Page 1


Clive Cussler-serien: Gullet fra Sparta Det tapte riket Kongeriket Navigatøren Dødsskipet Korsaren Isfront Medusa Hellig stein Gravene Mayafolkets hemmelighet Himmeløyet Stillhetens sjø Gullbuddhaen Odyssevs’ tapte flåte Salomonøyenes forbannelse Den forsvunne by Under angrep Skjelettkysten Sahara Jungel Spøkelsesskipet Jakten Vakt i mørket Det fjerde rike Neste bok i serien er i salg fra 11. juni til 5. august 2018.


Clive Cussler med Robin Burcell

Det fjerde rike Oversatt av Sigrunn Stokke Johnsen


©CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-57866-4 Copyright © 2017 by Sandecker, RLLLP Published by arrangement with Peter Lampack Agency, Inc. 551 Fifth Avenue, Suite 1613, New York, NY 10176-0187 USA. 1. opplag 2018 Originalens tittel: The Romanov Ransom Oversettelse: Sigrunn Stokke Johnsen Omslagsdesign: Tine Winsvold/© Collaboration/Trevillion Images Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk: ScandBook UAB, Litauen, 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Persongalleri

Krim, 1918 Maria Fjodorovna – russisk enkekeiserinne Pjotr – en tjener Buenos Aires, 1947 Klaus Simon – en tolv år gammel nevø av Ludwig Strassmair Dietrich Simon – Klaus’ eldre bror, drept under den andre verdenskrig Ludwig Strassmair – Klaus’ onkel, nazist og kommandant i en tysk fangeleir Greta – Strassmairs venninne Herr Heinrich – nazioffiser Joe Schmidt – flypassasjer Lennard Lambrecht – pilot Eckhardt Häussler – kryptograf Nåtiden Fargo-gruppen Sam Fargo Remi (Longstreet) Fargo Selma Wondrash – ekteparets forskningsassistent og høyre hånd Professor Lazlo Kemp – engelskmann, assisterer Selma i forskningsarbeidet Pete Jeffcoat – Selmas forskningsassistent og Wendy Cordens kjæreste 5


Wendy Corden – Selmas forskningsassistent og Petes kjæreste Tidligere DARPA-medlemmer Ruben «Rube» Haywood – operasjonsleder i CIA Donovan Archer – eier og driver Archer Worldwide Security Venner av ekteparet Fargo Albert Hoffler – Selmas fetter Karl Hoffler – Alberts eldste sønn Brand Hoffler – Alberts yngste sønn Marokko Rolfe Wernher – tysk forretningsmann Gere Stellhorn – Wernhers sjåfør og håndlanger Tatiana Petrov – russisk forretningskvinne Viktor Surkov – Tatianas livvakt Zakaria Koury – Brand og Karls guide Lina – Zakarias kusine Kadin – Linas tjener Durin Kahrs – en bekjent av Brand og Karl Kaliningrad Sergej Vasjev – arkeolog Andrej Karpos – historiker og omviser ved ravmuseet Miron Pushkarjov – slottsforvalter ved Königsberg slott Leopold Gaudecker – sjef for Ulvegarden Polen Renard Kowalski – gruvearbeider og ekspert på Prosjekt Riese-tunneler Gustaw Czarnecki – gruvearbeider og ekspert på nazistenes gulltog Tomasz Gorski – løytnant i det nasjonale sikkerhetsbyrået 6


Nika Karolina – russisk agent Felix Morjakov – russisk agent Tyskland Helga – leverandør av selskapsmat Halstern – den amerikanske ambassadøren til Tyskland Mrs. Halstern – ambassadørens kone Wilhelm Schroeder – advokat og ekspert i restaurering av gamle møbler Laurenz Hippler – slottsforvalter ved Anholt slott Argentina Nando Roberto Sandoval – kjentmann og veiviser Dietrich Fischer – etterkommer etter Ludwig Strassmair og unge Klaus Julio – helikopterpilot


Prolog

Krimhalvøya Juli 1918 Den gamle kvinnen stod med tårer i øynene mens to menn lastet den siste av de tre kistene bakerst på en høyvogn. Den første kisten var full av perlekjeder, løse diamanter og edelsteiner. Gullbarrer og mynter fylte den andre. Den tredje inneholdt juvelene som tsarfamilien hadde fått i gave i løpet av de siste tre hundre årene: diamantbesatte tiaraer, halssmykker og ringer. Hun ignorerte alt sammen, stirret bare på den langt mindre kisten, skrinet som tjenestepiken hennes bar bort til vognen. «Vent!» kommanderte hun. Tjenestepiken snudde seg mot henne. «Er det noe galt?» Hvordan skulle hun kunne uttrykke hva hun følte i en stund som denne? Juvelene og gullet betydde ingenting for henne. Men denne siste vesle kisten … Hun så på mens den ene mannen, Pjotr, tok skrinet fra tjenestepiken. «Bare en siste titt.» Pjotr henvendte seg til den andre mannen, en hun ikke kjente, idet han klatret opp foran vognen og grep tømmene til de to hestene som stod og tygget utålmodig i bisselet. «Vi er sent ute allerede.» Hun snudde seg mot Pjotr. «Vær så snill …» «Du må være rask.» Han plasserte skrinet bakpå vognen og trakk seg unna for å slippe henne til. Enketsarina Maria Fjodorovna løftet på lokket og åpnet 9


