Chris Tvedt & Elisabeth Gulbrandsen
Djevelens barn
© CAPPELEN DAMM AS, 2014 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47742-4 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Terese Moe Leiner | Blæst design Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
PROLOG
Han var tretten. Broren var ni. De satt helt stille uten å snakke sammen. Det eneste de kunne høre var lyden av brannen. De satt i vedskjulet, bak noen løse bordplanker, helt innerst, som i et hemmelig lite rom. Ingen visste om dette stedet. Han hadde oppdaget det da han hentet ved i skjulet. Det var mørkt rundt dem. Bare et flakkende rødt lys fra brannen utenfor trengte igjennom sprekkene i bordkledningen. Han trodde at de hadde vært her flere timer allerede. Verkingen i kroppen etter å ha sittet stille så lenge var nesten ikke til å holde ut. Broren begynte å bli urolig. «Det gjør vondt i beina,» hvisket han, nesten uhørlig. Han prøvde å flytte litt på seg slik at broren kunne få mer plass til å strekke ut. La armene rundt ham og kjente den tynne, skjelvende kroppen mot seg. «Du må sove,» hvisket han. «Du trenger kreftene. Vi skal gå langt.» Han holdt hånden et øyeblikk rundt den spinkle nakken, kjente hvor liten og vergeløs broren var. Flyttet hånden, ville ikke kjenne på de følelsene, ikke nå. Etter en stund kunne han høre at broren pustet saktere. «Sover du?» hvisket han. Han fikk ikke noe svar. 5
Han prøvde å tenke tilbake til tiden før huset, men hver gang han forsøkte, forsvant alle minnene, alle tankene. Han begynte å telle sekunder. Langsomt. De våget seg ut fra skjulestedet. Lyset fra brannen skar opp gårdsplassen i bevegelige felt. Han så hvordan det røde lyset farget skikkelsen ved siden av seg. Flammene fra det brennende huset steg inn i himmelmørket. Den hete luften sved i lungene. Han tenkte på de to som ble igjen der inne. De som ble ofret. De som hadde sluttet å kjenne noe. Han skjøv tankene vekk. En bil kom oppover. Han så skinnet fra lyktene over bakkekammen. Hurtig dro han broren med seg. De snublet oppover stien til de kom til den store steinen, der krøp de sammen. Bilen stoppet og fire mennesker steg ut. Han holdt pekefingeren foran munnen så broren skulle forstå at han måtte være helt stille. Han klarte ikke å se hvem de var. Et øyeblikk ble han redd for at han og broren likevel ikke ville klare det. At alt var forgjeves. Han grep hånden som søkte hans. Flammene slikket ikke lenger mot himmelen. Brølet fra brannen hadde stilnet, men varmen var fremdeles intens. Følelsen av uvirkelighet avtok langsomt. Ingen av menneskene på gårdsplassen så deres vei da de forsiktig krøp vekk, de sto bare fortapte og urørlige mens ilden fortærte alt rett foran øynene deres. Han kastet et siste blikk bak seg mens de hastet avgårde. Enkelte flammer reiste seg sporadisk, men mest var det bare en enorm glohaug igjen. Etter en stund var det bare kulde og mørke. Han trakk pusten dypt, kunne kjenne hvordan pulsslagene hamret i tinningen. Kjente den iskalde luften skjære i lungene. Kroppen ristet ukontrollert. Han hadde pønsket ut en 6
plan han trodde var god, men nå i mørket og kulden skjønte han at det ikke hadde vært noen plan, ikke egentlig, bare et ønske om å komme seg vekk. Han hørte hvordan det knaket i den frosne bakken for hvert skritt de tok. Han hadde ikke tenkt på kulden, hadde ikke tenkt på mørket heller. Han hørte de såre hikstene fra broren og famlet etter den lille. Begravde fingrene i det glatte myke håret. «Ikke gråt. Vi klarer det.» Broren svarte ikke. De hadde løpt et godt stykke. Han hadde tenkt at så lenge de løp oppover, var de trygge. På et eller annet tidspunkt måtte de over elven. Det var det han hadde vært mest redd for. Han blunket vekk tårene, de rant nedover kinnene og han slikket seg rundt leppene idet de nådde munnen. Det smakte bittert, brent aske. Hjertet slo ikke så hardt lenger. Han trodde de var trygge nå. «Vi klarer det. Vi er der snart nå.» Han fikk ikke noe svar, men likevel fortsatte han å si de samme setningene om og om igjen, et mantra som gav ham krefter. Broren var taus. Han vil snakke så snart vi kommer i hus og får mat. Da vil han snakke, tenkte han. Landskapet forandret seg, det flatet ut og han kunne skimte busker like i nærheten. Luften ble råere. De måtte ha nådd elven. Han kunne høre duringen fra fossen lenger nede. Forsiktig gikk de ut på den skrøpelige broen. Flere steder manglet det planker. Der la han seg ned på alle fire, tenkte det var tryggere. Fikk broren til å gjøre det samme. «Hold deg fast i meg, så du ikke faller utfor.» Han kjente hånden gripe fatt i jakken sin. Langsomt beveget de seg fremover. Klamret seg til plankene. Som fjellklatrere forserte de det siste stykket og nådde bred7
den på den andre siden. De forlot elven og fulgte stien som så vidt kunne skimtes i mørket. Bak dem tidde elven og vinden malte skrittene deres ut. Senere kunne han ikke huske noe fra den siste delen av veien. Det eneste han erindret var lyden av hivende, hard pust og brorens absolutte taushet.
