CliveCussler-serien:
GulletfraSparta
Dettapteriket
Kongeriket
Navigatøren
Dødsskipet
Korsaren
Isfront
Medusa
Helligstein
Gravene
Mayafolketshemmelighet
Himmeløyet
Stillhetenssjø
Gullbuddhaen
Odyssevs’tapteflåte
Salomonøyenesforbannelse
Denforsvunneby
Underangrep
Skjelettkysten
Sahara
Jungel
Spøkelsesskipet
Jakten
Vaktimørket
Detfjerderike
Nestebokiserienerisalgfra11.junitil5.august2018.
©CAPPELENDAMMAS,Oslo,2018
ISBN978-82-02-57866-4
Copyright©2017bySandecker,RLLLP
PublishedbyarrangementwithPeterLampackAgency,Inc.551Fifth Avenue,Suite1613,NewYork,NY10176-0187USA.
1.opplag2018
Originalenstittel: TheRomanovRansom
Oversettelse:SigrunnStokkeJohnsen
Omslagsdesign:TineWinsvold/©Collaboration/TrevillionImages
Shutterstock
Sats:Type-itAS,Trondheim2018
Trykk:ScandBookUAB,Litauen,2018
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovens bestemmelser.UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhver eksemplarfremstillingogtilgjengeliggjøringbaretillattiden utstrekningdeterhjemletilovellertillattgjennomavtalemed Kopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragningogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
Krim,1918
MariaFjodorovna–russiskenkekeiserinne
Pjotr–entjener
BuenosAires,1947
KlausSimon–entolvårgammelnevøavLudwigStrassmair
DietrichSimon–Klaus’eldrebror,dreptunderdenandre verdenskrig
LudwigStrassmair–Klaus’onkel,nazistogkommandanti entyskfangeleir
Greta–Strassmairsvenninne
HerrHeinrich–nazioffiser
JoeSchmidt–flypassasjer
LennardLambrecht–pilot
EckhardtH¨aussler–kryptograf
Nåtiden
Fargo-gruppen
SamFargo
Remi(Longstreet)Fargo
SelmaWondrash–ekteparetsforskningsassistentoghøyre hånd
ProfessorLazloKemp–engelskmann,assistererSelmai forskningsarbeidet
PeteJeffcoat–SelmasforskningsassistentogWendy Cordenskjæreste
WendyCorden–SelmasforskningsassistentogPetes kjæreste
TidligereDARPA-medlemmer
Ruben«Rube»Haywood–operasjonslederiCIA
DonovanArcher–eierogdriverArcherWorldwideSecurity
VenneravekteparetFargo
AlbertHoffler–Selmasfetter
KarlHoffler–Albertseldstesønn
BrandHoffler–Albertsyngstesønn
Marokko
RolfeWernher–tyskforretningsmann
GereStellhorn–Wernherssjåføroghåndlanger
TatianaPetrov–russiskforretningskvinne
ViktorSurkov–Tatianaslivvakt
ZakariaKoury–BrandogKarlsguide
Lina–Zakariaskusine
Kadin–Linastjener
DurinKahrs–enbekjentavBrandogKarl
Kaliningrad
SergejVasjev–arkeolog
AndrejKarpos–historikerogomviservedravmuseet
MironPushkarjov–slottsforvaltervedKönigsbergslott
LeopoldGaudecker–sjefforUlvegarden
Polen
RenardKowalski–gruvearbeiderogekspertpåProsjekt Riese-tunneler
GustawCzarnecki–gruvearbeiderogekspertpånazistenes gulltog
TomaszGorski–løytnantidetnasjonalesikkerhetsbyrået
NikaKarolina–russiskagent
FelixMorjakov–russiskagent
Tyskland
Helga–leverandøravselskapsmat
Halstern–denamerikanskeambassadørentilTyskland
Mrs.Halstern–ambassadørenskone
WilhelmSchroeder–advokatogekspertirestaureringav gamlemøbler
LaurenzHippler–slottsforvaltervedAnholtslott
Argentina
NandoRobertoSandoval–kjentmannogveiviser
DietrichFischer–etterkommeretterLudwigStrassmairog ungeKlaus
Julio–helikopterpilot
Krimhalvøya Juli1918
Dengamlekvinnenstodmedtåreriøynenemenstomenn lastetdensisteavdetrekistenebakerstpåenhøyvogn.Den førstekistenvarfullavperlekjeder,løsediamanterogedelsteiner.Gullbarrerogmynterfyltedenandre.Dentredje inneholdtjuvelenesomtsarfamilienhaddefåttigaveiløpet avdesistetrehundreårene:diamantbesattetiaraer,halssmykkerogringer.Hunignorertealtsammen,stirretbare pådenlangtmindrekisten,skrinetsomtjenestepikenhennesbarborttilvognen.
«Vent!»kommandertehun.
Tjenestepikensnuddesegmothenne.«Erdetnoegalt?» Hvordanskullehunkunneuttrykkehvahunfølteien stundsomdenne?Juveleneoggulletbetyddeingentingfor henne.Mendennesisteveslekisten…Hunsåpåmensden enemannen,Pjotr,tokskrinetfratjenestepiken.«Bareen sistetitt.»
