Den lille kjærligheten av Francesc Miralles

Page 1


Francesc Miralles

Den lille kjærligheten Oversatt fra katalansk av Kjell Risvik


Francesc Miralles Originalens tittel: Amor en minuscula Oversatt av Kjell Risvik Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening Opprinnelig utgave: © Ara Llibres SCCL Translation rights arranged by Sandra Bruna Agencia Literaria, SL All rights reserved Oversettelsen er støttet av Institut Ramon Llull

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-49139-0 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til minne om Julia Tappert

Gled deg over de små tingene, for en dag ser du deg kanskje tilbake og oppdager at det var de store tingene. Robert Brault



I ET TÅKEHAV



650 000 timer

Det manglet bare et lite sukk før året var omme og et nytt begynte. Sånt som folk har funnet på for å selge kalendre. Saken er jo den at vi vilkårlig har bestemt når årene, månedene, ja, til og med timene begynner. Vi deler opp verden etter våre egne mål og synes det kjennes beroligende. Det kan jo tenkes at universet, under det som kan virke så kaotisk, tross alt har en orden. Men den er i så fall neppe vår. Jeg tenkte på timene mens jeg satte frem en kvartflaske champagne og tolv druer på det enslige bordet i spisestuen. Jeg hadde lest i en bok at etter 650 000 timer er batteriet for et menneskeliv oppbrukt. Legejournalene for menn i min familie skulle tilsi at mine forventede timer var litt under middels: toppen 600 000. Nå som jeg var trettisju, kunne jeg befinne meg akkurat halvveis i løpet. Spørsmålet var: Hvor mange tusen timer hadde jeg allerede sløst bort? Frem til den 31. desember dette året, da klokken nærmet seg tolv, hadde livet mitt ikke akkurat vært et eventyr. Jeg hadde ikke annen familie enn en søster, som jeg nesten aldri så noe til, og min tilværelse pendlet mellom Germanistisk institutt – der jeg er lærer – og den mørke leiligheten min. 9


Utenom forelesningene hadde jeg omtrent ingenting med folk å gjøre. I fritiden pleide jeg, når jeg ikke forberedte timene og rettet prøver, å holde på med slikt en ungkar gjør for å fordrive tiden: lese og lese, høre på klassisk musikk, nyheter … En rutine der det mest spennende var en og annen snartur til supermarkedet. I helgene kunne jeg en sjelden gang unne meg å gå på Verdi kino og se en film i originalversjon. Jeg gikk derfra like ensom som jeg var kommet, alltid på nest siste forestilling, men det jeg hadde sett, ga meg noe å være opptatt av til det ble sengetid. Når jeg hadde krøpet inn under sengeteppet, leste jeg heftet som kinoen trykker om filmen. Der fant jeg tekniske data, kritikernes lovord (dårlig kritikk tar de aldri med) og eventuelt et intervju med regissøren eller skuespillerne. Det forekom aldri at jeg endret den meningen jeg hadde gjort meg opp om filmen. Så slukket jeg lyset. Akkurat da ble jeg overveldet av en underlig følelse. Jeg tenkte at jeg ikke hadde noen garanti for at jeg skulle våkne dagen etter. Og hva verre var, jeg tenkte med gru på hvor mange dager, ja, til og med uker, det ville gå før noen merket at jeg var død. Det var noe jeg hadde bekymret meg for helt siden jeg leste i avisen at en japaner var blitt funnet i leiligheten sin tre år etter at han døde. Det var åpenbart ingen som hadde savnet ham. Men tilbake til druene. Mens jeg tenkte på de bortkastede timene, talte jeg de tolv druene og la dem på en skål. Foran meg sto det smekre glasset og kvartflasken. Jeg har aldri drukket noe særlig. Jeg åpnet flasken da det ennå var seks minutter igjen til klokkene slo. Jeg ville ikke at det nye året skulle komme overrumplende på meg. Så skrudde jeg på TV-en og stilte inn på en av kanalene som sendte bildet av en symbolsk 10


