Lee Child
Det øyet ikke ser Oversatt av Kurt Hanssen
Til mine svigerinner Leslie og Sally, to sjarmerende kvinner av sjelden kvalitet.
1
Selvmordsbombere er ikke vanskelig å få øye på. De sender ut forskjellige avslørende signaler. Først og fremst fordi de er nervøse; alle er per definisjon debutanter. Israelsk overvåkningstjeneste skrev selve læreboken i forsvarsteknikk. De forklarte oss hva vi skal se etter. Med nøktern observasjon og psykologisk innsikt laget de en liste med kjennetegn på hvordan en selvmordsbomber oppfører seg. Jeg fikk vite om listen av en kaptein i den israelske hæren for tjue år siden. Han sverget til den. Dermed sverget også jeg til den, for på den tiden var jeg overført til tre ukers tjeneste der, stort sett omtrent én meter fra skulderen hans, i Israel, i Jerusalem, på Vestbredden, i Libanon, av og til i Syria, av og til i Jordan, på busser, i butikker, på overfylte fortau. Øynene mine beveget seg konstant mens jeg gikk gjennom punktene på listen i hodet. Tjue år senere kan jeg fortsatt listen utenat. Og øynene mine beveger seg fortsatt. Ren vane. Jeg lærte et annet mantra av en annen gjeng: Stirr; ikke se, lytt; ikke hør. Jo mer engasjert man er, desto lenger overlever man. Listen er på tolv punkter hvis man stirrer på en mannlig mistenkt. Elleve hvis man stirrer på en kvinne. Forskjellen er nybarbert ansikt. Mannlige selvmordsbombere har tatt skjegget. Det gjør det lettere for dem å gli inn i omgivelsene og gjør dem mindre mistenkelige. Resultatet er imidlertid blekere hud på nedre halvdel av ansiktet, som ikke har vært utsatt for sola på en stund. Men jeg var ikke interessert i barbering. 7
Jeg gikk gjennom listen på elleve punkter. Jeg stirret på en kvinne. Jeg satt på t-banen i New York City. Linje 6, Lexington Avenue-ruten mot vestkanten klokka to om natten. Jeg hadde gått på i Bleecker Street fra sørenden av plattformen og inn i en vogn som var nesten tom. Det satt bare fem mennesker der. T-banevogner virker både små og intime når de er fulle av folk. Når de er tomme, virker de svære, hulelignende og ensomme. Om natten er det som om lyset er varmere og skarpere, selv om det er den samme belysningen som man bruker på dagtid. Det er den eneste belysningen som er. Jeg satt henslengt på en toseter, nord for de bakerste dørene på den siden av vognen som vender mot sporene. Alle de fem andre passasjerene satt sør for meg på de lange benkesetene, i profil, med siden mot meg, langt fra hverandre, og stirret tomt foran seg tvers over vognen, tre på venstre side og to på høyre. Vognen hadde nummer 7622. En gang kjørte jeg åtte holdeplasser på linje 6 sammen med en gærning som snakket om vognen vi satt i, med samme entusiasme som andre menn forbeholder sport eller kvinner. Derfor visste jeg at vogn nummer 7622 var en R142A-modell, den nyeste på New York-linjenettet, bygd av Kawasaki i Kobe i Japan, fraktet over havet, kjørt til anlegget i 180th Street, senket ned på linjen med heisekran og testet. Jeg visste at den kunne kjøre over tretti tusen mil uten videre service. Jeg visste at det automatiske meldingssystemet sendte ut instruksjoner med en mannsstemme og informasjon med en kvinnestemme. Man hevdet at det var en ren tilfeldighet, men det skyldtes egentlig at sjefene for kollektivtrafikken mente en slik arbeidsfordeling var psykologisk overbevisende. Jeg visste at stemmene kom fra Bloomberg TV, men mange år før Mike ble borgermester. Jeg visste at det fantes seks hundre R142A-modeller på skinnene, og hver eneste vogn var litt over femten og en halv meter lang og litt over to og en halv meter bred. Jeg visste at en vogn av den typen vi hadde sittet i da, og som jeg satt i nå, var uten fører8
hus, og den hadde maksimalt førti sitteplasser og hundre og førtiåtte ståplasser. Gærningen hadde vært krystallklar på alle fakta. Jeg kunne ved selvsyn se at setene var av blå plast, samme farge som en sensommerkveld eller en britisk luftforsvaruniform. Jeg kunne se at veggpanelet var støpt i graffiti-avstøtende glassfiber. Jeg kunne se to striper med reklame som førte bort fra meg der veggpanelene møtte taket. Jeg kunne se små, fargerike plakater som skrøt av tvprogrammer og språkskoler og lettkjøpte universitetseksamener og gode lønnsbetingelser. Jeg så en oppfordring fra politiet: Hvis du ser noe, si noe. Passasjeren nærmest meg var en latinamerikansk kvinne. Hun satt på den andre siden av vognen, til venstre for meg, foran de første dørene, helt alene på en benk som var laget for åtte, langt fra midten. Hun var liten, et sted mellom tretti og femti, og virket veldig varm og veldig sliten. Hun holdt en velbrukt handlepose over håndleddet og stirret ut på den tomme plassen foran seg med øyne som var for trøtte til å se stort. Den neste var en mann på den andre siden, kanskje en drøy meter lenger inne i vognen. Han satt helt alene på en åttemannsbenk. Han kunne være fra Balkan eller Svartehavet. Mørkt hår, rynket hud. Han var senete og slitt ned av arbeid, vær og vind. Han hadde plantet beina på gulvet og satt foroverbøyd med albuene på knærne. Han sov ikke, men det var ikke langt unna, og midlertidig skinndød gynget han i takt med togets bevegelser. Han var omtrent femti, men gikk i klær som var altfor unge for ham. Posete jeans som bare nådde ham til leggene, og en svær NBA-trøye med et spillernavn jeg ikke kjente igjen. Den tredje var en kvinne som kanskje kom fra VestAfrika. Hun satt på venstre side, sør for midtdørene. Hun satt sliten og ubevegelig, og utmattelsen og lyset gjorde at den svarte huden så grå og støvete ut. Hun var iført en fargerik batikk-kjole med et matchende tørkle over håret. Øynene var lukket. Jeg kjenner New York forholds9
vis godt. Jeg kaller meg selv en verdensborger, og ser på New York som verdens hovedstad, så jeg forstår byen like godt som en brite forstår London eller en franskmann Paris. Jeg er fortrolig med byens vaner, men kjenner dem ikke inngående. Men det var lett å gjette at disse tre som nå satt på et sent, nordgående tog på linje 6 sør for Bleecker var vaskehjelper på vei hjem fra kveldsskiftet i området rundt rådhuset, eller at de jobbet på restauranter i Chinatown eller Little Italy. De skulle antagelig til Hunts Point i Bronx, eller kanskje helt opp til Pelham Bay for å sove noen korte timer før de begynte på nye, lange arbeidsdager. Den fjerde og femte passasjeren var annerledes. Den femte var en mann. Han var kanskje på min alder og satt i førtifem graders vinkel på toseteren diagonalt overfor meg, helt i den andre enden av vognen. Han var kledd i uformelle, men kostbare klær. Chinos og en golfskjorte. Han var våken. Blikket var festet på et punkt foran ham. Han skiftet fokus og myste hele tiden, som om han var på vakt og spekulerte på noe. Det minte meg om øynene til en baseballspiller. Det var noe lurt over dem, en slags beregnende sluhet. Men det var passasjer nummer fire jeg stirret på. Hvis du ser noe, si noe. Hun satt på høyre side av vognen, helt alene på den borterste åttemannsbenken, på den andre siden av og omtrent midt mellom den utslitte vestafrikanske kvinnen og fyren med baseballspiller-blikket. Hun var hvit, og sannsynligvis i førtiårene. Hun så helt vanlig ut. Hun hadde svart hår som var pent, men ikke spesielt moteriktig klippet, og litt for jevnt mørkt til at fargen kunne være naturlig. Hun var helt svartkledd. Jeg kunne se henne ganske godt. Fyren nærmest meg på høyre side satt fortsatt framoverbøyd, og det V-formede tomrommet mellom den bøyde ryggen hans og veggen i vognen ga meg fri utsikt, bortsett fra en hel skog av håndtak i rustfritt stål. Ikke en perfekt utsikt, men god nok til at det ga utslag 10
på alle de elleve punktene på listen. De lyste opp som kirsebærene på en spilleautomat i Las Vegas. Ifølge israelsk overvåkningstjeneste stirret jeg på en selvmordsbomber.
