Alexandra Oliva
Den siste Oversatt av Carina Westberg, MNO
Alexandra Oliva Originalens tittel: The Last One Oversatt av Carina Westberg Copyright © Alexandra Oliva, 2016. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-49582-4 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslag: Lilo Design Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
0.
Den første fra produksjonsteamet som kommer til å dø, er klipperen. Han føler seg ennå ikke dårlig, og han befinner seg ikke lenger ute i felten. Kun én gang før filmingen begynte, dro han ut for å se skogen og håndhilse på dem han skal redigere filmopptakene til, etter en smittefri overføring. Nå er det over en uke siden han dro derfra, og han sitter alene i redigeringsstudioet og føler seg helt fin. På T-skjorta hans står det: KAFFE INN, GENI UT. Han trykker på en tast, og levende bilder flimrer over den trettito tommer store skjermen som dominerer den rotete kontorplassen. Fortekstene. Et glimt av løv, eik og lønn, straks etterfulgt av en dame, som nokså treffende beskrev huden sin som «mokkafarget» i søknaden. Hun har mørke øyne og store bryster som knapt får plass i den oransje treningstoppen. Frisyren består av en mengde tette, svarte krøller, hver og én dandert med omhu. Deretter et fjellpanorama, et av de mest praktfulle skuene nordøst i landet, gnistrende grønt nå som sommeren er på sitt beste. Så, en byksende kanin, og over et jorde halter en ung, hvit mann med en piggsveis som glimrer som kråkesølv i sola. Et nærbilde av den samme mannen der han ser morsk og ung ut, og har et skarpt, blått blikk. Deretter blir seerne vist en liten dame av koreansk herkomst som har på seg blårutete skjorte og sitter med ett kne i bakken. Hun holder i en kniv og ser ned. Bak henne står en høy, skallet mann med pantersvart hud og énukesskjegg. Kameraet zoomer inn. Damen flår en kanin. Dette etterfølges av nok et stillbilde av den mørkhudete mannen, men denne gangen 5
er han glattbarbert. De brunsvarte øynene møter kameraet rolig og selvsikkert, med et blikk som sier: Jeg akter å vinne. En elv. En grå, bratt fjellskrent med flekker av mose – og en annen hvit mann, denne med bustete, rødt hår. Han klamrer seg fast til fjellsiden, og kameraets fokus er manipulert slik at tauet som holder ham fast, forsvinner inn i steinflaten, som en laksefarget flekk. Det neste stillbildet er av en lyshudet, lyshåret dame, med grønne øyne som skinner bak firkantete briller med brun innfatning. Klipperen dveler ved dette bildet. Det er noe ved damens smil og det at hun ikke ser rett i kameraet, han har sansen for. Hun virker ikke så falsk som enkelte av de andre. Kanskje hun bare er flinkere til å late som, men uansett, han liker det, han liker henne, for også han kan late som. Produksjonsteamet har filmet i ti dager, og klipperen har blinket seg ut denne damen som publikumsfavoritt. Den dyrekjære blondinen, den ivrige studenten. Hun som lærer kjapt og har en latter som sitter løst. Så mange vinklinger å velge mellom – han skulle ønske han fikk bestemme helt alene. Døra til studioet glir opp, og en høy, hvit mann går inn med lange skritt. Klipperen stivner til i stolen da produksjonslederen kommer og lener seg over skulderen hans. «Hvor har du Zoo nå?» spør produksjonslederen. «Etter Tracker,» sier klipperen. «Før Rancher.» Produksjonslederen nikker tankefullt og tar et skritt bakover. Han har på seg nyvasket, blå skjorte, prikkete, gult slips og jeans. Klipperen er like lyshudet som produksjonslederen, men ville ha blitt mørkere i sola. Han har et innviklet slektstre. Under oppveksten visste han ikke hvilken etnisk gruppe han skulle kryss av for; ved forrige folketelling valgte han hvit. «Hva med Air Force?» spør produksjonslederen. «Har du lagt til flagget?» Klipperen svinger stolen rundt. I motlyset fra dataskjermen skimrer det mørke håret som en takkete glorie. «Mente du alvor når det gjaldt det?» spør han. 6
«Absolutt,» sier produksjonslederen. «Og hvem har du til sist?» «Fortsatt Carpenter Chick, men –» «Du kan da ikke avslutte med henne nå.» Det er jo nettopp det jeg sitter og holder på med, holdt klipperen på å si. Han hadde utsatt siden i går å gjøre om på fortekstene, dessuten måtte han fullføre ukesfinalen. Han hadde en lang dag i vente. Og en lang natt. Irritert snur han seg mot skjermen igjen. «Jeg tenkte enten Banker eller Black Doctor,» sier han. «Banker,» sier produksjonslederen. «Stol på meg.» Han holder inne litt før han spør: «Har du sett gårsdagens opptak?» Tre episoder i uka, knapt noen gjennomføringstid. De kunne like gjerne ha sendt direkte. Det er uholdbart, mener klipperen. «Bare den første halvtimen.» Produksjonslederen flirer. I lyset fra skjermen får de rette tennene hans et gult skjær. «Vi har skutt gullfuglen,» sier han. «Waitress, Zoo og eh …» Han knipser mens han prøver å huske navnet. «Rancher. De fullfører ikke i tide, og Waitress tilter helt da de får se» – gåseøyne i lufta – «’liket’. Hun griner og hyperventilerer – og Zoo sprekker.» Klipperen vrir nervøst på seg i stolen. «Har hun trukket seg?» spør han. Han blir varm i ansiktet av skuffelse. Han hadde gledet seg til å redigere seieren hennes, eller, mest sannsynlig, det verdige nederlaget i sluttspurten. For han skjønner ikke hvordan i all verden hun skulle kunne slå Tracker. At Air Force har vrikket ankelen, gjør det vanskeligere for ham, men Tracker er uansett så stødig, så kunnskapsrik og så sterk at han liksom bare må vinne. Det er klipperens oppgave å få Trackers seier til å virke litt mindre uunngåelig, og han hadde tenkt å bruke Zoo som sitt fremste hjelpemiddel til å løse den oppgaven. Han liker å redigere de to sammen, å skape kunst av kontraster. «Nei, hun trakk seg ikke,» sier produksjonslederen. Han dunker klipperen i skulderen. «Men hun var skikkelig ufin.» 7
