En heldig løsning

Page 1


En heldig løsning


Sondre Midthun

En heldig løsning


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-65419-1 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Anders Bergesen Omslagsfoto: Thomas Kleiven Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Så ringte det på døren. Jeg rev av meg parykken, løp ned trappen, ut i yttergangen, og da ringte det på igjen – et dobbelt og utålmodig ding dong. Håndkleet gled ned langs hoftene, jeg trakk det opp, festet det skikkelig og vred om låsen. – Hei hei, sa Åge. Han kom inn i gangen. – Geologen, er han hos deg? spurte han. – Hos meg? sa jeg. Med en rask bevegelse smøg han seg forbi. Han tok av seg sandalene og gikk inn på kjøkkenet. Varmen fra utsiden fikk aircondition-anlegget i stuen til å gire opp, det suste sterkere. Jeg lukket døren og fulgte etter ham. Han grep etter kikkerten i vinduskarmen, dro gardinen til side og stilte seg opp for å se utover fjorden. – Det er over en time siden han skulle ha vært her, sa han. Avtalen var at de skulle på befaring i fjellsiden, men han kunne jo ikke sitte hele dagen og vente på at han skulle dukke opp, heller? – Nei, sa jeg. – Men du er sikker på at det var i dag? – Det var i dag. 5


Jeg la merke til at han vred og vred på det lille hjulet som justerte kikkertens fokus. Pusten gikk tungt gjennom neseborene hans. – Får jeg et glass vann? spurte han. – Hvis du må, sa jeg. – Det er ikke mye igjen på kvoten. Han åpnet kjøkkenskapet og så inn på vannmåleren under vasken. – Men dusjet, det har du? sa han. – Ja, sa jeg. Han reiste seg igjen. Langsomt begynte han å bevege seg rundt i stuen. Kjøkkenskapet ble stående åpent, jeg gikk bort for å lukke det. – Er ikke det lov? spurte jeg. Jeg så bort på ham, der han dyttet opp stuevinduet og løsnet regnvannbeholderen fra ytterveggen. Han sveipet pekefingeren oppi og holdt fingeren, som nå var dekket av støv, opp mot meg. – Er det ikke lov å dusje? gjentok jeg. – I sitt eget hjem? Han gjorde en bevegelse med armen som sa at det ikke spilte noen rolle lenger, at han var ferdig med å diskutere saken. Radioen surret på kjøkkenbenken. Nyhetsoppleseren sa at varmen gjorde at ingen fly fikk ta av fra Bodø lufthavn før tidligst om to dager. Deretter kom en nyhet om at liket av en kvinne hadde drevet i land like ved Svolvær, og at kroppen bar preg av å ha ligget i vannet en stund. Politiet arbeidet med å få kvinnen identifisert. Han så på meg. – Skal du ikke ringe? Lokket på regnvannbeholderen ble satt på med et klikk. – Du skal vel sjekke det? fortsatte han. – Ja, sa jeg. – Jeg gjør det etterpå. 6


Han stirret på meg. – Etterpå ? Jeg hentet telefonen og fant frem nummeret til politiet i Svolvær. Det ringte noen ganger før jeg presenterte meg og sa at det gjaldt kvinnen som hadde drevet i land. Det kunne være min kone, Marta Fremstad, som hadde vært savnet i cirka tre måneder. – Hvor ringer du fra? spurte han. – Nordvær, sa jeg. Pulsen dunket i halsen. I bakgrunnen hørte jeg noen som skrev på et tastatur. Politimannen sa at det lå to savnede fra Nordvær i databasen. – Marta Fremstad og Narve Fremstad? Jeg svarte at de var mine, begge to. En kone og en sønn. Begge ble tatt av et jordras som antagelig førte dem til havs. – Hm, sa han. Han ba meg vente litt før han, da han kom tilbake, sa at liket nettopp, bare for noen minutter siden, var identifisert. Kvinnen var ikke norsk statsborger. – Araber, sa han. – Flyktning. – Ok, sa jeg. – Beklager. Han ønsket lykke til videre og la på. Jeg ble stående med telefonen mot øret en stund før jeg vendte meg mot Åge. – Jeg står på vent. – Ok, sa han. – De sa det kunne ta litt tid. Han nikket og ga tommelen opp. Jeg lette etter tegn på at han ikke hadde tålmodighet til dette, og at det kom til å få ham til å gå. Jeg vendte ryggen til, men kunne likevel merke at han gikk rundt i stuen. Oppe på badet lå parykken og smin7


kesakene fremme. Baderomsdøren sto på gløtt. Om han av en eller annen grunn fikk for seg å gå opp, ville han se alt. – Ok, skjønner, sa jeg inn i telefonen. – Men dere skal ha takk, uansett. Åge kom gående opp bak meg. – Det var en annen, sa jeg, og la telefonen på benken. Jeg kjente hånden hans på skulderen. Den ble liggende en god stund før han trakk den til seg. – Har du begynt å pakke, da? spurte han. – Pakke? – Ja? Det er jo det geologen kommer til å be oss om, sa han. – Han kommer til å si at vi skal komme oss herfra før det er for sent. – Det vet vi ikke, sa jeg. – … og hvor skal vi da gjøre av oss? fortsatte han. – Har du tenkt noe mer på det, du? Jeg svarte ikke. Hvis han forsto at jeg ikke orket å diskutere dette enda en gang, kom han kanskje til å dra. – Nei, sa han. – Det har du ikke. Du er likegyldig, som vanlig. Han løftet håndflaten mot ansiktet og studerte den. – At du ikke bryr deg om meg, din egen bror, er ikke noe nytt. Men hva med Live, da? Og alle de andre her ute på øya? Jeg kikket ut vinduet, mot Åges eiendom. Nederst, ved havet, var krabbeanlegget vi hadde bygget opp og investert i sammen. To silolignende tanker, fylt av kongekrabber, med en liten lagerhall i midten. Lenger opp, ved huset hans, sto drivhusene tett i tett, fulle av blant annet appelsintrær, tomater og søtpoteter. En lang mur, hvor meter på meter med drueplanter var dyrket, skilte jordet fra veien. 8