klokke. Jeg tror det var fra Puerta del Sol i Madrid. Bak de to programlederne, flotte og strålende, kunne man se en begeistret folkemengde som sprettet korken på cavaflaskene sine. Noen stemte i en sang eller hoppet med armene i været for å fanges opp av kameraet. Måten folk morer seg på, tar seg så rart ut når man er alene. Omsider slo klokkene, og jeg gjennomførte ritualet og puttet en drue i munnen for hvert klokkeslag. Mens jeg skylte strupen med en slurk champagne, kunne jeg ikke unngå å føle meg dum for å ha gått i tradisjonens felle. Hvem hadde bedt meg om å være med på en sånn pantomime? Jeg fant ut at disse tingene ikke fortjente mer oppmerksomhet, så jeg tørket meg om munnen med en serviett og slo av TV-en. Mens jeg kledde av meg for å legge meg, hørte jeg spetakkelet av fyrverkeri og latter ute på gaten. Noe så barnslig, sa jeg til meg selv idet jeg slukket lyset etter enda en dag. Den natten fikk jeg ikke sove. Det skyldtes ikke spetakkelet der ute – som var ganske voldsomt siden jeg bor mellom to plasser i bydelen Gràcia – for jeg pleier å sove med maske og ørepropper. For første gang på disse festdagene følte jeg meg ensom og forlatt og ønsket bare at denne tøysete julefeiringen måtte ta slutt jo før jo heller. Det ventet meg fem rolige dager, for å si det slik. Så var det middagen på helligtrekongersaften hjemme hos min søster og hennes mann, som har slitt med depresjoner så lenge jeg har kjent ham. De har ikke barn. Det blir et ork, sa jeg til meg selv, enda godt at alt kommer i gjenge igjen dagen etter. Jeg trøstet meg med den tanken og følte at øyelok11


kene holdt på å gli igjen. Skulle jeg noen gang åpne dem igjen? Jeg er inne i et nytt år, var min siste tanke, men det kommer ikke til å skje noen ting. Så sovnet jeg og kunne ikke ane hvor feil jeg tok.


En skål med melk

Jeg sto tidlig opp med en følelse av at hele byen, unntatt jeg, sov. Stillheten var så dyp at mens jeg gikk rundt i bare pysjen og laget meg et stykke ristet loff med smør, kjentes det nesten som om jeg begikk en forbrytelse bare fordi jeg var der i stedet for å sove ut rusen som de fleste andre mennesker. Jeg hadde ingen anelse om at det nye året hadde en overraskelse i bakhånd, liten, men med fryktelige følger. Det var som når en sommerfugl flagrer med vingene og forårsaker en katastrofe på den andre siden av kloden: Det brygget opp til et uvær som skulle rive ned de falske veggene rundt det som til da hadde utgjort tilværelsen min. Ingen meteorolog kan forutsi den slags stormer. Jeg satte over kaffen og tok den siste biten av den ristede skiven. Så kledde jeg på meg mens jeg tenkte gjennom dagens program, slik jeg pleier å gjøre. Jeg føler meg helt bortkommen hvis jeg ikke organiserer dagen, selv om det er en helligdag. Jeg hadde ikke så mange valgmuligheter. Den ene var å rette oppgavene til noen studenter som hadde vært sent ute. De hadde levert dem like før jul i stedet for å gjøre det den 1. desember, som jeg hadde bedt dem om for å få tid til å rette dem. Jeg vraket den tanken. 13


