kapittel 1
tede nordlige militærdistrikt. Tidvis projiseres det også militærmakt sør- og østover, fra Trøndelag og Østfold gjennom Sverige og Kattegat. Hensikten med dette er å bane vei inn i Østersjøen slik at baltiske NATO-land kan beskyttes. Sånn sett er Norge også et viktig bakland for amerikanske styrker, ikke minst for å skape dybde og manøvreringsrom i forsvaret av tre utsatte NATO-land som er for små til å forsvares fra egne jordlapper inne i Østersjøen. De amerikanske operasjonene som påvirker norsk sikkerhet kan dermed deles inn i fire kategorier. Den første kategorien er kystnære operasjoner som gjennomføres med amerikanske marinestyrker. Dette er styrker som siden 1981 har hatt forhåndslagre med utstyr til om lag 13 000 soldater i Midt-Norge, etter at den sovjetiske Nordflåten gjennomførte tre storøvelser i 1968, 1970 og 1975. I etterkant av disse øvelsene ble det klart at Norge risikerte å havne bak Sovjet unionens fremste linjer. Dette var fordi Nordflåten, siden slutten av 1960-årene gradvis hadde blitt en havgående flåte som kunne operere lenger vest i Atlanterhavet (Tamnes 1997, s. 76; Børresen, Gjeseth og Tamnes 2004, s. 85). Med dagens nye og mer stillegående ubåter på russisk side, som i tillegg kan frakte missiler med lengre rekkevidde, høyere hastighet og større presisjon, er dette igjen en trussel, sett med Vestmaktenes øyne. Den andre kategorien er luftoperasjoner, dels med maritime patruljefly P-8 Poseidon ut fra Andøya, dels med transportfly som kan gjennomføre lufttil-luft-tanking av jagerfly fra støttepunktet på Sola; og dels med jagerfly av typen F-22 Raptor ut fra Rygge hovedflystasjon. De sistnevnte flyene har såkalte stealth-egenskaper. Dette gjør flyene godt egnet til å trenge gjennom de russiske luftforsvarssystemene som beskytter Østersjøflåten i Kaliningrad, og som er underlagt Russlands vestlige militærdistrikt i St. Petersburg. Poseidon-flyene som opererer ut fra Andøya, har dessuten sensorer og missiler som gjør det mulig å finne, og eventuelt nedkjempe russiske undervannsbåter som har base på Kolahalvøya. Mange av disse ubåtene har såkalte kalibr-missiler med en rekkevidde på kanskje 2500 kilometer. Dermed kan russerne sette enhver europeisk storby eller hovedstad under press, dersom det skulle oppstå en krise i forholdet mellom USA og Russland. Den tredje kategorien er sjøoperasjoner, som i all hovedsak består av amerikanske ubåter som opererer ut fra Tromsøområdet. Ubåtene samarbeider blant annet med maritime patruljefly og overflatefartøyer i området, og dermed kan de lettere finne og eventuelt nedkjempe de stadig mer stillegående russiske ubåtene. Men de amerikanske ubåtene kan også sette russiske myndigheter 16
200450 GRMAT En randstat på avveie 210101.indd 16
04/10/2021 16:09