2
Jeg avfeide tanken umiddelbart. Ikke på grunn av raseprofilen. Hvite kvinner er like disponert for galskap som alle andre. Nei, jeg avfeide tanken fordi den ikke var taktisk troverdig. Timingen var feil. T-banen i New York er et flott mål for en selvmordsbomber. Linje 6 er like bra som de andre og bedre enn de fleste. Den stopper under Grand Central Terminal. Åtte om morgenen, seks om kvelden, en overfylt vogn, førti sitteplasser, hundre og førtiåtte ståplasser, vent til dørene åpner seg på den overfylte plattformen, trykk på knappen. Hundre døde, et par hundre alvorlig skadde, panikk, skader på infrastruktur, muligens brann, et stort transportknutepunkt må holde stengt i flere dager eller uker og vil kanskje aldri helt få folks tillit igjen. En betydelig seier for mennesker som er skrudd sammen på måter som vi andre ikke helt forstår. Men ikke klokka to om natten. Ikke i en vogn med bare seks personer. Ikke når det bare er søppel og tomme pappkrus og et par gamle uteliggere som sover på plattformen under Grand Central. Toget stoppet på Astor Place. Dørene åpnet seg hvesende. Ingen kom på. Ingen gikk av. Dørene dunket igjen, motorene hvinte i gang, og toget fortsatte. Men punktene på listen lyste fortsatt. Det første punktet var så opplagt at man ikke trengte hjerne for å oppdage det: upassende klesdrakt. Eksplosivbelter har utviklet seg omtrent like mye som baseballhansker. Ta et stykke lerret på seksti ganger førti centimeter, 12
brett det én gang på langs så du får en lang lomme som er tretti centimeter dyp. Pakk lommen rundt selvmordsbomberen og sy den sammen på ryggen. Glidelåser eller hekter kan føre til at man ombestemmer seg. Plassér en barrikade med dynamittgubber i lommen, hele veien rundt, fest lunter til dem, fyll på med spiker eller kulelagre i tomrommene, sy igjen den øverste sømmen, sett på enkle skulderstropper for å gjøre den lettere å bære. Effektivt, ja visst, men også plasskrevende. Den eneste praktiske måten å skjule det på, er under et stort plagg, som en fôret vinterjakke. Sånne jakker er aldri hensiktsmessige i Midtøsten, og i New York er de en rimelig bekledning i kanskje tre av tolv måneder. Men nå var det september, det var varmt som om sommeren og ti grader varmere under jorden. Jeg gikk i T-skjorte. Passasjer nummer fire hadde på seg en svart, posete og glinsende North Face-dynejakke som var litt for stor, og med glidelåsen dratt helt opp. Hvis du ser noe, si noe. Jeg hoppet over punkt to på listen. Det passet ikke umiddelbart. Punkt to er robotaktig gange. Det har betydning ved en kontrollpost eller på en overfylt markedsplass eller utenfor en kirke eller en moské, men ikke relevant når det gjelder en sittende mistenkt på et offentlig transportmiddel. Selvmordsbombere har en robotaktig gange, ikke fordi de er fylt av ekstase ved tanken på at de snart skal bli martyrer, men fordi de bærer nesten tjue kilo ekstra bagasje som de ikke er vant til, holdt oppe av enkle stropper som gnager på skuldrene, og fordi de er dopet. Det er grenser for hvor attraktivt det er å bli martyr. De fleste selvmordsbombere er hundsete, enfoldige mennesker som har en klump rå opium mellom gomme og kinn. Det vet man, fordi et dynamittbelte eksploderer med en karakteristisk smultringformet trykkbølge som ruller oppover kroppen i en brøkdel av et nanosekund og løfter hodet rett av skuldrene. Et menneskehode er ikke skrudd fast. Tyngdekraften holder det på plass, med litt hjelp fra hud og muskler og sener og leddbånd, men de ubetydelige, biologiske ankrene 13
har ikke mye å stille opp med mot kreftene i en voldsom, kjemisk eksplosjon. Min israelske mentor fortalte meg at den enkleste måten å finne ut hvorvidt et utendørs angrep skyldtes en selvmordsbomber, og ikke en bilbombe eller en pakkebombe, er å lete i en radius på tjuefem til tretti meter etter et avrevet menneskehode, som merkelig nok vanligvis er intakt og uskadd, helt ned til opiumsklumpen i kinnet. Toget stoppet på Union Square. Ingen kom på. Ingen gikk av. Glovarm luft strømmet inn fra plattformen og kjempet mot luftkondisjoneringen her inne. Så lukket dørene seg igjen, og toget fortsatte. Punkt tre til seks er variasjoner over et subjektivt tema: irritabilitet, svetting, rykninger og nervøs oppførsel. Selv om svetting etter min mening like gjerne kan skyldes fysisk overoppheting og ikke nerver. De upassende klærne og dynamitten. Dynamitt er tremasse som er dynket med nitroglyserin og formet til pinner på størrelse med en batong. Tremasse er godt isolasjonsmateriale. Så svetting hører liksom med. Men irritasjon og rykninger og nervøs oppførsel er verdifulle indikatorer. Disse menneskene nærmer seg det som er en syk slutt på livet, de er engstelige, redde for at det skal gjøre vondt, susete av narkotika. De er per definisjon irrasjonelle. De tror, eller tror litt, eller tror ikke i det hele tatt på paradiset og elver med melk og honning og grønne enger og jomfruer, de er drevet av et ideologisk press, eller av forventningene til sine likemenn og sine familier, og plutselig befinner de seg på dypt vann uten mulighet til å komme seg unna. Én ting er å være stor i kjeften på et hemmelig møte. Handling er noe helt annet. Herav den undertrykte panikken og alle de tydelige tegnene som følger med. Passasjer nummer fire viste alle. Hun så nøyaktig ut som en kvinne på vei mot livets slutt, like sikkert som at toget var på vei mot sin endestasjon. Og dermed også punkt sju: pusten. Hun peste, lavt og kontrollert. Inn, ut, inn, ut. Akkurat som pusteteknikken man bruker for å overvinne smertene 14
under en fødsel, eller etter et forferdelig sjokk, eller som den siste, desperate barrieren før man skriker av skrekk og frykt og redsel. Inn, ut, inn, ut. Punkt åtte: Selvmordsbombere som skal i aksjon, stirrer tomt ut i luften. Ingen vet hvorfor, men videoopptak og øyenvitneskildringer har vært helt sammenfallende i sine observasjoner. Selvmordsbombere stirrer tomt ut i luften. Kanskje de ikke har noe mer engasjement å gå på og frykter at noen skal blande seg inn. Kanskje de er som hunder og barn, og tenker at hvis ikke de ser noen, så er det heller ingen som ser dem. Kanskje en siste rest av samvittighet gjør at de ikke orker å se på menneskene de skal til å slakte ned. Ingen vet hvorfor, men alle gjør det. Passasjer nummer fire gjorde det, det var sikkert og visst. Hun stirret mot det blanke vinduet overfor seg så hardt at hun nesten sved hull i glasset. Punkt én til åtte, ja på alle sammen. Jeg flyttet meg litt framover på setet. Så stoppet jeg. Hele tanken var taktisk absurd. Tidspunktet var feil. Så stirret jeg litt mer. Og flyttet på meg igjen. For punkt ni, ti og elleve var alle til stede, og det er de aller viktigste punktene.
