Page 1


Selvopptatt


Ellisiv Lindkvist

Selvopptatt


© CAPPELEN DAMM AS 2015 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-52962-8 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Miguel Sobreira/Arcangel Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Den største sult hersker, nür alle er mette Fra Motorveiscafeteria av Elfriede Jelinek


På vei Tirsdag 28. februar 2006

Jeg er ikke kjent i Stockholm. Jeg har ikke vært her siden jeg var på interrail som 20-åring. Alene. Traff en gutt som het Thomas på toget fra Narvik. Han var fra Australia og vi var sammen i Stockholm, på en ikke-romantisk måte, hang sammen, gikk sammen, bodde på samme sted, et ungdomsherberge, på en båt. Aner ikke hvilke gater vi gikk i, hvor vi var. Har ingen bilder fra den turen. Dette har skjedd: Jeg har stått opp, pakket, dratt ned til toget, gått på toget, trodd at jeg skulle ha en god natts søvn i sovevogna, oppdaget at jeg må bytte til buss, sittet på buss, kommet på hvor lett jeg blir bilsyk, tilbake til tog midt på natta; endelig sove, for så å komme altfor fort fram til Stockholm og måtte ut i vinterkalde gater. Jeg putter bagen og sekken i en locker, får plass til begge i én for 40 kroner. Har likevel en ganske tung sekk med pcen min i. Hvor skal jeg gå? Jeg er trøtt, vil sove, må 7


ha kaffe. Har en hel dag i Stockholm før jeg skal ta bussen ut til Nevlunghamn og båten over til Gotland. Kommer fram til Visby, seint i kveld, i natt. Nå angrer jeg på hele reiseruta. Jeg vil bare sitte et sted og skrive. Stockholm. Kulde, snø, slaps. Jeg går på måfå. Må skaffe et kart, må skaffe et liv, må skaffe en jobb, må skaffe en kjæreste, en kontrakt, en bokutgivelse. Dette har også skjedd: Jeg har gitt ut en bok, en novellesamling. Ergo er jeg forfatter. Eller? Jeg har i hvert fall gitt ut én bok. Den boka ligger i bagen. Fem eks tok jeg med. Én for hver dårlige eks jeg har hatt. Får lyst til å si den setninga høyt, eller enda bedre: skrive den ned. Én bok for hver dårlige kjæreste jeg har hatt. Det blir fem bøker. Men det er jo den samme boka. Jeg kan bruke setninga når jeg har skrevet fem ulike bøker. Skjønt da har jeg vel hatt enda flere dårlige kjærester. Jeg smiler til meg selv. Jeg tenker ikke den setninga uten selvironi. Jeg er redd for store ord. En forfatter som er redd for ord, hvordan skal det gå? Sekken er tung, jeg gleder meg til de bærbare blir lettere og jeg blir rikere så jeg har råd til den letteste. Jeg har vondt i skuldrene. Det har jeg hatt lenge. Lenge før boka kom ut. Bekymringer på skuldrene. Er dét en god setning? Lurer på om Thomas lever, han australieren som jeg en gang var sammen med i halvannet døgn, nei mer, to-tre døgn, på en ikke-romantisk måte, ingen sex, ingen kyssing, ingen flørt, ingen nærhet, ingen følelse av ekstra god kontakt. Kaffe, jeg må ha kaffe. Jeg må sitte. Sitte stille og 8