Pjotrhenvendtesegtildenandremannen,enhunikke kjente,idethanklatretoppforanvognenoggreptømmene tildetohestenesomstodogtyggetutålmodigibisselet.«Vi ersentuteallerede.»
HunsnuddesegmotPjotr.«Værsåsnill…» «Dumåværerask.»Hanplasserteskrinetbakpåvognen ogtrakksegunnaforåslippehennetil.
EnketsarinaMariaFjodorovnaløftetpålokketogåpnet
skrinet,plukketvekklagetavlammeullogavslørtefire juvelbesatteegg,somhunhaddeklartåfåmedsegdahun flyktetetteratbolsjevikenetokoverRussland.Hunfikk vondtforåpusteidethunløftetoppetaveggeneogladet varsomtihånden.Dethaddeingentingågjøremedhvordaneggetskinteogglitretimåneskinnet–dekostbaresteinenevarinnfeltihvittgull,ogomgittavhvitogblåemalje –eihellerdetdetaljrikeogutsøktehåndverkettiljuveleren Fabergé,somhaddeskaptetmesterverkavhvertenesteegg, tilbeundringoggledeforenhversomsådet.
«Detholder,»sadenandremannenkaldt.
«Gihennelitttid,»satjenestepiken.
«Deterbarepynt.»
«Fordeg,kanskje,»saMaria,ogstudertehvereneste fasett.«Formegrepresentererdisseminner…»
Dettespesielleeggetinneholdtenoverraskelse:miniatyrportretteravforeldrenehennes,kongenogdronningenav Danmark.Detvarengavefrahennesavdødeektemann,og minnethenneomenlykkeligeretid,sammenmedham,deres barnogsenerebarnebarn,somfremdelesvarsåunge.
«Dukommertilåsefamiliendinigjen,»satjenestepiken. «Detvetjeg.»
Hunnikket,medklumpihalsen,oglaeggetnedireiret avlammeull,sammenmeddeandre.«Takk…»
Pjotr,somvariferdmedåsenkelokket,kikketplutseligopppåhenne.«Vetdehvormangeeggsombefinnerseg her?»
Mariaristetpåhodet.«Nei.Bareatjegskulletadem med.»
Hantokmålavdetvesleskrinetførhanfjerneteggethun haddeholdt,flyttetlittpådeandreogdandertedenmyke lammeullenrundtdem,slikatdetsåutsomomskrinetbare haddeinneholdtdetre.
Huntokimoteggetogkjempetmedgråten.«Jegvetikke hvordanjegskalfåtakketdeg.»
«Nevndetaldrifornoen.»
«Detskaljegikke,»sahundahandekketoverlastenmed
høyetivognen,ogderetterklatretopppåbukkenforan. «Jeglover.»
Hangavhenneetnikksomensistehilsenidetkusken bruktetømmene,oghestenegaloppertebortmedtsarens løsepengerbakivognen.MariaFjodorovnableståendeog seettervognen,inntildenforsvantuteavsyne.Hunklemte eggetmotbrystet,ogkjenteenblandingavhåpogfryktfylle hjertet.
«Detderskulleduikkehagjort,»sakuskentilPjotr,mens vognenristetsegbortoverdenhumpetelandeveien.
«Hvorforikke?»
«Fordidettilhørerfolket.»
«Dekommerikketilåsavneensliklitenting.Ikkemed altdethunharoverlatttiloss.»
«Deterdetikkeopptildegåbestemme.»
Pjotrbetraktetdenbistreminentilmannenvedsidenav seg.Hanpretenderteikkeåvitehvarevolusjonendreideseg om,bortsettfrabolsjevikenesoverbevisningomattsarenog hansfamiliehaddelevdioverflodogrikdommensmassene stodstiltoverforsultogenusikkerfremtid.Folketsvrede haddevedvart,selvetteratNikolajIIhaddesagtfrasegtronen,ogtsarfamilienvarblittfengslet.
Noeavdetkunnehanforstå.Myeavdetikke.«Hvilken forskjellutgjørdetatvilarhennebeholdenoenfålykkelige minnermidtiallsorgenogfrykten?»
«Hvilkenforskjell?Detvirkersomomdusympatiserer medhenne.»
«Hunerbareengammeldame.»
«Deterbestatduholdersliketankerfordegselv,ellers kommerdutilålidesammeskjebnesomfamilienhennes.»
Etteråhaarbeidetfortsarfamilienimangeårvardette detsistePjotrønsketellertrengte,atnoenansåhamsom ensympatisør.Ientidsomdennekunnesliketankerføretil døden.«Jegtenktemegikkeom.Duharrett.»
Mannenmumletnoeforsegselv,førhanhyppetpåhes-
tene.Idagenesomkom,tokPjotraldriRomanov-navnet isinmunn,oghanhåpetathendelsenmedenketsarinaen haddegåttiglemmeboken.Detvarblittsentpåkveldda denåddefremtilJekaterinburg,menistedetforåfortsette fremtilguvernørboligen,derRomanov-familienvarfengslet,svingtedetilvenstre.
«Hvorskalvi?»spurtePjotr.
«Viskalmøtenoenogkvitteossmedlasten.»