DEL I
KAPITTEL 1
Preben Jordal sto opp nøyaktig klokken sju, slik han gjorde hver eneste morgen. Uten å tenke satte han de bare beina på gulvet når vekkerklokken ringte og vaklet ut på badet. Først da han kom ut av dusjen husket han at denne dagen ikke var som andre dager. Han så på seg selv i speilet. En middels høy, ganske kraftig kropp. Duggen gjorde at han ble forskånet for de mest avslørende detaljene, men han hadde lagt seg godt ut rundt midjen, brystmusklene var blitt slappere og hårfestet høyere. Han brydde seg ikke. Det var fremdeles muskler under fettet. Han bøyde seg frem, gned av glasset med hånden, gransket sitt eget ansikt. Blå øyne under buskete øyenbryn, en nese som hadde vært brukket to ganger, kraftige kjever. Jeg er den jeg er, tenkte han. Langt fra ung, men heller ikke riktig gammel. Ikke ennå. Han kokte egg, laget kaffe, fylte appelsinjus i to glass. Da alt var klart, kom hans kone tassende ned. Hun gjespet, var trøtt som alltid. De snakket ikke stort sammen ved frokostbordet. Preben leste avisen. Hun kikket ut av vinduet, en blek kvinne, fremdeles vakker, kanskje, på en fjern, nesten forfinet måte. Han lurte på hvorfor hun alltid kikket ut. Det var ikke stort å se der, bare en veistump omgitt av et lite skogholt. Skjorten var nystrøket og jakken uten flekker. «Nå går jeg, Amalie,» ropte han. «Ha en god dag.» 11
Han ventet et øyeblikk i døråpningen, i tilfelle hun skulle si noe, men hun gjorde ikke det, fortsatte bare å stirre ut av vinduet. Hun bryr seg virkelig ikke, tenkte han. Preben Jordal fylte 57 år den dagen. Han hadde vært politimann i Bergen hele sitt yrkesaktive liv, og dette var hans siste dag på jobben. Han hadde egentlig ingenting å gjøre på kontoret. Alle løpende saker var for lengst blitt overført til andre. Notater var blitt skrevet der hvor det var nødvendig, gamle dokumenter var blitt gjennomlest og arkivert, makulert eller kastet, alt etter som. Kolleger kom stadig vekk innom. De sa de samme tingene, ga klosset uttrykk for at han ville bli savnet, de yngre kom med halvdårlige morsomheter om pensjonisttilværelsen. Han smilte pliktskyldig. «Hva skal du gjøre på?» spurte en. «Gjøre på?» Den andre gestikulerte. «Hva skal du drive med? Du må jo fylle dagene med ett eller annet. Du er ikke akkurat en gammel mann. Har du søkt jobber, eller?» Preben nølte. «Jeg skal fiske,» sa han. «Jeg visste ikke at du fisket.» Han gjorde ikke det, følte bare at han måtte si noe. Sannheten var at han ikke hadde tenkt over spørsmålet i det hele tatt. «Jovisst,» sa han. «Skal kjøpe meg en liten båt og greier.» Det meste av private gjenstander hadde han kastet. Et lite, innrammet fotografi av konen stod igjen. Han studerte det. Det var tatt på fjellet et eller annet sted, antagelig på nittitallet. Hun var kledd i en rød anorakk, satt på en stein, så ikke mot kameraet, stirret bare ut i horisonten. Det var slik det var blitt, tenkte han. Hun 12
så alltid et annet sted. Han nølte, så kastet han bildet også. Kontoret var tomt, bortsett fra en bunke dokumenter som lå i vinduskarmen. Han puttet dem i vesken. I lunsjen ble det servert kake. Politimesteren var på reise, derfor var det inspektøren, en mann Preben knapt hadde hilst på, som holdt en liten tale. Han takket for lang og tro tjeneste, slo fast at Preben var en hedersmann, et eksempel til etterfølgelse, at han kom til å bli savnet. Alle skålte, mumlet samtykkende, klappet høflig. Men praten rundt bordene etterpå dreide seg om andre ting. «Jeg hører at saken mot Victoria Ravn er blitt henlagt,» sa en gråhåret etterforsker. «Du kødder! Hvordan er det mulig?» «De finner ikke liket. Og dessuten er det ingen som vet hvem han var. Ikke så lett å ta ut en tiltale for drap på noen som ikke finnes.» Betjenten som snakket, lente seg frem over bordet, senket stemmen konspiratorisk. «Dessuten er hun ikke helt god, ifølge gutta på voldsavsnittet.» «Hvordan da?» En pekefinger laget sirkler ved tinningen. «Temmelig sprø. Ikke helt tilregnelig. Hun hadde ikke trengt å melde seg, var ikke engang under mistanke da hun dukket opp på kammeret. Dessuten drev hun som luksushore. Som domina, eller hva det nå heter. Pisket folk mot betaling.» «Og det mener du betyr at hun er sprø?» «Jeg bare forteller hva etterforskerne sier. At hun er koko.» En annen og mye yngre mann ristet på hodet. «Det er ikke derfor saken ble henlagt,» sa han. «Hun er samboer med Edvard Matre hos Kripos. De lar henne gå for å unngå en skandale, det er saken. Matre har mye kred der inne.» 13
