En kort evighet

Page 1


En kort evighet



Eystein Hanssen

En kort evighet


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-63890-0 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Stephen Mulcahey/Arcangel Images og Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Sarajevo, Sniper Alley, 1994

Snikskytteren lot blikket følge de lange, rette linjene i Zmaja od Bosne gate. Det var en klar ettermiddag, lav sol. De rustne og utbombede trikkevrakene kastet forvrengte skygger, strømledningene hang formålsløst ned og viklet seg utover som svart spagetti. Skrått til høyre, vel to hundre meter unna, markerte en mørk flekk på bakken stedet der det siste offeret hadde falt. Det hadde vært dagen før, en mann i trettiårene. I timene snikskytteren hadde ligget i posisjon, hadde flekken endret farge fra rød til svart. Det var støvet som gjorde det. I en krigssone er det støv overalt som legger seg over blodet fra i går og skjuler tragediene for alle som ikke har sett. Men snikskytteren hadde sett. Mot venstre, ved vraket av en gammel Renault, en eldre mann, prosjektilet traff ham i ryggsøylen, han levde i flere timer som lam før han blødde ut; lenger bort, midt i trikkeskinnene, en ung kvinne, Semsa het hun, desperat etter å treffe sin serbiske kjæreste i blokkene på sørsiden av avenyen ble hun truffet i beinet først, hver gang vennene forsøkte å redde henne, skjøt snikskytteren fra blokkene på motsatt side henne på nytt, først etter fem skudd døde hun; til høyre, foran en av kafeene som fortsatt var i drift, ble en mann i trettiårene, Ismet, skutt idet han skulle runde hjørnet foran sandsekkene som beskyttet kafeen. Skuddet traff ham i hjertet. Fra snikskytterens posisjon så man tjue–tretti steder der 5


folk hadde falt. Støvet lå tykt over flekkene av blod, men navnene på ofrene kunne alle. Tre hvite, pansrede kjøretøyer passerte i høy hastighet. FN-flaggene blafret fra antennene, uten at det påkalte noen større respekt i Sarajevo. Det ene kjøretøyet stoppet ved noen barrikader, de to andre fortsatte til poster lenger unna, der avenyen endret navn til Meša Selimović bulevard. Til sammen dannet de to gatene en flere kilometer lang korridor langs elva Miljacka. Strekningen hadde for lengst fått sitt eget navn: Sniper Alley. Rekker jeg over gata? Er det verdt risikoen, eller bør jeg vente? Når en snikskytter var «på», angrep innbyggerne i Sarajevo situasjonen forskjellig: Det var de unge kvinnene som fortsatt pyntet seg med høye hæler, leppestift og gikk resolutt på jobb som om ingenting hadde skjedd, en stille demonstrasjon med budskapet «dra til helvete, ingen skal knekke oss»; de forsiktige enkene med munner å mette; de unge mennene, skjelvne til beinmargen, som anstrengte seg til bristepunktet for å skjule sin redsel; de fornuftige, de som alltid ventet på et pansret kjøretøy fra FN å skjule seg bak. Og barna. De sjanseløse barna. Ingen ble spart. Det var derfor snikskytteren lå her i den utbombede boligblokka, med utsikt til Sniper Alley. På motsatt side lå de bosnisk-serbiske snikskytterne, klare til å plukke sine ofre. Selv den minste bevegelse kunne avsløre en snikskytters posisjon. Munningsflammen var én ting, men alt støvet var en større utfordring. Derfor var posisjonen to rom inn i bygningen. Zastava-rifla hvilte på en tripod, løpet pekte ut gjennom hullene sniperteamet hadde laget i veggene. Støvet som virvlet opp idet skuddet ble avfyrt, ble dermed værende inne i blokka. Posisjonen var i tiende etasje. Det lå en serbisk snikskytter mindre enn 800 meter unna, denne januardagen i 1994. Det beste våpenet mot en snikskytter? En annen snikskytter. 6


En som forsto hvordan motstanderen tenkte, som var trent i å lete etter de små tegnene: Små reflekser i kikkertsiktet, en liten bevegelse bak et vindu, munningsflammen etter et skudd. Men like viktig var forståelsen for hvor en snikskytter ville plassere seg. Og med erfaring kom resultatene. Bare på tålmodighet hadde denne snikskytteren tatt ut to av sine serbiske motstandere. Den ene etter nesten femten timer på samme sted. Den andre serbiske snikskytteren hadde ligget i en leilighet en halv kilometer unna. For å komme ut måtte serberen passere gjennom en korridor. Med siktet pekende mot denne korridoren hadde det dreid seg om å vente. Atten timer tok det. Prosjektilet traff serberen midt mellom skulderbladene. Denne dagen tegnet også til å bli lang. Allerede hadde det gått fem timer, det var en bitende kald januardag, men alle dagene og nettene i skjul med Zastavaen pekende ut gjennom sprekker, gliper og knuste vinduer hadde gitt god trening i å holde varmen. Første bud var faktisk å akseptere kulden, venne kroppen til å holde ut. Dernest måtte man ha flere lag med ull. Om en times tid ville det komme folk med mat. Suppe på termos ville gi varme nok i kroppen til et par–tre timer til før fingrene ble så skjelvne at de ikke lenger hadde kontroll på avtrekkeren. Sytten liv hadde det blitt. Så langt. Fortsatt kvaler ved hvert skudd, men behovet for hevn var sterkere enn samvittigheten. Et tørt smell gjallet mellom blokkene. Noen skrek, fra retning klokka to. Snikskytteren så over på spotteren, kollegaen med kikkert som hjalp til med å lokalisere målene. Spotteren pekte ut et annet, mindre hull i veggen. FNkjøretøyet som hadde passert tidligere, sto stille. På høyre side av kjøretøyet hadde folk samlet seg i en mølje. De brukte pansringen som dekning. Men bak lå en ubevegelig bylt. Det var en eldre dame med mørk kåpe og hatt. I hånda hadde hun en veske, under hodet vokste en mørk flekk. 7