3
Punkt ni: mumling av bønner. Til dags dato er alle kjente angrep inspirert av eller motivert av eller godkjent av eller styrt av religion, og da nesten utelukkende religionen islam, og muslimer er vant til å be offentlig. Overlevende øyenvitner har meldt om lange, rituelle besvergelser som gjennomgås og gjentas i det uendelige, nesten uten at de kan oppfattes, bortsett fra at man kan se leppene bevege seg. Passasjer nummer fire var skikkelig i gang. Leppene beveget seg under det stive blikket i en lang, pesende, rituelle resitasjon som tilsynelatende gjentok seg omtrent hvert tjuende sekund. Kanskje hun allerede var i ferd med å presentere seg for den guden hun regnet med å møte på den andre siden. Kanskje hun prøvde å overbevise seg selv om at det virkelig fantes en gud og en annen side. Toget stoppet på 23rd Street. Dørene åpnet seg. Ingen gikk av. Ingen kom på. Jeg så de røde skiltene som viste utgangene fra plattformen: 22nd og Park, nordøstlige hjørne eller 23rd og Park, sørøstlige hjørne. Ikke akkurat de mest forlokkende fortauene på Manhattan, men plutselig virket de veldig attraktive. Jeg ble sittende på setet. Dørene lukket seg. Toget fortsatte. Punkt ti: en stor veske. Dynamitt er et stabilt eksplosiv, så lenge den er fersk. Den går ikke av ved et uhell. Den må utløses med fenghetter. Fenghettene festes til en strømforsyning og en bryter med en lunte. De svære stempelutløserne i gamle westernfilmer 16
var alt på én gang. Når håndtaket ble trykket ned, startet det først en dynamo som begynte å snurre rundt, som en felttelefon, deretter ble en bryter slått på. Ikke praktisk å slepe rundt på. Skal man bære det med seg, trenger man et batteri, og skal man utløse eksplosiver, trenger man ordentlig med både volt og ampere. Knøttsmå AA-batterier sender bare ut en svak halvannen volt. Ikke nok, etter gjeldende tommelfingerregler. Et ni-voltbatteri er bedre, men skal man ha skikkelig trøkk, trenger man et av de store, firkantede batteriene i hermetikkboksstørrelse som brukes i profesjonelle lykter. De er for store og tunge til å ha i lommen, derfor trenger man en veske. Batteriet ligger i bunnen av vesken, det går ledninger fra det til bryteren, og så fortsetter lunten ut gjennom en diskré åpning på baksiden av vesken og fortsetter opp under kanten på det malplasserte plagget. Passasjer nummer fire hadde en svart postveske av lerret, urban og moteriktig, med remmen foran den ene skulderen og bak den andre, og selve vesken liggende i fanget. Det stive stoffet var innsunket og bulte ut på en måte som gjorde at vesken virket tom, bortsett fra en enkelt, tung gjenstand. Toget stoppet på 28th Street. Dørene åpnet seg. Ingen kom på. Ingen gikk av. Dørene lukket seg, og toget fortsatte. Punkt elleve: hendene i vesken. For tjue år siden var punkt elleve et nytt tillegg. Tidligere hadde listen sluttet med punkt ti. Men ting utvikler seg. Handling, så reaksjon. Israelske sikkerhetsstyrker og enkelte tapre sivilister hadde utviklet en ny teknikk. Hvis man oppdaget noen som vekket mistanke, så løp man ikke. Det var det uansett ikke noe poeng i. Man kan ikke løpe fortere enn en granatsplint. I stedet gikk man bort til den mistenkte og omfavnet ham hardt, ga ham en skikkelig bjørneklem, og låste på den måten armene mot sidene på vedkommende og hindret ham i å nå fram til knappen. Flere angrep ble stoppet på den måten. Mange liv ble 17
spart. Men selvmordsbomberne lærte fort. Nå blir de lært at de skal holde tommelen på knappen hele tiden, slik at bjørneklemmen blir nytteløs. Knappen er i vesken, ved siden av batteriet. Derav hendene i vesken. Passasjer nummer fire holdt hendene i vesken. Klaffen krøllet seg mellom håndleddene hennes. Toget stoppet på 33rd Street. Dørene åpnet seg. Ingen gikk av. En enslig passasjer på plattformen nølte litt, før hun tok et skritt til høyre og gikk inn i neste vogn. Jeg snudde meg og kikket gjennom det lille vinduet bak hodet mitt og så at hun satte seg i nærheten av meg. To stålvegger og tomrommet hvor koblingen var. Jeg ville vinke henne bort. Hun ville kanskje overleve hvis hun satt i den andre enden av vognen. Men jeg vinket ikke. Vi hadde ikke øyekontakt, og hun ville uansett ha ignorert meg. Jeg kjenner New York. Gærninger som veiver rundt seg på sene natttog, er ikke spesielt troverdige. Dørene ble stående åpne et sekund lenger enn normalt. Et vilt øyeblikk tenkte jeg at jeg måtte prøve å få alle ut. Men jeg gjorde det ikke. Det ville blitt rene komedien. De ville bli overrasket, ville ikke forstå hva jeg mente, kanskje ville det være språkbarrierer. Jeg var ikke sikker på om jeg kunne det spanske ordet for bombe. Kanskje bomba. Eller var det lyspære? En gærning som bablet i vei om lyspærer, var ikke til hjelp for noen. Nei, lyspære var bombilla, trodde jeg. Kanskje. Muligens. Men jeg kunne i hvert fall ingen balkanske språk. Og jeg kunne ingen vestafrikanske dialekter. Eller kanskje kvinnen i kjole snakket fransk. Deler av Vest-Afrika er fransktalende. Og jeg snakker fransk. Une bombe. La femme làbas a une bombe sous son manteau. Kvinnen der borte har en bombe under jakken. Kvinnen i kjolen ville kanskje forstå. Eller så ville hun oppfatte innholdet på en eller annen måte og følge etter oss ut. Hvis hun våknet i tide. Hvis hun åpnet øynene. 18
Men det endte med at jeg bare ble sittende på setet. Dørene lukket seg. Toget fortsatte. Jeg festet blikket på passasjer nummer fire. Så for meg den tynne, bleke tommelen på den skjulte knappen. Knappen var sikkert kjøpt på Radio Shack. En uskyldig komponent, til hobbybruk. Kostet kanskje halvannen dollar. Jeg så for meg et virvar av ledninger, røde og svarte, teipet og bøyd og klemt fast. En tykk lunte som kom ut fra vesken og var stukket under jakken og koblet sammen tolv eller tjue fenghetter i en lang, dødelig, parallell stige. Elektrisitet beveger seg nesten i lysets hastighet. Dynamitt er utrolig kraftig. I lukkede omgivelser, som en t-banevogn, var trykkbølgen i seg selv nok til å mose oss. Spikrene og kulelagrene blir bare litt ekstra. Det ville ikke bli stort igjen av oss. Kanskje noen beinfragmenter på størrelse med druesteiner. Muligens ville stigbøylen og ambolten fra det indre øret overleve intakt. De er de minste knoklene i menneskekroppen, og derfor statistisk sett de som har størst sannsynlighet for ikke å bli truffet av skyen av splinter. Jeg holdt blikket festet på kvinnen. Det var umulig å komme seg bort til henne. Jeg var ti meter unna. Hun holdt allerede tommelen på knappen. De billige messingkontaktene var kanskje noen millimeter fra hverandre, og det bitte lille mellomrommet minsket og økte kanskje rytmisk en brøkdel hver gang hjertet slo og armen skalv. Hun var klar til å fare, men det var ikke jeg. Toget skranglet videre med sin karakteristiske symfoni av lyder. Luften som feide gjennom tunnelen, dunkingen og bankingen fra ekspansjonsskjøtene under jernskinnene, skrapingen fra strømavtakeren mot den elektriske skinnen, hvinet fra motorene, sekvensen av hyl fra vognene når de sjanglet gjennom kurvene på rekke og rad og bremsehjulene bet seg fast. Hvor skulle hun? Hva passerte linje 6 under? Kunne en bygning rase sammen av en menneskelig bombe? Jeg trodde ikke det. Hvilke store folkemengder var fortsatt samlet etter 19