skrinet, plukket vekk laget av lammeull og avslørte fire juvelbesatte egg, som hun hadde klart å få med seg da hun flyktet etter at bolsjevikene tok over Russland. Hun fikk vondt for å puste idet hun løftet opp et av eggene og la det varsomt i hånden. Det hadde ingenting å gjøre med hvordan egget skinte og glitret i måneskinnet – de kostbare steinene var innfelt i hvitt gull, og omgitt av hvit og blå emalje – ei heller det detaljrike og utsøkte håndverket til juveleren Fabergé, som hadde skapt et mesterverk av hvert eneste egg, til beundring og glede for enhver som så det. «Det holder,» sa den andre mannen kaldt. «Gi henne litt tid,» sa tjenestepiken. «Det er bare pynt.» «For deg, kanskje,» sa Maria, og studerte hver eneste fasett. «For meg representerer disse minner …» Dette spesielle egget inneholdt en overraskelse: miniatyrportretter av foreldrene hennes, kongen og dronningen av Danmark. Det var en gave fra hennes avdøde ektemann, og minnet henne om en lykkeligere tid, sammen med ham, deres barn og senere barnebarn, som fremdeles var så unge. «Du kommer til å se familien din igjen,» sa tjenestepiken. «Det vet jeg.» Hun nikket, med klump i halsen, og la egget ned i reiret av lammeull, sammen med de andre. «Takk …» Pjotr, som var i ferd med å senke lokket, kikket plutselig opp på henne. «Vet de hvor mange egg som befinner seg her?» Maria ristet på hodet. «Nei. Bare at jeg skulle ta dem med.» Han tok mål av det vesle skrinet før han fjernet egget hun hadde holdt, flyttet litt på de andre og danderte den myke lammeullen rundt dem, slik at det så ut som om skrinet bare hadde inneholdt de tre. Hun tok imot egget og kjempet med gråten. «Jeg vet ikke hvordan jeg skal få takket deg.» «Nevn det aldri for noen.» «Det skal jeg ikke,» sa hun da han dekket over lasten med 10


høyet i vognen, og deretter klatret opp på bukken foran. «Jeg lover.» Han gav henne et nikk som en siste hilsen idet kusken brukte tømmene, og hestene galopperte bort med tsarens løsepenger baki vognen. Maria Fjodorovna ble stående og se etter vognen, inntil den forsvant ute av syne. Hun klemte egget mot brystet, og kjente en blanding av håp og frykt fylle hjertet. «Det der skulle du ikke ha gjort,» sa kusken til Pjotr, mens vognen ristet seg bortover den humpete landeveien. «Hvorfor ikke?» «Fordi det tilhører folket.» «De kommer ikke til å savne en slik liten ting. Ikke med alt det hun har overlatt til oss.» «Det er det ikke opp til deg å bestemme.» Pjotr betraktet den bistre minen til mannen ved siden av seg. Han pretenderte ikke å vite hva revolusjonen dreide seg om, bortsett fra bolsjevikenes overbevisning om at tsaren og hans familie hadde levd i overflod og rikdom mens massene stod stilt overfor sult og en usikker fremtid. Folkets vrede hadde vedvart, selv etter at Nikolaj II hadde sagt fra seg tronen, og tsarfamilien var blitt fengslet. Noe av det kunne han forstå. Mye av det ikke. «Hvilken forskjell utgjør det at vi lar henne beholde noen få lykkelige minner midt i all sorgen og frykten?» «Hvilken forskjell? Det virker som om du sympatiserer med henne.» «Hun er bare en gammel dame.» «Det er best at du holder slike tanker for deg selv, ellers kommer du til å lide samme skjebne som familien hennes.» Etter å ha arbeidet for tsarfamilien i mange år var dette det siste Pjotr ønsket eller trengte, at noen anså ham som en sympatisør. I en tid som denne kunne slike tanker føre til døden. «Jeg tenkte meg ikke om. Du har rett.» Mannen mumlet noe for seg selv, før han hyppet på hes11