Klipperen betrakter Zoo, som ser så vennlig ut, de snille grønne øynene. Han liker ikke retningen dette tar. Det passer overhodet ikke inn. «Hun gir Waitress huden full,» fortsetter produksjonslederen, «og sier at det var hennes skyld at de tapte. Det er bare helt fantastisk. Altså, hun ber om unnskyldning rett etterpå, men likevel. Vent til du får se det.» Selv den beste blant oss kan gå på en smell, tenker klipperen. Det er tross alt det som er hele tanken bak programmet – å få deltagerne til å bryte sammen. Enda de tolv som ble sendt ut i manesjen, fikk høre at programmet handlet om å overleve i villmarken. At det var et kappløp. Det er på en måte sant. Også programtittelen de fikk oppgitt, var en bløff. Kan endres, som det sto med små bokstaver. Tittelen i tekstvinduet er nemlig ikke Skogen, men Ført bak lyset. «Uansett, vi trenger den oppdaterte forteksten innen tolv,» sier produksjonslederen. «Jeg er klar over det,» sier klipperen. «Fint. Ville bare forsikre meg om det.» Produksjonslederen former fingrene til en pistol, fyrer løs et skudd mot klipperen og snur seg for å gå. Så nøler han og nikker mot monitoren. Skjermen står i sparemodus, men Zoos ansikt er likevel så vidt synlig. «Se som hun smiler,» sier han. «Stakkars, hun ante ikke hva hun hadde i vente.» Han ler, en mild lyd etsteds mellom medfølelse og munterhet, så går han ut i gangen. Klipperen snur seg mot datamaskinen. Han rister på musa, lyser opp Zoos smilende ansikt, og så fortsetter han arbeidet. Innen han blir ferdig med fortekstene, vil han være tung i hele kroppen. Det første hostet kommer tidlig dagen etter, mens han gjør unna ukesfinalen. Neste kveld er han blitt til et tidlig tall i statistikken, et enkelttilfelle før eksplosjonen. Spesialistene vil anstrenge seg for å forstå hva som skjer, men tiden er for knapp. Hva nå enn dette er, drøyer det bare en liten stund før angrepet kommer for fullt. Først er man bare med som passasjer, og så sitter man bak rat8
tet i full fart mot et stup. Mange av spesialistene er allerede smittet. Også produksjonslederen kommer til å dø, om fem dager. Når det skjer, befinner han seg alene i det tre hundre og åtti kvadratmeter store huset sitt, svak og alene. Rett før han dør, vil han slikke i seg blod som renner ut av nesen, for så tørr kommer tungen til å være. På det tidspunktet er alle de tre episodene fra premiereuka blitt sendt, og den siste blir et kjærkomment, tanketomt avbrekk fra de stadige nyhetsoppdateringene. Men de filmer fortsatt, sperret inne i den regionen som ble angrepet først og hardest. Produksjonsteamet prøver å få folk ut, men deltagerne er opptatt med individuelle utfordringer og er spredt for alle vinder. Det er lagt katastrofeplaner, men ingen hadde regnet med noe sånt som dette. Det er en spiral, litt som barneleken spirograf: en penn mot papir, styrt av en plastbit. Et mønster dannes, men så går noe på tverke, og – kaos. Udugelighet og panikk støter sammen. Gode hensikter må vike for selvoppholdelsesdriften. Ingen vet sikkert hva som skjedde, verken i stor eller liten skala. Ingen vet nøyaktig hva som gikk galt. Men før produksjonslederen dør, vil han vite såpass: Noe gikk galt.
1.
Døra til den vesle butikken henger sprukken og skeiv i karmen. Jeg stiger vaktsomt inn, klar over at jeg ikke er den første som leter etter matvarer her. Like innenfor døra ligger en veltet eggkartong. Det svovelgule innholdet i tolv Lille Triller ligger størknet på gulvet, og det er lenge siden de kunne ha blitt lappet sammen igjen. Resten av butikken har også fått hard medfart. Hyllene er stort sett tomme, og flere av stativene er veltet. Jeg legger merke til kameraet som er montert i taket, uten å se opp i linsen. Idet jeg tar et steg framover, slår en fæl stank mot meg. Det lukter råtne matvarer og sure melkeprodukter i kjølere uten strøm. Jeg kjenner også en annen lukt, en jeg gjør mitt beste for å stenge ute mens jeg begynner å lete. Mellom to hyllerader er innholdet i en pose maischips blitt spredt utover gulvet. Et fotavtrykk har omgjort mye av haugen til smuler. Et stort fotavtrykk med en kraftig hæl. En arbeidsstøvel, tror jeg. Den tilhører en av mennene – ikke Cooper, som påstår at han ikke har gått med støvler på flere år. Men kanskje Julio. Jeg bøyer meg ned og plukker opp et flak av maischipsen. Hvis det er ferskt, har han vært her nylig. Jeg presser flaket mellom fingrene. Det er harskt. Altså sier det meg ingenting. Jeg vurderer å spise flaket. Jeg har ikke fått i meg mat siden jeg var i hytta, siden før jeg ble syk, og det er flere dager siden, kanskje en uke, jeg vet ikke. Jeg er så sulten at jeg ikke kjenner det lenger. Jeg er så sulten at jeg ikke riktig har styringen på mine egne bein. Stadig overrasker jeg meg selv ved å snuble i steiner og røtter. Jeg ser dem, jeg prøver 10
å skritte over dem, og jeg tror jeg skritter over, men så henger en tå seg fast, og jeg snubler. Jeg tenker på kameraet, på mannen min, som vil se meg stjele maischips fra et gulv i en landhandel. Det er ikke verdt det. De må ha lagt igjen noe mer til meg. Jeg slipper flaket og strever meg opp igjen. Bevegelsen gjør meg ør i hodet. Jeg står stille, gjenvinner balansen og går forbi grønnsaksdisken. Jeg passerer flere titalls råtne bananer og sammensunkne kuler – epler? Nå kjenner jeg sulten, og det ergrer meg at de har latt så mye gå til spille bare for å skape en bestemt atmosfære. Omsider, et glimt under en gulvhylle. Jeg går varsomt ned på alle fire, og kompasset som henger i en snor rundt halsen, treffer gulvet med et dunk. Jeg stikker kompasset mellom trøya og sports-bh-en, og samtidig legger jeg merke til at den himmelblå malingen langs nedre kant av kompasset er blitt gnidd nesten helt bort. Jeg er så sliten at jeg må minne meg selv på at det ikke er viktig. Det betyr bare at assistenten som hadde den oppgaven, fikk utdelt billig maling. Jeg bøyer meg lenger ned. Under hylla ligger det et glass med peanøttsmør. En liten sprekk går fra bak lokket til den forsvinner bak etiketten, like over Ø-en i økologisk. Jeg stryker fingeren langs sporet i glasset, men greier ikke å kjenne sprekken. Det er helt typisk at de har lagt igjen peanøttsmør til meg. Jeg kan ikke fordra peanøttsmør. Jeg putter glasset i ryggsekken. Butikkens kjøleskap er tomme, med unntak av noen få ølbokser, som jeg lar ligge. Jeg hadde håpet på vann. Én av turflaskene mine er tomme, og i den andre jeg bærer langs siden av kroppen, skvalper det, for den er bare kvartfull. Kanskje noen av de andre kom hit før meg, for de husket nok å koke alt vannet sitt og kastet dermed ikke bort flere døgn på å spy alene i skogen. Den som avsatte det fotavtrykket – Julio eller Elliot eller han nerdete asiaten jeg aldri husker navnet på – fikk med seg godsakene, og dette er prisen jeg må betale for å komme sist: et sprukkent glass med peanøttsmør. 11