klokka to om natten? Ikke mange. Kanskje på noen nattklubber, men vi hadde allerede passert de fleste, og hun ville uansett aldri komme seg forbi fløyelsrepene foran inngangen. Jeg så på henne. For intenst. Hun merket det. Hun snudde hodet, langsomt, rolig, som en forhåndsprogrammert bevegelse. Hun stirret rett tilbake på meg. Øynene våre møttes. Ansiktet hennes forandret seg. Hun visste at jeg visste.
4
Vi stirret rett på hverandre i nesten ti sekunder. Så reiste jeg meg. Satte sjøbein, fordi vognen gynget, og tok et skritt framover. Jeg kom til å bli drept på ti meters avstand, det var det ingen tvil om. Men jeg ville verken bli mer eller mindre død hvis jeg gikk nærmere henne. Jeg passerte den latinamerikanske kvinnen på min venstre side. Passerte fyren i NBA-skjorten på min høyre side. Passerte den vestafrikanske kvinnen på min venstre side. Øynene hennes var fortsatt lukket. Jeg beveget meg svaiende fra det ene håndtaket til det neste, både venstre og høyre. Passasjer nummer fire stirret på meg hele tiden, skremt, pesende, mumlende. Hendene hennes ble liggende i vesken. Jeg stanset to meter fra henne. Jeg sa: «Jeg håper inderlig jeg tar feil.» Hun svarte ikke. Leppene beveget seg. Hendene beveget seg under det tykke, svarte lerretsstoffet, og den store gjenstanden i vesken flyttet litt på seg. Jeg sa: «Jeg må få se hendene dine.» Hun svarte ikke. «Jeg er politi,» løy jeg. «Jeg kan hjelpe deg.» Hun svarte ikke. Jeg sa: «Vi kan snakke.» Hun svarte ikke. Jeg slapp håndtakene og lot hendene falle ned langs siden. Det gjorde meg mindre. Mindre truende. Bare en vanlig fyr. Jeg sto så stille som det var mulig på det gyngende toget. Jeg gjorde ingenting. Jeg hadde ikke noe valg. Hun 21
trengte bare brøkdelen av et sekund. Jeg ville trenge mer enn det. Bortsett fra at det var absolutt ingenting jeg kunne gjøre. Jeg kunne ha grepet tak i bagen og prøvd å røske den fra henne. Men den hang fast rundt kroppen hennes, og remmen var et bredt bånd av tettvevd bomull. Samme vev som en brannslange. Den var utvasket og ferdig slitt, som så mye nytt tøy er for tiden, men den var likevel veldig sterk. Jeg ville bare ha endt opp med å dra henne ned fra setet og dumpe henne ned på gulvet. Bortsett fra at jeg ikke ville rukket fram til henne. Hun ville ha trykket på knappen før hånden min var halvveis. Jeg kunne ha prøvd å rykke vesken oppover og feie den andre hånden bak den i et forsøk på å rive lunten ut av kontakten. Bortsett fra at lunten var ekstra lang fordi hun skulle kunne bevege seg fritt, så jeg ville bli nødt til å løfte den i en halv meter høy bue før jeg møtte motstand. Og i mellomtiden ville hun rekke å trykke på knappen, om ikke annet av ufrivillig sjokk. Jeg kunne ha grepet tak i jakken hennes og prøvd å rive løs noen andre ledninger. Men mellom meg og ledningene var det fete lommer polstret med gåsefjær. Et glatt nylonskall. Ingen kontakt, ingen følelse. Ikke noe håp. Jeg kunne prøvd å uskadeliggjøre henne. Slått henne hardt i hodet, slått henne ut, ett treff, øyeblikkelig virkning. Men selv om jeg er kjapp, ville et skikkelig svingslag fra to meters hold tatt nesten et halvt sekund. Hun trengte bare å flytte tommelen noen millimeter. Hun ville kommet meg i forkjøpet. Jeg spurte: «Kan jeg sette meg? Ved siden av deg?» Hun sa: «Nei, hold deg unna meg.» En nøytral og tonløs stemme. Ingen tydelig aksent. Amerikansk, men hun kunne være fra hvor som helst. På nært hold så hun verken vill eller gal ut. Bare resignert og alvorlig og redd og sliten. Hun stirret på meg, like intenst som da hun stirret på vinduet rett imot. Hun virket fullstendig klar og bevisst. Jeg følte at hun studerte meg grun22
dig. Jeg klarte ikke å bevege meg. Jeg klarte ikke å gjøre noe. «Det er sent,» sa jeg. «Du burde ventet til rushtiden.» Hun svarte ikke. «Seks timer fra nå av,» sa jeg. «Da blir resultatet mye bedre.» Hendene flyttet på seg nede i vesken. Jeg sa: «Ikke nå.» Hun sa ingenting. «Bare én,» sa jeg. «Vis meg én hånd. Du trenger ikke å ha begge der inne.» Toget bremset brått opp. Jeg vaklet bakover og trådte framover igjen, og grep tak i en stang over hodet mitt. Hendene mine var fuktige. Stålstangen kjentes glovarm. Grand Central, tenkte jeg. Men det var det ikke. Jeg kikket ut av vinduet og regnet med å se lys og hvite fliser, men i stedet så jeg det svake lyset fra en blå lampe. Vi hadde stoppet i tunnelen. Vedlikehold eller et signal. Jeg snudde meg. «Vis meg én hånd,» gjentok jeg. Kvinnen svarte ikke. Hun stirret på midjen min. Siden jeg holdt hendene høyt, hadde T-skjorten min glidd opp, og arret jeg hadde nederst på magen kom til syne over bukselinningen. Forhøyet, hard og klumpete hvit hud. Store, grove sting, som i en tegneserie. Splinter fra en lastebilbombe i Beirut for lenge siden. Jeg hadde vært hundre meter fra eksplosjonen. Jeg var nittiåtte meter nærmere kvinnen på benken. Hun stirret fortsatt. Folk flest spør hvordan jeg fikk arret. Jeg ville ikke at hun skulle gjøre det. Jeg hadde ikke lyst til å snakke om bomber. Ikke med henne. Jeg sa: «Vis meg én hånd.» Hun spurte: «Hvorfor det?» «Du trenger ikke ha begge der inne.» «Men hvorfor vil du se den?» «Jeg vet ikke,» sa jeg. Jeg ante ikke hva jeg holdt på med. Jeg er ingen gisselforhandler. Jeg snakket bare for å snakke. 23
