Page 1


Carole Matthews

Elsker, elsker ikke Oversatt av Linda Marie Vikaune


KAPITTEL 1

«Dette går bare ikke lenger.» Et kort, vanvittig øyeblikk trodde jeg Jake snakket om brødristeren. Den hadde vært litt ustadig i det siste. Men det hadde forholdet vårt også. To perfekt gyllenbrune skiver helkornbrød spretter opp med et muntert ’ping!’ Jeg gløtter opp fra min egen bolle med såkalt luksusmysli og forsøker å ikke se ut som om hver eneste klebrige munnfull holder på å kvele meg. Jake tar tak i toasten sin og rykker til idet den brenner fingrene hans. Han kaster den ned på en tallerken før han møter blikket mitt. «Du vet hva jeg snakker om, Lyssa.» Ja. Jeg gjør det. Det fjerde og hittil desidert verste prøverørsforsøket vårt har nettopp endt med en rød klatt i do. Til min fortvilelse. Vår fortvilelse. Jeg lar skjeen synke. «Selvfølgelig gjør jeg det.» Jeg forsøker å ikke gråte. Jeg burde gå bort og trøste ham, men jeg har ikke nok følelsesmessig energi til meg selv engang, og slettes ikke noe til overs for noen andre. Jeg presser fram et stivt smil. «Men vi kan prøve igjen.» Jake har ikke gjort noe forsøk på å smøre på brødskivene sine, og nå må de ha blitt kalde. To egg skramler i vei i den eneste Raymond Blanc-kasserollen vår; det kokende vannet slenger dem fra side til side. Kjæresten min, eller hva en nå skal kalle dem nå for tiden, høres irritabel ut når han svarer: «Ikke prøverørsbehandlingen.» Jeg gjør et raskt overslag over eventuelle andre husgeråd som kan være ustadige. «Oss,» sier han stramt. «Oss. Vi funker ikke lenger.» 5


Jeg holder nesten på å le. Jeg satt akkurat og lurte på om han kanskje mente kjøleskapet, som blir fullt av is altfor fort etter min mening. Jeg er sikker på at det ikke gjorde det før, men du er liksom ikke så oppmerksom på kjøleskapet ditt, er du vel? Eller livsledsageren din, virker det som. Og så går det opp for meg at Jake er dødsens alvorlig. Huden rundt øynene hans er mer dratt enn jeg noen gang har sett den før, og munnvikene hans henger liksom litt nedover. «Det er en vanskelig tid for oss,» sier jeg rolig, selv om jeg egentlig har lyst til å skrike: Det er ikke du som blør her, Jake! Jeg sukker stille. «Alle par har det sånn av og til. Vi kommer oss gjennom det.» Jake kommer og setter seg ned. Han tar hånden min og snur og vender på den, som om han aldri har sett den før. «Og hva om jeg ikke har lyst til å komme meg gjennom det? Hva om jeg nettopp har innsett at det finnes bedre ting i livet enn å komme seg gjennom det?.» Jeg åpner munnen for å svare med en eller annen platthet om at livet ikke er en dans på roser hele tiden, men han fortsetter før jeg rekker å si noe. «Hva om jeg ikke har lyst på en baby? Hva om jeg ikke har lyst til å tilbringe mer tid alene i kalde avlukker med krøllete pornoblader?» Jeg sperrer opp øynene. Jeg trodde det var det han likte best med det hele. Av og til valgte han omhyggelig ut sitt eget pornografiske materiale. «Hva om jeg ikke vil at sexlivet vårt skal være fullt av grafer og termometre og sprøyter?» «Jeg …» «Hvor lenge er det siden sist vi slo oss løs og hadde et knull for fornøyelsens skyld?» «Jeg …» «Hvor lenge?» sier han, med en slags triumferende, rettferdig harme i stemmen. «Hva er det du vil fram til? Jeg kutter ikke hakk i sengestolpen som en gammel røy heller.» Men jeg lager faktisk små hakk i hjertet for hvert eneste bortkastede samleie. Bortkastet i betydningen at det ikke kom noen rosa, sprellende baby ut av det. «Jeg trodde da du likte sexlivet vårt?» 6


