakner! knurre mitt livs rot. – Du tar det for tungt, syntes mor Alida. – Nei, nå er det større grunn enn noensinne tel å sjå alvoret. Og mi største sorg forblir, at mine egne ska vara så tankeløse! Høvdingen røk opp og dytte avisen i mappa. – Ja, sorger har vi alle. – Hva vil det seja? – At det fins viktigere ting enn politikken. – Det er det dummeste je har hørt. Men je ska tala ved deg den dagen nazistene kryr omkring oss som rotter! tordne han og trev butikken. Dermed trille proletaren avsted over en skrantende sykkel, slik at vi hørte helt inn at trådsnellene skrangle. – Han blir verre og verre, jamre husholdersken og ség ner på stolen. – Det er godt ment, trudde je og hadde lite overskudd. Om et par timer skulle je spelle i gravøl. – Da burde’n itte støte alle frå seg, for her ser vi knapt e skikkelig mennesje mer! – Nei, trafikken kunne ha vøri større. Men det er vel itte’n far som er mest uærlig heller? 8

– Uærlig? Nei, hakken har sagt det? Ho glåmte bebreidende. – Je lyt gå –, sa je og tok felekassa. – Ja, lykke tel! ønske ho og såg meg vel avgarde. På lignende vis bynte og endte omtrent hver dag. Husbonden foreleste, mens ho steile. Inntel han fornekte oss, drog døra hardt i og svann over furumoen som et vindkast. Da fortrengte ho seg, inntel videre. Skjønt når je hadde gått sto det e matmor fritt å grine. Men slikt la ingen glans over landskapet. Noe en urolig solist mest av alt kunne trenge. Ellers var je tidlig ute som vanlig. I frykt for å komma sent tel viktige klokkeslett. Derfor brukte je mye tid tel å vente. Og minst en halvtime den dagen farmasøytens gamle mor skulle jordes. Med andre ord e alvorlig affære, for både meg og de etterlatte. Børa knuge i det je forlot toget i stasjonsbyn og såg katedralen. Sakralt pekende i skya med smijernsfigur i spiret. Den bygningen gikk je forbi og dit kapellet ruge som en miniatyr av himmelske byggverk i Åmot sogn. Mest brukt tel avskjed med de arme små. Av den grunn forundre det, at farmasøyten tok tel takke med annekset. Der je snek inn og ble slått av stillheten. Det føltes som om åndene kviske mellom tomme benkerader. Langs meddragene, over kista og i det svarte floret. Mine egne steg var av e anna verd, mens je tasse mot nisja og harmòniet. Der var det mulig å gjømme seg. Godt inni kroken og usett av de fleste. Med fela i fanget. Da gikk døra tel likrommet og graveren helste. – Du er tidlig ute? – Ja, det er bedre enn å komma for sent, mente je og fekk medhold. Vi tenkte nok begge på organisten. Som all9

tid innløp i siste liten og såvidt rakk luftpedalene før seremonien tok tel. – Han kjem vel snart springende, sa kjerketjeneren og gikk frå meg. Det høvde best for nervene. Nær en opptreden flette de seg lett i hverandre. Je rakk å stille strengene. Innen de pårørende subbe over bastteppet, og skokke seg bortetter første benken tel høyre. Der satt ætten og var synlige. Og mediterte kanskje over ho som lå på katafalken. Kunne enda je ha vøri så rolig, tenkte je og frykte den store skjelven. Slik var det hver gong, og verst i Gudshuset. Med dauen tett innpå, som e stum og ukjent makt. Liksom svevende i hvelvet av mørke skyer, med e blond kumulus i enslig sìg. Det var gamlemor, hvis hylster lå att i det kvite skrinet. Dempende enhver som liste seg inn, tel beskjedne knirk i fløydørene. Knirket hørtes oftere. Samt nensom støy frå ærbødige skor og vàre kremt. Det lå religiøsitet over slike stunder, som forsterke seg i det den nye prelaten kom skridende. Iført ornat og pipekrage, med organist Wullum småtrippende bakom. Sjuskete og sjenert nikke han åt meg, slet av seg gabardinkappa og tok plass ved instrumentet. Presten satte seg i hjørnet, med fromme hender. Je holdt aue med’n, i avvente et lite nikk. Og det kom. Da gikk je ut på pallen og la fela under haken. Såg forsamlingen og oppdage at tempelet itte var fylt. Det ville nok ha vøri e skam å leie hovedkjerka, forsto je, mens organisten innlede med forspillet. Åsså tone Agathe Backer Grøndals «Mot kveld» ut i kapellet –. Melodien forløp tilfredsstillende. Først i vanlig leie, og videre én gong tel i oktaven over. Dermed kunne vi roa oss inne ved sørveggen, med presten i profil. Han het Salvesen 10

