Dodsspillet_blaibok

ret!» Et par gestapoagenter følger ham hakk i hæl, mens to andre ber de andre gjestene i lokalet stille seg med ansiktet mot veggen. Et øyenvitne fortalte senere: Jeg reiser meg […] fra bordet og går litt fram på gulvet så jeg kan se hele kafeen. Clemens er i nærkamp med den største av nordmennene, Tallaksen, jeg ser en revolver blir holdt i været, men om det er Clemens’ eller Tallaksens, vet jeg ikke. Det første skudd blir fyrt av, men å se hvem som skyter er umulig i det kaoset som oppsto. Clemens og Tallaksen slåss for livet og jeg ser Tallaksen synke om i den ene kroken, på høyre side av disken – i det samme øyeblikk snur Clemens seg rundt, holder seg for den ene siden og sier: − Jeg er truffet.2 Mens Clemens og Tallaksen slåss for livet, har en av de norske angiverne angrepet Gram. Han kaster seg over SOE-agentens stol bakfra og velter ham ned på gulvet. Så vidt et øyenvitne kan se, blir Gram fratatt en stor Colt-revolver. En tysk gestapoagent trer støttende til.

Han bøyer seg rolig over Gram og skyter flere skudd i magen på nordmannen. Da han senere ble kritisert fordi han «muligens ikke hadde behøvd å gjøre bruk av pistolen», unnskylder han seg med at Gram hadde forsøkt å detonere en håndgranat han hadde i lommen.

Gregers Gram døde kort tid etter.3 – Det ville aldri ha skjedd hvis Max Manus og jeg hadde vært i Oslo!

Den nylig avdøde motstandshelten Gunnar Sønsteby ga et klart svar, da jeg for et par år siden spurte ham om den skjebnesvangre dagen da hans to gode venner Gregers Gram og Johan Edvard Tallaksen gikk i bakholdet på Plasskafeen.

Her var de mest elementære forholdsregler forsømt, forklarer Sønsteby. Tallaksen hadde avtalt møtested med to tyskere uten å gjøre seg kjent med lokalet på forhånd, det var heller ikke ordnet med Milorg-observatører inne på og utenfor Plasskafeen i god tid før avtaletidspunktet – observatørene ville i så fall ha forstått at Gestapo var i ferd med å legge en felle.

Sønsteby hadde mest sannsynlig nedlagt veto mot møtet med tys6