«Da har du virkelig hodet i sanden,» sier Jake. Jeg er himmelfallen. Jeg hadde håpet at Jake, etter enda en skuffelse, enda en ufullbyrdet drøm, skulle ta meg i armene sine og tørke tårene mine – selv om det ikke er politisk korrekt nå for tiden – og fortelle meg at alt kom til å bli bra, at vi kom til å finne enda en bunke med surt ervervede penger å bruke på hormoner som Jake kunne sprøyte inn i baken min, og at neste gang kom Sammy Sæd til å komme seg innpå Esme Egg, og at vi ikke lenger kom til å være fullstendig ubrukelige som ikke engang klarer å utføre den mest grunnleggende menneskelige oppgave. Hvor vanskelig kan det være å lage en baby? Tenåringsjentene her i landet presser dem ut hele tiden. Storbritannia har den høyeste prosenten barn som blir mødre i hele Europa. Står ikke mobiltelefon og baby øverst på ønskelisten til enhver tenåringspike? Hvis du nærmer deg en New Look-butikk i gågaten på en lørdag, ser det ut som en konferanse for tenåringsmødre. Ok, så jeg er kommet over den verste kviseperioden, men jeg er tross alt bare trettifire, og det virker litt urettferdig at alle eggene mine – i likhet med dem Jake ikke holder øye med i kasserollen – ser ut til å ha blitt hardkokte. «Jeg trenger mer rom rundt meg,» sier Jake inn i selvmedlidenheten min. «Du er ikke astronaut,» sier jeg. «Du trenger ikke noe mer rom.» Det er bare astronauter og Sigourney Weaver som trenger det åpne rom for å fungere. Hele resten av menneskeheten må finne seg i å fungere i begrensede rom – kontorer, hjem, forhold – det er det det handler om. Ingen kan stå helt alene. Og ingen mann med ’tregtflytende’ sæd har rett til å gi meg ansvaret for alt dette. «Jeg trenger mer tid for meg selv,» fortsetter han. Dette er en mann som bedriver en eller annen form for sport hver helg – fotball og cricket når det er sesong for det, golf og squash når han har tid. Dette er en mann som etter min mening har mer enn nok tid til seg selv, og før vi begynte å krangle om vår mangel på babyer, pleide vi å krangle om hvor mye tid han hadde for seg selv. 7


Jake trekker pusten dypt. Han legger hånden min ned. Rett ned i en melkepytt jeg ikke var klar over at jeg hadde sølt på bordet. «Jeg synes vi skal ta en pause,» sier han. «Bare et par dager. Et par uker.» «Har du truffet en annen?» «Nei.» Han ser på meg som om jeg er gal som overhodet tenker tanken. «Dette handler ikke om noen andre. Det handler om meg – og deg. Og besettelsen din.» «Det er ikke en besettelse å ville ha barn. Det er en …» Jake venter. « … en krevende prosess.» Som av og til grenser til en besettelse. Men bare så vidt. «Jeg vil bare ha en baby. Er det for mye å be om?» Jake reiser seg. Det er tydeligvis det. «Jeg har pakket en del ting. Jeg drar hjem til Philip et par dagers tid. Jeg er nødt til å finne ut av dette. Jeg er nødt til å finne ut av hva jeg vil.» «Så hva jeg vil er ikke så viktig lenger?» Jake ser ut som om han er veldig lei av meg. «Og hva om vi aldri kan få en baby, Lyssa? Hva skjer da? Hvor lang tid kommer det til å ta før du slutter å håpe at vitenskapen en vakker dag kommer til å forstå din manglende evne til å bli gravid?» «Jeg vet ikke.» Jeg trekker lett på skuldrene. «Tre uker? Fire?» Men jeg klarer ikke å lette den desperate stemningen. «Jeg ringer deg i kveld,» sier Jake. «Bare for å være sikker på at du har det bra.» Jeg kommer ikke til å ha det bra, har jeg lyst til å si. Jeg har det ikke så veldig bra akkurat nå heller. Jeg kommer kanskje aldri til å ha det bra igjen. «Du kan ikke bare gå,» sier jeg. «Jeg ringer deg.» «Jake. Ikke gå. Ikke på denne måten.» Jeg kjenner panikken stige i meg. Bønnfallende ord strømmer oppover strupen min, men jeg klarer ikke å slippe dem ut. Hvorfor gjør han dette mot meg? Kanskje han ikke tenker klart. Men det er jeg som skal ha brusende hormoner og humørsvingninger. Han oppfører seg aldri sånn. Vi har vært sammen i årevis 8


