Kaspar Colling Nielsen
Den europeiske våren Oversatt av Kyrre Andreassen
Kaspar Colling Nielsen Originalens tittel: Det europæiske forår Oversatt av Kyrre Andreassen Copyright © Kaspar Colling Nielsen, 2017 Published by agreement with Salomonsson Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-64708-7 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslag: Andreas Kjærgaard Omslagsillustrasjon: Basert på bilder fra Rijksmuseum, særlig Jan Brueghels Still Life with Flowers in a Glass, og bearbeidet av Andreas Kjærgaard. Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i Sabon 9,8/12 og trykt på 60 g Enso Creamy 2,0. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Takk til sønnen min, Alfred Louis Kirkegaard, datteren min, Alma Elvira Marie Kirkegaard, og kjæresten min, Line Kirkegaard, som alltid kommer med interessante betraktninger om bøkene mine. Takk til faren min, Timm Nielsen, for ideen til et vakkert kunstverk. Takk til Nicolas Bro og Jacob Zeuthen for at de fortsetter å lese og diskutere. Takk til Allan Evald Nielsen og Anders Øland for ekspertkommentarer som henholdsvis lege og forsker i kunstig intelligens. Takk til Henrik Okkels for at han fortsetter å borre i de svakeste delene av teksten. Takk til Mik Thobo-Carlsen for kommentarer og støtte. Den største takken skal likevel gå til redaktøren min, Janne Breinholt Bak, for det enorme engasjementet hennes og den konstante insisteringen på å forbedre og skjerpe historien.
Innhold
Mye senere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
9
Kapittel 1: Nastig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
11
Kapittel 2: Elisabeth og RAID . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
28
Kapittel 3: Christian og Mia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
40
Kapittel 4: Emma prøver å begå selvmord . . . . . . . . . .
49
Kapittel 5: Hvordan Stig ble gallerist . . . . . . . . . . . . . .
54
Mye senere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
69
Kapittel 6: Lik som blir til trær . . . . . . . . . . . . . . . . . .
75
Kapittel 7: Emma flytter hjem . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
88
Mye senere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
91
Kapittel 8: Rottekunstneren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
95
Kapittel 9: Psykologiens død og bakterier i parforhold .
100
Mye senere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
115
Kapittel 10: Ting som forsvinner . . . . . . . . . . . . . . . . .
120
Kapittel 11: Blodbøka . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
125
Kapittel 12: Elisabeth på Lolland . . . . . . . . . . . . . . . . .
133
Kapittel 13: Stig på Lolland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
136
Mye senere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
139
Kapittel 14: Hvis Christian ikke får knulle Mia, vil han ikke male lenger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
145
Kapittel 15: Emma og om det finnes empati . . . . . . . . .
154
Kapittel 16: Elisabeth og RAID . . . . . . . . . . . . . . . . . .
166
Kapittel 17: Kjøpet av Mia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
170
Mye senere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
182
Kapittel 18: Elisabeth og Det sixtinske kapell . . . . . . . .
189
Kapittel 19: Stig får en depresjon . . . . . . . . . . . . . . . . .
196
Kapittel 20: Emma flytter til Mozambique . . . . . . . . . .
200
Kapittel 21: Flora Danica . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
208
Kapittel 22: Christian og Mia får seg au pair . . . . . . . .
218
Kapittel 23: Frederiksstad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
227
Mye senere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
242
Kapittel 24: Elisabeth og Hybrid Intelligence . . . . . . . .
246
Kapittel 25: En stor Bryan Ferry . . . . . . . . . . . . . . . . .
252
Kapittel 26: Retarded Girl . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
259
Kapittel 27: Christian som tilbakestående . . . . . . . . . . .
285
Kapittel 28: Emma og Milat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
288
Mye senere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
298
Kapittel 29: Den europeiske våren, en performance . . . .
307
Kapittel 30: Apen Felix . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
322
Kapittel 31: Emma drar hjem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
325
Kapittel 32: En renessanse for kunst . . . . . . . . . . . . . . .
329
Kapittel 33: De usynliges straff . . . . . . . . . . . . . . . . . .
333
Kapittel 34: Tale til et akademi . . . . . . . . . . . . . . . . . .
