Den mørke almen by Cappelen Damm AS

Tana French

Den mørke almen Oversatt av Line Gustad Fitzgerald

Tana French Originalens tittel: The Wych Elm Oversatt av Line Gustad Fitzgerald Coyright © 2018 by Tana French Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-64559-5 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: stock.adobe.com Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Kristina

Min herre, vi vet hva vi er, men ikke hva vi blir. William Shakespeare, Hamlet

Jeg har alltid sett på meg selv som grunnleggende heldig. Ikke sånn å forstå at jeg velger lottonummer verdt flere millioner euro på måfå, eller kommer sekunder for sent til et fly som så styrter uten en eneste overlevende. Jeg mener bare at jeg har kommet meg gjennom livet uten den vanlige uflaksen en hører om. Jeg ble ikke misbrukt da jeg var liten eller mobbet på skolen; foreldrene mine verken skilte seg, døde, var misbrukere eller hadde trivielle krangler engang; ingen kjærester har vært utro, ikke det jeg vet iallfall, eller slått opp på opprivende vis; jeg har aldri blitt påkjørt, aldri pådratt meg noe verre enn vannkopper og slapp til og med unna tannregulering. Det er ikke det at jeg har tenkt mye på det, men da tanken slo meg, var det med en tilfredsstillende følelse av at alt gikk som det skulle. Og så var det Ivy House. Ingen kunne ha overbevist meg, ikke nå heller, om at jeg var noe annet enn heldig som hadde Ivy House. Fullt så enkelt var det ikke, det vet jeg, jeg kjenner hver eneste grunn til minste kvasse detalj, kan legge dem fram på rad og rekke som svarte pinner på snø i skarpe runetegn og stirre på dem til jeg nesten er overbevist, men alt som skal til, er ett drag av den rette duften – sjasmin, lapsang souchong-te, en bestemt gammeldags såpe jeg aldri har klart å finne – eller at ettermiddagslyset kommer inn fra siden i en bestemt vinkel, så er jeg fortapt, trollbundet på nytt. For ikke så lenge siden ringte jeg faktisk for å spørre søs7

kenbarna mine om det – det var snart jul, og jeg var brisen etter vingløggen på et slitsomt julebord med jobben, ellers ville jeg aldri ha ringt, i hvert fall ikke for å høre hva de syntes eller be om råd eller hva det nå var jeg trodde jeg var ute etter. Susanna syntes tydeligvis det var et tåpelig spørsmål: «Ja, men så klart vi var heldige. Det var et flott sted.» Og inn i tausheten min: «Hvis du henger deg opp i alt det andre» – et langt, smidig sakseklipp i papir, søte og livlige korgutter i bakgrunnen, hun pakket inn gaver – «ville jeg ærlig talt ha latt det ligge. Jeg skjønner at det er lettere sagt enn gjort, Toby, men har det noe for seg å rote i det etter så mange år? Altså, du gjør som du vil.» Leon, som til å begynne med hørtes oppriktig glad ut over å høre fra meg, ble med ett ordknapp. «Hvordan skal jeg vite det? Jo, du, når jeg allikevel har deg på tråden, jeg skulle sende deg en e-post, for jeg har tenkt meg hjem en tur til påske, kommer du til å være …?» Jeg ble litt skarp og krevde å få svar, enda jeg visste at det er feil metode å bruke på Leon, så han lot som om han mistet dekningen og la på. Men likevel, likevel. Det har noe å si, og etter min mening – om den betyr noe, nå lenger – har det mer å si enn noe annet. Det er først nå jeg har begynt å tenke på hva flaks kan være. Glatt og deilig bedragersk, nådeløst sammenfiltret og flokete der den skjuler seg, livsfarlig. * Den kvelden. Jeg vet at en hvilken som helst fortelling kan begynne fra uendelig mange punkt, og jeg er fullt klar over at alle andre som var innblandet, ville ha sagt seg uenig i valget mitt – det er lett å forestille seg Susannas ironiske smil i munnviken eller Leons hånlige snøft. Men jeg kan ikke for det. For meg begynte det der, den kvelden er en mørk og rusten hengsel mellom før og etter, et jukseglass skjøvet mellom, et som farger alt på den ene siden i dystre farger, mens det andre stråler intenst og nært, urørt og unåelig. Selv om det beviselig bare er tull – tross alt var det allerede den gangen mange år siden hodeskallen ble gjemt 8