Panikkenstegiham.«Dersomviikkelevererdetteitide, kommerdetilådrepefyrstefamilien.»
«Hvorforbryrdudegomdet?Deresskjebneharingentingmeddegågjøre.»
«Men–løsepengene…storfyrstinnenstoltepåoss.Den skullegidemfriferdsel.»
«Løsepengene?»lomannen.«Dutrorvelikkeforalvorat dehaddetenktålademreise?»
«Vigavhenneetløfte.»
«Dinnarr.Hvatroddeduskulleskje?Atbolsjevikeneville taimotdettesombetaling,forsåågidemfriheten?Snart kommerMariaFjodorovna»–hansnuddesegogspyttet, medansiktetfordreidiforaktoveråuttaleenketsarinaens navn–«tilåmøtedensammeskjebnensomsinsønnog hansmotbydeligeavkom.»
FørstdainnsåPjotratdetvarforsent.Heletsarfamilien varblittdrept.Hansåforsegbarnasansikter–densistegangenhanhaddesettdem,førkampenebrøtut,dehaddevært sålykkelige…
«Såhvorskalvi?»
«Viskalleveredetdersombevis.»Hannikketbakover motvognen.«Nårdefårsehvadengamlekvinnenstjalfra Russlandietforsøkpååkjøpesinsønnsfrihet,kommer hunoghverenesteRomanovtilåblijagetogfunnet,ogdet sammegjelderallesomharstøttetdem.»
AvheletsarfamilienvardetbareMariaFjodorovnasliv sombetyddenoe.Imotsetningtilsinsønnoghanskone haddehuntjentlandetsittvel.Dennekrigenvarsønnens verk.Hansmangelpåevnetilålede.
Mendersomdejaktetpåenhversomhaddestøttettsaren oghansfamilie,slikmannensa,måttePjotrsnavnståøverst pålisten,særlignårdefantutathanhaddeoverlattetav eggenetilMaria.Baretankenpådetgavhamangst,spesielt dahaninnsåhvordevarpåvei.«Hardutenktåfortelledem hvajeghargjort?»
«Selvfølgelig.Dinskjebneliggerifolketshender.» Dekomtilåtalivetavham.
Pjotrshenderskalv,såhanknyttetdem.Hankastetetstjålentblikkpåmannenvedsidenavseg,ogfikkøyepåskytevåpenetvedhoftenhans.
Vognhjulenetraffentrerot,slikatkjøretøyetskjentetil siden,oghanbleslengtmotkusken.Hanfikktakivåpenet ogsattesegopp,rettetdetmotmannen.
Kuskensnuddesegogforsøkteågripeettervåpenet. «Hva–»
Pjotravfyrte.
Skuddettraffmannenibrystet.Hanfaltsidelengs,slapp taketitømmene.Pjotrdyttethamnedfrasetet,oghanramletibakken.Sågrephantømmene,staggethestene,snudde demrundtogstoppetoppveddenfalnemannen.
HankikketopppåPjotr,askegråiansiktet.«Hvorfor?»
«Foråreddelivet.OglivettilMariaFjodorovna.»
«Dekommertilåbegravedegvedsidenavhenne.Idet øyeblikkdefinnerdegellernoenandremeddenskatten.»
«Denkommerdealdritilåfinne.»Hanhyppetpåhestene,ogsattekursenmotslottet.Hanvissteometskjult paneliravkammeret.Bolsjevikenemåtteplukkefrahverandrehelestedetforåfinnedet.Påenellerannenmåte skullehansørgeforatenketsarinaenfikkbeskjedomathun måtteforlatelandet,atdeplanlaådrepehenne.
Ogkanskjekunnedeendagkommetilbakeforåhente skatten.
BuenosAires
Desember1947
«Detmådaværenoevikangjøre?Viberikkeommye.Jeg skalbetaledegtilbake.Hvertenesteøre.»
DesperasjonensomdentolvårgamleKlausSimonkunne høreifarensstemme,traffhamihjertet,oghanlistetseg nærmerekjøkkendørenforålyttetilsamtaleninneidagligstuen.
«Værsåsnill,Ludwig,»fortsattefaren.«Hvisdubare kunnehjelpeossdenneenegangen.»
«Det er faktisknoedukangjøre…»Ifleresekundervar tikkingenfrakjøkkenklokkenpåveggendenenestelyden Klaushørte.Tilsluttsaonkelenhans:«Jegharbehovfor hjelppåenkortreisetilSantiago.Dersomdugårmedpå betingelsene,skaldufålønnforstrevet.»
«Jeggjørhvasomhelst.Hvasomhelst.»
«Ikkedu.Sønnendin.»
OverrasketpressetKlausøretmotdøren.«Jegforstår ikke,»safaren.«HvaskalKlauseventueltgjøre?»
«Ikkestort.Holdemegmedselskapmerennnoeannet. Disseturenekanværekjedsommelige.»
«Hvorlengemåhanværeborte?»
«Høystnoenfådager.Detsomerviktigere,eratviervilligetilåbetalegodtfortjenesten.»
Enlangvarigstillhetfulgte,førfarensvarte:«Jegvetikke helt.Kanskjevikanfinneenannenutvei–»
Klausskjøvdørenoppogstormetinnirommet.«Jegkan gjøredet.Jegmenerdet.»