tene. I dagene som kom, tok Pjotr aldri Romanov-navnet i sin munn, og han håpet at hendelsen med enketsarinaen hadde gått i glemmeboken. Det var blitt sent på kveld da de nådde frem til Jekaterinburg, men i stedet for å fortsette frem til guvernørboligen, der Romanov-familien var fengslet, svingte de til venstre. «Hvor skal vi?» spurte Pjotr. «Vi skal møte noen og kvitte oss med lasten.» Panikken steg i ham. «Dersom vi ikke leverer dette i tide, kommer de til å drepe fyrstefamilien.» «Hvorfor bryr du deg om det? Deres skjebne har ingenting med deg å gjøre.» «Men – løsepengene … storfyrstinnen stolte på oss. Den skulle gi dem fri ferdsel.» «Løsepengene?» lo mannen. «Du tror vel ikke for alvor at de hadde tenkt å la dem reise?» «Vi gav henne et løfte.» «Din narr. Hva trodde du skulle skje? At bolsjevikene ville ta imot dette som betaling, for så å gi dem friheten? Snart kommer Maria Fjodorovna» – han snudde seg og spyttet, med ansiktet fordreid i forakt over å uttale enketsarinaens navn – «til å møte den samme skjebnen som sin sønn og hans motbydelige avkom.» Først da innså Pjotr at det var for sent. Hele tsarfamilien var blitt drept. Han så for seg barnas ansikter – den siste gangen han hadde sett dem, før kampene brøt ut, de hadde vært så lykkelige … «Så hvor skal vi?» «Vi skal levere det der som bevis.» Han nikket bakover mot vognen. «Når de får se hva den gamle kvinnen stjal fra Russland i et forsøk på å kjøpe sin sønns frihet, kommer hun og hver eneste Romanov til å bli jaget og funnet, og det samme gjelder alle som har støttet dem.» Av hele tsarfamilien var det bare Maria Fjodorovnas liv som betydde noe. I motsetning til sin sønn og hans kone hadde hun tjent landet sitt vel. Denne krigen var sønnens verk. Hans mangel på evne til å lede. 12


Men dersom de jaktet på enhver som hadde støttet tsaren og hans familie, slik mannen sa, måtte Pjotrs navn stå øverst på listen, særlig når de fant ut at han hadde overlatt et av eggene til Maria. Bare tanken på det gav ham angst, spesielt da han innså hvor de var på vei. «Har du tenkt å fortelle dem hva jeg har gjort?» «Selvfølgelig. Din skjebne ligger i folkets hender.» De kom til å ta livet av ham. Pjotrs hender skalv, så han knyttet dem. Han kastet et stjålent blikk på mannen ved siden av seg, og fikk øye på skytevåpenet ved hoften hans. Vognhjulene traff en trerot, slik at kjøretøyet skjente til siden, og han ble slengt mot kusken. Han fikk tak i våpenet og satte seg opp, rettet det mot mannen. Kusken snudde seg og forsøkte å gripe etter våpenet. «Hva –» Pjotr avfyrte. Skuddet traff mannen i brystet. Han falt sidelengs, slapp taket i tømmene. Pjotr dyttet ham ned fra setet, og han ramlet i bakken. Så grep han tømmene, stagget hestene, snudde dem rundt og stoppet opp ved den falne mannen. Han kikket opp på Pjotr, askegrå i ansiktet. «Hvorfor?» «For å redde livet. Og livet til Maria Fjodorovna.» «De kommer til å begrave deg ved siden av henne. I det øyeblikk de finner deg eller noen andre med den skatten.» «Den kommer de aldri til å finne.» Han hyppet på hestene, og satte kursen mot slottet. Han visste om et skjult panel i ravkammeret. Bolsjevikene måtte plukke fra hverandre hele stedet for å finne det. På en eller annen måte skulle han sørge for at enketsarinaen fikk beskjed om at hun måtte forlate landet, at de planla å drepe henne. Og kanskje kunne de en dag komme tilbake for å hente skatten.

13


Buenos Aires Desember 1947 «Det må da være noe vi kan gjøre? Vi ber ikke om mye. Jeg skal betale deg tilbake. Hvert eneste øre.» Desperasjonen som den tolv år gamle Klaus Simon kunne høre i farens stemme, traff ham i hjertet, og han listet seg nærmere kjøkkendøren for å lytte til samtalen inne i dagligstuen. «Vær så snill, Ludwig,» fortsatte faren. «Hvis du bare kunne hjelpe oss denne ene gangen.» «Det er faktisk noe du kan gjøre …» I flere sekunder var tikkingen fra kjøkkenklokken på veggen den eneste lyden Klaus hørte. Til slutt sa onkelen hans: «Jeg har behov for hjelp på en kort reise til Santiago. Dersom du går med på betingelsene, skal du få lønn for strevet.» «Jeg gjør hva som helst. Hva som helst.» «Ikke du. Sønnen din.» Overrasket presset Klaus øret mot døren. «Jeg forstår ikke,» sa faren. «Hva skal Klaus eventuelt gjøre?» «Ikke stort. Holde meg med selskap mer enn noe annet. Disse turene kan være kjedsommelige.» «Hvor lenge må han være borte?» «Høyst noen få dager. Det som er viktigere, er at vi er villige til å betale godt for tjenesten.» En langvarig stillhet fulgte, før faren svarte: «Jeg vet ikke helt. Kanskje vi kan finne en annen utvei –» Klaus skjøv døren opp og stormet inn i rommet. «Jeg kan gjøre det. Jeg mener det.» Faren så strengt på ham. «Jeg bad deg om å vente på kjøkkenet.» «Unnskyld,» sa Klaus, og stjal seg til å kikke på onkelen. Det var så vidt han husket mannen fra den gangen de hadde bodd sammen med ham i Tyskland. Han husket bare at onkel Ludwig Strassmair hadde kranglet med Klaus’ mor da han brakte dem beskjeden om at Klaus’ eldre bror, Dietrich, var falt i krigen. Dietrich hadde visstnok ikke kjempet 14


