Stig Beite Løken
Det finnes ingen andre verdener
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 ISBN 978-82-02-69997-0 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Ida Kristine Hatleskog Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til pappa
Tove og Tobias
Toget stanset. Aisha ventet på perrongen. Jeg kunne se på ansiktet hennes hva hun skulle si. Skjer det allerede, tenkte jeg. Jeg skjøv unna eskene der jeg hadde lagt de nyeste prosjektene mine, skisser til framtidige drømmer jeg skulle lage. – Hei, sa jeg da hun steg om bord. – Hei. – Er det noe nytt fra klinikken? – Ja. Skal vi sette oss? Vi gikk til det faste bordet vårt i den første vognen. På bordet lå det notater fra møtet i forrige uke og fra andre, eldre treff: Smerteanamnese, biotilgjengelighet, smertekvalitet, drømmetremor, intramuskulær tilførsel, REMutblåsning, enterohepatisk sirkulasjon, cirkadisk anomali, spinaladministrasjon. Aisha hadde sagt at det var helt unødvendig å skrive ned alt dette, hun overførte dokumenter til meg i etterkant av hvert møte, men jeg kunne ikke la være. Det hadde vært helt nødvendig for meg å skrive. Jeg skrev for å lære om kreften, jeg skrev for å huske fra tiden av livet da jeg kunne være våken, jeg skrev for å glemme mye av det jeg hadde opplevd da jeg var våken, jeg skrev brev 7
som jeg aldri sendte til Tove og Tobias, jeg skrev brev som jeg aldri kunne sende til Aslak fordi han ikke lenger var i live. – Vi trodde du hadde et par måneder igjen, men kroppen din er veldig redusert og infeksjonen har brått blitt mye verre. Vi klarer ikke å behandle den skikkelig. – Hvor lenge? – Rundt ett døgn, kanskje litt mer, muligens litt mindre. Toget begynte å kjøre. Hun la hånden sin over min. Jeg kikket ut vinduet mens jeg kjente på varmen fra hånden hennes. De eneste krusningene i havet var de toget etterlot seg da det fulgte skinnene som lå like under sjøflaten. Vi passerte de små øyene som lå spredt rundt i havet. På nesten hver øy lå det en gjenskapning av et hus i Stavanger, et hus jeg enten hadde sett på drømmevisning eller som jeg husket fra tiden da jeg fremdeles kunne være våken. Noen av dem hadde jeg sett som liten jente da jeg var med mamma på visninger. Jeg plasserte alle boligene som glei forbi oss: Orknøygata 18, Hatleveien 12, Per Spelemanns vei 34, Eiganesveien 79, Ragnhilds gate 1, Gustav Vigelands vei 92, Dronningens gate 4, Ragnhilds gate 52 og mange flere. Det var særlig mange hus fra Eiganesveien og Ragnhilds gate. Ett av husene, Eiganesveien 30, hadde lettet og svevde tjue meter over bakken, uten at jeg visste hvorfor. – Det er skikkelig dårlig timing at dette skulle skje midt oppi 3.0-kaoset. Den nyeste oppdateringen av DreamVerse hadde medført store forstyrrelser og redusert funksjonalitet. Blant annet var det ikke lenger mulig å ringe til den våkne verden eller i det hele tatt strømme lyd eller bilde. Enkelte drømmer var ødelagt, mens andre ble forstyrret av plagsomme feil, som det svevende huset i min egen drøm. Huawei jobbet på spreng med å gjenopprette all funksjonalitet, men det hadde tatt lang tid og 8
det var ikke offentliggjort en dato for når det skulle være ferdig. – Har du noen du kan være sammen med, spurte Aisha. Jeg svarte ikke. – Jeg kan være her med deg en time, hvis du vil. – Det trenger du ikke, det er jo midt på natten og du har jo familie. Aisha nikket. – Jeg er lei meg for at du ikke ble eldre. Du skulle fått mange flere år. – Er det noe mer som må signeres? – Tenker du i forbindelse med begravelse, arv og alle de tingene? – Ja. – Vi gjorde ferdig alt det i den lange økten vår i mars. – Det er en annen ting. Jeg vil gjerne se hvordan jeg ser ut. – Sikker? Jeg nikket. – Vi har snakket om dette før. Mange av pasientene våre opplever betydelig ubehag når de ser hvordan kroppen og ansiktet deres ser ut, særlig hvis de har vært koblet til DreamVerse lenge. Her ser jo alle ut som om de er i tjueårene og friske og pene. Du har aldri villet se hvordan du ser ut i den våkne verden før. Vil du virkelig det nå? – Dette er siste sjansen. Aisha nikket. Så dukket det opp et lysende lerret foran henne. – Jeg har ikke et bilde fra i dag, men dette var slik du så ut for et par uker siden. Problemene med 3.0-oppdateringen gjør at jeg ikke kan laste inn et nyere bilde. Det dukket opp et kornete foto på lerretet. Kvaliteten ble gradvis bedre. Fotoet viste en kvinne som hadde pistrete grått 9