og prate deretter. Over Jesu avskjedsord tel disiplene: «I min faders hus er der mange rom; var der ikke så, da hadde jeg sagt Eder det; for jeg går bort for å berede Eder sted; og når jeg har gått bort og har beredt Eder sted; kommer jeg igjen og vil ta Eder til meg, for at også I skal være der jeg er.» Den bekreftelsen, som alt ellers i talen, ble omhyggelig gjentatt. Men tel sist ga sjøl Salvesen beskjed om, at den gamle allerede nøt herligheten. Det var poenget. Og somme prøvde å synge salmen. Tel fyldige harmonier under Wullums lange fingre. Etterpå kom de seks, grep hankene og bar avdøde bort. Tel Robert Schumanns vemodsmettede «Träumerei». Slik at tårene trille av dattera og blomstene skalv på kistelokket. Og i repet hang klokkeren. Mens rytmiske slag av malm og minne klang sitt omen over de levende. Kapellet var tomt og jobben utført. Skjønt i håp om at det kunne påvirke honoraret, luske organisten og je likegodt bort tel kvilestellet. Sto tungt under jordpåkastelsen og hørte nòk et par salmevers. Åsså defilerte vi, tok farmasøyten i handa og lute nakken. Ellers føltes det oppmuntrende å forlate e grav og veta at den itte gjaldt oss. Humøret kyve fram, i det vi slentre vekk under forslaget om et glass pils. – Du prater om to sjeler og én tanke! sa je åt kollegaen, og jekke meg forbi hovedkjerka. Men med smijernsporten i sikte svann smilet, for utom den sto det en røslig hedning og fekte med armene. Det var far min. I politisk samtale med vår tannløse nabo Thorvaldsen. E mennesje tilsynelatende uten mål og mening, men som en minnelse om at alt kunne bli verre. En museumsgjenstand i klesveien og en grå flekk i mitt funk11

lende øyeblikk. Ved sida av en gestikulerende kommunist. Struttende av kampglød og med kremmerkuffert på bagasjebrettet. Motet sank som en sten i Genezaret – – Er du der! innledet husbonden, som om je var et hittegods. – Ja, svara je. Og innrømte overfor kameraten, at der sto han som hadde skylda. Og det unngikk itte meg, at virtuosen ble forlegen i det han rakte far Aksel handa: Da må je få gratulere med sønn din – – Takk, håssen gikk det? – Flott! påsto Wullum og handhelste tel og med på Thorvaldsen. – Det er bra! Men hva pokker hjelper slikt, når samfunnet er som det er!? En kjem ingen vei med evner, så lenge kapitalistene sitt på pengesekken! tok han far i og dunke sykkelen i fortauet. – Hi-hi-hi –, kniste bygdens musikalske gigant. – Og verre blir det, hvis døm lar Hitler skalte og valte som han vil. Det kan vi takke Chamberlain for, og forresten både pikk og pakk av våre egne politikere i samma åndedraget! – Alvorlig talt –, stotre kantoren og toe vekselvis ene handa med den andre. – Sjå bære håssen Franco turer fram! Men trass i at han bombarderer og slakter ærlig folk, så ska nok fascistene få bite i graset. Og hvis du les «Arbeideren» for i går så står det der, at falangistene itte har klart å fløtta seg en desimeter ved Gualafronten! – Guadalajara, rette je. – Akkurat! Men har du forresten tenkt å yte din skjerv åt Spaniakomitéen?! Høvdingen stirre strengt på Wullum. 12