i hulrommet, og det er ganske opplagt at den ville ha kommet til syne den sommeren uansett – kan jeg likevel ikke fri meg fra tanken, på et dypere nivå enn logikk, på at ingenting av det ville ha skjedd om det ikke var for den kvelden. Til å begynne med kjentes det som en fin kveld; en herlig kveld, faktisk. Det var en fredag i april, den første dagen med vår i luften, og jeg var ute med mine to beste venner fra skoletiden. Det var full rulle på Hogan’s. Håret til alle jentene var blitt mykt og lettsindig i varmen, guttene hadde brettet opp ermene, luften var så mettet av lag på lag med prat og latter at musikken bare ble et underbevisst, lystig dunk dunk dunk av reggae fra gulvet og opp i føttene. Jeg var høy som et hus – ikke på kokain eller noe sånt, men det hadde vært litt styr på jobb tidligere den uken, og den dagen hadde jeg funnet ut av det, og seieren gjorde meg så ør at rett som det var, tok jeg meg i å snakke altfor fort eller helle innpå en slurk med en feiende bevegelse. En utrolig pen brunette på nabobordet flørtet og smilte akkurat litt for lenge da blikket mitt falt på henne, men jeg hadde ikke tenkt å gjøre noe med det – jeg hadde en flott kjæreste og ingen planer om å være utro – men det var gøy å se at jeg fortsatt hadde draget. «Hun er interessert», sa Declan og vippet hodet mot brunetten idet hun kastet hodet bakover og lo stort av noe vennen sa. «Hun har god smak.» «Hvordan går det med Melissa?» spurte Sean, noe jeg syntes var unødvendig. Selv hvis det ikke hadde vært for Melissa, var ikke brunetten min type. De overdådige kurvene ble knapt holdt på plass av en rød og trang retrokjole, og hun ville nok ha trivdes bedre på en Gauloises-innrøykt bistro mens hun betraktet flere menn som knivsloss om henne. «Flott», sa jeg. «Som alltid.» Melissa var brunettens rake motsetning: liten, søt med blondt krøllete hår og et lite fregnedryss, naturlig tiltrukket av alt som gjorde henne og alle rundt henne glade – lyse, blomstrete og myke bomullskjo9

ler, hjemmebakt brød, dans til hva som helst på radioen, pikniker med tøyservietter og ville oster. Det var flere dager siden jeg hadde sett henne, og bare tanken på henne fikk meg til å lengte etter alt: latteren, nesen som gravde seg inn i halsgropen min, kaprifollukten av håret. «Hun er flott», sa Sean litt vel insisterende. «Ja, det er hun. Jeg sa akkurat at hun er flott. Det er jeg som er sammen med henne, så jeg vet at hun er flott. Hun er flott.» «Har du tatt noe?» ville Dec vite. «Jeg blir ruset av dere. For du, kamerat, du er den menneskelige varianten av den reneste, hviteste, kolombianske …» «Du har tatt noe. Del, da, gjerrigfaen.» «Jeg er like nykter som en baby. Hersens tigger.» «Hvorfor glor du på henne, da?» «Hun er vakker. Det er lov å beundre noe vakkert uten at …» «Overdose kaffe», sa Sean. «Hell innpå, så er du snart i vater.» Han pekte på ølen min. «Alt for deg», sa jeg og tømte nesten resten av glasset. «Ahhh.» «Hun er jo smellvakker», sa Dec og så lengtende på brunetten. «Noe så bortkastet.» «Snakk med henne», sa jeg. Det kom han ikke til å gjøre, det gjorde han aldri. «Ja da.» «Gjør det. Mens hun ser hit likevel.» «Det er ikke meg hun ser på. Hun ser på deg. Som vanlig.» Dec var tettbygd og anspent, med briller og bustete kobberrødt hår. Han så faktisk ikke så verst ut, men på et eller annet tidspunkt hadde han overbevist seg selv om det motsatte med helt opplagt resultat. «Øi», sa Sean liksom-såret. «Damer ser på meg også.» «Ja, det gjør de. De lurer på om du er blind, eller om det var et veddemål som fikk deg til å ta på deg den skjorten.» «Sjalusi», sa Sean trist og ristet på hodet. Sean var en røs10