De franske FN-soldatene skjøt tilbake, mot blokkene på motsatt side. Feil retning. Skuddet måtte ha kommet fra motsatt side. Klokka ni eller ti. Rett etter avfyring kunne man høre et skarpt «bang», et supersonisk smell fra prosjektilet. Tiden mellom det første og andre smellet fortalte at denne skytteren lå mellom fem og seks hundre meter unna. I teorien stoppet muligheten til å gjøre slike estimater i urban krigføring på 450 meter, men snikskytteren hadde et spesielt talent og visste at franskmennene skjøt i feil retning med sine Famas-rifler. Skytteren lå lenger unna. 600–700 meter. Tilbake i posisjon beveget spotteren rekognoseringskikkerten langs blokkene på motsatt side, bygning for bygning, inntil okularet stoppet. «737 meter, fjortende etasje, hull nede ved gulvet på balkongen.» Snikskytteren søkte opp punktet med okularet. Ingen bevegelse å se. «Vi venter.» Det tok seks timer. Temperaturen i rommet hadde sunket ned mot minus ti grader, beina skalv og mørket utenfor fikk konturene i landskapet til å viskes ut. Kun noen minutter til, så ville ikke den døde bosniske kvinnen der nede i Sniper Alley kunne hevnes. I dag. For hundrede gang, minst, strakte snikskytteren fingrene, fikk blodomløpet tilbake i avtrekksfingeren, blunket et par ganger for å få vekk tårene som dannet seg i øyet. Så kom den første bevegelsen inne bak hullet i balkongrekkverket. Frosten forsvant. Skjelvingen opphørte. Spill våken av adrenalin presset snikskytteren fingeren mot avtrekkeren, kjente at kontrollen var der. Skudd. Ingenting skjedde, 737 meter unna. 8


Bom. Man visste når man hadde truffet. «Tiende etasje,» sa spotteren. «Åttende. To personer.» Det serbiske sniperteamet var på vei ned. Snikskytteren vippet løpet ned på bakkenivå. Vinduer og dører der nede var allerede blåst ut, det var også et stort, gapende hull etter granatnedslag midt i murveggen på bakkenivå. Det gikk et minutt. Ett til. Enda ett. Resignasjonen over ikke å få hevn var i ferd med å sette seg i kroppen da teamet beveget seg gjennom første etasje. Nytt skudd. Tiden før innslaget var som en evighet. Snaue sekundet etter gjorde personens hode et kast bakover. Kroppen falt innover og endte livløst på gulvet. En kvinne. Kvinner var gode snikskyttere. Men noe beveget seg ved siden av den døde. En liten gutt, neppe mer enn fire år gammel. Han hadde nettopp sett sin mor dø foran seg. Få hodet halvveis skutt av, et bilde som ville forfølge ham og ødelegge livet hans. Det verste var at personen som nå lå død ved steinrøysa, likevel ikke kunne være en snikskytter. Du tok ikke med deg barna på en slik jobb. Kvinnen måtte være en vanlig sivilist. De beveget seg fra blokk til blokk, for å unngå å bli skutt ute på gata. Snikskytteren gjorde det som måtte gjøres. Slik var kodeksen. Om foreldrene ble skutt foran barna, tok man barna også. I barmhjertighet. Stillheten etterpå var tung av skyld. Ingen sirener, ingen granatnedslag i Sarajevo denne ettermiddagen. Bare stillhet.



1

«Elli, vi har fått en melding om et ran i tellesentralen på Ulven.» Beskjeden kom fra lederen for Voldsavsnittet, Kurt Fjeld. «Mottatt,» bekreftet hun og møtte Fjelds blikk. «Pågående?» Fjeld nikket kontant og forsvant ut i korridoren. Elli lette i omgivelsene etter makkeren Sverre Brenner. Blikket fant det uregjerlige håret hans foran kaffemaskinen. «Muja!» ropte hun. Brenner snudde seg, to ivrige øyne inne blant hår og vekstvillig skjegg av rødbrunt og grått signaliserte at han var klar som en jakthund. Oppnavnet Muja hadde hengt ved ham siden Afghanistan. «Ransalarm og bevæpning,» informerte hun. Mens de fikk på seg vester og våpen, dukket flere av kollegene fra Voldsavsnittet opp, hvor Elisabeth Sunee Rathke, Elli, hadde jobbet i sytten år. Etter så lang tid var dette likevel bare hennes femte ransalarm. Til lyden av borrelåser, nylon, trykknapper og våpenmekanikk tenkte hun at tross all treningen, var de aldri virkelig forberedt på et ran. Elli og Brenner kom ut i garasjen akkurat idet en av Deltas pansrede Land Cruisere passerte. Hun så Jan Nereng bak rattet, hennes tidligere makker på Voldsavsnittet. Mange hadde antydet at Elli også hadde det som skulle til for å bli medlem av Delta, at hun kunne blitt den første kvinnen i 11