– i fire år, faktisk. Det er dobbelt så lenge som mine vanlige faste forhold. Han er Den Rette. Mitt hjertes utkårede. Og jeg trodde jeg var hans. Jake og jeg eier et ganske så staselig rekkehus i St Albans, en hyggelig og grønn by i utkanten av London. Selv om vi ikke har latt oss smi i hymens lenker ennå, har vi snakket om ekteskap ved flere anledninger. Riktignok vanligvis etter et par flasker med vino blanco. Vi forsøker å få barn sammen. Du kan ikke bare forlate noen klokken åtte en fredag morgen før du går på jobb, kan du vel? Du venter til fredag kveld eller helgen eller jul eller bursdagen deres – en katastrofal dato som de alltid kommer til å huske. Fredag morgen er en helt meningsløs tid å gjøre noe så dramatisk på. Han er nesten ved døren. Jeg kaster et engstelig blikk bort på den kokende eggkasserollen. «Eggene dine. De tørker ut.» Han ser på meg som om han skal til å si noe, men ombestemmer seg. «De kommer til å være altfor harde nå.» Akkurat som mine. «Hva skal jeg gjøre?» «Du kommer til å klare deg fint,» sier han, og det virker nesten som om han allerede har klart å overbevise seg selv om at det er sant. Men jeg er ikke så sikker på hvordan jeg skal klare meg i det hele tatt. Min elskede, mitt livs lys, mitt ennå ikke unnfangede barns far vandrer, slentrer, ut av livet mitt. Han plukker med seg bagen fra gangen, den jeg trodde var til squashutstyret hans. Han sender meg et åndsfraværende lite smil som ikke på langt nær reflekterer hva han er i ferd med å gjøre mot meg. Og så lukker han døren bak seg.


KAPITTEL 2

Jeg kan ikke gå på jobb. Jeg er nødt til å gå på jobb. Jeg er velsignet med fantastiske kolleger som kommer til å være voldsomt medfølende og kalle Jake alle mulige ufine ting, deriblant ’jævla tosk’. Det kommer til å få meg til å føle meg mye bedre. De kommer ikke til å bry seg om at jeg er fryktelig sen og bruker hele dagen på å gråte ned i kopper med utvannet maskinkaffe. Bløtkokte egg og strimler med ristet brød til å dyppe i dem skal liksom være trøstemat, men av en eller annen grunn funker det bare ikke. Jeg slår inn toppen på de hardkokte eggene hans med baksiden av skjeen med større kraft enn strengt tatt nødvendig, og stirrer på den gummiaktige hvite hinnen og den inntørkede plommen. Magen min har bestemt seg for at det ikke er aktuelt å spise. Toasten har blitt helt slapp, og hadde ikke kunnet lage så mye som en bulk i eggene likevel – du kan trekke dine egne metaforiske slutninger om akkurat den. Jake jobber innen markedsføring. Jeg er ikke helt sikker på hva han gjør, utover å gå med stilige dresser og dikte opp slagord. Det siste prosjektet hans er å overbevise den skeptiske engelske befolkningen om at egg er sunt. Edwina Currie kan ha et skrudd syn på mange ting, men hun hadde pokker meg rett med hensyn til eggene. Men nå er de ikke fulle av salmonella lenger, og de er sunn og næringsrik kost igjen – sier Jake. En av de veldig få fordelene med denne markedsføringskampanjen er at vi har fått gratis egg. Men denne typen eggdonasjon hjelper ikke meg det minste. Jeg jobber som assisterende redaktør på Global Magazine 10


