Peter Swanson
Dødelig bekjentskap Oversatt av Kari Engen MNO
Tidligere utgitt på norsk: De som fortjener det (2016) Den tikkende kvinnen (2017) Hennes største frykt (2018) Alle disse vakre løgnene (2019)
Peter Swanson Originalens tittel: Before She Knew Him Oversatt av Kari Engen Copyright © 2019 by Peter Swanson Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-61172-9 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Depositphotos Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til tre generasjoner Gallerani (men spesielt til Meghan)
del 1
Vitne
Kapittel 1
De to parene møttes på en gatefest den tredje lørdagen i september. Hen hadde ikke hatt lyst til å gå, men Lloyd overtalte henne. «Det er jo rett i nærheten. Hvis du synes det blir uutholdelig, kan du bare snu og dra hjem.» «Det er jo nettopp det jeg ikke kan,» innvendte Hen. «Jeg må bli der i minst en time, ellers vil folk legge merke til det.» «De gjør jo ikke det.» «Jo, det gjør de. Jeg kan ikke bare troppe opp hos de nye naboene mine, snu og gå min vei.» «Jeg drar ikke hvis ikke du drar.» «Greit,» sa Hen, som visste at han bløffet, og at han kom til å gå alene hvis han måtte. Lloyd var taus et øyeblikk. Han sto foran bokhylla i stuen og omorganiserte bøkene. De hadde signert kontrakten på eneboligen i West Dartford i begynnelsen av juli, samtidig som Massachusetts opplevde en av historiens verste hetebølger. To måneder senere var været blitt kjøligere, og Hen begynte å føle at huset var deres. Alle møblene hadde havnet i de riktige rommene, bilder var hengt 9
opp på veggene, og maine coon-katten deres Vinegar hadde begynt å ta turer opp fra kjelleren, der han hadde holdt seg gjemt. «Hva om jeg ber deg om å bli med for å gjøre meg en tjeneste?» Ordet tjeneste var en uuttalt kode, et utspill Lloyd vanligvis bare tydde til når Hen ikke var frisk. Før i tiden hadde det noen ganger vært måten han fikk henne opp av sengen på om morgenen. «Ikke gjør det for din egen skyld. Gjør det for meg. Det er en tjeneste.» Det hendte hun ble irritert over ordet og måten han brukte det på, samtidig som hun skjønte at det var forbeholdt situasjoner da Lloyd mente det var viktig. Viktig for dem begge. «Greit. Jeg blir med,» sa hun, og Lloyd snudde seg og smilte til henne. «Hvis det viser seg å være forferdelig, ber jeg på forhånd om unnskyldning,» sa han. Lørdagen kom med sol og mye vind. Sporadiske vindkast rev i plastduken som ble holdt på plass av boller med pastasalat, potetgull og enorme mengder hummus og pita. Dartford var en velbeslått pendlerforstad tre kvarter fra Boston, men West Dartford, som var skilt fra resten av byen av Scituate River, besto av mindre boliger som var bygget tettere sammen, og som en gang i tiden hadde huset arbeiderne i en for lengst nedlagt tekstilfabrikk. Fabrikken, som nylig var gjort om til kunstneratelierer, var en av grunnene til at Lloyd og Hen hadde valgt West Dartford. Hen kunne ha sitt eget atelier i gåavstand hjemmefra, og Lloyd kunne ta pendlertoget – fra stasjonen som også kunne nås til fots – til 10
jobben sin i Boston. De kunne klare seg med én bil, boliglånet var lavere enn husleien de hadde betalt i Cambridge, og de bodde praktisk talt på landet, langt borte fra alt. Men da de kom på gatefesten, som var dominert av unge, hippe par, nesten alle med barn, føltes det ikke så veldig annerledes fra der de hadde bodd før. En kvinne som het Claire Murray – hun som var kommet personlig for å levere dem invitasjonen – presenterte Hen og Lloyd for de andre gjestene. Som alltid fulgte samtalene tradisjonelle kjønnslinjer: Hen ble stående og forklare navnet sitt – «en forkortelse for Henrietta» – minst tre ganger, at hun jobbet som kunstner på fulltid ytterligere tre – og hun fortalte to av kvinnene at nei, hun hadde ikke barn ennå. Bare én, en kvinne med rødt hår og mørke fregner, kledd i en