for Tyskland, som alle hadde trodd, men i motstandsbevegelsen mot nazismen. Moren hans kom aldri over Dietrichs død – eller skandalen – og etter å ha solgt alt de eide, og kjøpt enveisbilletter til Argentina, hadde hun brutt all kontakt med broren. «La meg dra. Vær så snill, far.» Onkel Ludwig smilte til Klaus. «Hører du det? Gutten er villig, til og med.» Faren var imidlertid ikke innstilt på å gi seg så lett. «La meg snakke litt med ham. Jeg ringer deg når jeg har bestemt meg.» «Danke.» Faren ventet til onkel Ludwig hadde kjørt av sted, før han kastet et bekymret blikk bortover hallen mot soverommet, der konen hans lå og sov. Han sukket tungt og kikket på Klaus. «Du hørte hva han sa. Det dreier seg bare om noen få dager. Til Chile og tilbake.» «Jeg hørte det.» Klaus betraktet faren og forsøkte å finne ut hva han ikke fortalte. «Han vil bare ha selskap på reisen. Det burde ikke være vanskelig.» «Det er noe du burde vite …» «Hva da, papa?» spurte han, da faren ikke fortsatte. Igjen kom det et sukk. Denne gangen virket han enda mer tynget. «Onkelen din … Han er nazist. Og det samme er vennene hans.» Håpet forsvant idet han innså at moren aldri ville tillate dette. Det spilte ingen rolle om Dietrich hadde valgt å kjempe i motstandsbevegelsen. Hun gav nazistene skylden for hans død. Faren kastet et blikk bortover gangen igjen, før han så på Klaus. «Likevel … krigen er over. Det er ingen grunn til å fortelle henne om dette. Eller søsteren din, som aldri kan holde på en hemmelighet.» «Men – » «Det ville knuse din mors hjerte.» Han la hendene sine på Klaus’ skuldre, så ham inn i øynene og smilte så vidt. «Hvis det fantes en annen utvei, hadde vi valgt den. Ikke sant? Men den finnes ikke … Forstår du?» 15


Klaus forstod så altfor godt. Han og faren kunne se bort fra kilden til denne inntekten, dersom den skaffet til veie medisinen som hans mor så desperat trengte. Hva gjorde det vel at noen få nazister snek seg inn i landet? Og, som faren sa, var krigen over. Disse mennene var simpelthen tyskere, som han selv. Dessuten var det bare snakk om noen få dager. Men på et eller annet vis måtte moren ha overhørt dem, for da han var inne hos henne senere, forsøkte hun å overtale ham til å bli hjemme. «Jeg kommer til å dø uansett,» sa hun fra sykesengen. «Hvilken nytte har de pengene da?» «Jeg lar deg ikke dø,» erklærte Klaus, og prøvde å overse hvor svak og skrøpelig hun var blitt. I den siste tiden hadde hun knapt kommet seg ut av sengen. «Dietrich hadde ikke noe valg, han måtte kjempe mot Hitler. Vi forlot landet for sent. Men jeg har oppdratt deg til å gjøre det som føles riktig. I denne situasjonen har du et valg.» «Dette er et riktig valg. For din skyld.» Hun sa ingenting, bare lukket øynene og forsvant inn i søvnen. Den kvelden, idet han gikk for å ta farvel, trodde han at hun fremdeles sov. Men da han snudde seg for å gå, åpnet hun øynene. «Klaus …» Han gikk inn i rommet og satte seg på sengekanten. Hun grep hånden hans og klemte den. Hånden hennes var slapp, og huden kjølig. «Lov meg …» «Hva skal jeg love deg?» spurte han, etter å ha lent seg nærmere for å høre bedre. «Følg ditt hjerte …» Hun løftet hånden og la den mot brystet hans, før hun lot hånden synke og lukket øynene. Kanskje hun så syner – snakket til hans avdøde bror i stedet for ham. Men så åpnet hun øynene, og smilet hennes smeltet hjertet hans. «Gjør det, Klaus … Du får igjen for det senere … Lover du meg det?» «Jeg lover,» sa han, og lurte på hvor mange dager hun hadde igjen å leve. Hva om hun døde før han kom tilbake …? 16