Publishing – en smule misvisende, siden ingen av bladene våre noen gang drister seg utenfor De britiske øyer. Dette synes folk høres veldig glamorøst ut, helt til jeg forteller dem at de to største bladene våre heter Min Baby og Min Skilsmisse. Jeg klarer aldri å bestemme meg for om det er virkelig trøtte titler eller markedsføringsmessige mesterverk. Men opplaget stiger stadig – eller, det gjør i hvert fall det på Min Skilsmisse. Etter mine egne begivenhetsløse skoledager tenkte jeg veldig alvorlig på å bli lærer, slik at jeg kunne se de ivrige elevene mine blomstre under min kjærlige rettledning à la Jane Brodie. Men etter en skremmende periode med utplassert yrkeserfaring på en ungdomsskole i Nord-London, avgjorde jeg at det var altfor fryktelig og vanvittig underbetalt. Og at selv frøken Brodie ville ha bukket under for anstrengelsen med å holde et klasserom fullt av tolvåringer med piercing og barberte hoder under kontroll. Så jeg gikk i stedet inn i forlagsbransjen, hvor jeg fortsatt befinner meg mange år senere. Det er marginalt mindre fryktelig, men fortsatt like vanvittig underbetalt. Og alle folkene med piercing og barberte hoder er over tretti. Dagen min består stort sett av å velge ut brev til brevspalten i Min Baby – hvilket innebærer at jeg står til knes i gråtkvalte epistler fra dikkende mødre eller tirader fra barnløse peppermøer, ikke ulik meg selv, som synes at skjebnen har gitt dem dårlige kort. Og jeg bestiller og redigerer artikler som Monica, redaktøren min, setter freske overskrifter på, som Gjør deg til venns med egglederne dine, Den største og beste guiden til babybæsj noensinne, og Når presset blir for stort – alt du trenger å vite om forstoppelse og svangerskap. Det er også altfor mange artikler med overskriften Store forventninger! Av og til, når ingen andre er tilgjengelige og skrivebordet mitt ikke er dynget ned med et ras av hastesaker, får jeg lov til å gå ut med den trofaste diktafonen min for å intervjue C-kjendiser om den gledelige, og ofte alternative, fødselsopplevelsen deres, eller den lange og smertefulle kampen mot polycystiske eggledere eller lignende. Jake har ved en eller to anledninger gitt uttrykk for at 11


min nåværende arbeidssituasjon ikke gjør stort for å dempe ’besettelsen min for babyer. Jeg ser det heller sånn at jeg, når den tiden kommer, vil være fullt utstyrt med hovedsakelig baby- og smårolling-relaterte frynsegoder, og trygg i min forvissning om at svangerskapet er en fantastisk reise. Jeg må innrømme at jeg en gang imellom river i stykker eller kaster brev fra sytende mødre med søvnmangel som skriver inn for å si at de er konstant trøtte fordi babyen holder dem våkne om nettene. Enkelte kvinner vet ikke hvor heldige de er. Jeg er konstant trøtt fordi Jake holder meg våken om nettene i et forsøk på å bli gravid, for pokker! Jeg gir eggene enda en kakk og kaster skjeen ned på bordet. Nå som min elskede er borte, ser det ut til at akkurat det problemet hører fortiden til.


KAPITTEL 3

Monica og Charlotte er røykere. Jeg ser dem idet jeg kommer stampende opp veien fra undergrunnen med skjerfet rundt halsen i et forsøk på å holde varmen. Det er bare november, og temperaturen er knapt over frysepunktet allerede, men det hindrer dem ikke i å nyte sine uvaner. Jeg stiller meg tett inntil, og skjelver sammen med dem utenfor ytterdøren inn til kontorene våre. «G’ ettermiddag,» sier Monica. Klokken er ikke engang elleve ennå. Av og til skulle jeg ønske jeg røkte, så jeg kunne bli med i den eksklusive gruppen med spedalske som samler seg her ute på slaget hver hele time for å ødelegge lungene sine, uansett hva vær og vind måtte utsette dem for. Det hender at jeg blir med ut bare på pur faen, fordi jeg er sikker på at de sladrer om alle oss andre når vi ikke er til stede. Men vi vet alle sammen at røyking fører til lavere fødselsvekt hos babyer, så jeg har klart å motstå fristelsen. Snart kommer de vel til å fortelle oss at det å forsøke å unnfange ved å ha sex er skadelig for ufødte babyer – og da har vi virkelig problemer. «Så hyggelig at du kunne komme,» legger hun til, men jeg er ikke sikker på om hun virkelig mener det. Monica er en utflyttet Liverpool-jente, og jeg har merket meg at de tenderer mot aggresjon når de blir oppskjørtet. Monica er sjefen min, i hvert fall i teorien, men det er veldig sjelden hun velger å utøve noen autoritet over meg, og hun oppfører seg vanligvis som en av oss – om enn en noe irritabel en. «Du ser fryktelig ut,» sier Charlotte gjennom den mildere lungefullen sin. «Er det noe i veien?» 13


