Les også: Rikka – på ordentlig og forever Nå eller aldri, Rikka Rikka gir seg ikke
Illustrasjoner: Cathrine Sandmæl
Jimmy flytter Rikka står på bryggekanten og holder fingrene rundt nesa. Ved siden av henne tar Jimmy sats med føttene. Det er første dag i sommerferien, og Rikka og Jimmy skal akkurat til å hoppe ut i vannet for tiende gang. – Jeg eeeeeeelsker sommerferie! roper Rikka idet hun svever ut i lufta og treffer fjorden med et kjempeplask.
5
Så hører hun Jimmy treffe vannet, han også. Hun sparker fra og svømmer oppover. Vannet er kaldt, men det gjør ikke noe, for i sola er det ordentlig varmt. Hun får hodet over vannet igjen og trekker pusten. Rikka svømmer bort til brygga, klatrer over kanten og setter seg ned. Vannet glitrer i sola som tusenvis av diamanter. Jimmy drar seg over kanten og fisker håndkleet ut av posen han har med seg. – Jeg må hjem nå, sier han. Rikka svarer ikke. Det drypper fra håret hennes og ned på armene. Vannet under brygga lager små plaskelyder. – Blir du med? spør Jimmy mens han tar på seg T-skjorta. Rikka ser på ham. Vanligvis kribler det i hele henne når hun møter blikket til Jimmy. Men akkurat nå får hun bare en vond klump i magen av å se på ham. For i dag skal Jimmy flytte. Han kom hit i fjor høst, og så ble de kjærester, og så bestemte foreldrene hans at Jimmy og familien skulle flytte tilbake dit de bodde før. Rikka nikker og reiser seg, selv om hun ikke har det grann lyst. Hun skulle ønske de bare kunne vært her og badet resten av dagen. Helt til det ble kveld. Hun tørker seg og tar på seg klærne. Følger sakte etter Jimmy bort til syklene.
6
Det står en flyttebil på gårdsplassen hjemme hos Jimmy. Foreldrene hans kommer gående ut av huset med hver sin eske. Rikka ser dem legge eskene inn i flyttebilen og gå tilbake mot huset igjen. Når jeg blir voksen, tenker Rikka, da skal barna mine aldri måtte flytte i hele sitt liv! – Bærer du resten av tingene dine ned fra rommet? roper Jimmys mor idet hun går inn døra. – Ok, svarer han. Rikka setter fra seg sykkelen og følger etter ham inn i huset og opp trappa. Senga, skrivepulten og hylla som stod på rommet hans, er allerede borte. Nå er det bare fire små esker igjen midt på gulvet. Rommet ser stort, tomt og rart ut. Jimmy løfter opp en av eskene. – Tar du også en? spør han og forsvinner ut døra. Rikka verken svarer eller tar noen av eskene. For en liten stund siden var hun og Jimmy og badet og hadde det helt fint. I alle fall så fint man kan ha det når man vet at noen skal flytte. Men å hjelpe ham å bære ut de siste tingene, det klarer hun ikke. Det gjør liksom så fryktelig vondt inni brystet hennes. Bare det å være her på det tomme rommet, gjør vondt. Det er nesten så hun ikke klarer å bevege seg.