Kanskje skulle jeg se litt av Nyttårskonserten, selv om valser ikke akkurat er min greie. Uansett var det fremdeles et par timer igjen før den begynte. Etter at jeg hadde vasket ansiktet med masse vann, kom turen til kammen. Det første som skjedde, var at den dro frem et nytt grått hår som hadde dukket opp i nattens løp. Jeg var iallfall sikker på at det ikke hadde vært der dagen før. Jeg vet jo at grå hår er tegn på visdom, sa jeg til meg selv mens jeg rykket det ut med en pinsett, men jeg vil ikke at andre skal vite at jeg er så klok. Det er bare snakk om beskjedenhet. At håret blir grått, kjennes mer deprimerende enn at jeg mister hår. Når man mister et hår, er det tross alt en mulighet for at det vokser ut igjen, kanskje til og med enda kraftigere. Men når et hår blir grått, er det ikke noe håp om at det skal bli svart igjen, iallfall ikke på normal måte. Tvert imot, det mest sannsynlige er at det blir hvitt. Med disse dystre tankene gikk jeg ut i stuen. Idet jeg passerte telefonen, kastet jeg et mismodig blikk på den. Den hadde ikke ringt om kvelden den 31., og den hadde heller ikke ringt om kvelden den 24. eller om morgenen den 25. Og det var ingenting som tydet på at tonen ville bli en annen den 1. Det var på den annen side ikke så rart. Jeg hadde heller ikke ringt til noen. Jeg dumpet ned i sofaen og hadde tenkt å fordype meg i en bok av en amerikansk forfatter som jeg hadde vært opptatt av i det siste. Jeg hadde kjøpt den hos Amazon etter å ha sett ham sitert i en roman. Tittelen var: They Have a Name for It. Den handler om en merkelig ordbok med ord som bare finnes på ett bestemt språk. Ifølge ham som har samlet dem inn, Howard Rhein14


gold, innebærer det å finne navnet på en ting at man sørger for at den finnes. Vi tenker og oppfører oss på en bestemt måte fordi vi har ord som støtter opp om det. I så måte former ordene tankene. Noen eksempler på besynderlige gloser: Baraka: på arabisk, sjelelig kraft som kan brukes til verdslige formål. Won: på koreansk, motstand mot å avstå fra en illusjon. Razbliuto: på russisk, den følelsen man har for en man elsket en gang i tiden, men ikke elsker mer. Mokita: på kiriwina, sannheten som alle kjenner, men ingen sier. Fra kastiljansk hadde ordbokredaktøren valgt seg ut ocurrencia, og det hadde aldri streifet meg at det skulle være uoversettelig. Jeg så at det var mange oppslagsord på tysk, ettersom det er et språk som lar enhver – så sant de følger visse regler – forme nye ord. Han hadde ført opp gloser som Torschliesspanik (bokstavelig: panisk redsel for at døren skal lukkes), definert som «den frenetiske angsten enkelte enslige damer føler i sitt kappløp mot den biologiske klokken». Etter det jeg foreløpig hadde lest, fikk jeg inntrykk av at det språket som hadde flest finurlige gjenklanger, var japansk, som hadde uttrykk som: Ah-un: stilltiende kommunikasjon mellom to venner. Eller mitt yndlingsuttrykk: Mono no aware: tingenes tristhet. Mens jeg studerte det oppslagsordet, merket jeg en vedvarende lyd som hadde vært der i flere minutter. Det var en langsom og konstant knirking, som et insekt som prøvde å bore seg vei gjennom treverket. 15


Jeg slo av musikken for å høre hvor den irriterende lyden kom fra. Akkurat i det samme holdt den opp, som om den som laget lyden, hadde skjønt at den var oppdaget. Jeg bestemte meg for å gi blaffen og satte meg til å lese igjen. Men før jeg hadde festet blikket på papiret, var den der igjen med fordoblet lydstyrke. Det kan umulig være et insekt, tenkte jeg, iallfall ikke et av normale dimensjoner. Jeg spisset ører og fikk inntrykk av at knirkingen kom fra døren. Mens jeg gikk dit bort, ikke uten en viss uro, spekulerte jeg på hva det kunne være for slags gærning som skrapte bak en dør. Jeg kom til å tenke på at det på bantuspråket fantes palatyi, «et mytisk monster som klorer på døren». Om det nå var menneske eller uhyre, hvis det ville skremme meg, så hadde det klart det. Det hadde iallfall hørt skrittene mine, for idet jeg stilte meg foran døren, ga det seg til å skrape enda heftigere. Drevet av frykten rev jeg opp døren for å sette en støkk i motstanderen min. Men der var det ingen. Rettere sagt, det var ikke noe av menneskeslekten på høyde med øynene mine. For mens jeg stirret forskrekket på den tomme trappeavsatsen, merket jeg noe varmt og bløtt som smøg seg inntil bena mine. Jeg spratt instinktivt tilbake og bøyde hodet for å se på det vesenet som hadde klort på døren. Det var en katt, som nå hilste meg med melodiøs mjauing. Det var et ungdyr – men større enn en kattunge – med tigerstripet pels, som millioner av andre katter som er ute og reker og smetter inn overalt her i verden. Den må ha ventet seg en mer krigersk holdning fra min side, for den gned seg enda kraftigere og tegnet et horison16


