Enhåndåholdei
ElisabethHammer
29
©CAPPELENDAMMAS,Oslo,2023
ISBN978-82-02-77843-9 1.opplag2023
Omslagsillustrasjon:ElineMyklebustMadsen Omslagsdesign:TineWinsvold Forfatterfoto:ElineMyklebustMadsen Sats:Type-itAS,Trondheim,2023
Trykk:NørhavenA/S,Danmark,2023
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovens bestemmelser.UtensærskiltavtalemedCappelenDammAS erenhvereksemplarfremstillingogtilgjengeliggjøringbare tillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillattgjennom avtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretil åndsverk.Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføre erstatningsansvaroginndragning,ogkanstraffesmedbøter ellerfengsel.
www.cappelendamm.no www.norskeserier.no
Personer:
AdelineEide– serienshovedperson
VidarEide– Adelinesektemann OlgaEide– Adelinesvenninne,ansatti Adelinesveveri
Petra– kokkeiFoyngården Ella– kokkeiFoyngården
5
StefanEide– Vidarsyngrebror,Olgasektemann MaivorEide– Vidarsyngresøster FruEide– Vidarsmor Laura– Adelineshusbestyrerinnepåsjøboden, mortilIsakoggiftmedTheobald Isak– Laurassønn,Adelineshalvbror TheobaldMeyer– Adelinesfilleonkel,gift medLaura Dora– Adelineshalvsøster,ansattiAdelines veveri
Norma– ansattiAdelinesveveri
Tova– ansattiAdelinesveveri Tulla– ansattiAdelinesveveri Dokka– ansattiAdelinesveveri
AdelinesvennogVidarsarbeidsgiver
Adelinesfarfar
Torbjørn– ansattiAdelinesveveri,giftmed Hansine Hansine– ansattiAdelinesveveri,datterav grossererLudvigsen,giftmedTorbjørn GrossererLudvigsen– rikogmektiggrosserer,
AnkerDisen–
MargarethDisen– Adelinesfarmor
Sliksluttetforrigebok:
Maivorhaddekastetlangt,ogdetvaretstykkeå løpe.Detbegynteogsååblimørkt,særliglangs bakken,oghunfantikkepinnenmedengang.
Selvomhunhuskethvorhunhaddekastetden, vardetvanskeligereåfinnedetnøyaktigestedet ennhunhaddetrodd.
–Erdetdenneduleteretter?
Maivorskvattogsnuddesegom.
Detstoenmannbakhenne,medpinnenihånden.Hanhaddeenbredbremmethattsomhan haddetrukketgodtnedipannen,oghunkunne ikkeseansiktethans.
–Ja,deterpinnentilRufsen,saMaivorog straktehåndenfremforåtaden.
–Duskalfåden,samannen.–Menførstvil jegatdublirmedmeg.
7
–Hvorda?spurteMaivor.
–Tiletstedhvorvikanværealene,samannenogholdthåndenfremforhenne.–Jeghar enhemmelighetåfortelledeg.
Maivornølteetøyeblikk,mendetvarnoeved mannensomgjordehennenysgjerrig.
–Jegkanikkeblilenge,sahunogtokhånden hans.
–Dettarikkelangtid,svartehanogtoket fastgrepomfingrenehennes.–Jeglover.
Kapittel1
Tønsberg,september1881
Detvarkveld,ogAdelinestovedvinduetipianosalongenogstirretut.Mørkethaddesenket seg,oghunhaddeenkrypendefølelseavatnoe varalvorliggalt.Akkurathvadetvar,klartehun ikkeåsettefingerenpå.Detvarmerengnagendefølelseavuro,somomondskapenlåog lurteiskyggene.