hår med enkelte lyserøde fargeklatter. Rør og ledninger gikk inn i munnen og neseborene. Hun virket inntørket. Dype, svarte øyehuler. Mørke grotter. – Dette er ikke meg. – Jo, det er det. Hun plukket bildet ut av lerretet og la det på bordet mellom oss. – Nei, det kan det ikke være. Jeg studerte fotoet. På veggen over sykehussengen hang det en plakat: WALT DISNEY STUDIOS PRESENTS A STUDIO GHIBLI FILM MIYAZAKI’S SPIRITED AWAY
Det var vanskelig å holde tilbake tårene da jeg så den gamle Totoro-bamsen som lå i sykesengen, den jeg ga til Tobias da han fylte tre. Mumien som lå i sykehussengen var virkelig meg. Det var ubegripelig. – Har du latt meg beholde Totoro-bamsen helt siden jeg ble innlagt? – Ja. Totoro har alltid vært i sengen din mens du har vært hos oss. Det var en fra huset til somnonautene som insisterte på det. Han het Rung-et-eller-annet. – Rungthip. – Ja. – Han visste at bamsen tilhørte Tobias. Jeg gjorde bildet mindre og la det i lommen. Toget dampet videre over sjøen. Etter tjue minutter ville toget ankomme perrongen i begynnelsen av drømmen, der Aisha hadde steget 10
på. Men det var fremdeles en del øyer med hus som hadde til gode å gli forbi, men også tomme øyer der jeg hadde plass til å bygge. Jeg ble fylt av en tristhet av tanken om at disse øyene kom til å forbli tomme. – Hva tror du skjer når man dør? Aisha tenkte seg om. – Jo, jeg … vel … I Koranen står det at man møter Allah. Det er vel det jeg tror på. Eller … Jeg tror vel ikke på det bokstavelig sånn, Koranen ble jo skrevet for lenge siden. Men jeg tror på et slags liv etter døden, men jeg vet ikke om det er mulig for oss levende å forestille oss hva det er. Jeg sa ingenting. – Hva tror du på, spurte hun. – Jeg vet ikke. – Vil du snakke med en prest? Vi har en prest i Morfevsklinikken som står klar til å sovne og møte deg her. Jeg er ikke den beste å snakke med om de tingene. Jeg humret. – Har dere en prest i standby som alltid er litt halvtrøtt sånn at han kan sovne når som helst? Aisha smilte. – Nei, vi har medikamenter som gjør at han sovner fort. – Ja, jeg vet det. Bare tuller med deg. – Dessuten så har vi tilgang til to splitter nye i preste-AI-er, én katolsk og én protestantisk. Du kan bruke dem også, hvis du vil. De er splitter nye og begge er vigslede. Vi har også personer fra andre religioner som du kan prate med, men jeg antok at det kanskje var mest aktuelt med en prest? – Ellers takk. Det ble stille. – Hva slags vær er det i Stavanger nå, spurte jeg mens jeg kikket ut på sjøen. 11
– Varmt og vått. Vi hadde fjuefire grader i går. Jeg gikk kveldstur med Rufsa i Sandvedparken. Det er godt med regn når det er veldig varmt. Lørdag skal det bli opphold, da skal jeg ta barna med til Arboreet. – Jeg skulle ønske jeg kunne gå rundt Breiavannet en siste gang. – Kanskje det finnes en drøm der du kan gjøre det? Jeg tror Visit Stavanger har en sånn turistdrøm. – Ja, kanskje. Brått føltes det som om alt inni kroppen min begynte å riste. Så kom hosteanfallet. Den samme hosten jeg hadde blitt godt vant med. Jeg var litt usikker hvor lenge hosteanfallet varte, sannsynligvis et sted mellom fem og ti sekunder, men da det gikk over, holdt Aisha begge hendene mine. – Ikke så galt denne gangen, sa Aisha. Jeg ristet på hodet. – Det er mulig du kommer til å oppleve nye symptomer de neste timene, det er vanskelig å si. Vi gjør alt vi kan for at du ikke skal merke noe, men når det nærmer seg slutten klarer vi ikke å beskytte deg mot alle symptomene. Aisha klemte hånden min forsiktig. – Det føles ikke som om jeg skal dø, det føles bare som om jeg er kvalm og syk. På en øy som glei forbi oss hang et stort banner. Det viste en vakker kvinne med blålysende drømmelinser på øynene og nordisk utseende som drakk fra en brusflaske. Ved siden av kvinnen sto det: SUBSCRIBE TO COCA COLA NÅ AND NYT UNLIMITED TILGANG IN DREAMVERSE, BARE 99 NOK (68¥) PER MONTH. På kvinnens panne var det et slagord som jeg aldri hadde sett før og som jeg var helt sikker på var splitter nytt i drømmen min: FRI TAIWAN! AVSLUTT CHINESE OCCUPATION! 12