Farensåstrengtpåham.«Jegbaddegomåventepåkjøkkenet.»
«Unnskyld,»saKlaus,ogstjalsegtilåkikkepåonkelen.Detvarsåvidthanhusketmannenfradengangende haddeboddsammenmedhamiTyskland.Hanhusketbare atonkelLudwigStrassmairhaddekrangletmedKlaus’mor dahanbraktedembeskjedenomatKlaus’eldrebror,Dietrich,varfaltikrigen.Dietrichhaddevisstnokikkekjempet
forTyskland,somallehaddetrodd,menimotstandsbevegelsenmotnazismen.MorenhanskomaldrioverDietrichs død–ellerskandalen–ogetteråhasolgtaltdeeide,og kjøptenveisbillettertilArgentina,haddehunbruttallkontaktmedbroren.«Lamegdra.Værsåsnill,far.»
OnkelLudwigsmiltetilKlaus.«Hørerdudet?Guttener villig,tilogmed.»
Farenvarimidlertidikkeinnstiltpåågisegsålett.«La megsnakkelittmedham.Jegringerdegnårjegharbestemt meg.»
«Danke.»
FarenventettilonkelLudwighaddekjørtavsted,førhan kastetetbekymretblikkbortoverhallenmotsoverommet, derkonenhanslåogsov.Hansukkettungtogkikketpå Klaus.«Duhørtehvahansa.Detdreiersegbareomnoen fådager.TilChileogtilbake.»
«Jeghørtedet.»Klausbetraktetfarenogforsøkteåfinne uthvahanikkefortalte.«Hanvilbarehaselskappåreisen. Detburdeikkeværevanskelig.»
«Deternoeduburdevite…»
«Hvada, papa ?»spurtehan,dafarenikkefortsatte.
Igjenkomdetetsukk.Dennegangenvirkethanendamer tynget.«Onkelendin…Hanernazist.Ogdetsammeer vennenehans.»
Håpetforsvantidethaninnsåatmorenaldrivilletillatedette.DetspilteingenrolleomDietrichhaddevalgtå kjempeimotstandsbevegelsen.Hungavnazisteneskylden forhansdød.
Farenkastetetblikkbortovergangenigjen,førhanså påKlaus.«Likevel…krigenerover.Deteringengrunntil åfortellehenneomdette.Ellersøsterendin,somaldrikan holdepåenhemmelighet.»
«Men–»
«Detvilleknusedinmorshjerte.»Hanlahendenesinepå Klaus’skuldre,såhaminniøyneneogsmiltesåvidt.«Hvis detfantesenannenutvei,haddevivalgtden.Ikkesant?Men denfinnesikke…Forstårdu?»
Klausforstodsåaltforgodt.Hanogfarenkunnesebort frakildentildenneinntekten,dersomdenskaffettilveie medisinensomhansmorsådesperattrengte.Hvagjordedet velatnoenfånazistersnekseginnilandet?Og,somfaren sa,varkrigenover.Dissemennenevarsimpelthentyskere, somhanselv.
Dessutenvardetbaresnakkomnoenfådager.
Menpåetellerannetvismåttemorenhaoverhørtdem, fordahanvarinnehoshennesenere,forsøktehunåovertalehamtilåblihjemme.«Jegkommertilådøuansett,»sa hunfrasykesengen.«Hvilkennyttehardepengeneda?»
«Jeglardegikkedø,»erklærteKlaus,ogprøvdeåoverse hvorsvakogskrøpelighunvarblitt.Idensistetidenhadde hunknaptkommetsegutavsengen.
«Dietrichhaddeikkenoevalg,hanmåttekjempemotHitler.Viforlotlandetforsent.Menjegharoppdratt deg til ågjøredetsomfølesriktig.Idennesituasjonenharduet valg.»
«Detteeretriktigvalg.Fordinskyld.»
Hunsaingenting,barelukketøyneneogforsvantinni søvnen.
Denkvelden,idethangikkforåtafarvel,troddehanat hunfremdelessov.Mendahansnuddesegforågå,åpnet hunøynene.«Klaus…»
Hangikkinnirommetogsattesegpåsengekanten.
Hungrephåndenhansogklemteden.Håndenhennesvar slapp,oghudenkjølig.«Lovmeg…»
«Hvaskaljeglovedeg?»spurtehan,etteråhalentseg nærmereforåhørebedre.
«Følgditthjerte…»Hunløftethåndenogladenmot brystethans,førhunlothåndensynkeoglukketøynene. Kanskjehunsåsyner–snakkettilhansavdødebroristedetforham.Mensååpnethunøynene,ogsmilethennes smeltethjertethans.«Gjørdet,Klaus…Dufårigjenfordet senere…Loverdumegdet?»
«Jeglover,»sahan,oglurtepåhvormangedagerhun haddeigjenåleve.Hvaomhundødeførhankomtilbake…?
Nei.Hannektetåtenkeidebaner.Hanvarnødttilågjøre dette.Hvishanikkefikktakimedisinen,villehundø.
Medtungthjertebøydehansegnedogkyssethennepå pannen,ogmerketathunhaddesovnetigjen.«Jegergladi deg,»hviskethan.DeretterreistehantilBuenosAiressammenmedonkelLudwigStrassmair.