Det eneste stedet i butikken jeg ikke har lett, er bak kasseapparatet. Jeg vet hva som venter meg der. Den stanken jeg ikke vil vedgå at jeg kjenner: råttent kjøtt, dyreekskrementer og et snev av formaldehyd. Lukten de vil innbille meg at kommer fra et dødt menneske. Jeg drar genseren over nesen og nærmer meg kasseapparatet. Rekvisitten deres befinner seg der jeg venter å se den, liggende med ansiktet opp på gulvet bak disken. Denne har de kledd i flanellsskjorte og bomullsbukse med lommer. Mens jeg puster gjennom overdelen, stiger jeg bak disken og over rekvisitten. Bevegelsen forstyrrer en ansamling fluer, som summer opp mot meg. Jeg kjenner føttene deres, vingene, følehornene mot huden. Pulsen øker takten, og åndedrettet stiger og tåkelegger nederste del av brilleglassene. Bare en ny utfordring. Det er ikke annet. Jeg ser en pose turblanding på gulvet. Jeg griper den og trekker meg tilbake, gjennom svermen av fluer, over rekvisitten. Ut den sprukne, skeive døra, som gir meg et hånlig hvin til avskjed. «Faen ta deg,» hvisker jeg med hendene på knærne og øynene lukket. De må sensurere dette, men faen ta dem også. Banning er ikke et brudd på reglene. Jeg føler vinden, men kjenner ikke lukten av skog. Den eneste lukten jeg kjenner, er rekvisittens stank. Den første luktet ikke så ille, men den var fersk. Denne og den jeg fant i hytta, skulle liksom virke eldre, tror jeg. Jeg snyter meg kraftig i blåsten, men jeg skjønner at det vil ta timevis før jeg blir kvitt odøren. Før det skjer, vil jeg ikke greie å spise, samme hvor sårt kroppen trenger kalorier. Jeg må komme meg videre, legge litt avstand mellom meg og dette stedet. Finne vann. Det er det jeg sier til meg selv, men det er en annen tanke som fester seg – hytta og rekvisitt nummer to. Dukken i blått. Denne fasens første skikkelige utfordring er blitt til et geléaktig minne som stadig vekk avleder oppmerksomheten. Ikke tenk på det, sier jeg til meg selv. Men til ingen nytte. 12
I flere minutter hører jeg dukkens skrik gjennom blåsten. Og så – det holder – retter jeg meg opp og legger også posen med turblanding i den svarte ryggsekken. Jeg heiser sekken opp på skulderen og gnir brilleglassene med kanten på den langermete mikrofibertrøya, som jeg går med under jakken. Så gjør jeg det jeg har holdt på med nesten hver dag siden Wallaby dro: Jeg går, og jeg leter etter ledetråder. Wallaby, fordi ingen av kameramennene ville oppgi navnet sitt, og fordi det at han bestandig dukket opp grytidlig om morgenen, minnet meg om en campingtur i Australia for mange år siden. Andre dag på den reisen våknet jeg i en nasjonalpark ved Jervis Bay og oppdaget at en gråbrun sumpwallaby satt i gresset og glodde på meg. Det var ikke mer enn halvannen meter mellom oss. Jeg hadde sovet med kontaktlinsene på. Det klødde i øynene, men jeg så helt tydelig den lyse pelsstripen over wallabyens kinn. Det var en vakker skapning. Blikket jeg fikk i bytte for ærefrykten, kjentes vurderende og påtrengende, men også helt upersonlig, som en kameralinse. Analogien er selvsagt ikke fullkommen. Den menneskelige wallabyen er ikke på langt nær så flott som pungdyret, og en campingturist som våknet i nærheten og ropte: «Kenguru!», ville ikke ha fått ham til å hoppe sin vei. Men Wallaby var bestandig den første som dukket opp, den første som vendte kameralinsen mot ansiktet mitt uten å ønske meg god morgen. Og da de forlot oss i gruppeleiren, var det han som dukket opp igjen, akkurat lenge nok til å filme bekjennelser fra noen utvalgte. Like pålitelig som soloppgangen, helt til den tredje dagen av denne utfordringen, da sola steg uten ham, vandret over himmelen uten ham, gikk ned uten ham – og jeg tenkte: Det måtte jo skje før eller siden. I kontrakten sto det at vi kom til å være alene i lange perioder, overvåket på avstand. Jeg var forberedt på det, jeg så til og med fram til det – det å bli observert og bedømt diskré framfor åpenlyst. Nå ville jeg ha blitt kjempeglad hvis jeg hadde hørt Wallaby komme traskende gjennom skogen. 13
Jeg er lut lei av å være alene. Sensommerettermiddagen drar seg av gårde. Lydene rundt meg er lagdelt: subbingen fra mine egne skritt, trommevirvelen fra en hakkespett i nærheten, raslingen av vinden som leker med løvet. Sporadisk slutter en annen fugl seg til, med et kvitt-kvitt-kvitt-kvitteti-kvitt. Hakkespetten var lett å dra kjensel på, men ikke denne. For ikke å tenke på hvor tørst jeg er, prøver jeg å forestille meg hva slags fugl som kunne passe til sangen. En bitte liten, tror jeg. Fargesterk. Jeg forestiller meg en fugl som ikke finnes: mindre enn knyttneven min, med knallgule vinger, blått hode og hale, et mønster som fra ulmende glør på brystet. Og det er selvfølgelig hannfuglen. Hunnfuglen ville ha vært kjedelig brun, slik det så ofte er med fugler. Glørfuglens sang lyder én siste gang, i det fjerne, og så lider resten av ensemblet under dens fravær. Tørsten vender tilbake, gruelig sterk. Jeg kjenner et trykk mellom tinningene på grunn av dehydreringen. Jeg griper den nesten tomme