talt åttetall mellom bena mine. Det såkalte møbiusbåndet som forestiller uendeligheten. Det får klare seg, sa jeg og dyttet dyret varsomt med benet til det var ute på avsatsen igjen. Men katten kom inn igjen og så utfordrende på meg midt på entrégulvet. Jeg betvang den angsten jeg alltid har følt for katter, tok tak i pelsen og løftet den opp. Jeg trodde at den ville gyve løs på meg eller vise klør, men den nøyde seg med et skingrende mjau. Pell deg ut nå, kommanderte jeg idet jeg nokså bestemt lempet den ut på avsatsen. Den hadde ikke før landet, så pilte den i vei og rakk å komme seg inn i entreen igjen før jeg fikk lukket døren. Jeg holdt på å miste beherskelsen. Et øyeblikk lurte jeg på om jeg skulle bruke kosten og føyse den ut, slik far ville ha gjort i et slikt tilfelle. Kanskje var det ment som en protest mot ham – fra hinsides graven – eller som en siste rest av julestemningen da jeg til slutt gikk for å hente en skål med melk for at dyret skulle få i seg noe næring og la meg være i fred. Jeg trodde at katten ville følge etter meg inn på kjøkkenet, men den ville visst heller være ute i entreen, der den tittet forventningsfullt på meg. Jeg helte en melkeskvett i skålen og gikk ut i gangen igjen, sakte for ikke å søle på gulvet. Men da jeg kom ut i entreen, var ikke katten der lenger. Den hadde gått sin vei. Siden jeg hadde latt døren stå på gløtt, antok jeg at den hadde stukket av og trodd at jeg ikke brydde meg om den. Jeg forbannet katten som hadde fått meg til å hente melk til ingen nytte. Idet jeg satte skålen fra meg på gulvet, stakk jeg hodet ut på trappeavsatsen for å kikke etter den. 17


Den var ikke å se. Jeg er et fornuftig og pragmatisk menneske som misliker vilkårlige handlinger. Jeg hadde hentet melk til den, og derfor burde katten drikke den. Det skal være sikkert og visst. Jeg begynte å si pus-pus-pus, men den kom ikke. Jeg tok til å bli lei av å spille en rolle som ikke var min, og lukket døren. Skålen lot jeg stå igjen utenfor.


Unge Werthers ulykker

Formiddagen og ettermiddagen gikk uten at det skjedde noe særlig. Jeg fortsatte å snuse litt i ordboken med de uvanlige ordene. Etterpå så jeg en del av Nyttårskonserten, men ble fort lei av alle prospektkortscenene – par som holder hverandre i hendene foran et vindu der snøen virvler – så jeg skrudde av TV-en. Bevisstheten sa meg at jeg burde jobbe litt for ikke å få en følelse av å ha kastet bort dagen. Det var altså bare å sette i gang og rette oppgavene til dem som hadde somlet med å levere. Det var en ganske lett oppgave: å skrive et resymé av to sider fra Goethes mest populære roman: Die Leiden des jungen Werthers. En tittel med et forbløffende mangfold av oversettelser. Blant de mest kjente, Unge Werthers lidelser og Unge Werthers ulykker. Jeg fastholder den sistnevnte, kanskje fordi det var den versjonen jeg hadde før jeg kunne lese den på tysk. Handlingen i romanen, som er skrevet i brevform, er velkjent: Den unge Werther har flyttet til den idylliske landsbyen Wahlheim for å gi seg lykkelig i kast med maling og skriving. Men på en dans holdt for ungdommen på stedet blir han kjent med Charlotte – Lotte blant venner – og blir dypt forelsket. Til tross for at jenta er forlovet med en annen, besøker Werther henne ofte i håp 19


