som har det til felles med andre årstider at man ikke vet ordet av det før den har fortapt seg i en blanding av savn og lettelse. Han smiler på samme vis som da han poserte sammen med min søster, i finklær, og siden jeg ikke kan tro at min mor oppsøkte Irgens Strømme på en søndag, antar jeg at fattern i det siste tilfellet hadde arbeidet overtid, noe han ofte gjorde, og ikke hadde hatt tid til å skifte før vi måtte haste avsted til avtalt time i Kirkeveien, hvilket betyr at han enkelte ganger – hvor mange? – pyntet seg til disse utfluktene, når han hadde tid til det? På de andre bildene (kun åtte er bevart, fattern brente de fleste etter mutterns død), er bare min søster og jeg å se, egentlig svært likt antrukket fra bilde til bilde, hun i en eller annen kjole eller et skjørt med rysjer, eller i den nevnte «snekkerbuksa», og alltid med bånd i flettene, som muttern var meget påpasselig med. Og jeg i kaki eller shorts og skjorte og eller en genser (som muttern hatet, men som det visstnok var umulig å få av meg) med hull på albuene samt i et par sko som jeg etter de få bevisene å dømme må ha gått med gjennom hele barndommen, altså alltid i et snitt som ikke etterlater noen tvil om at vi er to arbeiderbarn i begynnelsen av de norske nittensekstiårene, to Årvollbarn, som for øyeblikket oppholder seg i den delen av hovedstaden – på vestsiden av elva –, der vi på ingen måte hører hjemme; det lar seg lese av klesstilen, selv om det ikke er klasseaspektet som opptar meg her, men tidsmarkørene, det klær røper om tiden de befinner seg i samt også om forandringene. For første gang etter mutterns død følte jeg det også som en urettferdighet at det stort sett er vi ungene som befinner seg på disse bildene. Det burde ha vært fattern, tatt i betraktning det jeg omsider hadde fått vite, dette var jo hans reiser, hans ukentlige besøk i en park som ikke interesserte ham, sammen med to unger som ikke ante hvor de var eller hvorfor de var her, og som i tillegg ser lykkelige nok ut til ikke å bry seg om å stille et eneste spørsmål. Så vellykket var min fars og min mors manøver, sett fra både deres og vår side, får vi tro, og så er han bare bevart på
20 – Det felles eide