De vektløse av Valeria Luiselli

Valeria Luiselli

De vektløse Oversatt av Ingrid Melfald Hafredal

Valeria Luiselli Originalens tittel: Los ingrávidos Oversatt fra spansk av Ingrid Melfald Hafredal Copyright © Valeria Luiselli 2011 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-57208-2 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Renata Barros Omslagsfoto: Jesse Williams / Unsplash Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2018 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Álvaro

Vær forsiktig! Hvis du leker spøkelse, så forvandles du til et.

Anonym, Kabbalaen

Den mellomstore vekker meg: Mamma, vet du hvor myggene kommer fra?

Hvorfra?

Fra dusjen. Om dagen er de i dusjen, og om natten stikker de oss. * Det hele begynte i en annen by og i et annet liv, før det livet jeg har nå, men etter det som kom først. Det er derfor jeg ikke kan skrive denne historien slik jeg har lyst til – som om jeg fremdeles var der, og bare var denne andre personen. Det er vanskelig for meg å fortelle om gater og ansikter som om jeg fremdeles var omgitt av dem hver dag. Jeg finner ikke de riktige verbtidene. Jeg var ung, og beina mine var tynne og sterke.

(Jeg skulle gjerne ha begynt slik som A Moveable Feast av Hemingway slutter.) * I den byen bodde jeg alene i en nesten tom leilighet. Jeg sov lite. Spiste dårlig og lite variert. Livet mitt var enkelt, preget av rutine. Jeg jobbet som konsulent og oversetter i et lite forlag som så det som sin oppgave å redde «utenlandske perler» som ingen kjøpte – fordi de, når alt kom til alt, 9

var beregnet på en øykultur der oversettelser ble ansett som urene. Men jeg likte arbeidet mitt, og jeg tror at jeg i en periode gjorde det bra. Dessuten kunne man røyke på forlaget. Fra mandag til fredag dro jeg på kontoret; torsdager og fredager var satt av til research på bibliotekene. Hver eneste mandag kom jeg tidlig og i godt humør, med et pappkrus med kaffe. Jeg hilste på Minni, sekretæren, og så på chiefeditor-en, som var den eneste editor-en, men som også var chief. Han het White. Jeg satte meg ved skrivebordet mitt, rullet meg en sigarett med lys blandingstobakk og jobbet til det ble kveld. * I dette huset er vi to voksne, en baby og et mellomstort barn. Vi sier at gutten er mellomstor, for selv om han er den eldste av de to, insisterer han på at han fremdeles er mellomstor. Og han har rett. Han er eldst, men han er liten, derfor er han mellomstor.

For noen dager siden tråkket mannen min på et dinosaurskjelett da han gikk ned trappa, og det førte til en naturkatastrofe. Skrik, hyl, skjelv: Dinosauren kunne ikke repareres. Nå er T-Rex ureddelig, sa det mellomstore barnet mellom hulkene. Iblant kjenner vi oss som to paranoide Gullivere, som alltid går på tærne for ikke å vekke noen, for ikke å tråkke på noe viktig og skjørt. * Om vinteren kom stormkastene. Men jeg gikk i miniskjørt fordi jeg var ung. Jeg skrev brev til bekjente og fortalte dem om gåturene mine, om beina mine innhylstret i grå strømpebukser, om kroppen min som var pakket inn i en rød kåpe med dype lommer. Jeg skrev brev om den kalde vinden som kjærtegnet disse beina og sammenlignet den iskalde lufta med stubbene på en dårlig barbert hake, som om lufta og et par grå bein som gikk bortover gatene var litterært mate10

riale. Når man har levd alene over lang tid, er det å uttrykke hendelser og ting i setninger som man kan dele, den eneste måten å bekrefte at man fortsatt lever på: Dette ansiktet, disse knoklene som vandrer rundt, denne munnen, denne hånda som skriver.

Nå skriver jeg om natten når de to barna sover, og det igjen er tillat å røyke, drikke og lage gjennomtrekk. Før skrev jeg hele tiden, når som helst, for kroppen min tilhørte meg.

Beina mine var lange, tynne og sterke. Det var riktig å by dem fram, til hvem som helst, til skrivingen. * En stille roman, for ikke å vekke barna. * Det var bare fem møbler i den leiligheten: seng, spisebord, bokhylle, skrivebord og stol. Skrivebordet, stolen og bokhylla kom strengt tatt senere. Da jeg flyttet inn, var det bare en seng og et sammenleggbart spisebord i aluminium der.