turflasken, kjenner hvor lett den er, og kommer borti det skitne, blå halstørkleet som er knyttet rundt bøylen på lokket. Jeg vet at kroppen klarer seg i dagevis uten vann, men jeg holder ikke ut å være så tørr i munnen. Jeg tar en forsiktig slurk, og så fører jeg tungen over leppene og fanger opp fuktigheten som henger igjen. Det smaker blod. Jeg løfter hånden og oppdager at nederste del av tommelen er rødflekkete. Da jeg ser det, kjenner jeg også revnen i den sprukne overleppen. Jeg har ingen anelse om hvor lenge den har vært der. Vann er førsteprioritet. Jeg må ha gått i flere timer i strekk. Skyggen min er mye lengre nå enn da jeg forlot butikken. Jeg har passert noen hus, men ingen flere butikker, og ikke noe blåmerket. Jeg kjenner fremdeles lukten av rekvisitten. Mens jeg går, prøver jeg å tråkke skyggen min på knærne. Det er en umulighet, men også en avledning. Såpass mye av en avledning at jeg ikke legger merke til postkassen før jeg er nesten forbi. Den er formet som en ørret, og husnumme14
ret på den er lagd av trefliser i mange farger. Ved siden av postkassen får jeg øye på enden av en lang innkjørsel, som bukter seg mellom hvite eiker og et og annet bjørketre. Jeg kan ikke se huset som må ligge der innkjørselen slutter. Jeg vil ikke dit. Jeg har ikke gått inn i et hus siden en håndfull himmelblå ballonger ledet meg til en hytte som var blå innvendig, der nesten alt var blått. Det var tussmørkt, og en teddybjørn betraktet meg. Jeg greier det ikke. Men du trenger vann. Og de bruker neppe samme knep to ganger. Jeg begynner å gå langs innkjørselen. Hvert skritt er tungt, og jeg snubler stadig i et eller annet. Skyggen min er til høyre for meg, der den spretter og springer fra trestammene jeg passerer, like kvikk som jeg er keitete. Snart får jeg øye på et enormt tudorhus som sårt trenger et strøk av den gråhvite fargen det er malt med. Huset ligger på en overgrodd plen og er av den typen jeg som liten ville ha lekt at det spøkte i. En rød SUV står parkert utenfor og hindrer sikten til ytterdøra. Nå som jeg har trasket og gått så lenge, virker SUV-en nærmest overjordisk. De har sagt at vi ikke har lov til å kjøre, og den er ikke blå, men den står nå her, og kanskje det betyr noe. Jeg går sakte mot SUV-en, og dermed også huset. Kanskje de har satt igjen en kasse med vann baki bilen. Da ville jeg ikke ha måttet gå inn. SUV-en er nedsprøytet med tørket gjørme, og sprutmønsteret understreker hvor våt den gjørmen må ha vært. Selv om den er tørr, er det ikke skitt, men gjørme. Det ligner en blekkflekktest, men jeg ser ingen figurer. Kvitt-kvitt-kvitt, hører jeg. Kvitteti-kvitt. Glørfuglen min er tilbake. Jeg legger hodet på skakke og prøver å avgjøre i hvilken retning fuglen befinner seg, da jeg hører en annen lyd: den muntre klukkingen av rennende vann. Lettelsen skyller over meg. Jeg behøver ikke å gå inn. Postkassen skulle bare føre meg til bekken. Jeg burde ha hørt den helt av meg selv, men jeg er så sliten, så tørst. Jeg trengte fuglens hjelp til å skifte fokus fra syn til hørsel. Jeg 15
snur og følger lyden av rennende vann. Fuglen kvitrer igjen, og jeg mimer: Tusen takk. Det svir i den sprukne leppen. Mens jeg går tilbake samme vei for å finne bekken, tenker jeg på moren min. Også hun ville ha tenkt at det var meningen at jeg skulle finne den postkassen, men i hennes hode ville det ikke ha vært innspillingslederen som ga meg en hjelpende hånd. Jeg forestiller meg at hun sitter i sin egen stue, innhyllet i en sky av sigarettrøyk. Jeg forestiller meg at hun ser på programmet og tolker suksessene som bekreftelser og skuffelsene som lærepenger. At hun føyer mine erfaringer til sine egne, slik hun alltid har gjort. Jeg ville nemlig ikke ha eksistert uten henne, og for henne har det bestandig vært tilstrekkelig. Jeg tenker også på faren min, i bakeriet i nabohuset, der han sjarmerer turister med gratisprøver og landsens humor mens han prøver å glemme den tobakksstinkende kona han har vært gift med i trettién år. Jeg lurer på om han også ser på meg. Så får jeg øye på bekken, en bitte liten, herlig sak øst for innkjørselen. Jeg blir straks våknere, og det sitrer innvendig av lettelse. Jeg skulle så gjerne bare ha formet hendene til en skål og ført det kalde, våte mot leppene. Isteden drikker jeg opp den varme væsken i drikkeflasken – kanskje en halv kopp. Antagelig burde jeg ha drukket det tidligere. Det finnes de som har dødd av dehydrering mens de har spart på vannet. Men det er i varmere klima, steder der sola flerrer huden av folk. Ikke her. Etter å ha drukket følger jeg bekken nedstrøms og holder utkikk etter besværlig skrot, døde dyr eller lignende. Jeg vil nødig bli dårlig én gang til. Jeg trasker av sted i omtrent ti minutter og legger mer og mer avstand mellom meg og huset. Snart kommer jeg til en lysning med et kjempemessig veltet tre i den ene enden, omtrent fem meter fra vannet, og jeg gjør som jeg pleier, rydder en sirkel på bakken og sanker ved. Det jeg har samlet inn, sorterer jeg i fire hauger. Den lengst til venstre inneholder alt som er tynnere enn en blyant, den lengst til høyre sånt som er tykkere enn håndled16