politiets elitegruppe. Mulig, men uansett for sent. Hun var førtito og alenemor. Fem minutter etter at ransalarmen gikk, kjørte Elli den sivile Passaten ut gjennom porten på politihuset, den slitne betongmastodonten som alltid hadde vært Ellis arbeidsplass. Brenner meldte dem på sambandet og satte på blålys. Elli sikksakket mellom bilene over Carl Berner og svingte opp Grenseveien. Brenner stilte sirenen på sitt mest intense hyl. Bak dem fulgte to sivile og flere uniformerte biler, folk langs fortauene strakte hals mens kolonnen raste forbi. På sambandet informerte innsatslederen om det viktigste: «Alle enheter: Dette er et pågående ran. Delta har dekket hovedinngangen, Bravo er i posisjon på østsiden.» Brenner la håndsettet mot munnen, men Elli brøt ham av. «Nei, vent. Øst kan ta det. Vi gjør bedre nytte for oss sammen med innsatslederen.» «Ok.» Øst refererte til den nye organiseringen av Oslo politidistrikt, hvor Oslo-politiet nå var organisert i tre geografiske områder: Sentrum, Øst og Vest. Voldsavsnittet hadde også fått nytt navn i prosessen, men alle brukte fortsatt det gamle navnet, en slags stilltiende protest mot omorganiseringsiveren. Elli gjorde en krapp venstresving, Brenner ble presset mot døra med et lite stønn. Et intenst minutt senere nådde de sperringene foran bygningen. En uniformert kollega fra Øst vinket dem forbi. Ulven var deres distrikt, men et væpnet ran tilhørte Voldsavsnittet, Delta og gisselforhandlerne. Elli lot bilen rulle fram til innsatslederens bil, stoppet og gikk ut. Avstanden bort til bygningen som huset tellesentralen, var cirka hundre meter. Fra utsiden så alt tilforlatelig ut, og en tung dis denne septembermorgenen pakket omgivelsene i et dust slør. Brenner kom opp på siden av henne. «Klar?» Elli minte seg selv på at ranere var harde kriminelle som 12


planla godt, tok høy risiko og hadde lite å tape. Kom det til en konfrontasjon, ville det bli farlig. Da måtte hun ikke glemme ansvaret hun hadde som mor. «Ja, jeg er klar,» svarte hun. Sammen gikk de bort til innsatsleder Markussen, en kvinnelig kollega omtrent på Ellis alder som hun ikke kjente så godt. «Rathke, Voldsavsnittet,» presenterte Elli seg. «Hva vet vi?» Markussen la den venstre pekefingeren mot øresneglen, et tegn på at noen snakket til henne. Hun sto slik et øyeblikk, uten å ta blikket fra Elli, før hun plutselig sa: «Fire ranere, de har fire gisler der inne. To er sjåfører, de kjørte en pengetransport fra Gardermoen i dag tidlig, og to fra selve pengesentralen. Øvrig personell er evakuert.» Elli nikket bekreftende og flyttet blikket opp over Markussens skulder. I enden av kvartalet, et par hundre meter bort, så hun en kassevogn. En av bombegruppens hunder undersøkte kjøretøyet. «Vi tror det er ranernes kjøretøy,» sa Markussen uten å sjekke hva Elli så på. «Kanskje dere kan ta en kikk? Registreringsnummeret kommer opp på en 2002-modell Golf i Autosys.» Bombegruppens hund snuste seg ferdig uten å markere for sprengstofflukt. Elli åpnet døra på førersiden av varebilen, en eldre Volkswagen Transporter. En gang mørk blå, før sol og vind hadde satt sitt preg på karosseriet og gjort lakken både lysere og mattere. Utseendet tatt i betraktning var førerkabinen merkelig ren, bortsett fra den harske lukten av intens røyking. Brenner åpnet døra på motsatt side, sniffet i luften. «Marlboro Reds.» Elli kastet et forbauset blikk gjennom kupeen. «Du kan lukte typen sigaretter?» Brenner trakk på skuldrene. «Afghanistan. Mujahedin solgte dem på svartebørs. Kommandantene forsynte seg av 13


lasset. Iherdige røykere, det skal de ha.» Han dro ut askebegeret i dashbordet. Det var tomt. «Vi får slippe til krimteknikerne,» sa Elli. «Kanskje finner de noe.» Hun trodde egentlig ikke på det selv. Folk som ikke la igjen sigarettsneiper, visste hva de drev med. Elli og Brenner gikk ut og rundt bilen, kjente på bakdøra, konstaterte at den var låst. Brenner jogget tilbake til deres egen bil, returnerte med et brekkjern og tvang bakdøra opp. Elli forventet at hengslene skulle pipe av rust, men de to dørene svingte lydløst til hver sin side. «Hmm,» sa Elli og konstaterte at lasterommet var tomt. Alt de så der inne, var fotspor på gulvet. Da Elli og Brenner kom tilbake til Markussen, sto hun sammen med Kurt Fjeld, Jan Nereng fra Delta og en tykkfallen person i vekteruniform fra selskapet som eide tellesentralen, ValSec. Alle stirret på en iPad han holdt i hånda mens han forklarte. Elli stakk hodet inn blant kollegene, fikk et lite nikk fra ValSecs mann. «Rugersen, sikkerhetssjef i ValSec.» Elli nikket tilbake. Rugersen rettet en lang, tynn pekefinger mot iPaden. «Det jeg forklarte dine kolleger er at for cirka tjue minutter siden ble vi utsatt for et ran. De har slått til idet en pengetransport fra Gardermoen ankom. Det er snakk om euro, kontanter som skal til flere norske banker.» Elli så opp på Fjeld. «Har vi folk i sving der oppe?» Fjeld sendte henne et kort, stålblått blikk under den korte, sølvfargede manken. «Sigurdssønn har reist opp med et team.» «Ok,» sa Elli. Rugersens finger klikket i gang en video på skjermen. «Her ser dere hva som skjedde.» Alle stirret konsentrert på overvåkingsvideoen. Den besto av fire like store videoruter som viste den samme situasjonen fra flere vinkler. En port åpnet seg, en mann i ValSecuniform ventet ved en liten lasterampe mens en hvit vare14