Det var også et innebygd badekar. Men jeg vet ikke om det teller som et møbel. Litt etter litt ble stedet bebodd, selv om det nesten alltid var med midlertidige ting. I helgene var bøkene fra bibliotekene stablet som et tårn ved siden av senga, og så forsvant de mandagen etter, da jeg tok dem med til forlaget for å skrive manusvurderinger om dem. * I dette huset som er så stort, har jeg ingen steder å skrive. På arbeidsbordet mitt ligger det bleier, lekebiler, transformers, tåteflasker, rangler, saker jeg ennå ikke vet hva er. Bitte små ting som tar all plassen. Jeg går gjennom stua og setter meg i sofaen med datamaskinen i fanget. Det mellomstore barnet kommer inn i stua: 11

Hva driver du med, mamma?

Jeg skriver.

Skriver du en bok, bare?

Jeg bare skriver. * Romaner er langpustne, som et dypt åndedrag. Det er slik romanforfattere vil ha det. Ingen vet nøyaktig hva det betyr, men de sier det alle sammen: langpusten. Jeg har en baby og et mellomstort barn. De lar meg ikke få trekke pusten. Alt det jeg skriver er – må være – kortpustet. Lite luft. * Noen ganger kjøpte jeg vin, selv om flaska ikke engang varte ut kvelden. Brødet, salaten, ostene, whiskyen og kaffen fikk jeg til å holde litt lenger, i den rekkefølgen. Oljen og soyasausen rakk enda litt lenger enn de andre fem tingene til sammen. Men pennene og lighterne, for eksempel, de kom og gikk, som ungdommer ivrige etter å vise sin sterke vilje og absolutte selvstendighet. Jeg visste det ikke var bra å ha noe som helst tillit til tingene i et hus; at straks vi begynner å venne oss til en gjenstands tause nærvær, forsvinner den eller blir ødelagt. Båndene jeg hadde til menneskene rundt meg, var preget av de samme to formene for flyktighet: ødeleggelse eller forsvinning.

Det eneste som er tilbake fra denne perioden, er ekkoene fra enkelte samtaler, en håndfull tilbakevendende tanker, dikt som jeg likte og leste igjen og igjen, helt til jeg lærte dem utenat. Alt annet er bearbeidet i ettertid. Minnene mine fra dette livet kunne ikke romme særlig mer. De er stillaser, konstruksjoner, tomme hus. *

12

Jeg skal også skrive en bok, sier det mellomstore barnet mens vi lager middag og venter på at faren hans skal komme hjem fra kontoret. Faren hans har ikke noe kontor, men han har mange jobbavtaler i byen, og noen ganger sier han: Nå går jeg på kontoret. Den mellomstore sier at faren hans jobber i jobberiet. Babyen sier ingenting, men en dag kommer hun til å si Pa-pa.

Mannen min skriver filmmanus, men også TV-reklamer og innimellom dikt. Han tror at han allerede har mistet livsgnisten som trengs for å skrive gode dikt, derfor noterer han dem ned i en liten bok som han alltid gjemmer i en låst skuff.

Hva skal boka di hete? spør jeg den mellomstore.

Den skal hete: Pappa kommer alltid sinna hjem fra jobberiet. * Lyset går i huset vårt. Vi må bytte sikringene veldig ofte.

Sikringer er et nytt ord i dagligtalen vår. Lyset går og den mellomstore sier: Nå ble sikringene skutt igjen.

Jeg tror ikke det fantes sikringer i leiligheten i den andre byen. Jeg så aldri strømmåleren, lyset gikk aldri, jeg byttet aldri en lyspære. Alle lampene hadde neonlys: De varer evig.

Det bodde en kinesisk student i leiligheten rett overfor meg.

Han studerte under lampa si til sent på natt; jeg satt også og leste til sent. Klokka tre om morgenen slukket han lyset i stua, med orientalsk presisjon. Så tente han lyset på badet, og slo det av igjen fire minutter senere. Lyset på soverommet tente han aldri. Han utførte de intime ritualene sine i mørket. Jeg likte å forestille meg kineseren: om han kledde seg naken før han la seg under lakenene, om han tok på seg selv, om han gjorde det under pleddet eller stående ved siden av senga; hvordan var penishodet hans; om han tenkte på noe eller fulgte med på meg, der jeg satt og fantaserte om ham fra kjøkkenet mitt. Når den nattlige seremonien var over, slo jeg av lyset og gikk ut av leiligheten.

13

* Vi liker å tenke at i dette huset er det et spøkelse som holder oss med selskap og observerer oss. Vi kan ikke se det, men vi tror at det dukket opp i løpet av de første ukene etter at vi hadde flyttet hit. Jeg var diger, gravid i åttende måned.