skrive. Jeg liker ikke å gå. Med tung sekk. Jeg liker ikke å bære. Jeg liker ikke å reise. Jeg liker bare å komme fram. Å være et sted. Jeg ønsker meg den perfekte kafé, derfor går jeg forbi mange. De ligger for nær Centralstationen, antagelig er de turiststeder. Som om jeg ikke er turist. Drømmer om et sted der jeg kan sitte i timevis. Det romler i magen, jeg er sulten. Der ligger jammen Centralbadet, badedrakten er i bagen, i lockeren. Ellers kunne jeg gått dit og svømt. Det er visst veldig fint der mener jeg å ha lest et sted. Og se der holder den svenske forfatterforeningen til! Får lyst til å gå opp, ringe på og si: Hei, jeg er en norsk forfatter. Og de: er du med i den norske forfatterforeningen. Og jeg: nei, jeg har bare gitt ut én bok foreløpig. Og de: kom tilbake når du er med der. Jeg ler for meg selv, jeg skulle vært standupkomiker, går videre, ser nok en kafé, bestemmer meg for å gå inn der. Det var en spøk, sier jeg til meg selv, det om standupkomiker, altså. Jeg er redd tankene kan få konsekvenser. Det er deilig og varmt inne i kafeen, der er en stikkontakt. Her kan jeg sitte. Har skrivebok også. Bestiller et smørbrød, en stor kaffe, et glass juice. Lar pcen ligge, tar opp skriveboka. Ny skrivebok, jeg har skrevet et sitat på første side: «Men prøv alt, hold fast på det gode.» Det er fra Bibelen. Jeg hadde lyst til å ha det foran i novellesamlingen, men redaktøren likte det ikke. Jeg tok det bort. Alt jeg har gjort for å please menn.

9


Etterpå står det en liste med navn på forfattere eller bøker jeg syns jeg bør lese, eller som jeg har lyst til å lese. Bibelen, står det øverst. Gombrowicz’ dagbøker står det, noen har anbefalt dem til meg, en mannlig forfatter har anbefalt dem til meg, jeg hører på mannlige forfattere, de finnes ikke på norsk, tror de finnes på svensk, kan kjøpe dem mens jeg er her da. Elfriede Jelinek står det. Ja, jeg må lese mer av henne. Det finnes heller ikke så mye på norsk ennå. Jeg leste et stykke på dansk. Kanskje det finnes noe på svensk? Jeg spiser. Ann Jäderlund står det. Inger Christensen. Jeg skriver. Setningene begynner ofte med jeg. Hvordan skal jeg komme unna meg selv? Unna mitt kvinnelige selv? Kan jeg skrive som en mann? Jeg skriver om å være mett, om å være sulten. Om å være tørst. Du forteller, du viser ikke: show, don’t tell. Jeg hører skrivelærerne si det til meg. Nå viser du fram underteksten igjen. Ser meg selv som ung skrivestudent som løfter på skjørtet foran den eldre mannlige forfatteren for å vise fram underskjørtet med teksten. Altså underteksten, eller hva om det ikke engang er et underskjørt, bare en underbukse. En underbukse med undertekst, eller hva om – Jeg betaler og går ut. Da jeg trenger lunsj går jeg tilbake til den samme kafeen. Orker ikke finne en annen. Her er det trygt. Her er det varmt. Her har jeg allerede vært. Laks til lunsj, med couscous-salat og en liten øl, for jeg er på reise, jeg er voksen og bestemmer selv. Jeg liker øl. Jeg skriver i boka mi. Jeg liker å skrive. Senere venter jeg. Så går jeg ned, henter sekk og bag og gjør meg klar til å ta bussen. Det viser seg at jeg ikke kan 10


kjøpe billett på bussen. Jeg må inn på sentralstasjonen og gjøre det. Herregud, jeg har hatt hele dagen på å gjøre det, meg jeg visste jo ikke. Jeg lar bagen og sekken ligge som bagasje i bussen, løper inn for å kjøpe billett. Der er en automat, inn med kortet, ut med billett, ut til bussen. Det går fint, jeg rekker det fint, jeg har fortsatt hjertet i halsen. Denne redselen, alltid redd for å glemme noe, miste noe. Å pakke ned pcen, ta den med på toalettet, for så å gå tilbake, ta den opp, skrive videre. Jeg liker ikke å skrive på kafé, for mye styr, pakke opp og ned. Med mindre man er flere, så den andre kan passe pcen for deg. Ny busstur. Jeg kan ikke lese, da blir jeg kvalm. Har ikke Ipod. Hadde walkman da jeg var på interrail. Må tenke. Må høre mine egne tanker. Dette har skjedd: For fire år siden var jeg i Finland og møtte Mark. Dette har skjedd: For fire uker siden lå jeg med en som het Per. En som het Pål. En som het Espen. For fire måneder siden var jeg involvert med en som het Hans. For fire dager siden lå jeg i sengen og skalv av angst. For fire timer siden satt jeg på kafé og skrev om det. Angst er fint å skrive om. Endelig framme ved båten, den er som et fly: Vi sjekker inn som på et fly, leverer bagasjen fra oss som på et fly, venter på å få gå om bord som på et fly. Vi går om bord, jeg finner et sted å sitte, tør ikke gå noe sted uten å ta med meg sekken med pcen, som fortsatt er tung. Jeg kjøper 11