«Det der er bare tull, Frank,» sa Preben Jordal. «Det er ikke sånn det funker.» «Du kjenner Matre, stemmer ikke det? Jobbet ikke dere sammen med de drapene?» sa Frank. «Jo. Hva faen har det med saken å gjøre?» «Ingen ting,» sa Frank og løftet hendene i teatralsk overgivelse. «Ingen ting som helst.» Preben Jordal hadde lyst til å gi fyren en på trynet. I dag kunne han endelig gjøre det uten å bry seg med konsekvensene, tenkte han. «Du er en idiot, Frank, vet du det? En hjernedød jævel som aldri har annet enn dritt å komme med om andre mennesker.» «Hva faen er det du sier!» Frank var på vei opp av stolen. Preben så på ham. «Jeg sier at ingen ting ville glede meg mer enn å banke dritten ut av deg før jeg slutter. Er det det du vil?» Frank flakket med øynene, søkte støtte rundt bordet, men fant ingen, ristet på hodet og gikk. «Way to go, Preben,» sa den gråhårete. «Way to go.» Han gikk ut gjennom dørene for siste gang. Mailuften var mild og behagelig, og han bestemte seg for å rusle litt rundt i byen. Han følte seg isolert fra alle disse som skyndte seg videre i livene sine, tenkte ikke på noe, gikk bare og så ned på fortauet. Så at han hadde glemt å pusse de sorte, solide skoene han hadde tatt på seg den morgenen. Det irriterte ham at han hadde glemt det, i dag av alle dager. Inni ham var det en tomhet som ventet på å bli fylt. Han gikk på måfå, ned mot havnen, passerte Holbergstatuen, krysset over til Fisketorget. Byen var allerede full av turister. Han fortsatte utover bryggen, kikket på lystbåtene som lå langs kaien. Det var utrolig hva slags fartøyer folk hadde råd til. Da han kom til festningen, gikk han inn på området og fant en benk hvor han kunne sitte alene. 14
Noen få unge jenter lå og solte seg på plenen på tross av at solen bare var fremme av og til. Han så på dem uten begjær. Tenkte på alt som lå bak ham, og alt som skulle komme. Han var pensjonist nå. Fremtiden var hvite dager i en lang rekke, uendelige som en snødekket tundra, frossen og uten liv. I samme øyeblikk tok han en bestemmelse. Han ville ut av ekteskapet. Det var blitt et tomt skall uten innhold. Amalie og han hadde lite å snakke om, hadde ikke hatt sex på det han kunne huske. Ingen felles gleder, ingen sorger, ingen forventninger. Det var som om de langsomt var blitt visket ut for hverandre. Likegyldighet. Det var alt som var igjen.
KAPITTEL 2
Midt blant regninger og reklame lå et brev. Konvolutten var merket «Politiet» med store bokstaver. På linjen under sto det «Kripos» med litt mindre skrift. Til sin egen forbauselse oppdaget Edvard Matre at han skalv på hendene, og fikk en fornemmelse av hvordan det kunne være for andre å motta et slikt brev, for lovbryterne, for de som hadde noe å skjule og mye å frykte. Han hadde aldri trodd at han selv skulle få et slikt brev i postkassen og føle angst. Nå, i dette øyeblikket, med et oppsigelsesbrev i hånden, forsto han hvor mye jobben betydde for ham. Han var politimann, etterforsker, hadde alltid vært det, hverken ville eller kunne gjøre noe annet. Han trakk pusten dypt, rev opp konvolutten og lot blikket fare over de få linjene. «… ber deg møte på avdelingssjef Katrine Gjesdahls kontor onsdag den 24. april kl. 09.00.» Det var ingen oppsigelse. Bare en innkalling til et møte med sjefen om to dager. To lange dager. Ingen henrettelse, men heller ingen benådning, en utsettelse, det var alt. Hun kunne ha ringt, tenkte han. Tatt en telefon, bedt ham stikke innom. Det lovet ikke godt at hun var så formell. Onsdag morgen barberte Edvard seg med omhu. Det var utrolig så fort skjegget vokste. Han likte ansiktet glattbarbert, gikk to skritt tilbake, så på seg selv. Speilbil16
det viste et ansikt med markerte trekk. Det mørke, glatte håret var strøket bakover og blottet en forholdsvis høy, bred panne. Han møtte sitt eget alvorlige blikk. Det var litt lukket, strengt ville noen sikkert si. En eks-kjæreste sa alltid at han måtte smile oftere, for ellers så han sørgmodig ut. Edvard visste at avgjørelsen om hva som skulle skje med ham for lengst var tatt, og knapt ville bli påvirket av hvilken skjorte han hadde på seg, likevel, eller kanskje akkurat derfor, kjentes det viktig. Men allerede før han hadde fått jakken på, klebet skjorten seg til ryggen og det føltes som om klærne var et nummer for små. Utenfor Katrine Gjesdahls dør stanset han et øyeblikk, dro en hånd gjennom håret og trakk pusten dypt, banket på og gikk inn. Klokken var nøyaktig ni. Hun satt i en kontorstol som var for stor til henne, holdt hendene foldet på bordplaten foran seg, en litt unnselig, middelaldrende kvinne. «God morgen, Edvard,» sa hun. «Vær så god, ta plass.» Han satte seg, tenkte at det var en underlig formell og nesten litt gammeldags hilsen, og at det ikke lovet godt. «Hvordan har du det?» spurte hun. «Kan vi bare komme til saken, Katrine?» Han så at hun ble litt stram om munnen. «Det er min fremtid som er på spill her,» sa han, og hun nikket som for å vise at hun forsto utålmodigheten hans. Men det betydde ikke at hun ville la ham bestemme tempoet. Hun la en hånd på papirbunken foran seg på skrivebordet. «Du har vært suspendert … la meg se … siden november i fjor. Årsaken var at din samboer meldte seg for politiet i Bergen og tilsto et drap. Hennes forklaring hang ikke helt sammen. Det oppsto spørsmål om din rolle i saken, om du kunne ha ytet etterfølgende 17