Beveget meg knapt. Jeg slepte meg rundt på parketten som en sjøløve. Fylte tiden med å pakke ut av esker med bøker, alfabetisere dem i tårn. Mannen min og det mellomstore barnet plasserte bøkene i de nymalte bokhyllene. Spøkelset reiv ned tårnene. Den mellomstore døpte det for Med-utenansikt. Spøkelset åpner dører og lukker dem. Slår på komfyren. Huset har en diger komfyr og mange dører. Mannen min sier til det mellomstore barnet at spøkelset spretter en liten ball mot veggen, og den mellomstore blir livredd og kryper sammen i armene på faren sin med en gang, helt til mannen min sverger på at han bare tøysa. Noen ganger bysser Med-uten-ansikt babyen mens jeg skriver. Verken hun eller jeg blir redde av det, og vi vet at det ikke er innbilning.

Babyen er den eneste som faktisk kan se spøkelset, hun smiler ut i tomheten med all den karismaen hun kan oppdrive.

Hun er i ferd med å få en tann. * I dette nabolaget kommer tamal-selgeren forbi klokka åtte om kvelden. Vi løper ut av huset for å kjøpe et halvt dusin søte tamaler. Jeg går ikke ut, men plystrer på ham fra inngangsdøra ved å stikke to fingre i munnen, og mannen min løper gatelangs for å ta ham igjen. Når han kommer tilbake, mens han står og pakker ut tamalene, sier han: Jeg giftet meg med en person som plystrer. Det går også naboer forbi vinduet vårt, de hilser på oss. Selv om vi nettopp har flyttet hit, er de hyggelige mot oss. Alle kjenner hverandre.

Om søndagene spiser de sammen på fellesområdet. De inviterer oss, men vi kommer ikke; vi vinker til dem fra stuevinduet og ønsker dem en god søndag. Vi bor i et felleseie 14

som består av gamle hus, alle sammen litt skakke, eller på nippet til å falle sammen. * Jeg likte ikke å sove alene i leiligheten min. Den lå i syvende etasje. Jeg foretrakk å låne bort stedet mitt til perifere venner og finne andre steder å tilbringe natten, lånte lenestoler, delte senger. Jeg ga ut kopier av husnøklene mine til mange folk. Andre ga meg kopier av sine. Ikke sjenerøsitet: gjensidighet. * Om fredagene, men ikke hver fredag, kom Moby. Han var den første som fikk nøkler. Vi møttes nesten alltid i døra.

Jeg var på vei til biblioteket, og han kom for å bade fordi det ikke var varmtvann i huset hans, som lå i en liten by halvannen time utenfor byen. I begynnelsen sov han ikke over, jeg vet ikke hvor han sov, men han badet i det innebygde badekaret mitt, og til gjengjeld ga han meg en plante eller laget en gryterett som han satte i kjøleskapet. Han la igjen lapper som jeg fant om kvelden når jeg kom hjem for å spise: «Lånte sjampoen din, takk. M.» Moby jobbet i byen i helgene. Han solgte forfalskede førsteutgaver av gamle bøker som han laget selv på et hjemmetrykkeri. De velstående intellektuelle fra bydelene sør i byen kjøpte bøkene hans til latterlig høye priser. I tillegg trykte han nye opplag av unike eksemplarer av amerikanske klassiskere i like unike formater. (Det er helt påfallende hvor opphengt gringoene er i det unike.) Han hadde et illustrert eksemplar av Leaves of Grass, et blyantskrevet manuskript av Walden og et opptak med noen av essayene til Ralph Waldo Emerson, lest inn på bånd av hans polske bestemor. Men flesteparten av forfatterne hans var «poeter fra Ohio på tyve- og tredvetallet». Dette var nisjen hans. Moby hadde utviklet en teori om ultraspesialisering, 15

og den fungerte bra for ham. Det var naturligvis ikke han, men herr Adam Smith som hadde funnet den på, men Moby trodde at det var hans teori. Jeg sa til ham: Dette er Adam Smiths teori, den om nålefabrikken. Og Moby svarte: Jeg snakker om American poets. Boka han forsøkte å selge på den tiden, het Can We Hold Hands Out Here? Han hadde ti eksemplarer og ga meg et av dem. Det dreide seg om en virkelig dårlig poet fra Cleveland, Ohio, akkurat som Moby.

Av og til kom Moby tilbake til leiligheten min for å bade en gang til før han dro hjemover. Så spiste vi restene av det han hadde laget til middag på fredag. Vi snakket om bøkene han hadde solgt; vi snakket om bøker generelt. Noen søndager lå vi sammen. * Mannen min leser noen av disse avsnittene og spør meg hvem Moby er. Ingen, sier jeg, Moby er en romankarakter. * Men Moby finnes. Eller kanskje ikke nå lenger. Men han fantes da. Og i tillegg fantes Dakota, som kom til leiligheten min av samme grunn som Moby: Hun hadde ingen dusj.