Noe som er ukarakteristisk. Jeg er stort sett en veldig taus person, så statistisk sett ville det vært svært usannsynlig at jeg skulle dø midt i en setning. Det var kanskje derfor jeg snakket. Kvinnen beveget hendene sine. Jeg så at hun tok grep inne i vesken med bare høyre hånd og langsomt tok ut den venstre. Liten og blek og med vagt markerte blodårer og sener. Middelaldrende hud. Ulakkerte negler, kortklipte. Ingen ringer. Ikke gift, ikke forlovet. Hun snudde hånden for å vise meg den andre siden. Håndflaten var tom, rød fordi hun var så varm. «Takk skal du ha,» sa jeg. Hun plasserte den med håndflaten ned på setet ved siden av seg og lot den bli liggende der, som om den ikke hadde noe å gjøre med resten av henne. Og akkurat da hadde den ikke det. Toget stoppet i mørket. Jeg senket hendene. T-skjortekanten falt på plass igjen. Jeg sa: «Nå kan du vise meg hva du har i vesken.» «Hvorfor det?” «Jeg har bare lyst til å se det. Hva det nå er.» Hun svarte ikke. Hun beveget seg ikke. Jeg sa: «Jeg har ikke tenkt å ta det fra deg. Det er et løfte. Jeg vil bare se det. Jeg tror nok du skjønner det.» Toget begynte å gå igjen. Det akselererte langsomt, uten å rykke, i lav hastighet. Det gled rolig inn på stasjonen. Rullet langsomt. Kanskje to hundre meter, anslo jeg. Jeg sa: «Jeg tror i det minste jeg har rett til å se det. Er du ikke enig?» Hun laget en grimase, som om hun ikke forsto. Hun sa: «Jeg skjønner ikke hvorfor du skulle ha rett til å se det.» «Ikke det?» «Nei.» «Fordi jeg er innblandet i dette. Og så kan jeg kanskje sjekke om alt sitter som det skal. Til senere. For du må gjøre dette senere. Ikke nå.» 24
«Du sa at du var politi.» «Vi kan finne ut av dette,» sa jeg. «Jeg kan hjelpe deg.» Jeg kikket meg over skulderen. Toget krøp sakte framover. Hvitt lys foran oss. Jeg snudde meg. Kvinnens høyre hånd beveget seg. Hun festet grepet om noe, samtidig som hun ristet hånden løs fra vesken. Jeg fulgte med. Vesken satte seg fast rundt håndleddet, og hun måtte bruke venstre for å få den fri. Høyrehånden hennes kom ut. Ikke noe batteri. Ingen ledninger. Ingen bryter, ingen knapp, ikke noe håndtak. Men noe helt annet.
5
Kvinnen holdt et skytevåpen i hånden. Hun siktet rett på meg. Langt nede, midt på, mellom skrittet og navlen. Det er litt av hvert av nødvendige saker i det området. Organer, ryggrad, innvoller, diverse arterier og vener. Skytevåpenet var en Ruger Speed-Six. En svær, gammeldags .357 Magnum-revolver med et kort, fire tommer langt løp, som uten problemer kunne lage et så stort hull i meg at man kunne se dagslyset gjennom det. Men alt i alt så jeg lysere på livet enn for bare et øyeblikk siden. Det var mange grunner til det. Bomber dreper mange på én gang, skytevåpen dreper én om gangen. Dessuten trenger man ikke sikte med bomber, mens det må man med skytevåpen. En Speed-Six veier omtrent to kilo når den er ladd. En stor vekt å holde stødig for et tynt håndledd. Og Magnum-patroner lager en kraftig munningsflamme og en smertefull rekyl. Hvis hun hadde skutt med den før, ville hun vite det. Hun ville ha det skyttere kaller Magnumrykningen. Et kvart sekund før hun trakk av, ville armen stramme seg, øynene lukke seg, og hodet snu seg bort. Og da hadde hun gode sjanser for å bomme, selv på to meters avstand. De fleste håndvåpen bommer. Kanskje ikke på en skytebane, med øreklokker og øyebeskyttelse og tid og ro og ingenting som står på spill. Men ute i den virkelige verden, med panikk og stress og skjelvende hender og et dunkende hjerte, handler håndvåpen om flaks, på den ene eller den andre måten. Min eller hennes. Bommet hun, ville hun ikke få en ny sjanse. 26
Jeg sa: «Ta det med ro.» Bare for å si noe. Fingeren hennes var kritthvit der den lå på avtrekkeren, men hun hadde fortsatt ikke beveget på den. En Speed-Six er en doubleaction-revolver, det betyr at når man trykker avtrekkeren halvveis inn, trekkes hammeren bakover og roterer sylinderen. Den siste halvdelen slipper hammeren igjen, og revolveren fyrer av. Komplisert mekanikk, som tar tid. Ikke mye tid, men litt. Jeg stirret på fingeren hennes. Merket at fyren med baseball-blikket fulgte med. Jeg gikk ut fra at ryggen min skjulte utsikten for resten av vognen. Jeg sa: «Du har ikke noe uoppgjort med meg. Du kjenner meg ikke engang. Legg fra deg revolveren så vi kan snakke sammen.» Hun svarte ikke. Det er mulig noe passerte over ansiktet hennes, men jeg fulgte ikke med på ansiktet hennes. Jeg fulgte med på fingeren. Det var det eneste ved henne som interesserte meg. Og jeg konsentrerte meg om vibrasjonene som steg opp gjennom gulvet. Jeg ventet på at vognen skulle stoppe. Min gærne medpassasjer hadde fortalt meg at en R142A veier trettifem tonn. Den kan kjøre i åttini kilometer i timen. Derfor har den veldig kraftige bremser. For kraftige til at den har noen finesser ved lav hastighet. Den stopper ikke mykt. Bremsene tar tak og rykker og skrubber. Togene sklir ofte de siste meterne med låste hjul. Derfor kommer det et hyl når de stopper. Jeg antok at det samme ville gjelde nå, selv om vi krabbet sakte. Kanskje enda mer, relativt sett. Våpenet var grunnleggende sett en vekt i enden av en pendel. En lang og tynn arm, to kilo stål. Når bremsene hogg tak, ville farten gjøre at revolveren flyttet seg. Oppover. Newtons bevegelseslov. Jeg forberedte meg på å stå imot presset når vognen stoppet, skyve fra med stangen i den andre retningen og kaste meg ned. Hvis revolveren rykket bare femten centimeter oppover, og jeg rykket bare femten centimeter nedover, ville jeg være trygg. Tolv centimeter ville kanskje være nok. Eller tretten og en halv, for sikkerhets skyld. 27
Kvinnen spurte: «Hvor fikk du det arret?» Jeg svarte ikke. «Ble du skutt i magen?» «Bombe,» sa jeg. Hun flyttet munningen, mot sin venstre og min høyre side. Hun siktet mot der arret var skjult av t-skjortekanten. Toget rullet videre. Inn på stasjonen. Uendelig langsomt. Knapt i gangtempo. Plattformene på Grand Central er lange. Den første vognen skulle helt bort til enden. Jeg ventet på at bremsene skulle hogge tak. Jeg regnet med at det ville gynge litt. Vi kom aldri så langt. Revolverløpet beveget seg tilbake mot midjen min. Så beveget det seg vertikalt. I en brøkdel av et sekund trodde jeg at kvinnen overga seg. Men løpet beveget seg videre. Kvinnen løftet haken høyt, som i en stolt og stivsinnet gest. Hun stakk munningen inn i den myke huden under haken. Klemte avtrekkeren halvt inn. Sylinderen flyttet seg, og hammeren skrapte bakover mot nylonstoffet i jakken hennes. Så trykket hun avtrekkeren helt inn og blåste hodet av seg.