Og over alt sammen ruvet Nordværfjellet. Raset hadde gitt det et litt stuttere, avrundet preg, likevel var det noe truende med måten det la alt annet i skyggen på. Åge begynte å snakke om hvor vi kunne flytte. Bliksvær eller Landegode? Meløya? Femris? På Landegode, sa han, kjente han jo noen. Kanskje det var muligheter der? Han ville reise dit allerede i kveld for å undersøke. – Det er jo bare støv der? sa jeg. – Ørken? Han fnøs, og mumlet noe om at det vel ikke var noe tørrere der enn andre plasser. Vannavsaltingsanlegget deres var dessuten bedre enn på mange andre øyer omkring. – Skal du dra dit for å snakke med dem alene? spurte jeg. – Ja? sa han. – Er det så lurt? Vi så på hverandre. Han begynte å bevege seg rundt i rommet igjen. I vinduskarmen sto noen blomsterpotter, han kikket oppi. – På Landegode finnes det sikkert et ledig hus, sa Åge. – Vi setter det i stand og starter helt på nytt. Vi måtte vel bare akseptere at vi ble nødt til å bo sammen igjen, hvert fall for en periode? Han, Live og jeg. Det kunne jo bli fint, det? Han foreslo at jeg kunne åpne ny butikk. Arbeidsfordelingen kunne fortsette som nå. Han dyrket, jeg solgte. På Landegode hadde de alt å vinne på å la oss flytte dit. – Vi kan jo tilføre dem en hel masse, vi, sa han. – Godt humør, for eksempel. Masse godt humør. Vi tok til å smile, begge to. Og mens han snakket videre om hvordan ting kunne løses, lette jeg etter tegn på at han faktisk trodde på det han sa. Men i motsetning til de andre 9


gangene vi hadde snakket om å flytte fra Nordvær, var entusiasmen mer monoton, uten overbevisning. Ingen sa noe mer. Han ble stående og trykke fingrene i mulden i blomsterpotten. – Men hvorfor låser du døren når du dusjer? Han så raskt opp. Jeg rakk å se en annen vei før blikkene våre møttes. – Det pleier du ikke? sa han. Blikket hans gled rundt og stoppet på kommoden, på familiebildene som sto der. Det ble stille en lang stund. – Går det bra her? spurte han. – Med dere? – Ja da. – Med Live og? – Ja. Hun er hos Yngvil nå. – Så bra, sa Åge. Ansiktet hans lyste opp. – Ja, det er bra, det. Det er fint at hun har en god venn. Han ristet litt på den lille blomsterpotten. – Snakker de om raset og Marta og Narve, tror du? Jeg trakk på skuldrene og kikket opp på klokken på veggen. Den var snart seks. Når som helst kom Live til å ringe for å bli hentet. Det var et spørsmål om tid før jeg ikke lenger var alene i huset. – Men, sa jeg. – Jeg må nesten … Jeg pekte mot andreetasjen og sa at jeg hadde ting jeg måtte få gjort. – Ok, sa han. – Greit. Da får vi bare flytte til Bodø, da. Siden du ikke har noen andre forslag. – Til Bodø? sa jeg. – Ja? – Men var det ikke Landegode? 10


Han gikk ut i gangen, jeg fulgte ham med blikket. Flytte til Bodø, var det en spøk? Bare tanken på at han virkelig vurderte det, at det kanskje var den eneste muligheten for oss, var skremmende. Jeg ble stående litt før jeg fulgte etter. Sandalene hans sto på dørmatten, han tråkket inn i dem, men slet med å få føttene på plass. – Det er nye sandaler, sa han. – Litt trange. Det var en løkke på hælreimen, han satte seg på huk, lirket fingeren inn i den og trakk den bakover. Balingen fortsatte helt til han tok sandalen av og ristet svakt i den. Øynene hans lyste av irritasjon, han smilte skjelmsk. – Men jeg går i dusjen, sa jeg. Han stoppet og så opp på meg. – Men du har jo vært i dusjen? – Nei, jeg er på vei. – Det var ikke det du sa i sted. Han reiste seg kjapt og luktet. – Det lukter såpe av deg. Jeg vendte ham ryggen og begynte å gå opp trappen. Han sa noe der nede, etterfulgt av en liten latter. Jeg lukket badedøren, gikk bort til vinduet og ventet å høre at det snart skulle gå i ytterdøren. Det gikk noen sekunder før jeg, fra bak gardinen, så ham gå ned yttertrappen og bortover grusveien. Jeg holdt blikket på ham til han svingte inn på jordet, i retning av gravemaskinen. Han satte parasollen fra seg ved en stein, klatret opp stigen og inn i førerhuset. Sidevinduene var dekket av sponplater for å beskytte mot sola, bare fronten var åpen. Maskinen begynte å brumme før fangarmen ble satt i bevegelse.

11