Doraogdetotjenestepikenehaddeakkurat gåtttilsengsforkvelden,menAdelineventet påVidar.Hunhaddeoverveidågåoppalene, menslodetfraseg.Såuroligsomhunfølte seg,villehunneppefåsoveuansett.Nåkunne hunhøreatVidarvariferdmedåpakkesammenderinne,oghunvargladfordet.Hun
9
haddeikkelysttilåværealenedennekvelden.
Hunsnuddesegbortfravinduet,sloarmene omsegoghutretsvakt.
DaVidarkomutfrakontoret,såhanundrendepåhenne.
–Hvaerdet?sahanoglaarmeneomhenne. Hunlentesegmothamogslapppustentungt ut.Varmenfrahalsenogbrystethansmotkinnet braktetrygghetentilbake.Likevelvarhunfortsattkald.
–Jegvetikke,svartehun.–Jegharbareen ubehageligfølelseavatviharnoefrykteligi vente.
–Etuvær?spurtehanogkastetettvilende blikkutavvinduet.
–Nei,jegtrorikkedeterværetsomplager meg,sahun.
–Kanskjedutenkerpåsanndrømmenom madameStrømme?fortsattehan.–Deterikke sårartnåsomkveldeneblirmørkereoghøsten erher.Mensålengeduholderdegunnabrygga, erdutrygg,lahantilogkyssethenneihåret.
–Ja,duharrett,svartehun.–Jegskalikke setteminebenpåbryggafranåav.Menjegtror
10
ikkedeterpågrunnavmadame.Jegharikke hatthenneitankeneidetheletattidetsiste.
–Erdetnoejegkangjøreforåjagebort uhyggen?spurtehanmyktogkyssethennelett påhalsen.Detsendteenvarmsitringgjennom henneogfikkhennetilåsmile.
–Jegkantenkemegflereting,svartehun.
–Kom,sågårvitilsengs,sahanoggrephåndenhennes.–Ogomdeterkaldtpåsoveværelset,kanvisikkertfinnepånoeforåfåioss varmen.
–Somåtenneiovnen?ertethun.
–Detogså,svartehansmilende.
Rabalderlåalleredeogsovinnepåkontoret. Etterathanogkattenblevenner,stodørenåpen slikatdetokunneoppsøkehverandreiløpetav nattenomdeønsketdet.DaAdelineogVidar passertedøren,løftethanikkepåetøyenbryn.
–Littavenvakthund,smilteAdeline.
–Duskalikkeundervurdereham,saVidar. –Hanhaddenokreagertomdetvarnoeå…
LengerkomhanikkeførRabaldersatteiå knurre.Adelinekikketinnpåkontoretogkunne seatdetglimtetidesvarteøynene.Hunden,som akkurathaddesettuttilåsovetungt,reisteseg
11
opp.Nåkomhanbyksendeutavdørenmens hanbjeffetavfullhals.Hanløpborttildørenut tilhallenoghoppetopppåden.
–Rolig,gutt,saVidaroggrephamihalsbåndet.DetkrevdealtVidarhaddeavkrefterå holdedenkraftigehundentilbake,menomsider roetRabalderseg.Fortsattknurrethan,dyptog rumlende,oghanstirretstivtpådøren.
–Deternoender,saAdeline.
–Deterbaremeg,hørtedeStefansifraden andresidenavdøren.
–Stefan?Vidaråpnetforham.Rabaldersto fortsattogknurret,menfalttilrostrakshan kjenteigjenStefan.Etteråhasnustpåham, snuddehundenomogluskettilbaketilkontoret.–Hvagjørduhersåsentpåkvelden?spurte Vidar.
Adelinekjenteuroenigjen.
Stefansansiktvarblektogøynenemørke.
–ErdetOlgaellerbarnet?spurtehunengstelig.
–Nei,saStefanogristetpåhodet.–Deter Maivor.Noenhartatthenne.
Kapittel2
Adelinekjenteetgrøssnedoverryggen,ogen vondvisshetbredtesegikroppen.
–Detvardettejegsanset,sahun.– Det var grunnentilatjegharføltmegsåunderligi kveld.