det mitt. Da jeg har rikelig til noen timer, plukker jeg tørre, krumme stykker av bjørkebark, fliser dem opp og legger dem på en hel barkebit. Jeg løsner en karabinkrok fra en beltestropp ved venstre hofte, og fyrtøyet glir langs det sølvglinsende metallet og inn i hånden min, som er solbrent og dekket av skitt. Fyrtøyet ligner litt på en nøkkel og en USB-port bundet sammen med en oransje snor. Det var det jeg først tenkte da jeg fikk det etter vår første utfordring, som belønning for en blanding av evner og flaks. Det skjedde dag én, da jeg hele tiden kunne se kameraet, og alt var spennende, selv det kjedelige. Etter noen raske rapp begynner det å ryke av opptenningsflisene. Varsomt feier jeg dem opp i hånden og blåser, noe som først frambringer mer røyk og til slutt små flammer. Jeg fester raskt fyrtøyet til beltestroppen igjen, og med begge hender plasserer jeg de påtente flisene midt i lysningen. Mens jeg legger på flere barkefliser, vokser flammene, og røyken fyller neseborene. Jeg fôrer flammene med de minste kvistene, deretter større. I løpet av noen minutter er det full fyr i det kraftige bålet, selv om det sikkert ikke ser særlig imponerende ut gjennom kameraet. Flammene er bare tretti centimeter høye, men jeg trenger ikke mer – ikke noe signalbluss, bare varme. Jeg trekker den rustfrie stålkoppen opp av sekken. Den er bulkete og litt sotete, men fortsatt hel. Da jeg har fylt den med vann, setter jeg den tett inntil bålet. Mens jeg venter på at vannet skal varmes opp, tvinger jeg i meg en fingerbredd med peanøttsmør. Etter så lang tid uten mat skulle en kanskje tro at selv mat jeg ikke liker, ville ha smakt som den lekreste nektar, men dette er en vemmelig tykk og salt masse som setter seg fast i ganen. Jeg stikker tungen borti den klebrige klumpen og tenker at jeg må se like latterlig ut som en hund. Jeg burde ha ført opp på skjemaet at jeg er allergisk; da ville de ha vært nødt til å legge igjen noe annet til meg. Eller kanskje jeg ikke ville ha blitt plukket ut i det hele tatt. Det er såpass mye trykk mot hjernen at jeg ikke 17
greier å tenke over konsekvensene ved ikke å bli valgt, og hvor jeg i så fall ville ha befunnet meg akkurat nå. Omsider koker vannet. Eventuelle mikrober får noen minutter på seg til å dø, og så drar jeg koppen bort fra flammene med det fillete jakkeermet som gryteklut. Straks boblingen avtar, heller jeg det kokte vannet på en av drikkeflaskene, og den fylles opp omtrent en tredjedel. Den andre ladningen blir raskere varm. Oppi drikkeflasken med vannet, og etter en tredje kokerunde er flasken full. Jeg skrur lokket godt igjen, og så presser jeg flasken ned i bekkens gjørmebunn, slik at det kalde vannet strømmer over plasten nesten opp til øverste kant. Det blå halstørkleet driver med strømmen. Da jeg har fylt flaske nummer to, er den første nesten kald. Jeg fyller koppen og setter den til koking igjen, og så drikker jeg litt over en desiliter fra den nedkjølte flasken og skyller ned restene av peanøttsmøret. Jeg venter noen minutter og drikker enda en desiliter. I løpet av noen korte, hektiske økter med et lite avbrekk mellom gjør jeg kål på hele flasken. På ny koker det i koppen, og jeg kjenner at hjernehinnene får vann igjen. Hodepinen avtar. Antagelig er alt dette arbeidet unødvendig. Bekken er klar og renner fort. Mest sannsynlig er vannet trygt, men jeg har tatt sjansen på det samme tidligere, og da fikk jeg svi. Da jeg heller den siste ladningen med vann på flasken, går det opp for meg at jeg ennå ikke har bygd meg noe ly for natten, og det er skyer på himmelen, som om det brygger opp til regn. Det svinnende lyset sier meg at jeg ikke har særlig god tid. Jeg kommer meg på beina og krymper meg da jeg kjenner hvor støl jeg er i hoftene. Jeg henter fem tunge greiner i skogen og legger dem på lesiden av en rotvelte, lengst til kortest, slik at de danner en trekantet ramme som er akkurat bred nok til å smette inn i. Jeg drar en svart søppelsekk opp av ryggsekken – en avskjedsgave fra Tyler, uventet, men verdsatt – og brer den over rammen. Mens jeg samler visne løv i favnen og legger dem i hauger oppå plasten, tenker jeg på hva man må prioritere for å kunne overleve. 18
Treer-reglene: En dårlig innstilling kan ta livet av deg på tre sekunder, oksygenmangel kan ta livet av deg på tre minutter, du fryser i hjel på tre timer, dør av dehydrering på tre dager og sulter i hjel på tre uker – eller er det tre måneder? Uansett, sultedøden er min minste bekymring. Jo da, jeg føler meg svak, men det er ikke så lenge siden jeg spiste. Toppen seks eller sju dager, og da har jeg tatt i. Når det gjelder det å fryse i hjel, kommer det ikke til å bli så kaldt i natt at jeg dør av det, ikke engang om det regner. Ikke engang uten ly ville jeg antagelig ha vært i fare, bare våt og ynkelig. Men jeg har ikke lyst til å være våt og ynkelig, og uansett hvor romslig budsjettet deres er, kan de ikke ha plassert kameraer i en løvhytte som ikke fantes før jeg bygde den. Jeg fortsetter å sanke løv, og da en ulveedderkopp på størrelse med en stor mynt kravler oppover ermet mitt, rykker jeg til. Den brå bevegelsen får hodet til å føles altfor lett, nesten løst. Edderkoppen klamrer seg fast til overarmen min. Jeg knipser den bort med motsatt hånd og ser den sprette inn i løvhaugen ved siden av den sammenraskete hytta. Den piler inn, men jeg bryr meg minimalt, de er bare lite grann giftige. Jeg fortsetter å sanke rusk og rask, og snart har jeg en kvartmeter stor haug oppå løvhytta og enda mer inni som underlag. Jeg legger noen nedfalte greiner med sprikende, løvrike kvister oppå byggverket for å holde alt på plass, og så snur jeg meg og oppdager at bålet knapt er mer enn kull. Jeg er visst litt utafor i kveld. Det skyldes huset, tror jeg. Jeg synes fortsatt at det er nifst. Mens jeg knekker små pinner og legger dem på kullet, kaster jeg et blikk bakover på løvhytta. Den er et lavt rakleverk av et virvar, der det stikker kvister ut i alle retninger. Jeg husker hvor omhyggelig, hvor langsomt, jeg bygde løvhytter tidligere. Jeg ville at de skulle være like fine som Coopers og Amys. Nå bryr jeg meg bare om at de gjør jobben. Men når sant skal sies, ser løvhytter omtrent like ut uansett – bortsett fra den store vi bygde sammen før Amy dro. Den var nydelig, toppet med 19
et flettverk av greiner som takhalm og stor nok til oss alle, selv om Randy sov for seg selv. Jeg drikker enda noen desiliter vann og setter meg ved bålet, som har blusset opp igjen. Sola har reist sin kos, og månen er blyg. Flammene flakker, og en flekk på det høyre brilleglasset mitt gir dem en slags stråleglans. Og så er det klart for en ny natt i ensomhet.