– H’nei, nettopp nå er itte min pekuniære stilling særlig oppløftende, beklage offeret. – Jasså, er du klen? – Nei, bevares! Men det har vøri forbasket smått med skjellinger i det siste? Bohemen steppe opprådd i digre kalosjer. – Skjellinger, ja! gapte Thorvaldsen, og lo uhemmet med to enslige tannstubber. Men det var krampe, for penger hadde den mann bære hørt om. – Meld deg inn i Norges Kommunistiske parti jo før jo heller, så ska det itte vare lenge før vi slepp å gå blakke, hverken du eller je! lovte far min. Da blekne fru musicas sønn og rygge mot jernstakittet. Momle om påtrengende oppgaver, helste skyndsomt med hatten og skrådde inntelbens over Tollef Kildes gate. Je hengte meg på som åndsbror, i håp om å riste forrige generasjon av ryggen. Men bakom hørtes dyktige steg og skranglende småtterier. – Du ska vel vara med toget?! – Ja, om en times tid – – Da riv je i kaffe på jernbanen! foreslo han og ville ha samtlige med dit. Mens organisten glåmte bergtatt inn i Trudvangs skjenkestue. – Enn du? Far Aksel satte stålblikket i meg. – Vi skulle egentlig prate om et salongorkester – – Vel! Men drekk deg itte full, for i mårå ska du snekre! minne han om og viste meg itte noen overdreven tillit. Je hadde svikte før og fann ingen grunn tel sinnetokter. At hverken opphavet eller Thorvaldsen gjorde mine tel å slå følje inn, var lettelse nok. De mangle mot på store restauranter, mens skoa mine kjente veien tel øldis13

ken. Der forbildet allerede drev forhandlinger med trisa. E hjerteløs dame med snurpete munn og kvasse hjørnetenner. – Du skylder frå før! var ho taktløs nok tel å nevne. – To hele pils! sa je avfeiende og trakk en femmer frå portemonnéen. – Hi-hi-hi –, lét organisten. I det bestet dyttet flasketutene i korkmaskina og trakk i handtaket. Timen senere fekk je fatt i bøylen ved stigtrinnet. Kom meg inn i eftastoget og vinke farvel åt kamerat Wullum. Han sto sagnomsust ved aviskiosken, med briller for nærsynte. Et geni av fødsel, beregne på orgel og piano. Viden lovprist av de store for perfekt tonefølje. Den mann var min venn og hadde blinke meg som førstefiolinist blant e musikalsk elite. Av den grunn lente je med behag nakken mot den stive skinnryggen. Og tok beslutningen om å bestille e ny fele. Å gni den gamle lenger var under mi verdighet, kom je tel. Tre pils på to og den ene i mitt favør, gjorde mennesja rund i de dage. Trass i at kapitalen var tapt, etter utlegget i billettluka. Skjønt Wullums klippefaste tru på meg som leder av felegruppa i Åmot Filharmoniske, oppveide savnet av mynt. Mens jernrukelet klapre fram ved min barndoms perrong. Der je steg ut og såg e jinte gli forbi mellom stasjonsbygningen og pakkbua. En rørende opplevelse, fordi Anitra og je var kjærester i fjol. Inntel vi grunnstøtte og kom frå hverandre i opprørt sjø. Det var vemodig, for det ho hadde det grodde itte i blomsterpotter. Det gjorde det itte – Ennvidere svikte pilsnerølet raskt, slik at je var trøtt og tafatt ved hemkomsten. Brørn mine satt ved kjøkkenbordet og røkte, tel ergrelse for lady Alida. 14

– Oj, der vender spiccatogutten tilbake fra sine triumfer ute i den store verden! kakle Peder. – Har du en matbeta, mor? Je la felekassa på bordet ved østglaset, uten å ense mellomstemann. – Ja, her i huset er det like mange spisetider som det er familiemedlemmer, maste ho og trylle fram fiskebollene. – Det lukter øl? Peder snuste. – Fy, da! la kokka tel og var allergisk. – Organisten spanderte et fingerbøll, og det er det vel ingen som kreperer av? – Øl er bra for fordøyelsen, hadde Arnold hørt. – Itte når det gjelder sjåfører! Peder studerte murhatten, mens bror hass grep etter slirekniven. Men han hadde ingen. Og ga i stelle frå seg e saftig remse hedensk lyrikk. Å nevne sunnhetssidene ved ølet var itte lurt, av den som hadde flere vitner mot seg, når det gjaldt slalåmkjøring i Strandbygden. E slørete juninatt. Med lasteplanet fullt av hylende backfischer. Skjønt fotgjengerne måtte vara heldige den gongen, om de slompe tel å få aka med en edru sjåfør. – Var det mye folk i gravferda? spurte mor mi. – Som sild i et spann frå grosserer Hernes. – Og den nye presten tala godt kanskje? – Nei, bære tullball. – Hva er det du sejer? Ho satte knyttnevene i sida og mønstre meg. – Der trur je at fiolinisten sejer sant, for en gongs skyld, sa Peder. – Herre Gud! Hvor har dere fått all ugudeligheten frå, jamre fruen og var kristelig skapt. – Det er da det samma og det samma støtt? uttalte Arnold. Han slutte seg åpenbart tel hedningene og bet seg 15