lig kar på en meter og åttiåtte med et ærlig oppsyn og rugbymuskler som så vidt hadde begynt å mykne. Han fikk faktisk rikelig med oppmerksomhet fra damer, men det var bortkastet på ham også, for han hadde hatt samme kjæreste siden skolen. «Det er fæle greier.» «Ikke vær redd», beroliget jeg Dec. «Det snur snart. Med …» Jeg nikket diskré mot hodet hans. «Med hva?» «Du vet. Den der.» Jeg pekte raskt mot mitt eget hårfeste. «Hva er det du babler om?» Jeg lente meg forsiktig over bordet og hvisket: «Transplantasjonen. Lurt gjort av deg.» «Jeg har faen ikke tatt noen transplantasjon!» «Det er ikke noe å skamme seg over. Alle kjendiser tar det nå. Robbie Williams. Bono.» Som selvfølgelig gjorde Dec enda mer forbannet. «Det er ikke noe gærent med håret mitt!» «Det er jo det jeg sier. Det ble bra.» «Det er ikke lett å se det», forsikret Sean. «Det er ikke sånn at det er lett å se det. Bare fint, vet du.» «Det er ikke lett å se det fordi jeg ikke har gjort det. Jeg har ikke …» «Gi deg», sa jeg. «Jeg ser det jo. Der og …» «Slipp!» «Nå vet jeg det. Vi spør hva hun synes.» Jeg begynte å vinke på brunetten. «Nei. Nei nei nei. Jeg mener det, Toby, jeg kommer til å kverke deg …» Dec grep etter hånden jeg viftet med. Jeg nappet den unna. «Det er en perfekt måte å komme i snakk på», bemerket Sean. «Du visste jo ikke hvordan du skulle få pratet med henne. Nå har du sjansen.» «Dra til helvete.» Dec ga opp å få fatt i hånden min og reiste seg. «Dere er noen forbanna drittsekker. Er dere klar over det?» «Men Dec, da», sa jeg. «Ikke gå.» 11

«Jeg skal på dass. Så får dere sjansen til å ta dere sammen. Og du, din klovn, det er din runde», sa han til Sean. «Skal sjekke at alt sitter som det skal», hvisket Sean og pekte på hårfestet. «Du rotet det til. Bare se, det er helt …» Dec viste oss fingeren, prøvde å bane seg vei til do og samtidig bevare verdigheten, der han lirket seg mellom bakdeler og veivende ølglass mens han bet tennene sammen for å ignorere både latterbrølene våre og brunetten. «Han lot seg faktisk lure en liten stund», sa Sean. «Den tosken. En til?» og gikk til baren. Mens jeg satt alene, sendte jeg en melding til Melissa: Tar noen øl med gutta. Ringer deg senere. Elsker deg. Hun svarte med det samme: Jeg solgte den ville steampunk-lenestolen!!! med fullt av fyrverkeri-emojier. Designeren ble så glad at hun gråt da jeg ringte, og det gjorde nesten jeg også på hennes vegne :-) Hils gutta. Elsker deg også. Melissa drev en knøttliten butikk i Temple Bar med unike produkter fra irske designere, artige porselensvaser i lenke, kasjmirpledd i spreke neonfarger, hånddreide skuffeknotter formet som sovende ekorn og store trær. Hun hadde prøvd å selge den stolen i årevis. Jeg tekstet tilbake: Gratulerer! Du er et salgsgeni. Sean kom tilbake med øl, Dec kom tilbake fra do, og han så mye mer fattet ut selv om han fortsatt unngikk brunettens blikk. «Vi spurte hva hun syntes», sa Sean. «Hun sa det nye håret var kjempefint.» «Hun sa at hun hadde beundret det hele kvelden», sa jeg. «Hun lurte på om hun kunne ta på det.» «Hun lurte på om hun kunne slikke det.» «Dra til helvete. Jeg skal forresten si hvorfor hun ser på puletrynet ditt hele tiden», sa Dec til meg da han satte seg. «Det er ikke fordi hun er interessert i deg. Det er bare fordi hun så det sleske fjeset ditt i avisen, og nå prøver hun å huske om det var fordi du hadde svindlet en gammel dame for sparepengene eller pult en femtenåring.» «Som hun bare hadde lurt på hvis hun var interessert.» 12

