Page 1


Renita D’Silva

En modig datter Oversatt av Mette I. Gudevold


Renita D’Silva Originalens tittel: A Daughter’s Courage Oversatt av Mette I. Gudevold © Renita D’Silva, 2017. Published by special arrangement with Lorella Belli Literary Agency and 2 Seas Literary Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-58524-2 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: www.emmagraves.co.uk Omslagsfoto: Arcangel Images/Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i 9,5/12 pkt Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til min mor, Perdita Hilda D’Silva Du er den snilleste, varmeste, mest sjenerøse og fantastiske personen jeg kjenner, du er min rollemodell og store inspirasjon.


Prolog Tempelet Søte drømmer

I et naturskjønt hjørne av India, ved siden av funklende jorder og tvers overfor en jungel, rett ved kaffeplantene som står på rad og rekke sammen med arekapalmer og paprikaplanter og glitrer med sine juvelformede regndråper på bladene, ligger det et lite tempel som sakte er i ferd med å bli til en ruin. Det har sett mange generasjoner komme og gå, og det gjemmer utallige hemmeligheter dypt begravd innenfor de falleferdige murene. Munkelusene har boret seg inn i søylene, og maurtuer dekker trappetrinnene og klamrer seg til den vesle verandaen. Spindelvev har lagt seg rundt tempelklokka (før var den skinnende blank, nå rusten og matt; en gang ringte den for entusiastiske tilhengere og ble tatt på av tusenvis av fromme hender, nå kjærtegnes den av sølvfargede, spyttbelagte tråder og høylytt virksomhet fra desperate insekter i fangenskap). Fikentrærne har rottet seg sammen for å forme en baldakin over tempelet som gjør at det er vanskelig å få øye på det. Varm luft gjennomsyret av den skarpe lukten av paprika som er i ferd med å modnes, samt frisk kaffeduft omgir fortsatt tempelet i ærbødighet og vil nødig forstyrre den dystre freden. En falleferdig hytte kan så vidt skimtes mellom rankene av bare røtter som dekker tempelplassen, nesten like lange som de høye overgrodde trærne de tilhører. Hyttas mosekledde, for7


falne vegger gløder guloransje i solstrålene som innimellom treffer det vibrerende, grønne taket av greiner, og leker gjemsel med maurene som piler rundt og jakter på smuler. Den medtatte mursteinsmuren som omgir tempelet og hytta, er nesten helt dekket av fløyelsmyk mose. Fra enkelte vinkler ser det nesten ut som om tempelet smiler, med sine løvdekkede trappetrinn som fører opp til det åpne gapet av et rom, med frodige planter og vekster som viker til side og gir et lokkende glimt av guddommen innenfor, den vesle helligdommen drapert med girlandere av krypende slyngplanter og offergaver dekket av råtne blader og bark. Det ligger der og smiler lik et slumrende barn som drømmer søte drømmer.


nåtid, mumbai, india

Kapittel 1 Kavya Overhøvling

Kavya hører telefonen i leiligheten ringe idet hun puster og peser og sleper seg opp alle trappene – hun kjenner den igjen på ringetonen og vet at lyden kommer fra hennes leilighet. Høyt og skjærende. Det er sikkert moren (da passer i hvert fall ringetonen). Alle andre har nummeret til mobilen. Hun vurderer å la den ringe og bruke den tiden hun trenger opp trappene. Hun er ikke helt klar for den samtalen hun vet hun må ha med moren. Men … tenk om det er noe viktig? Tenk om det har skjedd noe? Hun spurter opp mens hun for n’te gang banner over at hun bor i sjette etasje. Hun forbanner Balu, heisføreren som hele tiden lover å ringe til reparatøren for å reparere den ødelagte (til evig tid, ser det ut som) heisen, og som så setter seg ned for å røyke og skravle med portvakten. Han setter opp en passe bedrøvet mine og trekker på skuldrene når Kavya snerrer til ham, mens han klør seg i hodet og snakker langsomt: «Reparatøren kommer, så du får gi ham litt tid. På denne tida av året har han veldig mye å gjøre.» Da Kavya tar en pause for å trekke pusten – hun legger merke til at telefonen har sluttet å ringe, og føler seg tåpelig nok lettet – tenker hun på alle de gangene hun har tatt ordet på leietakermøtene. Gang på gang har hun prøvd å få beboerne 9