om at hans kjærlighet skal bli gjengjeldt. Hans lidenskapelige følelser ble stadig heftigere, slik det pleier å gå når ingen bryr seg om en. Den unge mannen følger rådene fra Wilhelm, sin fortrolige venn, reiser fra stedet og får seg arbeid som sekretær hos en ambassadør. Men hverdagslivet byr ham imot, og han vender tilbake til Wahlheim, og da det viser seg umulig å elske Lotte, som allerede har giftet seg, begår han selvmord ved å skyte seg en kule for pannen. Gjengitt på den måten kan det fortone seg som en flau og overdreven historie, men Goethe gir det hele en eksistensiell vinkling. Til slutt får man inntrykk av at Werthers glødende forelskelse er et påskudd, og at han i virkeligheten er lei av livet. Det er iallfall min tolkning, ikke mine studenters. To hundre år har gått, og både guttene og jentene er fremdeles betatt av dette verket. Kanskje fordi de er i en alder da det fremdeles går an å idealisere kjærligheten. Studentene liker å høre meg snakke om hvilken furore denne romanen gjorde i sin tid. På under to år ble den oversatt til tolv språk – blant dem kinesisk – noe som var høyst uvanlig på den tiden. Verket skapte en livsstil i hele verden: Hærskarer av romantikere kledde seg i blå frakk og gul vest, som hovedpersonen, gråt sine modige tårer og skrev desperate brev til kjærestene sine. Selv Napoleon påsto at han hadde lest boken sju ganger, og at han alltid hadde den med seg på felttogene sine. Hundrevis av unge mennesker fulgte heltens eksempel og tok livet av seg, og i enkelte byer, som Leipzig, ble romanen forbudt. Werther er til en viss grad ansvarlig for den romantiske forestillingen om kjærligheten som lever videre den 20


dag i dag. Den er et storslagent verk, til tross for at enkelte av hovedpersonens påfunn er latterlige. Jeg vil tro at Goethe selv må ha gapskrattet mens han skrev disse linjene.


Stormangrepet

Den iskalde kvelden hadde fått kjøkkenvinduene til å dugge, så jeg satte meg der for å spise middag i taushet. Jeg har aldri likt dagens siste timer, for det er som om jeg når dagen er på hell, kan se mitt eget forfall. Det er da ensomheten biter dypest med sine usynlige huggtenner. Mens jeg stekte en potetomelett, lurte jeg på hvorfor jeg ikke hadde passet sammen med noen av jentene jeg hadde gått ut med. Den siste var det allerede mange år siden. Hun var en morsom blondine. Den eneste feilen med henne var at hun allerede hadde en kjæreste, selv om det gikk flere måneder før jeg fikk greie på det. Til slutt forbarmet broren hennes seg over meg og rådet meg, da vi møttes på tomannshånd, til å la henne være. – Hun er ikke glad i noen av dere, advarte han meg. – Hvis hun hadde elsket typen sin, ville hun ikke ha vært sammen med deg. Hvis hun elsket deg, ville hun straks ha slått opp med forloveden sin. En meget enkel ligning som igjen førte meg inn på ensomhetens stier. Werther hadde i det minste en trofast venn, Wilhelm, som han kunne betro seg til om sine lidelser. Jeg hadde ikke engang det. Jeg antar at jeg sluttet å omgås jenter av frykt for å få flere skuffelser. I ungdomsårene ble jeg lei av å jatte med 22