«HerrStrassmair!Godt.Duerher.Kominn,kominn.»
Klaushaddeonkelensstresskoffertihånden,ogskulletil åfølgehaminnpåkontoret,dahansyntesathanhørteen lydbakseg.Hanstoppetogkikketbortoverdenmørklagte korridoren.Detmåtteværevinden,tenktehan,ogfulgte etteronkeleninnpåkontoret,derherrHeinrich,engråhåretmannienslagsuniformertjakke,sattbaketgammelt skrivebordmedhåndenhvilendepåenbrunarkivmappe.En blondkvinneimidtenavførtiårene,ogjevnaldrendemed onkelLudwig,stodbakham.HunstirretpåKlaus.«Og detteergutten?»
«Klaus,»saLudwig.«Minsøsterssønn.Avgodtysk avstamning.»HantokkoffertenfraKlaus,førhanvisteham døren.«Ventutenfor.Dettetarbarenoenfåminutter.»
Klausgikkutikorridorenigjen,oghusketfarensadvarselomikkeåblandesegbortitinghanikkehaddenoemed. MenLudwighaddelattdørenstååpen,oghankunneikke laværeåoverhøresamtalen.
«Bleduskygget?»spurteherrHeinrich. «Nei,»svarteLudwig.«Jegvarsværtforsiktig.»
Klauskikketbortoverdenmørklagtekorridoren,brått engsteligforlydensomhanhaddehørtidetdekom.Hvaom devirkeligbleforfulgt?Hanflyttetsegnærmeredenåpne døren,oglurtepåomhanburdesinoe.
«Dafortsetterviihenholdtilplanen?»saLudwig. «Detgjørvi.Menførstviljegsehvaduhartattmeddeg, føraltblirsolgt.Åpnekofferten.»
EtøyeblikksenerehørteKlausherrHeinrichplystrelavt, menskvinnensa:«Utrolig.Jegharbarehørtrykteromhvor strålendedeer.»
Klauskunneikkemotståfristelsentilåtitteinngjennom sprekkenmellomdørenogkarmen.HerrHeinrichholdtopp enjuvelbelagt,eggformetgjenstand.Dengrønneglansen minnetKlausometlitejadeanhengsommorenpleideåiføre seg.Gullfiligransformetsomgreinermedblader,slyngetseg rundtegget,ogdiamanterglitretblantbladenesomlysende blomster.«Hvaforeterdette?»spurteHeinrichogsnudde ogvendtepågjenstanden,slikatlysettraffdiamantene.
«Detteerdetfyrsteligejadeegget,»saonkelen.
«Hvormangeegghardu?»
«Baretre.MenitilleggflerekistersomMariaFjodorovna klarteåsmugleutavRusslanddahunflyktettilKrim.Én avdeminneholderkronjuvelene,somtilhørtetsarinaenselv, deandreerfyltmedhundrevisavløsediamanter,edelsteiner oggull.Detertydeligathunbetaltemyeforløslatelsenav sønnenogfamilienhans.»
«Oglikeveldreptebolsjevikenedem,»saherrHeinrich.«DetertemmeligpassendeatvibenytterRomanovfamiliensløsepengertilåunderstøtteangrepetvårtpåRussland.»Handreideeggetrundtmellomhendene,ogdiamanteneglitretilyset.«Detersyndatdinemennikkefikkmed seginnholdetiravkammeretitillegg.Detmåhaværtlittav etsyn.»
«Deterikkelettåspilleflyktningogsamtidigsmugleut noepådenstørrelsen.Detvarvanskelignokåkommeseg utavTysklandutenåetterlatesegspor.»
«Ogpiloten?Jeghørteathansamarbeidetmeddeallierte styrker.»
«LøytnantLambrecht?»
«Ja.Hvaomhantyster?Hankanlededemretttiloss.»
«Uheldigvisforhamerhandød.Minemenntukletmed flyethans.Detsistejeghørte,varatdetkrasjlandeteteller annetstediMarokko.»
«Hvaomnoenfinnerflyvraket?Planenevåre–»
«–erkryptert.Innennoenfinnerdem–hvisdetnoengang skjer–befinnerviossiSantiagoogharsattplaneneiverk. Detvilværeforsent.»
Klaushaddeingenanelseomhvadesnakketom,ogikke ønskethanåvitedetheller.Dahanskulletilåtrekkeseg vekkfradøren,kikketherrHeinrichoppogfikkøyepå ham.«Hvaerdettefornoe?Hei,du!Komhit.»
Hanstivnettil.
Ludwigsnuddesegogsåpåham,førhannikketbydende. «Klaus!»
Hangikkinnirommet,engsteligforhvaonkelenkunne finnepå,dablikkethansfaltpåegget,somvarendavakrere pånærthold.«Jegmenteikkeåkikke.Jegbare–»
Kvinnenlo.«Hardulysttilåholdedet?»
Klausristetpåhodet,reddforåmistedet. HerrHeinrichrakteeggettilLudwig,sompakketdetinn igrålammeull.
«Detervakkert,ikkesant?»sakvinnen.