«Særlig. Berømmelsen har gått deg til hodet.» Det hadde vært bilde av meg i avisen et par uker før – på sladdersidene, så jeg ble ertet til gagns – fordi jeg tilfeldigvis pratet lenge med en kjent såpeskuespiller på et jobbarrangement, en vernissasje. Jeg drev med PR og markedsføring på den tiden for et halvstort, ganske velrennomert galleri i sentrum, bare noen smug og snarveier fra Grafton Street. Det var ikke det jeg så for meg da jeg var ferdig på universitetet, for jeg hadde tenkt meg til et av de store PR-firmaene og gikk bare på jobbintervjuet for å øve meg. Men da jeg kom dit, ble jeg overrasket over hvor godt jeg likte stedet, det høye, knapt oppussede georgianske huset med gulv i alskens rare vinkler, eieren Richard, som kikket på meg med brillene på skjeve og spurte om hvilke irske kunstnere jeg likte best (jeg hadde heldigvis forberedt meg på intervjuet, så jeg hadde mer eller mindre fornuftige svar, og vi hadde en lang og morsom samtale om le Brocquy og Pauline Bewick og diverse andre personer jeg så vidt hadde hørt om før den uken). Jeg likte tanken på å styre meg selv også. I et stort firma ville jeg ha tilbrakt de første par årene sammenkrøpet foran pc-skjermen mens jeg pliktskyldigst vannet og beskar andres glimrende kampanjeideer til sosiale medier, og lurte på om jeg burde slette rasistiske nettrollkommentarer om en fæl, ny potetgullsmak eller la dem stå for å vekke oppsikt. For galleriet kunne jeg prøve ut det jeg ville, og rette opp nybegynnertabbene på sparket uten at noen så meg over skulderen – Richard var ikke helt sikker på hva Twitter var, han bare visste at han burde ha litt, og han var opplagt ikke typen som drev med detaljstyring. Da jeg litt overraskende ble tilbudt jobben, var det så vidt jeg nølte. Bare noen år, tenkte jeg, noen fine PR-kupp som kunne glitre på cv-en, og så kunne jeg gå videre til et av de store firmaene og et stillingsnivå jeg ville trives på. Nå hadde det gått fem år, og jeg hadde begynt å sende ut følere med oppmuntrende resultat. Jeg kom til å savne galleriet – jeg hadde oppdaget at jeg ikke bare likte friheten, men selve arbeidet, de absurd perfeksjonistiske kunstnerne, 13