Vidarsålamslåttpåbroren.
–Hvamenerdumedatnoenhartatthenne? sahan.–Hvordanvetdudet?Kanskjehunbare harglemttiden,og…
–Nei,avbrøtStefan.–Alfredsådet.Hun gikkforåfinneenpinnehunvilletamedtilhunden,ogdahunikkekomutavskogenigjen,gikk Alfredtilbakeforåsehvorfordetdrøyde.
–Kanskjehungikksegvillimørket?saVidar.
–Nei,forAlfredsåathungikkinnoveriskogensammenmedenmannmedstorhatt.Akku-
13
ratsomdenmannenOlgasåvedbrønnenden dagen.HansomholdtøyemedMaivor,forklarteStefan.
–Menhanbletattavpolitiet,saAdeline. –Olgaidentifiserteham,ogdesattehamivaretekt.
–EllaogPetraerdrattforåsnakkemedpolitiet,saStefan.–Jegvetikkehvasomkanha skjedd,mendetfårvinoksvarpåetterhvert.Nå måvifinneMaivor.
Vidarnikkettilbrorenogsnuddesegmot Adeline.–Jegkommersnarttilbake,Adeline. Dubørkanskje…
–Ikketaleom,avbrøthun.–Jegskalutog lete,jegogså.
IetkortøyeblikksådetutsomomVidarville protestere,førhanresignerteognikketkort.
–Hvaerdetsomskjer?spurteDora,somkom nedtrappenidetdegikkutihallen.
–Kom,fåpådegklærne,såforklarerjegpå veien,saAdeline.
StefanogVidarløpiforveienmensAdeline fortalteDorahvasomvarskjedd.
–Vimåfinnehenne,Dora,saAdelinefortvilet.–Hunersåliten,og…
14
–Viskalfinnehenne,avbrøtDorabestemt. –Ognårvigjørdet,skaljegsørgeforatden motbydeligemannenangrerpåathanblefødt!
DadekominniFoyngårdenkorttidetter, vargårdsplassenfullavfolksomstoiklynger ogsnakketalvorligsammen.Noenhaddelykter,andrefakler.Allevarklaretilårykkeuti skogenoglete.Noenvargåttallerede,fikkde høre,blantannetfruEide.Adelineoverhørte hissigekommentareromhvamennenekunne tenkesegågjøremedhansomhaddebortført Maivor.Hunsåiansiktenederesatdemente hvertord,ogdeknyttedenevenerøpetatde nokogsåkunnegjørealvoravdetomdefikk klørneimannen.Normaltpleidehunåmene atvoldikkeløstenoesomhelst,menakkurat nå….
VidarogStefangikkstraksigangmedåorganiseremenneneilag,somskulleutiskogenfor ågåmanngard.Deblesendtavgårdesåsnart detvaravklart,ogVidarlaiveisammenmed dem.Stefanbleigjen.Hanskulleventepåpolitiet,somenkenehaddedrattforåhente.
–EllaogPetragirsegikkeførallepolitikonstablenepåkammeretersattinniletingen,sa
15
Dora,oghunhadderett.Dettokikkelangtid førenkenekomtilbakemedflerekonstabler. Stefansprangborttilmennene,mensAdelineog Doragikktilenkene.
–Burdeduværeheridintilstand?saEllada hunsåAdeline.–Duharikkegodtavenslikpåkjenning.
–Jegvilleengstetmegendameromjegskulle sittethjemme,svarteAdeline.–Hvasapolitiet?
–Dehaddesluppethamløs,saEllamed mørktblikk.–MannensomOlgaidentifiserte utfrajakkenhanbar.Hanpåstoathanhadde funnetdenpåveienoppfrabrygga,ogathan ikkehaddesattsinebenutenforFoyngårdenden dagen.
–Ogpolitiettroddepåham?spurteDoraog himletmedøynene.