Nei. Han nektet å tenke i de baner. Han var nødt til å gjøre dette. Hvis han ikke fikk tak i medisinen, ville hun dø. Med tungt hjerte bøyde han seg ned og kysset henne på pannen, og merket at hun hadde sovnet igjen. «Jeg er glad i deg,» hvisket han. Deretter reiste han til Buenos Aires sammen med onkel Ludwig Strassmair. «Herr Strassmair! Godt. Du er her. Kom inn, kom inn.» Klaus hadde onkelens stresskoffert i hånden, og skulle til å følge ham inn på kontoret, da han syntes at han hørte en lyd bak seg. Han stoppet og kikket bortover den mørklagte korridoren. Det måtte være vinden, tenkte han, og fulgte etter onkelen inn på kontoret, der herr Heinrich, en gråhåret mann i en slags uniformert jakke, satt bak et gammelt skrivebord med hånden hvilende på en brun arkivmappe. En blond kvinne i midten av førtiårene, og jevnaldrende med onkel Ludwig, stod bak ham. Hun stirret på Klaus. «Og dette er gutten?» «Klaus,» sa Ludwig. «Min søsters sønn. Av god tysk avstamning.» Han tok kofferten fra Klaus, før han viste ham døren. «Vent utenfor. Dette tar bare noen få minutter.» Klaus gikk ut i korridoren igjen, og husket farens advarsel om ikke å blande seg borti ting han ikke hadde noe med. Men Ludwig hadde latt døren stå åpen, og han kunne ikke la være å overhøre samtalen. «Ble du skygget?» spurte herr Heinrich. «Nei,» svarte Ludwig. «Jeg var svært forsiktig.» Klaus kikket bortover den mørklagte korridoren, brått engstelig for lyden som han hadde hørt idet de kom. Hva om de virkelig ble forfulgt? Han flyttet seg nærmere den åpne døren, og lurte på om han burde si noe. «Da fortsetter vi i henhold til planen?» sa Ludwig. «Det gjør vi. Men først vil jeg se hva du har tatt med deg, før alt blir solgt. Åpne kofferten.» Et øyeblikk senere hørte Klaus herr Heinrich plystre lavt, mens kvinnen sa: «Utrolig. Jeg har bare hørt rykter om hvor strålende de er.» 17


Klaus kunne ikke motstå fristelsen til å titte inn gjennom sprekken mellom døren og karmen. Herr Heinrich holdt opp en juvelbelagt, eggformet gjenstand. Den grønne glansen minnet Klaus om et lite jadeanheng som moren pleide å iføre seg. Gullfiligrans formet som greiner med blader, slynget seg rundt egget, og diamanter glitret blant bladene som lysende blomster. «Hva for et er dette?» spurte Heinrich og snudde og vendte på gjenstanden, slik at lyset traff diamantene. «Dette er det fyrstelige jadeegget,» sa onkelen. «Hvor mange egg har du?» «Bare tre. Men i tillegg flere kister som Maria Fjodorovna klarte å smugle ut av Russland da hun flyktet til Krim. Én av dem inneholder kronjuvelene, som tilhørte tsarinaen selv, de andre er fylt med hundrevis av løse diamanter, edelsteiner og gull. Det er tydelig at hun betalte mye for løslatelsen av sønnen og familien hans.» «Og likevel drepte bolsjevikene dem,» sa herr Heinrich. «Det er temmelig passende at vi benytter Romanovfamiliens løsepenger til å understøtte angrepet vårt på Russland.» Han dreide egget rundt mellom hendene, og diamantene glitret i lyset. «Det er synd at dine menn ikke fikk med seg innholdet i ravkammeret i tillegg. Det må ha vært litt av et syn.» «Det er ikke lett å spille flyktning og samtidig smugle ut noe på den størrelsen. Det var vanskelig nok å komme seg ut av Tyskland uten å etterlate seg spor.» «Og piloten? Jeg hørte at han samarbeidet med de allierte styrker.» «Løytnant Lambrecht?» «Ja. Hva om han tyster? Han kan lede dem rett til oss.» «Uheldigvis for ham er han død. Mine menn tuklet med flyet hans. Det siste jeg hørte, var at det krasjlandet et eller annet sted i Marokko.» «Hva om noen finner flyvraket? Planene våre –» «– er kryptert. Innen noen finner dem – hvis det noen gang skjer – befinner vi oss i Santiago og har satt planene i verk. Det vil være for sent.» 18


Klaus hadde ingen anelse om hva de snakket om, og ikke ønsket han å vite det heller. Da han skulle til å trekke seg vekk fra døren, kikket herr Heinrich opp og fikk øye på ham. «Hva er dette for noe? Hei, du! Kom hit.» Han stivnet til. Ludwig snudde seg og så på ham, før han nikket bydende. «Klaus!» Han gikk inn i rommet, engstelig for hva onkelen kunne finne på, da blikket hans falt på egget, som var enda vakrere på nært hold. «Jeg mente ikke å kikke. Jeg bare –» Kvinnen lo. «Har du lyst til å holde det?» Klaus ristet på hodet, redd for å miste det. Herr Heinrich rakte egget til Ludwig, som pakket det inn i grå lammeull. «Det er vakkert, ikke sant?» sa kvinnen. Klaus nikket, og maktet ikke å trekke til seg blikket mens onkel Ludwig la egget forsiktig ned i kofferten igjen. Han kunne skimte formen av to egg til under ullen de var pakket inn i. «Fabergé,» sa hun, selv om navnet ikke sa Klaus noe som helst. «Vet du hva de skal brukes til? Hvorfor du frakter dem til Chile?» Han ristet på hodet. Det eneste han visste, var at han skulle kle seg varmt, for de skulle fly over Andesfjellene. Og at pengene han tjente, ville holde moren hans i live. «Nein, Fräulein.» «For å bringe det fjerde rike –» «Greta!» Herr Heinrich var på vei opp av stolen. Ludwig, som var tydelig opprørt over avbrytelsen, eller kanskje Gretas avsløring, smekket igjen stresskofferten med et høylytt klikk. «Vi bør dra. Det begynner å bli sent, og flyet vårt venter på oss. Har du papirene?» «Selvsagt,» sa herr Heinrich, og tok dem ut av mappen. Ludwig bladde gjennom sidene, da Heinrichs telefon ringte. Han svarte, lyttet og sa: «Ja. Han er her.» Heinrich rakte telefonen til onkel Ludwig. «Det er til deg.» Ludwig la papirene oppå stresskofferten. Idet han tok 19