bil med ValSecs logo på siden kjørte inn porten. Porten lukket seg, bilen gjorde en U-sving og endte med bakenden mot rampa. To nye menn, også de i ValSec-uniformer, hoppet ut av bilen, gikk rundt og åpnet dørene bak på varebilen. «Nå skjer det,» sa Rugersen, fingeren hans dirret over bildet. «Kan du flytte fingeren?» spurte Elli. «Sorry.» To maskerte menn, begge med hevede pistoler og tohåndsvåpen hengende på magen, kom ut av en dør bak vekteren på rampa. Elli hørte Nereng rapportere til sin teamleder: «Maskerte ranere, både ett- og tohåndsvåpen … siste er Hekler & Koch UMP maskinpistol.» Umiddelbart la to av vekterne seg ned, men den tredje nølte. Den ene av de maskerte mennene gikk bort til mannen og skrek «Down!». Lyden var overraskende god. Av klokka oppe i hjørnet på videoen kunne Elli se at dette hadde skjedd sytten minutter tidligere. Vekteren så fortsatt ikke ut til å adlyde, og raneren slo til ham med pistolløpet samtidig som han tvang ham i gulvet med et judolignende grep. Vekteren hylte, men ble liggende sammen med kollegene. Mens den ene av ranerne holdt de tre vekterne i sjakk, løp den andre målrettet inn i varebilen. Han kom ut igjen med to kofferter som han plasserte på rampa, gikk tilbake inn i varebilen, hvor han var ute av syne i vel ti sekunder før han nok en gang kom til syne, nå skyvende på en større kasse på hjul. «Se nå,» sa Rugersen. Ranerne tvang vekterne på beina, instruerte dem til å bære koffertene og skyve den store kassa inn døra bak på rampa. Bildet skiftet til fire nye motiver av et rom med benker langs veggene. «Omlastingsrommet,» sa Rugersen. «Pengene skal telles og flyttes over i kassene vi bruker i hvelvet. I samme øyeblikk kom en fjerde vekter inn en annen dør, i motsatt ende av omlastingsrommet. Han stivnet i beve15


gelsen et sekund før han slo hånda mot et punkt på veggen. «Alarmknappen,» sa Rugersen. Den ene raneren skrek «COME HERE!». Igjen ble Elli overrasket over hvor god lyden var. Raneren tok to raske skritt mot den fjerde vekteren, grep ham etter håret og plasserte ham ved siden av de andre vekterne. «De skulle vært to vektere hele tiden,» sa Rugersen. «Fjerdemann kom for sent, men det var også det som reddet oss, for han rakk å utløse alarmen.» Etter dette tidspunktet skjedde ting raskt. Ranerne tvang vekterne til å åpne koffertene og kassa, og lastet kontantene over i store, svarte bager. Samtidig lød alarmen. «Se nå,» gjentok Rugersen ivrig. Den ene raneren dro med seg en av vekterne tilbake ut på rampa, fikk ham til å åpne innkjøringsporten, og inn stormet ytterligere to ranere. Nereng bøyde seg mot håndsettet på venstre skulder og rapporterte: «Delta tre-fem alfa til innsatsleder Delta, over.» «Innsatsleder svarer.» «Jeg teller minst fire ranere. Gjentar: fire, over.» «Mottatt.» Ranerne beveget seg tilbake inn i omlastingsrommet, stripset vekterne på hender og føtter og gikk ut bakdøra. «Det er alt vi har,» sa Rugersen. «Er det ikke andre kameraer som dekker andre deler av bygningen?» spurte Elli. «Jo, men ranerne har satt kameraene ut av spill.» Elli så på Rugersen. «La meg få dette klart: Dere vet ikke om ranerne fortsatt er i bygningen eller om de har kommet seg ut?» Rugersen så skyldbetynget på henne, et slør av væske lå over de lysebrune øynene. «Nei, det vet vi ikke.» Nereng snudde og småjogget tilbake mot Deltas kjøretøyer, som sto posisjonert nærmest innkjøringsporten. Elli så på Markussen, så Fjeld. «Vi tror varebilen der 16


borte var ment som fluktbil. Det vil si at vi har minst fire tungt bevæpnede ranere inne i bygningen, som er så sikre på seg selv at to av dem gikk inn i bygningen da alarmen gikk.» «De må ha minst én backup-plan,» sa Brenner. Elli nikket. Henvendt til Rugersen sa hun: «Har du tegninger av bygget?» «Ja, men de ligger inne i bygningen …» «Plan og bygningsetaten har tegninger,» sa Elli. Til Brenner sa hun: «Hjelp Rugersen hvis PBE er vanskelige.»


2

Nereng sto ved siden av teamleder Jens Rasch. Sammen betraktet de teglsteinsfasaden på ValSecs bygning. Den hadde fire etasjer, den nederste hadde større takhøyde enn de øvrige. Dører, vinduer og porter var av sikkerhetsstandard. En bygning det virket nærmest umulig å bryte seg inn i. «Ikke så rent lite ballsy å gå inn i bygningen når alarmen går,» sa Nereng anspent. Rasch strøk seg over haka med gråsprengt skjegg. «De har en eller annen masterplan.» «Har vi verifisert at det ikke er andre enn ranerne og de fire gislene der inne?» «Ikke ennå. Vi har et team ved hver av bygningens tre utganger: Denne, på vestsiden og nordsiden, men foreløpig hører vi ikke noe på lytteutstyret. Tjukke vegger, masse luftekanaler, vi trenger tegningene for å se hvor kanalene går inni bygget.» Han så opp, konstaterte at politihelikopteret hovret et par hundre meter over dem. «Og vi dekker taket.» Han vendte blikket mot venstre. «Bygningen henger sammen med nabobygget.» Nereng nikket. «Jeg går inn med Bjørn og Lidén.» Tjuefire minutter etter at ransalarmen gikk, beveget Nereng, Lidén og Bjørn seg langs en kjellerkorridor i nabobygningen. Nereng først, Atle Lidén på venstre side noen skritt bak, Steffen Bjørn bakerst. Korridoren hadde en L-form hvor den 18