2.
Åpningsbildene i premiereepisoden blir av Tracker som står ved en elv. Han er svartkledd og huden mørk, som pløyd jord. Gjennom flere år har han rendyrket auraen til et stort kattedyr, og nå utstråler han uanstrengt en slags katteaktig kraft og eleganse. Ansiktet er avslappet, men øynene betrakter vannet skarpt, som om han jakter på noe i strømningene. Tracker sitter en anelse sammenkrøpet, noe som vil få seerne til å tro at han skal til å slå kloa i – hva? – og deretter blunker han mot himmelen, og det virker vel så sannsynlig at han vil finne seg en solflekk der han kan ta seg en lur. Tracker vurderer mulighetene: prøve å krysse her eller lete etter et bedre sted lenger oppstrøms. Han har tro på at han vil kunne bykse fra stein til stein over den seks meter brede elven som renner hurtig, men som ikke er dyp. Det er dog én stein som bekymrer ham. Han synes han kan se den røre seg når de strie strømningene stryker over den. Tracker liker ikke å bli våt, men han beundrer vannets forvandlingskraft, og det er denne beundringen som lokker fram smilet. Seerne vil dikte opp sin egen grunn til at han smiler. De som ikke liker Tracker på grunn av rasen eller hvordan han fører seg – de har ikke sett ham gjøre annet enn å stå der, slik at antipatien må skyldes fordommer – vil tro han er av den kjepphøye typen. En temmelig brautende produksjonsleder kommer til å se dette klippet og tenke frydefullt: Han ser ond ut. Tracker er ikke ond, og selvtilliten har han gjort seg fortjent til. Han har greid seg gjennom langt større og mer faretruende utfordringer enn en hurtigrennende, grunn elv, 21
langt mer naturlige enn den som møter ham på den andre siden av elven: den første menneskeskapte utfordringen. På den andre siden av elven får Tracker også møte de elleve konkurrentene sine for første gang. Han skjønner at han vil måtte delta i lagarbeid, men han akter ikke å tenke på de andre som annet enn konkurrenter. Det har han også sagt i en bekjennelse før konkurransen, men siden han er den sterkeste deltageren, vil de ikke la ham fremstå som sympatisk. Trackers begrunnelse blir kuttet vekk. Isteden får seerne et klipp av ham der han står med stålblikk foran en hvit vegg og bare sier: «Jeg er ikke her for opplevelsens skyld. Jeg er her for å vinne.» Strategien hans er enkel: Vær flinkere enn de andre. Tracker blir stående, og kameraet sveiper over den strie elven og gjennom bladrike greiner til der hvor Waitress står og glor på et kompass. Hun er iført svart yogabukse og en neongrønn sports-bh som fremhever det røde håret, som faller i løse krøller nedover skuldrene. Et lilla tørkle er knyttet rundt halsen som et skjerf. Hun er over én åtti høy og slank. Midjen er veldig smal – «Utrolig at innvollene får plass,» kommer et spydig nettroll til å skrive. Ansiktet er avlangt og blekt, og huden er jevnet ut av et tykt lag foundation med solfaktor tjue. Øyenskyggen glitrer og står i stil med bh-en. Waitress behøver ikke å krysse elven, hun må bare bruke kompasset til å ta seg gjennom skogen i sørvestlig retning. For henne er det likevel en utfordring, og kamerabildene formidler det i så stor grad som mulig: Waitress står rett opp og ned, og krøllene rammer inn ansiktet mens hun snur seg rundt i sirkel og gransker den uvante innretningen. Hun biter seg i underleppen, litt fordi hun er forvirret, og litt fordi hun tror det får henne til å virke sexy. «Er den røde eller den hvite enden nordover?» spør hun. Hun er blitt bedt om å si høyt det hun tenker, og det gjør hun. Ofte. Waitress’ hemmelighet, som seerne ikke får del i, er at hun ikke har sendt inn noen søknad. Hun ble rekruttert. 22
Karene som bestemmer, ville ha med en tiltrekkende, men i bunn og grunn håpløs dame, helst en rødtopp, i og med at de allerede hadde plukket ut to brunetter og én blondine – ikke platinablond, men blond nok, den typen hår som vanligvis blir solbleket. Ja visst, tenkte de, en vakker rødhåret dame vil gjøre deltagergruppen komplett. «Greit,» sier Waitress. «Den røde enden er spissere. Det må være nord.» Hun snur seg rundt og biter seg i leppen igjen. Nålen slår seg til ro på N. «Og jeg skal … sørøstover.» Og selv om kompasspunktene er tydelig merket, sier hun med syngende stemme: «Hva er likheten mellom sola og et slips? Begge går ned i vest.» Hun begynner å gå rett sørover, og så mumler hun huskeregelen igjen og går skrått til høyre. Etter noen steg stopper hun. «Vent nå litt,» sier hun. Hun ser på kompasset, lar nålen roe seg, og så snur hun seg mot venstre. Omsider går hun i riktig retning. Hun ler litt og sier: «Det var jo ikke særlig vanskelig.» Waitress vet at hun neppe kommer til å vinne, men så er hun da heller ikke der for å vinne. Hun er der for å gjøre inntrykk på folk – på serieskaperne, på seerne, på hvem som helst. Jo da, hun jobber kanskje heltid som servitør på en tapasrestaurant, men hun var med i en godterireklame da hun var seks, og hun ser først og fremst på seg selv som skuespiller, dernest modell og så servitør. Mens hun går mellom trærne, tenker hun noe hun ikke sier høyt: Dette blir garantert det store gjennombruddet. Tilbake ved elven finner Tracker ut at den ustø steinen er en liten risiko å ta, og at en kjent hindring er bedre enn en ukjent. Han hopper. Klipperen kommer til å kjøre bildene i sakte film, som om dette skulle ha vært en naturdokumentar og Tracker det store kattedyret han i smug tenker at han tok bolig i i et tidligere liv. Seerne får se lengden og kraften i spranget. De får også se – som noen nok har lagt merke til allerede, men som et nærbilde vil gjøre klart for resten – det underlige, lett gjenkjennelige fottøyet, med den gule logoen som et ørlite fargeskrik midt på foten til den ellers mørke 23
