Han prøvde å tenke tilbake til tiden før huset, men hver gang han forsøkte, forsvant alle minnene, alle tankene. Han begynte å telle sekunder. Langsomt. De våget seg ut fra skjulestedet. Lyset fra brannen skar opp gårdsplassen i bevegelige felt. Han så hvordan det røde lyset farget skikkelsen ved siden av seg. Flammene fra det brennende huset steg inn i himmelmørket. Den hete luften sved i lungene. Han tenkte på de to som ble igjen der inne. De som ble ofret. De som hadde sluttet å kjenne noe. Han skjøv tankene vekk. En bil kom oppover. Han så skinnet fra lyktene over bakkekammen. Hurtig dro han broren med seg. De snublet oppover stien til de kom til den store steinen, der krøp de sammen. Bilen stoppet og fire mennesker steg ut. Han holdt pekefingeren foran munnen så broren skulle forstå at han måtte være helt stille. Han klarte ikke å se hvem de var. Et øyeblikk ble han redd for at han og broren likevel ikke ville klare det. At alt var forgjeves. Han grep hånden som søkte hans. Flammene slikket ikke lenger mot himmelen. Brølet fra brannen hadde stilnet, men varmen var fremdeles intens. Følelsen av uvirkelighet avtok langsomt. Ingen av menneskene på gårdsplassen så deres vei da de forsiktig krøp vekk, de sto bare fortapte og urørlige mens ilden fortærte alt rett foran øynene deres. Han kastet et siste blikk bak seg mens de hastet avgårde. Enkelte flammer reiste seg sporadisk, men mest var det bare en enorm glohaug igjen. Etter en stund var det bare kulde og mørke. Han trakk pusten dypt, kunne kjenne hvordan pulsslagene hamret i tinningen. Kjente den iskalde luften skjære i lungene. Kroppen ristet ukontrollert. Han hadde pønsket ut en 6