335
Mye senere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
340
Veldig mye senere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
346
Mye senere
Jack og Wilhelm satt under et stort eiketre ute på enga og betraktet noen droner som fløy rundt over åkrene og drev med hva de nå måtte drive med. Jack satt og tenkte seg om. «Dyr begår vel ikke selvmord?» spurte han. «Jo da,» svarte Wilhelm. «Men jeg har aldri hørt om dyr som har begått selvmord, ikke blant oss intelligente dyr.» Wilhelm lo: «Åh, Jack, du har fortsatt mye å lære.» «Hva mener du?» «Jeg mener at når du ikke har hørt om dyr som har begått selvmord, så er ikke det for at det ikke skjer, men fordi det ikke blir registrert. Når det gjelder dyr og selvmord, er det store mørketall. Delvis på grunn av registreringen, delvis fordi dyr ikke henger seg eller skyter seg i hodet. For eksempel onkelen min, Jens. Han fløy inn i ei rute og bam så var han død. Hvem vet om det var med vilje? Det kan vi jo ikke vite? Det eneste vi kan konkludere med når det kommer til dyr og deres dødsårsaker, er at vi ikke vet særlig mye. Hvordan ville du begått selvmord hvis du skulle gjøre det?» Jack løftet hodet og kikket opp mot den blå himmelen mens han vurderte svaret. «Jeg vet ikke. Kanskje jeg ville løpt ut foran en bil, eller så ville jeg angrepet en flokk med okser.» «Ja, og når man så finner deg død og blodig i skogen med en masse sår etter horna til oksene, hva tror du da folk ville 9
tenke? At du hadde begått selvmord? Neppe. De ville bare trodd at det var en hund som hadde angrepet en okse og tapt kampen.» «Det er jo uansett det samme, for da er man jo død.» «Nei, det er virkelig ikke det samme, Jack. Det handler om at vi får de samme psykiske sykdommene som menneskene har, og vi må snakke om det. Det er jo et kjempeproblem hvis mange tusen dyr begår selvmord hver dag.» «Hver dag?» «Nei, nei, kanskje ikke hver dag, men hver måned, poenget er bare at vi ikke vet det.» Jack nikket, og Wilhelm begynte å rense fjærdrakten sin.
Kapittel 1
Nastig Stig kikket på telefonen mens vannet til kaffen kokte. Det var en melding fra Ulrik Haagerup, en kunstner i slutten av femtiårene som i årevis utelukkende hadde malt oljemalerier med sirkler i forskjellige farger og størrelser. Aldri noe annet enn sirkler. Det var nesten umulig å få solgt bildene, og derfor hadde Stig for et par uker siden forsiktig foreslått for ham å utvide repertoaret sitt, også for egen del, noe som åpenbart hadde kastet Ulrik ut i en voldsom krise; meldingen var sendt kl. 03.47. «Har tenkt MYE på det du sa …» Det var alt som sto, ikke hva han hadde kommet fram til, eller hvorfor han hadde valgt å sende meldingen litt før fire. Stig helte kokende vann i koppen med pulverkaffe og gikk ut på baktrappa for å røyke. Elisabeth satt allerede der ute med pc-en åpen. Hun hadde tatt seg en dusj og var klar til å dra på jobb. Han tente en røyk og så på himmelen. Sola farget skyene lyserøde og oransje. Det var kaldt. Han lukket vinduet litt inntil. «De har kontaktet meg igjen,» sa hun. Stig kikket på henne uten å si noe. «Det høres skikkelig bra ut, Stig.» Stig sa fortsatt ikke noe. Et eller annet forskningssenter forsøkte å headhunte henne, men de lå på Lolland, og de krevde at man bodde der. Hun snudde pc-en mot ham. «Bare se på det her, Stig. Det ser da dritfint ut, ikke sant?» Hun prøvde å se glad ut, men det var en uro i blikket hen11