7
Hun kan høre Jimmy komme opp trappa igjen. Han prater med mora. Jimmy ler av noe hun sier før han kommer inn på rommet. Hvordan kan han prate så lett med henne? tenker Rikka. Det er jo foreldrene som flytter ham bort herfra. Selv klarer hun ikke se på foreldrene hans uten å bli sint. Det er helt umulig å forstå at Jimmy kan le sammen med dem. – Husk at dere alltid vil være venner, da! Mora stikker hodet inn døra og ser på både Rikka og Jimmy. – Vennskap forsvinner ikke selv om noen flytter litt lenger unna. Hun snur seg og går inn i et av de andre rommene. Rikka tenker at det er lett for henne å si. Hun som kan kjøre hvor hun vil, akkurat når hun selv vil. Jimmy bøyer seg for å løfte opp enda en eske. Og så sier han plutselig: – Men jeg tror ikke det er noen vits i å være kjærester mer. Rikka stirrer på ham. Hun stirrer og stirrer. Men hodet hennes klarer liksom ikke å forstå hva det er han sier. – Jeg synes bare ikke det er noen vits, legger Jimmy til. – Vi kommer nesten aldri til å se hverandre. Han stirrer ned på esken han holder i hendene. Det
8
er som om hele innsiden til Rikka knuser i tusen biter og alt rundt henne blir stille. Det eneste hun hører er sitt eget hjerte som dunker. Det føles som det er altfor lite luft på rommet til Jimmy. Det går ikke an å puste her inne lenger. Rikka går sakte over gulvet mot døra. Det eneste hun klarer å tenke på, er at hun er nødt til å komme seg ut herfra. Ute i gangen begynner føttene nesten å løpe helt av seg selv. Ned trappa og bort til sykkelen. Hun drar den med seg, forbi flyttebilen og over til sitt eget hus. Hun stopper ikke før hun er på inne på rommet sitt og har lukket døra. Når Rikka hører dørene til flyttebilen smelle igjen, ligger hun i senga og stirrer i taket. Motoren starter opp, og lyden forsvinner ned bakken. Det er sikkert faren til Jimmy som kjører av gårde med flyttebilen. Enda to bildører slår igjen, og enda en bil starter og kjører over grusen. Der reiser vel Jimmy og mora også. Rikka tenker på Jimmy og på rommet hans. På alle tingene hans som ikke er der inne mer, men isteden humper av sted i den store flyttebilen. Hun tenker på den gangen han kysset henne på kinnet og at det kommer han aldri mer til å gjøre. Alle gangene hun fikk bobler i magen av å se inn i de brune øynene hans. De prøvde å stoppe flyttingen.
9
Men det gikk ikke. Og nå reiser han. Hun ønsket seg så inderlig at Jimmy skulle bli værende. Men det nytter ikke å prøve å forandre det de voksne vil. For det går ikke. Nå er det som om det bare er henne igjen i hele verden. Mamma, Peter og småsøsknene hennes er på besøk hos Peters mor på sykehjemmet. De andre vennene hennes, Lise og Aviva, har allerede reist på ferie. Lise har dratt til Sverige og Aviva til moras hjemland. Men i morgen skal Rikka til farmor, sammen med pappa, Gunn og Sina, lillesøstera til Rikka. Der er heldigvis alt som det alltid har vært. Alle søskenbarna og tantene og onklene. Snart skal hun pakke og gå ned bakken til pappa, slik at alle er klare til å reise når de står opp. Og de skal gjøre akkurat det samme som de alltid har gjort på sommerferie hos farmor. Fiske og bade og gå til butikken og kjøpe is. Og så er det som om hjernen hennes bare spoler tilbake til da hun stod inne på rommet til Jimmy. Da han sa at han ikke ville være kjærester mer. Jimmy med den fine latteren og de skinnende øynene. Rikka sparker så hardt hun kan i veggen. Hun vil at han skal være kjæresten hennes. Det er ikke sant, det som mora hans sier, at vennskap ikke forsvinner selv om noen flytter vekk.
10
På ferie Neste morgen våkner Rikka hos pappa. Hun gjesper og strekker armene i været. Sola skinner inn gjennom glipen mellom gardinene og lager trekanter som beveger seg i taket. – Rikka! roper Gunn fra nede i trappa. – Er du ferdig pakket? – Ja da! roper Rikka og står opp av senga.
11
Hun kan kjenne det med en gang hun står på gulvet. Den triste følelsen over Jimmy sitter liksom inni kroppen. Hun som har gledet seg hele året til å reise på sommerferie. Nå er det akkurat som om det ikke er noe glede igjen inni henne. Alt er ødelagt. Uansett hvor gøy hun kommer til å ha det, så har likevel Jimmy flyttet. Rikka tar på seg shorts og T-skjorte og drar bagen med seg ut av rommet og ned trappa. Nede i gangen går det nesten ikke an å komme fram. Det ligger vesker og bleiepakker overalt. Gunn står og dytter noen håndklær ned i en pose. Sina, som bare er to år gammel, sitter på gulvet og leker med Duploklosser. – Må vi ha med så mye? spør Rikka. Gunn stirrer på henne et øyeblikk, men svarer ikke. Hun ser stresset ut. – God morgen! sier pappa og smiler. – Kan du bære noe av dette ut i bilen? spør Gunn pappa. – Klart det! svarer pappa, men før han rekker å bære noe som helst, ringer telefonen hans. Gunn sukker, og pappa går inn på kjøkkenet og lukker døra.