tilfredsstillelsen ved å lære nok til at jeg begynte å forstå hvorfor Richard valgte én kunstner og bestemt sa nei til en annen. Men jeg var tjueåtte år gammel, Melissa og jeg snakket om å flytte sammen, gallerilønnen var grei nok, men ikke i nærheten av det de store firmaene betalte. Det var på tide å bli voksen, kjentes det som. Alt det hadde nesten gått opp i røyk den uken, men flaksen hadde holdt. Tankene mine hoppet og danset som en border collie, og det smittet visst av, for Sean og Dec hang over bordet og lo – vi planla en guttetur til sommeren, men klarte ikke å bestemme oss for stedet: Thailand? Vent, når er regntiden igjen? fram med mobilene: når er statskupptiden igjen? mens Dec av en eller annen grunn insisterte på Fiji: Må bli Fiji, den sjansen får vi aldri igjen, ikke etter … med et påtatt diskré nikk i retning Sean. Sean skulle gifte seg til jul, og selv om det ikke kom som noe sjokk etter tolv år, kjentes det likevel som en overraskende og unødvendig ting å gjøre, og fleipen satt løst hver gang det kom opp: Så fort du sier «ja», lever du på lånt tid, før du vet ordet av det, har du unger og det var det, livet er over … Skål for Seans siste ferie! Skål for Seans siste tur på byen! Skål for Seans siste sugejobb! Faktisk likte Dec og jeg Audrey veldig godt, og Seans lure smil – liksom-snurt og innerst inne storfornøyd med seg selv – fikk meg til å tenke på at Melissa og jeg hadde vært sammen i tre år, at kanskje jeg burde vurdere å fri, og alt pratet om siste sjanse fikk meg til å gløtte bort på brunetten, som fortalte en god historie med store fakter og røde negler, og noe ved måten hun holdt hodet på, sa meg at hun visste at jeg så på henne og at det ikke hadde noe med bildet i avisen å gjøre … Vi ordner det i Thailand, Sean, ikke vær redd – Skål for Seans første ladyboy! Etter det blir hukommelsen rørete en stund. Etterspillet fikk meg selvfølgelig til å gå gjennom kvelden tusenvis av ganger, nesten tvangsmessig, til å finkjemme hver eneste tråd på jakt etter knuten som forandret hele mønsteret, i håp om at jeg hadde gått glipp av en detalj, en ørliten hjørnestein som forbandt alle bitene, fikk alt til å blinke jack14

pot i sprakende farger og meg til å gjøre et byks og skrike Heureka! Hullene hjalp ikke akkurat (veldig vanlig, beroliget legene, helt normalt, å så normalt det var): Mye kom tilbake etter hvert, og jeg hentet det jeg kunne fra Seans og Decs hukommelse, satte møysommelig sammen kvelden som en gammel freske av bevarte fragmenter og kvalifiserte slutninger, men hvordan kunne jeg være sikker på hva som befant seg i tomrommene? Skubbet jeg til noen i baren? Snakket jeg for høyt i lykkerusen min, eller slengte jeg ut armen i en omsvøpsfri gest og veltet et ølglass? Sto brunettens bole-eks skjult i kroken og knurret? Jeg hadde aldri vært typen til å være ute etter bråk, men ingenting virket utelukket, ikke nå lenger. Lange, smørgule lysstriper på mørkt treverk. Jeg skulle kjøpe en runde. En jente med rød, slapp fløyelshatt lente seg mot bardisken og pratet med bartenderen om en konsert. Østeuropeisk aksent, håndledd som en danser. En nedtråkket flyer på gulvet, grønn og gul, naivistisk tegning av en firfisle som bet seg i halen. Vasket hendene på do, klorlukt, kjølig luft. Jeg husker at det summet i mobilen midt i en høyrøstet diskusjon om hvorvidt den nye Star Wars-filmen nødvendigvis måtte være dårligere enn den forrige, basert på en innviklet algoritme Dec hadde kommet fram til. Jeg fortet meg å svare – det kunne være jobbrelatert, Richard som ville ha en oppdatering, eller kanskje Tiernan endelig ringte tilbake – men det var bare en bursdagsinvitasjon på Facebook. «Hva skjer?» ville Sean vite og så spørrende på mobilen, så jeg skjønte at jeg hadde hatt det litt for travelt med å sjekke. «Ingenting», sa jeg og la den tilbake. «Og dessuten, hva med Taken-filmene, der datteren begynte som offer, mens i den neste var hun medhjelper?» og så var vi inne i filmkrangelen igjen, som på det tidspunktet hadde sporet av så mange ganger at ingen husket hva noen av oss hadde ment i utgangspunktet. Det var dette jeg hadde behov for denne kvelden, dette at Dec lente seg over bordet og veivet med 15