til å ta igjen med herr Nandkishore, lederen av leietakerforeningen, som har rottet seg sammen med eieren og bare lar ting skure og gå. Snakk om å kaste bort krefter jeg kunne ha brukt på noe som hadde vært mye bedre! Hun har prøvd å snakke med de andre beboerne når hun støter på dem i trappa, og forsøkt å få dem til å bli så irriterte på herr Nandkishore at de vil sparke ham. En gang prøvde hun til og med å bestikke dem med de himmelske krembollene fra Hazmat Bakeri – sist gang brukte hun en bra slump med penger på dem. De er enige med henne, men når det virkelig gjelder, holder de med herr Nandkishore – som, det har hun senere funnet ut, sørger for å gi dem visse rabatter, inkludert litt romsligere frist for betaling av husleien. Det er derfor de er litt lunkne til hennes rettferdige raseri. De reagerer ikke, til tross for at heisen er i ustand hele tiden og de er nødt til å gå opp og ned de endeløse trappene. Men nå er grensen virkelig nådd, tenker hun mens hun tar handleposen i den andre hånden. Hun kan ikke huske sist heisen virket. «Fortell eieren at jeg har hengt ham ut på bloggen som gir poeng til utleieobjekter,» hadde hun frest til herr Nandkishore sist gang hun så ham. «Pøh, hvem er det som bryr seg om din ene kommentar når alle andre er fornøyde?» hadde herr Nandkishore svart og hånflirt. «De er ikke fornøyde. De holder munn fordi du bestikker dem,» hadde hun glefset tilbake. «Flytt hvis du ikke er fornøyd,» hadde herr Nandkishore svart og glist; han hadde vært smart nok til ikke å kommentere påstanden om bestikkelser. Men Kavya liker leiligheten. Bortsett fra at den ligger i sjette etasje, dekker den fullt og helt hennes behov. Hun liker at den ligger så sentralt, at det tar to minutter å gå til togstasjonen. Dessuten, hvorfor skulle hun flytte? Det ville være det samme som å akseptere nederlaget, underkaste seg og gi opp. Hun har alltid sagt til seg selv og til alle andre som gidder å høre, inkludert moren, som ikke vil høre, at hun akter å leve 10


livet ene og alene på sine egne premisser – ikke på premissene til moren eller herr Nandkishore eller utleieren. Men nå, etter det som har skjedd de siste ukene, er hun ikke like sikker … Hun tar en pause i trappa og lukker øynene, mens hun forsøker å jage bort bekymringene som tynger henne. Det er over. Du har overlevd. Ta deg sammen nå og se framover. «Du er en kriger.» Hun hører den kjære stemmen til bestemoren i øret, ser for seg øynene som skinner av stolthet når hun sier det, og kjenner et plutselig stikk av lengsel etter å se henne, etter å snakke med henne, etter å forklare henne situasjonen. Bestemoren ville ha forstått og hatt medfølelse. I motsetning til moren … «Du har skreket siden du ble født. Alltid beredt til å ta en fight. En guttejente. Heh! Hva skal jeg gjøre med deg?» De høylytte lydene fra moren presser bort bildet av bestemorens myke, beroligende tilstedeværelse inni hodet hennes. Moren, med sitt flammende blikk, slår seg for pannen med håndflaten. «Du bør bli advokat sånn som du argumenterer med meg.» Hvilket er grunnen til at Kavya ikke har blitt advokat. Eller lege. Eller ingeniør. Eller at hun driver med «noe ordentlig» – hun hører disse to ordene i morens stemme, som er breddfull av skuffelse. Det har begynt å ringe igjen. Hun stormer opp trappa – så fort hun kan, noe som ikke er fort i det hele tatt. Alt, inkludert treningen, har stått på vent siden hun – Å gud, hun kan ikke tenke på det nå, ikke nå som det sikkert er moren som ringer. Det kommer til å kreve alt hun har av energi bare å bremse morens ustoppelige nysgjerrighet når Kavya forteller henne hva hun har bestemt seg for. Hun fomler med nøkkelen, har nesten ikke pust igjen, og skyver opp døra til leiligheten. «Hallo,» gisper hun. Det brenner i hendene etter handleposene som har gravd seg ned i huden hennes. Hun ser på posene. De ligger like ved døra, der hun bryskt hadde sluppet dem rett ned idet hun gikk inn. Hun sukker da hun ser pytten som er i ferd med å bre seg under dem. Eggene? Eller tomatene, som 11