siste delen lå parallelt med nabobygningen. Nereng gjorde et stopp-tegn med hånda idet han nådde hjørnet der korridoren svingte mot venstre. Han kastet et blikk bakover på Lidén. Den årvåkne, tettbygde betjenten med oppnavnet Svensken var blant dem som hadde vært lengst i Delta, tolv år. Bjørn, bak ham, hadde både kropp og hårvekst til å bære oppnavnet Bamse med troverdighet. Nereng snudde seg framover igjen, trakk pusten dypt, lot den sive sakte ut mens han sjekket balansen og tyngdepunktet, fylte lungene på nytt, hevet automatrifla, en Diemaco C8, til skyteklar posisjon, krummet pekefingeren rundt avtrekkeren, la øyet inntil det optiske siktet og lente seg raskt ut rundt hjørnet. Tomt. Han pustet rolig inn og ut, la munnen mot håndsettet og sa med lav stemme: «Delta tre-fem til teamleder.» «Svarer.» «Entringsteam 1 i posisjon i korridor mot tellesentral.» «Mottatt.» Nereng gjorde en rask vurdering av korridoren foran seg. Den hadde tre dører på motsatt side av tellesentralen, på høyre side var det kun en dobbeltdør av metall merket «STRØMSKAP». Han gikk bort til skapet, vred om dørhåndtaket og konstaterte at det var låst. Sannsynligheten for at noen kunne ha brukt det som et entringspunkt var forsvinnende liten, men alt måtte sjekkes. I sin tid i politiet hadde Nereng sett mye rart og visste godt at der to bygninger sto inntil hverandre og delte vegg, kunne de merkeligste svakheter komme for dagen. Han signaliserte til Bjørn at han skulle åpne med makt. Bjørn ordnet saken med et multiverktøy. Dørene gled opp og avdekket de sedvanlige rekkene med sikringer, ellers ikke noe mistenkelig. Nereng lukket skapet igjen og gikk over mot de tre dørene på motsatt side. To av dørene avslørte små kott. Det ene var fylt med rengjøringsutstyr og gjorde åpenbart nytten som lagerrom for renholderne, det andre var fylt med diverse skrot av typen 19


ingen hadde noe annet sted å gjøre av, mens den tredje døra avslørte en liten trapp opp til en ny dør. Nereng gikk inn, tok de tolv trinnene på raske føtter og kjente at også den var ulåst. Døra ledet til en kortere korridor som endte i en glassdør, ut mot en parkeringsplass. Nereng jogget til enden, konstaterte at det var en oppstillingsplass for et bilutleiefirma. Han ble stående og tenke et par øyeblikk. Dette var noe i nærheten av en perfekt fluktrute, sett bort ifra den lille detaljen at ranerne ikke hadde noen mulighet til å benytte den. Var det for godt til å være sant? Han ville ta en kikk til på det strømskapet. Trettien minutter etter at ransalarmen gikk, rapporterte Nereng til Rasch at korridoren ikke hadde dører eller andre forbindelser til nabobygningen. «Men det ligger et stort strømskap i veggen mot tellesentralen. Vi bør sjekke tekniske tegninger.» Det ble stille i den andre enden. «Delta tre-fem til teamleder,» gjentok Nereng. Noen sekunder, før Rasch sa: «Kom ut, vi har kontakt.» Nereng vurderte raskt. Strømskapet var mest sannsynlig ikke noe å bry seg med, men han ville være helt sikker. «Dere blir igjen her,» sa han til kollegene. «Sikker?» spurte Bjørn og gjorde et spørrende kast med hodet. «Nei,» sa Nereng, «jeg er ikke sikker på noen ting.» Han hadde flere teorier, men ikke tid til å drøfte dem. «Hold an i noen minutter mens jeg avklarer,» sa han og løp tilbake samme vei som de kom.


3

Elli og Brenner sto i en halvsirkel sammen med Markussen, Rasch og Fjeld rundt Rugersen, som nå holdt opp en walkie talkie. Ut av den hørte de en usikker stemme forklare situasjonen for de fire vekterne inne i tellesentralen. «Kan dere se ranerne?» spurte Rasch. «Nei,» svarte vekteren. «Hvor mange ranere har dere sett?» «Tre, nei fire … tre eller fire.» «Har dere sett dem siden de forsvant med pengene?» «Nei, men vi har hørt dem …» Setningen endte i kraftige skrapelyder. «De ligger på gulvet og snakker,» forklarte Rugersen. Walkie talkien skrapet igjen. «… vanskelig å snakke … strips på hendene … lyd gjennom luftekanalene …» I samme sekund dukket Nereng opp. Elli kunne se at han var stresset. Han lente seg inn mot Rasch og nevnte noe knapt hørbart om et strømskap. «Vi hører … eh, håndverkslyder og … gmhf …,» rapporterte vekteren videre. Rugersen pekte unnskyldende på walkie talkien. «De har ikke hendene fri – den ene må holde inn knappen mens den andre …» Elli grep walkie talkien. «Kvinnestemmer bærer bedre på samband,» forklarte hun tørt. Rugersen hadde ingen innvendinger, og virket lettet. Rasch ga henne et anerkjennende nikk. 21