hendene, at Sean slo oppgitt ut med armene, at alle skrålte i munnen på hverandre om Hagrid – jeg tok fram mobilen igjen og satte den på lydløs. Problemet på jobb var faktisk ikke min feil, i tilfelle helt perifert. Det var heller Tiernans feil, han med ansvar for utstillingene, en skranglete hipster med smal hake, vintage hornbriller og i hovedsak to samtaleemner: obskure kanadiske alt-folk-band og det urettferdige ved at hans egen kunst (samvittighetsfulle portretter i oljemaling av ravedeltakere med kopende duehoder, sånne greier, malt i atelieret foreldrene betalte for) ikke fikk den oppmerksomheten den fortjente. Året før det som hendte, fikk Tiernan ideen til en gruppeutstilling med vanskeligstilt ungdom og deres bilder av det urbane rom. Både Richard og jeg hoppet på – den eneste måten det ble lettere å få publisitet på, var hvis noen av de vanskeligstilte ungdommene var syriske flyktninger i tillegg, gjerne trans, og Richard, til tross for sin verdensfjerne vaghet og slitte tweed, var fullstendig klar over at galleriet både trengte status og finansiering for å forbli åpent. Bare noen dager etter at Tiernan hadde luftet ideen – ut av det blå mens han plukket doughnutglasur av servietten på det månedlige møtet – sa Richard at han skulle gå i gang. Hele opplegget gikk som en drøm. Tiernan gjennomsøkte de verste skolene og sosialboligene han kunne finne (et sted klarte noen åtteåringer utstyrt med klubbe å lage et Dalí-verk av ettgirssykkelen hans mens han så på), og fant en samling passelig usympatiske ungdommer med småtteri på rullebladet og sjuskete tegninger av sprøyter, falleferdige blokker og en og annen hest. Men oppriktig talt var ikke alt like forutsigbart: Det var en jente som lagde små, uhyggelige modeller av sine ulike fosterhjem med materialer hun rappet fra forlatte byggeplasser – en filledukkemann av presenning satt i en sofa hugget ut av en betongkloss, og armen hans lå om en liten presenning-jente på en måte jeg syntes virket foruroligende. En annen lagde Pompeii-aktige gipsavstøpninger av gjenstander fra trappeoppgangen i blok16

ken der han bodde – en knust lighter, et par barnebriller der den ene brillestangen var forvridd, en plastpose med innviklede knuter. Jeg hadde tatt det for gitt at utstillingen ville flyte på moralsk overlegenhet alene, men noen av tingene var faktisk ganske gode. Tiernan var særlig stolt av én oppdagelse, en attenåring som gikk under navnet Gouger. Gouger nektet å snakke med andre enn Tiernan, oppgi sitt egentlige navn, og frustrerende nok la seg intervjue – han hadde gått inn og ut av ungdomsfengsel mesteparten av livet og fått et komplisert nettverk av fiender, som han fryktet ville gå til angrep hvis han ble rik og berømt – men han var god. Han jobbet lag på lag med spraymaling, fotografier, pennetegning, og hadde et rått, slurvete talent som ga bildene en følelse av uro: Fort deg å se etter før noe kommer brølende inn fra siden og knuser bildet i fargerike og rablete bruddstykker. Det mest imponerende verket hans – en enorm virvel av skrikende ungdommer i kullstift rundt et spraymalt bål, bakoverslengte hoder, neonfargede buer av øl fra veivende bokser – het BoHeroin Rhapsody, og flere samlere hadde allerede vist interesse etter at jeg la ut et bilde på Facebooksiden vår. Kulturrådet og byrådet i Dublin kastet nesten penger etter oss, og vi fikk enda bedre dekning i media enn jeg hadde regnet med. Tiernan hentet ungdommene, og de subbet rundt i galleriet, skubbet borti hverandre, kom med lavmælt kritikk og glodde uutgrunnelig på «Avvik»-utstillingens verk i mixed media. Diverse kjendiser svarte på invitasjonen og ville gjerne komme på åpningen. Richard puslet rundt i galleriet med et smil mens han nynnet på operetter ispedd noen bisarre greier (Kraftwerk??). Men så en ettermiddag gikk jeg inn på Tiernans kontor uten å banke på, og der satt han på huk på gulvet og frisket opp detaljene på Gougers siste mesterverk. Etter det første forbløffede øyeblikket begynte jeg å le. Litt på grunn av Tiernans ansiktsuttrykk, en salig blanding av skarlagensrød skyld og breial forsvarsposisjon mens han 17