imot telefonen, feide frakken hans det øverste arket ned på gulvet. Det landet foran Klaus’ føtter, og han bøyde seg ned for å plukke det opp, og merket seg ordene Unternehmen Werwolf øverst på siden. Før han fikk lest videre og funnet ut hva Operasjon Varulv handlet om, snappet Greta arket fra ham og la det oppå papirbunken, med teksten ned. «Vent litt,» sa Ludwig inn i telefonen. Han dekket til munnstykket. «Greta? Jeg møter deg ved bilen. Ta med deg gutten ut og lukk døren etter deg.» Kvinnen la hånden sin på Klaus’ skulder og skjøv ham ut i korridoren. «Kom med meg, Klaus.» Han ble med Greta utenfor, der Ludwigs flotte svarte Mercedes stod og skinte i månelyset. Idet hun fulgte ham mot bilen, kastet han et blikk bak seg mot kontoret, og tenkte på papirene som herr Heinrich hadde gitt til onkelen. Faren hans kunne kanskje være villig til å se bort fra onkel Ludwigs fortid, men Klaus mente at han ikke ville lukke øynene for å gjenopplive nazipartiet og opprette det fjerde rike. Og han visste at moren ville ha blitt skrekkslagen. Hun ville nok ha ønsket at han skulle si til onkelen at han ikke kunne reise med ham. Spesielt etter hva som hadde stått å lese på dokumentet. «… å legge skylden på amerikanerne for et bombeangrep mot Russland …» Faren hans ville da sikkert forstå hvorfor han ikke kunne reise? Noen ropte idet døren til kontoret ble slått opp. Ludwig kom stormende ut, med kofferten i den ene hånden og en pistol i den andre. «Kom dere i bilen!» Et skudd flerret luften, og Ludwig snudde seg og skjøt mot døråpningen. Pang! Pang! Klaus stivnet. Onkel Ludwig løp rundt bilen til førersiden, avfyrte to ganger til og slengte kofferten inn i bilen. «Skynd dere!» Greta dyttet Klaus mot bilen. «Sett deg inn.» 20


Han jumpet inn i baksetet, og Greta satte seg foran mens onkel Ludwig startet motoren, bannet da motoren harket, før den kom i gang. Kjøretøyet spant av sted og foretok en skarp sving, slik at Klaus ble slengt mot døren. Hjertet dundret i brystet hans, og han våget til slutt å kaste et blikk tilbake, men så ikke annet enn en sky av grus og sand bak bilen. «Hva skjedde?» spurte han. «Hvorfor skjøt de etter deg?» Flere sekunder gikk før onkelen hans svarte. «Det var ranere. Ute etter skatten. De kom inn bakveien idet jeg forlot kontoret.» «Og herr Heinrich?» sa Greta. «Død. De drepte ham.» «Hva med papirene?» spurte hun. «De er i kofferten.» «Bra,» svarte hun. «Hvis de hadde funnet dem –» «Det holder!» Onkel Ludwig så på Klaus i bakspeilet, og deretter på veien igjen. «Kjør meg hjem,» sa Klaus med skjelvende stemme. «Jeg vil ikke være med på dette.» «Nei,» sa onkel Ludwig skarpt, og kjørte enda fortere. «Det er for sent.» «Jeg – jeg forstår ikke. Hvorfor trenger dere meg?» Greta svarte. «Fordi ingen legger merke til en mann og en kvinne som reiser sammen med sin sønn.» Den eneste forklaringen som virket fornuftig, var at de visste at de ble overvåket. De brukte ham som en rekvisitt. Klaus undret seg på hva Dietrich ville ha gjort, dersom han befant seg i samme situasjon. Var dette grunnen til at han hadde mistet livet? Det hadde uansett ikke Klaus noe med. Han var dessuten bare tolv år den gangen. Følg ditt hjerte … Innerst inne visste han at moren ville velge døden fremfor å tillate at nazistene kom til makten igjen. Og dersom hans nærvær gjorde det enklere for onkelen å lykkes? Han visste svaret. 21