«Rathke fra politiet her,» sa hun myndig. «Ok,» svarte vekteren. «Hører dere hva de sier?» «Nei … eller jo, men de snakker russisk eller noe sånt.» «Snakker de rolig eller opphisset?» fortsatte hun. «Opphisset.» Ranerne måtte forstå at det var tjukt av politi rundt bygningen, resonnerte Elli. Selvsagt var stressnivået høyt. Hun så tilbake på Rugersen. «Har vi bygningstegningene nå?» Rugersen nikket, åpnet PDF-filen, bladde ned til første etasje og pekte på omrisset av omlastingsrommet. «Det er her vekterne befinner seg. Innenfor er det et rom som fungerer mest som sluse, og i motsatt retning er garasjen, der verditransportene laster av.» Rasch holdt opp en hånd som signal på at Rugersen skulle ta en pause i forklaringen mens han ga noen instruksjoner over politiradioen. Da han var ferdig, rullet et av Deltas kjøretøyer fram til bygningen med entringsstigen hevet. Flere tjenestemenn sto klare på taket. «Eh …» summet Rugersen. «Vi skal bare i posisjon,» sa Rasch tørt. «Fortsett.» «Ok, ok … eh … ranerne har satt kameraene i slusen ut av funksjon, i rommet innenfor og i korridoren utenfor der igjen. Fra den korridoren går det dører som kan føre dem til en rekke forskjellige steder i bygget, både oppover i etasjene og ned til kjelleren.» «Disse områdene er ikke videoovervåket?» spurte Rasch. «Jo, men de har ikke passert noen av disse kameraene.» Rasch vendte seg mot Nereng. «Lidén og Bjørn er igjen i nabobygningen?» «Ja,» svarte Nereng. Rasch hevet et øyebryn, i betydningen litt mer informasjon, takk. «El-skapet der inne,» forklarte Nereng. «Hvis de kan komme seg inn til det fra nabobygningen, har de nærmest fritt leide ut. Jeg satte dem igjen inntil vi har kontroll på alle luftekanaler og hulrom i bygningen.» 22


Rasch så på Rugersen igjen. «Noen forbindelse fra dere til dette el-skapet i nabobygningen?» Rugersen ble med ett hvit i ansiktet. Han pekte på et blått, stiplet område. «Jeg sa det da vi bygde her for tre år siden. Alt må armeres, også rommet som huser varmeanlegget i kjelleren.» Alle lente seg ned mot bildet. Elli spurte om det alle tenkte: «Det rommet er altså ikke armert?» «Nei,» sa han. «Og vi får strømmen via nabobygningen.» Som et nådeløst punktum kom et dumpt drønn fra tellesentralen. «Faen,» stønnet Rasch.


4

Nereng løp. Bak ham løp Elli og Brenner. Deltas andre entringsteam monterte eksplosiver rundt et vindu i andre etasje og blåste det inn i samme øyeblikk som Nereng stormet inn i korridoren. Støvet slo mot dem, det luktet en blanding av gips, betong og motorolje, C-4s olfaktoriske visittkort. Nerengs beskyttelsesbriller hjalp ham et stykke, men støvet gjorde det vanskelig å puste. Han sakket av, hørte Elli og Brenner harke og hoste bak seg, etterfulgt av en kort skuddserie. Tre–fire skudd, pause, tre–fire nye. Noen skrek av smerte, en fremmed stemme ropte «DOWN!». Alt skjedde inne i støvtåka, bak hjørnet i korridoren. En dør slamret, lyden av løpende føtter. «Lidén! Bjørn!» ropte Nereng. Noen stønnet til svar, umulig å skjelne hvem av dem. Nereng avanserte et par skritt, fant samme posisjon der han bare noen minutter tidligere hadde lent seg ut for å sjekke rundt korridorhjørnet. Han snudde seg, signaliserte til Elli og Brenner at de skulle være klare, vendte seg tilbake mot hjørnet, fant balansepunktet og lente seg raskt ut. Støvet hadde lettet, men han så fortsatt ikke annet enn konturer. Han trakk seg tilbake. «Lidén!» Ikke noe svar. «Bjørn!» «Ah …» stønnet det. Støvet la seg enda litt, nå skimtet han de vridde stål24


dørene og en skikkelse på gulvet, delvis dekket av noe svart. «Jeg kommer inn!» sa Nereng. Sakte gikk han mot skikkelsen på gulvet, våpenet pekte mot hjerteregionen, pekefingeren lå på avtrekkeren. Først da Nereng bare var en meter unna, så han at personen som lå der, var Lidén, og selv om kollegaen lå med ansiktet ned, så Nereng nok til å forstå at Lidén aldri ville reise seg igjen. Støvet la seg enda litt, Nereng så Bjørn forsøke å reise seg, men måtte ned igjen på kne. «Ranerne løp ut i den andre korridoren,» snøvlet han. Blod rant fra nesebor og ører. Nereng slapp våpenet med den ene hånda og informerte over sambandet at ranerne var ute på biloppstillingsplassen. Samtidig snudde han seg, vekslet blikk med Elli, som snudde og løp ut. «Delta tre-fem til teamleder,» fortsatte Nereng. «Kom igjen, tre-en.» «Lidén ligger nede … det … er ikke noe vi kan gjøre, teamleder. Lidén er død.» Elli løp til høyre utenfor bygget, varslet over sambandet at hun og Brenner fulgte etter ranerne. Hun antok at det hadde gått mellom to og tre minutter inne i korridoren. Hvis ranerne hadde en bil stående klar med motoren i gang, ville ikke hun og Brenner rekke fram, men hvis de av ranerne som hadde vært inne i tellesentralen, også skulle kjøre, ville de kanskje kunne stoppe dem. Mer rakk ikke Elli å resonnere før hun så en hvit Ford stasjonsvogn kjøre rolig ut gjennom porten til bilutleiefirmaet. Hun løp enda noen skritt, roet ned, bilen måtte forsere en rundkjøring, hun hadde ennå noen sekunder på seg. I øyeblikket så hun bilen bakfra, vinduene var mørke og avslørte ikke noe om hvor mange som satt inni. Bilen stoppet, bakluka gikk opp. Elli registrerte en svart bylt, et geværløp stakk ut. Hun slengte seg flatt ned på fortauet, en serie skudd slo inn i muren like bak. Personen i bilen skjøt med en automatrifle, langt kraftigere enn Elli 25