–Desaatdetvardukketoppvitnerogså,som bekreftetatmannenhaddeværtpåbryggafra morgenenavoghelttilhangikkoppmotpolitistasjonenogblearrestert,fnøsPetra.–Detvar sikkertnoensvirebrødresomvarvilligetilåsi hvasomhelstforåhjelpeham.
–Jegharlattdemfåhørehvorinkompetente
16
deer,saElla.–Ogjegharfortaltdemrettutat detvilværederesskyldomnoeskjermedMaivor.Heldigvishaddedeskamvettnoktilåforstå atdehaddeforsømtseg,ogvifikkmedossalle ledigekonstablerforålete.
–Huff,vimågjørenoenåmedengang,vikan ikkebareståher,utbrøtPetraogsårundtseg. Gårdsplassenvariferdmedåtømmesforfolk somvarpåveimotskogenforålete.–Menjeg erreddjegikkeharnoeågjøreinneblanttrærne nårdetersåmørkt.Synetmitterikkehvadet var,ogjegkommerbaretilåsnublerundtog væretilbryfordeandre.
–Kom,Petra.Vitogårogkokerkaffetilletemannskapene,saElla.–Kanskjevikanlageen porsjonsuppeogså,såvihardetklartomnoen trengeråvarmesegiløpetavnatten.
–Hvaskal vi gjøre?spurteDoradaenkene gikktilsuppekjøkkenetoghunogAdelineble ståendeigjenalene.
Nåsomgårdsplassenvartømtforfolk,hadde Adelinelagtmerketilatenliten,lutryggetskikkelsestoigjenbortevedveggentilstallen.
–Jegtroratdeterbehovformegherute,sa Adeline.–KanskjedukangåopptilOlgaogse
17
hvordandetstårtilmedhenneogdenlille?Hun eraleneileilighetenogbekymrersegnokveldig forMaivor.
–Javisst,svarteDoraoglastraksivei.
Adelinegikkborttildenlilleskikkelsenved stallen.DetvarAlfred.Hanstoogpirketibakkenmedskotuppen,fortaptiegnetanker.
Adelinelahåndenpåskulderenhans,ogda hankikketopppåhenne,såhunathanhadde grått.
–Kanskjedubørgåinntildinmor,Alfred? spurteAdeline.–Deterikkemerduogjegkan gjøreakkuratnå,ogduersikkertkald. Hanristetpåhodet.
–Jegkanikke.IkkeførMaivorkommertilbake,sahangråtkvalt.–Jegvilleleteetter henne,menjegfikkikkelovavStefan.Hansaat jegbarekomtilågåiveien,ogatdeikkehadde tidtilåleteettermegogsåomjegskullerotemeg bort.Menjegkjennerskogen,ogjegvilleikke ha…
Stemmenbrast,ogAdelinetrakkhamforsiktiginntilsegoglothamfågråteut.
–Determinskyldathunerborte,hikstet Alfredsårt.
18
–Nei,Alfred.Deterdetikke,saAdelinebestemt.
–Jo,forjegskulleikkegåttfrahenne,sahan angrende.–Mendetvarsåkaldt,ogRufsenville hjem,og…og…
Hanbrastigråtigjen,ogAdelineklemteham endatettereinntilseg.
–Vifinnerhenne,Alfred,trøstethun.–Alt kommertilågåbra,skalduse,lahuntilog håpetinderligathunhaddedekningfordetløftet.–Hvisduvil,kandugåsammenmedmeg oglete?
–Ja,hikstetAlfredogløsrevsegfraAdelines armer.–Kanvigåmedengang?
–Detkanvi,svartehun.–HvorerRufsen?
–InneileilighetensammenmedOlga,svarte Alfred.–Skalhanværemed?
–Jegtrordet,svarteAdeline.–Kanskjehan fårfertenavhenne.Kandugåoppoghente ham?