famlet etter en troverdig unnskyldning, men litt av meg selv også, som hadde vært blid og fornøyd og uten den minste mistanke når jeg selvfølgelig skulle ha skjønt det for flere måneder siden (for når begynte Tiernan å bry seg om underprivilegert ungdom, liksom). «Ja, ja, ja», sa jeg og lo fremdeles. «Sett sånt.» «Hysj», hveste Tiernan og løftet hendene avvergende mens blikket virret mot døren. «Selveste Gouger. I levende live.» «Men hold kjeft, vær så snill, Richard …» «Du ser bedre ut enn jeg forestilte meg.» «Toby. Hør her. Nei, nei, hør her …» Han holdt armene halvveis utstrakt over maleriet slik at det så ut som et tåpelig forsøk på å gjemme det: Maleri? Hvilket maleri? «Hvis dette slipper ut, er jeg ferdig, da er jeg, ingen kommer noen gang til å …» «Herlighet, da», sa jeg. «Tiernan. Ro deg ned.» «Bildene er gode, Toby. De er gode. Men det er bare på denne måten, ingen gidder å ofre dem et blikk hvis de er mine, for jeg gikk på kunstskole.» «Er det bare Gougers bilder? Eller gjelder det flere?» «Bare Gouger. Jeg lover.» «Hm», sa jeg og kikket over skulderen hans. Det var et typisk Gouger-bilde med et tykt lag svart maling, to gutter i et rått basketak risset inn, og i dem en detaljert blyanttegning av en vegg dekket av balkonger, hvor ørsmå og livaktige scener utspilte seg. Det må ha tatt en evighet. «Hvor lenge har du planlagt dette?» «En stund. Jeg vet ikke …» Tiernan blunket og blunket. Han var helt satt ut. «Hva har du tenkt å gjøre? Skal du …?» Jeg skulle antakelig ha gått rett til Richard og fortalt ham alt, eller i det minste ha funnet på en unnskyldning for å trekke Gougers verk fra utstillingen (fiendene hans var på sporet, noe i den duren – hadde jeg foreslått en overdose, ville han bare ha blitt et enda større trekkplaster). Skal jeg være ærlig, falt det meg ikke inn engang. Alt gikk strålende, 18