Jeg flytter meg så jeg ikke skal bli skadet av en utilsiktet passiv inhalering. Jeg rister på hodet. «Jake har gått fra meg,» sier jeg. «Gått fra deg?» utbryter de i kor. «Jake!?» «Den siste prøverørsbehandlingen endte i do,» forklarer jeg med skjelvende stemme. «Jeg tror ikke han taklet det. Han skal bo hos Philip et par dager.» «Jeg hadde ikke hatt noe imot å bo hos Philip et par dager,» tilstår Charlotte. «Still deg i kø.» Jeg har aldri helt forstått hva kvinner ser i Philip, men det er mange som ser det. «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.» «Kom igjen.» De to venninnene mine tar et siste magadrag av sigarettene sine og stumper dem på fortauet – uten å bry seg om at de risikerer en femti punds bot. Charlotte tar meg i armen. «Vi henter noe av det giftige brygget de kaller kaffe til deg, og så kan du fortelle oss alt.» Kontorlokalene til Min Baby og Min Skilsmisse er fantastiske. Vi holder til i tolvte etasje av en diger monolitt i krom og glass på South Bank, med utsikt over den brede, skittengrå Themsen. Og til tross for min lave posisjon har jeg klart å lure til meg en plass like ved siden av det store vinduet, hvor jeg kan sitte i timevis og se på elven som flyter forbi. Jeg ville ikke la meg overtale til å gi fra meg denne ettertraktede plassen for alt i verden. På sommeren blir jeg stekt, men vi har så få varme dager, så hva gjør vel det? I dag leker den lave, motvillige vintersolen gjemsel bak London Eyes hvite jernskjelett, og gjør elvevannet grått og trist. Jeg vil helst tro at den gjør det i sympati med meg. «Så.» Monica setter et plastkrus ned foran meg. Hun og Charlotte setter seg på skrivebordet mitt. «Fortell oss alt.» Og jeg gjenforteller historien min mens jeg kaster et og annet sørgmodig blikk ut over Embankment. Men selv mens jeg gir dem alle de fryktelige detaljene og baksnakker min livsledsager med stort velbehag, vet jeg innerst inne at Jake kommer til å være der når jeg kommer hjem i kveld. Han kommer til å ha innsett at det var en forferdelig tabbe og 14


vente på meg full av anger, forhåpentlig med en dyr bukett blomster i neven og et vettskremt uttrykk i ansiktet. Alt i alt kommer han nok til fornuft det øyeblikket han innser hva han er i ferd med å tape. «Vel.» Monica klør seg på haken idet jeg er ferdig. Hun og Charlotte utveksler bekymrede blikk. «Det er ikke bra, er det vel?» «Han kommer tilbake,» sier jeg så overbevisende jeg klarer. «Det er jeg sikker på. Du vet hvordan mannfolk er.» «Du er litt besatt av denne baby-tingen,» ymter Monica. «Jeg er ikke besatt,» insisterer jeg. «Jeg er fokusert.» Jeg synes det er en forskjell der. «Jeg går gjennom prøverørsbehandling. Det koster oss masse penger. Og det er forbasket tidkrevende.» Charlotte legger en hånd på armen min, men hun ser over hodet mitt på Monica, som skjærer en grimase som svar. Charlotte klapper meg på armen. «Det er ikke rart at det sliter på forholdet deres.» Monica sukker. «Kanskje Jake har fått nok av det hele.» «Han har like lyst på en baby som jeg har.» Jeg tar en slurk av kaffen og skyver den fra meg. Kanskje det er derfor jeg ikke er svanger, det er som å drikke en cocktail av giftige kjemikalier. Jeg er sikker på at koppen holder på å smelte. «Vel, han hadde det helt til i morges.» Charlotte og Monica utveksler enda et nervøst blikk. Monica nikker så vidt, og Charlotte puster dypt inn før hun snakker. «Du snakker veldig mye om babyer, Lyssa.» «Jeg jobber for et babymagasin, for pokker! Jeg tilbringer hele dagen med å snakke om, skrive om og tenke på babyer!» «Tror du det er så sunt i din situasjon?» foreslår Monica. «Jeg klarer ikke å bli kjørt på tjukken!» hyler jeg. «Jeg er ikke psykotisk.» Men akkurat her og nå høres jeg faktisk ut som om jeg ikke er langt fra. «Det må være veldig vanskelig for Jake.» Jeg lukker øynene, stenger ut utsikten, stenger ut vennene mine og stenger ut minnet av Jake som lukket døren med et bestemt lite klikk. «Det er vanskelig for oss begge.» 15