hun hadde brukt en evighet på å plukke ut for å sikre seg dem som var mest saftige, mens hun hadde innbilt seg at en salat kanskje ville hjelpe for å bli kvitt hodepinen som banket i tinningene? Hun blir ikke i bedre humør da hun hører moren skrike: «Er det deg, Kavya?» Hun er fristet til å skrike tilbake: «Hvem ellers skulle det ha vært?» «Kavya?» skingrer morens stemme gjennom røret. Hvorfor skriker moren alltid når hun snakker i telefonen? «Ja, mamma. Jeg hører deg godt.» «Hva er i veien med deg? Hvorfor puster og peser du? Det høres ut som om du har en flokk med elefanter i hælene?» Moren klukker. «Når vi først snakker om elefanter – du vil ikke tro hva …» Nå som Kavya har skjønt, gjennom morens kjente hilsen og gjennom tonefallet hennes, at det ikke har skjedd noe forferdelig, vokser irritasjonen. Den gjør henne rasende, og det flommer over, til tross for alle gode forsetter hver gang hun har kranglet med moren, om at neste gang skal hun være grei. «Hvis det høres ut som om jeg har mistet pusten, så er det fordi det er det jeg har ! Jeg løp opp hele trappa fordi jeg trodde det var en krise på gang. Hvor mange ganger har jeg sagt at du ikke skal holde på å ringe uten at det er noe viktig, mamma?» Hun legger merke til den grinete tonen i stemmen sin og biter seg i leppen. Hvorfor får moren henne til å høres ut som en sur trettenåring hver eneste gang? Hvorfor lar Kavya henne få lov til det? «Hva mener du med ‘ikke skal holde på å ringe’? Hvis jeg slutter med det, kan det være at jeg aldri får snakket med deg, du som lever et så ‘travelt’ liv.» Hvordan klarer moren å få et så vanlig ord som «travelt» til å høres så uanstendig ut, så nedlatende ut? «Jeg ønsker å snakke med min eneste datter én gang i uken, og takk for det. Det er ‘viktig’ etter mine begreper …» Kavya sukker. Moren er ikke en person som gir seg lett. Hvis hun har bestemt seg for at hun skal snakke med Kavya, gjør hun det, selv om det betyr at hun må ringe om igjen og om 12


igjen hele dagen og helt til det blir kveld, helt til Kavya gir seg og tar telefonen. Kavya lukker øynene og lener seg mot veggen for å få igjen pusten. Hun har lyst til å vrenge av seg alle klærne og legge seg under vifta i bare undertøyet. Hun har lyst til å åpne kjøleskapet og trekke ut alle flaskene som er igjen etter festen i går, og helle dem i seg for å drukne sorgene. Hun har lyst til å gjemme seg i foldene på bestemorens omfangsrike sariskjørter slik hun gjorde da hun var barn, når moren lette etter henne fordi hun hadde funnet på en eller annen strek, og trekke inn duften av gammel talkum, fordums festligheter og møllkuler, trøst og svette. Uheldigvis var det slik at hvis hun hadde lyst til å være sammen med bestemoren, måtte hun også tåle kritikken fra moren og alle skuffelsene som strømmet ut av henne. Det oste misnøye og sorg av moren når Kavya var der. Hva hadde du gjort hvis du hadde fått vite sannheten, mamma? Hun har lyst til å stikke fra den skingrende stemmen til moren som gjaller i ørene, løpe ned trappa, pile ut i den hektiske og pulserende folkemengden og fortsette til hun kommer fram til havet, og så la de varme bølgene omfavne føttene og anklene hennes, lårene og midjen. «Jeg har fått elefanter på hjernen,» sier moren. Utenfor går livet sin vante gang, mens inni leiligheten, den såkalte fredelige havnen, slynges Kavya tilbake til barndom og tidlig voksenliv. Uansett hvor langt vekk hun reiser, vil hun aldri klare å løpe fra morens bekymringer og den misnøyen hun viser henne. Og det kommer bare til å bli verre når Kavya forteller moren at hun har bestemt seg for at denne karrieren ikke lenger er noe for henne – den harmløse forklaringen skjuler en sannhet som moren aldri må få vite, fordi hun aldri vil kunne klare å takle den. Kavya grøsser og er fristet til å legge på, men moren hadde bare kommet til å ringe opp igjen. Og fortsatt å ringe. Hun tar ikke et nei for et nei. En gang, midt i en hissig krangel, hadde Kavya dratt ut kontakten, men da hadde moren ringt til gamle herr Singh ved 13