bistand, eller i det minste holdt tilbake opplysninger om et straffbart forhold.» Hun holdt inne, som for å gi Edvard anledning til å svare, men da han ikke sa noe fortsatte hun: «Vel, som du vet er saken mot Victoria Ravn henlagt etter bevisets stilling. Hun kan meget vel ha begått drapet allikevel. Vi kan bare ikke bevise det.» Han beveget seg på stolen, kunne aldri tenke på den natten uten å føle uro, uhygge. Edvard hadde funnet Victoria på atelieret, naken og blodig. I sengen lå et maltraktert lik. Det hadde ikke vært snakk om selvforsvar, liket var lenket fast med håndjern. Hun hadde drept i raseri og av hevnlyst. Istedenfor å arrestere henne hadde Edvard hjulpet til med å bli kvitt liket. Han hadde gjort det av kjærlighet, hadde trodd at de kunne legge det bak seg og skape en fremtid sammen. De hadde prøvd. Hun hadde flyttet til ham i Oslo. Et år senere, mot Edvards vilje, hadde Victoria reist tilbake til Bergen og meldt seg for politiet. Katrine Gjesdahls tone ble skarpere. «Det er selvsagt ikke mulig å bevise noen form for delaktighet fra din side, Edvard, men det betyr ikke at alt er greit. Beviskravene er mindre strenge i arbeidsretten enn innenfor strafferetten. Selv om du ikke kan straffes er det fullt mulig å si deg opp. Ingen tror at du har fortalt hele sannheten om den kvelden. Det har vært adskillig tvil om hva som skulle skje med deg. Du har fiender i direktoratet. Men til sjuende og sist handlet dette om juss, og juristene har konkludert med at det hefter så mye usikkerhet ved saken at de ikke vil kjøre en arbeidsrettssak.» Han hadde vært så innstilt på å få sparken at det tok noen sekunder før lettelsen skylte over ham. «Jeg beholder jobben?» «Du blir ikke avskjediget og ikke oppsagt. Men jeg er blitt instruert om å gi deg tilbud om seks måneders etterlønn hvis du slutter frivillig. Det er et godt …» 18
Han ristet allerede på hodet. «Nei takk.» «Du får ikke et bedre tilbud, Edvard. Du bør gå hjem og tenke over det.» «Ikke nødvendig.» Katrine Gjesdahl sukket. «Jeg visste at du ville si det. Men da bør du også vite at du blir flyttet over i en ny stilling. Vi har et nytt satsingsområde – forsvunne mindreårige asylsøkere. Du får ansvaret for den avdelingen.» «Hvorfor? Jeg er en god drapsetterforsker.» Katrine Gjesdahl sukket. «Jeg vet ikke hva som skjedde i Bergen, Edvard, og kommer aldri til å spørre deg om det. Men uansett hva det var, har det ikke gjort karrieren din noe godt. Dette er prisen du må betale.» Han holdt sinnet i sjakk. «Begynner jeg i morgen?» «Du kan begynne på mandag. Nå må jeg forberede et nytt møte.» Han reiste seg, hadde hånden på dørklinken da stemmen hennes fikk ham til å stanse opp. «Har du kontakt med Victoria Ravn fremdeles?» Edvard snudde seg, nølte et lite øyeblikk. Så lenge etterforskningen pågikk, hadde Victoria bodd i Bergen, han i Oslo. Hold kontakten på et minimum, var rådet Edvard hadde fått fra sin advokat. Ligg lavt, si minst mulig, og håp at det går bra. Det hadde det gjort. Mot alle odds var Victoria en fri kvinne og Edvard fremdeles etterforsker i Kripos. De kunne begynne på nytt, tenkte han. «Siden arbeidssituasjonen min er avklart, tror jeg svaret må bli at det har du ikke noe med, Katrine. Det er en privatsak.» Hun nikket, men blikket hennes var kjølig og vurderende, som om han var et interessant typetilfelle under observasjon. «Greit nok, Edvard.»
KAPITTEL 3
Det var verst om morgenen. I det øyeblikket, på grensen mellom søvn og virkelighet, pleide Victoria å se ansiktet hans for seg. Ikke hele ansiktet, bare øynene som ropte taust mot henne. Hun satte seg opp i sengen og stirret frem for seg. Nattens mareritt dvelte fremdeles mellom tingene i rommet. Hun hadde drømt om Edvard som strevde med å lempe en kropp over bord fra en liten båt, men i drømmen var det alltid hun selv som ble senket på dypt vann, ikke mannen hun hadde drept. Victoria ventet til det lettet, til hun kunne tro at det fantes redning. Lot angsten langsomt visne bort, forstumme, kjente at det ble stille. Begynte den langsomme oppstigningen fra dypet, mot en ny dag. I det siste hadde marerittene blitt verre. Hun kunne ikke ha det slik lenger, visste at hun måtte gjøre noe for å skape en forandring. Visste hva hun måtte gjøre også. Det hun minst av alt ønsket. Victoria gikk langsomt bortover den lange korridoren og opp vindeltrappen. Nøkkelen gikk tregt i låsen og døren knirket da hun dyttet den opp, en lang, klagende lyd. Det var lenge siden hun hadde vært her. For lenge. Hun hadde vært så redd for hva som ventet henne. Hun hadde ikke klart det før nå. 20