6
Det tok lang tid før dørene åpnet seg. Kanskje noen hadde brukt nød-intercomen, eller kanskje føreren hadde hørt skuddet. Men uansett hadde systemet stengt seg helt av. Det var utvilsomt noe de hadde øvd på. Og det var en fornuftig prosedyre. Bedre å holde en gal mann med skytevåpen innestengt i en vogn, i stedet for å slippe ham løs i byen. Men ventetiden var ikke behagelig. .357 Magnum-patronen ble oppfunnet i 1935. Magnum er latin for stor. Kulen er tyngre og ladningen kraftigere. Rent teknisk sett eksploderer ikke ladningen. Den deflagrerer, noe som er en kjemisk prosess midt imellom å brenne og å eksplodere. Tanken er at man skaper en svær boble av glovarm gass som får kulen til å akselerere bortover i revolverløpet, som om man utløser en springfjær. Vanligvis følger gassen etter kulen ut av munningen og antenner oksygenet i luften rett utenfor. Derfor oppstår munningsflammen. Men med et hardt kontaktskudd mot hodet, som passasjer nummer fire hadde valgt, lager kulen et hull i huden, og gassen pumper seg inn rett etter den. Den ekspanderer kraftig under huden, og enten river den opp et stort, stjerneformet utgangshull, eller den blåser bort alt kjøtt og hud fra beina og pakker hodeskallen helt ut, som om man skulle ha skrelt en banan fra bunnen. Det var det som skjedde i dette tilfellet. Kvinnens ansikt ble redusert til noen filler med blodig kjøtt som hang og slang fra de ødelagte knoklene. Kulen hadde gått vertikalt gjennom munnen og lagt igjen all sin kinetiske energi 29
i hjernehulen, og det plutselige, enorme trykket hadde lett etter et utløp og funnet det der platene i hjernen vokste sammen en gang for lenge siden, da hun var barn. De ble slått opp igjen, og trykket hadde klistret fast tre–fire store beinfragmenter på veggen over og bak henne. Uansett hvordan man så på det, så var hodet hennes så å si borte. Men de graffiti-avstøtende glassfiberveggene gjorde jobben sin. Hvite beinbiter, mørkt blod og grå hjernemasse rant nedover den glatte overflaten uten å sette seg fast, og etterlot seg smale sneglespor. Kvinnens kropp hadde kollapset og sunket sammen på benken. Høyre pekefinger hang fortsatt fast i avtrekkerbeskytteren. Revolveren hadde glidd ned fra låret og lå nå ved siden av henne på setet. Skuddet ga fortsatt gjenlyd i ørene mine. Jeg kunne høre dempede lyder bak meg. Jeg kjente lukten av kvinnens blod. Jeg bøyde meg ned og sjekket vesken. Tom. Jeg åpnet glidelåsen i jakken. Ingenting der. Bare en hvit bomullsbluse og stanken av tarm og blære som hadde tømt seg. Jeg fant nødpanelet og kalte på føreren. Jeg sa: «Selvmord ved skudd. I nest bakerste vogn. Det er over nå. Vi er trygge. Ingen flere trusler.» Jeg hadde ikke tenkt å vente til NYPD fikk organisert et SWAT-team som snek seg inn med skuddsikre vester og rifler. Det kunne ta lang tid. Jeg fikk ikke svar fra føreren. Men etter et minutt hørte jeg stemmen hans over anlegget i toget. Han sa: «Jeg vil opplyse alle passasjerer om at dørene vil være lukket i ytterligere noen minutter på grunn av en pågående hendelse.» Han snakket langsomt. Han leste antagelig fra et kort. Stemmen hans skalv. Den var noe helt annet enn de glatte stemmene til Bloomberg-ankrene. Jeg kastet et siste blikk rundt i vognen og satte meg en meter fra det hodeløse liket for å vente. Man kunne ha sendt flere episoder av en politiserie før det virkelige politiet meldte sin ankomst. DNA kunne ha blitt samlet inn og analysert, matcher kunne ha blitt funnet, gjerningsmenn kunne ha blitt jaget og fanget og stilt 30
for retten og dømt. Men til slutt kom seks politifolk ned trappene. De hadde hjelmer og vester, og hadde trukket våpen. NYPD-betjenter på nattskift, antagelig fra 14. politidistrikt på West 35th Street, det berømte Midtown South. De løp bortover plattformen og begynte å sjekke toget forfra. Jeg reiste meg igjen og fulgte med gjennom vinduene over koblingen, gjennom hele toget, det var som å stirre inn i en lang, opplyst tunnel av rustfritt stål. Utsikten ble dårligere lenger inn, på grunn av skitt og forskjellige urenheter i glasset. Men jeg kunne se at politifolkene åpnet dørene i vogn etter vogn, sjekket, klarerte, fikk ut passasjerene og jaget dem opp på gateplan. Det var et nesten tomt nattog, og det varte ikke lenge før de kom til vår vogn. De sjekket gjennom vinduene, så liket og revolveren og forberedte seg. Dørene hveste opp, og de svermet om bord, to gjennom hver dør. Alle løftet hendene i ren refleks. En politimann blokkerte hver dør, og de tre andre gikk rett mot den døde kvinnen. De stoppet omtrent to meter fra henne. De sjekket ikke etter puls eller andre tegn til liv. De holdt ikke et speil under nesen hennes for å sjekke om hun pustet. Delvis fordi det var så opplagt at hun ikke pustet, og delvis fordi hun ikke hadde noen nese. Brusken var revet bort, og taggete beinsplinter sto igjen mellom der det innvendige trykket hadde klemt ut øyeeplene. En svær politimann med betjentstriper snudde seg. Han hadde bleknet litt, men ellers virket det som om han lot som om dette bare var en helt vanlig natt på jobben. Han spurte: «Hvem så hva som skjedde her?» Det ble stille foran i vognen. Den latinamerikanske kvinnen, mannen i NBA-skjorten og den afrikanske damen – alle satt musestille uten å si noe. Punkt åtte: et stivt blikk ut i luften. Alle tre hadde det blikket. Hvis ikke jeg kan se deg, kan ikke du se meg. Fyren i golfskjorten sa ingenting. Derfor sa jeg: «Hun tok en revolver opp av vesken og skjøt seg.» «Sånn helt uten videre?» «Mer eller mindre.» 31