T-skjorte med logoen til en barnehage på, spurte om hun hadde planer om å få barn. «Vi får se,» løy Hen. Etter å ha spist en ganske god pastasalat og halvparten av en tørr cheeseburger var det en lettelse for både Hen og Lloyd da de fant sammen igjen og ble stående og snakke med det som lot til å være det eneste andre barnløse paret på festen, Matthew og Mira Dolamore, som dessuten viste seg å bo i det toetasjes store huset rett ved siden av deres. «De må ha blitt bygget på samme tid, tror ikke dere også?» spurte Lloyd. «Alle husene i denne gaten er det,» svarte Matthew og gned seg på huden mellom underleppen og haken. Da han fjernet fingeren, så Hen at han hadde et arr der. Akkurat som Harrison Ford. Han var kjekk, tenkte hun. Ikke Harrison Ford-kjekk, men pen på den måten at alle trekkene hans – tjukt, brunt hår, lyseblå øyne, markert kjeve – var trekkene til en pen mann, samtidig som summen av dem ble 11
til noe litt mindre tiltrekkende enn de enkelte delene. Han sto stivt rett opp og ned med en dresskjorte stukket ned i umoderne jeans med høyt liv. De brede skuldrene og de store, grove hendene fikk Hen til å tenke på en utstillingsdokke. Senere, da alle fire spiste middag sammen, skulle hun konkludere med at han var en av disse harmløse, godlynte mennene som det var hyggelig å treffe, men som man aldri skjenket en tanke når de ikke var i nærheten. På et enda senere tidspunkt innså hun hvor feil førsteinntrykket var. Men den solfylte lørdag ettermiddagen var Hen bare glad for at Lloyd sto ved siden av henne igjen og konverserte, og at hun ikke måtte klare seg selv. Mira, som var omtrent halvparten så høy som den høye mannen sin, flyttet seg nærmere Hen. «Du har ikke barn, du heller,» sa hun, mer som en konstatering enn et spørsmål. Det gikk opp for Hen at de nye naboene deres sikkert hadde spionert på dem i juli, da de flyttet inn, og hun tenkte at det var rart at de ikke hadde kommet bort for å hilse på. «Nei, ingen barn.» «Jeg tror vi er de eneste parene i denne gaten som ikke har det.» Mira lo nervøst. Hen bestemte seg for at hun var den fysisk rake motsetningen til Matthew, og at summen av hennes trekk – en litt for stor nese, lavt hårfeste, brede hofter – gjorde henne til en person som var langt mer tiltrekkende enn ektemannen. «Hva driver du med?» spurte Hen, og ble irritert på seg selv over at hun så raskt falt ned på akkurat det spørsmålet. Alle fire snakket sammen i ytterligere tjue minutter. Matthew jobbet som historielærer på en privat videre12
gående skole i en naboby, og Mira var salgsrepresentant for et selskap som utviklet digitale læringsplattformer, noe som innebar, fortalte hun flere ganger, at hun var mer ute og reiste enn hun var hjemme. «Du må holde øye med Matthew for meg,» sa hun. «Fortelle meg hva han driver med når jeg er borte.» Hun brast i den nervøse latteren igjen. Hen burde ha mislikt henne, men gjorde det av en eller annen grunn ikke. Kanskje flyttingen virkelig hadde gjort henne mildere stemt, selv om det trolig heller skyldtes medisinene hun gikk på nå. Et nytt, kaldere vindkast feide bortover gaten og fikk det til å rasle i de fortsatt grønne trærne. Hen trakk strikkejakken bedre rundt seg og hutret. «Fryser du?» spurte Lloyd. «Det gjør jeg alltid,» svarte Hen og tilføyde: «Jeg tror kanskje jeg skal tenke på tilbakeveien …» Lloyd smilte til henne. «Jeg blir med,» sa han før han snudde seg mot Matthew og Mira. «Tro det eller ei, men vi driver fortsatt og pakker ut. Det var hyggelig å treffe dere.» «Hyggelig å treffe deg, Lloyd,» sa Matthew. «Og deg også, Hen. Det er en forkortelse for –» «Henrietta, ja, men ingen, bortsett fra fødselsattesten min, har noen gang brukt det navnet. Det har alltid vært Hen.» «La oss treffes en dag. Kanskje grille, hvis det ikke er for sent.» Det var Miras forslag, og alle sa seg enig, men med svevende svar som fikk Hen til å konkludere med at det aldri kom til å skje. Derfor ble hun overrasket da Mira en uke senere kom løpende ut av ytterdøren idet Hen var på vei hjem fra atelieret. 13