Hver gang hun hadde tenkt på atelieret, hadde hun kjent barnets ubeherskede angst for mørke rom. Hun så seg rundt. Det var bare et rom. Et atelier, stort, lyst og velkjent, fylt av hennes egne ting, hennes egne møbler og hennes egne malerier. Bare sengen så annerledes ut. Det var i den sengen hun hadde drept en mann. Noen dager senere hadde Edvard og hun kjøpt ny madrass, nytt sengeteppe, nye puter, fjernet alle spor etter udåden. Hun hadde selv plukket ut tingene, likevel var Victoria overrasket over hvordan det så ut. Jeg ville aldri valgt de fargene i dag, tenkte hun. Hun gikk gjennom rommet. Bort til vinduet, strøk en finger over vinduskarmen. Litt støv, men ikke mye. Edvard hadde vært innom, husket hun med ett, hadde vasket og ryddet nok en gang for å fjerne spor. Og deretter hadde politiet bokstavelig talt støvsuget hele stedet, gått over det med fin kam for å finne beviser. Alle hadde visst vært der, utenom henne. Solen sto rett inn vinduet og gjorde rommet ubehagelig varmt. Det luktet innestengt og et øyeblikk syntes hun lukten av blod og avføring fremdeles hang i veggene. Hun fikk trang til å brekke seg. Victoria åpnet vinduene på vidt gap mot fjorden, slapp inn den friske vårluften, lukten av sjø, saltvann og tang blandet med en svak eim av dieselolje. Hun lente seg ut, kjente solen mot ansiktet og lukket øynene. Da hun åpnet dem, så hun en gul kajakk gli lydløst gjennom vannet, fra venstre mot høyre, på vei utover fjorden. Vanndråpene falt fra årene og ble i et flyktig øyeblikk forvandlet til et glitrende slør. Padleren fikk øye på henne der hun sto i vinduet og nesten umerkelig ble rytmen hans brutt. Hun fikk et hvitt smil, så fant han takten på nytt. Etter noen minutter forsvant han rundt neset. 21
Padlerens brå smil og padlerens skjønnhet, vekket noe i henne. Hun fikk lyst til å male, kjente seg oppstemt og litt kåt, og visste at det var et godt tegn. Det var lenge siden hun hadde følt det på den måten. Maleriene hennes sto i stabler langs veggene, noen ferdige, noen halvferdige. Et par tuber med maling lå og slang uten kork, uttørket og ødelagt. Hun kastet dem, fant frem nye fra en skuff. Lette etter kjeledressen sin, men fant den ikke, og ble utålmodig. Dro av seg sko, genser, bukse inntil hun sto i truse og t-skjorte. Et lerret sto oppstilt på staffeliet, halvveis vendt mot veggen. Hun dro det midt ut på gulvet, snudde bildet. Og bråstanset midt i bevegelsen. Hun husket godt bildet. Det var et portrett av en naken kvinnekropp som strakte seg mot solen, mot verden, armene løftet i triumf eller livsglede. I virkeligheten var det et selvportrett. Victoria hadde et klart minne av hvordan hun hadde stått naken foran et speil og malt. Nå var lerretet gjennomhullet. Enkelte steder var det lange flerrer. Det var som om noen hadde brukt lerretet i mangel av en kropp å kjøre kniven i, stukket igjen og igjen med et vanvittig raseri. Victoria ble stående ubevegelig og stirre på det ødelagte lerretet mens hun fortvilet prøvde å skjønne hvordan det kunne ha skjedd. Hvem hadde vært der? Politiet, selvsagt, men det var utenkelig at noen i politiet ville gjøre noe slikt. Og Edvard, men det kunne ikke være ham. Hun visste med hundre prosent sikkerhet at det ikke var Edvard. Det strammet til i brystet. Hun lurte på om hun kunne ha gjort det selv, men det var umulig. Malt over det, ja, men aldri kuttet det opp slik. Hun ville husket det, ville hun ikke? Men det var ikke helt sant. 22
Hun husket kun brokker av den kvelden. Minnene var bare små glimt. Sannheten var at etter at hun hadde drept og inntil Edvard kom og fant henne, var alt borte. Kunne hun ha gjort det? Hun tvang seg til å prøve å huske. Mannen hadde vært naken. Han hadde sett på henne med et underlig uttrykk i øynene, som om han var to personer, én ung, en annen eldre, mer vaktsom, farligere. Han hadde sagt at han elsket henne, spurt om hun elsket ham også, og Victoria hadde svart ja, med lepper stive og numne av hat. Så hadde han bedt henne ta av seg klærne, legge seg i sengen, og hun hadde adlydt, lagt seg på rygg, naken, med skilte lår. Mens hun kledde av seg, hadde han stått inne i skyggene. Hun hadde med vilje latt være å se på ham, hadde konsentrert seg om å gjøre som han hadde sagt. Lettelsen skyllet over henne. Det var han som hadde gjort det. Han, ikke hun. I øyeblikket før han kom ut av mørket og gikk bort til sengen, måtte han ha gått løs lerretet. Det var den eneste muligheten. Da han hadde kledd av seg, var det ingenting som tydet på at han var kåt. Pikken hang liten og hjelpeløs ned, men da han kom til henne, hadde han reisning og trengte direkte inn i henne uten forspill. Nå tenkte hun at det var ødeleggelsen av bildet som hadde tent ham, og ikke hennes nakne kropp. Hun grøsset. Etterpå hadde han sovnet og Victoria hadde, etter å ha bundet ham, slått ham med en hammer. Etter at det første slaget falt, hadde det vært umulig for henne å stanse. Hun sluttet først da ansiktet hans hadde mistet enhver likhet med noe menneskelig. All lyst til å male var forsvunnet. Victoria frøs, kledde på seg, men var fortsatt kald. Husket hva Edvard hadde 23
sagt til henne, at hun måtte glemme fortiden. Hun stirret på lerretet og tenkte at det var nøyaktig omvendt. Det var ikke hun som hang ved fortiden. Det var fortiden som ikke ville gi slipp på henne.