skikkelsen. De får se de adskilte tærne gripe steinen. De vil merke seg balansen og hurtigheten, styringen Tracker har over sine egne bevegelser, og noen av dem vil tenke: Et par sånne sko bør jeg kjøpe meg. Men Trackers fottøy understreker bare kroppsbeherskelsen, noe som kommer elegant til uttrykk der han springer fra stein til stein over det piskende vannet. Kroppen virker lengre i bevegelse enn da han sto stille, og også på den måten fremstår han som kattaktig. Den høyre fotballen lander på den ustø steinen, som tipper framover. Dette er et avgjørende øyeblikk. Hvis Tracker faller, får han én bestemt rolle i programmet. Hvis han svever rolig videre, får han en annen. Castingen er egentlig over, men bare utad. Tracker strekker ut armene for å opprettholde balansen – og stiller til skue et rødt halstørkle, som han bærer som et armbånd rundt høyre håndledd – og er for én gangs skyld ikke fullstendig grasiøs. Han vakler. Så følger han steinens bevegelse, og han er forbi, på neste fotfeste, som er stødig. Noen sekunder senere er han over og puster ut etter den moderate anstrengelsen, tørr fra den glattbarberte skalpen til de adskilte tærne, tørr overalt bortsett fra litt fukt under armene, noe som ikke blir vist seerne. Han strammer stroppene på den smale, nesten tomme svarte ryggsekken, og så fortsetter han gjennom skogen, mot utfordringen. Vaklingen vil bli klippet bort. Tracker er med i programmet som den usårlige, den ustoppelige. I mellomtiden snubler Waitress over en utstikkende rot og mister kompasset. Hun bøyer seg fra midjen for å hente det igjen, og tyngdekraften gir henne kløft – akkurat som hun selv planla. De befinner seg i hver sin ende av skalaen og vises derfor tett på hverandre. Mellom disse ytterpunktene har vi Rancher, som går med en cowboyhatt som ser nesten like værbitt ut som det knudrete, skjeggete ansiktet. Han slentrer bedagelig gjennom skogen. Det svarte og gule tørkleet bærer han på cowboyvis, rundt halsen, der det kan dras opp over munnen og 24
nesen om det skulle bli sandstorm. Han befinner seg hundre og femti mil unna den droplete hesten sin, men det stikker like fullt ridesporer ut av de skinndekkede hælene. Sporene er der for kameraets skyld og var en gave til Rancher fra innspillingslederen. Da Rancher fikk dem, knipset han til den ene så den spant. Kanten var kanskje ikke så skarp, men det var da en kant der. Kunne kanskje bli nyttig, tenkte han. Han ble også tildelt en stripete poncho som han skulle ha på seg, men det nektet han. «Hva blir det neste?» spurte han. «Vil dere at jeg skal sprade rundt med en stabel maistortillaer og en chili?» Ranchers forfedre var en gang blitt kategorisert som mestiser og i det store og hele dermed avfeid av de høye herrer. Bestefaren krysset grensen ved nattetid og fant seg en jobb der han spadde møkk og melket kuer på en familiedrevet bondegård. Mange år senere giftet han seg med sjefens datter, som hadde arvet forretningene. Den lyshudete sønnen deres giftet seg i sin tur med en mørkhudet syerske fra Mexico City. Som resultat av det forholdet har Ranchers hud en lysebrun tone. Han er femtisju, og det uflidde, hakelange håret er like svart og hvitt som meningene hans om godt og ondt. Det finnes ingen hindringer mellom Rancher og utfordringen. Kompetanse – eller mangel på det – er ikke det som definerer ham. Det er den stolte cowboygangen de viser fram. Rollefiguren sitter som et skudd i løpet av sekunder. Asian Chick er ikke like lett å sette i bås. Hun har på seg kakifarget arbeidsbukse og blårutete skjorte. Håret er langt og rett og satt opp i en enkel, tjæresvart hestehale fremhevet av et neongult halstørkle der knuten er stukket bort i nakkegropen. Asian Chick går ikke med annen sminke enn den som er påtvunget henne: eyeliner som forlenger øynene, som var lange fra før av, og et strøk glitrende rosa leppestift. Hun gransker omgivelsene mens hun går fra skogholtet og ut på et åpent jorde. Midt på jordet ser hun en mann stå og vente. 25
Et stykke bortenfor mannen, på den andre siden av jordet, går Air Force inn i sollyset. Til å representere det militære ønsket serieskaperne seg en klassisk type, og mannen de valgte, er nettopp det: helt kort, lys piggsveis som glitrer i sola, skarpe blå øyne, en markant, framskutt hake. Air Force har på seg jeans og langermet trøye, men han går som om han er iført selskapsantrekk. Holdningen er rett som et spett og gjør at han virker høyere enn sine hundre og syttito centimeter. Det marineblå tørkleet – en nyanse mørkere enn flyvåpenets offisielle blåfarge – er knyttet til beltet ved venstre hoftekam. Air Force skal presenteres som pilot, men noe blir utelatt fra fremstillingen. Det nevnes ikke hva han flyr. Jagerfly, antar de fleste av seerne – og det er det meningen at de skal tro. Men Air Force er ingen jagerflypilot. Når han flyr, er det med last: stridsvogner og ammunisjon, batterier og metallspoler, ukeblader og sjokolade som USAs butikksentre vennlig nok skaffer til veie for menn og kvinner som har vervet seg. Han er en mager julenisse som jobber året rundt og tar med seg gavepakker fra kjære tante Sally. I en organisasjon hvor jagerflypiloter er halvguder og bombeflypiloter selve sola, er jobben stort sett nokså utakknemlig. Air Force og Asian Chick møtes midt på jordet, nikker til hverandre og stiller seg foran mannen som venter på dem der. Programlederen. Han blir ikke presentert før han skal snakke, og han kommer ikke til å si noe før alle de tolv deltagerne er samlet. Tracker slipper seg ned fra trærne bak programlederen. Rancher kommer til syne i øst, og sammen med ham er en høy, rødhåret hvit mann i trettiårene med et limegrønt halstørkle. Snart dukker det opp deltagere fra alle kanter. En hvit dame sent i tjueårene med lyst hår og briller og et himmelblått tørkle rundt håndleddet. En middelaldrende svart mann, en hvit mann som knapt er gjennom tenårene, en asiatisk mann som kunne ha blitt tatt for å være min26