«Hei, Hen!» sa Mira. Som alltid etter en ettermiddag med jobbing følte Hen seg åndsfraværende på en god måte. «Hei, Miri,» svarte hun og innså med en gang at navnet var feil. Naboen rettet ikke på henne. «Jeg hadde tenkt å stikke innom i kveld, men så fikk jeg se at du kom gående. Passer det å komme på middag denne helgen?» «Eh,» sa Hen nølende. «Fredag eller lørdag, det spiller ingen rolle,» fortsatte Mira. «Til og med søndag passer for oss.» Hen visste at hun ikke slapp unna, i hvert fall ikke nå som tilbudet omfattet tre mulige kvelder. Hun og Lloyd hadde ingen bestemte planer for helgen, så hun valgte lørdag kveld og spurte Mira hva de skulle ta med. «Bare dere selv. Hurra. Er det noe dere ikke kan spise?» «Nei, vi spiser alt,» svarte Hen og unnlot å si noe om Lloyds fobi mot å spise kjøtt som ble servert festet til bein. De ble enige om lørdag klokka sju, og Hen sa fra til Lloyd da han kom hjem den kvelden. «Ok,» sa han. «Nye venner. Er du klar for det?» Hen lo. «Egentlig ikke, men det blir hyggelig å få servert middag. Vi kommer til å være kjedelige, og de kommer aldri til å invitere oss igjen.» Hun og Lloyd ankom presis klokka sju, rustet med én flaske rødvin og én flaske hvitvin. Hen hadde på seg den grønnrutete kjolen sin med tights under. Lloyd, som i det minste hadde dusjet, var kledd i jeans og en Bon Iver-Tskjorte, som han innimellom brukte når han trente. De ble vist inn i stuen – med en planløsning som var identisk med deres egen – og alle fire satte seg ved et lavt salongbord som 14
var dekket med nok fingermat til å mette en hel hær. Hen og Lloyd tok plass i en beige skinnsofa, mens Matthew og Mira satte seg i matchende lenestoler. Rommet var veldig hvitt og sterilt, og usannsynlig rent. Det hang interessante bilder på veggene, men Hen trodde hun kjente dem igjen fra interiørkjeden Crate & Barrel. De småpratet i et kvarter. Hen var seg bevisst at de ikke var blitt tilbudt noe å drikke – var dette et alkoholfritt hjem? – uten at hun hadde så mye imot det, bortsett fra at hun tenkte på Lloyd. Men akkurat idet Mira spurte Hen om hun hadde tenkt å være med på Åpent atelier-arrangementet, reiste Matthew seg og sa: «Er det noen som vil ha noe å drikke?» «Hva har du å velge blant?» spurte Lloyd litt for ivrig. «Vin, øl.» «Jeg tar en øl,» svarte Lloyd, mens Hen og Mira begge ba om et glass hvitvin. Matthew forsvant ut av rommet, og Mira spurte om Åpent atelier igjen. «Jeg vet ikke,» sa Hen. «Jeg har bare akkurat kommet i orden. Det virker rart at folk plutselig skal marsjere inn der.» «Du burde gjøre det,» sa Lloyd. «Ja, det burde du,» sa Mira. «Har du vært på Åpent atelier noen gang?» sa Hen til Mira. «Ja. Hvert år så lenge vi har bodd her. Det vil si, jeg går. Det hender Matthew blir med. Det er morsomt, så du burde helt klart gjøre det. Kanskje du til og med selger noe. Det var der jeg kjøpte disse trykkene.» Mira nikket mot bildene på veggen, og Hen fikk dårlig 15
samvittighet for å ha trodd at de stammet fra en møbelbutikk. Matthew kom tilbake med drikkevarene, og Hen la merke til at han hadde tatt med en ingefærøl til seg selv. «Fortell oss om kunsten din,» sa Mira. Det var ikke det Hen likte best – å forklare yrket sitt – men hun gjorde så godt hun kunne, og Lloyd, som alltid heiet på henne, blandet seg inn og tok over. Siden college hadde Hen jobbet som billedkunstner og laget grafiske trykk, først med trykkplater i tre, senere i kobber og sink. I mange år holdt hun seg til rene fantasimotiver: groteske, surrealistiske bilder, som regel med en tittel. Illustrasjonene var laget så de så ut som om de kom fra bøker, gjerne skumle barnebøker som ikke eksisterte annet enn i hennes eget hode. Som kunstner