KAPITTEL 4
Dette er prisen du må betale, hadde Katrine Gjesdahl sagt, og Edvard begynte å forstå hva hun mente. Avdelingen han hadde fått ansvar for, var ingen avdeling i det hele tatt. Så vidt han kunne forstå, besto den bare av én mann, og det var ham selv. Han hadde vært så lettet da han ikke ble oppsagt, så glad for at karrieren ikke var over. Nå var han ikke så sikker på det lenger. «Jobber det ingen andre her?» hadde han spurt Linda, kontorassistenten, og hun trakk på skuldrene, litt beskjemmet på hans vegne. «Tore Johan Fløystad,» sa hun. «Men han ble langtidssykemeldt for en uke siden, så akkurat nå er det bare deg.» Hun fant frem en nøkkel, ga ham et romnummer. Kontoret lå nederst i korridoren, ved siden av nødutgangen. Det besto av et skrivebord foran vinduet, en kontorstol og en lealøs gjestestol. Utsikten var rett inn i en murvegg. Av en eller annen grunn var det ikke gardiner, bare en persienne som hang skjevt og gjorde førsteinntrykket ekstra shabby. Edvard dro i snorene, men persiennen lot seg ikke rikke. Det luktet innestengt. Han åpnet vinduet og lente seg ut. I det fjerne kunne han skimte vårgrønne marker, lave, skogkledde åser. Kontoret kjentes plutselig som en fengselscelle. Han satte seg ned bak skrivebordet. Bordplaten fløt over av papirer og gamle kaffekopper. Et askebeger var 25
fylt av brukte porsjonspakker med snus. Saksmapper og løse ark lå i bunker på hyllene. Edvard sukket, og begynte å rydde. Han var tidlig ute til lunsj, fant seg et bord innerst i et hjørne og fordypet seg i en avis. Edvard hadde aldri vært av de mest sosiale, og hadde ikke noe behov for å tilfredsstille kollegaenes nysgjerrighet, selv om han visste at han måtte ha vært et tema rundt lunsjbordene de siste månedene. Han fikk sitte i fred, inntil noen dumpet tungt ned ved bordet og tvang ham til å se opp fra avissidene. «Hvordan er det i Sibir?» spurte Ragnar Johannessen. «Hæ? Hva snakker du om?» Ragnar var den eneste kollegaen Edvard kanskje kunne kalle en venn. I hvert fall hadde de jobbet sammen i mange år. Tidligere hadde de pleid å jakte sammen. «Hører du har fått asylbarna,» sa Ragnar. «Ja, det er riktig.» «Du vet, i Russland, hvis noen er brysomme eller ikke passer inn, så blir de sendt til Sibir, ikke sant? Asylbarna er vårt Sibir, hvis du skjønner hva jeg mener. Velkommen tilbake, forresten.» «Jo takk. Jeg visste ikke engang at vi hadde en slik avdeling.» «Den ble opprettet på et øyeblikk. Et avisoppslag var alt som skulle til, så var plutselig alle mediene opptatt av asylbarn som forsvant. Det neste som skjedde, antar jeg, var at en statsråd som ikke visste hva hun skulle svare journalistene, kjeftet en statssekretær huden full. Da måtte statssekretæren selvsagt ringe til direktoratet og gi dem inn, og vips, så hadde vi opprettet en ny avdeling, og statsråden kunne sole seg i glansen av sin egen handlekraft. Det er sånn man styrer politiressursene i våre dager.» Edvard måtte smile mot sin vilje. «Ja, ok, men det betyr ikke at saksfeltet er uviktig.» 26
Et skuldertrekk. Hvor mange er dere på den avdelingen?» «Akkurat nå er det bare meg, men …» «Nettopp. De har stuet deg bort i et kott, Edvard.» «Hvis du hadde sett kontoret mitt hadde du forstått hvor treffende den beskrivelsen er.» Etter lunsj begynte Edvard å bla i saksmapper. Noen av dem viste seg å være tomme, andre besto bare av en etterlysning eller en bekymringsmelding, atter andre inneholdt dokumenter som åpenbart var feilplasserte. Løse ark lå i bunker rundt omkring i hyller og skap. Edvard hadde aldri sett noe liknende. Han hadde jobbet med kolleger som var rotete, og med andre som var uinteresserte og utbrente, men dette var bare kaos. Innerst i den nederste skuffen, skjult under en rad med hengemapper, fant han noe som kunne forklare det. En tom halvflaske billig brennevin. Polar Vodka. Det begynte å ane ham hvorfor Fløystad var blitt sykemeldt. Resten av dagen tilbragte han med å lese. Han hadde lite kunnskaper om asylprosessen, men i et skap fant han et eksemplar av stortingsmelding nr. 27 fra 2011/2012 – «Barn på flukt.» Det var mye svada, men det var også harde fakta der. Antallet asylsøkere som hevdet å være mindreårige, forandret seg fra år til år. I 2009 var tallet 2500, i 2011 kom det 856. Ingen var helt sikre på hvor mange av dem som faktisk var mindreårige. Katrine Gjesdahl var fremdeles på kontoret sitt da Edvard banket på, men hun var i ferd med å ta på seg kåpen. «Har du fem minutter?» «Hva gjelder det, Edvard? Jeg er på vei ut. Kan det vente?» 27
«Hva er det egentlig meningen at jeg skal gjøre i denne jobben?» «Hva mener du?» «Fra 2010 til 2012 forsvant 212 barn sporløst fra norske asylmottak.» «Og?» «Jeg har meg selv, en pult, en pc og en mobiltelefon til rådighet. Du vet selv hvilke ressurser som trengs i forsvinningssaker.» Hun så på ham med en blanding av irritasjon og medynk. «Disse ungdommene forlater mottakene av hundre forskjellige årsaker, Edvard. Mange av dem er mye eldre enn de oppgir, og stikker av før de blir testet for alder. Andre mister troen på at de skal få oppholdstillatelse her og prøver et annet sted, atter andre reiser tilbake til foreldrene sine. Det hører til sjeldenhetene at det ligger noe mystisk bak.» «Det er noe vi antar, ikke noe vi vet.» Katrine sukket. «Hør på meg, Edvard. Din avdeling er et politisk produkt. Den har ingen ressurser og kommer ikke til å få noen heller. Vi har mye annet å bruke pengene på enn å lete etter ungdommer som har reist av egen fri vilje.» «Så hva skal jeg gjøre?» Hun viftet vagt med den ene hånden. «Registrere og systematisere. Føre statistikker. Holde oversikt over feltet.» «Med andre ord ingenting.» Hun la et tørkle rundt halsen, knappet kåpen. «Å, jeg vet ikke det. Du har faktisk en viktig oppgave.» «Og det er?» «Å sitte i ro i båten. Ikke lage oppstuss, ikke tiltrekke deg oppmerksomhet, ikke finne på noe tull. Du er en flink etterforsker. Hvis du klarer å ligge lavt, har du en mulighet for å komme tilbake dit du hører hjemme.»