Klausnikket,ogmaktetikkeåtrekketilsegblikketmens onkelLudwiglaeggetforsiktignedikoffertenigjen.Han kunneskimteformenavtoeggtilunderullendevarpakket inni.
«Fabergé,»sahun,selvomnavnetikkesaKlausnoesom helst.«Vetduhvadeskalbrukestil?Hvorfordufrakterdem tilChile?»
Hanristetpåhodet.Detenestehanvisste,varathan skulleklesegvarmt,fordeskulleflyoverAndesfjellene.Og atpengenehantjente,villeholdemorenhansilive.«Nein, Fräulein.»
«Foråbringedetfjerderike–»
«Greta!»HerrHeinrichvarpåveioppavstolen.
Ludwig,somvartydeligopprørtoveravbrytelsen,eller kanskjeGretasavsløring,smekketigjenstresskoffertenmed ethøylyttklikk.«Vibørdra.Detbegynneråblisent,ogflyet vårtventerpåoss.Hardupapirene?»
«Selvsagt,»saherrHeinrich,ogtokdemutavmappen. Ludwigbladdegjennomsidene,daHeinrichstelefonringte. Hansvarte,lyttetogsa:«Ja.Hanerher.»Heinrichrakte telefonentilonkelLudwig.«Detertildeg.»
Ludwiglapapireneoppåstresskofferten.Idethantok
imottelefonen,feidefrakkenhansdetøverstearketnedpå gulvet.
DetlandetforanKlaus’føtter,oghanbøydesegnedfor åplukkedetopp,ogmerketsegordene UnternehmenWerwolf øverstpåsiden.Førhanfikklestvidereogfunnetut hvaOperasjonVarulvhandletom,snappetGretaarketfra hamogladetoppåpapirbunken,medtekstenned.
«Ventlitt,»saLudwiginnitelefonen.Handekkettil munnstykket.«Greta?Jegmøterdegvedbilen.Tameddeg guttenutoglukkdørenetterdeg.»
KvinnenlahåndensinpåKlaus’skulderogskjøvhamut ikorridoren.«Kommedmeg,Klaus.»
HanblemedGretautenfor,derLudwigsflottesvarte Mercedesstodogskinteimånelyset.Idethunfulgteham motbilen,kastethanetblikkbaksegmotkontoret,og tenktepåpapirenesomherrHeinrichhaddegitttilonkelen. Farenhanskunnekanskjeværevilligtilåsebortfraonkel Ludwigsfortid,menKlausmenteathanikkevillelukke øyneneforågjenopplivenazipartietogopprettedetfjerde rike.Oghanvissteatmorenvillehablittskrekkslagen.
Hunvillenokhaønsketathanskullesitilonkelenathan ikkekunnereisemedham.Spesieltetterhvasomhaddestått ålesepådokumentet.
«… åleggeskyldenpåamerikanerneforetbombeangrep motRussland …»
Farenhansvilledasikkertforståhvorforhanikkekunne reise?
Noenropteidetdørentilkontoretbleslåttopp.Ludwig komstormendeut,medkoffertenidenenehåndenogen pistolidenandre.«Komdereibilen!»
Etskuddflerretluften,ogLudwigsnuddesegogskjøtmot døråpningen.
Pang!Pang!
Klausstivnet.OnkelLudwigløprundtbilentilførersiden, avfyrtetogangertilogslengtekofferteninnibilen.«Skynd dere!»
GretadyttetKlausmotbilen.«Settdeginn.»
Hanjumpetinnibaksetet,ogGretasattesegforanmens onkelLudwigstartetmotoren,bannetdamotorenharket, førdenkomigang.
Kjøretøyetspantavstedogforetokenskarpsving,slikat Klausbleslengtmotdøren.
Hjertetdundretibrystethans,oghanvågettilsluttåkaste etblikktilbake,mensåikkeannetennenskyavgrusog sandbakbilen.«Hvaskjedde?»spurtehan.«Hvorforskjøt deetterdeg?»
Fleresekundergikkføronkelenhanssvarte.«Detvar ranere.Uteetterskatten.Dekominnbakveienidetjegforlotkontoret.»
«OgherrHeinrich?»saGreta. «Død.Dedrepteham.»
«Hvamedpapirene?»spurtehun. «Deerikofferten.»
«Bra,»svartehun.«Hvisdehaddefunnetdem–»
«Detholder!»OnkelLudwigsåpåKlausibakspeilet,og deretterpåveienigjen.
«Kjørmeghjem,»saKlausmedskjelvendestemme.«Jeg vilikkeværemedpådette.»
«Nei,»saonkelLudwigskarpt,ogkjørteendafortere. «Deterforsent.»
«Jeg–jegforstårikke.Hvorfortrengerderemeg?»
Gretasvarte.«Fordiingenleggermerketilenmannogen kvinnesomreisersammenmedsinsønn.»
Denenesteforklaringensomvirketfornuftig,varatde vissteatdebleovervåket.Debruktehamsomenrekvisitt.
KlausundretsegpåhvaDietrichvillehagjort,dersom hanbefantsegisammesituasjon.Vardettegrunnentilat hanhaddemistetlivet?DethaddeuansettikkeKlausnoe med.Hanvardessutenbaretolvårdengangen.