tel og med en switzen. Det var tydelig at mor vår hadde født og avle tre bronsvidde skrikhalser. Ja, hvis bessmor Aspelia kunne ha hørt oss, ville ho ha utånde på flekken. Tungpustet som den gamle var, med både bronkitt og astma. Det var vel henner det kom frå, at brøstkassa mi bynte å gå tungt. – Wullum likte felespellet mitt og vil absolutt ha meg som førstefiolinist i salongorkesteret, nevnte je i forbifarten. – Da er det ingen sak, for han kan sikkert bedømme slikt, trudde lady Alida. – Det tyder på at du kjøpte ølet, kom det frå Peder, som ynde å sette meg tel doms. Derfor skjøv je tallerken unna og brette underleppen. – Jasså, du ypper deg, din råoljetass! sa je, fordi han var motormann på sagbruket. – Alle som drekk er fæle tel å skryte – – Det er itte min sak. – Nei, kanskje itte ennå, skjønt du har gode anlegg, påsto urokråka og var itte slik at je gråt når han reste bort. – Burde itte du samle deg om egne bekymringer? spurte je. – Hva siger man? – At a Eina Klingen har gått over tel aksjeselskap! Den opplysningen satt som et spark i lysken, mens Arnold skilte leppene i e ubestemmelig grimase. Og det var lastebilsjåføren mellomstemann stirre kaldt på, innen han uttalte seg. – Hadde je hatt skjem nok kniv, skulle je med glede ha gjelle deg! sa Peder. – Trøste meg, for et ordbruk! grøsse ho mor og frykte at verda sto for fall. Og det stemte. Etter fast følje i årevis, gjennomgikk maskinisten e krise. Såvidt je hadde forstått frå spellmannspallen. Der fekk je oversikt, og forsto om 16

elskoven blusse eller blekne hos noen hver. I det siste tilfelle danse gjerne den svikefulle parten videre i krampaktig ekstase, mens den forsmådde glåmte huløyd frå krokene. Bitter og mordlysten etter netter uten søvn. Det var et tungt lodd å løfte. Ja, sist såg je bror min stå ved dørlista, med trang treknappers jakke og tistrete hår. Utmagret og blek som en muselmann. Men håpløst edru og ytre sett i balanse. Blott overdrevent mye kvitauer røpe at slektningen var i opprør. Og det skulle bære mangle. Når Eina svingte seg med en utenbygds narr, kaste hue bakover og lo trillende oppi lysekrona. Alt forekomster som Arnold itte hadde det ringeste med. At han grep fatt i a ute ved latrinen, var en uskyldig glafsestrek. Som je forstørre og putte inni øra hass Peder, en dag je var ondsinnet. Og det var itte første gongen at falske rykter førte tel krig – I alle fall. Der satt Peder og skumle. Humoristen og seeren, som støpt i Madam Tussauds vokskabinett. Mens bror hass tok barberspeilet og ga seg tel å gre håret. Særlig fekk krøllene ved øra smilet tel å gli forsiktig fram. Og i det en skygge flakke forbi glassrutene, sprakk maskinisten. – Din bukk! sa han og ga sjarmøren et delikat spark over skinneleggen. – Dæven ta deg! freste mistenkte og steg som en draug av havet. Mens husholdersken knakk i hoftene og slapp ovnskroken. Peder verge seg med taburetten, som ble slitt løs med e slik kraft at offeret kilte hue mellom fjøsskoa hennes mor. Dermed stupte guvernanten, i det far Aksel og barnebarnet kom tel syne ved portierene. – Leker dere mann og kjerring? spurte vesle Alf og ble overdøvet av bessfar sin. 17

– Hva pokker er det som foregår i huset mitt?! ville han veta. – Jo, slik kan du saktens spørja, for det er nok itte bære i Spania det er borgerkrig! klaga mor mi og kom seg på føttene. Het av skam. Og godt var det at generalsekretæren i vårt private folkeforbund skred tel sete. Skjønt å finna fram tel den egentlige angriperen, det klarte heller itte han. Dermed satt høvdingen lammet og umyndiggjort, lik søsterforbundet i Genev. Mens brørn mine tidde og glåmte som dengte dyr. Slik var det i vår del av verden.