dreårig, men som egentlig er tjueseks. En hvit mann midt i trettiårene og en latinamerikansk dame av ukjent alder, men som er ung nok, og brystene er enorme og ekte. Hver og én har et tørkle i en særegen farge som de bærer godt synlig på kroppen. Sistemann på plass er Waitress, som blir overrasket da hun ser at det allerede er så mange på jordet. Hun biter seg i underleppen, og Air Force kjenner et pulsslag som røper at han er tiltrukket av henne. «Velkommen,» sier programlederen, en tretti år gammel B-kjendis som håper å kunne gjenopplive karrieren – eller i det minste betale spillegjelden. Han er kjekk på en ubestemmelig måte, med brunt hår og brune øyne. Nesen er i flere viktige blogger blitt beskrevet som «romersk», og han later som om han vet hva det vil si. Programlederen er kledd i fritidsklær, og i alle klipp hvor han snakker, synes øverste del av brystet, der et sponsornavn står lett synlig. «Velkommen,» sier han igjen, med en dypere, overdrevent maskulin stemme, og han bestemmer seg for at når de filmer den ordentlige hilsenen, er det den tonen han vil bruke. «Velkommen til Skogen.» En lav summelyd fanger deltagernes oppmerksomhet. Air Force er den første som snur seg. «Å, herregud!» sier han, en uvanlig glipp og den første gudsbespottelsen som blir sensurert. De andre snur seg. Bak gruppen svever en halvannen meter bred drone med en kameralinse midt på, i øyehøyde. Og der smeller enda flere gudsbespottelser og et mumlende «kult» fra den lyshårete damen. Dronen skyter stille opp i lufta. Etter bare noen sekunder er den langt nok unna, og lydløs nok, til å være nesten usynlig. «Hvor ble den av?» hvisker Waitress. Da spørsmålet blir stilt, er Tracker den eneste som kan skjelne dronen fra skyer og himmel. «Ett av mange øyne som vil følge dere framover,» opplyser programlederen gruppen om. Tonefallet antyder at det har konsekvenser, men sannheten er at dette er den eneste dronen de har, og siden deltagerne er under tredekke meste27
parten av tiden, blir den først og fremst brukt til stemningsskapende innledninger. «Da begynner vi,» sier programlederen. «I løpet av de neste ukene kommer evnene deres til å bli satt på prøve og utholdenheten strukket til bristepunktet. Dere har imidlertid en utvei. Dersom en utfordring skulle vise seg å bli for tøff, eller dere ikke orker tanken på enda en natt med myggbitt, er det bare å si: ’Ad tenebras dedi’, og det er over. Husk den setningen. Det er utveien deres.» Mens han snakker, rekker han alle deltagerne et lite kort. «Den eneste utveien. Vi har skrevet det ned slik at hver enkelt av dere kan lære det utenat. Ad tenebras dedi. Og dette må dere ha klart for dere: Straks setningen er sagt, er det ingen vei tilbake.» «Hva betyr det?» spør Rancher. «Dere skal nok få erfare betydningen av det,» svarer programlederen. Black Doctor er kortere og rundere enn Tracker og har bukkeskjegg. Det sennepsgule halstørkleet dekker hodet. Ett av de hvitspettete øyebrynene trekker seg opp mens han studerer kortet han har i hånden. Så følger nærbilder av en bekjennelse, der han har trær bak seg og litt rufsete skjeggstubb rundt bukkeskjegget. «Det er latin,» sier Black Doctors framtidige jeg. «’Jeg overgir meg til natten.’ Eller ‘til mørket’, jeg er ikke sikker. Det er en smule pretensiøst med tanke på omstendighetene, men jeg er glad det faktisk finnes en kodesetning. Det er godt å vite at det finnes en vei ut.» Han stanser litt opp. «Jeg håper alle greier å huske det.» Så henvender programlederen seg til seerne, denne gangen fra en campingstol av lerretsstoff. «Deltagerne vet ikke alt,» sier han, og den milde tonen og senkede haken inviterer seerne til å ta del i hemmelighetene. Kroppsspråket sier: Nå er vi medsammensvorne. «De vet at ingen skal stemmes ut, at dette er et kappløp – eller snarere en serie kappløp der de underveis tilegner seg fordeler og ulemper. Det de er uvitende om, er at dette kappløpet ikke har noen målstrek.» Han bøyer seg fram. «Spillet fortsetter til det gjenstår bare 28
én person, og den eneste utveien er å trekke seg.» Ingen vet hvor lenge programmet vil gå, verken skaperne eller deltagerne. I kontrakten står det ikke mindre enn fem uker og ikke mer enn tolv, men en fotnote med liten skrift forkynner at seksten uker er tillatt dersom det finnes formildende omstendigheter. «Ad tenebras dedi,» sier programlederen. «Det er den eneste måten å gjøre det på. Og når det gjelder dette, er deltagerne virkelig blitt ført bak lyset.» En rekke bekjennelser følger, alle mot en ensartet villmarksbakgrunn. Waitress, som vet at hennes eneste måte å få noe igjen for dette på, er å bli publikumsfavoritt: «Hva er det første jeg ville ha gjort hvis jeg vant én million dollar? Dra til en strand. Jamaica, Florida, jeg vet ikke, et sted der det er veldig fint. Jeg ville ha tatt med meg bestevennene mine, og så ville jeg ha sittet på stranda hele dagen og drukket cosmoer og alt på barmenyen som ender med ’-tini’.» Rancher, med et oppriktig skuldertrekk: «Jeg er her for pengenes skyld. Det er ikke godt å si hva som venter oss, men jeg har ingen planer om å si den der setningen. Guttene mine hjemme tar seg av gården, men jeg vil at de skal få gå på college, og jeg har helt klart ikke råd til både å betale for det og miste arbeidskraften deres. Det er derfor jeg er her, for ungenes skyld.» Den lyshårete damen med brune briller. Hun holdt i en piggete, gul firfirsle i søknadsvideoen, og klipperen skjønner at det er mer ved henne enn bare håret. «Jeg vet at det høres teit ut,» sier hun, «men jeg er ikke her for pengenes skyld. Jeg mener, jeg ville ikke ha sagt nei til én million dollar, men jeg ville ha meldt meg på også hvis det ikke hadde vært noen premiesum. Jeg er snart tretti, jeg har vært gift i tre år, og det er på tide å ta neste steg.» Zoo puster nervøst ut. «Barn. Det er på tide å få barn. Alle jeg kjenner som har barn, sier at ingenting noensinne blir det samme igjen, at det endrer livet, at man mister all tid for seg selv. Jeg er forberedt på det, det er greit for meg å bli kvitt litt av personligheten, og, ja, vettet. Men før det skjer, før jeg 29
skifter ut navnet mitt med tittelen mamma, vil jeg oppleve ett siste eventyr. Det er derfor jeg er her, og det er derfor jeg ikke kommer til å gi meg, samme hva.» Hun holder opp papirstrimmelen med kodesetningen på og river den i to. Handlingen er symbolsk – hun har lært seg setningen utenat – men om gesten er aldri så dramatisk, er den ektefølt. «Med andre ord,» sier hun og ser inn i kameraet med et listig, intenst blikk, der et smil lurer bak det alvorlige ansiktet, «er det bare å kjøre på.»