MensAlfredsprangforåhenteRufsen,fant Adelinefremenlyktfrastallen.Denvarikke spesieltkraftig,menganoklystilatdekunnese hvordegikk.
SåsnartAlfredogRufsenkomut,drodesam-
19
mentilstedetderMaivorsistblesett.Detvar alleredenoenandrederforålete.Adelinetok medsegRufsenbortlikevel.Hunlothunden snusepåbakkenogkikketspentpåhamdahan lottilåværeferdig.MenRufsensattesegbare nedogkikketspørrendepåhenne.
–DumåfinneMaivor,saAlfredogsåbedendepåhunden.–FinneMaivor,gjentokhan daRufsenikkesåuttilåforståhvahanmente. Dethjalplite,forhundenblebaresittendeogså uttilåhamistetinteressenforaltsomskjedde rundtdem.
AdelinehørtemennsomroptepåMaivorinne iskogen,oghuninnsåsnartatdetneppevarnoe hun,AlfredogRufsenkunnebidramed.Om noenhaddebortførtMaivor,vardetogsåstor sannsynlighetforathunvarfraktetbort.Men hvor?
Adelineprøvdeålaværeåforestilleseghva enmannkunnefinnepåågjøremotMaivor,og hunblekvalmdahunmislyktes.Ommannen varuteetterdethunfryktet,villehannokprøve åfinneetskjermetsted,langtunnafolk,hvorde ikkevilleblisettellerhørt.
–Vetduomdeternoenhemmeligegjemme-
20
stederherinærheten?spurtehunAlfred.–Et stedderdukanværeundertakoghvoringen kansedeg?
Alfredbehøvdeikkeåtenkesegomlenge.
–Deterenhuleinneiskogen,derborte,sa hanogpekte.–Ogsåerdetetgammeltskjul nedevedsjøensomvilekeraterenborgnårvi erriddereogslåssmedtresverdenevåre.
Adelinevisstehvahansnakketom.Huleni skogenmåtteværederVidarogStefanlekte dadevarsmå,hunhusketatVidarhaddevist hennedenengang.BorgenmåtteværedenfalleferdigebygningenderDorahaddebodd,og hvorhunselvhaddeovernattetengangdahun fortsattvarEliasVinter.Sidenalleletemannskapenealleredevariskogen,visstehunhvavalget måttebli.
–Vigårtilborgenvedsjøenførst,bestemte hun,ogdelaiveimeddetsamme.
Detvarikkelangtågå,menropenefraskogenbakdemtonetut,ogAdelinefikkenfølelse avatdevaralene.Kanskjedetikkevarsålurt athun,medstormage,gikkalenemedetbarn ogenhundsomvarforlitentilåkunnebeskytte demomnødvendig.MendemåttefinneMai-
21
vor.Adelinesbrystsnørtesegsammenogtårene pressetpådahuntenktepåhvorredddenlille jentamåttevære.
–Hvorfortokhanhenne,trordu?spurte Alfredplutselig.
Adelinesåfortviletpåham.Forhvordan kunnehunforklaredetforetbarn?
–Jegvetikke,Alfred,svartehun.
–Kanskjehanikkehaddenoenvennerogville hanoenåsnakkemed?
–Ja,kanskje,svarteAdelinedystert.
–Dererborgen,saAlfredrettetterpå.Han pektepådetfalleferdigeskuretsomAdeline haddesettforseg.Hunholdtenfingeroppforan munnenforåsignaliseretilAlfredathanskulle værestille,oghansåskremtpåhenne.
–Venther,hvisketAdelineoggahambåndet tilRufsen.–Jegkommersnarttilbake.