nes, en nervøsitet, som han sjelden hadde sett i de 25 årene som de hadde vært sammen. På skjermen var det bilde av et idyllisk bondehus. «Ikke nå igjen,» sa Stig irritert og så tilbake på himmelen. Hvorfor fortsatte hun med det tullet? Han så på henne. Munnen hennes beveget seg, men Stig hørte ikke etter. Han hadde hørt alt sammen før. Morgenlyset fikk henne til å se gammel ut, men det var hun jo også, gammel. Med årene hadde liksom munnen hennes blitt forlenget av nedadgående rynker som delte kinnene fra haka som hos flodhestene. Hun var ikke tjukk. Hun var ikke en sånn kvinne som ble feit med alderen, tvert imot. Hun var beinete, og det var som om beina hennes hadde delt seg som på en gammel hest. Hvorfor ville hun ut på landet? Det var noe sykt og degenerert, kanskje til og med farlig, over folk som bodde på landet. «Kunne ikke det vært fint, kjære?» spurte hun og smilte anstrengt. «Men jeg kan jo ikke det,» sa Stig og smilte overbærende. «Hvorfor ikke, egentlig?» Stig så henne inn i øynene. Hun stirret tilbake, inntrengende. Det begynte å bekymre Stig at hun fortsatte å ta opp saken. Det var minst tiende gangen hun snakket om den jobben. Hun mente det åpenbart alvorlig, og Stig skjønte at han måtte anstrenge seg til det ytterste for å unngå den pinen det ville være å forlate København og flytte ut på landet. Og ikke bare ut på landet, men til Lolland. «Ja, av flere grunner,» begynte Stig og stilte opp det ene argumentet etter det andre i hodet sitt. Han smilte igjen for å understreke det innlysende i at det ikke lot seg gjøre, at det i det hele tatt var tullete å beskjeftige seg seriøst med det. «For det første ville det kreve at jeg ga avkall på galleriet.» Elisabeth lente seg skuffet tilbake i stolen og kikket ut gjennom vinduet. Hun hadde hørt argumentene hans, hun 12
hadde bare håpet at de hadde forsvunnet, at de ikke lenger fantes. «Du kan vel bare kjøre fram og tilbake, og du trenger jo ikke være på galleriet mer enn et par ganger i uka, maks,» fortsatte hun. «For businessen er det viktig at jeg er i København,» sa Stig og tok et langt drag av røyken. «Vi har jo snakket om det. Jeg forstår ikke at du ikke skjønner det.» «Nei, du har rett i at jeg ikke skjønner det. Du er 58, Stig.» Hun sneipet aggressivt røyken i askebegeret. «Det er jaggu helt patetisk å gå på de der idiotiske vernissasjene. Altså, det betyr jo ikke en dritt. Det var bare i gamle dager det betydde noe. Vil du være et av de der gamle menneskene som går halvdøde rundt i København med en rullator.» «Ja, det vil jeg,» svarte Stig trassig. «Og hva med Emma. Har du tenkt på henne?» fortsatte han. «Hva med henne? Hun er 21.» «Du vet veldig godt hva jeg mener. Tror du ikke det er bra at vi er her hvor hun er?» Elisabeth så trøtt på ham og lukket pc-en. Han hadde vunnet. Hun tente enda en røyk og kikket oppgitt ut gjennom vinduet, som om hun betraktet møkkalivet sitt som hang et sted i lufta over bakgården. Bare en kvinne i femtiårene som hadde født et barn og sett det vokse opp, bare en kvinne som hadde arbeidet hele voksenlivet og merket hvordan livet langsomt smuldret opp, kunne sett ut gjennom vinduet på den måten, tenkte Stig. Det kunne være et maleri av David Hockney. Akkurat sånn som hun satt der mens morgenlyset falt på ansiktet hennes. Han fryktet ikke at hun ville gå fra ham, for mismotet hennes skyldtes nettopp respekten for beslutningen hans. Hun var trist fordi hun aksepterte, eller med tiden ville akseptere, at de ikke skulle flytte. Munnen hennes beveget seg igjen, og Stig betraktet hvordan ansiktet hennes formet ord han ikke hørte, men som fikk det slappe kjøttet i kinnene hennes til å vibrere. «… Så la være å si at det har noe med Emma å gjøre,» 13