KAPITTEL 5
Etter litt plunder fant Victoria frem til riktig adresse, en grå murblokk med fire etasjer, like bak gamle Forum kino. Hun ringte på der det sto Torbjørn Jordal. Etter noen sekunder hørte hun skraping i høyttaleren ved siden av døren, uten at det var mulig å oppfatte et eneste ord. «Hallo,» ropte hun. «Jeg er ute etter Preben Jordal.» Mer skraping, så klikket det i dørlåsen. Hun gikk oppover i etasjene, fant det rette dørskiltet. Før hun fikk banket på, ble døren åpnet. En litt tungbygget mann kledd i jeans og en rutete skjorte sto i døråpningen. Hun kunne lese overraskelsen i ansiktet hans. «Victoria Ravn!» Hun takket ja til kaffe for å gi seg selv mer tid. «Hvordan fant du meg?» ropte han fra kjøkkenet. «Dette er egentlig min fars leilighet. Var min fars, mener jeg. Han døde for ett år siden. Jeg har liksom ikke rotet meg til å få solgt den, og nå trenger jeg den selv. Men jeg har ikke meldt flytting ennå.» Victoria så seg rundt, nikket for seg selv. Det forklarte stilen og møblene. Leiligheten var en tidskapsel, urørt siden sekstitallet. «Jeg var på din gamle adresse i Åsane,» sa hun da han kom inn med to kopper. «Din kone fortalte hvor du var.» 29
«Så det gjorde hun,» sa han, nesten til seg selv. «Dere har flyttet fra hverandre?» «Ja.» «I deres alder … dere må ha vært lenge sammen.» «For lenge,» sa han kort. «Hva kan jeg hjelpe deg med?» Hun forsto at hun hadde blitt for privat. «Jeg … du vet jo hvem jeg er. Og du kjenner til alt som skjedde etterpå, ikke sant?» «Jeg er klar over ditt forhold til Edvard Matre, hvis det er det du mener.» «Og tilståelsen? Du vet at jeg …» «Tilsto et drap? Ja, jeg kjenner til det også. Både tilståelsen og henleggelsen.» «Ok.» Hun trakk pusten dypt. «Jeg vil at du skal hjelpe meg å finne morderen.» Han løftet et øyenbryn. «Finne morderen? Han som drepte din venninne? Jeg trodde du hadde tatt livet av ham. Eller var tilståelsen din bare bløff?» Victoria ristet energisk på hodet. «Nei, du misforstår. Beklager, jeg uttrykker meg uklart og klosset. Jeg mener ikke å finne ham på den måten, ikke fysisk. Jeg vil at du skal hjelpe meg å finne ut hvem han var.» Han satt en stund uten å si noe før han svarte. «Jeg jobber ikke i politiet lenger. Jeg er blitt pensjonist.» «Det er jeg klar over,» sa Victoria. «Men jeg vet også at du brukte mye tid på å prøve å finne ham. Du lette etter ham lenge etter at du var tatt av saken. Edvard fortalte det. Derfor tenkte jeg at du kunne …» Preben Jordal reiste seg brått, litt rød i ansiktet. «Det stemmer. Jeg brukte mange timer og dager på å lete etter den drapsmannen. Jeg brukte til og med ferien min for å komme på sporet av ham. Og vet du hvorfor? Vet du hva som drev meg?» Hun ristet på hodet. «Det var frykt. Frykt for at han var der ute et sted, på 30
jakt etter nye kvinner som han kunne forelske seg i, utstyrt med en skarp kniv for å straffe dem som ikke gjengjeldte kjærligheten hans. De andre på kammeret slo seg til ro med at han sannsynligvis hadde begått selvmord, men jeg kunne ikke. Jeg var livredd for at flere jenter skulle dø. Og hele denne tiden, mens jeg lå søvnløs natt etter natt og fryktet det verste, så var du og din tause superetterforsker fra hovedstaden fullstendig klar over at han var død.» Hun sa ingen ting, så bare ned. «Så derfor er svaret nei,» fortsatte han. «Jeg har kastet bort nok tid på å lete etter en død morder, takket være deg. Jeg har ikke tenkt å kaste bort enda mer. Takk for besøket.» Etterpå gikk Preben Jordal inn på soverommet. Han åpnet et skap og så på bunken med papirer som lå der og støvet ned. Flere kilo med dokumenter, vitnesbyrd om en meningsløs og resultatløs menneskejakt, spor som løp ut i sanden, ledetråder som ikke førte noen steder hen. Alt lå der, sirlig og systematisk ordnet. Han så på papirbunkene en god stund, hadde lyst å hive hele dritten i ovnen, men i stedet smelte han igjen skapdøren med en ed og gikk en tur i vårkvelden i håp om at det ville hjelpe på humøret. Det gjorde ikke det.
