Barnas beste: Eventyr av H.C. Andersen

H.C. Andersen EVENTYR

Illustrert av: ASBJØRN TØNNESEN

Innhold Nattergalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5 Fyrtøyet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27 Keiserens nye klær. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 45 Den stygge andungen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57 Prinsessen på erten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77 Tommelise . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83 Svinedrengen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 109 Den lille havfruen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125 Grantreet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 167 Den standhaftige tinnsoldat. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 187 Den lille piken med fyrstikkene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 199

4

(

Nattergalen

5

(

6

(

8

(

D

u vet vel at i Kina, der er keiseren en kineser, og alle de som er hos ham, er også kinesere. Dette hendte for mange år siden nå, men nettopp derfor er det best å fortelle historien så vi ikke skal glemme den helt.

Slottet til keiseren var det fineste i verden. Det var av fineste porselen, og fryktelig kostbart. Men så var det også så skjørt at en måtte være veldig forsiktig.

I hagen vokste de forunderligste blomster, og til de aller fineste var det festet sølvklokker som ringte for at alle som gikk forbi, skulle legge merke til dem. Ja, alt var riktig så utspekulert i hagen til keiseren, og den var så svær at ikke engang gartneren visste hvor langt den gikk. Når en hadde gått en lang stund, kom en til den skjønneste skog med høye trær og dype sjøer. Skogen strakte seg helt ned til havet, og det var blått og dypt. Store skip kunne seile inn under greinene, og her bodde det en nattergal som sang så velsignet at til og med den fattige fiskeren, som jo hadde mye annet å tenke på, ble liggende stille og lytte når han var ute om natten for å trekke fiskegarnene sine.

«Herregud, så vakkert det er!» sa han, men nå måtte han passe sakene sine igjen, og så glemte han fuglen. Men natten etter sa han akkurat det samme: «Herregud, så vakkert det er!»

Fra alle verdens kanter kom det folk til keiserbyen, og de beundret både den og slottet og hagen. Men når de fikk høre nattergalen, sa de alle sammen: «Den er likevel det fineste!»

Og da de kom hjem igjen, fortalte de om alt sammen, og de lærde skrev mange bøker om byen og slottet og hagen, og de glemte ikke nattergalen heller, 9

(

for den var det fineste av alt sammen. Og de som kunne dikte, skrev de nydeligste dikt, alle sammen om nattergalen i skogen ved den dype sjøen.

Bøkene kom verden rundt, og noen av dem kom til keiseren også. Han satt i gullstolen sin og leste og leste. Nesten hvert øyeblikk nikket han, for han syntes jo det var morsomt å lese alt det pene de skrev om byen og slottet og hagen.

Men nattergalen er nå det fineste av alt sammen, sto det.

«Hva er dette for noe tøys?» sa keiseren. «Nattergalen? Den har jeg da ikke hørt om engang! Er det virkelig en slik fugl i riket mitt, og til og med i hagen min? Og det får jeg først greie på her i boken!»

Så kalte han på kammerherren sin, og han var så forskrekkelig fin at når noen som ikke var så fine som han, våget å snakke til ham, så svarte han bare «P», og det betyr ikke noe som helst.

«Det skal være en underlig fugl her som kalles nattergal,» sa keiseren. «De sier at den er det aller fineste i det store riket mitt. Hvorfor har aldri noen fortalt meg om den?»

«Jeg har aldri hørt om den selv heller,» sa kammerherren. «Den er aldri blitt forestilt ved hoffet.»

«Jeg vil at den skal komme hit i kveld og synge for meg,» sa keiseren. «Der vet hele verden hva jeg har, og jeg vet ingenting om det selv!»

«Jeg har aldri hørt om den,» sa kammerherren. «Men jeg skal straks sørge for at den blir funnet.»

Men hvor skulle han finne den? Kammerherren løp trapp opp og trapp ned, gjennom saler og ganger, men ingen av dem han møtte, hadde så mye som hørt om nattergalen. Og kammerherren løp tilbake til keiseren og sa at det sikkert måtte være noe disse skribentene hadde funnet på.

«Deres keiserlige majestet skal ikke tro på alt det som står i bøkene. Det er bare dikt og oppspinn.»