de andre, som så lot deg i stikken når du trengte dem. Det er på den annen side heller ikke lett å finne noen som det går an å føre en noenlunde interessant samtale med. Jeg gidder ikke å bry meg om verden og alle dens tåpeligheter. Jeg slo på radioen og skrudde på skalaen til jeg fant et musikkprogram. De sendte en jamsession fra Tokyo. Akkurat idet jeg fikk snudd omeletten på en vellykket måte, begynte konsertpublikummet å klappe. Jeg forestilte meg at jubelen gjaldt kokken og bukket et par ganger som for å ta imot applausen før jeg igjen tok fatt på matlagingen. Klokken elleve lå jeg allerede til sengs med lyset slukket, selv om jeg fortsatte å lytte til musikkprogrammet. Fire tidligere jazzmestre akkompagnerte en femte, som feiret femtiårsdagen for sin første konsert på den scenen. Mens jeg lyttet til virtuosenes kappestrid med blikket festet i taket, så jeg igjen for meg bildet av den steindøde japaneren. Han følte seg kanskje dårlig midt på natten, men klarte ikke å be noen om hjelp, tenkte jeg. Det må være derfor gifte mennesker lever lenger enn single, som det sies. Hvis jeg for eksempel fikk et hjerteanfall akkurat nå … Det var idet jeg tenkte dette at jeg kjente et stikk i brystet som fikk meg til å gispe etter luft. Mens jeg famlet etter telefonen, kjente jeg kaldsvetten piple i pannen. Telefonrøret falt på gulvet. Jeg skalv over hele kroppen da jeg endelig fikk tent nattbordlampen. Da så jeg den. To grønne, runde øyne som stirret på meg. Katten. Den hadde gjemt seg i leiligheten og hadde akkurat bykset opp på brystet mitt, der den satt og iakttok meg nysgjerrig. 23


– Pokker ta deg! brølte jeg og satte meg brått opp. Dyret flyktet ut i stuen. – Det var på hengende håret at jeg fikk hjerteinfarkt! Det var en situasjon som krevde at primitive midler igjen ble tatt i bruk, så jeg trev kosten på kjøkkenet og kom farende inn i stuen som en villmann, fast bestemt på å feie den ubudne gjesten ut. Ikke spor å se. Jeg støttet kosten opp mot veggen og lette forgjeves i alle kriker og kroker i stuen. Deretter gjorde jeg det samme i soveværelset. Den var ikke mellom ullteppene, ikke under sengen, heller ikke i et klesskap som var blitt stående halvåpent. Den andre letingen i stuen var like nytteløs som den første, og jeg saumfor resten av leiligheten med samme resultat. Det var klart at den katten var en mester i å gjemme seg, og ikke kom til å gjøre det lett for meg. Plutselig ble jeg overmannet av en usigelig tretthet. Et par sting i ryggen sa meg at jeg fikk holde opp med å bøye meg og gå og legge meg igjen. – Jeg har tapt slaget, men ikke krigen, sa jeg høyt og tydelig på veien tilbake til soveværelset. – I morgen akter jeg å endevende huset til jeg finner deg. Bare vent! Jeg krøp inn mellom lakenene og sovnet nesten momentant. Jeg slo ikke engang av radioen. Programmet var slutt.


De første seirene

Jeg våknet med et dirrende trykk for brystet. Jeg behøvde ikke å åpne øynene for å vite at det ikke var snakk om et forvarsel om et infarkt. Til min store overraskelse så jeg at katten sov i en fredelig tull på brystet mitt. – Du er sta, hva? sa jeg mens jeg lurte på om jeg skulle vri nakken rundt på den der og da. Nærmest av nysgjerrighet lot jeg hånden gli over den korte og myke pelsen. Katten mol enda høyere mens den åpnet de søvndrukne øynene. Så strakte den på seg, skjøt ryggen i været samtidig som den stakk labbene frem. Til slutt ble den sittende på magen min. Den mol videre, og jeg fikk inntrykk av at den smilte. Kan en katt smile? Etter frokosten bestemte jeg at den ubudne gjesten kunne få bli til dyrebeskyttelsen åpnet. Jeg hadde funnet nummeret i telefonkatalogen, men en mekanisk stemme gjorde oppmerksom på at de ikke tok imot beskjeder før den 7. januar. Like etter kom jeg på at det i en gratisavis var en spalte for kjæledyr. Det kan være en mulighet hvis dyrebeskyttelsen ikke vil ha ham, tenkte jeg mens jeg rotet i søppeldunken til jeg 25