avsluttet hun og gikk ned trappa mot bakdøra. Da hun sto i døråpningen, sa hun: «Hvis det hadde det, så ville det vært dritfint for henne å besøke oss der nede. Kanskje ville hun til og med flytte med oss.» Hun forsvant inn i leiligheten. «Hun er 21! Hun skal da vel ikke bo hjemme hos mora og faren sin!» ropte Stig etter henne. Han tok et par irriterte drag av sigaretten. Røykpakka lå i vinduskarmen. På pakken var det et bilde av et askebeger med et foster i. Han kikket på de lange, tynne beina sine som lå foldet inn i hverandre. De var bleke, nesten gule, og under hårene var det merker og knopper som han ikke orket tenke over hva var. Huden endrer seg med årene. Etter hvert som tiden går dukker det opp underlige ting, som om huden er et bilde som framkalles langsomt. Han hadde ikke vurdert å trekke seg tilbake, hvorfor skulle han det? Arbeidet som gallerist var jo ikke direkte hardt rent fysisk, og hva skulle han ellers fordrive tida med hvis han ikke jobbet? På den annen side hadde hun kanskje rett, kanskje trengte han ikke å være i byen lenger. Kanskje var det bare en gammel vane, og kanskje Emma til og med ville få det bedre av å flytte på landet. Han stumpet røyken og tente en ny. Klokka var 08.22. Han skulle ikke gå før om en times tid. Han hadde god tid. Han kikket ned på beina sine igjen. De så ikke ut som vanlige menneskebein. De var for lange og fikk slåbroken til å se merkelig kort ut. De minnet om beina på en gaselle hvor pelsen er flådd av. Han lignet på en colombiansk narkobaron eller en pornofilmregissør fra L.A., og det til tross for at han ikke var så tynn som da han vokste opp i Roskilde. Synet av ham iført badeshorts om sommeren var grotesk, og hos folk i byen vakte det en følelse av sorg etterfulgt av et mer kontemplativt mismot som angikk hele menneskeheten. For den beinete kroppen hans fikk dem til å tenke på de grusomhetene som nazistene påførte jødene under den 14
andre verdenskrig, og hvordan sånne ydmykelser og mord i en mindre skala foregår hver gang det er krig et sted i verden, og det minnet dem om at mennesket er grunnleggende ondt. Det meste av ungdomstiden holdt Stig seg hjemme på rommet sitt, der hørte han på musikk og spilte gitar. Han hørte på sekstitallsmusikk, Hendrix, Beatles, Stones, Kinks, The Who, Pink Floyd, alt det gamle, og senere Slade, Sweet, Alvin Stardust, Bowie, T-Rex og Roxy Music. I helgene jobbet han på en bensinstasjon, ellers kom han seg ikke så mye ut. Da han ble 18, flyttet han til København. Det var på våren i 1981. Han hadde leid onkel Knuts leilighet i Griffenfeldsgade, som var rene slummen den gangen. Da han satt i flyttebilen, og den rygget ut av innkjørselen, kunne han ikke la være å tenke at mora hans virket lettet. Hun ble i hvert fall ikke stående ute på veien og vinke da bilen kjørte. Plutselig bodde Stig på Nørrebro, og han visste ingenting om København. Han fikk deltidsjobb i en barnehage, men det plagde ham mer og mer at han ikke hadde noen venner i København eller bare noen å henge med. Han hadde regnet med at det ville forandre seg når han flyttet til storbyen, hvor folk var mindre begrenset enn i provinsen, og kanskje var det derfor det traff ham spesielt hardt. På den ene side likte han å være for seg selv, men når han satt og spiste oppvarmede ferdigretter foran tv-en om kvelden, og det blå lyset lyste opp det bleke ansiktet hans og de tomme, hvite veggene, ble han oftere og oftere rammet av ensomhet, som litt etter litt gikk over i paranoia. Han begynte å forestille seg at noen sparket inn inngangsdøra for å slakte ham. Og når han kom hjem fra jobb, gjennomsøkte han alle rommene og skapene for eventuelle innbruddstyver, før han satte varene på plass på kjøkkenet, noe han gjorde ganske stille, så han kunne høre om en sinnsforvirret snek seg innpå ham bakfra 15