«Han virket litt opprørt på julebordet da du la ut om den dårlige sædkvaliteten hans over desserten.» Firmaet vårt hadde bestemt seg for å tenke nytt og holde det årlige julebordet i juni, for å unngå rushet før jul. Begrip det den som kan. Charlotte bet seg i leppen. «Han trakk deg ut på gulvet for å danse til Shakin’ Stevens’ Merry Christmas Everyone. Det er alltid et tegn på desperasjon.» «Hvis det er noen som er desperate her, så er det meg,» påpeker jeg. «Kan du ikke ta det litt med ro med disse babygreiene?» Det er Monica igjen. «Å, det er en god idé. Jeg kan bare glemme det, nå med det samme.» Jeg kan ikke la være å være sarkastisk. Ingen ved sine fulle fem ville gå gjennom den fryktelige prosessen med kunstig befruktning hvis de kunne slippe. Jeg har tatt så forbasket mange former for hormoner – jeg har svelget dem, sniffet dem og skjøvet dem opp i baken – at jeg er et vandrende kaos av pubertet, PMS og overgangsalder. Jeg har snakket med rådgivere om den uforklarlige ufruktbarheten min til jeg ble blå i ansiktet og fikk vondt i hjertet. Jeg har fått mer enn nok av å sitte på venterom på klinikker fulle av gråtkvalte kvinner som unngår øyekontakt av frykt for at en eventuell samtale kan dreie inn på det de frykter aller mest. Jeg er drittlei av å lese i avisene at til tross for de emosjonelle og fysiske belastningene kvinner som meg må gjennomgå for å få tilfredsstilt sine moderlige instinkter, ender mesteparten av prøverørsbehandlinger i fiasko. Jeg makter ikke tanken på at jeg skal bli et nummer i statistikken under ’mislykket’. Hvem ville utsette seg for denne torturen hvis en puddel var et adekvat substitutt? Hvordan kan jeg forklare at denne blandingen av hormoner får meg til å føle at det er en gal kvinne innesperret i meg? Progesteronet mitt ligger i dødelig konflikt med østrogenet. Kroppen min skriker at jeg må bli gravid! Når jeg ser på babyer i barnevogner har jeg begynt å få lyst til å løfte dem opp og kose med dem. Jeg sverger på at det lekker melk ut av brystene mine enkelte morgener, men jeg tror 16


kanskje det er ønsketenkning. Hvis jeg ikke blir på tjukken snart, kommer jeg til å bli som en ensom, gammel tispe – av hundevarianten – som sitter og sturer med innbilt svangerskap. «Du er nødt til å få orden på ting mellom deg og Jake.» «Dere synes alt dette er min feil, gjør dere ikke det?» De sender hverandre det hvordan-skal-vi-fortelle-dennegale-kvinnen-sannheten?-blikket igjen. Charlotte kremter og setter opp et forståelsesfullt ansikt. «Kanskje Jake tror at du er mer interessert i å få en baby enn du er i ham.» Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Gjør han det? Er jeg det? Hva om jeg kunne få en baby, men ikke Jake – eller Jake, og ingen baby? Hva ville jeg velge? Monica begynner å miste interessen. Hun gløtter bort på klokken. Det begynner å nærme seg tiden for å handle smørbrød, og den rumlende magen hennes overskygger det sammenraste livet mitt. «Kanskje dere bare skulle gi dere selv en pause. Få ting i perspektiv igjen.» «Ja,» sier jeg. Er det det Jake synes også? Er det derfor han har dratt til Philip? «Du har rett. Kanskje vi burde det.» Kanskje jeg burde prøve å slutte å se babyer overalt. Kanskje jeg burde rulle meg rundt i sengehalmen med Jake og utvise frydefull løssluppenhet uten å konsultere skjemaene for å finne ut om det er bortkastet tid eller ikke. Kanskje jeg burde prøve å ikke se på mensen som om den var en slags dødelig sykdom. Kanskje jeg burde prøve å se litt mer positivt på ting. Men hvordan kan jeg det, når alle andre i hele verden er gravide, bortsett fra meg?

Elsker, elsker ikke av Carole Matthews  

Da Jake forteller Lyssa at det ikke fungerer lenger, forstår hun at han ikke snakker om brødristeren. Etter å ha grått og ventet på at Jake...

Elsker, elsker ikke av Carole Matthews  

Da Jake forteller Lyssa at det ikke fungerer lenger, forstår hun at han ikke snakker om brødristeren. Etter å ha grått og ventet på at Jake...