fant et gammelt eksemplar av bladet. Jeg hadde kikket i det noen ganger for å kjøpe brukte møbler. Jeg ringte og fikk svar av en mann med tilgjort stemme. Jeg oppga hvilken spalte annonsen skulle stå i, og dikterte: Så godt som ny ungkatt gis bort. I prima stand. Ring om ettermiddagen.

Jeg hadde tenkt at ørlite grann humor kunne være til hjelp for å få omplassert dyret. Men det lot ikke til at mannen i telefonen var enig i det. – Var det noe mer? sa han da han hadde notert telefonnummeret mitt. – Tror ikke det. – Jeg kan ikke sette inn denne annonsen slik den er. Hva med vaksiner? – Hva sa du? spurte jeg uten helt å skjønne hva han mente. – I denne spalten slipper vi bare til dyr som har vaksinene i orden. Slik unngår bladet ethvert medansvar i tilfelle av smitte. Det må altså angis nærmere. Jeg skulle til å innrømme at jeg ikke ante om katten var vaksinert eller ikke, men tok meg i det, for jeg ville ikke forsinke innrykkingen. – Den er vaksinert, løy jeg. – Sett det helt til slutt. – Greit. Jeg hadde visst hatt flaks, ifølge mannen, for dette var dagen de stengte, og annonsen min ville stå allerede den 8. januar. Jeg bestemte meg derfor for å utsette turen til dyrebeskyttelsen til den 15. Jeg måtte se det an, i tilfelle en dyrevennlig sjel skulle forbarme seg over kreket. Likevel måtte det med vaksinasjonen ordnes. Den som kom, ville sikkert kreve å få se attesten. 26


Mens jeg tenkte igjennom disse spørsmålene, lå katten i sofaen og så dovent på meg. Uten å rykke seg opp av sin elegante stilling fulgte den meg med blikket der jeg gikk rundt i stuen, og viftet lett utålmodig med halen. Jeg pleier å gjøre unna besværlige oppgaver så fort som mulig, derfor strakte jeg meg igjen etter telefonkatalogen for å lete etter en dyrlege. Blant de forskjellige klinikkene var det en som lå like i nærheten, derfor ringte jeg for å bestille time. En litt brysk kvinnestemme svarte. – Hvem er det som skal ha timen? – Det er en katt. Den trenger vaksinasjonsattest. – Hva er navnet? – Samuel de Juan. – Og katten? Det spørsmålet kom overrumplende på meg. Må dyr virkelig ha et navn? spurte jeg meg selv. Rett foran nesen på meg hadde jeg en reol full av romaner, og jeg festet meg ved Sjømannen som falt i unåde hos havet. Jeg ville ikke gi nærmere forklaringer, så jeg sa bare forfatterens etternavn. – Mishima. Katten svarte med et lydelig mjau som om den gikk med på å bli oppkalt etter en japansk forfatter som begikk selvmord med harakiri. – Hva sa du? Mens jeg stavet navnet, slo det meg at jeg hadde et logistisk problem. Hvordan skulle jeg få med meg katten til klinikken? Den hadde jo vist seg å være veldig sleip, og jeg ville ikke risikere å måtte fly etter den bortover gatene. Jeg forklarte kvinnestemmen hva som var problemet. – Den trenger en transportkurv, sa hun. – En transportkurv? Hva i all verden er det? Mishima – Mishi blant venner – så ut som han frydet 27