med en kniv, hvis han likevel hadde oversett et gjemmested. Om kvelden lå han og lyttet til alle lydene i huset, som virket mer mystiske og uhyggelige desto mer han fokuserte på dem. Etter noen måneder i København orket etter hvert Stig ikke stort annet enn å sitte i sofaen med tv-en på uten lyd, og det var en av disse utallige kveldene, han besluttet at han ville ut blant folk. Han hadde sett en del unge stå på rulleskøyter, og morgenen etter kjøpte han Den Blå Avis og fant et par rulleskøyter til 250 kroner, som han hentet i Herlev samme dag. Støvlene var vanlige skinnsstøvler som det var montert trucks og hjul under. Da han satt på bussen på vei hjemover med rulleskøytene i en Irma-pose, var han glad. Men han brukte dem bare noen få ganger, for skøytene fikk ham til å se enda høyere og tynnere ut, og de var også litt for små, størrelse 46, så han fikk kramper av å ha dem på over lengre tid. Men det var på en av disse få rulleskøyteturene at han ved en tilfeldighet endte i Pisserenden fordi han hadde for høy fart og ikke rakk å svinge av ved Rådhusstrædet. Stemningen i Pisserenden var annerledes enn i resten av byen og helt annerledes enn på Nørrebro. Selv om det var sommer og 25 grader, var det punkere med skinnjakker der. To homser satt og klinte på en trapp i sola, og hele gata boblet av sommer, sex og energi, til og med husene hadde sterkere farger. Han trillet langsomt gjennom Larsbjørnsstræde og kikket på butikkene og på folk som alle virket som de kjente hverandre. I Teglgårdsstræde satt horene med nettingstrømper i vinduene, og da han rullet forbi, ropte de: «Hva sier du til en tur, sjømann?» Stig ristet vennlig på hodet og så sjenert ned i fortauet. Om kvelden satt han hjemme og spiste ris med hermetisk torskerogn som han hadde skåret i skiver og stekt i panna. Det var en lun sommerkveld, han kunne høre byen summe, og derfor bestemte han seg for å dra tilbake til Pisserenden. 16
Det var færre mennesker der om kvelden, men de fleste sto utenfor en ny bar som nettopp hadde åpnet. Den het Floss. Det var dritings punkere hele gjengen. En fyr veltet baklengs inn i Stig og snudde seg. Han så helt vill ut i øynene. Han lignet på en sint ape. Heldigvis kom en av kameratene hans og dro ham bort før han rakk å slå til Stig. På tross av den ugjestmilde stemningen gikk han inn i baren. Det var helt hvitt overalt, musikken var høy, og folk så harde ut. Stig var i ferd med å gå igjen, men i det samme spurte bartenderen hva han ville ha. Han bestilte en gulløl, og av en eller annen grunn fikk han to. Han hadde sett punkere før, for det var punkere i Roskilde også, men det her var likevel annerledes. Stemningen var villere, mer punkaktig. Det var som å være i Berlin. I hvert fall sånn han forestilte seg at Berlin var, for han hadde aldri vært der. Han drakk bare halvannen øl før han gikk igjen, for neste morgen skulle han hjelpe til med å male et skur i barnehagen, hvor en del av foreldrene også kom, og han ville ikke lukte øl. Selv om det var noe skremmende over Floss, begynte Stig å gå dit hver helg og noen ganger også på hverdagene når han hadde fri fra jobb. Kanskje var det fordi det var en av de eneste barene han kjente til i København. Men mest av alt var det nok fordi stedet på en eller annen måte med alt sitt kaos, bråk og ville mennesker ga ham en underlig sinnsro. I hvert fall likte han å være der. Bare det å stå i baren og drikke en øl og se på menneskene som veltet forbi, var som å overvære et teaterstykke tett på eller som å være med i en film. Etter et par måneder begynte til og med folk å hilse på ham, og av og til vekslet en eller annen et par ord med ham. Mest nikket de bare til ham. Uten at han skjønte hvorfor, syntes det som de respekterte ham av en eller annen grunn. Han kjøpte trange T-skjorter og Dr. Martens-sko for å gli bedre inn. Han kjøpte ei skinnjakke og noen slitte og litt for korte Levi’s-bukser, og etter noen måneder kom han i prat med en fyr som het Martin, men som kalte seg Ræzor. Ræzor 17