«Hvorfor?» «Hvordan skulle jeg vite det?» «Hvor og når?» «Mens vi kjørte inn på stasjonen. Når enn det var.» Fyren gikk gjennom informasjonen. Selvmord ved skyting. T-banen var NYPDs ansvarsområde. Nedbremsingssonen mellom 41. og 42. distrikt var 14. politidistrikts område. Hans sak. Uten tvil. Han nikket. Sa: «Ok, kan alle vennligst forlate vognen og vente på plattformen. Vi vil ha navn og adresse og vitneforklaringer.» Så trykket han på mikrofonen i kragen og fikk bare støy til svar. Han besvarte det med en lang strøm med koder og tall. Jeg gikk ut fra at han tilkalte medisinsk personell og en ambulanse. Deretter ville det være opp til transportselskapet å få vognen frakoblet og rengjort og få orden på rutetabellen igjen. Ikke så vanskelig, antok jeg. Det var lenge til morgenrushet. Vi gikk ut i mengden som hadde samlet seg på plattformen. Transportpoliti, flere vanlige politifolk, t-baneansatte, Grand Central-personale. Etter fem minutter skranglet et team med medisinsk personell fra FDNY ned trappen med en båre. De kom gjennom sperringene og gikk om bord på toget, og politifolkene som hadde vært først på åstedet gikk av. Jeg så ikke hva som skjedde etter det, for politiet begynte å gå gjennom mengden og lete opp en passasjer hver og ta dem med seg for videre utspørring. Den svære betjenten kom bort til meg. Jeg hadde besvart spørsmålene hans på toget, derfor sto jeg øverst på listen hans. Han tok meg med langt inn på stasjonsområdet og plasserte meg i et glovarmt, innestengt rom med hvite fliser, som kunne være en del av transportpolitiets fasiliteter. Han lot meg sette meg på en trestol og spurte hva jeg het. «Jack Reacher,» sa jeg. Han skrev det ned og sa ikke noe mer. Ble bare stående i døråpningen og se på meg. Og vente. På at en etterforsker skulle dukke opp, antok jeg.
7
Etterforskeren som dukket opp, var en kvinne, og hun var alene. Hun gikk i bukser og en kortermet, grå skjorte. Kanskje silke, kanskje menneskevevd. Den glinset i hvert fall. Den hang løst over bukselinningen, og jeg gikk ut fra at skjorteflakene skjulte pistolen og håndjernene og eventuelt andre ting hun bar på. Innenfor skjorten var hun liten og slank. Over skjorten hadde hun mørkt hår som var trukket bakover, og et lite, ovalt ansikt. Ingen smykker. Ikke engang en giftering. Hun var et eller annet sted i slutten av trettiårene. Kanskje førti. En attraktiv kvinne. Jeg likte henne umiddelbart. Hun virket avslappet og vennlig. Hun viste meg det gylne politiskiltet sitt og ga meg visittkortet. Der sto telefonnumrene til kontoret og mobilen hennes og en NYPD-e-postadresse. Hun leste navnet på kortet høyt for meg. Navnet var Theresa Lee, og T-en og h-en ble uttalt sammen, som i theme eller therapy. Hun var ikke asiatisk. Kanskje Lee kom fra et tidligere ekteskap eller var Ellis Island-versjonen av Leigh eller et annet lengre og mer komplisert navn. Eller kanskje hun var en etterkommer av Robert E. Hun sa: «Kan du si meg nøyaktig hva som skjedde?» Hun snakket lavt, med hevede øyenbryn og en litt andpusten stemme som fløt over av omsorg og omtenksomhet, som om hun først og fremst var opptatt av mitt posttraumatiske stress. Kan du fortelle meg det? Kan du det? Som om hun mente: orker du å gå gjennom det igjen? Jeg smilte kort. Midtown South hadde kanskje ikke engang et tosifret antall 33
drap i året, og selv om hun hadde etterforsket hvert eneste siden hun begynte i jobben, hadde jeg likevel sett flere lik enn henne. Mange ganger flere. Kvinnen på toget var nok ikke det vakreste eksempelet, men hun var heller ikke det verste. Så jeg forklarte henne nøyaktig hva som hadde skjedd, fra Bleecker Street, gjennom hele ellevepunktslisten, mitt forsiktige forsøk på å oppnå kontakt med henne, den usammenhengende samtalen, revolveren, selvmordet. Theresa Lee ville gjerne snakke om listen. «Vi har en kopi,» sa hun. «Den skal liksom være hemmeligstemplet.» «Den har vært ute i verden i tjue år,» sa jeg. «Alle har et eksemplar. Så den er ikke akkurat hemmelig.» «Hvor fikk du se den?» «I Israel. Like etter at den ble laget.» «Hvorfor det?» Dermed gikk jeg gjennom CV-en min for henne. Den korte utgaven. Hæren, tretten år i Militærpolitiet, den elitepregede etterforskningsenheten 110, tjenestegjort over hele verden, i tillegg til at jeg ble beordret til tjeneste for andre styrker. Deretter Sovjetunionens sammenbrudd, fredsoppgjøret og det reduserte forsvarsbudsjettet som gjorde at jeg plutselig ble overflødig. «Offiser eller menig?» spurte hun. «Siste grad var major,» sa jeg. «Og nå?» «Pensjonert.» «Du er ung til å være pensjonert.» «Jeg tenkte at jeg fikk nyte det mens jeg ennå kan.» «Gjør du det, da?» «Aldri hatt det bedre.» «Hva var det du gjorde i kveld? Nede i Greenwich Village?» «Musikk,» sa jeg. «Bluesklubbene på Bleecker.» «Og hvor skulle du med linje 6?» «Finne meg et rom et eller annet sted eller dra bort til Port Authority og ta en buss.» 34
«Til hvor da?» «Til hvor som helst.» «Kort visitt?» «Det er de beste.» «Hvor bor du?» «Ingen steder. Året mitt består av den ene korte visitten etter den andre.» «Hvor er bagasjen din?» «Jeg har ingen.» De fleste stiller oppfølgingsspørsmål etter det, men det gjorde ikke Theresa Lee. I stedet skiftet blikket hennes fokus igjen, og hun sa: «Jeg er ikke glad for at listen var feil. Jeg trodde det var meningen at den skulle være definitiv.» Hun snakket inkluderende, politi til politi, som om den gamle jobben min gjorde en forskjell for henne. «Den er bare delvis feil,» sa jeg. «Selvmordsdelen var riktig.» «Jeg antar det,» sa hun. «Tegnene ville vel være de samme, går jeg ut fra. Men det var fortsatt et falskt positivt resultat.» «Bedre enn et falskt negativt resultat.» «Jeg antar det,» sa hun igjen. Jeg spurte: «Vet vi hvem hun er?» «Ikke ennå. Men det skal vi få greie på. De sier at de har funnet nøkler og en lommebok på åstedet. De kommer sikkert til å gi et svar. Men hva var det med vinterjakken?» Jeg sa: «Jeg aner ikke.» Hun ble taus, som om hun var dypt skuffet. Jeg sa: «Sånne lister er alltid i utvikling. Personlig mener jeg at man burde legge til et punkt tolv på kvinnenes liste. Hvis en kvinnelig selvmordsbomber tar av seg hodetørkleet, vil man se om hun er blek eller ikke, akkurat som med mennene.» «Godt poeng,» sa hun. «Og så leste jeg en bok som mente at det om jomfruer er en feiltolkning. Ordet har flere betydninger. Det opptrer i et avsnitt som er fullt av bilder av mat. Melk og honning. 35