KAPITTEL 6
Det var sol da Edvard landet i Bergen. På telefonen lå en melding fra Victoria om at hun ventet ham på busstoppet. På vei innover mot sentrum fløt trafikken lett, som om den fine vårkvelden hadde gjort selv bilistene samarbeidsvillige og lette til sinns. Han gikk av flybussen ved Festplassen, men Victoria var der ikke. Han fisket frem mobilen for å ringe, så fikk han øye på henne. Hun sto midt på plassen med ryggen til ham og kikket utover Lille Lungegårdsvann. Som alltid når han så Victoria følte han et støt av glede, og når han så kroppen hennes slik på avstand, avslørte den mange av sine hemmeligheter. Skikkelsens form, glansen i det mørke, nesten svarte håret, ynden i bevegelsene. Det var disse glimtene begjæret hans hentet næring fra. Han gikk bort, rørte lett ved skulderen. Hun grep hånden hans. De japanske kirsebærtrærne ved bredden av innsjøen hadde allerede fått et skjær av rosa. Lav kveldssol fikk fjellene rundt byen til å gløde. I skåret mellom Fløyen og Ulriken skinte det hvitt i snø som fremdeles holdt stand inne på Vidden. Han la en arm rundt livet hennes og trakk henne til seg. «Det blir kanskje aldri så fint igjen,» sa hun, snudde seg og kysset ham. 32
De hadde lagt seg til rutiner i løpet av det siste halvåret. Edvard hadde reist til Bergen med jevne mellomrom. Victoria reiste aldri til Oslo. Som regel møtte hun ham i sentrum, så spaserte de sammen hjem til henne, tett omslynget. Med en gang de kom innenfor døren tok han rundt skuldrene hennes, snudde henne rundt og trakk ned glidelåsen i den enkle, sorte kjolen. Hun bøyde hodet fremover, og han kysset henne i nakken. Tok forsiktig av henne kjolen, hektet av bh-en, trakk av henne trusen, alt mens hun sto helt stille, fremdeles med ryggen til ham. Edvard tok et skritt tilbake, betraktet kroppen hennes i det klare morgenlyset. Han husket første gang han hadde sett henne naken, hvordan han hadde visst i det øyeblikket at alle kvinner han hadde hatt før var uten betydning. De hadde vært sider i en bok som han hadde bladd likegyldig forbi. Victoria reiste seg og gikk naken ut på kjøkkenet, kom inn igjen like etterpå med en flaske vin og to glass. «Vil du ha?» Han nikket. «Ja takk.» Nå, da de hadde elsket og begjæret ikke lenger overskygget alt, så han at hun var blitt tynnere. Han strøk en finger over ribbeina, lot den følge den skarpe hoftekammen. «Du spiser for lite,» sa han. «Er jeg blitt for tynn? Er det stygt?» Han lo litt av henne. «Du er vakker, det må du jo vite. Men du må spise.» «Jeg savner deg,» sa hun. «Du må spise allikevel.» Han satte seg opp i sengen, tok en slurk av vinglasset. «Hvordan har du det egentlig for tiden? Får du malt noe?» Victoria nølte. Var på nippet til å fortelle om turen ut til atelieret, om det ødelagte bildet, og om besøket hos 33
Preben Jordal, men visste innerst inne at han ville mislike det. Edvard sa alltid at hun skulle glemme det som hadde skjedd. Det han aldri forsto var at hun ønsket å glemme. Hun klarte det bare ikke. «Jeg maler litt,» løy hun. «Det går bedre og bedre. Men hva med deg? Hvordan er den nye jobben?» «Ikke noe særlig,» sa han. Han våknet en gang i løpet av natten og så henne stå ved vinduet og stirre ut, kledd i en tynn morgenkåpe. Han strakte ut en hånd, men før han fikk sagt noe, sovnet han igjen. Neste morgen da han våknet, var hun ikke i sengen. Edvard lå og døste. Etter en liten stund kom hun inn på soverommet med to kopper, en i hver hånd. Han så på lyset utenfor vinduet. «Du er tidlig oppe,» sa han. Vanligvis var det han som sto først opp. Hun rakte ham en kopp med rykende varm te. Han satte seg opp i sengen, fremdeles døsig og tung i kroppen. «Ja, jeg våknet og fikk ikke sove igjen. Jeg ble liggende og tenke.» «På hva da?» «På oss. Det er godt å ha deg her. Deilig å våkne opp og vite at du er ved siden av meg. Jeg savner det.» Hun satte koppen fra seg. «Men også på det du fortalte i går, om jobben. At du mistrives sånn, mener jeg. Da kan du like gjerne søke deg til Bergen. Du er tross alt bergenser, og du har masse erfaring. Du får garantert jobb, her, tror du ikke?» «Det er mulig.» Hun ble ivrig. Øynene hennes skinte. «Jeg trenger deg her, Edvard. Jeg er ulykkelig uten deg. Vi elsker hverandre, det er jo helt meningsløst å bo fra hverandre på denne måten.» 34
Det var du som dro, tenkte han. Det var du som valgte å melde deg til politiet, som satte både din og min fremtid på spill. Det var du som var villig til å ofre alt i jakten på syndsforlatelse. Det hendte at hun skremte ham, intensiteten, den totale ensporetheten når det var noe som var viktig for henne. «Du kan jo komme tilbake til Oslo,» sa han. «Jeg hater den byen, Edvard. Virkelig. Jeg var ulykkelig der. Jeg visnet.» «Det er ikke sikkert at det bare hadde med byen å gjøre.» «Hva skal det bety? Vil du ikke flytte hit?» «Jeg sier ikke det, Victoria. Det kom bare så plutselig, det er alt. La meg tenke litt på det, ok?» Hun nikket, smilte, men det var et smil uten glød. Hun så med ett eldre ut, mer sliten og sårbar. Edvard så linjer rundt munnen hennes som han aldri hadde lagt merke til før. Han dro henne ned til seg, la armene rundt henne. Etter en liten stund sovnet hun. Edvard ble sittende i sengen og se på henne. Han lurte på om hun hadde sovet i det hele tatt den natten.