siden av henne. Til tross for sin sviktende hørsel hadde han fått med seg morens formaning om å kontakte henne, så pågående og sta hadde hun vært på å få tak i datteren sin. Hvordan hun hadde fått tak i nummeret til herr Singh, ante Kavya ikke. Men hvis det er én ting Kavya har lært, så er det at hun ikke skal undervurdere moren når hun først har satt seg noe fore. Derfor er Kavya ekstra fornøyd over at hun så langt har klart å stå imot morens forsøk på å få henne til å leve et A4-liv og forme henne etter de ambisjonene og ønskene hun har for datteren sin. Så langt, ja, men … Hun sukker tungt og forsøker å samle seg. Selv om jeg har gått ned for telling, gir jeg ikke opp. Ja vel, så har jeg ikke noe annet valg enn å reise hjem, men det er bare en midlertidig løsning til jeg finner ut hva jeg skal gjøre … Fem etasjer under henne, på den lille stripen av jord som sjenerøst nok kalles «hagen», steller gartneren halvhjertet med plantene. Hibiskusblomstene minner om røde hender som strør om seg med velsignelser, ringblomstene minner om solgule smil. Portvakten vinker inn en bil og dirigerer en annen som vil ut, inn i et hjørne, samtidig som han hele tiden skravler med Balu, heisføreren, som puffer perfekte røykringer opp mot himmelen mens han ser på dramaet som utfolder seg. Mannen i den ventende bilen stikker hodet ut av vinduet og fyrer av mot portvakten (Kavya kan ikke høre noe av det som blir sagt, selv med vinduene på vidt gap, men hun kan gjette seg til hva som blir sagt). Portvakten bryr seg ikke en døyt om den hissige sjåføren, tar bare en pause i dirigeringen og skratter så de beinete skuldrene rister, antakelig av noe Balu har sagt. Utenfor porten, i veikanten, hopper en gutt i pyttene som ligger igjen etter regnet som falt på morgenkvisten. Rickshawer berter, biler tuter, alle som en forsøker å trenge seg forbi den andre, men ingen viker en tomme. Høner fra slumområdene like ved rørledningene spretter ut i veien, noe som gjør at snegletrafikken blir enda tregere og sjåførene enda hissigere. En kakofoni av tuting og banning, som utgjør lydsporet til gatene i Mumbai, spjærer den svake dunsten av eksos og bensin som siver inn gjennom vinduene i leiligheten til Kavya. 14