Hun var den andre personen som fikk nøkler. Hun kom for å bade, og noen ganger sov hun over. Hun ga meg også en kopi av sine nøkler. Dakota bodde sammen med kjæresten sin i kjelleren på et gammelt herskapshus i Brooklyn, i flere måneder hadde hun tegnet på et bad som de aldri bygget.

Jeg likte å tilbringe natten i den kjelleren uten dusj, ta på meg Dakotas nattkjole og sove på hennes side av senga.

Dakota jobbet om natten, hun sang i barer og innimellom på T-banen. Hun hadde et ansikt som en stumfilmstjerne, øyelokkene var som to enorme halvmåner og munnen veldig liten, øyenbrynene arrogante. Hun og kjæresten hadde et band. Han spilte munnspill og var fra Wyoming – en av de gringoene som er kjekke selv om øynene er nesten gjennom16

siktige. Han hadde et arr som gikk tvers over ansiktet. Den dagen jeg fortalte ham at jeg kom til å reise fra byen for alltid, fordi jeg hadde blitt et spøkelse, strøk han meg over pannen. Jeg forsto ikke da om det var et svar. Jeg fikk lyst til å røre ved ansiktet hans, men jeg torde ikke understreke arret. * Det mellomstore barnet kommer hjem fra skolen og viser meg kneet sitt: Se på kuttet mitt.

Hva har skjedd?

Jeg løp i skolegården, og så falt det et hus oppå meg.

En pus?

Nei, et hus. * I dette huset er det et nytt kjøleskap, et nytt nattbord ved siden av senga, nye planter i blomsterpotter av keramikk.

Mannen min våkner midt på natten av et mareritt. Han begynner å fortelle meg om det mens jeg drømmer om andre ting, men jeg hører på ham fra begynnelsen, som om jeg ikke hadde sovnet, som om jeg hadde ventet hele natten på denne samtalen. Han sier at vi bor i et hus som vokser.

Det dukker opp nye rom, nye gjenstander, taket blir høyere.

Barna er der, men alltid i et annet rom. Den mellomstore er i fare, og vi finner ikke babyen. Et møbel ved siden av senga vår deler seg og begynner å spille musikk. Inni møbelet oppdager han et tre, et dødt tre, men godt festet med røttene i bunnen av en skuff. Det er dette treet som har forhekset huset til å vokse; han forsøker å rive det opp, men greinene strekker seg ut og klorer opp testiklene hans. Mannen min gråter. Jeg klemmer ham, og etterpå går jeg inn på barnas soverom. Jeg kysser den mellomstore og sjekker vuggen for å se at babyen fremdeles puster. Hun puster. Men jeg får ikke luft.

17

* Jeg likte kirkegårdene, parkene og takterrassene på bygningene, men fremfor alt kirkegårdene. På en måte levde jeg i en evig tilstand av fellesskap med de døde. Men ikke på en skitten måte. Tvert imot var det de levende jeg omga meg med, som var skitne. Moby var skitten, det var Dakota også noen ganger. Men ikke de døde eller jeg. Jeg hadde lest Quevedo og internalisert diktet hans som en bønn, kanskje litt for bokstavelig, dette med å leve i samtale med de døde. Jeg besøkte jevnlig en liten gravplass noen kvartaler unna leiligheten min, der kunne jeg lese og tenke uten at noen eller noe forstyrret meg. * Jeg vender tilbake til romanen så ofte barna tillater det. Jeg vet at jeg bør skape en struktur full av huller, slik at siden alltid er tilgjengelig, at man kan bebo den. Aldri overlesse den, aldri utstaffere den, aldri møblere eller dekorere. Å åpne dører, vinduer. Å reise murer og rive dem. * Når Dakota var i leiligheten min, gjorde hun stemmeøvelser i bøtta jeg brukte til å vaske parkettgulvet med. Hun puttet hele hodet nedi og laget falsett-toner, som fra en dårlig stemt fiolin, som fra en døende fugl, som fra en gammel dør.

Innimellom, når jeg kom tilbake etter å ha vært hjemmefra noen dager, fant jeg Dakota liggende på stuegulvet – for å hvile korsryggen, forklarte hun – med den blå bøtta ved siden av seg: Hvorfor tar du alltid bøtta mi ut av badet?

For at naboene dine ikke skal høre meg.

Hvem?

For at jeg skal kunne høre meg selv.

18