«Men den boken jeg leste det i, har jeg fått fra den stormektige keiser av Japan,» sa keiseren, «og da må det vel være sant. Jeg vil høre nattergalen i kveld!

Og kommer den ikke, så skal hele hoffet bli dunket på magen etter kveldsmaten!»

10

(

«Tsing-pe!» sa kammerherren, og så tok han til å løpe opp og ned i trappene igjen, gjennom saler og ganger. Og halve hoffet løp sammen med ham, for de ville jo nødig bli dunket på magen. Alle spurte og grov etter den merkelige nattergalen som alle kjente, bare ingen som hørte til hoffet.

Endelig traff de en liten, fattig pike ute på kjøkkenet. Og hun sa: «Å jo da!

Nattergalen? Den kjenner jeg da godt! Slik som den kan synge! Hver kveld går jeg bort til den syke moren min med noen rester fra kjøkkenet. Hun bor nede ved stranden. Og når jeg går tilbake, hviler jeg meg litt i skogen. Og så hører jeg nattergalen synge! Jeg får tårer i øynene, for det er akkurat som når mor kysser meg.»

«Hør nå her, du vesle kjøkkenpike,» sa kammerherren. «Jeg skal skaffe deg fast arbeid på kjøkkenet, og du skal få lov til å se keiseren spise, men da må du føre oss dit nattergalen holder til, for keiseren vil ha den opp på slottet til seg i kveld.»

Og så dro de ut i skogen, der nattergalen pleide å synge, og halve hoffet var med. Plutselig tok ei ku til å raute. «Å!» sa kammerherren. «Der har vi den! For en forunderlig kraft det kan være i et slikt lite dyr! Jeg tror ganske bestemt at jeg har hørt den før.»

«Det er jo bare kuene som rauter, jo!» sa den vesle kjøkkenpiken. «Det er et godt stykke å gå ennå.»

Nå tok froskene til å kvekke nede i kjerret.

«Vidunderlig!» sa den kinesiske slottsprosten. «Nå hører jeg den tydelig. Hør!

Akkurat som små kirkeklokker!»

«Det er jo bare froskene, jo!» sa den vesle kjøkkenpiken. «Men nå tenker jeg vi får høre den snart.»

Og så tok nattergalen til å synge.

«Der er den!» sa den vesle piken. «Hør! Hør! Se, der sitter den!» Og så pekte hun på en liten, grå fugl oppe mellom greinene.

«Er det mulig?» sa kammerherren. «Slik hadde jeg nå aldri tenkt meg den. Så alminnelig den ser ut! Den er vel blitt så forskrekket over å se så fint folk at den har mistet fargen.»

11

(

«Lille nattergal!» ropte den vesle kjøkkenpiken. «Keiseren vår vil så gjerne at du skal synge for ham.»

«Med største fornøyelse,» sa nattergalen og sang så det var en lyst.

«Det er akkurat som glassklokker,» sa kammerherren. «Og se på den lille strupen! Sannelig er det rart at vi ikke har hørt den før. Den vil gjøre stormende lykke ved hoffet.»

12

(

«Skal jeg synge enda en gang for keiseren?» spurte nattergalen, for den trodde at keiseren var med.

«Min kjære, lille nattergal,» sa kammerherren, «jeg har herved den store ære å be Dem være til stede på festen ved hoffet i kveld. Der vil De få anledning til å glede Hans høye, keiserlige majestet med Deres herlige sang.»

På slottet var det blitt pusset opp og stelt i stand, og porselensveggene og gulvene ble opplyst av mange tusen lamper av gull. I gangene var det stilt opp blomster som kunne ringe så vakkert, og når folk løp fram og tilbake, ringte de så det knapt var ørens lyd å få.

Midt inne i den store salen der keiseren tronet, var det satt opp en gullpinne, og på den skulle nattergalen sitte. Hele hoffet var samlet, og den vesle kjøkkenpiken hadde fått lov til å stå bak døra, for nå hadde hun fått ny tittel og var blitt ordentlig kokkepike. Alle så på den grå fuglen som keiseren satt og nikket til.

Og nattergalen sang så nydelig at keiseren fikk tårer i øynene. Ja, tårene rant nedover kinnene hans, og da sang nattergalen enda penere, så det gikk rett til hjertet. Keiseren var så glad, og han sa at nattergalen skulle bære gulltøflene hans om halsen. Men nattergalen sa nei takk, den hadde fått lønn nok.