Følgditthjerte …
Innerstinnevisstehanatmorenvillevelgedødenfremfor åtillateatnazistenekomtilmaktenigjen.Ogdersomhans nærværgjordedetenklereforonkelenålykkes? Hanvisstesvaret.
Menshanholdtøyemedonkelensbakhode,lahanhåndenpådørhåndtaket.Såsnartbilensaktnetfartenforanen sving,dyttethandørenoppoghoppetut,rulletsegrundt pågaten.Hanignorertesmertenogkomsegpåbeina,også løphan.Detskrekidekkenedaonkelenstodpåbremsen, ogbilenbråstoppet.
«Klaus!»
Hansnuddesegikke,barefortsatteåløpe.Detvarlysi bygningenpåhjørnet,oghanspurtetmotdet,ogfikkøye påenåpendør.Musikkendrevutderfra–enitalienskfolkevise–sammenmedhøylyttestemmeroglatter.«Hjelp!» roptehan.«Værsåsnill!Jegtrengerhjelp!»
Hannåddedøråpningenakkuratidetonkelengrepham omskulderen.«Klaus!»
«Hjelpmeg!»sahan,ogforsøkteåvrisegløs.
Enmannmedenvinflaskekikketutpådem.
«Miofiglio,»saonkelenhans. Mannennikket.
«Nei!»skrekKlaus,mensonkelenhaltehamvekk.«Ikke miofiglio!Jegerikkehanssønn.Deterjegikke!»
«Holdkjeft!»OnkelLudwiggavhamenørefik.«Gjørdu detderengangtil,sådreperjegdeg.Erdetforstått?»
Smertenblandetsegmedskrekkdahansåraserietionkelensøyne.Klauskastetetblikkmotbaren.Mannensom haddekommetutidøren,løftetvinflaskentilmunnenog toksegenrealslurk,førhangikkinnigjen.Gatenvartom, mørk,ogKlausvarheltalene.Hansåpåonkelenognikket taust.
«Bra,»saLudwigoggravdefingreneinniarmentilKlaus, holdthamietfastgrep.«Någårviroligtilbaketilbilen. Utenetord.»
Klausnikketigjen,menshjertetdunket.Påetellerannet vismåttehanfinneenveiutavdette.ForDietrichsskyld. Ogmorens.
«Settdeginn,»befalteonkelendadevarfremmeved bilen.
Kvinnensnuddesegmothamidethanålteseginnibakse-
tet.«Deteringenvitsiårømme,Klaus.Dettetarbarenoen fådager.Ogvivethvordubor.»
Etteratdehaddeankommettilflystripen,stegangsteni hammensdefraktetkistenefrabagasjerommettilflyetslasterom,ogderettergikkombordienfiremotorsAvroLancastrian,onkelLudwigmedstresskoffertenihånden.Flyet varblittbruktsombombeflyunderkrigen,ogsenereimporterttilArgentinaogomgjorttilpassasjerfly.Selvomdet varniflyseterombord,vardetbarefempassasjerer.OnkelendirigerteKlaustiletsete,toksåplassisetetforanham ogplassertekoffertenmedeggeneogOperasjonVarulvpapirenepågulvetvedsidenavseg.
Koffertenvirketsåordinær…
Innholdetvaraltannetennordinært,tenkteKlausidet hanhørtenoenropeutenforflyet.
Noeskjeddeutenfordøren,såhansnuddesegogfikkse enmannsomvarikleddenbeigefrakk,stigeombord.
«Beklager,»samannenandpustent.«Detvarikkemeningenåoppholdedere.JegerJoeSchmidt,»presentertehan seg.Hansnakketfeilfritttysk,menhaddeenaksentsom Klausikkeklarteåplassere.SvettenglinsetpåSchmidts panne,oghanløftetenhåndforåtørkeden.Hanble ståendeenstundogpustetungtmenshansåsegomkring, førblikkethansfaltpåKlausogderetteronkelenhans.Så sattehanseglikebakKlaus.
Dadørenvarstengt,startetmotorene,ogflyetbevegetseg bortoverrullebanen.Klaustoketgodttakisetekantenidet detokav.Hanlukketøyneneogforsøkteåpusterolig.Han varredd.Endelavfryktenkomavathanaldrihaddevært ombordietflyfør.Hankikketnedpåstresskoffertenog tenkteoverhvaGretahaddesagtomdetfjerderike,papireneogkistenmedjuveler,somhansonkelhaddemedseg, ogmennenesomskjøtetterdemidetdeflyktet.Ogsåvar detGretaskommentaromatdetrengteåhamedsegKlaus foratdeikkeskulleblilagtmerketil.
Hvemvardetsomholdtøyemeddem?
Noefikkhamtilåsesegtilbake,påmannensomhadde
kommetombordisisteliten.JoeSchmidt.Blikkenederes møttes.Mannennikketsåvidt,ogKlaussnuddesegigjen.På enellerannenmåteklartehanåfalleienuroligsøvn,tross larmenframotorene.
Klausvåknetmedetrykk.Hanåpnetøynene,ogforsøkte åorientereseg.Hankikketsegomkring,ogsåsegtilbakeda hankjenteatsetethansristet.HansåatJoeSchmidthadde onkelLudwigskoffert.Damannenoppdagetathanbleiakttatt,løftethanenfingertilleppene.