Mens han holdt øye med onkelens bakhode, la han hånden på dørhåndtaket. Så snart bilen saktnet farten foran en sving, dyttet han døren opp og hoppet ut, rullet seg rundt på gaten. Han ignorerte smerten og kom seg på beina, og så løp han. Det skrek i dekkene da onkelen stod på bremsen, og bilen bråstoppet. «Klaus!» Han snudde seg ikke, bare fortsatte å løpe. Det var lys i bygningen på hjørnet, og han spurtet mot det, og fikk øye på en åpen dør. Musikken drev ut derfra – en italiensk folkevise – sammen med høylytte stemmer og latter. «Hjelp!» ropte han. «Vær så snill! Jeg trenger hjelp!» Han nådde døråpningen akkurat idet onkelen grep ham om skulderen. «Klaus!» «Hjelp meg!» sa han, og forsøkte å vri seg løs. En mann med en vinflaske kikket ut på dem. «Mio figlio,» sa onkelen hans. Mannen nikket. «Nei!» skrek Klaus, mens onkelen halte ham vekk. «Ikke mio figlio! Jeg er ikke hans sønn. Det er jeg ikke!» «Hold kjeft!» Onkel Ludwig gav ham en ørefik. «Gjør du det der en gang til, så dreper jeg deg. Er det forstått?» Smerten blandet seg med skrekk da han så raseriet i onkelens øyne. Klaus kastet et blikk mot baren. Mannen som hadde kommet ut i døren, løftet vinflasken til munnen og tok seg en real slurk, før han gikk inn igjen. Gaten var tom, mørk, og Klaus var helt alene. Han så på onkelen og nikket taust. «Bra,» sa Ludwig og gravde fingrene inn i armen til Klaus, holdt ham i et fast grep. «Nå går vi rolig tilbake til bilen. Uten et ord.» Klaus nikket igjen, mens hjertet dunket. På et eller annet vis måtte han finne en vei ut av dette. For Dietrichs skyld. Og morens. «Sett deg inn,» befalte onkelen da de var fremme ved bilen. Kvinnen snudde seg mot ham idet han ålte seg inn i bakse22


tet. «Det er ingen vits i å rømme, Klaus. Dette tar bare noen få dager. Og vi vet hvor du bor.» Etter at de hadde ankommet til flystripen, steg angsten i ham mens de fraktet kistene fra bagasjerommet til flyets lasterom, og deretter gikk om bord i en firemotors Avro Lancastrian, onkel Ludwig med stresskofferten i hånden. Flyet var blitt brukt som bombefly under krigen, og senere importert til Argentina og omgjort til passasjerfly. Selv om det var ni flyseter om bord, var det bare fem passasjerer. Onkelen dirigerte Klaus til et sete, tok så plass i setet foran ham og plasserte kofferten med eggene og Operasjon Varulvpapirene på gulvet ved siden av seg. Kofferten virket så ordinær … Innholdet var alt annet enn ordinært, tenkte Klaus idet han hørte noen rope utenfor flyet. Noe skjedde utenfor døren, så han snudde seg og fikk se en mann som var ikledd en beige frakk, stige om bord. «Beklager,» sa mannen andpustent. «Det var ikke meningen å oppholde dere. Jeg er Joe Schmidt,» presenterte han seg. Han snakket feilfritt tysk, men hadde en aksent som Klaus ikke klarte å plassere. Svetten glinset på Schmidts panne, og han løftet en hånd for å tørke den. Han ble stående en stund og puste tungt mens han så seg omkring, før blikket hans falt på Klaus og deretter onkelen hans. Så satte han seg like bak Klaus. Da døren var stengt, startet motorene, og flyet beveget seg bortover rullebanen. Klaus tok et godt tak i setekanten idet de tok av. Han lukket øynene og forsøkte å puste rolig. Han var redd. En del av frykten kom av at han aldri hadde vært om bord i et fly før. Han kikket ned på stresskofferten og tenkte over hva Greta hadde sagt om det fjerde rike, papirene og kisten med juveler, som hans onkel hadde med seg, og mennene som skjøt etter dem idet de flyktet. Og så var det Gretas kommentar om at de trengte å ha med seg Klaus for at de ikke skulle bli lagt merke til. Hvem var det som holdt øye med dem? Noe fikk ham til å se seg tilbake, på mannen som hadde 23