hadde hun vært ganske fremgangsrik. Hun var blitt tatt ut til flere gruppeutstillinger og hadde til og med vært portrettert i et New England-kunsttidsskrift, men alltid vært nødt til å spe på inntekten ved å jobbe i utsalg for kunstmateriell og av og til som rammemaker for en kjent Boston-kunstner i South End. Alt dette forandret seg da hun ble kontaktet av en forfatter som ville at hun skulle lage illustrasjoner til det første bindet i det man håpet skulle bli en fantasy-serie for barn. Hun hadde sagt ja til oppdraget. Boken hadde solgt bra, noe som hadde ført henne til en agent. Nå var hun barnebokillustratør på heltid, og laget bare av og til egen kunst. Hun hadde ikke noe imot det. Innerst inne var hun glad for å få beskjed om hvordan tegningene hennes skulle se ut. Medisinblandingen hun gikk på nå for tiden – stemningsstabiliserende, antidepressiver og noe som visstnok skulle forsterke de antidepressive effektene – hadde holdt den bipolare lidelsen i sjakk i snart to år, men det føltes også som om den hadde 16
tatt knekken på alt som het kreativitet. Hun kunne fortsatt jobbe – var fortsatt glad i arbeidet sitt – men det var sjelden hun fikk ideer til noe originalt. Ikke at hun sa noe om dette til Mira og Matthew. Mira var mest interessert i fantasy-bøkene, ettersom hun hadde hørt om dem, og lovet å kjøpe den første i serien. Matthew stilte henne flere spørsmål om den kunstneriske prosessen, lente seg nærmere og lyttet oppmerksomt til svarene. De forflyttet seg etter hvert til spisestuen, der maten var satt fram på varmeplater på et avlastningsbord: potetmos, kyllinglår i knallgul saus og en grønn salat. «Det var på denne måten besteforeldrene mine serverte mat,» sa Hen. «På et sidebord.» «Hvor er de fra?» spurte Mira. Hen forklarte at faren hennes var britisk og moren amerikansk, og at de i barndommen hennes hadde flyttet fram og tilbake mellom Bath i England og Albany i staten New York. «Jeg syntes nok du hadde en aksent,» sa Mira. «Mener du det? Jeg trodde ikke jeg hadde noen.» «Den er svak.» «Er du fra …?» «Jeg er fra California, men begge foreldrene mine kom fra Nord-England, og før det Pakistan, og de oppførte seg svært britisk. Alle måltidene våre, også frokosten, ble satt fram på et anretningsbord i spisestuen.» «Jeg har sans for det,» sa Hen. Samtalen under middagen fløt ganske lett, men den tok aldri av. Det var mye snakk om de respektive jobbene deres, om nabolaget og det latterlig overprisede eiendomsmarkedet. Hver gang Matthew sa noe, var det for å stille 17
flere spørsmål, som regel om Hen. Det gikk opp for henne, etter at han hadde spurt om hun hadde overlevd gatefesten, at han var ganske lydhør. Lloyd, som håpet å styre samtalen inn på sport, spurte Matthew om han underviste i noen idrettsfag på Sussex Hall. Matthew svarte benektende («den eneste idretten jeg noen gang var god i, var badminton»). Hen, som hadde brukt tre katastrofale måneder rett etter college på å forsøke å undervise i kunstfag på en førskole, spurte ham om han syntes læreryrket var følelsesmessig utmattende, og han innrømmet at de to første årene var tøffe. «Men nå trives jeg veldig godt i jobben min. Jeg er glad i elevene, og jeg liker å få kjennskap til livene deres, se den store forandringen fra det første året til de er ferdige med tredjeklasse.» Hen merket at Lloyd, som jevnt og trutt jobbet seg gjennom flere glass med vin, satt og gjespet i smug. Etter desserten – varm rispudding med rosiner og kardemomme – sa Hen at de måtte komme seg hjem fordi de skulle kjøre tidlig neste morgen og besøke foreldrene til Lloyd. Det var sant, men de skulle ikke dra før tidligst utpå formiddagen. Da de to parene sto i entreen, sa Hen nok en gang hvor godt hun likte måten de hadde innredet huset sitt på. «Å, vi burde jo vise dere rundt,» sa Mira. «Vi burde ha gjort det tidligere.» Overraskende nok sa Lloyd seg enig, og Mira tok dem med inn på det nyoppussede kjøkkenet og til terrassen de hadde bygget på baksiden av huset, og fortsatte deretter inn på kontoret til Matthew. Rommet var så ulikt de lyse fargene og rene linjene i resten av boligen, at det for Hen føltes som å komme inn i et helt annet hus, kanskje til og med en annen tid. Tapetet på veggene var mørkegrønt med et 18