og Brenners MP5-maskinpistoler. Elli rullet sidelengs i dekning bak steinkanten som løp mellom fortauet og en gressplen. Det var ikke en høy kant, langt fra nok til å skjule hele kroppen. «Brenner!» ropte hun. Hun fikk en skuddserie til svar. På smellene skjønte hun at Brenner skjøt tilbake. Responsen fra ranerne var kontant. En lengre serie, Elli hørte prosjektilene rikosjettere, etterfulgt av tre kortere serier. Lyden av nok en bil, skrikende dekk, alt ble brått stille bortsett fra flaffingen fra helikopteret over dem. Noen skubbet til henne. «Greit å reise seg nå,» sa Brenner. Elli kom seg på beina. To av Deltas kjøretøyer passerte i vill fart. «De hadde to biler,» sa Brenner. «Den første var dekning for den andre. Tight opplegg. Skyte kunne de også.» Elli gjorde et rullende grøss med skuldrene. «Nære på,» sa hun og tenkte på Mali.


5

Elli lente seg mot en uniformert politibil mens hun drakk fra en vannflaske. Fjeld sto rett foran henne, et hardt uttrykk dominerte det erfarne ansiktet, blikket vekslet mellom Elli og Brenner, som nå trasket rastløst fram og tilbake mellom bilene. «Sikkert at du er ok?» spurte Fjeld bestemt. «Det er en påkjenning når en kollega blir drept, og å bli skutt på. Det sitter folk klare til å debrife, Elli. Og du må til avhør om situasjonen der inne.» Hun svelget de siste dråpene av halvlitersflaska, møtte blikket hans og sa: «Vi har ikke tid. Da slipper jævlene unna.» Fjeld nikket motvillig. En kollega var drept. Alt annet ble lagt til side. «Gislene?» spurte hun. «Vi må avhøre dem.» «De er kjørt til Ullevål for medisinsk sjekk,» sa Fjeld. Elli så seg rundt, forsøkte å søke opp Nereng med øynene, men hun så kun ett av Deltas kjøretøyer igjen, en uniformert Mercedes, og hun visste Nereng hadde kommet i en av de svarte, pansrede SUV-ene. De fikk snakke sammen senere. Hun snudde seg i motsatt retning, mot en bussholdeplass et par hundre meter unna. En rekke passasjerer var holdt igjen der fordi veien var sperret. Ingen fikk reise videre før alle var registrert og avhørt. Noen av ranerne eller deres medhjelpere kunne være blant passasjerene. 27


«Vi begynner der,» sa Elli til Fjeld. «Det ser ut til å være en del folk, hvem ellers kan bli med?» Fjeld tenkte seg om. «Ta med Ihle og Sethi, de skal være i området.» Elli kalte opp Ihle på sambandet. Hun viste seg allerede å være ved bussen, sammen med Sethi. Elli vinket Brenner bort til seg, pekte mot bussen, en av de grønne som gikk inn og ut av Oslo til alle sovestedene i Akershus. «Vi skal avhøre passasjerene. Ihle og Sethi er klare, jeg kommer straks.» Brenner gikk resolutt mot bussen. Elli kjente seg svimmel. Hun satte en ny vannflaske til munnen, men klarte ikke å drikke. I stedet begynte hun å gå etter Brenner. Bakken svaiet, høyre bein gjorde et støtteskritt, Elli håpet Fjeld ikke så henne. Hun fortsatte mot bussen, men plutselig var synet som en film hvor framviseren hoppet over noen rammer. Hun stoppet igjen, glippet med øynene, kjente gallen i halsen, tvang den tilbake. Hun trengte en unnskyldning for å stå slik, tok fram mobilen. Malis blide ansikt smilte mot henne fra bakgrunnsbildet. Mer galle, Elli svelget igjen. Måtte ikke miste grepet. Positive tanker, holde lidelsen på avstand. Hun ble stående til ting hadde roet seg. Med gjenvunnet kontroll tok Elli peiling på Sigrid Ihle, en krittblond, litt spinkel skikkelse utenfor bussen. Hun var en av de ferskeste på avsnittet, bare et par år som ordenspoliti før hun ble etterforsker. Elli hadde ikke hatt så mye med henne å gjøre, men Ihle virket som en bra politi. Kombinasjonen hvitt hår og den tynne kroppen hadde gitt henne oppnavnet White Walker blant mennene på Politihuset. «Ihle, kan du og Sethi hjelpe til med å avhøre folka i bussen?» spurte Elli direkte. Ihle så på henne med granskende, lyseblå øyne. «Er du ok?» «Ingen er ok nå,» snerret Elli og tenkte at Ihle kledde sitt uoffisielle oppnavn. 28