Deblevirkeligovervåket.Hjertetbanketforteredahan plutseligøynetethåpomatnoenkomtilåstoppenazistene. Hanvågetsegtiletkortnikk,ønsketåforsikremannenat hanikkeaktetåavsløreham,førhankikketmotonkelens seteoglamerketilathodethanshaddefaltforover.Hansov. Ihvertfalltroddehandet,inntilLudwiglotarmenhenge nedmotgulvetderkoffertenhaddestått,oghåndenhans famletetterdenutenåfinnenoe.Hansprattoppfrasetet, ogsåsegdesperatomkring.Idetøyeblikkhanfikkøyepå Schmidtmedkofferten,langethanut.
Schmidtbruktekoffertensometskjold.Onkelenblokkertemedarmenogkjørtedenhøyreknyttneveninni Schmidtskjeve.SchmidtgrepLudwigomskuldreneogtrakk hamnedmenshanløftetkneet.
Ludwigvakletbakover,stakkhåndeninnunderfrakken ogtrakkpistolen.Klaussnuddesegmotdeandrepassasjereneforatdeskullereisesegoghjelpe,mendegjemteseg baksetenesine.BareGretareistesegoggrepKlausiarmen. HansåsegtilbakeidetSchmidtkastetsegmotLudwig,og traffhammedhelesintyngde.Detomennenesnubletover kofferten,ogdenhavnetpågulvet.PistolenfløyutavLudwigsgrepoglandetinærhetenavKlaus.Gretadyttetham tilsiden.HungreppistolenmensLudwigfikkovertaketover mannen,ogklemtearmenomansiktethanstilhanmistet bevisstheten.«Drepham!»saGreta.
Onkelentrakkenknivfrastøvelen.Lynrasktstakkhan knivenimannensbrystkasse.
Klausstirretsjokkertpådenvoksenderødeflekkenpå
Schmidtshviteskjorte.Magenhansvrengteseg,oghanpustetdyptinnfleregangerietforsøkpååholdekvalmenunder kontroll.«Hvorfor…?»
Gretamåttehahørthamoverbrøletframotorene.«Han varenspion,somblesendtforåstoppeoss.»
Enturbulensfikkflyettilåriste,ogKlausogGretable slengtmotsetene.Hunmistetpistolenidethunforsøkteå tasegfor.Klausgrepdenogrettetdenmothennemeden skjelvendehånd.
Hunforsøkteåreiseseg,oggrepetterpistolen,menhan dyttethennenedpåsetetigjen.Hunstraktehåndenutmot ham.«Klaus.Duønskerikkeågjøredette.»
LudwighevetøyenbrynenedahaninnsåatKlaushadde pistolen.
«Gimegpistolen,Klaus…»OnkelLudwigtoketskritt forover.«Deterovernå.Deteringengrunntilåslåss.»
TårenehindretKlausiåseklart,oghanryggetbakover. «Jegskyterdeg.»
«Detvilikkehjelpe,»saonkelen.Hankastetetblikkpå Greta,ognikkettilhenne.
HunreistesegogtoketskrittmotKlaus.Hansiktetpå henne,oghunstoppet.
Onkelenstiltesegvedsidenavhenne.«Nårdetteflyet lander,vilpapireneuansettblilevert.Menhvisduhjelper megmedåfådemdit,blirdubelønnet.Duogfarendin kommertilåhaallepengenederetrenger.Tenkpåsøsteren din.»
Klausblunketvekktårene,sådendødemannenoglurte påomdettevarverdtådøfor…Vardetderforbroren haddedødd?
«Klaus…»OnkelLudwigholdtfremhånden.«Dinmor vilikkeatnoeskalskjemeddeg.Gimegpistolen.»
Følgditthjerte…Gjørdet…Duvilfåigjenfordet senere.Lovmegdet…
Morensstemmelødsåklartihodethans.Hjertetbanket, hanryggetvekkfradem,rettetpistolenmotdetopassasjerenesomforsøkteåstoppeham.«Passdere!»roptehan
menshanfortsatteåryggeinntilhanstøttemotstigensom ledetopptilcockpiten.
«Klaus!»brølteonkelLudwig.«Komhit!»
Hanfortsatteåsiktepådem.«Holddereunna,»sahan, grepetterstigenogklatretoppmedénhåndmenshanholdt øyemeddem.Hanstakkhodetinnicockpiten,fikksepilotenforanspakene,uvitendeomhvasomhaddeforegåttbakoveriflyet,ellerforopptattavåstyreflyettilåbekymreseg.
Klauspustetdyptinnogkikketnedpåonkelen.
«Nei!»brølteLudwigogkastetsegfrem.«Stoppham!» NoengreptakiKlaus’fotidethansvingtesegrundt, menforsent.Hanskjøtpiloten.Mannensanksammen,og flyetkrengetvoldsomt.Klausfaltinnicockpiten.Densvarte himmelenblehvitidetdesnurretrundtienspiralmotden snødektefjellsiden,ogbrøletframotoreneoverdøvetskrikene.
IdetøyeblikkettenkteikkeKlauspådøden,menpå morensin.
Ogatdesnartskullemøtesigjen.