var liten, rundt 160 centimeter, og rødhåret. Han kom fra Jersie like utenfor Solrød og hadde som Stig hatt noen av de samme opplevelsene med ikke å passe inn der han vokste opp. Alle spilte håndball i Jersie, sa han, men han var liten, og han hatet håndball. Han hadde vært den eneste punkeren der nede. En kveld trakk Ræzor en liten pose med hvitt pulver opp av en av de trange lommene sine og viftet med den foran ansiktet på Stig mens han lo. Før Stig rakk å komme med noen innsigelser, trakk Ræzor ham med ut på toalettet, hvor de sniffet det i seg. Det var en befrielse, nei, det var faktisk mer enn det. Speeden fylte Stig med en berusende følelse av uovervinnelighet. Ræzor gikk amok da de spilte I Wanna Be Your Dog med Stooges, men Stig gjorde ikke stort den kvelden. Han sto bare i baren med et stort smil og nøt for første gang i hele sitt liv høyden sin, som gjorde at han kunne overskue hele lokalet som var fylt til randen. Han hadde aldri tenkt over det før, men høyden ga ham overblikk. Han hadde alltid tenkt at han var mer eksponert for andre menneskers hånlige blikk, men nå var det han som betraktet folk, digget dem: detaljene på klærne, håret deres. Han overhørte bruddstykker av samtalene deres. De diskuterte kunst eller noe som Bowie hadde sagt, eller hvilken Bowie-plate som var den viktigste. Det var som om alle var fylt med en spesiell energi. En energi som hadde noe med musikk og kunst å gjøre. Noen ganger, når musikken ble rask, begynte en eller annen å danse helt vilt og støte inn i folk, som om de var besatt av musikken, og kanskje var de også det, besatte. Ræzor spilte trommer i et band og kjente de fleste som gikk på Floss. Han introduserte Stig for folk og hjalp ham med å gå i de riktige klærne, for eksempel svarte Levi’s framfor dongerifargete, og en søndag formiddag på en stol nede i Griffenfeldsgade barberte han ham skallet på sidene, og etterpå farget de håret hans svart. Ræzor hjalp ham også med å bruke eyeliner. 18
De gikk på punkkonserter, og det var helt nytt for Stig å frike ut på alkohol og speed på konserter. Han sa opp jobben og gikk på sosialen, som likevel betalte omtrent det samme. Han skulle ikke rekke noe lenger. En kveld sto han på en konsert i Saltlageret med bandet Before. Han hadde aldri sett noe liknende. Vokalisten var tynn og rødhåret og så herjet ut. Han fant senere ut at han het Fritz Fatal. Fritz gikk fullstendig berserk, og flere ganger under konserten tenkte Stig at Fritz kanskje kom til å dø, for han ga alt. Han følte seg så knyttet til ham at han absorberte energien hans. For hver gang Fritz ramlet sammen eller begynte å riste, følte Stig seg mer og mer selvsikker. På et tidspunkt spurte Ræzor om han ikke ville bli med i bandet deres, for de manglet en bassist. Stig sa at han ikke spilte bass, men det var lett, forklarte Ræzor. «Det viktigste er at du ser nasty ut.» Et øyeblikk sto Ræzor og lyttet til musikken, så lo han. «Der har du det. Det er jammen meg navnet ditt, Nastig.» Stig oppdaget at han nærmest var den beste musikeren i bandet. De øvde tre ganger i uka i et lokale på Rødovre Gymnasium. De het Kroniske Kamper, seinere bare Kronisk. Ib, som kalte seg Ib Ned, var vokalist, og han ga alt hver gang de spilte konsert, og også når de øvde. Han var helt gåen etterpå og satt og ristet med et teppe over seg i bandrommet. Ib Ned gikk på heroin, men i starten var han forholdsvis velfungerende ettersom familien hans hadde penger; de eide den fine fiskebutikken på Højbro Plads. På flere konserter kuttet han seg selv, og på et tidspunkt så mye at de måtte dra på Kommunehospitalet med ham etterpå fordi han hadde truffet en stor blodåre under brystet. De måtte ha sett ut som noe fra en annen planet eller kanskje fra framtiden da de slepte Ib inn på sykehuset, svett, blodig og med bar mage. 19