Kuene presser seg fram i trafikken, dette kaoset av svette, ropende sjåfører og overopphetede passasjerer. Barna fra slumområdene sitter over skrevs på rørledningene; noen av dem sover inni dem om natten. De sitter og drar i de fillete klærne, i det tjafsete håret, og synger sanger som passer til tutingen fra bilene – Kavya vet det, for hun har hørt dem på vei til og fra jobben. Hun ser på munnene som beveger seg, de møkkete ansiktene preget av sult som lyser opp i et smil når de ser på sjåførene som sitter fast i trafikken og blir stadig mer frustrerte. Boden som selger paan1 og chaat-småretter ved porten til leilighetskomplekset der hun bor, gjør gode penger. En kvinne stapper en hel pani puri-snacks i munnen mens hun presser telefonen mot øret. Mennene står utenfor den vesle butikken som selger tandoori-kylling og egg-bhurji. De spiser og skravler og holder tak i papptallerkenene mens de hopper til side for biler som spruter opp små stråler av skittent vann idet trafikken endelig begynner å bevege seg igjen. Fotgjengerne ser på klokka, snakker i telefonen, er på vei til jobben, er på vei fra jobben. Jobben. Hun vil ikke tenke på den (katastrofale) skuespillerkarrieren, selv om tankene svirrer rundt i hodet og trekker fram ydmykelsen. Det eneste hun hadde ønsket, var å komme seg bort, gjøre noe for egen regning, noe som ingen andre hadde staket ut for henne. Hun hadde ønsket å bryte et mønster og ikke føre samme kjedelige og konvensjonelle liv som foreldrene. Ja, det har du i hvert fall klart! ringer en stemme i hodet hennes. Hun tenker på formiddagen i dag; hun har servert te og kaffe til turistene – moren vet ikke at hun jobber på en kafé i påvente av at karrieren skal ta av. Svette turister, som tørker seg i ansiktet og kommenterer varmen og snakker om den plutselige regnskuren og ber om en kopp te, og så – nei, gi meg mangojuice isteden, og som gir henne fem usle rupier i tips. «Kavya?» roper moren inn i øret hennes. 1

Skrå, snus.

15


«Jeg hører deg, mamma.» «Du kommer aldri til å tro hvem jeg møtte på postkontoret …» Kavya sukker. Nå starter det, første punkt på morens dagsorden. Hun ser for seg en liste med morens store, befalende håndskrift: 1) Få Kavya til å innse hva hun går glipp av fordi hun er sta som et esel; prøv å pense henne inn på et spor ved å gi henne noen utfordringer. Moren venter og puster utålmodig inn i røret, og så sier Kavya: «Hvem da?» Hun vet at moren kommer til å fortelle det uansett, uavhengig av om hun er interessert i å høre den sladderhistorien hun er i ferd med å få servert, eller ikke. «Husker du Vidya, klassekameraten din på videregående? Gjør du det? Lav. Med briller. Bustete hår. Ikke på langt nær så pen eller flink som deg …» «Mamma –» «Men nå tilhører hun jetsettet og er programvareingeniør, hun jobber i et multinasjonalt selskap i Bangalore. Med jevne mellomrom reiser hun over hele verden.» «Fint for henne.» «Og i tillegg er hun gift med en lege og er gravid! Hun stråler. Hun ser fantastisk ut.» Kavya lukker øynene for å holde tårene tilbake, saltsmaken sitter i munnen. Hun har felt nok tårer. Kom deg videre. Se framover. Det er mottoet hennes, mantraet. «Hun er på besøk hos foreldrene, det er derfor jeg støtte på henne …» forteller moren. «Mamma, jeg vil ikke gifte meg, ikke ennå …» svarer Kavya med trett stemme. De har hatt så mange varianter av denne samtalen at hun har mistet tellingen. «Hvem er det som har sagt noe om ekteskap? Jeg holdt bare på å fortelle om skolevenninnen din … Men siden du nevner det, er det et par brukbare kandidater jeg har i kikkerten som kunne være midt i blinken for deg …» «Mamma –» «Du blir ikke akkurat yngre med årene. Snart kommer alle de bra mennene til å være tatt, og du kommer til å bli sittende igjen uten noen. Og etter at du har fylt tretti, er det mye van16