«Jeg har sett tårer i øynene til keiseren, og en større skatt kan ingen skjenke meg. For tårene som en keiser gråter, har en forunderlig makt. Ja, sannelig har jeg fått lønn stor nok!» Og så sang den igjen med den velsignede stemmen sin.

«Det er det yndigste jeg har hørt,» sa damene, og så tok de vann i munnen og liksom klukket når noen snakket til dem, for da trodde de at de var akkurat som nattergalen. Ja, lakeiene og kammerpikene sa også at de var fornøyde. Og det vil sannelig ikke si så lite, for det er nesten uråd å gjøre dem til lags. Jo, det var ikke fritt for at nattergalen gjorde lykke.

Nå skulle den bli ved hoffet. Den fikk sitt eget bur og hadde lov til å gå ut to ganger hver dag og en gang hver natt. Tolv tjenere fulgte med den. Alle sammen hadde et silkebånd om beinet på den, og de holdt krampaktig fast, så turen ble ikke så morsom.

Hele byen snakket om den underlige fuglen, og når to møtte hverandre, sa den ene «natt» og den andre «gal», og så sukket de og forsto hverandre svært så 13

(

14

(

godt. Ja, elleve småbarn ble oppkalt etter den, enda ingen av dem kunne synge en tone.

En dag kom det en stor pakke til keiseren. Utenpå den sto det skrevet: Nattergal.

«Der har vi en ny bok om den berømte fuglen vår,» sa keiseren.

Men det var nok ikke noen bok. Det var en liten, kunstig nattergal som lå i en eske. Den liknet den virkelige nattergalen, og var fullt besatt med diamanter, rubiner

15

(

og safirer. Så snart kunstfuglen ble trukket opp, kunne den synge en av de melodiene som den levende nattergalen sang, og hele tiden gikk halen opp og ned og glinset av gull og sølv. Om halsen på den hang det et lite bånd, og på det sto det skrevet: Nattergalen til keiseren av Japan er fattig mot den keiseren av Kina har.

«Den er nydelig!» sa de alle sammen, og han som var kommet med den kunstige fuglen, fikk straks tittelen «overkeiserlig nattergalbringer».

«Nå skal de synge sammen! Det blir vel noe til duett!»

Og så måtte de synge sammen. Men det gikk ikke så bra, for nattergalen sang på sin måte, og kunstfuglen gikk på valser.

«Det er ikke den som har skylden,» sa spillemesteren, «den er helt taktfast.»

Så skulle kunstfuglen synge alene. Den gjorde like stor lykke som nattergalen, og så var den jo så mye penere å se på. Den skinte like fint som armbånd og brystnåler.

Trettitre ganger sang den om igjen det samme stykket, og likevel var den ikke trett. Folk hadde gjerne hørt den enda et par ganger, men keiseren mente at nå kunne den levende nattergalen synge litt igjen ... Men hvor var det blitt av den?

Ingen hadde lagt merke til at den var fløyet ut gjennom vinduet og tilbake til de grønne skogene sine.

«Hva er dette for noe tøys?» spurte keiseren, og hele hoffet brukte munn og mente at nattergalen var riktig et utakknemlig dyr. «Men vi har nå heldigvis den beste fuglen i behold,» sa de, og så måtte kunstfuglen synge igjen, og det var den trettifjerde gangen de fikk høre den samme melodien. Men de kunne den ikke helt ennå, for den var meget vanskelig. Spillemesteren roste fuglen opp i skyene og sa at den var mye bedre enn den virkelige nattergalen, ikke bare fordi den hadde diamantene og de fine klærne, men inni også.

«For nattergalen kan en jo aldri være sikker på, men hos kunstfuglen er alt bestemt på forhånd. Slik er og blir det. En kan forklare alt sammen. En kan sprette den opp og vise hva menneskelig ånd har klekt ut, hvordan valsene ligger, hvordan de går, og hvordan det ene følger det andre ...»