kommet om bord i siste liten. Joe Schmidt. Blikkene deres møttes. Mannen nikket så vidt, og Klaus snudde seg igjen. På en eller annen måte klarte han å falle i en urolig søvn, tross larmen fra motorene. Klaus våknet med et rykk. Han åpnet øynene, og forsøkte å orientere seg. Han kikket seg omkring, og så seg tilbake da han kjente at setet hans ristet. Han så at Joe Schmidt hadde onkel Ludwigs koffert. Da mannen oppdaget at han ble iakttatt, løftet han en finger til leppene. De ble virkelig overvåket. Hjertet banket fortere da han plutselig øynet et håp om at noen kom til å stoppe nazistene. Han våget seg til et kort nikk, ønsket å forsikre mannen at han ikke aktet å avsløre ham, før han kikket mot onkelens sete og la merke til at hodet hans hadde falt forover. Han sov. I hvert fall trodde han det, inntil Ludwig lot armen henge ned mot gulvet der kofferten hadde stått, og hånden hans famlet etter den uten å finne noe. Han spratt opp fra setet, og så seg desperat omkring. I det øyeblikk han fikk øye på Schmidt med kofferten, langet han ut. Schmidt brukte kofferten som et skjold. Onkelen blokkerte med armen og kjørte den høyre knyttneven inn i Schmidts kjeve. Schmidt grep Ludwig om skuldrene og trakk ham ned mens han løftet kneet. Ludwig vaklet bakover, stakk hånden innunder frakken og trakk pistolen. Klaus snudde seg mot de andre passasjerene for at de skulle reise seg og hjelpe, men de gjemte seg bak setene sine. Bare Greta reiste seg og grep Klaus i armen. Han så seg tilbake idet Schmidt kastet seg mot Ludwig, og traff ham med hele sin tyngde. De to mennene snublet over kofferten, og den havnet på gulvet. Pistolen fløy ut av Ludwigs grep og landet i nærheten av Klaus. Greta dyttet ham til siden. Hun grep pistolen mens Ludwig fikk overtaket over mannen, og klemte armen om ansiktet hans til han mistet bevisstheten. «Drep ham!» sa Greta. Onkelen trakk en kniv fra støvelen. Lynraskt stakk han kniven i mannens brystkasse. Klaus stirret sjokkert på den voksende røde flekken på 24


Schmidts hvite skjorte. Magen hans vrengte seg, og han pustet dypt inn flere ganger i et forsøk på å holde kvalmen under kontroll. «Hvorfor …?» Greta måtte ha hørt ham over brølet fra motorene. «Han var en spion, som ble sendt for å stoppe oss.» En turbulens fikk flyet til å riste, og Klaus og Greta ble slengt mot setene. Hun mistet pistolen idet hun forsøkte å ta seg for. Klaus grep den og rettet den mot henne med en skjelvende hånd. Hun forsøkte å reise seg, og grep etter pistolen, men han dyttet henne ned på setet igjen. Hun strakte hånden ut mot ham. «Klaus. Du ønsker ikke å gjøre dette.» Ludwig hevet øyenbrynene da han innså at Klaus hadde pistolen. «Gi meg pistolen, Klaus …» Onkel Ludwig tok et skritt forover. «Det er over nå. Det er ingen grunn til å slåss.» Tårene hindret Klaus i å se klart, og han rygget bakover. «Jeg skyter deg.» «Det vil ikke hjelpe,» sa onkelen. Han kastet et blikk på Greta, og nikket til henne. Hun reiste seg og tok et skritt mot Klaus. Han siktet på henne, og hun stoppet. Onkelen stilte seg ved siden av henne. «Når dette flyet lander, vil papirene uansett bli levert. Men hvis du hjelper meg med å få dem dit, blir du belønnet. Du og faren din kommer til å ha alle pengene dere trenger. Tenk på søsteren din.» Klaus blunket vekk tårene, så den døde mannen og lurte på om dette var verdt å dø for … Var det derfor broren hadde dødd? «Klaus …» Onkel Ludwig holdt frem hånden. «Din mor vil ikke at noe skal skje med deg. Gi meg pistolen.» Følg ditt hjerte … Gjør det … Du vil få igjen for det senere. Lov meg det … Morens stemme lød så klart i hodet hans. Hjertet banket, han rygget vekk fra dem, rettet pistolen mot de to passasjerene som forsøkte å stoppe ham. «Pass dere!» ropte han 25


mens han fortsatte å rygge inntil han støtte mot stigen som ledet opp til cockpiten. «Klaus!» brølte onkel Ludwig. «Kom hit!» Han fortsatte å sikte på dem. «Hold dere unna,» sa han, grep etter stigen og klatret opp med én hånd mens han holdt øye med dem. Han stakk hodet inn i cockpiten, fikk se piloten foran spakene, uvitende om hva som hadde foregått bakover i flyet, eller for opptatt av å styre flyet til å bekymre seg. Klaus pustet dypt inn og kikket ned på onkelen. «Nei!» brølte Ludwig og kastet seg frem. «Stopp ham!» Noen grep tak i Klaus’ fot idet han svingte seg rundt, men for sent. Han skjøt piloten. Mannen sank sammen, og flyet krenget voldsomt. Klaus falt inn i cockpiten. Den svarte himmelen ble hvit idet de snurret rundt i en spiral mot den snødekte fjellsiden, og brølet fra motorene overdøvet skrikene. I det øyeblikket tenkte ikke Klaus på døden, men på moren sin. Og at de snart skulle møtes igjen.

Det fjerde rike av Clive Cussler  

I 1918 ble en enorm sum løsepenger i form av kostbare skatter betalt for å befri tsarfamilien fra bolsjevikene. Likevel ble de tatt av dage....

Det fjerde rike av Clive Cussler  

I 1918 ble en enorm sum løsepenger i form av kostbare skatter betalt for å befri tsarfamilien fra bolsjevikene. Likevel ble de tatt av dage....