Hungikkfremoversåstillehunklarte,med lyktenforanseg.Detvarheldigatdenikkelyste såsterkt,foromdetvarnoeniborgen,vardet viktigathunikkebleavslørt.Heletidengikk hunmedørenepåstilkogblikketfestetvekselvispåbakkenogpådetforfalneuthuset.Taket hadderastinn,mendeninnerstedelenavuthu-
22
setvarfortsattintakt.Mannenkunnehatatt medsegMaivorinndit,hvordevarskjermetfor vær,vindognysgjerrigeøyne.
Adelinehørteikkeannetennbølgenesomslo motstrandenetsteinkastunna.Omdetvarnoen iuthuset,gadeikkelydfraseg.Detkunnelikevelværenoender,somentenhaddeoppdaget henne,ellersombare…ikkelagdelyd.Hun kjentesegendameruvelogsvelgethardtforå holdegallennede.
Forsiktigtittethuninnavåpningen.Detvar ikkemuligåsenoesomhelst,likevelvisstehun detbare.Detføltestomtogforlatt.Detvar ingender.Hungikkuansettinn,forsikkerhets skyldogfikkbekreftetmistanken.Maivorog Alfredsborgvartom.
HungikkutigjenogroptepåAlfred.Han komforsiktigfrem,leiendepåRufsen.
–Hunvarikkeder,saAdeline.
–Hvagjørvinå?spurtehan.
–Jegvetikke,svartehunfortvilet.Hvertøyeblikksomgikk,gjordedetmindresannsynligat devillefinneMaivoruskadd,detvisstehun,og frustrasjonenvarnestenikketilåbære.Hun hvilteblikketpåRufsen,somhaddebegyntå
23
trekkeibåndet.Nesenvarplantetibakken,og handrotilhanfikkmedsegAlfred.
–Hanvildenneveien,saAlfredoggikknedovermotstranden.
Adelinefulgteetterdeto.Selvomhuninnerst inneikkehaddetropåatRufsenhaddefåttfertenavnoeannetennenmus,spiltedetingen rolle.Dehaddeingenbedrealternativ.
AlfredogRufsenbegynteåløpe,ogAdeline sletmedåholdefølgemeddem.Lysetfralykten hoppetoppogned,ogdetvarumuligåsehvor hunsatteføttene.Hunvarreddforåtråkkefeil, fordakunnehunfallemeddenstoremagen. HeldigvisstansetbådehundenogAlfredoppda denåddevannkanten,ogderbleRufsengående rundtiringetøyeblikkførhantriumferendeløftetnoeoppfrabakkenoggikkmotAlfredmed halenstoltiværet.
–Hvaerdet?undretAdelinedahunkomopp påsidenavAlfred.
Hanholdtfremetsilkebånd.
–TilhørerdetMaivor?
–Jegvetikke,svarteAlfred.–Detserheltnytt ut.
HangadettilAdeline,oghunholdtdetoppi
24
lyset.Detsånyttut,utenskrukkenesomoppsto nåretbåndhaddeværtknyttetrundthårilang tid.
Rufsenbegynteåpipeogtrakkibåndet. Alfredvarikkeforberedtogglapptaket.HundenlastrakspåspranghjemovermotFoyngården.
–Hanvilnokinnivarmenigjen,saAlfred mutt.–TilOlga.
Defulgteetterhundenogrundethjørnetpå nesetslikatdehaddeutsiktheltinntilFoyngården.AdelineslappikkeRufsenmedblikket… førhunfikkøyepånoeheltannet.Rettved strandennedenforFoyngården,såhuntosvarte skyggersombevegetseg.Denenevarengoddel høyereenndenandre.
Rufsenvarnestenfremmeveddetoogsattei åbjeffe.Detfikkdenminsteskyggentilåstanse. AdelineogAlfredbegynteåløpe.Førstvar ikkeAdelinesikkerpåhvadeså,mendettok ikkelangtidføretlitehåpbegynteåspire.Etter åhasetthvordandenlykkeligehundenhoppet opp,igjenogigjen,foråfåskyggensoppmerksomhet,vardetikkelengernoentvil.
