HVORDAN VI BL E S L IK
notisboka med den uforlignelige og rotete håndskriften sin, men resten av setningen ble aldri fullført. Tanken som ble vekket på 1800-tallet var den om at vi, sammen med alle dyrene, var en del av et kontinuum, en ubrutt linje – en art som var avlet frem, ikke skapt. I dag er det bare selvvalgt utvitende mennesker som avskriver sannheten om at vi har utviklet oss fra forfedrene våre. Bilder av glisende skaller fra fjerne forfedre er vanlig, og hver gang en ny art menes påvist, blir det forsidestoff. Dusinvis av bevislinjer roper uomtvistelig at vi er aper, med apeforfedre som ligner sjimpanser, dvergsjimpanser, gorillaer og orangutanger. Noen ganger blir det gjort forsøk på å fortelle hvor knappe fossilbevisene våre er ved å si at alle våre objekter fra fortiden som viser menneskenes evolusjon, vil få plass på et stort bord eller i én eneste kiste. Det er heller ikke sant. Vi har bokstavelig talt tusenvis av gamle forherdede knokler, funnet over hele verden; mange i menneskehetens vugge øst i Afrika, mange i Europa, og jo mer vi leter, jo mer finner vi. Selv om vi for Darwin var så godt som alene i enden av en mystisk grein på vårt familietre. Men på tross av alle standhaftige gravere, som bruker hele livet på å sitte inne i huler eller i støvete gamle elvefar bevæpnet med tannbørster og ørsmå hakker, så finnes det ikke på langt nær mange nok fysiske prøver til at vi kan få noe som ligner et komplett bilde eller en sikker forklaring på menneskenes utvikling. Vi har individuelle fossiler som er ordnet i grupper etter felles egenskaper, som form på bryn, fotbue eller tyggeforhøyningen på jekslene. Disse er datert etter hvor de ble funnet, i hvilket jordlag og hva for noe annet som ble funnet i nærheten – redskaper, skygger etter matlaging eller spor etter jakt. Eller hvis de er unge nok, etter andelen radioaktive 29