«Ja, nettopp!» svarte de alle sammen. Og neste søndag skulle spillemesteren få lov til å vise den fram for folket. Den skulle synge også, sa keiseren. Og da 16

(

17

(

18

(

kineserne hørte den, ble de så begeistret og så lystige, nesten som om de skulle ha drukket seg muntre på tevann. Alle sa «Å!» og rakte den ene fingeren i været og nikket. Men de fattige fiskerne som hadde hørt den virkelige nattergalen, de sa: «Det låter nok pent, og det likner også, men det er liksom noe som mangler.»

Den virkelige nattergalen var forvist fra land og rike.

Kunstfuglen hadde plassen sin tett ved senga til keiseren. Rundt omkring den lå alle gavene som den hadde fått – gull og edelsteiner, og nå hadde den fått tittelen «høykeiserlig nattbordsanger». I rang var den nummer en på venstre side, for keiseren regnet den siden der hjertet sitter for å være den fineste. Og hjertet sitter på venstre side hos keisere også.

Spillemesteren skrev tjuefem bind om kunstfuglen. Det var forferdelig langt og lærd, og alt sammen var skrevet med de aller vanskeligste kinesiske ordene. Alle folk sa at de hadde lest og forstått det, for ellers kunne jo noen tro de var dumme, og da ville de kanskje bli dunket på magen.

Slik gikk et helt år. Både keiseren og hoffet og alle de andre kunne utenat hvert lille klukk kunstfuglen kom med, og nettopp derfor var de så glad i den. Nå kunne de selv synge med, og det gjorde de støtt. Gateguttene sang «zizizi-klukkklukk-klukk», og keiseren sang det samme. Jo, det var riktig så deilig.

Men en kveld som kunstfuglen holdt på å synge og keiseren lå i senga og hørte på, sa det «svupp» inne i fuglen. Det var noe som sprang. Alle hjulene løp rundt, og så stoppet musikken.

Keiseren hoppet ut av senga med en gang og fikk tak i livlegen. Men hva kunne vel han gjøre? Og så måtte urmakeren til, og etter en lang stund fikk han den så noenlunde i orden igjen. Men han sa at de måtte spare på den, for tappene begynte å bli slitt, og det gikk ikke an å sette inn nye, for da kunne det gå galt med hele musikken. Nei, så bedrøvet de ble alle sammen!

Bare én gang om året torde de la kunstfuglen synge, og det var visst ille nok for den. Men så holdt spillemesteren en tale. Han brukte en mengde store ord og sa at den var like fin som før, og da var den også like fin som før.

Nå var det gått fem år, og så fikk hele landet en stor sorg, for i grunnen var de svært glad i keiseren alle sammen. Nå var han syk, og han kunne visst ikke bli 19

(

20

(

frisk igjen. Det var alt valgt en ny keiser, og folk sto utenfor på gaten og spurte kammerherren hvordan det gikk med keiseren.

«P!» sa han og ristet på hodet.

Kald og blek lå keiseren i den store, prektige senga. Hele hoffet trodde han var død, og alle sammen løp bort for å hilse på den nye keiseren.

Kammertjenerne løp ut for å snakke om det, og pikene på slottet hadde stort kaffeslabberas. Rundt omkring i alle salene og gangene var det lagt tepper, så ingen skulle høre at folk gikk der, og derfor var det så stille, så stille. Men keiseren var ikke død ennå. Stiv og blek lå han i den prektige senga med de lange fløyelsgardinene og de tunge gullkvastene på.

Høyt oppe sto et vindu åpent, og månen skinte ned på keiseren og kunstfuglen.

Den stakkars keiseren kunne nesten ikke puste, for det var akkurat som om det satt noen på brystet hans. Han åpnet øynene, og da så han at det var Døden som satt der. Han hadde tatt gullkronen til keiseren på hodet. I den ene hånden holdt han gullsabelen hans og i den andre den prektige fanen. Og rundt omkring i foldene på det store fløyelsgardinet stakk det fram de rareste hoder. Noen var stygge, men andre var så vakre og milde. Det var alle de gode og vonde gjerningene til keiseren som så på ham nå da Døden satt på hjertet hans.

«Husker du det?» sa den ene etter den andre. Og så fortalte de så mye at svetten sprang fram i pannen hans.

«Det har jeg aldri visst,» sa keiseren. «Musikk! Musikk!

Den store kinesiske tromme!» ropte han. «Jeg vil ikke høre alt det de sier!»

21

(