Ihle tok en megetsigende pause. «Skal jeg be Omar komme ut?» spurte hun tålmodig. Elli nikket, forvirret av sin egen oppførsel. Politisøsteren fortjente ikke en slik behandling. Ihle kalte opp kollegaen på sambandet. Like etter dukket Omar Sethi opp, en røslig kar fra Holmlia, foreldrene var førstegenerasjons arbeidsinnvandrere fra Pakistan på syttitallet. Han nikket til Elli og Brenner. «Vi må avhøre alle i bussen,» sa Elli. «Har de sett noe, hørt noe, enten mens bussen sto her, eller på vei ned hit.» «Skal vi jobbe oss gjennom fra hver ende?» spurte Sethi. «God idé,» svarte Elli. Med en forsiktig hånd signaliserte Ihle at hun hadde noe å tilføye. Elli presterte et av sine kontante, asiatiske nikk. «Det er to personer der inne som ikke kom med bussen, de var påstigende passasjerer. En dame i sekstiårene som bor i blokkene borte på Ulven, og en gutt på femten.» «Ok,» sa Elli. Bussen var ikke mer enn halvfull. Brenner startet halvveis inn blant seteradene, Ihle og Sethi jobbet seg framover fra bakerste rad mens Elli begynte med bussjåføren, en kar i sekstiårene med gullkjede, flere gullringer på fingrene og et veltrimmet skjegg. Han forklarte at han jobbet for et av selskapene som kjørte på oppdrag for Ruter. «Kan du fortelle hva som skjedde?» spurte Elli. Åpne forklaringer der vitnet med egne ord fritt beskrev hendelsene, var det beste. Sjåføren viste seg å være en god kronikør og gjenga hendelsesforløpet kort og konsist. Skuddvekslingen hadde han ikke sett, siden den hadde foregått på den andre siden av bygget. Da han var ferdig, hadde Elli noen oppklarende spørsmål. «Du sier at du stoppet for å ta på passasjerer,» sa hun. «Betyr det at det ikke var noen som ville av?» «Det stemmer,» bekreftet Olsen. «Det var ikke noe stoppsignal.» «Var du i rute?» spurte Elli. 29


Olsen dro på det. «Nei, dessverre. Vi sliter med bemanningen, jeg ble kalt inn fra fridag i morges, så jeg var femten minutter etter skjema. Ikke bra, dette er jo en buss pendlere benytter.» Elli noterte seg dette og sa at hun kom til å trenge videoopptakene fra kameraene i bussen. «Selvsagt,» kvitterte sjåføren. Elli fortsatte innover midtgangen til punktet hvor Brenner hadde startet og jobbet seg tilbake mot sjåføren. Det satt ikke mer enn fire passasjerer på disse setene, pluss de to påstigende passasjerene, kvinnen og den unge gutten. De var plassert på det første setet, vis-à-vis sjåføren. Elli henvendte seg til en kar i førtiårene. Brun i huden på en måte man bare ble med klippekort til et solstudio. Han luktet Jean Paul Gaultier og var iført merkeklær i snitt og palett som passet bedre på en tjueåring. En selger, tenkte hun. Sant nok, mannen viste seg å jobbe som salgskonsulent og hadde egentlig ikke sett noe som helst av selve ranet. Likevel ga han Elli en nyttig bit med informasjon helt mot slutten av den korte samtalen, da han sa at gutten ikke ville inn i bussen. «Gutten som sitter foran i bussen?» spurte Elli. «Ja. Jeg er sikker på at han forsøkte å stikke av da de to kollegene dine kom hit og ba oss bli sittende rolig på setene.» «Hva får deg til å tro at han ikke ville inn i bussen?» «Det var noe med kroppsspråket hans. Han virket motvillig.» Elli takket for informasjonen og beveget seg over til neste sete, en mor og en datter. Moren, en strengt utseende kvinne i trettiårene, gjorde det klart at de nå kom til å miste datterens time hos reguleringstannlegen. «Det beklager jeg,» sa Elli, «men i slike situasjoner må politiet få gjøre jobben sin.» «Vi hørte fyrverkeri,» sa datteren brått. Elli smilte til jenta, hun måtte være i elleve–tolvårsalderen. Hun smilte tilbake, men holdt den ene håndbaken 30


foran munnen, tydelig uvant med reguleringsbøylene. «Det var nok ikke fyrverkeri,» sa Elli. «Så dere noe da dere hørte disse lydene?» Verken mor eller datter hadde sett noe. Elli fortsatte til de to passasjerene helt foran. Hun valgte å starte med kvinnen, en nylig pensjonert lærer med et varmt blikk bak briller uten innfatning. Elli flyttet henne til et sete for seg selv. «Jeg skjønte det måtte ha noe med tellesentralen å gjøre,» sa kvinnen. «Jeg husker jo godt NOKAS-ranet, da den ene politimannen ble skutt … huff, for en forferdelig historie det var, og jeg har tenkt mange ganger etter at de etablerte denne tellesentralen her, at jeg håper vi ikke får noe tilsvarende i vårt nabolag.» Elli lot være å kommentere hvor nær vitnet var sannheten på dette tidspunktet, men ba henne fortsette å gjengi hva hun hadde observert. «Det var et smell på et tidspunkt,» sa den nypensjonerte læreren. «Som om noe tungt falt i bakken.» «Ok,» sa Elli med et nikk. «La du merke til noe annet?» Kvinnen tenkte seg om. «Ja, det var en bil som startet.» Hun vendte hodet mot høyre og et inngjerdet område med et eldre forretningsbygg. Diverse kjøretøyer sto parkert i grupper på området rundt bygget. «Den kjørte bak bygget.» «Så du hva slags bil det var?» Kvinnen beskrev en bil som godt kunne ha vært et av ranskjøretøyene. Elli takket for informasjonen, gikk ut av bussen og svitsjet til felleskanalen. Av kommunikasjonen som gikk der, forsto hun at helikopteret hadde mistet de to fluktbilene da de kjørte inn i et garasjeanlegg på Løren. Elli kalte opp Nereng, som responderte umiddelbart. De flyttet samtalen til en annen kanal. Nereng gikk rett på sak: «Ok, Elli, hva har du?» «Et vitne i bussen har observert en bil som kan ha vært en av fluktbilene. Ellers ikke noe.» Stille et par sekunder. «Ok, takk.» 31


«Eh … lykke til, vi snakkes etterpå, Jan.» «Ja.» Nereng forlot samtalen. En kollega var drept på deres vakt. Alle var fulle av hevnlyst. Ingen konstruktiv tanke for en buddhist, men den kjentes riktig. Og kvalmen var borte.