mat og Ramlösa, er kvalm etter bussturen, har ikke lyst på øl lenger, om været er ustabilt blir jeg kvalm i båt også. Etterpå glemmer jeg at jeg er kvalm og kjøper en stor plate sjokolade i taxfreebutikken. Kommer på det igjen, legger den i sekken som dermed blir enda tyngre. Jeg må ha sovnet, for jeg våkner, sjekker engstelig om alt er der. Man kan lett ta noe fra den som sover. Ingen har tatt verken pengebok, mobil eller pc. Dette skal skje: Jeg skal skrive en roman. Jeg skal bo i fire uker på et sted for forfattere. Der skal jeg skrive en roman. Jeg skal også treffe igjen Mark. Det er underordnet. Jeg skal skrive. Jeg skal skrive bok nummer to, en roman. Den vanskelige andreboka. Jeg skal bli en ordentlig forfatter. En som kan bli medlem i Den Norske Forfatterforening. Det er det jeg vil. Være sammen med andre forfattere. Jeg vil lese forfattere, jeg vil skrive om forfattere, jeg vil bli lest av forfattere, jeg vil snakke med dem, jeg vil snakke om dem. Jeg vil ha forfattere som venner. Jeg vil ligge med forfattere.


Visby 2006 Natt til onsdag 1. mars

Båten legger til kai i Visby klokka ett. Jeg får bagasjen, jeg tar drosje. Svensk drosjesjåfør. Jeg slapper av. Jeg setter meg foran, jeg vil se hvor vi kjører. Jeg prater uanstrengt med drosjesjåføren, stoler på at han får meg dit jeg skal. Det gjør han. Det virker som de som bor her har gått og lagt seg. Felleshuset ligger i mørket. Nøkkelen til meg er teipet fast under postkassen. Jeg er ikke sulten, selv om jeg ikke har spist ordentlig middag. Samtidig er jeg for oppspilt til å gå og legge meg. Jeg lager meg en kopp te. Plutselig hører jeg noen åpne en dør, jeg skvetter. Det står en mann i døra. – Du er ny? sier han. – Ja. – Wiktor, sier han og rekker fram hånden. – Martina, sier jeg. – Norwegian? – Ja. Han hjelper meg over til rommene i det andre bygget. Tar den store sekken min og holder opp døra for meg. Jeg 13


har fått rom nr 6, han har rom nr 9, vi bor overfor hverandre. – Vi blir naboer, sier han. Jeg setter inn bagen og den lille sekken, mens han holder døra. Han blir stående. Ryggsekken min står på gangen. Hvorfor står han der fortsatt? Han sier at døra smekker om han ikke holder den, og spør om jeg ikke skal ta inn sekken. Jeg tar inn sekken. Takk, sier jeg. You’re welcome, sier han. Han går. Merker hvor trøtt jeg er. Må pakke opp tannbørsten og legge på sengetøy. Resten får vente til i morgen. Selv om jeg er trøtt får jeg ikke sove. Jeg ligger med en bok i hånden – en jeg har tatt med hit. Til av Tor Eystein Øverås. Han reiser også hit, det er en reisebok. Jeg klarer ikke lese. Tankene kverner rundt, jeg er redd for å sove. Redd for å slukke lyset. Enda jeg er alene i Visby. Alene og trygg. Det er ikke mange som vet at jeg er her, tanken beroliger meg. Jeg må overvinne frykten. Legge boka ned på golvet. Slukke lyset.

Ellisiv Lindkvist Selvopptatt  

Selvopptatt - selvutleverende og selvironisk. En humoristisk og skarp bok om å være forfatter og kvinne. En forfatter drar til Visby på Gotl...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you