skeligere å bli gravid, vet du. Fruktbarheten avtar, og det er større sjanser for å få barn som ikke er friske.» En tåre slipper taket og triller nedover kinnet hennes. Kavya tørker den bryskt bort, og det sinnet hun føler mot seg selv, rettes mot moren. «Mamma, jeg sier det for siste gang: Jeg vil ikke gifte meg eller ha barn ennå …» Med mindre det er med den rette, og jeg trodde … Å … «Men når da? Er det for mye å forvente at min eneste datter skal skjenke meg barnebarn før jeg visner hen og dør?» Du skulle bare ha visst … «Mamma, jeg kan ikke tenke på å gifte meg eller å få barn akkurat nå. Jeg lurer fortsatt på hva jeg skal gjøre med livet mitt!» Pause. Og så: «Jeg trodde at det var grunnen til at du var i Mumbai, langt vekk fra oss. At det du ønsket med livet ditt, var å bli skuespiller.» Kavya trekker pusten dypt. Hun kan like godt si det og bli ferdig med det. Selv om hun hadde planlagt å fortelle moren at skuespillerkarrieren er over, og at hun kommer hjem, føler hun seg likevel helt uforberedt. Men på den annen side, hvordan forbereder man seg på å si noe slikt, særlig til en mor som hennes? «Mamma, det var godt du ringte … jeg hadde tenkt å ringe til deg uansett.» «Hah, jeg synes jeg ser det! Si meg, hvor mange ganger siden du flyttet til Mumbai, har du ringt hjem av egen fri vilje?» Og så, med litt lavere stemme og i en litt mer bekymret tone: «Hvorfor det? Hva har skjedd? Er det bra med deg?» «Det er bra med meg.» Det er det ikke. Og som om moren kunne lese tankene hennes, spør hun: «Har du vært syk?» Å mamma, det har jeg. Forferdelig syk … men ikke slik du tror. «Nei, men …» «Har du nok penger?» Kavya blir overrumplet av irritasjonen som blusser opp så fort moren viser at hun er bekymret. Nå har hun begynt å snakke, hun vil bare bli ferdig med det. «Mamma, kan du la meg få snakke ferdig –» 17


«Å, der har vi det, hun klandrer meg igjen! Bare tanken på alt vi har gjort for deg …» «Å gud, ikke sett i gang med den følelsesmessige utpressingen –» «Hvilken følelsesmessig utpressing? Jeg bare sier det som er sant …» Moren høres passe såret ut. Kavya ser henne for seg med den altfor kjente sammensnurpete munnen og sukker igjen. Det ser ut til at hun hele tiden svinger mellom skyld og frustrasjon når hun snakker med moren. Etter å ha trukket pusten dypt sier hun med en forsonende stemme: «Hør her, du trenger ikke å overtale meg –» «Som om jeg kan overtale deg til noe som helst! Hvorfor tror du at jeg vil ha deg til å gjøre noe når jeg ringer? Har jeg ikke lov til bare å ringe for å slå av en prat med datteren min?» Moren får fistelstemme. Hah! Moren har bare ett for øye når hun ringer, og det er å overbevise Kavya om at hun må se til å «slutte med galskapen og komme seg hjem». Det er ordene hun bruker, og som avleveres med kompromissløs stemme, som om hun fastslår et faktum det ikke kan rokkes ved, og det skjer på et tidspunkt hver gang de snakker sammen, noe som bare gjør Kavya enda mer bestemt på å holde seg der hun er. «OK, hva er det jeg ikke trenger å overtale deg til?» Stemmen er skarp nå, og alle forsøk på å late som om hun er såret, er som forduftet. «Jeg … jeg lurte på …» Å gud, dette er helt uutholdelig. «Jeg har bestemt meg for at skuespilleryrket ikke er det rette for meg.» Hun høres trassig ut, stemmen er for høy. Stillhet. Kavya har klart det umulige, hun har gjort moren stum i over ett minutt. «Mamma?» Hun lener seg mot veggen og lukker øynene mens hun venter på morens overhøvling. «Du …» Først høres moren usikker ut, men så sier hun fort: «Det er det vi har sagt hele tiden! Du hadde forstått det tidligere om du ikke hadde vært så sta, hvis du hadde hørt på oss.» «Det er riktig, mamma, gni det inn, gjør det.» Hun skjel18

Profile for Cappelen Damm AS

En modig datter  

1929: Når hennes upassende kjærlighetsforhold blir avslørt, velger Lucy fornuftsekteskap i stedet for et liv i skam. Sammen med James, ektem...

En modig datter  

1929: Når hennes upassende kjærlighetsforhold blir avslørt, velger Lucy fornuftsekteskap i stedet for et liv i skam. Sammen med James, ektem...