12
– Hjelper du til, da? spør Gunn og ser på Rikka. Rikka sleper bagen sin ut på gårdsplassen. Det er så varmt ute, som om lufta klemmer rundt armene hennes. Himmelen er helt uten skyer, og sola steker allerede. Hun går inn igjen og henter posen med håndklær. Da hun slipper den ned i grusen utenfor, hører hun at Gunn roper: – HVA? Rikka tar sats og løper inn for å se hva som har skjedd. Men det eneste hun ser, er at pappa står i kjøkkendøra og ser trist ut. Gunn er ikke trist, bare sint. Hun stapper bamsen til Sina hardt ned i en altfor full bag. Sina reiser seg og kommer bort til Rikka. – Jeg blir nødt til å dra på jobb en tur, sier pappa. – Skal vi ikke reise i dag likevel? spør Rikka og stirrer forvirret på pappa. De er alltid de siste som kommer til farmor, fordi det er de som har lengst vei å kjøre. Alle søskenbarna hennes er sikkert der allerede. Må de vente helt til i kveld, da eller? Pappa sukker. – Noen har blitt syke på jobb, og jeg må være der i et par dager.
13
– Men du skal jo på ferie! freser Gunn. – Du kan vel for en gangs skyld si nei? – Hun som skulle jobbe er syk, og de andre er allerede på ferie i utlandet. Pappa slår ut med armene. – Jeg får ikke gjort noe med det. – Ærlig talt! Det er din familie vi skal til! sier Gunn. Rikka stirrer ned på Sina. Hun ser ut som om hun skal begynne å gråte. Rikka tar hånda hennes og holder den fast. Sina tar et godt tak i shortsen til Rikka med den andre hånda. – Skal vi bare være hjemme, da? spør Gunn og stirrer på pappa. – Hjemme? sier Rikka. – Vi kan ikke være hjemme! Hun vil ikke være hjemme, uten Jimmy, mens alle søskenbarna er hos farmor. Det vil hun absolutt ikke. Dessuten er det hennes familie også, ikke bare pappas. Gunn ser på henne. Og på Sina, som klamrer seg til Rikka. – Du får i alle fall hjelpe til å pakke inn i bilen, sier Gunn kort til pappa og løfter opp to store vesker. Gunn og pappa går fram og tilbake og putter ting i bilen. Rikka blir stående på den samme flekken. Sina holder fremdeles hardt i hånda hennes. Det er første gang Rikka skal på sommerferie til farmor uten
14
pappa. Hun lurer på om Gunn kommer til å være sint hele tiden. Det er i alle fall skikkelig dårlig stemning nå. Verken Gunn eller pappa sier noe som helst, men alle de sinte ordene kommer likevel ut av dem og legger seg i gangen. Pappa løfter opp Sina og bærer henne ut i bilen. Rikka går etter og setter seg inn på motsatt side. – Jeg kommer på tirsdag, sier pappa og stryker Rikka over kinnet. – Det er bare et par dager til. Rikka svarer ikke. Gunn setter seg i førersetet og smeller igjen bildøra. Pappa vinker mens de rygger ut. Rikka er den eneste som vinker tilbake. Rikka stirrer på veien. De har kjørt lenge, og Gunn har ikke sagt et ord. Det er bare Sina som sitter og småprater med seg selv i barnesetet. Rikka trekker pusten. – Er det lenge igjen? spør hun forsiktig. – Nesten en time til, svarer Gunn. Rikka kan høre på stemmen hennes at hun er sint ennå. Til vanlig, når de er hos farmor, føles det alltid som om Gunn og Sina er på ett lag, og at hun og pappa er på et annet lag. Men nå sitter hun liksom i bilen og er helt alene på sitt lag. Hun ser bort på Sina, som holder på å sovne. Utenfor vinduet kan hun
15
skimte de store fjellene. Da er det ikke så langt igjen. Kanskje Gunn blir gladere når de er sammen med de andre.