Det betyr antagelig rosiner. Runde og muligens kandiserte eller sukrede.» «Dreper de seg for rosiner?» «Jeg skulle likt å se ansiktet deres.» «Er du lingvist?» «Jeg snakker engelsk,» sa jeg. «Og fransk. Men hvorfor skulle en kvinnelig selvmordsbomber ønske seg jomfruer? Det er mange hellige skrifter som er oversatt feil. Spesielt der det snakkes om jomfruer. Sikkert også i Det nye testamente. Noen mener at Maria bare var førstegangsmor. Fra det hebraiske ordet. Og ikke jomfru. De opprinnelige forfatterne ville ledd høyt hvis de så hvordan vi har tolket det.» Theresa Lee hadde ingen kommentar til det. I stedet spurte hun: «Er du ok?» Jeg tok det som et spørsmål om hvorvidt jeg var rystet etter opplevelsen. Om jeg trengte oppfølging. Kanskje fordi hun antok at jeg var en stillfaren mann som snakket for mye. Men jeg tok feil. Jeg sa: «Ja da,» og da så hun litt overrasket ut og sa: «Selv ville jeg angret hvis jeg hadde nærmet meg på den måten. På toget. Jeg tror du vippet henne over kanten. Hadde hun kjørt et par holdeplasser til, ville hun kanskje ha kommet over det som plaget henne.» Vi ble sittende i taushet en stund etter det, før den svære betjenten stakk hodet inn og nikket Lee ut i korridoren. Jeg hørte at de hvisket kort sammen, så kom Lee inn igjen og ba meg bli med til West 35th Street sammen med henne. Til politistasjonen. «Hvorfor det?» spurte jeg. Hun nølte. «Formaliteter,» sa hun. «For å få skrevet ned forklaringen din, avslutte saken.» «Har jeg noe valg?» «Ikke ta den,» sa hun. «Den israelske listen er involvert. Vi kan si at dette har å gjøre med nasjonal sikkerhet. Du er et hovedvitne, og vi kan sitte på deg til du blir gammel 36
og dør. Det er bedre å samarbeide som en god medborger.» Jeg trakk bare på skuldrene og fulgte etter henne ut av Grand Central-labyrinten og bort til Vanderbilt Avenue, hvor bilen hennes sto parkert. Det var en sivil Ford Crown Victoria, bulkete og skitten, men den gikk. Den fikk oss bort til West 35th uten problemer. Vi gikk inn gjennom den storslåtte, gamle portalen, og hun førte meg opp til et avhørsrom. Hun tok et skritt tilbake og ventet i korridoren, lot meg gå inn først. Så ble hun stående i korridoren og lukket døren bak meg og låste den fra utsiden.
8
Det tok tjue minutter før Theresa Lee kom tilbake med begynnelsen på en offisielt opprettet saksmappe og en annen fyr. Hun la mappen på bordet og presenterte fyren som sin partner. Hun sa han het Docherty. Hun sa at han hadde en hel haug med spørsmål som kanskje burde blitt stilt og besvart i utgangspunktet. «Hvilke spørsmål?» spurte jeg. Først spurte hun om jeg ville ha kaffe og bruke toalettet. Jeg sa ja takk til begge deler. Docherty eskorterte meg bortover gangen, og da vi kom tilbake, sto det tre isoporkopper på bordet ved siden av mappen. To kaffe, én te. Jeg tok en kaffe og smakte på den. Den var ok. Lee tok tekoppen. Docherty tok den andre kaffen og sa: «Gå gjennom alt sammen én gang til.» Og det gjorde jeg, kort og konsist, og Docherty maste litt med at den israelske listen hadde kommet fram til et falskt positivt resultat, akkurat som Lee hadde gjort. Jeg svarte ham som jeg hadde svart henne, at et falskt positivt resultat var bedre enn et falskt negativt resultat, og at hvis man så på det fra den døde kvinnens synspunkt, enten hun hadde tenkt å takke for seg alene, eller om hun ville ta med seg en hel del andre, så ville ikke det forandre på de personlige symptomene hun viste omverdenen. I fem minutter hersket det en kollegial atmosfære, tre fornuftige mennesker som diskuterte et interessant fenomen. Så forandret stemningen seg. Docherty spurte: «Hva følte du?» 38
Jeg spurte: «Med tanke på hva da?» «Da hun tok livet av seg.» «Jeg var glad for at hun ikke drepte meg.» Docherty sa: «Vi er drapsetterforskere. Vi må se på alle voldelige dødsfall. Du skjønner det, ikke sant? Sånn i tilfelle.» Jeg sa: «Sånn i tilfelle hva da?» «Sånn i tilfelle det er mer enn det gir seg ut for å være.» «Det er det ikke. Hun skjøt seg selv.» «Sier du.» «Ingen kan si noe annet. For det var det som skjedde.» Docherty sa: «Det finnes alltid alternative scenarioer.» «Tror du det?» «Kanskje du skjøt henne.» Theresa Lee sendte meg et forståelsesfullt blikk. Jeg sa: «Det gjorde jeg ikke.» Docherty sa: «Kanskje det var din revolver.» Jeg sa: «Det var det ikke. Den veier nesten to kilo. Jeg har ingen veske.» «Du er en svær kar. Med store bukser. Med store lommer.» Theresa Lee sendte meg enda et forståelsesfullt blikk. Som om hun sa: Jeg er lei for det. Jeg sa: «Hva er dette? Snill politi, dum politi?» Docherty sa: «Synes du jeg er dum?» «Du har nettopp bevist det. Hvis jeg hadde skutt henne med en .357 Magnum, ville jeg hatt kruttslam opp til albuene. Men du sto rett utenfor toalettet mens jeg vasket hendene. Du er full av dritt. Du har ikke tatt fingeravtrykkene mine og ikke lest opp rettighetene mine. Du bare brisker deg.» «Vi er nødt til å være sikre.» «Hva sier de medisinske undersøkelsene?» «Det vet vi ikke ennå.» «Det var vitner.» Lee ristet på hodet. «Ubrukelige. Ingen så noe.» «Det må de ha gjort.» 39
«Ryggen din sperret for utsikten. Dessuten fulgte de ikke med, eller så halvsov de, dessuten snakker de ikke så godt engelsk. De hadde ikke noe å komme med. I hovedsak tror jeg de ville komme seg bort før vi begynte å sjekke om de hadde grønt kort.» «Hva med han andre fyren? Han satt foran meg. Han var lys våken. Og han så ut som han både hadde statsborgerskap og snakket engelsk.» «Hvilken annen fyr?» «Den femte passasjeren. Chinos og golfskjorte.» Lee åpnet mappen. Ristet på hodet. «Det var bare fire passasjerer i tillegg til kvinnen.»