svakt kryss-skravert mønster, gulvet var dekket av et velbrukt persisk teppe, og et enormt glasskap fylt med bøker og innrammede fotografier dominerte rommet. Det sto et lite skrivebord der med en skinntrukket stol til; bortsett fra den var det ingen andre steder å sitte enn i en kordfløyelssofa. Ingenting der inne var det minste moderne, og alle flater var dekket av pyntegjenstander og innrammede svarthvitt-bilder. Hen, som var glad i små gjenstander og alt som var gammelt, tok to skritt inn i rommet og klarte ikke å undertrykke et: «Å.» «Dette er veldig Matthew,» sa Mira. Hen snudde seg smilende og oppdaget at Matthew, som hadde vært opptatt med oppvasken under mesteparten av omvisningen, sto i døråpningen og så nervøs ut. Hun følte seg litt forlegen, som om de ble vist noe langt mer privat enn et arbeidsrom. «Jeg liker det,» sa hun. «Så mange interessante ting du har.» «Jeg er en samler,» sa Matthew. «Mira er … hva er det motsatte av en samler? En ut-kaster?» Rommet hadde peis, og mens Lloyd spurte om den fungerte, studerte Hen gjenstandene på peishylla. Det var en umake samling – en liten messingslange, et par trelysestaker, et miniatyrportrett av en hund, en globus med lys, og i midten en statuett av en fekter midt i et utfall på en sokkel av sølvfarget metall. I et flyktig, fryktelig øyeblikk trodde Hen hun skulle besvime. Synet ble uklart, og det føltes som om det strømmet vann gjennom beina hennes. Så klarte hun å ta seg sammen. Det er sikkert bare en tilfeldighet, sa hun til seg selv idet hun tok et skritt fram for å se hva som sto gravert på sokkelen. TREDJE PLASS KÅRDE, leste hun, og deretter, med mindre skrift, noe som så ut som JUNIOR-OL 19
og en dato hun ikke klarte å tyde. Hun hadde ikke lyst å gå enda nærmere. Hun snudde seg, og med noe hun håpet var normal stemme, spurte hun Matthew: «Driver du med fekting?» «Herregud, nei,» svarte han. «Jeg bare likte statuetten. Jeg kjøpte den på et garasjesalg.» «Er det noe galt, Hen?» spurte Lloyd og kastet et bekymret blikk på ansiktet hennes. «Du ser litt blek ut.» «Nei da, det går bra. Jeg er nok bare trøtt.» Igjen stilte de to parene seg opp i entreen for å ta farvel. Hen kjente at blodet var på vei tilbake til ansiktet. Det var bare en fektepremie – det må finnes tusenvis av dem, formanet hun seg selv idet hun nok en gang roste middagen og takket for omvisningen, mens Lloyd sto med hånden på dørhåndtaket og forsøkte å slippe unna. Mira grep inn og kysset Hen på kinnet, og Matthew, som sto bak henne, smilte og sa ha det. Hen trodde det kunne være innbilning, men hun syntes det så ut som han holdt oppmerksomt øye med henne. Da de kom ut i den kalde, fuktige luften og døren til Dolamore-paret hadde lukket seg, snudde Lloyd seg mot Hen og sa: «Går det bra? Hva var det som skjedde?» «Å, det var ingenting. Jeg ble bare litt svimmel. Det var varmt der inne, synes ikke du også?» «Egentlig ikke,» sa Lloyd. De var allerede framme ved sin egen dør, og selv om Hen hadde lyst til å være litt lenger ute i kveldsluften, visste hun at Lloyd var ivrig etter å komme seg inn og se om det fortsatt var noe igjen av Red Sox-kampen. Da hun lå i sengen senere, med Lloyd sovende ved siden av seg, sa hun til seg selv at det var tåpelig av henne å rea20
gere som hun gjorde, at verden var full av fektepremier, og at alle sammen antagelig så like ut. Men det er ikke tåpelig, er det vel? Matthew underviser på Sussex Hall, og det var der Dustin Miller gikk på videregående.