alle de involverte var storfornøyd, så kroken på døren ville ha ødelagt for mange uten noen god grunn, så vidt jeg kunne se. Selv sett fra et etisk aspekt, var jeg i grunnen på Tiernans side: Jeg har aldri skjønt meg på middelklassens selvplageri i at det å være fattig og småkriminell, automatisk gjør en mer aktverdig, mer knyttet til et dypere nivå av kunstens sannhetskilde, enda mer ekte. For min del var utstillingen nøyaktig den samme som ti minutter før, for hvis folk valgte å overse gode bilder rett for øynene på dem, og heller fokusere på den oppløftende illusjonen bak dem, var det deres problem, ikke mitt. «Slapp av», sa jeg, for Tiernan var så oppskjørtet at det var dårlig gjort å pine ham lenger. «Jeg skal ikke si noe.» «Skal du ikke?» «Kors på halsen.» Tiernan slapp ut en lang, skjelven pust. «Greit. Greit. Jøss. Jeg fikk meg en støkk.» Han rettet seg opp og studerte bildet, klappet det på rammen som om han roet ned et oppskremt dyr. «De er gode», sa han. «Ikke sant de er gode?» «Vet du hva du burde gjøre?» sa jeg. «Gjenta det med bålet. Lage en serie.» Tiernan lyste opp. «Kan jo det», sa han. «Ingen dårlig idé det, vet du, fra bålet stables opp helt til det, når det brenner helt ned, daggry …» Så snudde han seg mot skrivebordet, lette etter papir og blyant, mens tankene allerede kostet vekk hendelsen. Jeg lot ham holde på. Etter den lille humpen gikk alt som det skulle fram til åpningen. Tiernan jobbet for fullt med Gougers bålserie, så mye at jeg var rimelig sikker på at han bare fikk et par timers søvn per natt, men hvis noen la merke til det sløve, uflidde uttrykket og den konstante gjespingen, hadde de ingen grunn til å forbinde det med bildene han slepte inn triumferende jevnlig. Jeg vinklet Gougers anonymitet som en slags Banksy-gåte med opptil flere falske Twitter-kontoer i full krangel, på mer eller mindre skrivekyndig nettspråk, om han var den typen som stakk ned Mixie den 19

gangen, for i tilfelle ville Mixie ha tak i ham. Media hoppet på, og følgertallene våre føyk i været. Tiernan og jeg diskuterte faktisk, halvveis på alvor, om vi skulle få tak i et krek til å fronte produktet, i bytte mot nok kontanter til å dekke misbruket (en narkoman ville så klart sikre maks rå ekthet), men vi bestemte oss for å la være siden vi ikke kunne stole på en korttenkt knarker, for før eller siden ville han enten begynne med utpressing eller kreve kreativ kontroll, og da ble det bare rot. Jeg skulle sikkert ha tenkt på at alt kunne gå til helvete – for det var fullt mulig hvis en journalist var på graveren, hvis jeg brukte feil slang på Gougers Twitter-konto – men det gjorde jeg ikke. Det hadde alltid virket fullstendig bortkastet å bruke tid og energi på å bekymre seg, for det var mye enklere å være fornøyd, holde på med sitt og ta seg av problemet når det dukket opp, hvis det dukket opp, noe det som oftest ikke gjorde. Dermed ble jeg tatt på sengen da Richard oppdaget det en måned før utstillingen skulle åpne, bare fire dager før den kvelden. Jeg er fortsatt ikke sikker på hvordan, faktisk. Noe med en telefon, av det lille jeg fanget opp (med øret presset mot kontordøren mens jeg glante på avflasset hvitmaling, og pulsen langsomt økte til en ubehagelig dunking nederst i halsen), men Richard kastet ut Tiernan så raskt og så rødglødende rasende at vi ikke fikk snakket sammen. Så kom han inn på kontoret mitt – jeg hoppet unna akkurat tidsnok til at jeg slapp å få døren i fleisen – og sa at jeg skulle ha meg ut og ikke komme tilbake før på fredag, for da hadde han funnet ut hva han skulle gjøre med meg. Bare synet av ham – hvit i ansiktet, skrukkete krage, kjeve som en knyttneve – sa meg at det var best å holde kjeft, hvis jeg i det hele tatt skulle komme på noe lurt å si, før døren ble slengt så hardt igjen etter ham at papirene virvlet ned fra skrivebordet. Jeg pakket sakene mine og gikk, unngikk regnskapsfører Aideens runde, glupske øyne i dørsprekken, og prøvde å holde trinnene lette og muntre på vei ned trappen. 20