seg over situasjonen. Antall halevift per minutt hadde økt merkbart. Stemmen forklarte at det var en godkjent kurv til frakt av dyr. Hun foreslo at jeg først skulle oppsøke veterinæren og kjøpe en slik kurv, og så komme med katten. – Det blir for mye reising, sa jeg irritert. – Jeg kan ikke kaste bort hele dagen på grunn av en katt. Finnes det ingen annen løsning? – Du kan bestille hjemmebesøk, men det er mye dyrere. – Det får ikke hjelpe. La oss få dette overstått så snart som mulig. – Da må jeg komme selv, svarte hun ergerlig. – Jeg er på vakt. Kunne det passe midt på dagen i dag? Jeg svarte ja og benyttet anledningen til å bestille alt mulig utstyr til dyret: matskål, fôr, kattesand … Og en transportkurv. Klokken halv tre ringte det på, og jeg skjønte at det var henne, for jeg får aldri besøk. Da jeg lukket opp, fikk jeg en hyggelig overraskelse: Veterinæren var en tiltrekkende dame i trettiårsalderen. Hun hadde kortklipt hår og briller, tiltalende ansiktstrekk og åpen panne. Det alvorlige, men ikke anspente uttrykket viste at hun ikke kastet bort tiden på fjas. Akkurat den typen jeg gjerne skulle hatt som venninne, tenkte jeg. Jeg kunne absolutt tenke meg å be henne med på en kopp varm sjokolade med småkaker på en av kafeene i Carrer Petritxol. Den bryske stemmen hennes rykket meg ut av drømmeriene. – La oss sette i gang. Jeg har det veldig travelt i dag. – Ja visst. Jeg tok de to store posene hun hadde med seg og ba 28


henne bli med inn i stuen, der Mishima hadde tilbrakt hele formiddagen. Men da vi kom dit, var det ingen i sofaen. – Hvor har du den katten? spurte hun mens hun åpnet en liten koffert på bordet. Jeg skyndte meg inn på soveværelset, i tilfelle den hadde hoppet opp i sengen igjen. Der var den ikke. Så gikk jeg ut på kjøkkenet, der den hadde melkeskålen sin. Ikke der heller. Da jeg kom tilbake til stuen, så jeg at veterinæren var i ferd med å lukke kofferten sin og skulle til å gå. – Vær litt tålmodig bare, sa jeg. – Den dukker nok opp. – Si det. Alle katter gjemmer seg den dagen de skal vaksineres. Visste du ikke det? Du skulle ha stengt den inne et sted der du hadde full kontroll. – Saken er den at jeg ikke har greie på katter. Vil du ha en kopp kaffe? Det er en del ting jeg lurer på. – Jeg beklager, men jeg har en visitt klokken tre, sa hun med alvorlig mine. – Dessuten er jeg kommet for å ta meg av katten, ikke deg. Det svaret såret meg. Jeg rev fakturaen ut av hånden hennes for å få saken ut av verden snarest mulig. Jeg betalte beløpet til punkt og prikke – besøket inkludert – med rikelig driks, siden hun ikke hadde vekslepenger. Så gjorde jeg meg klar til å følge henne til døren. – Når du finner den, sa hun, – stenger du den inne i transportkurven og tar den med til klinikken. Du behøver ikke å bestille time. Jeg nikket. Før veterinæren gikk ut i gangen, pekte hun på en klebrig masse – en slags grøt – helt i kanten av ryen. Jeg hadde ikke sett den. – Og ikke gi den mer melk. Den tåler det ikke og kaster opp. Det siste rådet gjorde meg forsonlig stemt, og før jeg lukket døren, takket jeg henne.

29


Snaut to minutter senere dukket Mishima opp igjen og hilste på meg med et melodisk mjau. Som om ingenting var skjedd. Jeg fant aldri ut hvor han hadde gjemt seg. – Det er fine greier! kjeftet jeg. – Du er uforbederlig, visste du det?